Ikke kødd med bestemor

Let Him Go Regi: Thomas Bezucha, USA, drama/thriller, 1 time 53 minutter, 15. år. Norsk kinopremiere 4. juni

Når så jeg sist en film med Kevin Costner? Det er så lenge siden at jeg hadde glemt hvor godt han kler roller som dette: En voksen, stødig, all-american guy som jeg gladelig hadde lent meg inntil eller gjemt meg bak ryggen på om ting ble i tøffeste laget. Her må ha likevel se seg bittelitt rundspilt av Diane Lane. De spiller mann og kone, og hun synes slett ikke å være en dame som trenger noens rygg å gjemme seg bak, om den er aldri så bred og trygg. Hun er beintøff.

Vi skal til Montana, tidlig 1960-tall. Margaret (Lane) og George (Costner) Blackledge lever tilbaketrukket på en gård like utenfor en småby. Han er tidligere sheriff, hun har drevet med hest. Det gjorde også den voksne sønnen som brått dør og etterlater seg en ung enke, Lorna (Kayli Carter) og en liten sønn, Jimmy. Tre år senere gifter Lorna seg med Donnie Weboy (Will Brittain). Han viser seg å være et tvers gjennom råttent eple. Da han plutselig forlater Montana og småbyen sammen med Lorna og Jimmy, tar Margaret affære. Hun vil finne dem, og prøve å redde Jimmy fra å vokse opp med en voldelig stefar.

Dermed legger hun og George ut på en reise som via omveier skal føre dem til Weboy-klanen – en familie like råtten som Donnie, ledet av Blanche, en beinhard mater familias spilt med liv og lyst av Lesley Manville. Det er altså to markante damer som setter hverandre i stevne. Men de er også av helt ulikt kaliber. Margaret er tøff, Blanche livsfarlig.

Diane Lane spiller Margaret Blackledge, gift med George Blackledge, spilt av Kevin Costner.
Alle foto: Kimberley French/Focus Features

Underveis mot møtet med Weboy-klanen, blir dens beskaffenhet gradvis klarlagt på en måte som bidrar til å bygge opp det som er filmens største pluss: en dirrende spenning som brenner lenge på lavbluss, men som likevel er intens nok. Du bare vet at dette kommer til å gå skikkelig til helvete, på ett eller annet vis, og du vet det så sterkt at du får vondt i magen. Ihvertfall gjorde jeg det. Det skyldes også at man uunngåelig heier på Margaret og George, selvsagt gjør man det. Ikke bare fordi de er ute i rettferdig ærend, også fordi filmen tar seg tid til å skildre dem og, forholdet mellom dem, på en måte som gjør at man lærer dem å kjenne og får sympati for dem. Og – igjen – kanskje Margaret især, med sin væremåte og kruttsterke blanding av stålvilje og sjarm.

Når det så, til slutt, går skikkelig til helvete, er det desto mer skuffende at filmen mister det relativt elegante grepet den har hatt om historien, og ender i en voldsorgie med så sterke islett av melodrama at jeg tar meg i å nesten le på de absolutt feile stedene. Selv om Weboy-folkene hele veien er presentert som en gjeng som er i stand til hva som helst, er det som om dette girskiftet fører oss inn i en annen film. Det er ikke det at jeg ikke tror på det som skjer, det er mer at jeg savner finesse.

Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Bare det at den har to på hver sin måte fryktinngytende mødre/bestemødre i førersetet, gjør meg velvillig innstilt. Blanche driver et familiært skrekkvelde, basert på frykt. Hun er et av de fæleste kvinnemenneskene jeg har sett på film på lenge, men hun er også en rollefigur som kunne fått mer bakgrunn og litt større plass. Det gjelder også Bill Weboy, en skikkelse Jeffrey Donovan spiller frem som en fascinerende drittsekk.

Lett Him Go kan gjerne kalles en moderne western.

George er nok ikke redd for Margaret, men vi ser flere ganger hvordan han kommer til kort i møte med viljestyrken hennes. Det er hun som driver historien, nesten hele veien. Selv om det henger sammen med rollefigurene, betyr det også at Lane kommer gjennom filmlerretet på en langt sterkere måte enn Costner.

Let Him Go kan gjerne kalles en moderne western, den har westernfilmens landskap og hester, selv om de lange forflytningene skjer med bil (og med Margarets hjemmebakte formkake som niste). Visuelt får vi noen fantastiske landskapsbilder fra Montana og Dakota. Vi som er litt oppe i årene, kan også glede oss over gjensyn med barndommens bilpark, og nyte synet av gode, tidsriktige kostymer. Slik sett, og fordi filmen spiller så sterkt på tap av barn og mulig tap av barnebarn, er det en film som nok sikter inn på et godt voksent publikum.

Cruella de Nedtur

Cruella Regi: Craig Gillespie, USA, eventyr/komedie, 9 år, 2 timer 14 minutter. Norsk kinopremiere 28. mai.

Av alle Disney-figurer jeg ikke har noe særlig forhold til, er Cruella De Vil den jeg har blitt likeverdig mest skremt og fascinert av. Være seg i tegnet versjon, eller i Glenn Close-utgaven fra 1996. Så da denne forhistorien dukket opp, med favorittene Emma Stone og Emma Thompson i hovedrollene som unge Cruella og hennes nemesis Baronessen, var det bare sånn yeah! her i gården. Å rope yeah! er alltid gøy. Men det viste seg å være litt i overkant. For filmen er dessverre ikke så gøy som jeg håpet på. Eller forventet.

Selvsagt kan det skyldes forventningene. Men jeg henger mer på voice overen. Voice over kan være helt supert. En indre fortelling eller gjenfortelling i hovedpersonens hode, eller en upålitelig tredjepersons observasjoner (eller en upålitelig førsteperson, for den del). En slags muntlig hånd å holde i gjennom historien, eller en stemme å måle og kontrastere visuelle observasjoner mot. Her er det bare overforklarende støy. Altså voice over på sitt verste, slappeste, mest fantasiløse.

Emma Thompson som Baronessen i Disneys live-action filmatisering av Cruella de Villes forhistorie.
Alle foto: Laurie Sparham/Disney Enterprises, Inc.

Mye kan også henges på humoren. Og nei, jeg var ikke så sur som jeg pleier denne morgenen. Jeg var i godt humør, forventningsfull, og da jeg ved middagsbordet gjenfortalte deler av handlingen, satt gubben og jeg og lo så vi nesten satte fiskesuppen i halsen. For gjenfortalt er det unektelig vittig at Baronessens glefsende dalmatinere blir som smør når vennen til Estelle (pre-Cruella) slår på TV-en og oppdager at de aggressive, kidnappede bikkjene er fotballfans. Om det er Liverpool eller ManU eller Tottenham de holder med, er jeg ute av stand til å erindre, men det er vittig når de sitter tett sammen med Horace (Estelle/Cruellas venn) og bjeffer lykksalig når favorittlaget skårer.

Paul Walter Hauser og Joel Fry spiller vennene til Estella (Emma Stone).

Det er også kjempevittig når Horace kler ut sin egen hund, chihuahuaen Wink, som befengt rotte i en skevens der de illuderer skadedyrsinvasjon på Baronessens galla. Så hvorfor ler jeg mer i ettertid enn underveis? Kan det, igjen, være den irriterende voice overen, eller at enkeltdeler er vittigere enn helheten? Kan det skyldes at helheten er fryktelig masete, og fryktelig spilt? Jeg godter meg over de sure leppene til Emma Thompsons Baronesse. Men jeg ser også så fryktelig tydelig hva hun gjør. Jeg fryder meg over kollisjonen mellom Baronessens mote og Estelle/Cruellas rocka opprørsmote, men irriterer meg over at det blir mye fakter og fjas og lite pusterom til å reflektere over at den faktisk finner sted i et helt bestemt tidsrom. Det er selvsagt ikke filmens agenda. Men jeg slenger på et tysk aber doch. Blant annet fordi filmen spenner opp et lydbilde som illuderer dette tidsrommet. Det pøses på med tidsriktig, opprørsk rock, og det er fett å høre på, men er i praksis bare en musikalsk illustrasjon uten dypere mening eller sammenheng for tiden vi befinner oss i.

Her må jeg komme til filmen plott. Dette er historien om Estelle (Stone), en ung, talentfull og opprørsk jente som kommer til London som morløst barn på 60-tallet. Alt hun har med seg et valpen Buddy. I et utvidet mellomspill Dickens verdig, treffer hun Horace (Paul Walter Hausser) og Jasper (Joel Fry), og slår seg sammen med dem som særdeles gatesmart tyv i London. Estelle drømmer om å bli motedesigner. Etter noen nedverdigende runder i et av Londons celebre motehus, ender hun som aspirerende talent hos det sagnomsuste og opphøyde moteikonet Baronessen (Thompson). Så viser det seg at Baronessen spiller en sentral rolle i Estelles liv, og hun bestemmer seg for å gå full Cruella.

Dette er en film der kostymeavdelingen har kunnet gå bananas, og det gjør den, og jeg elsker det den gjør. Jeg sitter og sikler og godter meg, og fniser godt når Baronessen innimellom utstyres med en (kledelig) frisyre a la Marge Simspon. Jeg elsker den estravangante overdådigheten, og Estelles forsøk på å komme seg opp og frem.

Det er ingen ting i veien med Emma Stone i rollen som Cruella. Det er filmen det er noe i veien med.

Så hvorfor elsker jeg ikke filmen? Dette er en av gangene jeg virkelig leter etter det presise punktet å sette fingeren på. Eller de presise punktene. De er vanskelig å finne, siden jeg ler innimelom. Men det er noe med den nevnte overforklarende voice overen, og at enkeltdeler er vittigere enn helheten. Helheten er bare masete. Livløs. Upersonlig. Utvendig skuespill, og derfor agert slik at jeg aldri føler for noen. Okei, det er et eventyr, og Cruella blir ond, men hun bærer på en vond historie, så hvorfor drar ikke Gillespie meg inn i den? Hvorfor blir den stående som en likegyldighet, slik Cruella til slutt blir stående som en fascinerende likegyldighet?

Jeg vet ikke. Jeg syns bare det ble slitsomt og uinteressant og fullt av skuespillerfakter og utenpåklistret halloi. Bikkjene var gode. Som ensemble kan de godt vinne Palme de Dog i Cannes, det fortjener de.

Men hvem er filmen ment for? Ok, unger tåler vonde, fæle ting mer enn vi tror, særlig i en eventyrlig setting. Men tar de referansene, de som ikke er oppvokst med sen 70-tallspunk og det kommenterende lydsporet?

Craig Gillespie har gjort fine ting før. I, Tonya, for eksempel. Jeg var ikke blant filmens største fans, men den var fokusert, vittig og sår. Lars and the Real Girl er også en severdig liten film. Med Cruella blir jeg sittende og lengte etter at han tar eventyret noen hakk ned, eller snarere – at han forteller eventyret og dets smertefulle implikasjoner i en tone og i et tempo som gir tid og rom til å puste. Kanskje er det punktet å sette fingren på: at dette er både gøy, vondt og alvorlig, men i Gillespies regi blir det bare heseblesende og likegyldig og overflatisk.

Casablanca, en situasjonsrapport

Burnout Manus og regi: Nour-Eddine Lakhmari, Norge/Marokko, drama, 15 år, 1 time 52 minutter. Norgespremiere 28. mai

Ayoub. En 13 år gammel skopusser som kaster lange blikk på en fotprotese i et utstillingsvindu.

Jad. Rik arving med blankpolert Jaguar, og hans kone Ines, kunstgallerist.

Aida, medisinerstudent, på vei inn i bigeskjeft som prostituert i finans- og politikermiljø.

Med disse fire som sentrale figurer, og med menneskene som omgir dem og som de møter, vever Nour-Eddine Lakhmari et øyeblikksbilde av dagens Marokko. Det handler, ikke overraskende, om voldsomme klasseskiller og sosiale og politiske utfordringer. Om et samfunn der menneskelig samhandling synes drevet av transaksjoner, hvor alt er til salgs eller kan byttes til seg.

Filmen har islett av flettverksfilm, uten at det blir påtakelig. For selv om Jad, Ines og også Aida lever i en verden som skiller seg skarpt fra Ayoubs, tilbyr han skopuss på Casablancas beste boulevard. Det gir flere anledninger til å møtes.

Jessica Mompiou (t.h.) og Morjana Alaoui spiller galleristene og venninnene Sophia og Ines.
Alle foto: Filmweb

Lakhmari risser opp sine hovedpersoner med akkurat mange streker nok til at de blir levende og står ut som individer. Men han dybdeborer ikke i personligheten deres, som individer er de mer representanter for en klasse, en livssituasjon. Som sådan får de også islett av å være litt marionetter i hendene på Lakhmari. Det gjelder særlig Aida. Som rollefigur skal hun synliggjøre både middelklassens limbo, politikeres dobbeltmoral og kvinnesyn, og landets restriktive holdning til abort. I alt dette forsvinner hun litt som person.

Aida (Sarah Perles) er sisteårs medisinstudent, i turnustjeneste og på vei inn i prostitusjon.

Det er også hovedinnvendingen min mot Burnout. Lakhmari har fryktelig mye på hjertet. Fortellingen om Ayoub (El Jihani Ilyas), hans fattige, funksjonshemmede mor og skopussingen han driver for sjefen Ronda (Mohamed Khiyari) sammen med en gjeng andre fattiggutter, kunne vært en film i seg selv. Det samme gjelder livstrøtte Jad (Anas El Baz) og Ines (Morjana Alaoui), forholdet mellom dem og hennes forhold til Ghazali (Karim Saidi), som eier et kunstverk hun går langt for å få vist i galleriet sitt. Og selvsagt Aida (Sarah Perles). Når Lakhmari i tillegg legger inn de tidligere nevnte problemstillingene, og noen islett av seksuelle overgrep mot barn, blir det litt i meste laget – selv om alt han tar opp er uhyre viktig å sette søkelyset på.

Anas El Baz er en relativt kjent marokkansk skuespiller, her i rollen som den livstrøtte rikingen Jad.

Regissøren klarer på sett og vis å binde det sammen til en helhet som fungerer på sine premisser. Likevel er filmen på sitt aller beste når den legger de store, politiske spørsmålene til side og konsentrerer seg om de små, overraskende, rørende, rare og vonde møtene mellom høyst ulike mennesker. I noen av disse situasjonene skaper Lakhmari til gjengjeld noen strålende situasjoner og øyeblikk.

Nour-Eddine Lakhmari er for øvrig marokkansk født og filmutdannet i Frankrike. Han flyttet til Norge i 1988, og er nå norsk statsborger. Det forklarer de norske innslagene i «Burnout», blant annet på lyd og musikk, der sistnevnte er levert av Øistien Boassen og Nils Petter Molvær. Et solid og stemningsskapende bidrag fra deres side.

Filmen var for øvrig Marokkos Oscar-bidrag i 2019.

Hevnen er beksvart og søt

Promising Young Woman Manus og regi: Emerald Fennell, USA, svart komedie, 1 time 53 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 21. mai.

Mens jeg skriver dette, drikker jeg kaffe av et krus med påskriften «This is what a feminist looks like.» Det kunne like gjerne stått som tittel på denne anmeldelsen, myntet så vel på filmen som Carey Mulligan i rollen som Cassie Thomas. Være seg ovenstående, eller dette:

Foto: Merie Weismiller Wallace/Focus Features

Alle som har opplevd grov trakassering, overlevd seksuelle overgrep eller stått et overgrepsoffer nær, har minst en gang fantasert om å ta spektakulær hevn. Fantasien(e) har gitt næring til en subsjanger innen film, «rape and revenge», som byr på alt fra blodig og relativt spekulativ skrekk til klassikere som Caspar Noés Irréversible, Tarantinos Kill Bill og Millennium-trilogien, basert på Stieg Larssons romaner. Med Promising Young Woman serverer Emerald Fennell et flunkende nytt og eksplisitt feministisk tilskudd med originale og overraskende vrier, og mye humor og mørke. Pluss et aldri så lite nikk til Millennium-heltinnen Lisbeth Salander, servert i en avgjørende scene og med dobbel bunn.

For noen få år siden var Cassie Thomas og Nina Fisher to meget lovende medisinstudenter. Nå er Cassie 30, bor hjemme hos foreldrene og jobber i en kaffesjappe for en lønn hun knapt kan leve av. Så hva skjedde? Et overgrep som ødela Nina fullstendig. Og alt ved overgrepet er så gjenkjennelig at jeg blir kvalm. Både settingen og det som skjer etterpå, da alle varsler føyses bort med begrunnelser som «ord mot ord» og «slike alvorlige beskyldninger kan ødelegge fremtiden til lovende unge menn.» Rektor glemmer hendelsen, og Nina. De lovende unge mennene får sin utdannelse og fete jobber. Og rundt om på barer og studenthybler og privatfester går menn fremdeles rundt og ser på overstadig fulle jenter som et lettvint bytte.

Det er denne forestillingen Cassie utfordrer når hun om kvelden går og spiller stupfull, for deretter å konfrontere mannen som på «vennlig» vis har lovet å hjelpe henne hjem, men kanskje vil hun ha en drink hjemme hos ham først?

Cassie (Carey Mulligan) spiller dritings forretningskvinne for å lokke til seg ekle menn som fortjener en overhaling.
Foto: Focus Features

Åpningsscenen setter tonen. Knapt noen gang har jeg sett «det mannlige blikket» snudd så effektivt til et kvinnelig blikk. Kamera glir i hoftehøyde over mannerumpe etter mannerumpe, og front og lår, der det vrikkes rundt på dansegulvet. Kamerates blikk er det samme glupske, nesten siklende som vi har sett kvinnerumpe etter kvinnerumpe gjennom i så mange filmer at vi til slutt blir nesten numne og blinde for den sexistiske objektiviseringen. Her rister Emerald Fennell oss våken, og hun gjør det med et fett flir.

Dette kvinnelige blikket, synsvinkelen, holdes konsekvent og nådeløst gjennom hele filmen, som begynner i et om ikke lystig toneleie, så ihvertfall et toneleie der man innimellom ler og godter seg og heier på Cassie og hennes nådeløse oppgjør med bortforklaringer og victim blaming. Inndelt i kapitler, som virker en smule umotiverte, skifter filmen litt karakter og sinnstemning underveis, før den går inn i et større mørke. Ikke alt er like godt turnert, men det tilgir jeg fordi tanken er så gjennomført, fordi filmen er så presis og aktuell i hva den handler om, og fordi den ofte er så skakk og vittig, midt i mørket den henter næring fra.

Emerald Fennell fikk for øvrig Oscar for manus til filmen. Det er litt overraskende, gitt at hun var nominert sammen med manusforfatterne til Judas and The Black Messiah, Lee Isaac Chungs Minari, Sound of Metal og Aaron Sorkins fantastiske The Trial of the Chicago 7. Men det er vel fortjent og gledelig, særlig fordi prisen dermed og for en gangs skyld går til en kvinnelig og ramt feministisk filmskaper.

I en av filmens mange dreininger, møter Cassie den gamle studiekameraten Ryan (Bo Burnham), og søt musikk oppstår.
Foto: Merie Weismiller Wallace / Focus Features

Apropos vidd. Ta barndomshjemmet Cassie har flyttet hjem til, innredet med svanefigurer og forgylt krimskrams og nygamle rokokkomøbler så det likner en fattigmannsutgave av noe Liberace kunne ha innredet. I en liten scene sitter Cassie i en silketrukket sofa og ser bittelitt ut som en britisk prinsesse. Og hva oppdager jeg når jeg sjekker litt mer rundt Emerald Fennell, den britiske skuespilleren som med dette regidebuterer? Jo, det er hun som spiller Camilla Parker Bowles i TV-serien The Crown.

Og så er det klærne den meritterte kostymedesigneren Nancy Steiner utstyrer Cassie med. Ultrafeminine, ofte bløte, pusete, i klare pasteller eller knallfarger som matcher det rosa interiøret i kaffesjappa, og de sterkt sukkerkulørte kakene de selger. Det er interessant av to grunner. Cassies jakt på menn som utnytter fulle kvinner er en evig iscenesettelse. Hun spiller full, og hun kler seg ut, være seg i businessliknende drakter eller billige, vulgære kjoler. Med pusegenserne sine er det som om hun bevisst eller ubevisst ikler seg og reetablerer en ung uskyld tapt på skjendig vis.

Cassie i en av pusegenserne sine, her sammen med kafeeieren.

Samtidig, underveis, vekker fargene og kakene et dulgt filmminne som ikke kommer til overflaten før jeg er hjemme: Adrienne Shelly. Shelly var skuespiller, blant annet i Hal Hartleys filmer, men også i Bent Hamers Factotum. Hun ble brutalt drept på badet i sitt eget hjem i 2006, 40 år gammel. Drapsmannen arrangerte kroppen hennes slik at det skulle se ut som et selvmord. Det ultimate uttrykket for å legge skylden på offeret der, altså. Like før drapet fikk Shelly nesten ferdigstilt sin regidebut, Waitress, som kom ut posthumt i 2007. En nydelig liten feministisk film om en kakebakende servitør, full av sukkerkulør og vidd, den også. Og nei, jeg har overhodet ikke noe grunnlag for å spekulere i om Emerald Fennell her sender en søt liten hilsen til en fin kollega som så brått og brutalt ble revet bort. Men jeg kan jo, for min egen del, tenke at jo; det gjør hun. Og det er veldig fint.

Kjærlighetsfylt om Tove Jansson

Tove Regi: Zaida Bergroth, biografisk drama, Sverige/Finland, 1 time 40 minutter, tillatt for alle. Filmen har norsk kinopremiere 21. mai

Inne i en tung depresjon for noen år siden, orket jeg ikke lese noe særlig. Bortsett fra et lite skriftstykke jeg også varslet mine nærmeste om at skulle brukes som en slags liturgi i begravelsen min: Tove Janssons «Hvem skal trøste Knøttet».

Jeg kom fint ut på andre siden. Jeg fant en strand, ble mere sint enn redd, jeg tømte vadsekken for alt og tok av de trange skoene. Hufsa forsvant inn i hufsehuset sitt. Men det hender stadig at jeg leser den lille teksten som rommer så mye. Jeg elsker den, slik jeg sammen med millioner av mennesker elsker Janssons Mummi-univers. Etter å ha sett Zaida Bergroths fine biografi om henne, skjønner jeg kanskje også litt mer av hvor hun hentet klokskapen fra.

Tove (Alma Pöysti) og Vivica (Krista Kosonen) i et nært øyeblikk, like etter at de har truffet hverandre.
Alle foto: Another World Enterntainment

«Man må utforske alle livets krinkelkroker,» sier den relativt unge Tove et sted i filmen. Hun er i ferd med å innlede et forhold til den sosialistiske (og gifte) politikeren Atos Wirtanen, og skal snart møte, og bli bergtatt av, den gifte overklassekvinnen Vivica Bandler. Replikken ligger slik sett som en føring som henspiller på hennes vilje til å utforske disse ulike forholdene; hun fortsetter som Atos elskerinne etter å ha truffet Vivica. Men replikken rommer også noe mer, om Tove, og om en livsinnstilling som strekker seg videre enn det erotiske. Kanskje ligger noe av forklaringen på Toves klokskap her. Og i erfaringene hun gjorde.

Filmen begynner i 1944, da den 30 år gamle bildekunstneren etablerer seg i sitt eget atelier i Helsingfors; et bombeskadd loftsværelse uten innlagt vann, men med store vinduer og høyde under taket. Her skal hun bo og arbeide i en årrekke, og bare det å følge atelierets forvandling gjennom disse årene, er en nydelig liten fortelling i seg selv. Og en aldri så liten speiling av Tove.

Tove og Atos Wirtanen (Shanti Roney) på en av filmens mange fester.

Som biografi er filmen også en beretning om dragning. Dragningen hennes mot Vivica, og dragningene mellom virksomheten som maler og arbeidet med Mummi-universet. Maleriene kan hun knapt leve av, men det er denne kunsten hun identifiserer seg med. Mummi-universet er tilsynelatende noe som trenger seg på, en forstyrrelse. Men den får næring gjennom forholdet til Vivica, tullespråket dem imellom, og skikkelsene Tufsla og Vifsla som de dikter opp, og som Tove skaper fortellinger rundt. Som regissør blir Vivica også viktig for Toves karriere; det er hun som får Mummiene opp på scenen, med Tove som manusforfatter, scenograf og kostymedesigner. Resten er, som vi vet, historie.

Jeg sukket ganske tungt da jeg leste en forhåndssak om filmen, skrevet av NTB, med følgende ingress: «Kinoaktuelle «Tove» skildrer en multikunstner som laget verdensberømte barnebøker om dagen – og levde desto mer utsvevende om natten.» Ordet «utsvevende» er så malplassert, så fullt av en dulgt moralisme, og så historieløst, at jeg blir matt. Det balanseres heldigvis av at hovedrolleinnehaver Alma Pöysti i intervjuet understreker hvilken banebryter Tove Jansson var på en tid da homofili var forbudt og ble ansett som en sykdom. Det hører også med til historien at Tove Jansson selv nektet å bli satt i noen som helst slags bås.

Jovisst er filmen full av fine scener fra viltre fester med swingjazz og børst. Jovisst ser vi Tove stadig drikke, også alene. Men selv om lydsporet er jazzy og miljøet kunstnerisk og livsbejaende og ukonvensjonelt, er filmen i seg selv et stillferdig portrett av kunstneren som ung kvinne. Alma Pöysti leverer en strålende, nyansert rolletolkning, og det er krutt i samspillet mellom henne og Krista Kosonen, som spiller Vivica, og som huskes fra TV-serien Beforeigners. Jeg tror fullt og helt på den gjensidige tiltrekningen, og lidenskapen mellom dem er av typen jeg blir lykkelig av å se skildret. Selv om den etter hvert gjør Tove ulykkelig.

Filmen konsentrerer seg mye om dette forholdet, som fikk livsomveltende konsekvenser for Tove. Handlingen strekker seg til utpå 50-tallet, da hun opplevde internasjonal suksess med tegneserien og bøkene om Mummidalen. Dermed spiller den også opp til møtet hennes med Tuulikki Pietilä (Joanna Haartti), som ble hennes livslange partner.

Til å være en film om en kunstner, er ikke Tove kunstnerisk nyskapende og dristig. Men den får filmatisk dybde gjennom svenske Linda Wassbergs kamera, hun filmer i 16 mm, og gis fin tidskoloritt via nydelig scenografi og Eugen Tambergs flotte kostymer. Både Wassberg og Tamberg har jobbet for norske filmer. Hun filmet Charlotte Bloms Dianas bryllup, han var set designer på Marius Holsts Kongen av Bastøy (2010). Interesserte kan også merke seg at han er kostymeansvarlig for Ása Helga Hjörleifsdóttirs pågående innspilling av Svar på brev fra Helga, basert på Bergsveinn Birgissons roman.

Selv om Tove holder seg innenfor det ganske trygge og konvensjonelle rent filmatisk, er det blitt en interessant og kjærlighetsfull film for alle som elsker Mummiene, og alle som kjenner til Tove Jansson, eller vil vite mer om henne. Den berører også det vanskelige forholdet mellom Tove og faren, billedkunstneren Victor Jansson; en både i livet og kunsten langt mer konvensjonell skikkelse. Samtidig strekker filmen seg ut over den biograferte. Den gir et fint innblikk i et kunstnermiljø, og i en krigsgenerasjon som i kjølvannet av freden begjærlig grep mulighetene som bød seg.

Et under av en film

First Cow Regi: Kelly Reichardt, drama/western USA, 2 timer, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 14. mai

Ryktet om denne filmens fortreffelighet har løpt siden den hadde førpremiere på Biff i oktober i fjor. At den nå endelig kommer på kino, kjennes derfor som et lite under. Slik også filmen oppleves som et under.

De som kjenner Kelly Reichardts filmer vet gjerne hva de går til, og går til dem med stor forventning. Hun har vært blant mine favorittregissører siden jeg så Wendy and Lucy (2008), som hun to år senere fulgte opp med Meek’s Cutoff og deretter Certain Women (vist på Biff i 2016).

Nå er hun tilbake i Oregon, i det westernlandskapet hun besøkte i Meek’s Cutoff. Der den handlet om de harde, ofte brutale vilkårene for nybyggerne, med vekt på særlig kvinnenes situasjon, skal vi nå til gullgravere og pelsjegere ved the Frontier; det unge Amerikas utpost på tidlig 1800-tall. Men først og fremst skal vi til den glimrende bakeren Cookie Figowitz (John Magaro) og ambisiøse King-Lu (Orion Lee), og følge vennskapet deres fra de tilfeldigvis treffes i skogen under smått dramatiske omstendigheter, til de møtes igjen ved et fort på vei til å utvikle seg til en liten by, og slår seg sammen i King-Lus koie i skogen et lite stykke unna.

King-Lu (Orion Lee) og Cookie (John Magaro) formet et nært og særeget vennskap.
Alle foto: Allyson Riggs/Another World Entertainment

Fortets engelske leder (Toby Jones) har skaffet til veie Oregons første og foreløpig eneste ku for å få melk til teen sin. Med kua beitende like ved Cookie og King-Lus koie, faller de to for fristelsen til å melke den om natten. Slik legger de grunnlaget for en relativt lukrativ geskjeft; de selger ferskt, smultstekt bakverk. Med suksessen følger muligheten for å realisere drømmen om å dra til California, og kanskje begynne hotelldrift. Men faren for at melketyveriet skal bli oppdaget følger også med på lasset.

På sedvanlig vis lar Reichardt historien utspille seg i et dvelende tempo som gir stor plass til små detaljer, være seg Cookie og King-Lus ofte finurlige samtaler eller deres daglige dont med å sanke nøtter, plukke sopp og bær, fiske, og selge kaker på markedet. William Tylers fantastiske musikk er knapt til stede. Det vi hører er skogslyder. Fuglekvitter, grener som knekker, klukkingen fra King-Lus høner. Det er et lydbilde som også brukes med stor effekt for å bygge opp spenningen som ligger som en jevn, stillfaren, men sentral nerve under filmen.

Christopher Blauvelt er Reichards faste fotograf. Hans glidende, mesterlige kameraføring gjør filmen til en visuell fryd, og bidrar sterkt til å bygge opp den lune, særegne stemningen i filmen, og fortellingens nesten hypnotiske effekt. Sjelden har jeg følt en film som dette så gjennomført autentisk i skildringen av miljø og mennesker. Det er så jeg nesten kjenner lukten av mose og råtnende løv, av skitne mannskropper, av røyk og nystekte smultboller.

Toby Jones gjør en strålende rolle som fortets leder og kuas eier.

Det som også gjør filmen ekstraordinær, er hvordan den bryter med den røffe brutaliteten som ofte skildres i filmer fra denne epoken. Jo da, vi ser konturene av et samfunn der man må sloss for tilværelsen og et menneskeliv ikke nødvendigvis er så mye verdt. Men i Cookie får vi en mann som må være en av de snilleste, mildeste, mest elskelige i nyere filmhistorie.

Manus er ført i pennen av Reichardt og Jonathan Raymond, også han hennes faste samarbeidspartner, og baserer seg på Raymonds roman The Half-Life, i sterkt nedkortet format. På vakkert vis spennes en rørende og poetisk bue mellom filmens begynnelse og slutt, mellom nåtid og fortid. Vanligvis tar jeg notater underveis når jeg ser film. Denne gangen la jeg raskt blokken til side, og tillot meg å krype fullstendig inn i filmen, i handlingen, i atmosfæren, i det lille universet filmen skriver frem og som jeg kunne vært i en evighet.

Og så bare elsker jeg at filmskaperne lar kua Evie stå høyt oppe på rollelisten sammen med skuespillerne, slik de gjorde med hunden Lucy, som medvirket sammen med Michelle Williams i Wendy and Lucy. En rolle som for øvrig ga Lucy den ettertraktede Palm Dog-prisen i Cannes i 2008.

Trenger du noe å varme deg på? Se denne filmen.

Minari Manus og regi: Lee Isaac Chung, drama, USA, 1 time 55 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 21. mai

Minari er en anvendelig plante som gror på fuktige steder og brukes i asiatisk mat. Den kalles både japansk persille og vannselleri, og i Lee Isaac Chungs fine film spiller veksten en både metaforisk og helt konkret rolle.

Chung baserer fortellingen på egne barndomsminner fra en avisdesliggende gård i Arkansas, der han – i filmen kalt David – på 1980-tallet kommer som liten og hjertesyk gutt sammen med sin litt eldre søster Anne (Noel Cho) og foreldrene Jacob og Monica (Yeri Han). Som nygifte forlot de Korea i håp om et bedre liv i USA, men etter ti år i California, med det ensformige arbeidet med å kjønnsbestemme kyllinger på en kyllingfarm, vil Jacob realisere drømmen om eget gårdsbruk.

Realiteten samsvarer ikke helt med hva Monica må ha forestilt seg; noe som formidles nydelig i den vakre åpningsscenen. Foran kjører Jacob i flyttebilen. Bak kjører Monica med ungene i baksetet. Lenger og lenger ut på et øde bondeland bærer det, til alt bare er enger og skog – og til slutt: en forvokst husvogn på hjul, bygget i noe som likner finér, og – skal det vise seg – lekk som en sil. Filmet i nærbilder, og med Monicas stadig mer skeptiske blikk i bak- og sidespeil, tar Chung oss allerede her med inn i kjernen av konfliktene som skal bygge seg opp i familien.

Allerede her får vi også første møte med Emile Mosseris jevnt over nydelige originalmusikk, som han ble Oscar-nominert for. Oscar-nominert ble også filmen, samt Steven Yeun som spiller Jacob, og Lee Isaac Chung selv. Men den eneste som fikk en Oscar var You-Jung Youn, som spiller mormoren Soonja. Soonja er enke og kommer fra Korea til Arkansas for å passe ungene mens Jacob og Monica arbeider på den lokale kyllingfabrikken her. For David er hun ikke akkurat drømmebestemoren. Ikke kan hun bake småkaker, og ikke kan hun lage mat. Hun banner så det lyser når hun spiller kort, og fnyser av datterens religiøse anfektelser. Hun sover på Davids rom, og snorker. Men dynamikken mellom de to tilfører filmen mye vidd og mye sjarme og varme.

Yuh-Jung Youn fikk Oscar for rollen som mormor Soonja.
Alle foto: Josh Ethan Johnson/Norsk filmdistribusjon

Det er i det hele tatt ikke rart at filmen sto sterkt i Oscar-racet (og også fikk Golden Globe for beste ikke-engelskspråklige film). Dette er klassisk Oscar-materiale, der like deler hjertevarme, dramatikk, humor og relasjonskonflikter veves sammen. Gode ingredienser som ikke behøver å bli god film. Men Chung lykkes. Han balanserer de ulike elementene med en stillfaren letthet som aldri underminerer filmens alvorlige tema: Immigranters streven etter et litt bedre liv. I Jacobs tilfelle: drømmen om å dyrke, selge, få gården til å gå rundt. Arbeidet er ikke mindre slitsomt enn kyllingsorteringen; tvert imot. Etter harde økter på åkeren er han så sliten og støl at Monica må hjelpe ham av med undertrøyen. Men han er sin egen herre. Han ser konkrete resultater av sitt eget arbeid.

Sitt eget og Pauls arbeid, rettere sagt. For med traktoren Jakob kjøper, følger en loslitt eldre traktorselger som gjerne bistår Jacob i åkeren, være seg med planting, vanningsanlegg eller djevelutdrivelse, tungetale og bønn. Som religiøs fanatiker, eller religiøst forvirret, om du vil, er Paul (Will Patton) en skikkelse som fort kunne bli bare aparte, eller latterliggjort. Chung gir oss lov til å le av ham, men gir ham også verdighet midt i den lattervekkende religiøse galskapen.

Men starten på det nye livet blir altså langt fra lett, verken for Jacob eller Monica. Mye kan gå galt, og går galt, og slår kilen dypere og dypere mellom ektefellene, til hele ekteskapet og deres felles tilværelse står i fare. Det er en historie jeg tror på. Slik den formidles her former den også en universell fortelling om mennesker som er knyttet sammen emosjonelt, men der den enes valg gjør livet vanskelig for den andre.

Så selv om Jacobs drøm om å bli bonde ligger som premiss for at familien flytter, og dermed for filmen selv, er det i særlig grad familien og forholdet dem imellom som skildres. Her går Chung i fotsporene til japanske Hirokazu Koreeda, og viser samme balanserte evne til å unngå sentimentalitet og sukkersøtt kliss.

Samtidig slår filmen hull på noen av mine egne fordommer. Jeg så for meg skildringen av en god porsjon skepsis i lokalbefolkningen. Men familien tas imot med imøtekommende vennlighet; også her med fine islett humor. Som når Anne under kirkekaffen kommer i snakk med en jevnaldrende jente. – Si ifra når jeg sier noe koreansk, sier jenten før hun lirer av seg en haug tulleord med asiatisk swung, og tilfeldigvis former et ord Anne kan fortelle at betyr tante.

Hjerteknuseren Alan S. Kim spiller David.

Alle skuespillerne gjør en strålende jobb, men det er lille Alan Kim i rollen som David som stjeler hjertet mitt. Han utviser ikke bare et imponerende talent, han er simpelthen knuseskjønn sånn i det hele tatt.