Ikke kødd med bestemor


Let Him Go Regi: Thomas Bezucha, USA, drama/thriller, 1 time 53 minutter, 15. år. Norsk kinopremiere 4. juni

Når så jeg sist en film med Kevin Costner? Det er så lenge siden at jeg hadde glemt hvor godt han kler roller som dette: En voksen, stødig, all-american guy som jeg gladelig hadde lent meg inntil eller gjemt meg bak ryggen på om ting ble i tøffeste laget. Her må ha likevel se seg bittelitt rundspilt av Diane Lane. De spiller mann og kone, og hun synes slett ikke å være en dame som trenger noens rygg å gjemme seg bak, om den er aldri så bred og trygg. Hun er beintøff.

Vi skal til Montana, tidlig 1960-tall. Margaret (Lane) og George (Costner) Blackledge lever tilbaketrukket på en gård like utenfor en småby. Han er tidligere sheriff, hun har drevet med hest. Det gjorde også den voksne sønnen som brått dør og etterlater seg en ung enke, Lorna (Kayli Carter) og en liten sønn, Jimmy. Tre år senere gifter Lorna seg med Donnie Weboy (Will Brittain). Han viser seg å være et tvers gjennom råttent eple. Da han plutselig forlater Montana og småbyen sammen med Lorna og Jimmy, tar Margaret affære. Hun vil finne dem, og prøve å redde Jimmy fra å vokse opp med en voldelig stefar.

Dermed legger hun og George ut på en reise som via omveier skal føre dem til Weboy-klanen – en familie like råtten som Donnie, ledet av Blanche, en beinhard mater familias spilt med liv og lyst av Lesley Manville. Det er altså to markante damer som setter hverandre i stevne. Men de er også av helt ulikt kaliber. Margaret er tøff, Blanche livsfarlig.

Diane Lane spiller Margaret Blackledge, gift med George Blackledge, spilt av Kevin Costner.
Alle foto: Kimberley French/Focus Features

Underveis mot møtet med Weboy-klanen, blir dens beskaffenhet gradvis klarlagt på en måte som bidrar til å bygge opp det som er filmens største pluss: en dirrende spenning som brenner lenge på lavbluss, men som likevel er intens nok. Du bare vet at dette kommer til å gå skikkelig til helvete, på ett eller annet vis, og du vet det så sterkt at du får vondt i magen. Ihvertfall gjorde jeg det. Det skyldes også at man uunngåelig heier på Margaret og George, selvsagt gjør man det. Ikke bare fordi de er ute i rettferdig ærend, også fordi filmen tar seg tid til å skildre dem og, forholdet mellom dem, på en måte som gjør at man lærer dem å kjenne og får sympati for dem. Og – igjen – kanskje Margaret især, med sin væremåte og kruttsterke blanding av stålvilje og sjarm.

Når det så, til slutt, går skikkelig til helvete, er det desto mer skuffende at filmen mister det relativt elegante grepet den har hatt om historien, og ender i en voldsorgie med så sterke islett av melodrama at jeg tar meg i å nesten le på de absolutt feile stedene. Selv om Weboy-folkene hele veien er presentert som en gjeng som er i stand til hva som helst, er det som om dette girskiftet fører oss inn i en annen film. Det er ikke det at jeg ikke tror på det som skjer, det er mer at jeg savner finesse.

Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Bare det at den har to på hver sin måte fryktinngytende mødre/bestemødre i førersetet, gjør meg velvillig innstilt. Blanche driver et familiært skrekkvelde, basert på frykt. Hun er et av de fæleste kvinnemenneskene jeg har sett på film på lenge, men hun er også en rollefigur som kunne fått mer bakgrunn og litt større plass. Det gjelder også Bill Weboy, en skikkelse Jeffrey Donovan spiller frem som en fascinerende drittsekk.

Lett Him Go kan gjerne kalles en moderne western.

George er nok ikke redd for Margaret, men vi ser flere ganger hvordan han kommer til kort i møte med viljestyrken hennes. Det er hun som driver historien, nesten hele veien. Selv om det henger sammen med rollefigurene, betyr det også at Lane kommer gjennom filmlerretet på en langt sterkere måte enn Costner.

Let Him Go kan gjerne kalles en moderne western, den har westernfilmens landskap og hester, selv om de lange forflytningene skjer med bil (og med Margarets hjemmebakte formkake som niste). Visuelt får vi noen fantastiske landskapsbilder fra Montana og Dakota. Vi som er litt oppe i årene, kan også glede oss over gjensyn med barndommens bilpark, og nyte synet av gode, tidsriktige kostymer. Slik sett, og fordi filmen spiller så sterkt på tap av barn og mulig tap av barnebarn, er det en film som nok sikter inn på et godt voksent publikum.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s