En uutholdelig nødvendighet

Wannsee-konferansen Regi: Matti Geschonneck, drama, Tyskland. Aldersgrense 12 år. Norsk kinopremiere 25. november

Bergen kino har av en eller annen grunn valgt å ikke vise denne filmen, og det er helt ubegripelig. For et yngre publikum er den en utilslørt og skrekkinngytende innføring i fascismens språk og tenkesett. Det er den også for et voksent publikum, mens den for oss eldre er en gjenoppfriskning av en historielekse som ikke kan repeteres ofte nok. Det slår meg særlig når jeg hører noen retoriske vendinger fremført av konferansedeltakere. Det klinger et ekko av dem i dagens mest grumsete, grimme kommentarfelt, og det skremmer vettet av meg.

20. januar 1942 møttes altså en gruppe fremstående tjenestemenn i den staselige villaen ved innsjøen Wannsee utenfor Berlin. De var innkalt av Reinhard Heydrich, offiser i SS og leder for Reichssicherheitshauptamt – RSHA. Til stede var også representanter for de ulike avdelingene i SS, samt utenriks-, innenriks- og justisdepartementet, NSDAP (nazipartiet), rikskanselliet, den sivile administrasjonen for de okkuperte områdene samt personer med erfaringer fra deportasjon og massedrap. Sentralt i det 90 minutter lange møtet var også Adolf Eichmann. Målet var å legge frem og samordne det som i eufemiske ordelag ble kalt den endelige løsningen på jødespørsmålet.

Philipp Hochmair spiller Reinhard Heydrich, offiser i SS og leder for Reichssicherheitshauptamt – RSHA.
Alle foto: AS Fidalgo

Det var altså her Holocaust ble fremforhandlet, protokollført og signert, og filmen bygger på denne protokollen. Det er altså liten grunn til å tvile på det som blir sagt, og at det blir sagt akkurat på denne måten. Pakket inn i et byråkratisk språk der umenneskeliggjøringen er total, og jødene omtales som var de varer som hopet seg opp, en bestand som må tynnes ut, alt mens møtedeltakerne drikker kaffe og konjakk, eller står foran kake- og dessertbordet og snakker om fordelene ved Zyklon B. Det er ubehagelig inntil det uutholdelige, det er kvalmende, og det er helt nødvendig å ta innover seg at det var sånn det skjedde. Og at mennene som deltok (og hvis eneste humane innvending var hensynet til tyske soldaters moral i møte med nedslaktingen) var prestesønner, familiefedre, jurister. Sistnevnte opptatt av at jødene skulle gjøres rettsløse i ordnede former. Akkurat de ordene brukes. Les dem igjen.

Johannes Allmeyer i rollen som Adolf Eichmann, her sammen med sekretæren Ingeburg Werlemann (Lilli Fichter).

Filmen gjengir møtet i samme tone som møtet gjennomføres i. Kjølig, distansert og effektivt, alt mens Theo Bierkens’ kamera glir mykt gjennom rommet, betrakter de ulike ansiktene og slik lar oss betrakte dem, med deres manglende mimikk, deres uttrykk for interesse, deres i noen tilfeller nesten milde åsyn, eller utilslørt arroganse, eller Heydrichs høflige, kameratslige, nesten joviale tone. Philipp Hochmair leverer en forstyrrende god tolkning av den skremmende skikkelsen. Det gjør også Johannes Allmeyer som Eichmann, idet han gjør ham til en uttrykksløs liten protokollfører med tall på hjernen – her tall over Europas jøder.

Bortsett fra viktig tematikk, var jeg spent på om dette kunne fungere som film. Men det gjør det til de grader. Wannsee-konferansen kan til en viss grad sammenliknes med en god rettssalsfilm, konsentrert som den er til ett bestemt, signifikant lokale, og drevet frem av en dialog det hviler på regissøren å bruke dramaturgisk. Dialogen her er ordrik, men nettopp innholdet, det som sies, drar deg ut på stolkanten i frykt og avsky over ikke bare hva som ytres, men måten det ytres på. Og i bakhodet ligger vissheten om at ordene ikke bare var kald retorikk. Ordene ble praksis. De ble handlinger, og de kostet livet til seks millioner jøder, 500 000 rom og et sted mellom 15 000 og 600 000 homofile.

Kroppens sug, kjøttets lyst

Bones and All Regi: Luca Guadagnino, drama/skrekk, USA. 2 timer 10 minutter. Aldersgrense 15 år. Norsk kinopremiere 25. november.

Om aldri så smellvakker – dette er ikke en film for alle. Tåler du ikke store mengder blod, gnafsing av menneskekjøtt og gufne scener av mer psykologisk art, må du styre unna. Tåler du dette, og setter pris på en kløktig fortalt historie, filmatisk skjønnhet og sødmen i ung kjærlighet, anbefaler jeg filmen varmt.

Hva slags film er det så? Jeg leser den som en film om annerledeshet. Om sterke, indre krefter som krever beinhard kontroll. Om avhengighet. Om lyst, dragning, utenforskap. Selv om den handler direkte om kannibalisme, fins det små pekere i retning andre, liknende tilstander. I en samtale refereres det til dopavhengige; at Lee ser ut som en junkie, og at man kan spotte det på lang avstand – slik Sully kan lukte Marens sult for menneskekjøtt. I en annen scene kan man i bakgrunnen, fra en bilradio, høre en mann snakke om noe som kan tolkes som en ekstremvariant av BDSM (og her håper jeg kinky folk ikke føler seg tråkket på tærne, jeg understreker ekstremvariant.)

Hvem er Maren, hvem er Lee, hvem er Sully? Maren er 19. Filmen presenterer tidlig bakgrunnen og kannibalismen hennes, før den sender henne ut på reise for å finne moren og få svar på hvorfor hun er som hun er. Underveis treffer hun Lee, av samme støpning og på rastløs flukt fra noe i fortiden og familien. Før det har Maren også truffet Sully, en aldrende, ensom eksentriker som forteller henne at spiserne ikke eter hverandre, og som – i sitt eget hode – binder seg til henne når de deler et … krmt … måltid og tørker blod av seg i hverandres påsyn.

Taylor Russell gjør seg bemerket som Maren.

Maren og Lee slår seg sammen. Forelsker seg. Overlever ved å stjele biler og penger fra ofrene sine. Slik blir dette også en landeveisfilm i 1980-tallets rurale USA, gjennom Midtvestens vidåpne landskap med sine maisåkre, enger og langstrakte horisont, småbyer og bensinstasjoner. Utsøkt filmet av Arseni Khachaturan, legger landskapets skjønnhet seg som et mykt teppe rundt de to elskende der de deler kjærlighet, frykt og fortvilelse. Og sult. Filmen forene det urovekkende, det groteske og det poetiske på helt magisk vis.

Filmen baserer seg på en roman av Camille DeAngelis, og byr på et uforglemmelig rollegalleri, både i små og store roller. Som Michael Stuhlbargs Jake. Maren og Lee treffer ham og kameraten i et skogholt, og kvelden de tilbringer sammen gir en scene jeg nesten får mer frysninger av enn de mer direkte, blodige. For ikke å snakke om Sully, formidabelt spilt av Mark Rylance. Måten han behandler/tilbereder en kylling på mens han prater med Maren, og en etterfølgende scene som inkluderer en hvit herreunderbukse … Herregud, det er filmkunst. Bestialsk god filmkunst.

Mark Rylance briljerer som ekstentrikeren Sully.
Alle foto: Metro-Goldwyn-Mayer

Taylor Russels Maren fyller lerretet med en uskyld som står i fascinerende kontrast til den glupske appetitten hun utviser for menneskekjøtt. Russel er uten tvil et navn å merke seg. Og Timothée Chalamet … Av alle filmer jeg har sett ham i, tror jeg kanskje dette er hans beste rolle, i tillegg til rollen i Dune. Her kombineres det litt kalde, beregnende uttrykket hans med en uhyre, nesten taktil sårbarhet som fremkaller en ømhet for den tynne, skranglete, androgyne skikkelsen jeg ikke kan huske å ha følt for noen av rollefigurene hans før.

Hva Luca Guadagnino angår, elsket jeg I Am Love (2009), A Bigger Splash (2015) og Suspiria (2018), men var litt mer tilbakeholden enn de fleste kritikerne når det kommer til Call Me by Your Name (2017). Med dette fikk han meg inn i folden sin igjen. Og da har jeg ikke engang nevnt lydsporet. Men lydsporet altså: Det er wow. Nydelig tilbakeholdent, og helt wow.

Viola Davis ruver som kriger

The Woman King Regi: Gina Prince-Bythewood, action/eventyr, USA. 2 timer 15 minutter. Aldersgrense 15 år. Norsk kinopremiere 25. november

Trass det noe eventyraktige og tilsynelatende enkle ved The Woman King, er det en film som suger meg til seg. Jeg mener, hvem frydes ikke ved synet av muskuløse, grasiøse krigerkvinner som meier ned fienden med utsøkt presisjon og et like utsøkt utvalg snedige, dødelige våpen? Jeg frydes ihvertfall. Særlig når fienden er slavehandlere. Og lar meg imponere. Særlig av Viola Davis’ Nanisca, en ruvende general i denne nådeløse hæren.

The Woman King er altså ikke så enkel som den kan se ut til ved første øyekast. Den er et veritabelt oppgjør med kolonialister, med slavehandel, med hvit overmakt, og den spiller seg ut med en like veritabel stolthet over afrikansk kultur og historie – en stolthet, og en ulykke, som nærmest manifesterer seg i Davis/Naniscas fysiske gestaltning. Hun leder Agojiene, en spesialtrent kvinnehær som beskytter det Vest-Afrikanske kongeriket Dahomey. Dahomey er under angrep fra det ekspanderende Oyo-imperiet, og trues også av invaderende slavehandlere. Men Nanisca er ikke bare en fryktløs, kløktig hærfører, hun er også en kløktig politiker som prøver å få Dahomeys konge, Ghezo (John Boyega), til selv å slutte med å overgi egne fanger til slavehandel, og produsere og selge palmeolje i stedet.

Filmen følger også utviklingen til Nawi (Thuso Mbedu), merk dere navnet), en ung, obsternasig og fryktløs kvinne som sendes til kongens palass fordi hun ikke underlegger seg sin fars vilje. Slik blir Nawi en av mange rekrutter til Agoji-hæren. Blant dem hun knytter seg til, er Izogie, en av hærens læremestere, også hun formidabelt spilt av Lashana Lynch.

Skal du se filmen, må du like action, for det er den breddfull av. Kampscenene er velregisserte og brutale nok, selv om filmen ikke mesker seg til overmål med nærgående og blodige drap. Den etablerer tidlig et bånd mellom tilskueren i salen og kvinnehæren på lerretet, som gjør at ihvertfall jeg heier vilt på dem. Faktisk husker jeg ikke sist jeg ble så oppslukt av actionsekvenser som dette. Samtidig bygges det opp et mer intimt, menneskelig drama knyttet til Nanisca og Nawi som legger en følelsesmessig dimensjon til filmen.

The Woman King skal visstnok bygge på reelle historiske hendelser, selv om disse er kraftig fiksjonalisert og dramatisert. Ifølge magasinet Cosmopolitan, eksisterte Agojieene som en hær i Dahomey – nåværende Benin, og besto av opptil 6000 kvinner som både avsto fra ekteskap og barn. Spesialtreningen de gjennomgikk var visstnok også like beinhard som i filmen. Som samfunn skal Dahomey også ha hatt et progressiv kvinnesyn. Også Oyo-imperiet eksisterte.

Viola Davis (til venstre) og Thuso Mbedu (hvit kjole) gjør et formidabelt inntrykk som krigerkvinnene Nanisca og Nawi.
Alle foto: SF Studios

Men selv om det er en film som tar et gedigent oppgjør med kolonihistorien, er det altså ikke en historisk korrekt film vi ser. Det er heller ingen subtil film. Regissør Gina Prince-Bythewood og manusforfatterne Dana Stevens og Maria Bello har valgt å gjøre dette til en bred og publikumsvennlig film, nettopp for å nå mange som mulig med sitt viktige budskap. Det lykkes de med. Jeg storkoste meg. Og jeg ville elsket å ha en 15-16 år gammel jente å se filmen med, for å proppe og preppe henne med en imponerende gjeng skikkelige power-women.

Kødder godt med feinsmeckere

The Menu Regi: Mike Mylod, dramakomedie/thriller, USA. Norsk kinopremiere 18. oktober

De får kjørt seg for tiden, disse selvopptatte rikingene med makt og adskillig mer penger enn selvinnsikt. Du har for eksempel Ruben Östlunds satiriske Triangle of Sadness, der de nyter livet på et luksuscruise, og den skarpe og vittige HBO-serien White Lotus, der de i første sesong ferierte i mondene omgivelser på Hawaii, i sesong 2 i ditto på smellvakre Sicilia. I The Menu nyter de mesterkokkens kulinariske mesterverk på en øy som forsyner restaurant Hawthorns kjøkken med alt de trenger av råvarer. Her representert ved kamskjell servert på en spesiell stein hentet i sjøkanten, og garnityr som smaker hav. Eller thallasisk, som matanmelderen uttrykker det:

Våre veiledere inn i det forventede gastronomiske eventyret er Tylor (Nicholas Hoult) og venninnen hans Margot (den alltid fremragende Anya Taylor-Joy). Han lidenskapelig opptatt mat generelt og av Hawthorns mesterkokk Slowik (Ralph Fiennes) spesielt, hun med et skarpere blikk på matjåleri som sådan enn på maten i seg selv. Men hvorfor flytter han seg så nervøst når han ser henne, den eldre mannen som er der med sin kone? Han heter Richard (Reed Birney), konen Anne (Judith Light), de er på sitt ellevte besøk på Hawthorn, og de ser ikke ute til å ha noen glede av det.

Ekteparet Richard og Anne (Reed Birney og Judith Light).

La meg like gjerne ta for meg resten av gjestene. Du har de tre brekkekle finansmennene Soren (Arturo Castro), Bryce (Rob Yang) og Dave (Mark St. Cyr). Du har den fallerte filmstjernen med tårnhøy selvtillit (John Leguizamo) og assistenten hans Felicity (Aimee Carrero). Sist, men aldeles ikke minst har du den særdeles pretensiøse og like selvbevisste matanmelderen Lillian Bloom (Janet McTeer) og redaktøren hennes Ted (Paul Adelstein). I et hjørnet sitter en eldre dame, allerede godt brisen etter et solid inntak vin.

De tre finansmennene får assistanse av restaurantens meget bestemte hovmester Elsa (Hong Chau).

Her er mye hovmod ute og går, og mye hovmod skal stå for fall etter hvert som serveringen skrider frem. Her kan og skal svært lite røpes, annet enn at det blir ganske vittig og ganske fælt. Som satire er dette beksvart, og noen kryddermål mer subtilt enn jeg syntes Östlunds cruiseseilas var, selv om den var veldig vittig. Filmen kødder vilt med folk som kan kjøpe alt, men ikke verdsetter noe. Den kødder med den fisefine matanmelderens pretensiøse feinsmecker-vokabular, med hvordan gourmetrestauranter selger konsept og opplevelser – svindyrt, og med hvordan rikingenes snarere enn å betale for matopplevelsen, betaler for prestisjen det er å spise på en svindyr restaurant. Den kødder med hvordan ingrediensene i enkelte retter nærest er av homeopatisk størrelse, og med matens og vinens presentasjon. Har du noen gang kjent deg småsvett av irritasjon over kelneres milelange introduksjon av hver eneste rett, vil du helt sikkert ha glede av denne filmen.

Underveis kommer jeg uvegerlig på et par linjer fra (den nyaktualiserte) Leonard Cohen-låten Democracy: It’s coming … From the homicidal bitchin’ That goes down in every kitchen To determine who will serve and who will eat. Det skjer når Slowik stiller Margot det retoriske spørsmålet hvem hun vil dø sammen med – de som tar eller de som gir. Både her og i en annen liten scene ligger der et uttalt klasseaspekt, snedig utformet og sett i lys av en formidabel og åpenbart smertefull klassereise. Ut av dette former regissør Mylod og manusforfatterne Seth Reiss og Will Tracy en kritikk av overklassen som er god, selv innfor filmens ganske – hva skal jeg si – utartede rammer.

Nicholas Hoult spiller Tylor, blodfan av mesterkokken Slowik (Ralph Fiennes).

Så er da også gjestelisten satt nøye sammen, både av filmskaperne og av Slowik. De av oss som liker god mat og har en forkjærlighet for en viss type kokker, kan godt identifisere oss – en stund, ihvertfall, med Tylor, som ikke bare nyter maten han får servert, men også, i langdrag, hvert ord som kommer ut av Slowiks munn. Men også Margot er en figur å identifisere seg med i rollen hun har som barnet som påpeker at keiseren er naken. Begge får kjørt seg, for å si det sånn, for her sitter ingen trygt og komfortabelt i restaurantstolen. Og da er tacolefser laserprintet med individuelle fornærmelser bare begynnelsen.

Enn så lenge koser de seg, de utvalgte gjestene på restaurant Hawthorn.

Etter Alexander Paynes Sideways (2004) sank salget av merlot som en stein etter at de to vinelskere på utdrikningslag i Sonoma hadde avsverget druen fra sitt eget vinkart. The Menu kommer neppe til å forårsake prisfall innen gourmet. Men etter å ha sett den, kan det være noen senker inntaket av kjøttprotein en smule. Sjansen er ihvertfall stor for at du begynner å fnise neste gang er på fin restaurant. Og du kommer garantert aldri til å si ordet munnfølelse igjen.

Traust og solid om de som felte Weinstein

She Said Regi: Maria Schrader, drama, USA. Norsk kinopremiere 18. november.

New York Times-journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey startet ikke #metoo-bevegelsen da de skrev saken om filmprodusent Harvey Weinsteins årelange sextrakassering og overgrep mot kvinner i Hollywood-systemet. Men de ga den nokså spede bevegelsen et skikkelig spark bak. Konsekvensene ble digre, både for Weinstein, som nå soner 23 års fengsel, og for kvinner verden over, som endelig fikk en måte å varsle på. Og som i stor grad ble hørt. Kampanjen førte ikke bare til økt bevissthet om seksuell trakassering i arbeidsliv, politikk og organisasjonsliv, den førte også til lovendringer.

Jennifer Ehle spiller Laura Madden, et av Harvey Weinsteins ofre. Hun valgte å stå frem av hensyn til unge kvinner og jenter, som døtrene Hywel (Wesley Holloway) (til venstre) og Iris Madden (Justine Colan). Alle foto: Universal Studios.

Filmen om Kantor og Twoheys arbeid med saken bør derfor interessere alle kvinner, selv om den i bunn og grunn er en film om undersøkende journalistikk. Slik må det nesten bli når saken, dens medvirkende og dens implikasjoner allerede er kjent. Når så er sagt: Dette er ikke Alle presidentens menn, selv om den har likhetspunkter både med den og tilsvarende filmer om gravende journalistikk, for eksempel Tom McCarthys oscarvinner Spotlight (2015), som handler om Boston Globes avsløring av overgrep mot barn i den katolske kirke. She Said sanker neppe Oscars, til det er den for traust. Overraskende nok, siden den er signert tyske Maria Schrader, regissøren bak den svært gode mini-serien Unorthodox og fjorårets overraskende, subtile og veldig gode Drømmemannen.

Jodi Kantor (Zoe Kazan), Megan Twohey (Carey Mulligan), Dean Baquet (Andre Braugher) og Rebecca Corbett (Patricia Clarkson) i sluttspurten av saken.

Men med Zoe Kazan og Carey Mulligan i rollene som Kantor og Twohey, er She Said solid og velspilt, selv om rammene føles litt trange. Det er mange telefoner å ta, mange møter, mye frustrasjon. Men det viser også realismen i slike store graveprosjekter. Det er forferdelig mye jobb. Så var da også saken deres solid så det holdt, og resulterte i at de fikk den prestisjetunge Pulitzer-prisen i 2018. I Kazan og Mulligans tolkning, fremstår de som nettopp det; to hardtarbeidende, jordnære og ekstremt utholdende journalister som også skal sjonglere en krevende jobb med det å være småbarnsmødre. Men i filmen som sådan, savner jeg en smule mer temperatur, gitt raseriet så vel som fryktkulturen som lå til grunn for avsløringene. Likevel er det en glede at filmen finnes, både som en påminner og som en hyllest til den journalistiske og feministiske bragden dette er fra Kantor og Twoheys side.