Dette kan godt være filmen du trenger denne kjipe vinteren

Sommeren ’85 Regi: François Ozon, drama, Frankrike, 1 time 40 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere fredag 13. november. NB! REDIGERT: Siden Oslo-kinoene er stengt, utsettes premieren foreløpig til 4. desember.

Selv om det er nærmere 100 år siden man selv var 16, er det ikke vanskelig å gjenkjenne den første ordentlige forelskelsens intensitet og glød. At den i Ozons regi spiller seg ut i et solfylt Le Tréport i Normandie, med to billedskjønne adoniser i hovedrollene, gjør ikke gjenkjennelsen mindre. Det svekker heller ikke filmens stemningsfulle skjønnhet, tvert imot. Syns du november 2020 er kjip så det holder, kan Sommeren ’85 være et perfekt tilfluktssted.

Men at filmen er flott å se på, betyr ikke at den er udelt vellykket. For med så mye sol, så fin en strand og så heftige følelser, kjennes det rart å sitte i kinosalen uberørt inntil det nesten likegyldige. Det som berører meg mest, er 19 år gamle Félix Lefebvre, innimellom også skuespillet hans. Lefebvre er intens sjarmerende, med en sårbarhet i det unge, åpne ansiktet som treffer meg litt på samme måte som Ellar Coltranes da han spilte Mason i Boyhood. Ja, vi snakker morsfølelse her.

Lefebvre spiller 16-åringen Alexis, som da han kullseiler blir reddet av to år eldre David. Du vet omtrent fra første blikk mellom dem at det blir starten på en kjærlighetshistorie. Den får ikke bare tragisk utgang, den får en utgang som former et kriminalimysterium som åpner filmen og som filmens to første akter strukturerer seg rundt gjennom kjappe nåtidssekvenser og lengre flashbacks. Men på hvilken måte er Alexis skyldig i det som skjer?

Nydelig tidskoloritt og fin bruk av Rod stewards Sailing er noe av det som gjør Sommeren ’85 severdig.

Sommeren ’85 er fransk så det holder, og bringer inn tematikk som ikke er uvanlig i slike filmer. Klasseskiller antydes. David og moren (den fabelaktige Valeria Bruni Tedeschi) driver en relativt lukrativ butikk og bor ikke trangt, akkurat. Alexis far er verftsarbeider, moren hjemmearbeidende. Ingen av dem virker spesielt åpne for det faktum at deres repsektive sønner er skeive. Kanskje med unntak av Alexis mor.

Ikke at det problematiseres. Utenfor familien legger ikke Alexis og David skjul på sin lidenskap. Det ligger der mer som noe uutalt som av og til kommer med små bobler til overflaten, gjerne når den engelske au pairen Kathy (Philippine Velge) dukker opp på scenen. Kathy får etter hvert en sentral rolle, men fungerer også som en sjarmerende, småkomisk figur; hun snakker fransk med en britisk aksent så tjukk at selv jeg, som knapt kan fire ord på fransk, nesten forstår hva hun sier.

Trekløveret David (Benjamin Voisin), Kathy (Philippine Velge) og Alexis Félix Lefebvre.
Alle foto: Fidalgo

Så hva er problemet? Noe av problemet er at filmen bygger opp til noe den ikke innfrir, verken emosjonelt eller hva angår «kriminalmysteriet». Innledningen, og skildringen av de to ungguttenes dragning mot hverandre og erotiske utfoldelse, er nydelig. Tidskoloritten er flott, filmingen nydelig. Kjemien mellom Alexis og David er flott. Benjamin Voisin gestalter en David som både er forførerisk, varm, sjarmerende, lett utagerende – og iskaldt hovmodig. Lefebvre glipper litt når han skal spille noe dypere, mer nyansert enn åpen, glad og forelsket. I siste akt er det som om luften går ut av det hele.

Mange filmer i François Ozons store produksjon handler om å utforske begjærets ulike aspekter, innenfor ulike rammer. I så måte skriver Sommeren ’85 seg inn i en slags serie, men ikke som hans beste. Der rager fortsatt Swimming Pool (2003) aller høyest. Generelt holder jeg trolig I de beste hjem (2012) for Ozons aller beste. Du kaster ikke bort pengene dine om du ser Sommeren ’85. Ihvertfall ikke om du går til den med litt lave forventninger. Jeg ble skuffet, men kanskje blir du positivt overrasket.

The Lady vil ikke synge blues

Billie Regi: James Erskine, USA, dokumentar, 1 time 36 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere (der kinoene er åpne) 13. november.

Alle som har hørt Billie Holiday synge Strange Fruit vet hvilket krasjkurs sangen er for å gi innblikk i det som nå, i kjølvannet av Black Lives Matter, har fått den presise betegnelsen strukturell rasisme. Strange Fruit er kanskje musikkhistoriens mest eksplisitte, presise, mest opprørende og (tilbakeholdt) rasende protestsang. Jeg har aldri før sett Holiday fremføre den. Å se det, er verdt kinobiletten alene. Og for dere som ikke kjenner teksten, her er den:

Southern trees bear strange fruit
Blood on the leaves
Blood at the root
Black bodies swinging in the southern breeze
Strange fruit hanging from the poplar trees
Pastoral scene of the gallant south
The bulging eyes and the twisted mouth
The scent of magnolia sweet and fresh
Then the sudden smell of burning flesh
Here is a fruit for the crows to pluck
For the rain to gather
For the wind to suck
For the sun to rot
For the tree to drop
Here is a strange and bitter crop

For dem som fremdeles ikke måtte skjønne hva det går i: Sangen beskriver lynsjingen av fargede i sørstatene. Og beklager til dere som syns jeg blir i overkant belærende her. Så gammel som jeg er, oppdager jeg stadig nye felt der jeg overraskes over hva som må forklares og muligens overforklares. Det er ikke en gammel dames klagesang, det er en iakttakelse, og jeg legger ikke noen anklager mot yngre folks i den. Virkelig ikke.

Billie Holiday blir hektet for dopmisbruk. Alle foto: Arthaus

Nok om det. Billie Holiday, altså. Ironisk nok er den eneste platen jeg har med henne albumet Lady Sings the Blues, som utkom i 1956, samme år som jeg ble født. Ironisk fordi noe av det jeg lærer gjennom Erskines dokumentar, er at Holiday slett ikke ville synge blues. Men det er et vidunderlig album.

Var man tabloid nok, kunne tittelen «Sex, misbruk og kassetbånd» vært brukt her. Dokumentarens utgangspunkt, basismateriale og dramaturgiske virkemiddel er alle opptakene Linda Lipnack Kuehl gjorde på 1970-tallet med folk som sto den bemerkelsesverdige sangerinnen nær. Kuehl døde under mystiske omstendigheter i 1978, før hun fikk skrevet ferdig boken alle intervjuene var en del av researchen til. Det kan se ut som om Kuehl hadde som feministisk utgangspunkt å tegne et bilde av Holiday som offer for datidens raseskille, der hun som kvinne var et dobbelt offer, og for misbruk, både seksuelt og som rusavhengig, samt for mannlige drittsekker som åpenbart sto i kø.

Det er nok til dels en slags sannhet, i den grad det finnes noen sannhet med to streker under når det kommer til mennesker, deres livsløp og skjebne. Dokumentaren bringer inn flere elementer som nyanserer bildet på en måte som i stor grad overlater oppfattelsen av henne til våre egne vurderinger som tilskuere. Men som også setter en del av handlingene hennes i en kontekst av overlevelse. Den som aldri har måttet hore for å overleve, kan kaste den første sten.

Jeg nøler med å røpe for mye, men dette synes klart: Billie Holiday var grov i kjeften. Hun hadde både kvinnelige og mannlige elskere. Hun var trolig en munnfull. Hun var rusavhengig. Og hun var en gudbenådet sanger, med mål å synge slik Armstrong spilte trompet. Og det gjorde hun. Som 14-åring dro hun fra fattige kår i Baltimore til New York, der hun begynte å synge på ulike scener. Kanskje er hun innbegrepet av det Springsteen synger om når han synger at «she grew up where girls had to grow up fast.» I kjølvannet av dette ligger en annen av filmens intensjoner, som ikke er helt forløst: Hvorfor går det ofte så galt med kvinnelige artister som når toppen?

I tillegg til avspilling av Kuehls opptak, består filmen av stillbilder, svart-hvite filmopptak og famlede, sepiafargede bilder og opptak. Det gjør den på mange måter til en relativt tradisjonell dokumentar. Samtidig tegner den et bilde av et menneske på en tid og et sted og under forhold som peker direkte mot nåtidens USA. Den henter litt ved å knytte Kuehls skjebne sammen med Billies, men bare litt. Som dokumentar er den ikke altoppslukende, selv for en som dels smelter som smør, dels fryser til is av Holidays stemme og nakne sangstil. Det som gjør sterkest inntrykk, er øyeblikket der hun synger Strange Fruit. Blikket. Den urørlige kroppen. Og den transformerte kroppen. Dette er en Billie Holiday som ser ganske annerledes ut enn den Billie Holiday vi har fulgt i filmen. Vi får forklaringen. Det er virkelig en trist, trist historie.

Billedskjønn religiøs psykose

Saint Maud Manus og regi: Rose Glass, Storbritannia, psykologsk grøsser, 1 time 24 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 13. november.

De siste årenes oppmerksomhet mot islamsk fundamentalisme har kanskje fått oss til å glemme at også kristendommen har og har hatt sine fundamentalistiske avgreininger. Også innenfor kristendommen finnes det folk som har gått så opp i og/eller inn i sin tro at det har bikket over i galskap. Og da mener jeg galskap både som kokko-holdninger a la kreasjonisme, og reinhekla psykose. Jeg vet ikke hvor utbredt det er nå, men for noen tiår siden var mennesker som trodde de var Jesus ikke et ukjent fenomen i psykiatrien. Jerusalemsyndromet er et annet velkjent fenomen, der religiøse vrangforestillinger og psykose-liknende opplevelser utløses etter et besøk i Jerusalem. Det kan ramme både kristne, muslimer og jøder.

Veiene inn i psykose kan være mange. For unge Maud synes den å være en særdeles uheldig miks av ekstrem ensomhet og religiøs oppvåkning, der det ikke er godt å si om selvskadingen begynte før hun ble frelst, eller fikk utløp og fant en slags form i en hyperversjon av kristen, korporlig lutring.

Jennifer Ehle har rollen som Amanda.

Noe har åpenbart skjedd med den unge sykepleieren på sykehuset hun tidligere var ansatt ved.Nøyaktig hva ligger og duver relativt usagt mellom linjene, i form av flashbacks og kommentarer fra Joy, en tidligere kollega. Nå har hun fått jobb som privat pleier for Amanda, en alvorlig kreftsyk kunstner, og flytter midlertidig fra sin shabby kjellerleilighet til Amandas storslåtte, litt avsidesliggende hus. At Mauds kjellerleilighet minner om et klosterværelse er like lite tilfeldig som det gotikkens slør som hviler over huset.

Filmet på kysten av Yorkshire, bruker Rose Glass natur og avstand til å vise Mauds isolasjon og ensomhet.

Prøver Maud å frelse Amanda? Tja. Hun prøver vel helst å nå inn til henne på en måte som kan gi den døende kvinnen sjelefred. Kanskje er hun også erotisk tiltrukket av henne; Mauds religiøse fornemmelser og ekstaser har elementer som minner sterkt om seksuell ekstase. Kanskje glir alt bare sammen i det som gradvis trer frem som et stadig mer forstyrret sinn. Morfydd Clark (sist sett i David Copperfields personlige historie) balanserer en krevende rolle med tilbakeholdt presisjon.

Regissør Danny Boyle skal i en kollegial blurb om filmen ha trukket paralleller til skrekk-klassikere som Eksorsisten og Carrie. Jeg forstår hvorfor, men er ikke udelt enig. Jeg synes Saint Maud er original på sin helt egen måte, og uten å spille på sjokkeffekter. Dette er mer en film som både ser Maud utenfra og samtidig greier å krype inn i den psykotiske bevisstheten, slik at man omtrent ser hva som skjer innenfra psykosen. Det gjør den til en både psykologisk og kroppslig ganske urovekkende og til tider ekkel film. Og den er dyster så det holder.

Det som også gjør Rose Glass sin langfilmdebut bemerkelsesverdig, er dens filmatiske kvaliteter. Mauds klosterliknende leilighet er nevnt, Amandas gotiske hus er nevnt. Nevnes må også Glass sin effektive bruk av husets interiør, av mørke og skygger, og vekslingen mellom nærbilder og avstandsbilder. De første nærmest undersøker Maud og Amandas ansikter, og etablerer effektivt en relasjon mellom dem. De siste taler sørgelig sterkt om Mauds isolasjon og ensomhet. Uhyggelig lekkert å se på, i all sin dystre velde.

Nå trenger vi noe gøy fra USA. Her er noe gøy fra USA.

Palm Springs Regi: Max Barbakow, komedie, USA, 1 time 30 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 6. november

Palm Springs henter mye av premisset fra Groundhog Day/En ny dag truer (1993), en film som for min del og muligens utilgivelig forsvant i et svart hull av skilsmisse, flytting til og nyetablering i ny by og ny jobb, og et nytt og oppslukende kjærlighetsforhold. Nåja. Men det er ikke helt irrelevant.

Å ikke ha sett den, spiller ingen rolle for gleden ved å se Palm Springs. Særlig ikke hvis du er begeistret for ideen om tidsloop. Eller av og til kjenner på den litt utmattende følelsen av at alt egentlig gjentar seg, dag etter dag, med bare ørsmå variasjoner.

Vidunderlige Christin Milioti spiller Sarah, den ene hovedrollen.
Alle foto: Christopher Willard/Hulu

Nyles (Andy Samberg) våkner til en dag der han skal i bryllup sammen med kjæresten. Og bryllup blir det. Og utroskap og fanteri. Og et møte med Sarah, spilt av uimotståelige Cristin Milioti. Det vi da, i begynnelsen, ikke vet er at Nyles er fanget i denne tidsloopen, som han uforvarende trekker Sarah inn i, og som gjør at de dag etter dag etter dag skal våkne til denne morgenen, med dette bryllupet, denne utroskapen, dette fanteriet, denne utmattende følelsen av at uansett hva du legger inn av små variasjoner, når du uansett et punkt der du må sette en stopper for det.

Det høres ikke særlig romantisk ut, men faktum er at Palm Springs er en av de mest romantiske filmene jeg har sett på lenge. Ikke minst fordi det tilsynelatende lettbeine premisset har noen dypere lag lett skjult under alle vittighetene. For det er utrolig vittig, også. Det er så vittig at jeg glemte å ta et eneste notat underveis. Den er vittig på en tørr, skakk, sår, overraskende og superkomisk måte. Og den byr på et vidunderlig samspill mellom Samberg og Milioti. sa jeg at jeg ble forelsket i Milioti? Jeg ble forelsket i Milioti.

Fordi jeg glemte å ta notater, hadde jeg tenkt å ikke skrive om filmen. Men så slumpet jeg til å se traileren, og kjente på varmen som bredte seg ved å bli minnet om den. Og det skjedde samme dag som valget i USA, der mangt og meget minner om å bli kastet inn i en utmattende tidsloop. Selv om ikke noe i skrivende stund er avgjort. Likevel har jeg hele dagen vært nedstemt på grensen til deprimert, og den traileren, og påminnelsen den gav, var en opptur av dimensjoner. Dette er gode og gøyale nyheter fra USA, og det er bare å ta det til seg.