Lykkelig er den som har barn å se denne filmen sammen med

Pinocchio Regi: Matteo Garrone, Italia, eventyr, 2 timer 5 minutter, aldersgrense: 6 år. Norsk kinopremiere 25. desember.

La det være sagt: Å se denne filmen sammen med barn, er ikke noe must. Men de som kjenner den opprinnelige historien, ikke Disneys amputerte, vet hvor mye den inviterer til samtale. For eksempel: Hvorfor vokser ikke Pinocchios nese når han lyver for å slippe unna fengsel – i en absurd rettssak der dommeren er en gorilla og det er de uskyldige som blir dømt?

Reven (Massimo Ceccherini) og Katten (Rocco Papaleo) prøver å lure penger fra Pinocchio (Federico Ielapi).
Alle foto: Fidalgo

Garrones filmatisering er tro mot Carlo Collodis originaleventyr. Det gir en mørk, av og til beksvart og brutal dannelsesfortelling med sterke innslag av oppdragersk moral, men også mye herlig absurd humor og mye varme. Pluss mange scener som helt sikkert er alt fra kjempeskumle til direkte skremmende for noen av de minste barna. Være seg når sleipingene Katten og Reven henger Pinocchio, eller han og kompisen Lucignolo forvandles til esler etter en lykkelig dag i lekeland. Det kan derfor være lurt å forberede barna på at dette kan bli nifst. Men mange barn elsker jo også å konfronteres med det nifse.

Geppetto (Roberto Benigni) i ferd med å skape sønnen han ønsker seg.

I tråd med originaleventyret, er Pinocchio heller ikke umiddelbart sjarmerende, verken som naiv, lettlurt og impulsiv tredukke eller ugangskråke. Han er arrogant, men han er også eventyrlysten, og dras konstant mellom dette og ønsket om å gjøre faren Geppetto (perfekt spilt av Roberto Benigni) stolt og glad. Likevel er han formet slik at man heier på ham og røres av ham.

Historien om Pinocchio har vært lest så vel som en allegori over Italias samling og frigjøring, som en fortelling som problematiserer strevet med å bli voksen og sivilisert. I tråd med det siste, har den også vært tolket psykoanalytisk, som menneskebarnets strev mot ikke bare å bli veloppdragen, men å bli et sant og ekte menneske med en selvstendig identitet.

Pinocchio sammen med den viltre kompisen Lucignono, spilt av sjarmtrollet Alessio Di Domenicantonio.

Mange filmelskere vil huske Matteo Garrones hardtslående Gomorra (2008), I 2015 ga han seg eventyrsjangeren i vold, og ga oss den fabelaktige Tale of Tales. I 2018 kom Dogman. Knallsterk, den også. Det forundrer derfor ikke at Garrone også denne gangen har skapt et visuelt mesterverk, fylt til randen av fantastiske effekter og med bilder vakre som et renessansemaleri. Det gjelder særlig scenene hos Den blå feen (se hovedbildet), men også mange av de fabelaktige naturscenene. Jeg anbefaler derfor sterkt å se filmen der den hører hjemme – på kino.

For ordens skyld: Filmen er ikke dubbet, så medfølgende barn må være lesekyndige nok til å få med seg undertekstene.

Herlig film for alle som elsker Bergen

Bergen – i all beskjedenhet Regi: Frode Fimland, Norge, dokumentar, tillatt for alle. Premiere 25. desember

Bare for å slå det fast: Jeg er relativt rykende inhabil her. Ikke fordi jeg i kropp og sjel har gjort bergenser av meg, men fordi jeg kjenner for mange av de involverte produsentene. Så hvis du føler for å ta det følgende med en klype salt: feel free.

Men jeg er altså veldig begeistret. Slik jeg også var for Trondheimsreisen, denne lille perlen av en dokumentar som jeg tipper folkene bak bergensfilmen har latt seg inspirere av. Begge er essensielle hvis man ønsker å forstå litt av særpreget til landets nummer to og tre-byer. Samtidig gir begge innsikt i det som også er allmenn Norges-historie: landet som industrinasjon, krig, gjennoppbygging, samferdsels- og boligpolitikk, barndom før og nå. For å nevne noe.

Tittelen Bergen – i all beskjedenhet drypper av ironi, særlig når man ser byens velkjente evne til festivitas utspille seg på lerretet. Men så sklir det inn en fin liten motstemme som forteller at en skikkelig bergenser også evner å sitte i en krok og være helt stille. Samtidig er det jo ikke tilfeldig at filmen åpner med Frode Gryttens bergensdikt om at lyden av Bergen er lyden av bråk.

Han er en av mange som deltar på stemmesiden med korte beskrivelser av Bergens beskaffenhet (og bergensernes), og her har filmskaperne raust gitt ordet til både langreiste og kortreiste innvandrere, og striler, i tillegg til urbergensere som Helge Jordal og Stig Holmås. Her har jeg en liten innvending: Det er noe innforstått ved presentasjonen som lett kunne vært unngått hvis alle navnene ved første introduksjon hadde fått et lite vedheng som anga tittel eller rolle. Navn som bl.a Marit Warncke, Kristian Eivind Espedal og Kjell Wernøe er kjent av mange og av enda flere innenfor sitt miljø, men det er ikke gitt at navnene er kjent for det brede publikummet av unge og gamle som filmen sikter seg inn på (eller som bør se filmen, spør du meg). Men det er en liten innvending, for det viktigste er hva de sier, ikke hvem de er.

Filmen tidfester noen spesifikke merkedager i byens historie. Bybrannen, utbruddet av annen verdenskrig og eksplosjonen ved Vågen, og da Bryggen brant. Ut over det er dette en nærmest dansende kavalkade gjennom byen og det som formet den i nyere tid, dens sjel om du vil – herunder noen krangler og konflikter, ispedd fine, særbergenske replikker: «No e’ det jaggu meg opplett!»

Et vell av historisk materiale er tatt i bruk, det er uhyre fascinerende i seg selv. Noe av det vakre ved filmen er at den i hovedsak bruker materiale som viser det man så upresist kaller vanlige folk. Her vrimler av kjuagutter og småtøser, de leker i Nygårdsparken, Byparken eller med tomtønner på nybygde Mannsverk. Her er bergensmadammer og striler på Fisketorget, og generasjoner som haster av gårde sammenkrøpet under paraplyer.

Selvsagt er dette bergensiana av beste merke, ispedd en smule nostalgi. Nostalgien kan også treffe en midt i fleisen når man etter visning går ut i nærmest folketomme gater med bildene av yrende byliv på netthinnen. Jeg må minne meg selv om at vi skriver desember. Det er regntungt, forblåst, og pandemi. Men det gjør også filmen ekstra varmende. For først og fremst er dette en kjærlighetserklæring til Norges vakreste by, til dens befolkning, lynne og særpreg. Vær forberedt på at bergenshjertet underveis kan komme til å svulme seg så svært at det nærmest ramler ut av brystet.

Orker du to timer med verdens verste drittsekk?

Falling Manus og regi: Viggo Mortensen, drama, USA, 12 år. Norsk kinopremiere 11. desember

Så stor fan av Viggo Mortensen som jeg er, skulle jeg virkelig ønske at hans debut som regissør og manusforfatter hadde vært bedre. For all del, her er nydelige anslag, men som helhet irriterer filmen mer enn den engasjerer.

Willis (Lance Henriksen) forlater gården han har levd på hele sitt voksne liv, for å bo en periode hos sønnen John (Viggo Mortensen), hans mann Eric og datteren deres Monica i Los Angeles. Tanken er å finne et nytt bosted i California. Å kalle Willis en sta og sur gammel gubbe, er en eufemisme. Han er en drittsekk. Han er homofob, har et reaksjonært kvinnesyn, slenger ustanselig dritt – og han lider av demens; noe som ikke gjør ham enklere å takle.

Terry Chen spiller ektemannen til John (Viggo Mortensen) (Alle foto: Filmweb)

Dels i tråd med Willis minner, eller minnespinn, dels i tråd med Johns erindringer, veksler filmen fint mellom fortid og nåtid, mellom Willis som ung mann og John som liten gutt og etter hvert tenåring. Særlig den første sekvensen her er riktig nydelig, som når lille John med farens hjelp skyter en and han får degge for før den neste dag blir middag. Her ser vi Willis som den gode mannen han nok også kunne være. Selv om det innimellom familieharmonien slipper ut små bobler av disharmoni.

En mer nyansert Willis ville hjulpet filmen adskillig. Ettersom handlingen skrider frem, er det den ubehøvlede drittsekken som utfolder seg, og det så til de grader at jeg sitter og lurer på hvor lenge alle rundt ham orker å gjøre gode miner til slett spill. Eventuelt orker å ha noe med ham å gjøre overhodet. Det smeller jo til sist, men innen da er jeg blitt så grundig lei av Willis at han slutter å interessere.

Mer interessant er spørsmålet om hvorfor John og søsteren Sarah (voksenutgaven spilt av Laura Linney) prøver så hardt å komme ham i møte. Er det fordi barn aldri helt slutter å elske sine foreldre? Er det for å prøve å skape en slags normalitet i en familie som både er splittet og delvis tyrannisert av denne kødden? Heller ikke her gir filmen klare svar, men det er greit. Jeg liker filmer som får meg til å grunne på slike spørsmål, uten å gi et svar med to streker under.

Willis (Lance Henriksen) og barnebarnet Monica (Gabby Velis) i et harmonisk øyeblikk

Heller ikke regimessig har filmen den helt store elegansen. Henriksen er god og overbevisende som den humørmessig ustabile og ofte aggressive gamle mannen. Mortensen gjør heller ikke noe feil, selv om dette er langt fra hans mest uforglemmelige roller. Men jevnt over er det en viss stivhet over skuespill og kameraføring. Noe av stivheten kan være intendert, som en følge av at omgivelsene går litt på nåler, og som en konsekvens av kulturkollisjonen mellom den reaksjonære gamle mannen og de liberale menneskene i Los Angeles. I forlengelsen av dette oppstår noen lett komiske øyeblikk. Mortensen får også godt frem hvordan barna i oppveksten holdt inn mye for å tekkes sin far. Her ligger også en fin liten hyllest til kvinnene faren var gift med – moren Gwen og Jill (Bracken Burns), som han hadde et senere forhold til.

Hanna Gross gjør en nydelig rolletolkning av Gwen, John og Sarahs mor. Unge Willis spilles av Sverrir Gudnason.

Tematisk skriver Falling seg inn i en serie filmer om demens. Her finner vi blant annet en av de siste gode filmene signert Bille August: En sang for Martin (2001). Samme år kom Richard Eyres nydelige Iris, med Kate Winslet og Judi Dench i rollene som den unge og den aldrende forfatteren Iris Murdoch, som døde av Alzheimers sykdom. Andre bemerkelesverdige filmer er Michael Hanekes Oscar-vinner Amour (2012) og Sarah Polleys vakre Away from her. Nydelig er også Tamara Jenkins The Savages (2007), også den med Laura Linney i hovedrollen, sammen med den evig savnede Philip Seymour Hoffman. Nevnes kan også Still Alice (2014), der Julianne Moore gjør en flott rolletolkning av en lingvist som rammes av Alzheimers. Mot disse kommer Falling så aldeles til kort. Om aldri så velment.

Hvis alt du trenger i en film er en pike og en pistol, da har denne filmen det du trenger.

The Whistlers Manus og regi: Corneliu Porumboiu, svart thrillerkomedie, Romania, 1 time 37 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 4. desember.

Det var Jean-Luc Godard som i sin tid sa at alt man trenger i en film, er en jente og en pistol. Spørsmålet er om det er nok, generelt og for The Whistlers spesielt.

Jeg virkelig elsket Corneliu Porumboius debutfilm Hvor var du, egentlig (12:08 East of Buchuresti, 2006), og så den flere ganger. Etter den har han laget fire spillefilmer og to dokumentarer, men jeg har ikke sett noen av dem. Dessverre, for de kunne kanskje gitt et hint om filmskaperens vei mot The Whistlers – en klassisk film noir konstruert rundt den kjente vrien høk over høk, med et par ekstra vrier. Denslags kan være kjempegøy. Men her ble jeg aldri verken skikkelig underholdt eller veldig engasjert. Så svaret er nei. Det må mer til enn en (vakker) kvinne og en pistol.

Nå har jo selvsagt filmen mer enn som så, og jovisst er den snedig, og elegant, og med den svarte humoren som kjennetegner både sjangeren og rumensk film som sådan. Men for meg ble den – nettopp – for konstruert for sitt eget beste.

Christi (Vlad Ivanov) er en politimann som opererer på begge sider av loven. Gilda (Catrinel Marlon) er piken med pistolen, eller kvinnen, får man si – en luksusprostituert som lokker ham med til kanariøyen La Gomera. Herfra og derfra, nærmere bestemt Bucuresti, bretter seg ut et intrikat opplegg, eller spill om du vil, der store penger er involvert og hvor det knapt finnes et eneste ærlig og ikke-korrumpert vesen.

Filmen skal ha for at den ikke haster av gårde, og ikke gir ved dørene når det kommer til plottet. Det er overhodet ikke gjennomskuelig. Men jeg blir altså heller ikke synderlig interessert, verken i rollefigurene eller hvem som lurer hvem og til slutt går seirende ut av det hele. Det er som om filmens slentrende stil og forsøk på å ikke ta seg selv alvorlig, smitter over på hele innlevelsen.

Porumboiu spekker det hele med utallige filmreferanser, fra gammel westernfilm via De andres liv (Florian Henckel von Donnersmarcks nydelige film om overvåking i DDR) til Alfred Hitchcocks klassiker Psycho, samt en rekke scener som refererer til en rekke scener i en rekke filmer gjennom et utall år. Møtet i kinosalen. Svømmebassenget. Den vakre kvinnen i badedrakt, filmet i akkurat den vinkelen. Porumboiu og fotograf har trolig moret seg med dette. For meg gir det en følelse av klipp og lim og deja vu som ikke tilfører filmen noe. Det eneste originale, er måten kjeltringene bruker La Gomeras kjente plystrespråk på, og – til dels – hvor pengene oppbevares. Samt en überkitschy sluttscene som minner litt om Disneys åpningsvignett, men som Disney neppe ville funnet på å bruke i en film i dag.