Vilt underholdende fra Peele

Nope Manus og regi: Jordan Peele, USA, 2 timer 10 minutter, 15 år. Norgespremiere fredag 19. august.

Å finne en passende tittel til denne anmeldelsen var vanskelig. For hva slags film er det egentlig Jordan Peele serverer oss denne gangen? En dæsj western (eller westernpastisj), en solid dose alien/UFO-eventyr, en ikke uventet og betimelig påpekning av afro-amerikaneres rolle i filmhistorien, samt lag på lag med referanser og metanivåer. Blant annet. Filmen mangler den konfronterende, sosiale og politiske satiren fra oscarvinneren Get Out (2017) og Us (2019), men byr til gjengjeld på en mer generell kritikk som rammer oss alle, og som handler om vår menneskelige, men ubegripelige hang til å glane på forferdeligheter – være seg i virkeligheten eller på kinolerretet. Vi glaner til vi blir slukt. Her bokstavelig, i virkeligheten metaforisk. Og når vi metaforisk lar oss sluke, gjør vi det i en slik grad at vi blir numne for lidelse og død. Det er en svært alvorlig slutning å trekke fra en film som er så vilt underholdende som Nope, men jeg for min del kan ikke lese den annerledes. Og heri ligger – i mine øyne – Peeles geni som filmskaper.

Daniel Kaluuya spiller OJ Haywood, hovedpersonen i Jordan Peeles siste film.
Alle foto: Universal Studios

Du har kanskje sett filmpioneren Eadweard Muybridge korte filmsnutt av en rytter på en gallopperende hest. Poenget er at rytteren er svart. Navnet hans skrev seg ikke inn i filmhistorien, men Peele gir ham navnet Haywood og gjør ham til OJ Haywoods forfar. (OJ neppe tilfeldig valgt fra Peeles side, nei). Sammen med faren og søsteren Emerald driver OJ Haywood Hollywood Horses fra en ranch i en dal i California, der de trener hester til filmbruk.

En dag skjer det merkelige: Underlige lyder høres fra oven. Ned over dalen regner brått metall. Nøkler, mynter. En mynt treffer OJs far i skallen og tar livet av ham. Paradoksalt nok, siden det ikke akkurat har regnet penger over ranchen før. OJ, sky, reservert og litt kluntete, må ta over.

Men hva er det egentlig som skjer der oppe i skyene over dalen? Konturene av en UFO tegner seg i horisonten. OJ og ikke minst Emerald – brorens snakkesalige og energiske motstykke – øyner sin sjanse. Får de fanget fenomenet på film, kan de bli deres pengeinnbringende Oprah-øyeblikk. Til det trengs skikkelig utstyr. Angel (Brandon Perea), ekspeditøren som selger dem overvåkningskameraene, hjelper dem også å sette dem opp, og dermed er han inne i historien.

Keke Palmer har rollen som OJs søster Emerald.

Det løper noen sidehistorier her, og flere personer renner inn i handlingen. Begynnelsen på en av sidehistorien serveres i filmens særdeles forstyrrende åpningssekvens, fra familie-/humorshowet Gordy’s House, som ender i blodbad da sjimpansen Gordy går amok. Jeg sitter lenge og lurer på om og i så fall hvordan sekvensen knytter an til OJs historie. Men ja, det gjør den selvsagt. Showets traumatiserte barnestjerne, Ricky «Jupe» Park, driver nå en liten western style temapark i nærheten av OJs ranch. «Jupe» kjøper hester av OJ når sistnevnte trenger penger. Men «Jupe» tjener også noen ekstra grunker på å vise frem memorabilia fra TV-showets nå legendariske endelikt.

Og hvis noen nå syns jeg har gitt ut for mye: Beklager, men det er helt nødvendig. Og det er – faktisk – bare et riss av handlingen i Nope. Her snakker vi uforutsigbarhet av tredje grad. Filmen biter kanskje ikke like hardt som hans to forrige, der særlig Get Out skrev seg solid inn i den (da) pågående skrekkfilmsjanger-revolusjonen. Men den er mye morsommere, og også her greier Peele å skape spenning og skrekk på en både rar og ekkel måte.

Dessuten er den knallfin å se på. Noe som især skyldes legendariske Hoyte van Hoytemas kamera. Alle som har sett Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008) og Muldvarpen (2011), Spike Jonzes Her (2013), Christopher Nolans Interstellar (2014) og Dunkirk (2017), for å nevne noen, vet hva han er god for. Her skaper han magi av landskap, himmel og skyformasjoner, så tro meg – dette er ikke en film du skal vente med å se til den dukker opp på en eller annen strømmetjeneste.

Hoyte van Hoytemas kamera er alene nok til at denne filmen må ses i storformat.

Daniel Kaluuya, som spilte hovedrollen i Get Out, er vidunderlig i rollen som OJ. Også her greier han ved hjelp av blikk, og øyne, å gi rollefiguren, og filmen, ekstra dybde og ekstra lag. Keke Palmer som esmerald er det perfekte sidekick, med en rastløs, ofte oppfarende energi som kontrasterer den tilbakeholdne OJ perfekt. Strålende er også Steven Yeun som «Jupe». Sist sett i nydelige Minari, og før det i blant annet Okja (ikke sett den? Gjør det!) får han denne gangen maksimalt ut av en viktig og sammensatt birolle.

Og så må Alex Bovairds kostymer nevnes spesielt. Også hun merittert, som kostymeansvarlig/assistent på blant annet Andrea Arnolds American Honey (2016), Jake Scotts fine American Woman (2018), Steve McQueens Shame (2011) og Stephen Chboskys The Perks of Being a Wallpaper (2012). Her fråtser hun spesielt i T-skjorter, og gjør dem nærmest til en karakter i seg selv.

Steven Yeun gjør en nydelig rolletolkning av den viktige birollen «Jupe».

Nope blir ikke stående som Peeles beste film, til det er Get Out for god. Ihvertfall i min bok. Men den har så mange lag, så mange omdreininger, overraskelser og referanser – og så mye gøy på lager – at den frister til minst ett gjensyn. Og det er jo også et kvalitetstegn.

Glatt og grunn såpeopera

Where the Crawdads Sing Regi: Olivia Newman, romantisk drama, USA, 2 timer 5 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 19. august

Boken er visstnok en suksess. Jeg har ikke lest den, og skal definitivt ikke lese den etter å ha sett filmen. Noe er visselig feil når jeg heller enn å engasjere meg i en jente-/kvinneskikkelse som burde være særdeles interessant, sitter og lurer på hvordan hun greier å holde de romantiske blondekjolene så kritthvite og blusene så nystrøkne der ute i det enkle, strømløse huset i marsklandet i Nord-Carolina. Nuvel. Hun har sikkert sine metoder for klesvask, og vi behøver jo ikke å bevitne dem. Filmen er lang nok som den er.

Kvinnen er Kya Clark, som på alle måter lever i total utenforskap, uglesett og mobbet. Da den jevnaldrende Chase blir funnet død under mystiske omstendigheter ikke langt fra huset hennes, kastet mistanken straks mot henne. Hun fengsles. Den pensjonerte advokaten Tom Milton melder seg frivillig som hennes forsvarer.

Herfra hopper filmen frem og tilbake i tid, fra dødsfallet i 1969 via Kyas tragiske oppvekst og årsaken til at hun lever alene og isolert, til forelskelse og forhold og et seigt og uengasjerende rettssalsdrama som følger alle punkter i boken for rettssalsdramaer. Bortsett fra det som tar for seg spenningsoppbygging.

Kjømannen Jumpin’ (Sterling Macer Jr.) og konen Mabel (Michael Hyatt).
Alle foto: SF Studios

Ett eller annet sted i historien ligger en fortelling om fattigdom, klasseskiller, om kvinnelig evne til oppdrift, og også om rasisme, som filmen (og kanskje også boken) synes tilnærmet uinteressert i å undersøke. Filmens eneste afro-amerikanere, den eiegode kjøpmannen Jumpin’ (Sterling Macer Jr.) og hans like eiegode kone Mabel (Michael Hyatt) er de eneste som virkelig bryr seg om Kya og stiller opp for henne. Men de plasseres i en boble der inne i butikken sin. For alvorlig talt: Her har vi altså et småbysamfunn i Sørstatene, med sin lange rasistiske historie, som på 1960-tallet tilnærmet kollektivt kaller en smellvakker hvit kvinne som Kya for «the missing link», «ape» og «sumprotte». Og så skal filmen ha meg til å tro at ingen ytrer et vondt ord i retning Jumpin’ og Mabel?

Kye og den nå voksne barndomsvennen Tate (Taylor John Smith) møtes igjen og søt musikk oppstår.

Det stopper ikke der. På en måte som minner meg om historiene jeg som prepubertal leste i bladet «Romantikk» (på 60-tallet), føres Kye inn i to kjærlighetsforhold. Først til kjekke, blonde barndomsvennen Tate, fra enkle kår og eiegod som få han også der han sverger Kye sin kjærlighet, lærer henne å lese og skrive, og oppmuntrer talentet hennes for å tegne marsklandets flora og fauna. Deretter til den mørke, sleske sossegutten Chase; han som dukker opp som død i begynnelsen av filmen.

Sleske Chase spilles av Harris Dickinson.

Det mest plagsomme er likevel ikke at Kye forelsker seg i to oppskriftsmessige motpoler. Det mest plagsomme er at hun fremstilles som en dupp, drivende rundt på en vannflate og bare dratt med når den ene og så den andre får henne på kroken. Vi snakker tross alt om en kvinne som har klart seg aldeles alene og ganske isolert siden hun var 10-11 år. Hva krever ikke det av styrke og mot? At hun er sky og sjenert er plausibelt nok. Men filmskaperne greier aldri å gjøre henne psykologisk sammensatt på en måte som fremstår troverdig og hel.

Daisy Edgar-Jones bidrar heller ikke til å gi Kye dybde. Dessverre. Hun var nydelig som Marianne i den fine TV-serien «Normal People» (2020). Hun er god til å spille storøyd og sky. Men hun greier ikke å fylle på med det som må være Kyes styrker, og virker mest av alt ukomfortabel i rollen. Hun er ikke alene om det. Ellers solide David Strathairn i rollen som advokat Milton prøver å levere sine banale replikker om likeverd og respekt med noe som likner troverdighet, men det er som om han likevel ikke tror verken på det Milton sier eller figuren.

Med relativt meritterte Polly Morgan bak kamera, er filmen innimellom ganske vakker i sin skildring av marsklandets topografi, fugle- og insektliv. Samtidig er det noe glatt og motstandsløst også i det cinematografiske. Dette er i bunn og grunn en historie om vold, ensomhet, skitt og lort i både konkret og overført betydning, presentert i en såpeaktig innpakning som mest av alt minner om de glansede filmene som i sin tid gikk på kanalen Hallmark, for de som husker den.