Levd liv og en mugge med gin

Grandmother Manus og regi: Matthew J. Saville New Zealand Drama 1 time 34 minutter 12 år

Savilles langfilmdebut prøver å være en melankolsk feelgoodfilm om hvordan to ulike, men på hvert sitt vis sårbare mennesker i hver sin ende av livet langsomt finner frem til hverandre. Lykkes den? Tja.

Temaet er velkjent til det forslitte. Jeg syns filmen lykkes best når den nøster seg inn bak farmor Ruths ginbælmende, aggressive ytre, og gir oss et glimt inn i hva hun og hvem engang var. Noe som kanskje også gjorde at hun endte som en alkoholisert torn i øyet på sin egen sønn.

Nå er hun altså gammel, og gebrekkelig fordi hun har skadet beinet alvorlig. Med en ung, religiøs sykepleier på slep har hun reist fra Storbritannia til New Zealand, hvor sønnen Robert bor med sin egen sønn, tenåringen Sam. Sam sliter med ubearbeidet sorg og depresjon etter at moren døde for en tid siden. Og med agg mot faren, som plasserte ham på kostskole. Så drar Robert til England for å ordne opp i sakene moren forlot. Ruth og Sam er nødt til å forholde seg til hverandre – ut over den enkelte formelen for hvordan hun vil ha ginen servert (i mugge, halvparten gin, halvparten vann, en skvis sitron).

Farmor morer seg sammen med ungdommen.
Alle foto: Another World Entertainment

Innimellom er her noen riktig fine øyeblikk og små, gode dialoger mellom de to. Charlotte Ramplin (Ruth) og George Ferrier (Sam) har en kjemi mellom seg som jeg tror på hvert sekund. Svakheten er at det hele er såpass forutsigbart at jeg aldri blir spesielt engasjert i historien. Her er ikke en eneste overraskelse på lur. Saville tror kanskje at vi skal bli mildt fnisete, eller litt ømme i hjertet, når Ruth sier til Sam at han må gå ut og få seg et ligg. Men replikken er så karakteristisk for Ruth slik hun så langt er presentert, at jeg mest av alt reagerer med irritasjon for at Sam ikke gjør som bestemoren sier.

Joda. Ikonisk fint bilde av barnebarn og bestemor.

Nåh, det er en litt urettferdig reaksjon, gitt alt Sam har å bale med. Og jeg liker Sam, slik jeg også liker Ruth. Det er ikke noe nytt med sånne litt crazy sure gamle damer på film, med sine bitende replikker, men det er vidunderlig at de er her. Og at de, som her, får en forhistorie. Det er altså den som griper meg mest. Selvsagt fordi den skiller seg en smule ut, men også fordi jeg med egen økende alder blir mer og mer opptatt av det levde livet som gjerne forsvinner i rynker og skrukk.

Og så er det fint å se en film fra New Zealand, filmet i et nydelig landskap som også korresponderer med persongalleriets livssituasjon og psyke: isolert, bakkete, men med mulighet for utsikt. Men det er heller ikke nok til å forme en virkelig god film. Dialogene, særlig mellom far og sønn, er av typen overflatisk dypfølte, og sikkert ekte nok i sin vilje til å utsi noe viktig. Men de skiller seg ikke en millimeter fra dialoger vi har hørt i denne typen film en million ganger. De, og slutten, skriker snarere mot meg finn frem lommetørkleet nå! Og da begynner jeg ikke å grine, da blir jeg bare grinete.