Portrett av forfatteren som ung kvinne

Mothering Sunday Regi: Eva Husson. Drama. Storbritannia. 1 time 44 minutter. Norsk kinopremiere 20. mai

Med sin poetiske langsomhet er dette en film romantikerne blant oss godt kan komme til å elske, men som det ikke er vanskelig å finne svakheter ved. Jeg har ikke lest Graham Swifts roman Morsdag, som filmen bygger på. Det litterære skinner gjennom i filmen, og det er noen løse referanser til Virginia Woolfs forfatterskap her. De blir stående mer som postulater og en slags intellektuell hvitvasking av en historie som balanserer hårfint mellom å være et interessant portrett av en tid og av en kvinne, og en heller banal og lett sentimental fortelling om forbudt kjærlighet i et rigid klassesamfunn.

Deler av handling utspiller seg i 1924, i et overklassemiljø i Sør-England og i en tid preget av sorg over tapet av sønner som falt under første verdenskrig. Jane Fairchild er en ung kvinne oppvokst på barnehjem, nå hushjelp hos det velstående ekteparet Niven; også de tynget av tap og sorg. Mens de kjører av gårde for å feire forlovelsen mellom Emma Hobday og Paul Sheringham, eneste overlevende sønn av nære venner, sykler Jane til Sheringhamfamiliens residens for å tilbringe en siste elskovsstund med nettopp Paul, som hun har hatt et langvarig forhold til. Kjærligheten mellom dem er umulig. Begge vet at dette er siste gang de kan være sammen.

Colin Firth spiller Godfrey Niven, som Jane (Odessa Young) jobber som hushjelp hos.
Alle foto: Ymer Media

Filmen hopper frem og tilbake i tid, både til årene før hendelsen i 1924, og et drøyt tiår senere, da Jane er i ferd med å etablere seg som forfatter og også møter en ny mann, Donald (Sope Dirisu), samt et par sprang til nyere tid, muligens i slutten av 1970-tallet, der vi møter den aldrende Jane. Det betyr også et kort, men gledelig gjensyn med britisk films grand old lady, den nå 86 år gamle Glenda Jackson.

Selv gikk jeg og så filmen på grunn av Olivia Colman, som evner å gjøre de mest middelmådige filmer verdt å se. Hun spiller Clarrie Niven, Janes husfrue. Som sådan har hun ingen sentral rolle, men hun fyller rollen med et hav av sorg. En sorg det ikke er plass til i et miljø der fasade og tradisjoner skal holdes ved like, og ingen masker skal falle. Noe som avsløres hjerteskjærende nådeløst når Clarrie, som er den som bærer sorgen utenpå, ikke greier å holde tilbake.

Olivia Colman har en liten, men severdig rolle som Janes husfrue, Clarrie Niven.

Også Colin Firth gjør en fin tolkning av ektemannen Godfrey Niven. Med årene har Firth fått en kledelig pondus som passer som hånd i hanske til roller som dette. Innenfor rammen av herskap og tjenere er Godfrey en god mann. Innenfor rammen av miljøet og klassen han tilhører, er han en mann som jobber hardt for å gjøre gode miner til slett spill. Man aner også at han vet om Janes forhold til Paul. Og at han aldri kommer til å røpe dette.

Josh O’Connor ble for alvor kjent da han spilte Prins Charles i The Crown, med nettopp Colman i rollen som Dronning Elizabeth. Før det gjorde han sterkt inntrykk i sterke God’s Own Country (Frances Lee, 2017) og Autumn de Wildes morsomme Emma (2020). Her gir han oss en Paul så stillferdig varm og sympatisk at Janes kjærlighet blir mer enn forståelig.

Sex på film er vanskelig, og sex-scenene mellom Jane og Paul er slik sex-scener på film ofte er. Altså ikke helt overbevisende. Da er etter-sex-scenene langt mer interessante. Ikke fordi de to byr på mye ledig, naturlig nakenhet, men fordi intimiteten mellom dem er så mye mer troverdig.

Og så er det Odessa Young i rollen som Jane. For øyeblikket ser jeg henne i HBO-serien The Staircase, også den med Colin Firth i en kledelig rolle, og med en annen favoritt: Toni Collette. Det var jeg faktisk ikke klar over før jeg så henne på rollelisten på imdb. Men jeg elsker skuespillere som smelter inn i rollen på en så kameleonaktig måte. Hun spilte også Hedvig i australske Simon Stones filmatisering av Ibsens Villanden (2015). Da var hun tenåring. Nå, i en alder av 24, kommer hun ut som en moden skuespiller med potensial til både å spille den ganske unge Jane og Jane et sted i 30-årene. Hun formelig skinner på lerretet.

Historien som sådan fenger meg ikke særlig. For meg reddes filmen av Jamie Ramsays foto, som bidrar til å trekke filmen i poetisk retning. Det skader selvsagt heller ikke at historien utspiller seg i smellvakre Sør-England, eller at det sykles mye på nydelige sykler og på smale veier jeg etter all sannsynlighet har syklet på selv; eller veier som var kliss like, i det minste.

Til å bli sulten av

Mør og saftig Regi: Christopher Thompson Frankrike Romantisk dramakomedie 1 time 31 minutter Aldersgrense: 9 år Norsk kinopremiere 13. mai.

Bare tanken på en skikkelig fransk slakter kan får det til å klikke for en som elsker å lage og å spise mat. I Bergen har vi heldigvis Colonialen-drevne Slakt, et ypperlig kvalitetsalternativ til de mer tradisjonelle slakterne i byen. Prise dem også, for i Trondheim er det visstnok ikke en eneste slaktebutikk å oppdrive. (Ikke en fiskebutikk heller, etter at Ravnkloa la ned.) For meg er slikt det rene barbari.

Ikke at jeg gafler innpå kjøtt, altså. En mør entrecote er noe av det beste jeg vet, men jeg spiser lite kjøtt. Og når jeg spiser kjøtt, skal det komme fra dyr som har levd et godt liv. Så der vegetarianere og veganere nok setter tofuen i halsen om de forviller seg borti denne filmen, gjør den en som meg veldig sulten. Veldig, veldig sulten. Av mange grunner.

Charly (Géraldine Pailhas) og Martial (Arnaud Ducret) på besøk hos en av leverandørene.
Alle foto: AS Fidalgo

Det lille lokalsakteriet Fleury i Paris er av typen der slakteren selv reiser rundt til utvalgte bønder og plukker ut slaktedyr og fjærkre. Det borger for kvalitet, både hva dyrevelferd og kjøttkvalitet angår. At ikke alle slaktere av Fleurys kategori gjør som Charly og Martial, og har picnic i gresset der de skåler i vin med utsikt til kyrne og lukter på gresset kyrne gnafser, er så sin sak. Dette er tross alt en romantisk slakterkomedie.

Charly jobber som redaktør i et jålete motemagasin da flere hendelser inntreffer på rad. Ved en inkurie kommer hun til å melde Martial på en datingapp. Det blir full klaff. Problemet er bare at Charly er datter av en slakter. Hun vil ikke date en slakter. Og Martial er nettopp det. Han jobber attpåtil i pappa Fleurys slaktebutikk. Så dør pappa. Charly får både butikken og Martial i fanget, samtidig som hun degraderes på jobb. Valg på valg må tas både med hensyn til slaktebutikken, jobben og Martial.

Stéphane De Groodt spiller Michelin-kokken Miguel som kjøper kjøtt fra Fluery og som også gjør kur til Charly.

Er du glad i mat, ikke vegetarianer og en smule romantisk, er dette en helt ok, om enn forutsigbar avslapningsfilm. Lettbent, javisst, men sjarmerende og velspilt, og nesten fri for den mer slitsomme komikken franske filmer ofte har en hang til. Den stiller opp noen tydelige motsetningspar: Snobberi mot folkelighet. Håndverkstradisjon mot industriproduksjon. Storkapital mot små familiebedrifter. Yrkesstolthet og -kjærlighet mot kommersialisme. Den gjør det uten store fakter og med et smil om munnen, samt med et ganske vittig skråblikk på hvordan PR virker, enten man opererer på Instagram eller i stort magasinformat.

Den lokale slaktebutikken Fluery er nyoppusset og personalet foreviges.

Selvsagt danner også Charly og Martial et motsetningspar, kulturelt, fysisk og personlighetsmessig. Men de kler hverandre, og spilles med sjarme av Géraldine Pailhas og Arnaud Ducret. Mest inntrykk gjør likevel de marmorerte kjøttstykkene, slakternes tilberedning av ulike kjøttretter, saftig kjøtt som stekes til perfeksjon mens liflig duft nærmest siver ut av lerretet. Det er ikke direkte matporno; for en norske er det mer en påminnelse om hvor forspiste vi i grillsesongen er på middelmådige pølser, og hva vi faktisk altfor ofte tar til takke med på restaurant. Mør og saftig kunne neppe vært laget i Norge. Det er nitrist å tenke på.

Kontemplativ og elegant

A Human Position Manus og regi: Anders Emblem Drama Norge 1 time 18 minutter Norsk kinopremiere 13. mai

I en scene sitter Asta og bokstavelig talt ser maling tørke. Det kan tolkes som en underfundig kommentar til filmens langsomhet. Det kan også ses som en metafor for hvordan tid kan oppleves underveis i en prosess der sjelelige og/eller fysiske sår skal heles og traumer bearbeides.

Hvilket traume Asta bærer på, klargjøres aldri. Vi får et hint, men også det er åpent for tolkning. Regissør og manusforfatter Anders Emblem overlater i det hele tatt mye tolkningsarbeid til tilskueren, noe jeg for min del setter pris på, men som nok kan være til frustrasjon for de som foretrekker filmer der alt ligger mer i dagen.

A Human Position er i kategorien slow cinema. Altså en type minimalistisk film med lange, observerende tagninger, ofte med stillestående kamera, uten ordinære filmers plott og uten en klart definert historie som skal fortelles. Et annet uttrykk for stilen er kontemplativ film, og det er særdeles treffende her. Filmen setter meg ganske raskt i en tilstand av ettertenksomhet og ro. Samtidig vekker den nysgjerrighet. Hva har skjedd med Asta (Amalie Ibsen Jensen)? Hva er egentlig forholdet mellom henne og møbelsnekkeren Live (Maria Agwumaro), som hun deler leilighet med i Ålesund? Er de bare veldig gode venninner, eller ligger det en kjærlighetshistorie under her?

Sammen med Bergen må Ålesund være landets mest fotogene by, nydelig filmet av Michael Mark Lanham. Gjennom linsen hans er byen ofte tilnærmet tom, med bare Asta i bevegelse, ofte et sted i utkanten av bildet. Kamera vender stadig tilbake til to fasader, trolig to ulike utsiktspunkt fra Asta og Lives balkong. Den ene er et vakkert, velholdt og karakteristisk jugendhus, filmet fra tilnærmet samme synsvinkel, men med ørsmå forskyvninger fra gang til gang. Den andre er et forfallent hus i går betong, tilgriset av dueskitt og med knuste vinduer. Det skaper en særegen, filmatisk dynamikk, gir et fasettert bilde av byen, og kan også fungere som bilder på Astas indre tilstand og motsetningsforhold.

Samme eleganse og blikk for utsnitt og detaljer preger interiørscenene fra Asta og Lives leilighet, både rufsete og stilren som den er, og full av teakmøbler og eldre, nydelige stoler. En annen, underliggende kjærlighetsistorie her, er kjærligheten til nettopp stoler og stoldesign, og stolen som en høyst menneskelig faktor. Som Live sier: mennesket er det eneste dyret som sitter i stol. Et faktum som kan leses ut av filmens tittel, og som manifesterer seg vakkert i filmens sluttbilde.

Til å være det man kan kalle en arthaus-film, er A Human Postition slett ikke arty farty. Den har humor, særlig i skildringen av fotografen Asta jobber med – hun er sommervikar som journalist i Sunnmørsposten. Bildene han tar, og Astas reaksjoner er humrende gjenkjennelige for alle som har fnist litt ille berørt av lokalavisers hang til overtydelige pressebilder, og for alle som selv har jobbet som journalist.

Og så er det katten. En tricolor, halvvoksen katt som ikke spiller noen sentral rolle som sådan, men som utgjør et viktig element både visuelt og i kraft av seg selv. Den er hjertesmeltende nydelig.

A Human Position er kanskje ikke en film som vil treffe det helt store publikummet. Men jeg er veldig, veldig glad for at det i norsk filmproduksjon også er rom for denne typen langsomme og ettertenksomme filmer med kunstnerisk kvalitet.

En uimotståelig film

Paris: En kjærlighetshistorie Regi: Jacques Audiard. Drama. Frankrike. 1 time 45 minutter. 15 år. Norsk kinopremiere 6. mai.

13. arrondissement i Paris er ikke det turismens og romantikkens mekka som byen gjerne forbindes med. Men det tidligere industristrøket har forvandlet seg til en ganske kul, hip, flerkulturell bydel som med sine mange høyhus nok ville fått klassisistene i Arkitekturopprøret til å bryte sammen i krampegråt. Regissør Audiard og fotograf Paul Guilhaume derimot, gjør arkitekturen til en filmatisk opplevelse i seg selv. Spesielt i filmens estetisk briljante åpning, der det man gjerne kan kalle arkitektonisk brutalisme forvandles til geometriske mønstre, nydelig formet også av at filmen er i svart-hvitt, og der kameraets glidende bevegelse over fasader og opplyste vindusruter, er en påminnelse om det yrende mangfoldet av liv disse blokkene huser – før det zoomer inn på en leilighet, et liv, en beboer: Émilie Wong.

Hva kan man si om Émilie? Hun bor i bestemorens leilighet. Hun har en drittjobb som telefonselger. Hun er ung, frekk, kåt, skjønn, irriterende. Hun har avertert etter en å dele leilighet med, og åpner døren for Camillie i den tro at Camille er en ung kvinne. Camille viser seg å være en mannlig lektor ved en nærliggende skole. Det tar ikke lang tid før også Émilie og Camille er nærliggende, for å si det sånn.

Émilie (Lucie Zhang) og Camille ( Makita Samba) tar seg en joint på taket, med utsikt over Paris.
Alle foto: Ymer Media

Så åpner Audiard et nytt kapittel i fortellingen. Det innledes med en litt abrupt sekvens i farger, der en kvinne med det illustrerende navnet Amber Sweet yter seksuelle online tjenester mot betaling. Så dukker Nora opp. Hva Amber har med Nora å gjøre – eller vice versa – vil jeg ikke røpe. Men Nora er altså forhenværende eiendomsmegler fra Bordeaux, nå jusstudent i Paris. Snart krysser også hennes og Camilles veier.

Paris: En kjærlighetshistorie er en film om vennskap, sex og kjærlighet. Om hvordan vennskap kan vokse til kjærlighet, hvordan sex kan nytes uavhengig av kjærlighet, hvordan kjærlighet kan oppstå i sammenhenger man ikke forutså – og om det som kan ligge imellom alt dette. Holdt i en naturalistisk stil, og med et kunstnerisk markant uttrykk, er det for meg blitt en helt uimotståelig film. Intim, både seksuelt, emosjonelt og menneskelig. Levende og innimellom energisk. Rørende og øm. Sensuell og sår. Med Camille som et slags felles omdreiningspunkt former Émilie og Nora et motsetningspar i personlighet og alder, uten at de virker typetegnet eller karikerte. Spilt av Makita Samba, Lucie Zhang og Noémie Merlant, fremstår de som levende, ekte mennesker med sine styrker og svakheter. Særlig Nora trer etterhvert tydelig frem. Émilie kunne jeg ønsket meg enda mer av, men nettopp det flyktige i skildringen av henne henger fint sammen med hennes litt ustadige, flyktige karakter.

Paris: En kjærlighetshistorie er trolig Audiards hittil letteste film, hvilket ikke betyr at den er en lettvekter. Sammen med The Sisters Brothers viser den snarere regissørens bredde, etter sterke, til dels rystende verk som Dheepan, Rust og bein og Profeten. Også i dem finner man varmen, eller spor av den varmen, som gjennomsyrer Paris-filmen.

For øvrig står filmer som Lille jente og Ava på fotograf Paul Guilhaumes CV. Sistnevnte ble vist på Biff i 2017, og er regissert av Léa Mysius. Både hun og Celine Sciamma – en av mine favorittregissører – er med på manussiden i Paris: En kjærlighetshistorie. Resultatet er en film som – om den skal oppsummeres i én setning – fanger et stort knippe av de menneskelige aspektene ved å involvere seg i et annet menneske. Med fare for å banalisere, er den også denne vårens store datefilm.

En herlig kjærlighetshistorie

Licorice Pizza Manus og regi: Paul Thomas Anderson drama/romantisk komedie, USA, 2 timer 13 minutter. Norsk kinopremiere 25. februar

Ikke spør meg om tittelen, jeg aner ikke hva den spiller på. Motsetninger, kanskje? To ting som hver for seg er kjempegodt, men ikke sammen? Det speiler i så fall Alana og Gary relativt godt. Hun er 25 år og syns 15 år gamle Garys forsøk på å sjekke henne opp er relativt patetiske og barnslige. Og så sjarmeres hun likevel.

Selv sjarmeres jeg i senk av Gary og Alana. Hun spilles av Alana Haim, som her gjør sin første rolle, utrolig nok, hun er ellers frontfigur i bandet Haim Som Anderson har laget musikkvideoer for), der hun spiller sammen med søstrene Este og Danielle, som også medvirker som søstrene hennes i filmen (sammen med foreldrene). Filmens Alana er en smart, stolt, freidig og særdeles selvbevisst ung kvinne, og karismatiske Haim fyller henne med en tilstedeværelse av en annen verden.

Cooper Hoffman spillefilmdebuterer også, 19 år gammel. Han er sønn av Paul Thomas Andersons mangeårige samarbeidspartner, avdøde (og dypt savnede) Philip Seymour Hoffman, og har arvet mye av farens utseende og talent. Hans Gary er smått lubben, kvisete barneskuespiller i ferd med å vokse seg ut av den karrieren, men med betydelig forretningstalent, og like smart og selvbevisst som hennes. Hoffmann spiller frem en perfekt miks av barnlig naivitet og sjarmerende verdensvanthet hos Gary. Det er en bragd, gitt at rollefiguren kunne blitt en ganske irriterende skapning.

Gary (Cooper Hoffman) utnytter frigivelsen av flipperspillene, og prøver å slå seg opp som flipperspillkonge.
Alle foto: MGM/SF Studios

Fra det øyeblikket Alana og Gary møtes, er det som om de konstant føler hverandre på tennene, og samtidig virvles inn en relasjon full av tiltrekning, krangling, samarbeid og sjalusi. For de er ikke kjærester, må vite, selv om vi sitter i kinosetet og vet at joda, det er de, eller det blir de, vi skal bare gjennom en to timers film før de finner ut av det.

Det er helt greit, så lenge det er snakk om to så vidunderlige timer. Anderson sender de to hit og dit, stadig løpende, av og til i bil, i en heidundrende sekvens også i en lastebil, gjennom Los Angeles i 1973, der alle muligheter som dukker opp, gripes begjærlig. Gary er eksepsjonelt våken i så måte. Dermed får vi blant annet et gjensyn med det hysteriske produktet vannseng (ja, jeg hadde vannseng på 1980-tallet). Alana er like talentfull på sine områder, hun søker jobb som skuespiller og vi blir vitne til en hysterisk underholdende seanse hos en manager, Mary Grady (Harriet Sansom Harris, som spilte Eleanor Roosevelt i Atlantic Crossing).

Barnestjernen Gary (Cooper Hoffman) skal til New York for å medvirke i et show. Han må reise med en voksen, og siden moren ikke kan, blir Alana med som «barnevakt».

Licorice Pizza er ikke bare deilig energisk, den flyter vimsete av gårde på en utrolig målrettet og inspirert måte, full av overraskelser og omveier. Filmstjerner og filmfolk dukker opp, vi er tross alt i LA. Sean Penn i en kjempevittig rolle som den aldrende Hollywood-stjernen Jack Holden, som Alana er på audition hos og som han prøver å forføre før muligheten til å gjenskape gamle kunster viser seg å overgå libido. Det leder til en fullstendig absurd seanse iscenesatt av av Rex Blau (en like vittig Tom Waits) – med en olmt sjalu Gary som observatør på en sidelinje der han trives særdeles lite. Bradley Cooper dukker opp i en liten, men hysterisk morsom rolle som innbilsk, überkåt og stein hakke sprø skuespiller.

Sean Penn spiller den feterte og aldrende Hollywood-stjernen Jack Holden, som prøver å forføre en tilsynelatende slett ikke uvillig Alana (Alana Haim).

Bortsett fra vissheten om at joda, Alana og Gary blir kjærester, har jeg ikke sett en så uforutsigbar film på lenge, lenge. De to finner sammen og støtes fra hverandre, oljekrisen setter sitt preg på en særdeles bilbasert by – og på Garys vannsengfirma, Alana prøver å søke sine egne veier.

For en som selv var 17 i 1973, er det å se den som å svømme rundt i et hav av herlig nostalgi, der jeg vet nøyaktig hvordan Alanas kjoler kjennes på kroppen og mellom fingrene, og lydsporet sender meg tilbake til utallige fester på rotete hybler. Så spørs det om Anderson lar den utspille seg akkurat dette året fordi 1970-tallet er så vidunderlig filmatisk og historisk signifikant eller om han gjør det fordi historien, lagt til i dag, ville vært vanskeligere å fortelle. Penns rollefigur ses selvfølgelig i lys av metoo, men det gjøres ikke noe nummer ut av dette. Aldersforskjellen mellom Gary og Alana er et tema det gjøres et nummer ut av, men på en annen måte enn tilfellet ville vært i dag. Å være 15 i 1973, var også annerledes enn det er i 2022. To år før, i 1971, kom også Hal Ashbys ikoniske Harold og Maude, en kjærlighetshistorie om en tenåringsgutt og en gammel dame – filmhistoriens mest umake par, og en film som neppe hadde sett dagens lys i dag. Kanskje er det i lys av den Licorice Pizza også må ses. Som en vidunderlig, morsom film om et umake par.

Hvis du trenger en litt søtsuppete kjærlighetshistorie: Her er den

Superhelter Regi: Paolo Genovese Drama Italia 1 time 40 minutter 9 år. Norsk kinopremiere 25. februar.

En ting er helt sikkert: Underveis i filmen kommer du til å lengte deg syk etter en italiatur. Superhelter nærmest velter seg i alt som er vakkert i Italia: Romantiske byer, nydelige strender, varmt, blendende sollys, mat, vin og fantastiske leiligheter av den typen man knapt finner i Norge. Til og med vinteren, med snø og regn, bades i et überromantisk lys.

Regn er nettopp årsaken til at Anna (Jasmine Trinca) og Marco (Alessandro Borghi) møtes. Hun er en litt vilter, rastløs tegneserieskaper, han fysiker. De søker ly for regnet under samme buegang, og finner tonen. Han regner fort ut at oddsen for at de skal møtes igjen er lik null. Selvsagt møtes de igjen.

Anna (Jasmine Trinca) og Marco (Alessandro Borghi) utgjør et veldig vakkert og svært umake par.
Alle foto: AS Fidalgo

Ikke at filmen lager noe spenningsmoment ut av om de blir et par eller ikke, den hopper raskt over til 10-årsjubileet deres som par. Derfra og videre hopper den frem og tilbake i tid, og lar oss følge utviklingen i parforholdet. Det er et sjarmerende grep som samtidig kan gjøre filmen litt uoversiktlig og rotete. Man vet ikke alltid hvor man er rent tidsmessig, selv om brillene hans og hennes hårfrisyre gir en viss indikator på hvor i parforholdet vi er. Ulike ferier, krangler og fester klippes sammen i ganske snedige overganger, og hoppingen i tid gir en grei dynamikk både til filmen og til hendelsene som former akkurat dette forholdet og skaper felles minner, eller gjentatte konflikter.

Enda mer fremtredende som motor i filmen, er to faktorer hentet fra deres forskjellige yrker. Du har tegneserien hun utvikler, og som gir filmen tittel. Anna mener par som holder sammen over lang tid er de virkelige superheltene, og lager en slags tegnet virkelighetslitteratur med eget liv som utgangspunkt. Hvert nummer tar for seg ulike utfordringer i parforholdets ulike stadier. Sexlivet etter ti år. Ulike former for taushet. Hva man forteller hverandre, og hva man holder for seg selv. Muligheten for utroskap. Spørsmålet om barn eller ikke barn. Så er det hans fysikkforelesninger, som også fungerer som bilder på kjærlighetslivets dynamikk.

Etter å ha sett filmen, får du bare lyst til å sette deg på første fly til Amalfikysten.

Superhelter er ingen stor film, men det er en film man lett kan la seg sjarmere av, hvis man er i lune til det. Er man i litt slettere lune, kan man godt la seg irritere over middelklasseperspektivet, alle de vakre, vellykkede menneskene, og at filmen først helt på slutten møter det store alvoret og den store utfordringen som livet inneholder og kjærligheten før eller siden stilles overfor. Frem til da er det faktisk ganske lite som krever virkelige superkrefter i Anna og Marcos liv, spør du meg.

Skal du se filmen, er det derfor lurt å skru ned forventningene om at den skal utsi noe stort og viktig om parforhold, kjærlighet og livet som sådan. Den peker på hvor viktig tiden er, litt sånn grip dagen; vi vet ikke hvor mye tid vi har til rådighet. Men den lar seg best se som en sjarmerende bagatell med vakre omgivelser, med mulighet for å grine en skvett, og med mulighet for å forlate kinoen med ønske om å pusse litt på romantikken.

Prinsesse Diana dekonstruert

Spencer Regi: Pablo Larraín Drama Tyskland/Storbritannia/Chile 1 time 57 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 18. februar

Pablo Larraín kaller dette «en fabel om en sann tragedie». Likevel syns jeg vi kommer minst like tett på prinsesse Diana som vi gjorde i siste sesong av The Queen. I den grad man kan innbille seg at man kommer tett på et menneske man aldri har møtt og bare blitt eksponert for gjennom mediene. Likevel: Store deler av tragedien er velkjent, og så du The Crown vil du kjenne igjen en del situasjoner fra denne julehelgen fra helvete på Sandringham.

Ved å la Kirsten Steward spille Diana i en blanding av tro kopi (frisyre, klær, ganglag og fysiske positurer) og maniert, nesten teatralt spill, oppnås en effekt som paradoksalt nok nærmer seg en slags dekonstruksjon av den ikoniske og ulykkelige skikkelsen, og som altså – likevel – gjør henne ekstremt levende og troverdig. Uten å sentimentalisere verken henne som skikkelse, eller situasjonen hun befinner seg i. Larraín stiller seg totalt solidarisk med Diana, og lar henne spille ut en rasende trass som i fabelportrettet overskygger selvskadingen og bulimien. Steward er helt fabelaktig i rollen. Hun behersker alle nyansene, fra det sårbare til det sinte, det manierte og det lekne. At hun er oscarnominert, er helt på sin plass.

Fabelaktig er også Sally Hawkins i rollen som Maggie, Dianas påklederske og fortrolige innenfor de sandringhamske vegger. Første gang hun dukker opp ser hun ut som en parodi på en ansatt ved hoffet, men snart stråler varmen ut fra det elskelige ansiktet. Og det stopper ikke der. En av filmens fineste øyeblikk er en intim scene på en vinterlig strand mellom henne og prinsessen.

Maggie (Sally Hawkins) og Diana (Kirsten Steward) i et fortrolig øyeblikk på en vinterlig strand.
Alle foto: Ymer Media

Med en litt kjølig, distansert humor synes Larraín å kjæle med de åpenbare latterlighetene som hefter ved det britiske kongehuset. Være seg veiingen hver enkelt må gjennom når de ankommer Sandringham, eller jakten på oppdrettete, halvtamme fasaner, der en stram prins Charles står i fullt jaktutstyr mens han drikker te fra blomstrete porselenskopper. Det begynner allerede i åpningsscenen, som tar form av en militærkolonne i landskapet og ender med at marsjerende soldater bærer noe som likner en mengde våpenkasser ned i Sandringhams underetasje. Den samme underetasjen huser slottets kjøkken. Det, og kjøkkensjef Darren (Sean Harris) brukes på en måte som gir assosiasjoner til Upstairs/Downstairs, men som også viser hvilken sympati og medfølelse de slottsansatte trolig hadde for Diana.

Det skal sies: Spencer er innimellom riktig ubehagelig. Johnny Greenwoods originalmusikk beveger seg i overganger og skjæringspunkt mellom klassisk og jazz, og glir av og til ut i noe nesten atonalt, skjærende og enerverende. Det er som om musikken vil overføre Dianas desperasjon og fluktlengsler til oss i kinosalen. Og det greier den.

Fascinerende, og ofte ubehagelig, er også måten fotograf Claire Mathon filmer Diana i ulike interiører. Sandringham er ikke bare møblert, slottet er overmøblert (ihvertfall i denne versjonen), og gjennom Mathons linse er det som om Diana nesten forsvinner, redusert til en fyrstikktynn skikkelse i store rom og lange korridorer. Mathon var for øvrig også fotograf på Portrett av en kvinne i flammer.

Larraín lot fotograf Stéphane Fontaine gjøre noe av det samme i den Jackie, når Jaqueline Kennedy kommer hjem til Det hvite hus etter at ektemannen og presidenten var skutt i Dallas. Han er i det hele tatt en uhyre interessant regissør, chileneren Larraín. Jeg falt umiddelbart for Stem nei (2012), hans første film på norske kinoer. Han fulgte opp med sterke El Club (2015) og Neruda (2016), før Ema, som ble vist i Bergen på Cine Latino i 2020. Forskjellige filmer som alle, bortsett kanskje fra Ema, tar opp ulike aspekter ved makt og maktutøvelse, og motmakt, være seg individuelt eller kollektivt. Har du ikke sett noen av filmene hans, er dette å anse som en anbefaling. Larraín er ingen publikumsfrier, tvert imot. Men han lager filmer du sannsynligvis er veldig glad for ha sett. Det gjelder også Spencer. Jeg brukte litt tid på å komme inn i den, men nå, etterpå, vil den ikke helt slippe taket.

En må-se-film for alle sauelskere

Lamb Regi: Valdimar Jóhannsson drama/fantasy Island 1 time 46 minutter 15 år

Ok. Tittelen her er litt spøkefullt ment, men altså: Knapt i noen film noen gang får du se en så strålende koreografert sauescene som i åpningsscenen her. Det er så jeg gnir meg i øynene og tenker: hvordan i all verden gjorde de det? og hvor lang tid tok det?

Det kommer scener senere som trolig får deg til å gni deg i øynene. Peter Hjorth og Fredrik Nord fikk ikke uten grunn årets European Film Awards for beste visuelle effekter. Her må jeg også ile til med å flagge min smule inhabilitet. Jeg var med og stemte Lamb frem i European Film Awards kategori for beste debutfilm. Det skjedde i skarp konkurranse med veldig gode filmer, men denne vant frem av flere grunner. Bl.a bruken av det islandske landskapet, men ikke minst i hvordan den nærmer seg og forener to helt adskilte tematikker: Islandsk myteunivers på den ene siden. Sorg og grunnleggende tap og omsorgslengsel på den andre siden.

Det er vanskelig å skrive om Lamb på en måte som ikke spoiler, og det er viktig å se filmen med blankest mulige ark. Men la meg ta et riss. Ekteparet Maria (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason) lever som sauebønder på en avsidesliggende gård. Så skjer det saker og ting som forrykker hele balansen i livet deres, eller snarere: rykker dem tilbake til en tapt lykketilstand. Deretter i retning noe som kan ses på som familielykkens tragiske bakside.

Lamb markedsføres i en viss grad som grøsser/skrekkfilm, noe den overhodet ikke er. Er man årvåken for små visuelle og dialogmessige detaljer, aner man snart hva som skjer, og det som skjer, er mer hjerteskjærende enn skremmende.

Langt på vei er filmen et kammerdrama mellom Maria, Ingvar og naturen i vid forstand, enten det dreier seg om arbeidet under lamming, det vakre og krevende islandske landskapet, det islandske klimaet, menneskenaturen, eller dyrs og menneskers natur og behov. Vil man, kan man si at filmen stiller spørsmål om hvorvidt menneskets natur og behov er overordnet eller underordnet kreaturenes natur og behov, eller om de i bunn og grunn er like, selv om de artikuleres ulikt.

Filmen er nominert til, og har vunnet flere priser, blant annet i Cannes, der den ble belønnet for originalitet. Og den er original. Kanskje mer original for et publikum uten kjennskap til islandsk mytologi, men her er jeg på tynn is. Dog med et visst belegg for antakelsen, siden mine medjuryister i European Film Awards var spesielt opptatt av dette med islandsk mytologi og hvor filmen plasserte seg i så måte.

Så tenker jeg at den kan ses godt utenfor denne mytologien, også. Helt utenfor det som skjer på den mytologiske eller fantastiske siden, handler filmen om dype, menneskelige behov, omkostningene ved dem og hvor de plasserer seg eller prøver å plassere seg i et – la oss kalle det – hierarkisk økologisk system.

Energisk og fargerik nyinnspilling

West Side Story Regi: Steven Spielberg, USA, musikal, 2 timer 36 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 10 desember

Planen var å se Jerome Robbins og Robert Wise original fra 1961 på Cinemateket før jeg så nyinnspillingen, for å hva Spielberg eventuelt har gjort annerledes. Så ble jeg syk, og måtte ty til enkeltstående youtube-klipp. Så for dere som husker originalens berømte åpningsscene: Spielberg starter et annet sted, og det er også en flott åpning. Fra bakkenivå til fugleperspektiv og tilbake igjen kjører Janusz Kaminskis kamera over et saneringsstrøk som vi snart ser er i ferd med å spise seg innover i bydelen gjengene Jets og Sharks rivaliserer om. Så henter Spielberg inn originalens ballspill, og vi er i gang.

Tony (Ansel Elgort) og Maria (Rachel Zegler) i den moderne balkongscenen.
Alle foto: 20th Century Studios

Saneringsstrøket likner en krigssone. Slik etableres og kobles den etniske konflikten effektivt og elegant, visuelt, metaforisk og konkret, til en truende gentrifisering som gjør begge at begge gruppene er utsatte og sårbare, på hvert sitt vis. For puertoricanere ligger det likevel et ekstra lag av rasisme her. Det jeg umiddelbart, og på spinkelt grunnlag syns er mer elegant i originalen, er Jerome Robbins’ koreografi. Ihvertfall i åpningsscenen. Også Justin Pecks koreografi er flott, men den er langt mer energisk og «utagerende», for å si det sånn.

Rita Moreno spilte Anita i den originale filmen fra 1961. Nå spiller hun Valentina.

Som kjent er West Side Story en modernisert utgave av Shakespeares Romeo and Julie, med balkongscene og det hele, men nå med skikkelsene Tony og Maria i sentrum. Han amerikaner med polsk bakgrunn, hun puertoricaner. I Spielbergs versjon får Tony en tydeligere bakgrunnshistorie enn i originalen. Han har nettopp sonet et år i fengsel for å nesten ha slått en annen ihjel. Tidligere sentral i gjengledelsen i Jets, prøver han nå å holde seg unna rivaliseringen og slåssingen. Han er tatt i varmen av Valentina, som han jobber for og bor hos. Hun spilles nydelig av Rita Moreno, som i originalen hadde rollen som Anita, Marias søster (som også er gift med Sharks sentrale gjengleder Bernardo). Ansel Elgort, David Alvarez og Ariana DeBose gjør anstendige roller som Tony, Bernardo og Anita. Rachel Zegler er en bedårende Maria. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Nathalie Wood.

Mike Faist spiller rollen som Riff, lederen for Jets-gjengen.

Som musikal veksler West side Story mellom fargerike, ekspressive og energiske dansenumre som kan ta pusten fra deg, og mer lyriske og intime scener og sangnumre. Med ett unntak syns jeg de «store» scenene fungerer bedre enn de intime. Det skyldes trolig skuespillet, som ikke alltid er på høyde med sang- og danseferdighetene. Unntaket er scenen der Tony og Maria verbalt og sanglig inngår en ekteskapspakt. Der fungerer alt, og kamera våger en intimitet som skiller seg fra en ofte litt distansert posisjon. Noe som selvsagt er nødvendig for å få de store, folkerike dansescenene til å fungere, men som like ofte skaper avstand på det menneskelige plan.

Et eksempel på Paul Tazewells fantastiske kostymedesign. Fra venstre: Ilda Mason (Luz), Ariana DeBose (Anita) og Ana Isabelle (Rosalia).

For en som er vokst opp med den ikoniske musikken, er det vanskelig å gjøre en nøytral vurdering. Men det slår meg hvor spesifikk 50-talls Leonard Bernsteins musikk er (med tekst av nylig avdøde Stephen Sondheim), samtidig som den er aldeles tidløs. Å sitte og vente på elskede numre som Maria, Somewhere, I Feel Pretty og America er ganske enkelt deilig. Deilig er det også å nyte Paul Tazewells kostymedesign, overdådig og fargerik der det trengs, neddempet der det er naturlig.

Denne versjonen av West Side Story er ikke nødvendigvis en musikal som griper meg, selv om den er slående og deprimerende aktuell i sin fremvisning av meningsløs vold, rivalisering, rasisme og sosial kontroll. Nettopp disse aspektene gjør den likevel verdt å se. Men det er de overdådige og fargerike dansenumrene, og Rita Morenos Valentina, som sitter igjen på netthinnen.

Ungdommens kåtskap

En fortelling om kjærlighet og begjær Manus og regi: Leyla Bouzid, Frankrike, drama/romantikk, 1 time 42 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 12. november

Erotikk har en lang historie innen arabisk litteratur. Særlig i poesien, som både kan være frivol og metaforrik. En klassiker er Den duftende hagen, som tuniseren Sheikh Nefzawi skrev på 1400-tallet. Så har den også, sammen med andre verk, fått sin plass i denne filmen, der litteratur og handling langt på vei følger parallelle linjer. Særlig der hvor hovedpersonen Ahmed teoretiserer rundt spørsmålet om den elskede vil miste sin kraft som muse, kjærlighetsobjekt og gjenstand for (poetisk) lengsel dersom kjærlighetsakten fullbyrdes.

Ahmed er 18 og nylig innskrevet på Sorbonne for å studere nettopp arabisk litteratur. Her møter han Farah, en tunisisk medstudent. Hun forelsker seg i ham, og det er gjensidig. Klassisk gutt-møter-jente der, altså. Men med noen komplikasjoner, selvsagt. For der hun er åpen og frigjort, er han langt mer preget av sin bakgrunn og de kulturelle kodene i det arabiske miljøet. Han er også en ganske keitet og lukket ung mann. Han vegrer seg for å ha sex, og for å kysse i offentligheten. Han bærer med seg mer enn en smule «hva vil folk si», både hva angår ham selv og den opposisjonelle og selvstendige søsteren Dalila (Mahia Zrouki).

Arabisk litteratur – særlig den erotiske – står sentralt i denne filmen. Her er Ahmed (Sami Outalbali) og Farah (Zbeida Belhajamor) på jakt etter pensumbøker og skatter.
Alle foto: AS Fidalgo

Selv om Ahmed verken er spesielt karismatisk eller sjarmerende, er han en interessant rollefigur. Han har algerisk bakgrunn, men kan ikke arabisk. Han er født og oppvokst i Paris, i en forstad, men kjenner byen så dårlig at han må google severdigheter når Farah ber ham ta henne med på omvisning. Foreldrene klassereiste nedover da de kom som flyktninger til Frankrike, faren er journalist, men arbeidsløs. Mor forsørger familien. Nå er Ahmed i ferd med å klassereise oppover, men finner seg ikke til rette i et småborgerlig og intellektuelt universitetsmiljø, der han føler at det ikke er plass for «sånne som ham». Han er dypt usikker på seg selv, men likevel på grensen til arrogant. Han føler tilknytning til sin arabiske og muslimske bakgrunn, og vegrer seg ikke for å inngå i den sosiale kontrollen som utøves overfor jenter især, men prøver samtidig – på vaklende vis – å løsrive fra den. Selv om filmen ikke borer dypt i denne tematikken, former Ahmed et ganske presist bilde av situasjonen barn av innvandrere kan stå i, identitetsmessig og sosialt.

Her griper konflikten helt konkret inn i kjærlighetslivet hans også. Farah frustreres mer og mer av hans fysiske og erotiske tilbakeholdenhet. Han synes påvirket av et slags renhetsideal som muligens henter næring fra den erotisk/romantiske litteraturen han leser, selv om det ikke står på lysten – og lysten den samme litteraturen tenner i ham. Slik snur filmskaper Leyla Bouzid noen kjente strukturer på hodet. Ahmed er både subjekt – som i liten grad evner å handle selv – og objekt for en annens begjær. Han er også det fremste objektet for kameraets «begjær». Det vises allerede i åpningsscenen, der Ahmed står i dusjen, og det vises i måten kamera dveler ved Ahmeds kropp og ansikt.

En fortelling om kjærlighet og begjær er ingen stor film, men den fortelles med mye varme og med et fint blikk på de ulike miljøene Ahmed er en del av. Det gjør det til en film jeg gjerne skulle sett sammen med ungdommer på hans alder; jeg blir nysgjerrig på hvordan de ville sett filmen som helhet, og Ahmed spesielt.

RØPEALARM:

Samtidig får akkurat denne filmen meg til å reflektere mer enn ellers over hvordan heterofil sex ofte fremstilles på film. For å si det sånn: Sexen er helt sikkert tilfredsstillende for Ahmed. Det er også – igjen – kroppen, og til slutt ansiktet hans kamera dveler ved. Samtidig er det en type sex som indikerer – igjen – at penetrering alene er tilfredsstillende for henne. Likevel kan det anes en dobbelthet her. Det er legitimt å tenke at Farah er relativt tilfredsstilt i kraft av det fysiske møtet i seg selv, og kjærlighetsbekreftelsen, og å legge inn en antakelse om at de begge vil utvikle et videre seksuelt repertoar. Samtidig er det noe med måten kamera trekker seg bort fra Farah på, for å konsentrerer seg om Ahmed, som er litt – hva skal jeg si … foruroligende? fordi det nettopp er hans begjær som holdes i fokus. At filmen får meg til å grugge på sånt, er fint. Men jeg syns det er enda finere med filmer der penetreringen ikke er moses og profetene, i seg selv.