Skikkelig nedtur

Harold Frys utrolige pilgrimsferd Regi: Hettie Macdonald, Storbritannia, drama. Norsk kinopremiere 9. juni

Film for godt voksne med Jim Broadbent og Penelope Wilton i hovedrollene? What’s not to like? Mye. Beklager. For dette er nok en film mange vil trykke til sitt bryst på grunn av alt det velmente håpet og all menneskeligheten den så gjerne vil å uttrykke. For meg ble den bare overflatisk og forsert, og dessuten stygt skjemmet av kluntete regi.

Broadbent og Wilton spiller det eldre ekteparet Harold og Maureen Fry, bosatt i Devon. En dag får han et brev fra en gammel venn og kollega, Queenie (Linda Bassett), som nå er i ferd med å dø av kreft på et hospice i Englands nordligste by – Berwick-upon-Tweed.

Det engelske landskapet er filmens store pluss.
Alle foto: Ymer Media AS

Harold skriver et svarbrev til henne, men på vei til postkassen, som han stadig unnviker, ramler han innom en butikk der en kommentar fra en ansatt får ham til å endre mening. Han skal ikke bare skrive til henne, han skal gå de drøye 96 milene til Berwick, i håp om at Queenie holder seg i live. Så han legger i vei, iført allværsjakke, seilersko, terylenesbuske, strikkevest, skjorte og slips. Tilbake i det plettfrie, pregløse huset sitter Maureen med voksende frustrasjon og sinne.

Hvorfor dette behovet for å gå til Queenie? Det får vi vite etter hvert.

Basert på en roman av Rachel Joyce, spilles det opp til en sjarmerende og tankevekkende landeveisfilm der Harold underveis møter mennesker av alle slags, og hvor de fleste er veldig greie. En av dem listes sågar som kind man i rollelisten. Men både sjarmerende og tankevekkende burde stått i gåseøyne, for jeg for min del blir verken sjarmert eller påført noen nye tanker om være seg England i dag eller menneskeheten som sådan.

Til det er de kjappe møtene for grunne, og folkene tegnet med for vage eller for endimensjonale riss. Av og til blir det bare bisart, som når Harold på en kafe i kommer i snakk med en tilfeldig, pent antrukket forretningsmann som etter første kaffesup betror ham at han en dag i uken kommer til Exeter for å ha erotiske møter med en ung mann som snakker dårlig engelsk og som han liker å slikke skoene til. Problemet er at skoen har hull på tåen. Hva syns Harold han bør gjøre? Går det an å kjøpe nye sko til den unge mannen?

Harold møter spørsmålet med det samme troskyldig oppsperrede blikket som han stort sett vandrer gjennom filmen med. Men hæ?! Var det en leksjon i menneskelig mangfold vi liksom skulle få der?

Bak det hele synger en uhyre trist sang om sorg, om tap, om svik. Regissør Macdonald forteller den i dryppvise tilbakeblikk. Jeg er kanskje en kynisk jævel, men for meg blir for lite, for skissert og kommer for sent til at jeg blir interessert, engasjert eller beveget.

Broadbent og Wilton spiller generiske gamlinger helt upåklagelig, men det er også litt av problemet. Regissør og manusforfatter prøver å pådytte dem en dybde, en historie, men den kjennes aldri ordentlig integrert i de to rollefigurene. Slik blir filmen stående i sprik mellom å skulle fortelle en vond historie, være sjarmerende feelgood og gi innblikk i det engelske samfunnet – og ender med å ikke lykkes med noe som helst.

Det eneste som fungerer i filmen, er det engelske landskapets rolle som kulisse, i alt sitt mangfold fra sør til nord. Og så er den søt, den bikkjen som slenger seg med et stykke av Harolds vandring.

Richie Bravos forlorne liv

Rimini Manus og regi: Ulrich Seidl Østerrike drama Norsk kinopremiere 19. mai

Jeg har vært blodfan av Ulrich Seidls filmer siden jeg så Hundedager for mer enn 20 år siden. For meg er han i en egen liga, og skuffer aldri, selv om noen filmer er et knepp hvassere enn andre.

Rimini er ekte Seidl-vare. Det vil si nesten-dokumentarisk. Grim. Fryktelig vittig. Veldig, veldig sår. Og med noen subtile politiske markører. Jeg vet jo ikke, men innbiller meg at Seidl må more seg fryktelig når han leter opp innspillingssteder og lokaler. Han er en mester i å finne det mest forlorne, eller lurvete, eller glorete, eller nitriste, eller merksnodige, slik han er en mester i å rigge interiører som sier absolutt alt. Og som dessuten kommer spesielt til sin rett foran det ofte stillestående kameraet. Og han serverer oss ofte skikkelser som i all sin feilbarlighet og misere er dypt, dypt menneskelige.

Aldrende damer, gjerne romantisk anlagt og en smule sex-hungrige, er Richi Bravos kjernepublikum.
Alle foto: Another World Entertainment

Denne gangen får vi Richie Bravo, en avdanket og alkoholisert smørsanger fra Østerrike, nå bosatt i Rimini der han ikke helt greier å livnære seg ved å opptre for aldrende landsmenn på ferie, og derfor sper på inntektene med litt prostitusjon. Og når jeg sier Rimini, er det stort sett ikke et Rimini fylt med sol og turister vi snakker om. Vi snakker vinterversjonen. Det er tåke. Det blåser og regner og snør, og er så kaldt at Richie får god bruk for selskinnskåpen han bærer over hverdagsplagget: en hvit singlet.

Heldigvis for Richie er det likevel nok av aldrende reiseselskap med stort sett enslige damer til at han har et visst kundegrunnlag, både på scenen og i sengen.

Richie Bravo (Michael Thomas) øver inn en ny låt i Villa Bravo.

Det hele humper og går på sitt skakke vis til Tessa (Tessa Göttlicher) dukker opp. Hun er datteren han hadde glemt at han hadde. Nå krever hun det manglende barnebidraget etterbetalt, til seg selv.

På sett og vis er Richie en bedriten harrytass du bare får lyst til å dryle til. Men vent litt. Handler dette egentlig om han? Jo, det gjør selvsagt det. Men spol tilbake til filmens åpning, der Richie vender tilbake til barndomshjemmet og gutterommet for å begrave moren. Hvor havner han og broren relativt raskt? I kjelleren. (Det er noen kjellere i Østerrike, og Seidl har laget film om dem). Faren, dement, bor på sykehjem. Det eneste han åpenbart ikke har glemt, er sine gamle, nazistiske kampsanger.

Richies far – Ekkehart – spilles av nå avdøde Hans-Michael Rehberg.

Spol så frem igjen, til det vinterlige Rimini, der afrikanske immigranter sover på gaten eller sitter urørlige, som nedsnødde statuer i kulden, og hvor Tessa ikke bare drar med seg bitterhet og pengekrav, hun ledsages av en syrisk kjæreste og hans venner.

Slik er det som om Seidl, gjennom vår forlorne antihelt og hans familie, spenner en bue over fortellingen og gjør den til en parabel over Europa og Østerrikes arvesynd. Richie blir representant for en generasjon som fortsatt straffes for sine fedres fascistiske synder, samtidig som hans eget avkom, ungdommen – Tessa og hennes flyktningevenner – kommer for å innkassere det han skylder dem. Og det handler ikke nødvendigvis (bare) om penger. Tessa setter ord på det: Trygghet. Hvordan det går, skal jeg ikke røpe, men filmen har på sett og vis to sluttscener; de er helt ulike og treffer derfor på ulikt vis. Men gud som de treffer.

Dette politiske aspektet er ikke alene om å gjøre Rimini til en ubehagelig film. Seidl er en mester i å filme sex-scener som er så eksplisitte og kleine at du kryper sammen i kinosetet. Samtidig er det også her, som i andre scener, noe uendelig sårt og skjørt og fryktelig ensomt og også dypt menneskelig over både sex-scenene og personene det handler om. Det er derfor filmene hans treffer som ei slegge.

Ubehagets mester hadde jeg som tittel da jeg intervjuet ham under Bergen internasjonale filmfestival i 2007, da han var her med Import Export – en beinhard film om menneskehandel. Eller, som Seidl selv sa: en film om hvordan den globale kapitalismen gjør mennesker til varer uten verdi. Mange har, eller har hatt et inntrykk av Seidls menneskesyn som nattsvart misantropi. Men hans ærend er humanistisk, noe både Import Export, Paradis: Kjærlighet, Paradis: Tro, Paradis: Håp og Rimini viser til fulle.

Og oppi det hele er det altså grusomt, forferdelig gøy, både situasjons- og typemessig, og filmatisk. Rimini er kanskje den av filmene hans som virker minst statisk og mest flytende, selv om han fortsatt gjør ofte bruk av stillestående kamera og tablåliknende scener. Den gamle, italienske badebyen fremstår så iskald at du får frostrier av å se på. Michael Thomas er fantastisk i rollen som Richie, og spiller frem en dypt fascinerende miks av slesk sjarm, infantil selvdyrkelse, sårhet og defaitisme. Resultatet er en fyr som mest av alt minner om avkommet Mickey Rourke og Rolf Lassgård ville fått, om de hadde fått en baby sammen.

Som med Cristian Mungius R.M.N settes heller ikke Rimini opp på Bergen kino. Forstå det den som kan.

Rumensk film gir et kruttsterkt bilde av dagens Europa

R.M.N Manus og regi: Cristian Mungiu Romania drama Norsk kinopremiere 12. mai

Noen ganger dukker det opp filmer som ikke bare fester grepet i meg fra første stund, men som jeg også ser med først økende uro, så med en voksende klump i magen. R.M.N er en slik film.

Vi skal til en liten landsby i Romania, i det vakre fjellandskapet i Transylvania (jeg har vært der), ikke langt fra Cluj. Det vil si; først skal vi til Tyskland, der rumenske Matthias (Marin Grigore) jobber på et slakteri under arbeidsforhold der han ikke får lov til å ta en nødvendig telefon hjemmefra. Han trakasseres av en kollega som kaller ham en lat sigøyner, slenger ut en rasende knyttneve, og haiker deretter hjem til landsbyen, der han har kone, en liten sønn – og en ekskjæreste, Csilla (Judith State), som han fortsatt er tiltrukket av. Skremt av noe han har sett i skogen på vei til skolen, har den åtte år gamle sønnen Rudi (Mark Edward Blenyesi) sluttet å snakke.

Matthias (Marin Grigore) møter igjen ekskjæresten Csilla ((Judith State).
Alle foto: Another World Entertainment

Mattias forhold til konen Ana (Macrina Bârlădeanu) er ikke særlig godt. Men dette er ikke et relasjonsdrama på ekteskapsplan. Om det er et relasjonsdrama, er det først og fremst på samfunnsplan. Jfr den litt kryptiske tittelen, som er det rumenske navnet på det vi på norsk kaller MR. For det er akkurat det Mungiu gjør i filmen: han scanner strukturene i en landsby der alle er rumenere, men hvor befolkningen også består av mennesker med tysk og ungarsk herkomst, som også snakker tysk eller ungarsk.

En historisk betinget smeltedigel der, altså, og den har ikke alltid vært smertefri. Under kommunismen ble både tysk og ungarsk minoritet utsatt for språklig og etnisk undertrykkelse, noe blant annet den rumenske, tyskættede nobelprisvinneren Herta Müller skriver om i noen av romanene sine.

I dag, som medlem av EU, er Romania underlagt Schengen-avtalen og dens indre reisefrihet. Derfor drar mange av landsbyens beboere for å jobbe i andre land, delvis tvunget til det av høy lokal arbeidsløshet og lave lønninger. Som en konsekvens av særlig det siste, er det lokale bakeriet – der Csilla har en høy administrativ stilling – nødt til å importere arbeidskraft. Tre srilankiske bakere ankommer. Da starter problemene.

Vi ble kvitt sigøynerne, nå kommer disse. Vi har ikke noe imot dem, vi vil bare ikke ha dem her. Hørt retorikken før?

R.M.N er ikke bare en veldig god film, den byr også på visuelle godbiter.

Et av paradoksene filmen får frem, er hvordan hatet og truslene (og misoppfatningene av srilankernes tro og nasjonalitet) både får frem de etniske (i mangel på et bedre ord) splittelsene i landsbybefolkningen og forener folk på tvers av etnisitet. Motstanden mot de andre forener og splitter på en og samme tid.

Et annet paradoks er hvordan Matthias går fra å være en av de andre i Tyskland, til å bli en av oss i landsbyen, uten selv å se dette paradokset. Inn i dette vever Mungiu også et sylskarpt blikk på hierarkier og forskjeller – sosiale, klassemessige, religiøse og kjønnsmessige.

Macrina Bârlădeanu spiller Matthias’ kone Ana.

En ting er at Mungius film er knallsterk politisk. En annen ting er den filmatiske strukturen, og det visuelle. Mungiu kan den dramatiske læreboken til fingerspissene. Han følger det fortellermessige prinsippet Tsjekovs pistol, der alle elementene i en historie skal være nødvendige. Så når en rifle hentes frem, vet du at skudd vil bli avfyrt. Og når sønnen Rudi er redd i skogen, vet du at han har grunn til det.

Visuelt henter filmen ekstremt godt fra landsbymiljøet, fjellene rundt, værforhold. Det er snø, det er tåke og sparsomt lys, det er vakker og også truende skog. Det er ørsmå detaljer i interiørscenene, som markerer sosial status og personlighetsmessige forskjeller. Det er nyanser over alt, også i beskrivelsen av menneskene.

Etter hjemkomsten prøver Matthias å etablere et godt forhold til sønnen Rudi (Mark Edward Blenyesi).

Det er fantastisk koreograferte scener, hvorav en særlig minneverdig, fra et folkemøte der den stadig mer betente situasjonen skal diskuteres. I en lang, lang tagning står kamera stille. Vi ser Csilla og fru Dénes (Orsolya Moldován) – eieren av bakeriet – i forgrunnen, og et utsnitt av den opphissede folkemengden i bakgrunnen. Slik kan vi ikke bare følge de to kvinnenes ansiktsuttrykk og kroppsspråk, vi får med oss en situasjon som talende og grelt oppsummerer hele filmens handling. Og om kamera står stille, suges vi inn i det som skjer.

Cristian Mungiu regnes som en av de store innenfor den rumenske bølgen, og fikk Gullpalmen i Cannes i 2007 for den uforglemmelige 4 måneder, 3 uker og 2 dager. Han huskes også for den morsomme og satiriske, men litt mer forglemmelige Gylne tider (2009)

Av en eller annen grunn settes ikke R.M.N opp på Bergen kino, og i skrivende stund vet jeg ikke om Lagunen kino tar den. Men bor dere et sted der den kommer på plakaten: se den.

Autentisk og intimt om innvandring og oppvekst

Mor og sønn Manus og regi: Léonor Serraille Frankrike Drama Norsk kinopremiere 5. mai

I 1989 kommer Rose til Paris med sine to sønner, fem år gamle Ernest og ti år gamle Jean. Tilbake i Elfenbenskysten er to eldre brødre. De tre får bo midlertidig på et rom hos eldre slektninger i en av Paris’ forsteder. Rose får jobb som stuepike på et relativt luksuriøst hotell. Derfra folder filmen seg ut via nedslag på ulike tidspunkt i familiekrøniken, frem til rundt 20 år senere – da de tre er på ulike steder, geografisk og i livet.

Mor og sønn er en både varm, og stillfaren fortelling, intimt og levende fortalt i en stil som oppleves svært autentisk. Vi blir kjent med en hardt arbeidende, men rastløs kvinne og mor, som har store ambisjoner på sønnenes vegne, og som selv ikke lar seg styre av noe som helst. Menn kommer og går. De flytter til Rouen på grunn av en av dem, men Rose fortsetter å jobbe i Paris, og er derfor mye fraværende. De to høyst ulike guttene takler den relativt ustabile oppveksten svært forskjellig.

Rollen som Rose tolkes nydelig av Annabelle Lengronne. Hun gir oss en både tydelig og gåtefull kvinne, hun spiller frem en varm og lekende mor som likevel svikter barna på avgjørende felt og som ikke greier å se dem for den de er, men for den hun vil de skal være.

Rose (Annabelle Lengronne) har nettopp tatt med seg Jean (Sidy Fofana) og Ernest (Milan Doucansi) til Rouen, for å leve sammen med den skilte, kanskje ikke skilte Thierry (Thibaut Evrard)
Alle foto: Arthaus

Det ligger en undertrykket smerte og sårhet i henne som hun synes å overleve og holde tilbake ved hjelp av en slags Polyanna-holdning til livet. – Vi gråter ikke, sier hun. – Må vi gråte, gjør vi det inni hodet. Slik legger hun en emosjonell og nærmest ugjennomtrengelig taushet over sønnenes emosjoner, og mulighetene deres for å uttrykke dem. Det er et både sårt og vakkert portrett av en mor som tross dette gjør så godt hun kan, eller gjør det hun gjør fordi hun tror det er til det beste.

Hennes historie, eller snarere – hennes tidlige liv som immigrant i Frankrike, utgjør filmens første kapittel og bærer hennes navn, slik de to påfølgende kapitlene bærer Jean og Ernests navn og handler om situasjonen deres. Grepet er nydelig, og gjør at vi kommer så tett på de to guttene på ulike alderstrinn at vi nesten kjenner duften av huden og klærne deres.

Den lille familien i en gjenkjennelig situasjon på burgersjappe i Paris.

Ulike skuespillere gestalter guttene på ulike aldre, og de er veldig gode. Men jeg smeltet helt for lille Milan Doucansi, som spiller fem år gamle Ernest. Det er en bitte liten scene i begynnelsen av filmen der Rose, Jean og han ligger tett sammen i samme seng og skal sove. De to andre har etter alt å dømme sovnet. Ernest ligger med åpne øyne, prøver å lukke dem, åpner dem igjen. Det er en scene så nydelig at jeg får lyst til å gråte. Både fordi gutten er så skjønn, og fordi scenen er både talende for en femåring, og for situasjonen han befinner seg i: rykket opp med en sped rot, plassert i fremmede omgivelser som sikkert er både spennende og skremmende, trygg og likevel kanskje litt engstelig. Og nysgjerrig. Det er en scene jeg får lyst til å se igjen og igjen.

Ernest er også filmens fortellerstemme, den kommer inn med små forklarende og poetiske setninger som sammen med sluttscenen også belyser filmens franske tittel – Un petit frère – en liten bror, som jeg syns er bedre enn den norske.

Forholdet mellom Rose og den nå 19 år gamle Jean (Stéphane Bak) begynner å bli komplisert.

Kenzo Sambin spiller Ernest som 13-åring.

På mange måter er Mor og sønn en klassisk oppvekstskildring. Samtidig er det som den dekonstruerer den klassiske oppvekstskildringen, slik filmen nærmest dekonstruerer familierelasjonene. Klassiske oppvekstskildringer handler om metamorfosen barn til voksen, der barnet undergår en utvikling som gjerne strekker seg fra A til Å. Eller A til B. Mor og sønn synes å stille spørsmål ved selve begrepene barn og voksne. Eller modning, som jo er metamorfosen som gjennomgås i prosessen.

Filmen kaster også et subtilt blikk på klassestrukturer og forskjeller generelt, og i Frankrike spesielt. I en absurd og ganske forstyrrende sekvens inviterer hotelleieren Rose og resten av hotellstaben til jaktslottet sitt for hjortejakt og festing som synes å ende i en orgie. Senere ser vi Jean på besøk hos kjæresten; hun har en langt mer velbeslått bakgrunn enn ham og han virrer rundt i rommene iført underklassens helt unødvendige dress (etter overklassens mening), og kaster et blikk mot et utstoppet jakttrofé på veggen.

Slik blir dette både en universell film om familierelasjoner som smadres av årsaker mange kan gjenkjenne, og en helt spesifikk fortelling om en familie i endring, et Frankrike i endring, og innvandrere og dere barns erfaringer, slik de kan oppleves for noen.

Anbefales varmt.

Ikke mye å skåle for

Andre akt Regi: Mårten Klingberg Sverige Romantisk komedie Norsk kinopremiere 5. mai.

Jeg har et lite crush på Rolf Lassgård, jeg innrømmer det. Så det var vel mest på grunn av ham jeg gikk og så Andre akt. Skjønt et lite håp om en romantisk komedie som var bitte litt originalt skrudd sammen, hadde jeg jo. Både fordi den skilter med to av Sveriges prominente skuespillere i hovedrollene – Lassgård og Lena Olin, og fordi den handler om og retter seg mot godt voksne. Det siste er ikke nytt. Jeg kan huske feil, men jeg husker Nancy Meyers Når du minst venter det som en av de første. Den hadde Diane Keaton og Jack Nicholson i hovedrollene, og kom for 20 år siden. Keaton var 57, Nicholson 66, og det var nærmest en sensasjon at Hollywood ikke bare laget kjærlighetsfilm med to så godt voksne i hovedrollen, men at vi også fikk et mikrosekunds glimt av en naken Diane Keaton. Eller nesten naken, da.

Denne gangen får vi se rumpen til Lassgård, og ingen kommer til å lee på et øyenbryn. Lassgård spiller Harald Skoog, en fetert skuespiller på Dramaten. Han er i utgangspunktet rimelig høy på seg selv, for å si det mildt. Etter et slag som setter ham fysisk tilbake, slår han ut i full jævla drittsekk-blomst.

Foto: Niklas Maupoix

Inn fra den litt ørkesløse tilværelsen som nyslått pensjonist kommer fysioterapeuten Eva (Olin) i deltidsjobb med å trene opp Harald, som er innvilget hjemmepleie. Velkomsten er ikke akkurat varm, men hei – dette er en romantisk komedie, så den bannende og sure skitgubben i sofaen får etter hvert et mer sjarmerende skjær. Særlig når Eva ikke bare hjelper ham med førligheten i arm og fot, men også bistår ham med å lese manus til den neste store rollen som Cyrano de Bergerac.

Greit. Jeg liker Lassgård både når han spiller brekkekkel og når han spiller sjarmør. Dette kan han. Men jeg liker ikke Harald. Så jeg blir irritert når jeg mistenker Eva for å være i ferd med å falle for ham. Jeg blir i det hele tatt irritert på henne. Hun er invaderende overfor sønnen. Og hva er greien med at hun blir boende i rekkehuset i suburbia etter at ektemannen har tatt pikken og nesten ikke noe av pakket og flyttet på skrå over gaten og inn til elskerinnen han har hatt seg med i to år mens han og Eva var gift? Ok. Hun lider kanskje av et snillhetssyndrom. Hun invaderer den voksne sønnens liv i beste mening, og hun undertrykker raseriet hun føler overfor den svikefulle gubben. Jeg skjønner at hun har vært omsorgsgiver så lenge at hun har glemt å ta omsorg for seg selv. Jeg liker at Olin gir henne integritet. Men jeg må innrømme at jeg også blir jævlig irritert. Jeg får lyst til å riste henne. Rope: skaff deg et liv! Du er hæren fløtte meg 67 år gammel!

Den romantiske komediens standardøvelse: Den ene er i ferd med å forsvinne på en reise, med buss eller fly eller tog. Den andre kommer løpende rett før avgang.

Slik blir jeg sittende og sukke fremfor å engasjere meg ut over irritasjonen. Irritasjonen retter seg også mot filmens velkjente formular. Går det ikke an å finne noen nye veier, noen krumspring, ta noen dristige valg selv om vi snakker feelgood og romantisk komedie? Lenge før slutten vet jeg hvordan det kommer til å gå, selv om det ikke går slik man forventer.

I kontrast til det glitrende snobberiet på Dramaten (og det utsøkt kulturelle i Haralds bygårdsleilighet) legger manusforfatterne inn en gruppe folkelige musikkquiz-entusiaster på en halvbrun pub, som Eva dumper borti og blir venner med. Jeg har for så vidt sansen for en av dem, Siv (Anneli Martini), et aldrende og lett fordukkent fyrverkeri av en c’est la vie-dame. Men hele opplegget ligger som en klam føring og forutsigbar for den livsendringen Eva skal og må ta før rulletekstene kommer.

Som snart 67 selv, er jeg midt i målgruppen for filmen, antar jeg. Det er også litt av grunnen til at jeg blir så sur. Hva tenker filmskaperne om oss gamliser? At vi skal fnise av en blå dildo (som skal brukes til å trene muskulaturen i Haralds hånd). At vi skal hvine henrykt ved synet av Lassgårds rumpe? At vi skal være takknemlige for at det lages film om aldrende menneskers kjærlighetsliv? At vi skal leve oss inn i psyken til og sympatisere med en kvinne som vokste opp med feminismen og virkelig tro at hun på ramme alvor finner dyp, dyp glede i å vaske sønnens klær og handle mat til ham? Jo da. Folk er forskjellige. Jeg lever meg gjerne inn i psyken til mennesker jeg ikke begriper, eller irriterer meg over. Men da må de gis mer kjøtt på beina og spille seg ut i en film som ikke er så grunn som denne.

Minnearbeid i terrorens tid

Minner om Paris Regi: Alice Winocour Drama Frankrike Norsk kinopremiere 28. april

De fleste av oss som var gamle nok i 2011, husker presis hvor vi var og hva vi gjorde da nyheten kom om bomben i regjeringskvartalet og terroren på Utøya. Jeg vil tro at franskmenn, og særlig parisere, har det likedan, enten det gjelder Charles Hebdo eller anslaget mot Bataclan, Stade de France og fire restauranter, der 130 mennesker ble drept. Men hva husker de overlevende?

Dette er utgangspunktet for Alice Winocours varme og neddempede, men ganske ukompliserte film om etterdønningene av terroren. Mia befinner seg tilfeldigvis på en av restaurantene som angripes. Hun blir skadet, men ikke alvorlig. Ihvertfall ikke fysisk.

Som tilskuere blir vi vitne til angrepet. Frem til et visst punkt. Hva som skjer etter det, vet verken vi – eller Mia. Flere måneder senere begynner hun det møysommelige og smertefulle arbeidet med å forsøke å rekonstruere hva som hendte. Det får følger for forholdet til kjæresten Vincent (Grégoire Colin). Og det bringer henne i kontakt med Sara (Maya Sansa), som leder støttegruppen for de pårørende og overlevende, en ung jente som mistet foreldrene, og Thomas (Benoît Magimel), som satt like ved Mia på restauranten og som ble skutt og alvorlig skadet i benet.

Thomas (Benoît Magimel) og Mia (Virginie Efira) prøver å rekonstruere Mias manglende minner etter terroren.
Alle foto: Storytelling media

Thomas husker alt som skjedde, og selv om han mener det å ikke huske særlig mye kanskje er best, hjelper han Mia i arbeidet med å prøve å huske det hun har glemt. Etter hvert dukker det opp særlig et vagt minne om en bestemt person, som Mia prøver å spore opp.

På mange måter er filmen en kjærlighetserklæring til Paris, og en hylles til overlevelsesevne og livskraft. Den går inn i sorgen, og utryggheten som følger av traumet, særlig i den første tiden etterpå. Den gir også et lite dykk ned i situasjonen for en gruppe som nok ble lite omtalt etterpå: immigrantene som jobbet i restaurantene, men som manglet arbeidstillatelse og ID-papirer, og derfor ikke kunne benytte seg av helsehjelp og støttegruppe.

Filmen er på mange måter en kjærlighetserklæring til alltid fotogene Paris.

At filmen tar opp særlig dette aspektet, er prisverdig. Men fordi den sikter mot å belyse både dette og de overlevendes traumer, og å inkorporere en forutsigbar kjærlighetshistorie, blir den litt grunn og ufokusert. Mennesker reagerer ulikt på forferdelige hendelser, og Mia virker sterk og sympatisk opptatt av menneskene hun møter. I noen scener skapes likevel en følelse av den utryggheten det ville være naturlig å føle etter en så traumatisk opplevelse. Men dette utforskes ikke i særlig grad, og slippes litt for fort og litt for lettvint når Mia begynner å jakte på det og de som kan fylle hullene i hennes egen hukommelse.

Virginie Efira er flott i rollen som Mia. Som skuespiller har hun en bemerkelsesverdig tilstedeværelse og en utstråling som signaliserer styrke og vennlighet, kombinert med en viss tilbakeholdenhet. Jeg husker henne fra Paul Verhoevens Benedetta (2021), der jeg likte hennes gåtefullhet langt bedre enn jeg likte filmen.

I Minner om Paris er ingen ting gåtefullt, trass i Mias hukommelsestap. Filmen lener seg litt for tungt på klisjeer og gjennomsiktlige forvarsler og metaforer – som glasset som knuses i åpningsscenen. Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Den er god til å vise omsorgen og overlevelseskraften som kan utvikle seg i kjølvannet av en tragedie. Og Paris er aldri feil på film. Men jeg skulle ønske den hadde gått dypere og grundigere inn i tematikken. Da ville den trolig hatt større relevans for andre som har opplevd liknende traumer.

Livsvisdom i bøtter og spann

Vakre sinn Regi: Bernard Campan og Alexandre Jollien Dramakomedie Frankrike/Sveits

Norsk kinopremiere 14. april

Noen filmer er sånn at du føler deg som verdens verste menneske om du ikke liker dem. Vakre sinn er en sånn film.

Som landeveisfilm er den skrudd sammen av alle sjangerens konvensjoner: to veldig ulike mennesker som mer eller mindre frivillig havner sammen i et kjøretøy på vei fra A til Å. Underveis ikke bare oppdager de at de liker hverandre; ved reisens slutt har de gjort verdifulle livserfaringer og blitt klokere.

Opplegget er så velkjent, for ikke å si forslitt, at en ny film i sjangeren krever store doser originalitet for å løftes ut av dusinvaren. De forsøksvis originale elementene her, er at reisen foretas i en likbil, og at den ene – Igor – har cerebral parese. Og har forlest seg på filosofi. Spørsmålet er om det er nok.

Igor og begravelsesagenten Louis møtes bokstavelig talt ved et uhell. Til å begynne med liker nok Igor Louis bedre enn Louis liker Igor. Men begravelsesagenten er en veloppdragen, høflig og – gitt jobben – smidig mann. Da han må kjøre en kiste og en urne fra Sveits til Marseilles i Sør-Frankrike, der bisettelsen skal finne sted, sniker Igor seg med; selvsagt med en filosofisk begrunnelse.

De to regissørene Alexandre Jollien (t.v) og Bernard Campan spiller selv rollene som Igor og Louis.
Alle foto: Another World Entertainment

Det går som det pleier å gå i slike filmer. Ting skjer underveis, både i relasjonen de to imellom, og i relasjon til andre. De får en ekstrapassasjer et stykke, og havner i et utdrikkingslag. Når den gode horen Nicole dukker opp, er det like før jeg forlater kinosalen. Ikke fordi jeg blir moralsk indignert, men fordi det er så forslitt, og like forutsigbart som resten av filmen.

Vakre sinn vil så inderlig gjerne være livsbejaende og klok, og bruker alle de filosofiske læresetningene og visdomsordene Igor har proppet seg med til å proppe oss med carpe diem og innsikt i livet til et menneske med en kropp som får mange rundt ham til å overse at om talen er uklar, er hodet like sylskarpt som viddet. Det siste er fint, for all del, virkelig, og gjør at filmen innimellom er ganske morsom.

Igor (Alexandre Jollien) har jobb som grønnsaksbud i den sveitsiske hjembyen hans.

Filmen er på ingen måte forsert i sitt forsøk på å gi oss en lekse i inkludering og empati. Alexandre Jollien balanserer nydelig mellom å formidle Igors vidd, utadventhet og såre erfaringer, og han gjør det med adskillig sjarme – i fin kontrast til den noe eldre og mer konvensjonelle, litt avmålte Louis. De utgjør etter hvert et riktig fint tospann.

Så hvorfor blir jeg ikke overbevist av en film som vil så mye godt og er så velment? Fordi den overforer meg. Det hjelper ikke at alle Igors filosofiske sitater stammer fra de fleste av filosofiens store menn, og hver for seg er noe man godt kan legge seg på minnet. Stablet oppå hverandre og servert i bøtter og spann, begynner de å likne strømmen av livsvisdoms-memer på Facebook. Slik reduseres filmen til en feelgood-klisje. Og det er synd.

Funker Nedgravde hemmeligheter uten Nicola Walkers Cassie?

Nedgravde hemmeligheter Krimserie i tre deler. Tilgjengelig på NRK TV 31. mars. Vises på NRK1 fra 7. april.

Vi var mange som grein som piska skinn da Cassie Stuart – Nicola Walkers elskede politietterforsker – døde på slutten av forrige sesong. Hun er fortsatt savnet. Både av serieseerne, og av makkeren hennes, Sunny Kahn (Sanjeev Bhaskar). Han sørger fortsatt, men prøver å opptre nøytralt overfor Cassies etterfølger, Jessica James (Sinéad Keenan). Som person er hun ganske ulik Cassie; hun er strikt og streng og lojal overfor ledelsen både hva angår prioriteringer og pengebruk. Men også hun har sitt å streve med på privaten.

Alle som har fulgt de forrige sesongene vil kjenne igjen premisset: funnet av levningene til et ukjent menneske. Ukjent dødårsak. Ukjent dødstidspunkt. Nettopp det siste er Jesscia James sitt ankepunkt da bygningsarbeidere finner et kvinnelik oppe i peisen på et hus under rehabilitering. Restene av kjolen hun har på seg, indikerer at hun kan ha vært død i flere tiår. Ergo en sak Jessica James ikke vil prioritere.

Sunny Kahn og patologen Leanne Balcombe (Georgia Mackenzie) undersøker det avrevne menneskebenet som dukker opp i et hus under rehabilitering i London.
Alle foto: Sam Taylor/NRK

Sunny og medarbeiderne vil det selvsagt annerledes, og jobber iherdig for å finne ut hvem, hvordan og hvorfor. Dermed er vi snart inne i velkjent Nedgravde hemmeligheter-landskap, som også er det politiske landskapet serien hele tiden har beveget seg i: Himmelropende klasseforskjeller. Store sosiale ulikheter. Sosial arv. Rike drittsekker som tror penger kan kjøpe alt.

Og så er det politietterforskernes personlige historier. Slike elementer er jo slett ikke uvanlige i god, britisk krim. Eller det jeg syns er god, britisk krim. Og det er ikke Agatha Christie-tradisjonen. Men Nedgravde hemmeligheter har hele veien gjort disse personlige sidehistoriene, og relasjonen mellom kollegene, så viktige, så varme, så nære. Det er jo derfor vi elsket Cassie. Og Sunny. Og samtalene mellom dem. Så kan vi elske Jessica James? Tja. Hun blir aldri Cassie, men hun har to i seg til å tre ut som ei etter hvert likandes dame.

I tillegg greier serien å forene to viktige elementer: Spenning knyttet til hvem som gjorde det, og reetablering av offerets verdighet. Det siste er for meg selve kjernen i seriens kvalitet. Her er den/de døde/drepte ikke bare et utløsende element for å skape spenning og vise politietterforskernes faglige dyktighet i det møysommelige arbeidet med å løse drapsgåten. De døde står sentralt som de menneskene de var da de levde, på godt og vondt.

At årets utgave av Nedgravde hemmeligheter følger en kjent struktur, gjør at man etter hvert aner bildet som tegner seg opp via persongalleriet som introduseres. Her: en ung ransmann med rusavhengig kjæreste, en rik tory-politiker, en middelaldrende kvinne som sammen med kokke-kjæresten driver en liten og populær restaurant, og en ung brite som sjonglerer flere jobber i Frankrike. Men selv når man tror man har bildet klart for seg, greier serieskaperne å overraske.

For egen del har jeg i stor grad ramlet av krim-sjangeren, eller blitt mye mer kritisk til den, av mange grunner. Noen av grunnene ligger implisitt i det jeg fremhever som Nedgravde hemmeligheters styrke. Jeg orker ikke en generisk drapssak utelukkende for spenningens skyld. Jeg orker heller ikke flere danderte kvinnelik. Men jeg orker alt det Nedgravde hemmeligheter er full av.

Så for å svare på tittelens spørsmål: Ja, serien fungerer som ei kule uten Cassie. Men hun er dypt, dypt savnet.

Maktkamp i Kairo

Boy From Heaven Manus og regi: Tarik Saleh Drama Sverige Norsk kinopremiere 31. mars (blir ikke vist på Bergen kino)

Filmens opprinnelige tittel var Cairo Conspiracy, og jeg skjønner ikke hvorfor den forsvant til fordel for noe såpass ullent som Boy From Heaven. For her har vi virkelig med konspirasjoner å gjøre.

Adam, en ung fiskersønn fra landsbygden, får stipend for å studere ved prestisjetunge Al-Azar i Kairo; verdens største muslimske universitet, og også verdens nest eldste universitet. Da storimamen dør, fører utvelgelsen av ny til konflikt og maktkamp mellom religiøse fraksjoner, militæret og etterretningstjenesten. Uforvarende trekkes Adam inn i det store spillet da etterretningsoffiseren Ibrahim rekrutterer ham som informant.

Trass fabelaktig foto av meritterte Pierre Aïm og nyansert spill av Tawfeek Barhom (Adam) og Fares Fares (Ibrahim), tar det en stund før filmen griper fatt i meg. Men etter hvert som spillet i kulissene blir mer intrikat og politisk, kryper også filmen mer spennende og interessant. Den løsriver seg ikke fra de religiøse konnotasjonene den både er bundet i og i opposisjon til, men den blir klarere i sitt budskap og sin kritikk.

Som konspirasjonshistorie med tråder inn i spionasjen står den støtt i tradisjonen den er en del av – jeg syns ikke det er vanskelig å se en mulig inspirasjon fra John Le Carré. Vi har også sett liknende historier utspille seg i filmer fra Vatikanet. Å se den utspille seg innenfor rammen av et høytstående muslimsk lærested og en moské, med tydelig og sterk kritikk av presteskap, dobbeltmoral og maktbegjær, er derimot høyst uvanlig. Særlig når den også skildrer politisk skuddermudder i en stat som både knytter seg til Islam og sterke, muslimske ledere, og samtidig lyver, bedrar og begår drap for å manipulere seg i riktig posisjon.

Fares Fares spiller den kyniske og manipulerende etterretningsoffiseren Ibrahim.
Alle foto: Arthaus

Denne tosidige og tydelige maktkritikken er muligens noe av grunnen til at dette var Sverige Oscar-kandidat i fjor. I tillegg er det uvegerlig en god film, når man lar den feste seg. Rammen er politisk, men i dette vever den inn en modningshistorie om unge Adam og lærdom som virkelig måtte læres på den harde måten.

Tawfeek Barhom har hovedrollen som den unge islam-studenten Adam.

Av og til kjennes Salehs regi litt tung på labben, eller omstendelig, også det tydeligst i filmens første del. Men jeg liker hvordan Tawfeek Barhoms Adam nærmest er et blankt ark gjennom nesten hele filmen, i motsetning til Fares’ Ibrahim. Rett nok er også han i all hans kynisme vanskelig å lese. Men han er en fabelaktig figur. Utstyrt med briller som forstørrer øynene ser man også tydelig hvordan mye av Fares spill nettopp ligger i blikket og utrykket i øynene.

En film å få med seg hvis man interesserer seg for Midtøsten, religionskritikk og politikk, med andre ord.

Endelig et skeivt klasseperspektiv

Norwegian Dream Regi: Leiv Igor Devold Drama Norge/Polen Norsk kinopremiere 17. mars

Dette er først og fremst en film om å være skeiv i en kultur som ser på homofile med forakt. Men det er også en film som tar for seg livet på gulvet, her: i en lakseforedlingsfabrikk på Frøya. Og det må jeg si er et både viktig og befriende perspektiv, gitt mengden urban middelklasse som får boltre seg i norske filmer.

19 år gamle Robert kommer fra Polen til Norge for å tjene penger, først og fremst for å hjelpe moren, som er nedsyltet i gjeld. Men livet på lakseforedlingsfabrikken er ikke akkurat noen dans på roser. Her retter filmen noen betimelige pekefingre mot forhold som streiken blant polske arbeidere hos Sekkingstad/Sund laks på Sotra i 2019 til dels belyste: Ulovlige kontrakter. Manglende fagorganisering. Rå utnyttelse for å omgås norske regler.

På Frøya inngår også innlosjering i overpriste, røtne og overbefolkede hybelanlegg. I filmen altså. Men slett ikke ukjent i virkelighetens verden, heller.

På fabrikken får Robert jevnaldrende Ivar som mentor. Han viser seg å være fabrikkeierens sønn. Forholdet mellom dem begynner langt fra konfliktfritt, men vi aner en dragning mellom den tilbakeholdne Robert og den langt tryggere, mer selvsikre Ivar. Ett av Roberts problemer, er at han sliter med å komme ut av skapet i et det polske miljøet på fabrikken, preget som det er av både rasistiske og homofobe holdninger. De finner hverandre likevel. Men heller ikke det skal bli helt uproblematisk.

Robert (Hubert Milkowski) og Ivar (Karl Bekele Steinland) forelsker seg i hverandre. Alle foto: Patryk Kin/Spætt Film A/S)

Da Roberts mor Maria (Edyta Torhan) kommer fra Polen med lovnad om jobb, forverres den økonomiske situasjonen hans. Samtidig brygger det opp til streik på fabrikken. Robert havner i skvis.

Norwegian Dream er den første heltrønderske spillefilmen, og de kommer ikke dårlig fra det, trønderne. Hubert Milkowski og Karl Bekele Steinsland er gode i rollene som Robert og Ivar. Miljøskildringen står til troende, og regissør Devold legger inn noen småvittige elementer. Som at Robert går rundt i en jakke med Norsk retrieverklubb avd. Bergen og omland på ryggen. Andre elementer fremstår mer umotiverte. Som at Robert og Ivar raider fabrikken iført drag og med medbrakt sprit, tar masse bilder og ramponerer kontoret. Riktig nok gir det fabrikkeier Bjørn Fjeld (Øyvind Brandtzæg) en mulighet for å manipulere Robert, men den muligheten kunne vært manusmessig løst på en mer troverdig måte.

Filmen er for det meste innspilt på Hitra og Frøya, hvor jeg bodde og jobbet i sju år på 80-tallet. Gjensynet med det ofte golde, men særmerkede landskapet er derfor gledelig for min del. Og jeg er kanskje både inhabil og urettferdig når jeg skulle ønske meg mer av det. Hvor fantastisk fotogent og eksotisk det er, så vi i Hallvar Witzøes Alle hater Johan. Norwegian Dream rufser det mer til, noe som passer i akkurat denne filmen. Men prøver jeg å se objektivt på det, er det ikke til å komme fra at filmen ikke særmerker seg visuelt. Med noen hederlige unntak, virker den snarer litt visuelt flat, og kunne godt spent en høyere himmel over bildene. For høy himmel er det nok av på Hitra og Frøya.