En på alle måter fæl film

The Whale Regi: Darren Aronofsky Drama USA Norsk kinopremiere 3. mars

The Whale er et teaterstykke av Samuel D. Hunter, og på lerretet forblir det et teaterstykke. Hvori opptatt teatrale fysiske og verbale utbrudd som skal nå frem til de på bakerste benk. Det kan være uutholdelig i en teatersal, og blir ikke mindre uutholdelig på lerretet. Tvert imot.

Tre Oscar-nominasjoner, altså. De er for så vidt fortjent. Brendan Fraser er god i rollen som den ekstremt overvektige læreren Charlie, som underviser collegestudenter via nett. Men det er også en rolle – eller en rollefigur – som tigger og ber om Oscar-nominasjon, og som plasserer seg solid i kategorien rollefigurer Akademiet tradisjonelt har elsket. Dette ikke til forkleinelse for Frasier. For all del. Han legger åpenbart hjerte og sjel i rolletolkningen. Det er ikke hans feil at filmen er som den er.

Likens fortjener Adrien Morot, Judy Chin og Anne Marie Bradley nominasjonen for jobben de har gjort med hår og sminke, altså den fullstendig naturtro og heldekkende fettdressen de har ikledd Fraser. Og som vi får se mye av. Også den er tradisjonelt Oscar-materiale, for å si det sånn. Men den overbeviser og imponerer.

Hong Chau i rollen som sykepleieren Liz.
Alle foto: Norsk Film Distribusjon.

Fortjent er også nominasjonen til Hong Chau, som spiller Charlies sykepleier og venninne Liz. Sist sett i den formidable rollen som Elsa i Mike Mylods underholdende satire, The Menu. Heller ikke Liz går klar av noen melodramatiske episoder, men der overspill og teatrale replikker skjemmer de andre birollene, greier Chau stort sett å holde tilbake, og skape en rollefigur man både blir glad i og litt irritert av, omsorgsfullt sjefete som hun er.

Verre er det, dessverre, med Sadie Sink i rollen som Charlies tenårngsdatter Ellie. Sink er god i den elskelige serien Stranger Things, men i The Whale er det aggressivt overspill fra ende til annen. Ok, 16-17-åringer kan være ufordragelige. Sure, sinte, asosiale og fulle av faen. Problemet er at det hos Ellie ikke øynes noen lag, noen nyanser. Vi skjønner av dialogene at hun er såret og sint, hun har savnet faren sin halve livet. Men i Sinks spill ligger alt kun som en overflatisk og overtydelig påstand, omtrent som en sinna-dress hun har trukket på seg og kneppet godt igjen.

Sadie Sink spiller Charles’ datter Ellie.

The Whale er en trist historie. På alle måter. Den handler om å gå til grunne, på ulikt vis. Charlie forlot i sin tid konen Mary (Samantha Morton) og Ellie, da datteren var åtte, til fordel for Alan, en yngre mann som var elev ved et kurs han holdt. Alan har bakgrunn fra en obskur, religiøs menighet, og støtes ut når han forlater menigheten til fordel for Charlie. Han tar sin død av det. Siden da har Charlie latt seg selv forfalle. Nå, døden nær av overspising, overvekt, høyt blodtrykk og hjerteproblemer, prøver han å komme nær og overens med Ellie.

Historien roper etter tårer, medfølelse, refleksjon, men alt jeg føler er nummenhet og lengsel etter å bli fortalt noe på lavmælt, subtilt vis, der jeg gis mulighet til å tenke selv og selv trekke slutninger – ikke bli ropt til både visuelt og konkret.

Som sitt sceniske utgangspunkt, foregår det hele på ett sted – Charlies trange, triste leilighet. Bortsett fra det firkantete og klaustrofobiske formatet, og en innledningsvis elegant bruk av Charlies undervisning på Zoom, gjør Aronofsky lite og ingen ting for å løfte det sceniske over i det filmatiske. Vindusveggen er som en scenisk vegg der man ser skyggen av mennesker passere. Pizzabudet Dan, med sine daglige leveranser. Liz. Ellie. Mary. Misjonæren Thomas (Ty Simpkins), som tilhører samme obskure menighet som Alan gjorde, og ser Charlie som sin særlige oppgave. Uten at verken Charlie eller jeg får helt tak i hva oppgaven består i. De banker stadig på ytterdøren. Går inn og ut av den. Slamrer med den.

Det er mye melodrama, mye teatralitet og sentimentalitet, men lite som griper meg, være seg i historien eller det som skal være en slags metaforisk ledetråd – stilen om Moby Dick, som Charles elsker og stadig vender tilbake til og nærmest bruker som oksygenmaske og hjertestarter hver gang hjertet hans er på kollapsens rand. Til det blir hele den dramatiske, litterære konstruksjonen for gjennomskinnelig.

Helt uten fine øyeblikk er ikke filmen. Særlig mellom Charles og Liz, og i en liten sekvens mellom Charles og Mary, der hva som tross alt var mellom dem blir anskueliggjort med små og rørende fakter. Fraser bruker også stemmen på mesterlig vis. Modulasjonen er fascinerende annerledes når han underviser, men med sitt eget PC-kamera avslått, slik at bildet som skapes av ham blir ganske annerledes enn realiteten.

I en skrekkinngytende sekvens kjøres filmen over i noe som likner – nettopp – skrekkfilm, der Charles bruker mat som middel for å begå selvmord. Noe han har gjort lenge, men i et langsommere tempo. Jeg tror det vil ta en stund før jeg får lyst på pizza igjen.

God Olivia Colman i vaklende film

Empire of Light Manus og regi: Sam Mendes Drama USA Norsk kinopremiere 24, februar

Alle filmer med Olivia Colman er verdt å se. Så også denne, selv om Roger Deakins’ fabelaktige foto er et langt sterkere trekkplaster. Det forundrer ikke at han er Oscar-nominert for kamerajobben. I partier formelig gløder filmen, særlig når den bader Empire Cinema med et varmt, nostalgisk lys. Rekk opp hånden alle som da ikke kjenner et sug etter disse ærverdige, gamle kinoene og deres magi.

Det går for tiden et lite sus av hyllest til kinofilmen over lerretet, særlig eksponert i Steven Spielbergs The Fabelmans. Sam Mendes er ikke der. Jo da, han uttrykker stor kjærlighet til filmmediet, men synes også å ville hylle kinoen som fellesskap, være seg i salen eller i de ansattes arbeidsfellesskap. Det kjennes fint. Filmens problem er at han vil så mye mer.

Fellesskapet på bakrommet.

Vi skriver tidlig 80-tall i en badeby i Kent. Vi snakker Thatcher-era, skinheads, punk. Rasismen som åpenbarer seg da unge Stephen (Micheal Ward) får jobb som billettør i Empire, der også den noe eldre Hilary (Colman) jobber. Hun er en ensom kvinne. Hun har en historie. Hun er bipolar. Trass hennes tvil om egen tiltrekningskraft, finner de hverandre på sett og vis, i en slags kombinasjon av vennskap og sex. Men som det av og til er med mennesker som går på stemningsstabiliserende midler: Når livet kjennes godt, føles medikamentene unødvendige. Med konsekvensene det kan ha.

Hilarys historie og situasjon er viktig i seg selv, det er mye ved og rundt henne som fortjener en dyploddende film. Det samme gjelder Stephens erfaringer som ung, mørkhudet mann. Men bortsett fra at Hilary aldri faktisk har sett en film på kinoen, sys ikke omgivelsene – kino, film, det rasistiske, reaksjonære politiske klimaet – sammen på noen overbevisende måte. Filmen mangler fokus.

Colin Firth spiller Hilarys sjef, kinodirektør Donald Ellis, en mann som også ser sitt snitt til å utrykke Hilarys sårbarhet.
Alle foto: 20th Century Studios

Det vakre kinobygget står som en praktfull estetisk innpakning rundt handlingen. Men bortsett fra en scene helt på slutten, er selve filmmagien fraværende. Til gjengjeld byr scenen på et velplassert og gledelig gjensyn med Peter Sellers i Hal Ashbys uforglemmelige Velkommen, Mr. Chance.

Det eneste genuint filmselskende mennesket her, er kinomaskinisten Norman (nydelig spilt av Tobie Jones). Filmene som vises er essensielle tidsmarkører, men ikke noe mer. Forholdet mellom Hilary og Stephen skildres uten at jeg får helt tak på verken varmen eller intimiteten mellom dem. Kanskje var jeg bare uoppmerksom, men tidsperpspektivet er innimellom ganske snålt. Det er vinter i kystbyen, det snør, de to har ennå ikke innledet et forhold, men ser nyttårsrakettene sammen på kinotaket. Like etter tror jeg det har gått et halvt år; de er lettkledde, på tivoli med kollegene. Men neida. Det har bare gått noen uker. Eller dager. Jeg vet da søren.

Som sagt: Olivia Colman er alltid god. I en nesten forbløffende sentimental film uten fnugg av subtilitet, prøver hun hardt og innimellom godt å gi liv, verdighet og troverdighet til den ytterst sårbare kvinnen Hilary er. Colman tar i bruk og får virkelig brukt hele det emosjonelle og fysiske spekteret hun er så god til å spille med. Av den grunn, og av andre, oppstår selvsagt fine øyeblikk.

Stephen (Mikheal Ward), Hilary (Olivia Colman) og kinomaskinisten Norman (Toby Jones) sammen med Neil (Tom Brooke, lengst til høyre) og Frankie (Roman Hayeck-Green). Sammen utgjør de en del av staben på Empire Cinema.

Av samme grunn oppstår også noen dobbelt pinlige episoder. At Hilary kommer feiende til gallapremieren på Hugh Hudsons Ildvognene, og inntar scenen for å lese dikt, med leppestift på fortennene, er bare vondt og på grensen til latterliggjøring av et sykt menneske. Det overlesser også beskrivelsen både av henne og av det påfølgende oppgjøret hun har med sjefen Donald Ellis, som har utnyttet henne. Et smidigere, smartere manus ville spart henne for sceneopptredenen, og gitt plass for større katarsis både hos henne og oss i oppgjørsscenen.

Like grunn som filmens behandling av psykisk sykdom, er tilnærmingen til rasisme. Jo, den er så absolutt til stede, både som opprørende, ekkel trakassering, og som vold. Men også den ligger som kun et tynt innpakningspapir rundt en film som egentlig ikke vet helt hvor den skal. Det manglende fokuset blir særlig tydelig i filmens siste del, der Stephens mor Delia (Tanya Moodie) og ekskjæresten/nykjæresten Ruby (Crystal Clarke) plutselig introduseres. To strålende damer som manus burde introdusert på skikkelig vis lenge før.

Trass rundt 12 kinofilmer, er dette den første Sam Mendes regisserer etter eget manus, og det er på manussiden svakhetene er. Dette betyr ikke at Empire of Light er en dårlig film. Men mannen har tross alt strålende filmer som American Beauty og Revolutionary Road på CV-en, samt de solide Bond-produksjonene Skyfall og Spectre. For ikke å snakke om krigsfilmen 1917. Da er forventningene høye.