Det er aldri for sent å forelske seg

Siste streif av kjærlighet Regi: Paul Morrison Storbritannia Drama/romantikk Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 30. april

Den norske tittelen kjennes en smule søtladen for film så jordnær at den bortimot åpner med en hundebæsj. Originaltittelen 23 Walks er mye mer nøktern og presis. Store deler av handlingen består nettopp av det: 23 spaserturer der Fern (Alison Steadman) og Dave (Dave Johns) lufter sine respektive hunder – hun en ung og småvimsete yorkshireterrier, han en aldrende, nydelig schäfertispe.

Romantikk i det grønne. Det er fort gjort å lengte litt etter britisk, landlig idyll når man ser denne filmen. Selv om den også byr på en smule urban nitristhet.

De møtes på hundeluftetur, og det oppstår aldeles ikke søt musikk og kjærlighet ved første blikk. Litt etter litt blir de likevel bedre kjent, og vennskapet går over i noe som kan bli et kjærlighetsforhold. Men så er det jo sånn, at man gjennom et langt liv har lagt seg opp, eller fått tildelt, en del bagasje som setter sitt preg på det mennesket man er blitt som godt voksen. Ikke alt er like lett å formidle, eller snakke om.

Søt musikk oppstår etter hvert for Fern (veteranen Alison Steadman) og Dave (Dave Johns).

Her er filmen rørende, og balanserer samtidig fint mellom småkomikk og tilløp til drama; uten å bli supervittig, og uten å bli melodramatisk eller sentimental. Den strever mer med å balansere tilløpene til sosialrealisme i tradisjonen etter Ken Loach. Selv om disse elementene er plausibelt integrert i historien, oppleves de likevel litt påklistret og unødvendige. De bidrar til å tegne et fint bilde av Dave; han er åpenbart en mann som tar det skjebnen lesser på ham med tilsynelatende stoisk ro og vilje til å gjøre det beste ut av ting. Fern er langt mer kantete. Men i en film som dette interesserer dynamikken i Fern og Daves personligheter og historie meg mer enn den britiske velferdsstatens tilkortkommenhet. Her blir den også mer en kulisse enn dybdeboret i, slik nettopp Ken Loach gjorde i Jeg, Daniel Blake, men nettopp Dave Johns i hovedrollen.

Rollen som Dave i Siste streif av kjærlighet lodder ikke like dypt som rollen i Ken Loach-filmen Jeg, Daniel Blake. Men Dave Johns er god her også.
Alle foto: Another World Entertainment

Også filmatisk er dette en ganske enkel film, uten de store, visuelle wow-ene. Den vinner på sin tilforlatelige sjarm, og skriver seg sånn sett fint inn i serien av filmer de siste årene, der aldrende menneskers kjærlighet er tema. Så om den ikke står blant de aller beste av disse, minner den ihvertfall om at det aldri er for sent for forelskelse. Og så er hundene skjønne, da. Og det er jo også et triks om man er alene – å skaffe seg hund om man kan. Både for selskapets skyld, og fordi det er et utmerket middel til å komme i snakk med folk. Inkludert potensielle kjærester.

Gå på kino og le

Skitt fiske! Regi: Torkell S. Harðarson og Örn Marinó Arnarson, Island, komedie, 1 time 30 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 30. april

Hva kjennetegner en god komedie? Fåglarna vet. Det som kjennetegner denne komedien, og bidrar til å gjøre den god, er at vi ikke får være vitner til det som trolig er de mest elleville øyeblikkene i løpet av denne elleville fisketuren. Den viser oss etterdønningene, i glimt. Slik inviterer den oss til en dikterisk frihet i vårt indre, og unngår det publikumsfrieriet det ville vært å vise turens mest rølpete passasjer. For her er sannelig rølp nok.

Óli (Jóhann Sigurðarson) og Jonsi (Hilmir Snær Guðnason) er gamle studiekamerater, og treffes tilfeldigvis. Slik blir Óli med på fisketuren.
Alle foto: Storytelling media

Seks godt voksne menn reiser altså på tre dagers laksefiske nord på Island. Og det skorter ikke på provianten, for å si det sånn. Eller jo, for et par av dem blir provianteringen en utfordring.

Bortsett fra Óli (Jóhann Sigurðarson), som blir med litt på høgg og belegg, kjenner de hverandre fra før. Turen er initiert av Valur (Þorsteinn Bachmann), en snobb av en rik investor og aspirerende politiker (liberalist). De andre befinner seg på litt ulike trinn i det sosiale hierarkiet, noe som ligger som et varsomt og finurlig utnyttet poeng i komedien.

Þorsteinn Bachmann spiller den ganske snobbete rikingen Valur.

Valurs bil, med bagasjerommet fylt til randen av drikkevarer, varsler hvilket sjøslag fyrene (og vi) har foran oss. Det er ikke det eneste frempeket vi får servert, men måten filmskaperne porsjonerer dem ut på, skaper forventninger. Og forventningene innfris.

Filmen har et par nedenfra og opp-spark mot Valurs selvgodhet og måte å behandle andre på, og et sårt lite innsmett om undertrykt seksualitet. Den kombinerer ei real fyllekule med noen gode observasjoner om vennskap mellom menn og måten (noen) menn omgås hverandre på når de tar seg et frislepp. Ut over det, er ikke dette er en film som innbyr til dype analyser. Den utgir seg ikke for å være noe annet eller mer enn en samling fiske-anektoder sydd sammen i en tredagers tur. Innenfor dette formatet er den befriende uhøytetidelig, og veldig, veldig vittig. Til og med bæsjehumor og nakne, tissende menn greier den å gjøre gøy uten å bli vulgær. Av og til ler jeg høyt, stort sett humrer jeg gjennom bortimot hele filmen.

En usedvanlig lekker krigsfilm

Spionens kone Regi: Kiyoshi Kurosawa, drama, Japan, 1 time 55 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 9. april

I denne filmen lurer svik og forræderi bak hver sving, og svinger er det også mange av. Det gjør ikke bare filmen fruktbart uforutsigbar, det tilfører en slags lavtbrennende spenning som holdt ihvertfall meg fast i de nesten to timene den varer.

Lagt til Japan ved inngangen av annen verdenskrig, møter vi Yusaku Fukhara (Issey Takahashi), en velstående og vestlig orientert forretningsmann, og hans unge kone Satoko (Yû Aoi). Under en reise til Mandsjuria sammen med nevøen Fumio (Ryôta Bandô) blir Yusaku vitne til grusomheter begått av den japanske hæren. Overgrepene dokumenteres, og håndteringen av denne informasjonen velter som en dominobrikke inn i filmen, med vidtrekkende konsekvenser for flere, men for ekteparet især – både som par og som enkeltindivider.

En viktig skikkelse i filmen er også Taiji (Masahiro Higashide), Satokos skolekamerat og venn, nå en høytstående offiser i militærpolitiet.
Alle foto: Fidalgo

Mer vil jeg ikke røpe enn at Yusaku og konen også lager amatørfilm på fritiden, med henne som skuespiller og han som regissør. Det legger et interessant metaperspektiv på filmen, knyttet til iscenesettelse som sådan, men også rundt film som manipulasjon og dokumentasjon. Det blir ekstra interessant i en film der så mye synes dobbelt. Hvordan er forholdet mellom ektefellene, egentlig? Hvem svikter hvem? Spilles det skuespill over en lav sko? Særlig Satoko er en fascinerende skikkelse. I begynnelsen gir hun inntrykk av å være en slags kvitrende lerkefugl, spilt ut av Yû Aoi med små tilløp til overspill som både er litt irriterende, litt sjarmerende, og betegnende for filmens bevisste kopiering av 40-tallets stil. Men også hva henne angår skal vi bli vitne til mange svinger.

Både 1940-tallsestetikken, lyssettingen og kameraføringen er usedvanlig elegant utført.

Spionens kone henter nesten hele sin estetikk fra 1940-tallets filmer, og er som sådan en god, gammeldags film – og det mener jeg positivt. Innimellom er det som å sitte og se en film som er gammel på ordentlig, men i farger, og helt usedvanlig lekkert utført på alle plan. Kostymene er slik at jeg får lyst til å stanse filmen for å nyte detaljer. Lyssetting, kameraføring og scenografi er så smakfullt og elegant at det gir en cineast vann i munnen.

Som et ekstra pluss kommer innsikten filmen gir i Japan på tidlig 40-tall. Det gjøres ikke slik at jeg tenker wow! dette visste jeg ikke. Men det er noe med måten Kurosawa og fotograf Tatsunosuke Sasaki risser opp tidsbildet på. Hærens tilstedeværelse, folkets tilsynelatende lydighet, tilløpene til opposisjon; uttrykt ved blant annet å nekte å kle seg tradisjonelt.

Dette er en film med så mange lag og så mye subtilitet at den absolutt kan ses minst to ganger, for muligens å oppdage nye nyanser og hint. Samtidig er det en film som slett ikke trenger to streker under svaret. Eller svarene.

Nydelig selvbiografi om identitet og tilhørighet

DNA Regi: Maïwenn, Frankrike, biografisk drama, 9 år, 1 time 30 minutter. Norsk kinopremiere 9. april

Av Maïwenns tidligere filmer har jeg bare sett Polisse (2012), et medrivende dykk inn i arbeidsvilkårene til Paris-politiets barneavdeling. Der den er rå og energisk, er DNA nærmest meditativ. Men også den bæres oppe av en særegen energi, og av regissørens evne til å gjøre en spillefilm til en nærmest dokumentarisk opplevelse.

At Maïwenn selv spiller rollen som hovedpersonen Neige Robert, er på alle måter et pluss for filmen. Ikke bare fordi hun er en glimrende skuespiller, også fordi det er sin egen familiehistorie hun undersøker i en tilnærmet selvbiografisk fortelling. Samtidig greier hun å løfte det personlige ut av det private, i en rekke scener som viser gjenkjennelig familiedynamikk og som særlig går inn i et problematisk mor/datter-forhold på en måte som vekker dyp gjenklang hos meg. Og helt sikkert også hos mange andre.

Ma¨wenn spiller Neige, Marine Vacth har rollen som lillesøsteren hennes, Lilah.
Alle foto: Malgosia Abramowska

Neiges bestefar Emir (Omar Marwan) er limet i en familie preget av motsetninger og splid. Han kom til Frankrike som ung mann i kjølvannet av Frigjøringskrigen i Algerie. Han var motstandsmann, kommunist, og ikke-religiøs, og dør på et sykehjem etter å ha vært rammet av Alzheimers. Etter begravelsen begynner Neige en både utmattende og etter hvert frigjørende prosess for å kartlegge sitt eget arvemateriale – både konkret og i overført betydning.

Bestefar Emir spilles nydelig av Omar Marwan.

Filmens dynamikk ligger i de mange scenene mellom de forskjellige og til dels veldig ulike familiemedlemmene, vekslende med rolige partier som gir filmen en nydelig, nesten oppslukende rytme. Her er mye humor, men også særdeles skarpe og skrekkelig vonde situasjoner. En av dem er en oppgjørsscene mellom Neige og hennes mor Caroline, fabelaktig spilt av Fanny Ardent, en av veteranene innen fransk film. Det er en nådeløs scene, båret oppe omtrent utelukkende av replikker og mimikk – de to står rett opp og ned på gaten i Paris; Neige med armene låst rundt bestefarens urne. Dialogen demonstrerer en oppslitende og presis beskrivelse av hva som kan være uoverkommelig i et vanskelig forhold mellom en mor og en datter. En både utleverende og mesterlig scene.

Selv om tematikken er alvorlig, er DNA full av humor og latter. Her i en scene med Louis Garrel, som mange vil huske fra Greta Gerwigs Little Women.

Filmen er bare halvannen time lang, men føles lenger – og det er utelukkende positivt ment. Maïwenn greier å mette den med mange aspekter som gir gjenklang; selv om vi som sitter og ser har en helt annen familiebakgrunn og -historie. Hun peker også på hva det vil si å være fransk i dagens Frankrike; og selv om det akkurat her ligger sterke føringer knyttet til den fransk-algeriske krigen, er det aspekter også her som har overføringsverdi. Dette er en film jeg ble sugd inn i, og kunne vært i lenge. Rent estetisk svekkes den heller ikke av å pøse på med lekre bilder fra Paris.