Knallsterk Oscar-kandidat

Systemsprengeren Manus og regi: Nora Fingscheidt, Tyskland, drama, 2 timer, 12 år. Norsk kinopremiere 1. november

Jeg får redningsfantasier, sier Micha, han er profesjonell sinnemestringslærer og har for tiden jobben med å følge Benni til og fra skolen. Men han har lagt flere aksjer inn i arbeidet med niåringen enn jobbinstruksen krever.

Spørsmålet er om Benni overhodet kan reddes.

Denne jenten er ikke som niåringer flest. Totalt utagerende, med selvkontroll som går i minus. Destruktiv. Rasende. Farlig for seg selv om andre. Og samtidig en jente som lengter intenst etter mammaen sin, og som hungrer etter omsorg og tilhørighet etter år på rundgang mellom fosterhjem og midlertidige institusjoner.

Albrecht Schuch spiller Micha, som har ansvaret for å følge Benni til og fra skolen.
Foto: Mer Filmproduksjon

At Systemsprengeren er Tysklands oscarkandidat kommer ikke som noen overraskelse, dette er på mange plan en knallsterk, overbevisende film. Den som imponerer aller mest, er 10 år gamle Helena Zengel, som spiller hovedrollen. Nora Fingscheidt er åpenbart en vanvittig god personinstruktør, men likevel. Zengel spiller så overbevisende, så presist, og behersker særlig de vanskelige, brå overgangene mellom sårbarhet, harmoni og rødglødende sinne. De skjer i løpet av sekunder, og Zengel internasliserer alt i ansikt, blikk og fysikk. Dette er rett og slett en sensasjonelt god skuespillerprestasjon.

Filmen imponerer også fordi den greier å være en fokusert tematisk film med nesten dokumentarisk preg – Fingscheidt har bakgrunn som dokumentarfilmskaper – samtidig som den lykkes kunstnerisk. Innimellom går den inn i Bennis hode, hennes sinn, marerittene hennes, og greier med energisk flashende bilder og et like energisk lydbilde å formidle det gjennomtrengende kaoset der inne.

Samtidig gjør den nydelig bruk av eksteriører og interiører, av bylandskap, institusjonslandskap, men særlig av skogslandskap og værskiftninger. Det gjøres på en distinkt, diskret måte som likevel legger et helt særeget preg på filmen.

10 år gamle Helena Zengel er sensasjonelt god som det utagerende barnevernsbarnet Benni.
Foto: Mer Filmproduksjon

Å gå filmatisk inn i barnevernet som tema, og en så vanskelig sak helt spesifikt, er særdeles utfordrende. Også her er filmen på mange måter diskret. Man kan lese ut av den en tydelig kritikk av et system der traumatiserte barn havner i en runddans av utredninger, behandlingsopplegg og plasseringer. Men i stedet for å rette formanende pekefingre mot noen, viser den hele spekteret og alle nyansene. Den umodne moren, som både elsker og frykter datteren. Institusjonsarbeidere som åpenbart er pisse lei av å skulle hanskes med Benni; eller snarere: å ikke greie å hanskes med henne. De som gjør så godt de kan. De som holder på håpet, tross lave odds både i systemet og i jentungen. Og som er glad i Benni.

Her former særlig Gabriela Maria Schmeide en barnevernsarbeider – fru Bafané – som jeg får lyst til å gå inn i filmen og klemme. Så utgjør også en scene mellom henne og Benni en av flere scener som er både hjerteskjærende og uendelig fine på samme tid.

Lisa Hagmeister spiller Bianca Klaas, mammaen til Benni (Helena Zengel).
Foto: Mer Filmproduksjon

Denne vekslingen mellom raseri og glimt av harmoni, håp og destruksjon, skjønnhet og hjerteskjærende sorg utgjør ikke bare filmens rytme og energi, den er selve ryggraden i filmen. Imponerende nok viser den både barnevernets nødvendighet og dets tilkortkommenhet. Imponerende nok greier den å gjøre det nøkternt og usentimentalt, men med stor varme, og på en måte som gir verdifull og smertefull innsikt i et skadet lite menneskes liv. At dette er Fingscheidts spillefilmdebut er like sensasjonelt som Helena Zengels skuespill. Så kom dere på kino folkens. Dette er en film som virkelig betyr noe.

Panama-papirene – The Movie

The Laundromat Regi: Steven Soderbergh, USA. Tilgjengelig på Netflix

Vel, vel vel. Storartet filmkunst er ikke dette. Men Soderbergh er i det ekstra politiske hjørnet, og pøser passende nok på med en stor dose triks hentet fra verktøykassen til Bertold Brecht. Og det funker, på sin ganske underholdende, skolemesteraktige måte. For først og fremst er dette et lærestykke i vulgær kapitalisme, litt sånn som Adam McKays The Big Short funket som ditto.

Eiegode Ellen (Meryl Streep) oppdager at Hanna (Sharon Stone) har solgt Las Vegas-leiligheten hennes til rike russere.

Spol tilbake til april 2016, da 11,5 millioner dokumenter ble lekket fra Mossack Fonesca i Panama. Papirene viste at advokatfirmaet sto bak gigantiske pengeplasseringer i ulike skatteparadiser, gjort på vegne av banker, bedrifter, statsoverhoder, politikere og rikinger generelt.

Gary Oldman og Antonio Banderas som Jürgen Mossack og Ramon Fonesca.

I The Laundromat får vi Jürgen Mossack og Ramon Fonesca i skikkelsene til Gary Oldman og Antonio Banderas, ulastelig antrukket og med kledelig aksent. Med ironisk distanse geleider oss gjennom historien og virksomheten slik den utspant seg og ble drevet før avsløringen, supplert av ledsagende historier fra de som på ulikt vis ble rammet. Her har du den eiegode Ellen Martin (Meryl Streep), som blir enke etter en ulykke – bare for å oppdage at forsikringspengene (og mere til) synes slukt av usynlige ånder – les: et postkasseselskap på den karibiske øyen Nevis. Du har den mektige mister Boncamper (Jeffrey Wright), hvis skuddermudder omfatter langt mer enn å ha seg med datterens romkamerat. Og du har den like mektige kinesiske investoren Gu Kalai (Rosalind Chao), som liksom ikke liker korrupsjon i Kina, ha ha.

Tonen er lett, stoffet blytungt og knapt til å begripe for en som syns to magre sparekontoer i en presumtivt trygg bank er mer enn nok å holde styr på. Men Soderberg (og herrene Mossack og Fonesca) legger det hele frem såpass pedagogisk at det er enkelt å henge med. Noen ganger ler jeg høyt. Jeg skulle ønske jeg ble mer forbannet. Gjennom Ellen ønsker Soderberg åpenbart å spille på akkurat den strengen, men det funker ikke helt. Da funker de langt bedre, de overraskelsene Streep gir oss på slutten.

At jeg ikke blir mer rasende, skyldes filmens tone. Tror jeg. Årsaken kan selvsagt også være at verdens galskap har gjort meg nummen. Uansett: Vil du bli påminnet vulgærkapitalismens triks og fiks, får du det greit og underholdende oppsummert her.

Glamorøs og forglemmelig

Hustlers Regi: Lorene Scafaria, USA, drama, 1 time 50 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 25. oktober

Tittelens glamorøs er en tilsnikelse. For i bunn og grunn er det lite som er glamorøst ved tilværelsen til Destiny (Constance Wu), Ramona (Jennifer Lopez) og de andre jentene på strippeklubben, der svinger seg i poolstangen eller driver lap dance i fanget på grisegutter fra Wall Street.

Ramona (Jennifer Lopez) lærer Destiny (Constance Wu) å beherske poolstangen.
Foto: SF Studios

Men griseguttenes betalingsevne og -vilje gjør geskjeften lukrativ nok til at jentene kan legge seg til en ytre sett glamorøs livsstil, med dyre om dog vulgære klær og accesoarer, fin bil og leilighet på Manhattan. Ihvertfall frem til finanskrisen slår inn i 2008.

Nedturen treffer dem hardt, oppturen noen år senere er en kløktig og amoralsk ide tuftet på tanken om at rikingene som overlevde eller kom tilbake er en gjeng snyltere som har gjort seg rik på andres bekostning. Så hvorfor ikke skvise dem skikkelig?

Anført av Ramona lager de en potent liten coctail av ketamin (= hukommelsestap) og MDMA (= oppstemt) som helles i drinken til kåte menn som tror de har skutt gullfuglene når to-tre-fire smellvakre damer omringer dem med dype utringninger og soveromsblikk. Litt ekstra lirking og luring, så har damene tappet gullkortet for hva det er verdt.

Annabelle (Lili Reinhart), Ramona (Jennifer Lopez), Mercedes (Keke Palmer) og Destiny (Constance Wu) feirer at nok en riking er lurt trill rundt.
Foto: SF Studios

Filmen bygger på en artikkel i New York Magazine av Jessica Pressler, og regissør Lorene Scafaria gir den energi nok til at man ikke kjeder seg underveis. Et pluss er det at vi ser det hele fra jentenes perspektiv, og at filmen får frem hva som driver dem. Dette er jenter som aldri har fått noe i fanget, tvert imot. Så innenfor rammen av den privatkapitalistiske amerikanske drømmen bruker de det de har for å få en bit av kaken. At kropp og utsende er det de har som investeringsobjekt problematiseres ikke, men det er heller ikke nødvendig. Det ligger implisitt som en tristesse i filmen, og finner dessuten sitt bakteppe i et arbeidsmarked som i stor grad er stengt når du mangler utdanning og erfaring.

Et annet bakteppe er mannskulturen som muliggjør geskjeften de driver. Det er ikke pent, det flimrende bildet som renner over lerretet av menn med kredittkort, Rolex og ståpikk, for hvem mennesket foran dem bare en kropp de øser dollar over for å bli betjent av.

Dette er ikke noe filmen undersøker i nevneverdig grad, det bare ligger der for dem som vil se. Og akkurat her er filmen litt av en luring. For om disse idiotene av noen menn har aldri så mye makt i styrerom og på børsen, er de totalt fratatt makten i hendene på disse kvinnene, som dessuten har måttet svelge mye dritt fra akkurat den kanten.

Enda en Wall Street-riking har fått dop nok i seg til å lokkes i en hinningfelle som skal koste ham dyrt.
Foto: SF Studios

Og så er det Jennifer Lopez. Hun eier rollen som Ramona fra det øyeblikket hun entrer poolstangen til hun får siste ord, og man skjønner godt hvorfor Destiny (Wu er god, hun også) lar seg fange inn i hennes sfære. På ulikt vis viser begge fingeren til et samfunn og en borgerlighet som aldri har gitt dem noe som helst og heller aldri har brydd seg. Det er et fint trekk ved en på mange måter underholdende film. Ut over det, utmerker den seg ikke i nevneverdig grad.

Sorgens mareritt

Koko-di Koko-da Manus og regi: Johannes Nyholm, Sverige, skrekk, 1, time 26 minutter, 18 år. Norsk kinopremiere 25. oktober

Etter den formidabelt fine Kjempen (2017) var forventningene store. Johannes Nyholm har også signert en fantastisk kortfilm – Las Palmas (tilgjengelig på YouTube) – der en småunge utkledd som en voksen raserer en bar; omtrent som forfyllede sydenturister kan komme til å gjøre det. Han har altså vist at han til fulle behersker absurdisme og humor, og greier å tilføre en god porsjon varme, også. Han har også markert seg som en særdeles original filmskaper.

Man kan godt si om Kjempen at den var en lys og vakker film om å være annerledes. Med Koko-di koko-da beholder Nyholm originaliteten, men forlater det lyse. Filmen handler om den sumpmyren sorgen er, marerittene sorg kan bringe med seg, og den er bekmørk.

Tittelen spiller på en fransk barnesang jeg bare kjenner på tysk, men som her synges på dansk: «Min hane er død, min hane er død. Han galer ikke lenger koko-di koko-da» – et vers som kan synges – gjerne i kanoin – i det uendelige. Så går den også på repeat i det uendelige her. Enerverende? Ja. Slik også filmen blir det i lengden.

Peter Belli som psyco killer.

Sangen utgjør melodien på en spilledåse som både musikalsk og illustrativt er et ledemotiv for marerittet som utspiller seg da Tobias (Leif Edlund) og Elin (Ylva Gallon) skal på campingtur i skogen, tre år etter at de har lidd et tap som fremdeles matrer dem. Stemningen mellom dem er uggen, og ugnere skal det bli når et lite kobbel personasjer kommer togende gjennom skogen, anført av Peter Belli som en morderisk psykopat utkledd som dandy. Hakk i hæl følger en forvokst jenteskikkelse med stort hår og en sulten bikkje i bånd, deretter en stum og storvokst fyr med en død hund i armene.

Sorgens slagmark, så å si, slik den arter seg i Tobias sine gjentatte mareritt.

Igjen og igjen skal Elin og Tobias bli bestialsk tatt av dage av disse tre, på ulikt vis, alt mens Nyholm stadig spoler tilbake til et utgangsøyeblikk der Elin sitter i teltet og observerer er hissig summende mygg, tenner lykten, vekker Tobias og sier at hun må ut og tisse. For hver repeat blir Tobias mer og mer engstelig, mens Elin virker uanfektet.

Det finnes mye tolkningsrom i de ulike scenene og forholdet og stemningen som utvikler seg mellom ekteparet. Det handler om hvordan man sørger ulikt og i kjølvannet av det kan drives fra hverandre, slutte å stole på den andre. Det handler om sorgen som en morderisk faktor som skånselsløst truer og dreper menneskelig selvoppholdelse og livsevne. Det handler om mennesket som en slags marionette i hendene på døden.

Nyholm lykkes i å mette filmen med en klaustrofobisk uhygge, enten det dreier seg om ødslige landeveier eller glenner der skogens mørke nærmest står og dirrer. Dette er definitivt ikke filmen for de av oss som lider av skogsangst, og den heller bensin på bålet til de av oss som har aversjon mot å ligge i telt.

Han legger også inn noen riktig fine, enkle og dypt urovekkende animasjoner som kunne passert som barne-TV om det ikke hadde vært for innholdet.

Filmskaperen lykkes deriomot ikke like godt i å trenge ned i sorgens anatomi. Filmen blir for full av gjentakelser, de marerittaktige drapene blir mer groteskerier enn reelt opplevd skrekk. Effektmakeriet trumfer det substansielle i en film som vil si noe signifikant, men som blir mer utmattende enn undersøkende. En mystisk hvit katt går som en slags gjenganger gjennom filmen, men fremstår mer som en fiks og uforløst ide.

Tobias (Leif Edlund) feiger ut i et av de mange møtene med de morderiske psykopatene.

Når så er sagt: Jeg liker veldig godt at Nyholm ikke gir slipp på dristighet, originalitet og visjoner. Jeg kommer til å ha store forventninger også til hans neste film, selv om denne skuffet.

En stjerne fødes og forgår

Judy Regi: Rupert Goold, Storbritannia, drama, 1 time 58 minutter, 6 år

Renée Zellweger som Judy Garland er ikke akkurat en casting lett å forutse. Men det funker som bare det i en film som ellers ikke tar mange sjanser, men som av mange grunner bør kunne treffe et stort, voksent publikum.

Judy Garland er altså barnestjernen som ble formet av filmprodusent-mogulen Louis B. Mayer – via kyllingsuppe og streng kontroll, kan man si. Hun slo gjennom som 16-åring i megasuksessen Trollmannen fra Oz, men debuterte allerede tre år før og medvirket i nesten tretti filmer innen hun selv bikket tretti. Deretter opptrådte hun for det meste som sceneartist.

Unge Judy (Darci Shaw) på settet til Trollmannen fra Oz.

Om noe, er Judy en studie i barnestjernens forbannelse og konsekvensen av å dyrke frem barnestjerner uten å samtidig gi dem omsorg og fritid og en normal tilværelse. For Meyers er ungpiken først og fremst et produkt han når som helst kan sende tilbake til tilværelsen som Frances Ethel Gumm i Minnesota.

Filmen hopper relativt sømløst frem og tilbake mellom forholdene på settet til Trollmannen fra Oz og Garlands situasjon der hun som 46-åring står på bar bakke og samtidig slåss for foreldreretten til Lorna og Joey, barna hun har med sin tredje ektemann, Sidney Luft. Løsningen blir å etterlate ungene hos Sid, og dra til London der en rekke show forhåpentligvis skal få skikk på både økonomi og karriere.

Judy (René Zellweger) i Los Angeles sammen med barna Lorna og Joey Luft (Bella Ramsey og Rufus Sewell).

Men stjernen er på alle måter preget av et langt liv i showbusiness, der hun allerede som jente ble foret med piller for å stagge sulten, sove – eller holde seg våken gjennom lange, krevende arbeidsdager. Det går i piller og børst, og selv om londonpublikummet tar imot henne med åpne armer, er det ikke alltid hun er like skikket til å stå på scenen.

Men Zellweger, altså. Jeg har ikke sett henne på film siden Bridget Jones Baby i 2016. Og selv om hun der skal ha brukt en såkalt fat suit, har hun åpenbart gjennomgått en fysisk metamorforse i rollen som Garland. Det handler ikke så mye om at hun nødvendigvis må være tynn for å spille en kvinne som åpenbart ble drillet inn i noe som likner en ufrivillig spiseforstyrrelse. Det handler mest om hvordan hun fullstendig adapterer Garlands kroppsspråk, holdning, ganglag. Dessuten synger hun selv. Og hun synger godt.

Etter et langt liv med en diett av børst og piller, får Judy endelig smake kake. Her sammen med assistenten Rosalyn (Jessie Buckley) og kapellmester Burst (Royce Pierreson)

Zellweger imponerer mer enn selve filmen. Ikke at det er noe å utsette på den. Filmen er hederlig og streit, og byr dessuten på Jessie Buckley, som seiler opp som en av mine kommende favoritter etter rollene i Beast og Wild Rose. I tillegg kan estetikere notere seg Jany Temimes kostymer, som er til å få vann i munnen av. Ikke bare er de glitrende vakre i seg selv. Ved å legge seg nærmest som en overflate av skjønnhet over et menneske som har det ganske forferdelig, får de nærmest et metaforisk preg.

Det er et par riktig fine øyeblikk i filmen. Det ene oppstår når hun etter en sen kveld på scenen opplever noe som likner helt vanlig vanlighet, med kortspill etter et mislykket omelettmåltid, hjemme hos et aldrende homofilt par som også er hennes største fans. Det andre er sluttscenen, som – det innrømmer jeg glatt – fikk meg til å grine.

Av skade blir man ikke nødvendigvis klok

Ildens ansikt Regi: Frédéric Tellier, Frankrike, drama, 12 år 1 time 57 minutter. Norsk kinopremiere 25. oktober

En av de sterkeste teateropplevelsene jeg har hatt fant sted i Malmö for 19 år siden, i regi av en friteatergruppe jeg har glemt navnet på. Som publikummere måtte vi stille oss i kø, og enkeltvis passere en mann som sto som en slags Sankt Peter ved Perleporten. Mannen var så sterkt brannskadd at ansiktet hans var mer som en reminisens av av det menneskelige ansikt. På billetten vi måtte vise ham, sto et nummer, en kode for ulike bibelvers han resiterte for hver enkelt. Men før han begynte resiteringen, sa han: Se på meg. Se meg inn i øynene.

Selv fikk jeg de første versene fra Paulus første brev til korinterne, det vidunderlig vakre kapittel 13, som slutter med «og størst blant dem er kjærligheten». Han leste begynnelsen. » Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

«Om jeg gir meg selv til å brennes». Om jeg ofrer meg. Teaterminnet kommer tilbake i møtet med «Ildens ansikt», både fordi det er et utilsiktet offerelement i handlingen, og fordi vi har å gjøre med et menneske som ender opp med et ansikt som er nettopp det; en reminisens av det ansiktet han en gang hadde. Ikke så sterkt skadd som teatermannen i Malmö, og med en skade som strekker seg ut over det rent utseendemessige og inn i hele hans identitet. Dessuten handler det om kjærlighet. Å ha kjærlighet. Å skyve den fra seg. Å prøve å gjenerobre den.

Pierre Niney i hovedrollen som den kjekke, veltrente brannmannen Franck – før ulykken.

Franck Pasquier (Pierre Niney) er en ung brannmann i Paris. Han har nettopp avansert til brannmester og blitt pappa til tvillingjenter. Han er lykkelig gift. Så skjer det fatale. Under en voldsom brann i en diger lagerbygning går han så langt for å sikre to skadde kollegaer at han selv blir sittende fast i flammene. Han kommer seg ut, han overlever, men med store fysiske skader, blant annet i ansiktet.

Filmen følger den lange tilhelingsprosessen, fysisk og psykisk, med dens utfordringer og smerter, oppturer og nedturer. Og, ikke minst, den skildrer hvordan ulykken og skadene river beina under hele Francks identitet. I dette ligger mye sinne, bitterhet og selvmedlidenhet. I så måte er filmen en ærlig skildring av menneskelig reaksjon. De færreste av oss blir særlig klokere av skade. Ihvertfall ikke sånn med en eneste gang.

Doktor Almeida (Sami Bouajila) prøver å trøste Francks kone Cecile (Anaïs Demoustier).

Trass den noe melodramatiske tittelen, er «Ildens ansikt» en nøktern og realistisk film. Første del, frem til ulykken, har en særegen energi der den drar oss gjennom Franck forhold til konen Cécile (Anaïs Demoustier) og hans yrkesutøvelse, bestående av ulykker, livredding, liv som ikke kan reddes – et konglomerat av utfordringer og årvåken innsats. Siste del balanserer mellom realismen i Francks forståelige vansker med å takle situasjonen og hans vei mot å forsone seg med den. Over den siste hviler et kanskje noe gyllent og litt overflatisk skjær, men la gå. Dette er en film i klassen «inspirerende», og sånn sett fungerer den.

Å lage kunstnerisk vellykket film av denne typen menneskelig livskamp er en utfordring. Julian Schnabel greide det på oppsiktsvekkende vis i Dykkerklokken og sommerfuglen (2008). Filmatisk kan ikke Ildens ansikt måle seg med den. Men gitt tematikken og alle fallgruvene som ligger her, har Frédéric Tellier levert et velspilt, anstendig og usentimentalt drama. Men jeg vil neppe huske filmen om 19 år, slik jeg husker teateropplevelsen i Malmö.

Et sultent hjerte i Glasgow

Wild Rose Regi: Tom Harper, drama, Storbritannia, 9 år, 1 time 40 minutter

Det er mye Bruce Springsteen og sår country i historien om Rose-Lynn Harlan, enslig tobarnsmor fra Glasgow, arbeiderklassejente med «tre akkorder og sannheten» tatovert på armen og hjertet og stemmen full av musikk.

Det er mye annet i Rose-Lynn, også. En god porsjon ADHD, vil jeg tro. En del brister når det kommer til sinnemestring og impulskontroll. Men først og fremst er hun full av store drømmer om å reise til Nashville, countrymusikkens Mekka, og bli den artisten hun faktisk er og har vært siden hun som fjortenåring begynte å opptre på hjembyens egen countryscene. Men det er langt fra Glasgow til Nashville. Ikke bare geografisk.

Jessie Buckley og Jule Walters som mor og datter i Glasgow.

Når vaskeseddelen markedsfører Wild Rose som en original film, er det et utsagn som må tas med en neve salt. Historier om folk som sitter fast i en trøblete virkelighet, men som lever med en diger drøm er formidlet filmatisk et utall ganger før, og regissør Tom Harper tilfører den ikke noe nytt. Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Det er først og fremst en film som bæres oppe av Jessie Buckley. Hun fyller den på alle måter komplekse Rose-Lynn med villskap, fandenivoldskhet, sårhet, forvirring og – ikke minst – en musikalsk råskap som oser av overskudd, men også av levd liv. Rett til kjernen av country-musikken der altså.

Fint er det også å se Julie Walters som Rose-Lynns mor. Dessuten gjør unge Daisy Littlefield inntrykk som Rose-Lynns datter Wynonna; et stille, lesende vesen som synes å ha lite til felles med sin mor. Rose-Lynns vanskeligheter i morsrollen er i det hele tatt balansert, sårt og realistisk skildret.

Marion (Julie Walters), Rose-Lynn (Jessie Buckley) og barna Wynonna og Lyle (spilt av Daisy Littlefield og Adam Mitchell) i et heller sjeldent øyeblikk der ting fungerer familiært.

Og så er det en fabelaktig scene som brenner seg fast. Den må beskrives via en omvei som kanskje røper litt for mye, men når så er sagt: Dette er en film som forsåvidt er original når det kommer til å styre unna klisjeene. Den legger ut agn, men akkurat når du tror at åja, nå skjer A og så skjer B, så skjer faktisk ingen av delene.

I alle fall: Rose-Lynn jobber som hushjelp for Susannah (Sophie Okonedo), en varm og imøtekommende dame som raskt blir oppmerksom på hushjelpens talent. Da Susannah skal feire 50-årsdagen sin, kommer hun på den glimrende ideen å la Rose-Lynn opptre, fulgt av en folkefinansieringskampanje blant gjestene. Den skal gjøre det mulig for Rose-Lynn å reise til Nashville.

Susannah (Sophie Okonedo) og Rose-Lynn (Jessie Buckley) finner tonen.

Det er andre grunner til at Rose-Lynn ikke er helt på plass når hun står på scenen og ser ut over selskapet. Men et lite øyeblikk er det som om kamera inntar ståstedet og blikket hennes, og glir over gjester utspjåket med fargerike cowboyhatter, oppblåste kaktuser og ditto overdimensjonerte puppestell som skal mime Dolly Parton. Alt sammen et slående uttrykk for manglende respekt for en sjanger som ofte står med hjertet i hånden, og som er like seriøs som både rock og klassisk, men som like ofte latterliggjøres og snakkes ned.

I kjølvannet av dette: Har du ikke et snev av sans for country, bør du holde deg hjemme. Liker du sjangeren i dens ærligste, ofte såreste form, er dette en film du vil like. Den er enkel, men den er varmt fortalt og ganske rørende.