13 måneder Regi: Niels Arden Oplev og Anders W Berthelsen, Danmark, 15 år. Norsk kinopremiere 29. mai
17. mai 2013 ble den 26 år gamle dansken Daniel Rye tatt som gissel av IS. Hva gjorde han der, i Syria?
Rye var friidrettsutøver og på det danske landslaget da et stygt beinbrudd satte en stopper for karrieren. Han bestemte seg for å prøve å lage et levebrød av hobbyen – fotografering. Og han lyktes. Derfor dro han som frilansfotograf til grensetraktene mellom Tyrkia og Syria for å dokumentere hverdagslivet til flyktninger og gjenboende syrere. En reise som resulterte i 13 måneder i fangenskap i det beryktede IS-fengselet i Raqqa i Syria. Her satt flere vestlige gisler, blant andre den amerikanske journalisten James Foley, som ble henrettet i 2014.
Toby Kebell (t.v) spiller den amerikanske journalisten James Foley. Esben Smed har rollen som Daniel Rye. (Alle foto: Toolbox/Hummelfilm/Euforia/Martin Dam Kristensen)
IS krevde 15 millioner kroner i løsepenger for Rye. Den danske statens avvisende holdning til å betale terrorister løsepenger, og familiens kamp for å samle inn det enorme beløpet, utgjør en viktig del av filmen. Innsamlingen måtte nemlig skje i hemmelighet. Om gisseltakingen ble offentlig kjent, kunne det sette Ryes liv i fare.
Parallelt følger vi den unge danskens liv i fengeslet, torturen og fornedrelsen han og de andre fangene utsettes for; og hans vennskap med Foley. Slik sett er filmen også en hyllest til amerikaneren og den verdigheten og vennligheten han utviste ifølge filmen (og Rye).
Anders W. Berthelsen er medsregissør, og spiller forhandleren Arthur, som er sentral i frigivelsen av Daniel.
Filmen er basert på Puk Damsgårds bokSer du månen, Daniel, og selv om man vet utgangen på historien, greier Niels Arden Oplev og Anders W Berthelsen å formidle den på en en engasjerende og bevegende måte. Han gjør det uten fiksfakserier og kunstige grep, tvert imot, dette er en ganske nedpå og nøktern film som forteller historien rett frem fra A til Å. I den grad man kan kalle en film som dette nedpå. Rye og medfangene utsettes for uhyrligheter, og bare de det betales løsepenger for, overlever.
Daniels familie og kjæresten Signe i samtale med representanter for dansk UD.
Men filmen kunne, i en annens hender, vært langt mer retorisk, blant annet i skildringen av de danske myndighetens holdning. I stedet velger den en relativ nøytral, beskrivende skildring av situasjonen, og overlater til tilskueren å reflektere over det moralske dilemmaet: Skal man redde et ungt og elsket menneske hvis det samtidig innebærer å støtte terrorister? Og hva blir de videre implikasjonene ved å gi etter for terroristenes krav?
Filmen legger ikke skjul på den forblindete holdningen, hatet og sadismen hos IS-krigerne og fangevokterne, men går heller ikke her i klisje-fellen. Så er det også uhyggelig nok at den mest sadistiske av dem, mannen som trolig henrettet Foley, er britisk.
For et norsk publikum er Niels Arden Oplev kanskje mest kjent for regien på den første filmen Lisbeth Salander-filmen, Menn som hater kvinner (2009). Han har også hatt regi på en rekke populære, danske TV-krimserier. Oplev er ikke filmkunstner, men han er god på effektiv, medrivende historiefortelling. Denne gangen har han også levert en viktig film. Viktig i den forstand at den skildrer hvilket terrorregime syrere flykter fra, og hvilke grusomheter IS-fanger gjennomlever. Men skal du se filmen, må du være forberedt på kvalmende brutalitet. Og på at du risikerer å begynne å grine. For han vet også å trykke på de emosjonelle knappene, Oplev. Som hun svarte, min kritikerkollega, da vi begge satt og snufset etter pressevisningen, og jeg spurte om hun grein. «Hva tror du? Jeg er ikke laget av stein.»
Light of My Life Manus og Regi: Casey Affleck USA, 15 år. Norsk kinopremiere 26. mai
Light of My Life må finne seg i å bli sammenliknet med særlig John Hillcoats fantastiske filmatisering av Cormac McCarthys roman The Road (2009), men også med Debra Graniks Leave No Trace. Og da kommer Afflecks film til kort. Først og fremst fordi manuset følger en litt for kjent mal, som ikke byr på noen form for originalitet eller overraskelse.
Samtidig er det en nokså urettferdig sammenlikning, for isolert sett er dette en fin liten film som tegner et nydelig portrett av et sterkt far/datter-forhold. Et forhold som får voldsom tyngde av den underliggende historien: En pandemi som for noen år siden tok livet av jenter og kvinner. Livsvilkårene for de få gjenlevende antydes bare så vidt. Men det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva de utsettes for.
Derfor er det mer enn livsnødvendig for fortellingens far (nydelig spilt av Casey Affleck selv) å skjule at hans prepubertale barn, Rag, er en jente. Livet de lever er en slags blanding av faren og sønnens evige flukt og overlevelseskamp i The Road, og Will og Toms villmarksliv i Leave No Trace. Med det ekstra momentet at Rags kjønn må holdes skjult. Og at farene som truer, stort sett handler direkte om henne.
I bunn av Afflecks film ligger et både humanistisk og feministisk premiss. Filmen peker både på kvinners ufattelige styrke og på sårbarheten som knytter seg til rollen de spiller både som seksualobjekter og i menneskenes reproduksjon. I så måte har den et slags slektskap med The Handmaid’s Tale. Noe som forsterkes av at Elizabeth Moss har en rolle også her, som Rags mor slik vi møter henne i farens minner, som i filmen utgjør små, nesten drømmeaktige tilbakeblikk.
Anna Pniowsky imponerer stort i rollen som Rag.
Mye av filmens styrke ligger i to faktorer: Den ene er Afflecks stedige vilje til å la filmen hvile i seg selv og far/datter-relasjonen. Vi ser det allerede i åpningssekvensen; en lang scene der de to ligger i teltet i skogen, og han forteller henne en improvisert historie om reven Gullhår og maken hennes Art, og vever inn fortelleingen om Noas Ark. Det gjør at filmen aldri rusher av gårde, men helt frem til den mer dramatiske sisteakten tar seg tid til å være i universet de to lever i. Et univers der bøker, fortellinger, samtaler står nesten like sentralt som den nådeløse vaktsomheten de hele tiden lever i, med koder for alarm og flukt.
Den andre styrken er det usedvanlig fine samspillet mellom Affleck og hans 11 år gamle motspiller, Anna Pniowsky. Hun er sensasjonelt god, og spiller Rag med en fingerspissfølelse for små nyanser som gjør sterkt inntrykk.
The Great Manus og regi: Tony McNamara. Serie på 10 episoder, tilgjengelig på HBO Nordic
Det er vanskelig å se forbi at Tony McNamara var med og skrev manus på Yorgos Lanthimos The Favourite. Like vanskelig er det å se forbi at The Favourite i ett og alt er hinsides mye bedre enn The Great. Men betyr det at The Great er en dårlig serie? Jeg mener nei.
Mottakelsen har vært høyst variabel, i et interessant spenn mellom tilnærmet slakt via det lunkne, til det begeistrede. Selv er jeg glad jeg slipper å dele ut tall og hjerter og terningprikker. For meg er dette en serie som av og til treffer blink som politisk satire, og av og til bommer fundamentalt, og bare blir plump.
Når så er sagt: Jeg lo ofte. Jeg lo høyt. Jeg hadde det mye gøyere med denne enn med Catharina the Great, også den på HBO, med Helen Mirren i hovedrollen. Den går inn på et senere tidspunkt i historien, men prøver å legge seg nærmere det nesten historisk korrekte. For så å punktere intensjonene katastrofalt i en overdådig rekke anakronismer, særlig språklig.
The Great er intendert og gjennomført anakronistisk og kontrafaktisk, og da fungerer det. Og det jeg uansett liker med slike serier, er at jeg blir sittende og søke opp fakta, for å se hvor man har fusket, noe som også gjør det gøy å drive en liten gjettelek med meg selv rundt hvorfor de har valgt slike vrier.
Uansett hvordan man vrir og vender på det, er historien om Katharina den store gefundenes fressen for filmatisering. Opprinnelig var hun en tysk prinsesse som ble gift med tsar Peter, og som tvang ham til å abdisere. Hun var et barn av opplysningstiden, og ville endre det Russland hun kom til. Blant annet skjønte hun, og trodde på, konseptet vaksine, lot lot seg infisere med kopper for å vise russerne hvordan det virket.
Om hun for øvrig lyktes, er en annen historie. Det man vet, er at hun høyst sannsynlig holdt seg med en rekke elskere. Dette er sentralt i serien med Helen Mirren, og mindre sentralt i The Great, der forholdet hennes til den første elskeren, Leo (Sebastian De Souza) («skjenket» henne av ektemannen), fremstilles som dypfølt.
Peter (Nicholas Hoult) sammen med bl.a Grigor (Gwilym Lee) – ektemmannen til tsarens favorittelskerinne, og Orlov (Sacha Dhawan), som trolig spilte en viktig rolle i virkelighetens avretting av Peter.
Men vi snakker altså om to ulike perioder i Katharinas liv. I The Great kommer hun (nydelig spilt av Elle Fanning) til Russland som pur ung, og ser med forferdelse på dekadensen, analfabetismen, vulgaritetene og ørkesløsheten ved tsaren og hans hoff. Her står Peter selv (Nicholas Hoult) i fremste rekke. Så du noen gang noen større dust?
The Great har en helt klar feministisk tilnærming til historien. Katharina er ung, og en smule naiv, men kløktig, strategisk, slik også de fleste andre kvinnene er (minus en del av hoffdamene). Mennene er stort sett feige, overkåte, sexistiske, serieknullende fyllesvin.
Hvor god er den så, som serie? Jeg er i tvil. Jeg måtte se ferdig, og lot meg litt enkelt fascinere av hvor mye som gi og ta mange overdrivelser kan overføres til dagens politiske situasjon i USA. Innimellom var det skikkelig putepinlig og plumpt. Etterpå har jeg likevel tatt meg selv i å stadig tenke på scener, replikker, og å refere til hendelser og episoder. Som da jeg i en samtale om logistikk bare måtte snakke om tortursekvensen, der Peter mistenker et kupp og torturerer hele hoffet for å finne kuppmakerne. Det hele er uovertruffent byråkratisk og logistisk organisert, helt ned til hvem som skal få ballene knust på hvilket tidspunkt, til når det er lunsj for både torturerte og torturister.
Så jeg ender på at som politisk satire funker dette rimelig bra. Pluss at jeg elsker Elle Fanning i hovedrollen, slik jeg elsker en del subtile, snedige, uutgrunnelige og smarte bipersoner. Phoebe Fox som Katharinas kammerpike. Belinda Bromilow som den utkrøpne og beregnende tante Elisabeth (en sentral historisk skikkelse i maktkampen). Charity Wakefield som Georgina, Peters foretrukne elskerinne ved hoffet. Det er mange lag her, mye spill – i dobbel forstand, og mye opportinisme.
Å lese seg bittelitt opp på det vi muligens vet om den virkelige Katharina den store er uansett lurt. Å vite hva som trolig er historisk korrekt gjør det bare morsommere å se en serie som gjør et nummer at at den innimellom er historisk korrekt.
Det er bare fornavnet (originaltittel: Half of It) Manus og regi: Alice Wu, USA Tilgjengelig på Netflix
Kanskje trenger du bare noe varmt og rørende og søtt og morsomt, nå. Da kan dette være filmen du skal se. Jovisst er det en high school-film, men gode filmer treffer heldigivs langt utenfor målgruppen (en betegnelse jeg strengt tatt har lite til overs for).
Som high school-film følger den på sett og vis den kjente malen. Du har skolens kjekkeste og mest populære gutt, som selvsagt er kjæreste med den vakreste jenten. I dette tilfellet prestedatteren Aster Flores (Alexxis Lemire). Og så er det han andre, Paul Munchy (Daniel Diemer), som også er forelsket i Aster, men som ikke akkurat har ordet i sin makt. Verken skriftlig eller muntlig.
Leah Lewis og Daniel Diemer i rollene som Ellie Chu og Paul Munchy.
Her er det filmens hovedperson og heltinne kommer inn. Ellie Chu (Leah Lewis). Intellektuell, supersmart, tenksom og skoleflink har hun i flere år og mot betaling skrevet glitrende essays for skolekameratene. Når ber Paul henne om en tjeneste: Kan hun hjelpe ham å forfatte et brev til Aster som kan få den skjønne til å bli interessert i ham? Ellie er ikke særlig villig. Men hun trenger pengene, hennes ikke spesielt engelskyndige far har ikke betalt strømregningen. Når det kommer til brevets innhold, sliter ikke Ellie med å uttrykke seg. For hun er også forelsket i Aster.
Dette blir innledningen til en lengre utveksling av brev, tanker, ideer, meldinger på messenger og de komplikasjonene det innebærer, både på grunn av dobbeltspillet, Ellies følelser – og Pauls tilkortkommenhet når han faktisk skal date Aster. Her ligger mye humor, men også en sår og rørende undertone.
At jeg liker filmen så godt, skyldes dels fine skuespillerprestasjoner, og at den innefor malen likevel greier å være uforutsigbar. Samtidig som den har et muntert forhold til sjangerkonvensjonene. Det skyldes nydelige relasjonsskildringer – og et rollegalleri der jentene er de smarte og reflekterte. Men også Paul får vokse frem som noe mer enn en diger godsling som knapt kan ytre mer enn enkeltord i en samtale. Filmen har like stor kjærlighet til ham som til Ellie, hennes sørgmodige far, Aster og Pauls høylytt kranglende familie av pølsemakere (selv om de i høyeste grad er bi-personer). Den eneste som virkelig får gjennomgå, er Trig (Wolfgang Novogratz) – Asters selvopptatte og selvforelskede kjæreste.
Jeg er litt bløt når det kommer til ungdom for tiden. På vei til byen passerte jeg en liten gjeng russejenter i rundkjøringen ved Nygårdsbroen. De hoiet og festet og vinket og skrålte og lo. Absolutt alle bilene tutet muntert til dem. Og jeg begynte å grine. Jeg begynte ikke å grine da jeg så denne filmen, men det var nære på. Det var helt fint å se den sammen med mannen min. Men det slo meg underveis hvor fint det ville vært å ha en tenåring i armkroken å se den sammen med, med en bolle popcorn på deling. Kjusa deg som har det.
Først en takk til Trond Nygard-Sture som satte meg på sporet, og serverte uttrykket «pavekjøret» – det er helt presist. Den siste uken har jeg virkelig vært på pavekjøret, og abstinensene meldte seg straks siste episode var sett.
Som sikkert mange andre tenkte jeg at … eh … paven? Er det noe for meg? Etter å ha sett filmen og serien (som jeg går litt mer spesifikt inn på under), kjennes vegringen aldeles latterlig. Som å lure på om Shakespeare er verdt å se, liksom. For dette er like oppslukende som Shakespeare. Minst. Dette er Shakespeare. Men du gjør lurt i å se i rekkefølgen jeg lister her. Selv om filmen og serien som sådan ikke har noe med hverandre å gjøre.
The Two Popes Regi: Fernando Meirelles Netflix
Meirelles film står seg aldeles på egenhånd, men fordi den tar for seg noen av de sentrale temaene i Paolo Sorrentinos serie (se nedenfor) kan den gjerne sees som en opptakt til denne.
Filmen skildrer relasjonen mellom den konservative Ratzinger/pave Benedict XVI (Anthony Hopkins) og hans langt mer liberale etterfølger Jorge Bergoglio/pave Frans (Jonathan Pryce). Gjennom samtalene dem i mellom belyses noen av de sentrale stridsspørsmålene i den katolske kirken i dag, være seg teologi eller skandaler. Og selv om jeg er ateist herfra til evigheten, er det ikke til å komme unna at den katolske kirken er en gedigen maktfaktor i den verdenen vi lever i, og derfor nødvendig å stikke nesen innom. Slik det er nødvendig for oss å stikke nesen innom andre maktbastioner vi syns lukter vondt.
Så er det selvsagt nytelsen i å se markante karakterskuespillere som Hopkins og Pryce få et så rikt materiale for å utvise sin kunst, særlig i dialogene. Begge ble Oscar-nominerte. Du salige, så fortjent. Det var øyeblikk der jeg nærmest satt og hvinte av fryd over hvordan de turnerte oppgaven.
The Young Pope Manus og regi: Paolo Sorrentino Netflix
Det ville vært nærmest en sensasjon om verdens kanskje mest visuelt ekstravagante regissør ikke hadde grepet begjærlig tak i Vatikanstatens pomp og prakt og alle mulighetene det gir for det ene wow-øyeblikket etter det andre. I tillegg er dette gefundendes fressen for den niditide etterforskeren av maktkonstellasjoner, menneskelighet og menneskelig dårskap Sorrentino også er.
Italieneren har tidligere levert fantastiske filmer som bl.a Den store skjønnheten (2013) og Youth (2015), samt den mer ujevne, men fascinerende This Must Be the Place (2011). The Young Pope er fra 2016, og jeg skulle gitt min venstre arm for å se både den og The New Pope (2019) på stort lerret. Men til og med på en middels TV-skjerm kommer Sorrentinos estetikk og visuelle særmerke ut med stor kraft.
Jude Law spiller den mystiske og etter hvert mytiske Lenny Belardo, en foreldreløs gutt som vokser opp i søster Marys (Diane Keaton) varetekt, og blir historiens første amerikanske pave. Han tar navnet Pius XIII.
Silvio Orlando har rollen som Vatikansstatens mektige statssekretær, kardinal Voiello. Foto: Gianni FioritoDiane Keaton har rollen som søster Mary, som fostret opp Lenny Belardo, og som hentes til Vatikanet som hans nærmeste assistent og fortrolige.Ludivine Sagnier spiller Ester, en svært sammensatt figur som ved pavens hejlp (muligens) får hjelp til å bli gravid, selv om både hun og ektemannen er sterile. Foto: Gianni Fiorito
John Malkovitch spiller den nyutnevnte pave Johannes III, her på visitas i Venezia. Legg merke til Javier Cámara til høyre. Han spiller Bernardo Gutiérrez, homofil, alkoholisert, og en av kardinalene jeg etter hvert fikk et større og større hjerte for. En nydelig rolletolkning.
The New Pope Manus og regi: Paoplo Sorrentino C More/Sumo
The New Pope begynner med en hendelse som etter en stund gjør det nødvendig å velge en ny pave etter Lenny/Pius XIII. Inn på banen kommer John Malkovitch som Sir John Brannox, en sorgfull og dekadent britisk herremann som stadig vekk har Meghan Markle på mobilen med ønske om sminke- og klesråd. Snart trer han inn på banen som pave Johannes Paul III.
Det etterfølgende kommer til å handle om hva som særmerker begge seriene, som egentlig er samme serie, sesong en og to. Men hvor skal jeg begynne, i dette rike oppkommet av ideer, innfallsvinkler, mystikk og realpolitikk?
Noe av det mest fascinerende er hvordan Sorrentino greier å være både høyt og lavt, og da mener jeg både kulturelt og i de indre gemakker i Vatikanstaten. Jeg simpelthen elsker hvordan han greier å suge meg inn i vidløftige, politiske intriger (Shakespeare, som sagt), i teologiske taler og humanistsiske/ikke fullt så humanistiske utlegninger, avveier og omveier, som i det ene øyeblikket står ut som ren, skjær poesi, i det neste står i grell kontrast til realitetene og nådeløst avslører dobbeltmoral og kynisme.
Jeg elsker humoren. Dette er vilt morsomt. Som når Marilyn Manson dukker opp i samtale med pave Johannes III i en episode, og Sharon Stone i den neste – begge som seg selv. Eller hvor sentralt fotballen står for særlig statssekretær Voiello.
Jeg elsker humanismen, som når Vatikanet brått åpnes for flyktninger, eller en hel episode vies hendelser så dyptgripende alvorlige at regissøren kutter ut den lekne introen i åpenbar respekt for episodens innhold.
Jeg elsker frekkheten, infamiteten, provokasjonene, den lekne tilnærmingen som glir sømløst sammen med fundamental kritikk av den katolske kirkes maktforvaltning og holdning, være seg til homofili eller egne overgrepssaker.
Jeg elsker at jeg hele tiden må bruke hodet når jeg ser. Tenke selv. Analysere. Skifte mening. Skifte mening en gang til. At jeg tas med i lender av undring: Skjedde det mirakel nå? Er han fyren som slurper vongole selveste Gud, eller en mafioso, eller begge deler?
Jeg elsker at Sorrentino bruker all verdens tid på samtaler, på små og store gester. Hvordan han gjennom de to sesongene lar sentrale figurer vokse frem, noen for å endre seg, mer eller mindre fundamentalt, noen for å få stadig flere nyanser.
Jeg elsker introene, og musikkbruken. Se bare her, hvordan den mytologiserte pave Pius spaserer blunkende inn i siste sesongs episoder:
Hvis noen syns dette ser rimelig kvinnefiendtlig ut, så sier jeg bare: Nei! Serien har noen bemerkelesverdige kvinnefigurer. Ester, som vi følger fra hun som fortvilet ung kvinne ber pave Pius om hjelp til å bli gravid, til hun i siste sesong er et helt annet sted, men inngår i noe av det som er seriens store fortelling om høy og lav, om kjærlighet og fornedrelse, om moral og dobbeltmoral og hvilke bitre piller noen må svelge. Og hva det gjør med dem.
En annen markant kvinneskikkelse er kommunikasjonsrådgiveren Sofia Dubois (bildet, spilt av Cecile de France), en av dem som gjennom serien får flere nyanser, og som på slutten virkelig fikk meg til å grine og bli helt hinsides romantiker på vegne av.
Og se bare i hvilket spenn novisene og nonnene får utfolde seg.
For min del kunne dette bare fortsatt og fortsatt, med den ene karakterskuespilleren etter den andre i rollen som pave. Al Pacino. Tilda Swinton. Olivia Colman. Sean Penn.
Som sagt. Abstinenser. Heldige dere, hver eneste en, som har dette usett. For min del er det noe av det beste og mest oppslukende jeg har sett siden Breaking Bad.
Devs Manus og regi: Alex Garland Miniserie på 8 episoder. HBO Nordic
Seks år etter Ex Machina sitter fryden over filmen fortsatt i kroppen. Forventningene var skyhøye foran Annihilation, kanskje for høye. For min del ble den en liten nedtur, selv om den var god, bevares.
Sonoya Mizuno spiller Lily Chan, dataingeniøren som begynner å undersøke omstendighetene rundt kjærestens død.
Desto gledeligere ble møtet med Garlands siste verk. Serien har noen likhetstrekk med Ex Machina, blant annet i hvordan Garland bruker natur og arkitektur på, der det menneskeskapte og naturen danner både kontraster og motsetninger, og samtidig – ofte -danner en organisk helhet. Sist var det Landskapshotellet Juvet på Sunnmøre, og naturen rundt. Denne gangen er det San Francisco by og et ruralt område utenfor byen, der det høyteknologiske IT-selskapet Amaya holder hus i en bunkerliknende bygning voktet av en overdimensjonert dukke modellert etter datteren til selskapets grunnlegger og leder.
Alison Pill har rollen som Katie, Forests nære assistent og kjæreste, og spiller henne med en fascinerende, robotaktig tilstedeværelse.
Forest, som han heter, har også likheter med IT-mogulen Oscar Isaac spilte i Ex Machina, minus musklene og det hipsteraktige preget. Forest er mer som en litt loslitt gammel hippie.
Blant firmaets ansatte er kjæresteparet Sergei og Lily. Han rekrutteres til Devs, en av Amayas spesialavdelinger for teknologiutvikling. Så forsvinner han. Lily mistenker at han er drept, og begynner å undersøke saken.
Karl Glusmann spiller Sergei.
Hvis dette høres ut som et tradisjonelt krimplott, er det for så vidt riktig. Men Devs er noe mer. Devs er uhyre intelligent og kløktig sammenskrudd science fiction, filosofisk og humanistisk fundert, og hodesprengende komplisert i sin omgang med blant annet kvantefysikk. Det gjør den likevel ikke vanskelig å gå inn i, tvert imot. Det Devs som spesialavdeling driver med, er å utvikle et datasystem som både kan gå tilbake i tid og visualisere fortidige hendelser, og forutse fremtidige hendelser. Slik reiser serien noen utfordrende problemstillinger rundt determinisme og fri vilje, som fortsetter å surre i hodet lenge etter at siste episode er sett.
Nick Offerman som Forest og Sonoya Mizuno som Lily.
Garland er en fabelaktig forteller, og i dette serieformatet får han tiden som trengs til å fordype seg i materien så vel som rollefigurene. Der har man på den ene siden Katie, Forests nære assistent og kjæreste, med sin usvikelige tro på determinisme, og Forest, som får stadig flere nyanser underveis, og Lily, på den andre siden; et menneske som nærmest synes ute av stand til ikke å handle, og derved forsøke å påvirke begivenhetene.
I det hele ligger også en uhyggelig og særdeles aktuell fremvisning av teknologiselskapenes makt, av hemmelighold, av vårt eget forhold til teknologi. I tillegg er serien visuelt fantastisk. Gjør deg klar til å bli oppslukt. Vær forberedt på at du etterpå risikerer å kjenne det som om noen har rotet godt med hodet ditt. Og da mener jeg godt, i dobbel forstand.
Sørensens filmservice 