Lamb Regi: Valdimar Jóhannsson drama/fantasy Island 1 time 46 minutter 15 år
Ok. Tittelen her er litt spøkefullt ment, men altså: Knapt i noen film noen gang får du se en så strålende koreografert sauescene som i åpningsscenen her. Det er så jeg gnir meg i øynene og tenker: hvordan i all verden gjorde de det? og hvor lang tid tok det?
Det kommer scener senere som trolig får deg til å gni deg i øynene. Peter Hjorth og Fredrik Nord fikk ikke uten grunn årets European Film Awards for beste visuelle effekter. Her må jeg også ile til med å flagge min smule inhabilitet. Jeg var med og stemte Lamb frem i European Film Awards kategori for beste debutfilm. Det skjedde i skarp konkurranse med veldig gode filmer, men denne vant frem av flere grunner. Bl.a bruken av det islandske landskapet, men ikke minst i hvordan den nærmer seg og forener to helt adskilte tematikker: Islandsk myteunivers på den ene siden. Sorg og grunnleggende tap og omsorgslengsel på den andre siden.
Det er vanskelig å skrive om Lamb på en måte som ikke spoiler, og det er viktig å se filmen med blankest mulige ark. Men la meg ta et riss. Ekteparet Maria (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason) lever som sauebønder på en avsidesliggende gård. Så skjer det saker og ting som forrykker hele balansen i livet deres, eller snarere: rykker dem tilbake til en tapt lykketilstand. Deretter i retning noe som kan ses på som familielykkens tragiske bakside.
Lamb markedsføres i en viss grad som grøsser/skrekkfilm, noe den overhodet ikke er. Er man årvåken for små visuelle og dialogmessige detaljer, aner man snart hva som skjer, og det som skjer, er mer hjerteskjærende enn skremmende.
Langt på vei er filmen et kammerdrama mellom Maria, Ingvar og naturen i vid forstand, enten det dreier seg om arbeidet under lamming, det vakre og krevende islandske landskapet, det islandske klimaet, menneskenaturen, eller dyrs og menneskers natur og behov. Vil man, kan man si at filmen stiller spørsmål om hvorvidt menneskets natur og behov er overordnet eller underordnet kreaturenes natur og behov, eller om de i bunn og grunn er like, selv om de artikuleres ulikt.
Filmen er nominert til, og har vunnet flere priser, blant annet i Cannes, der den ble belønnet for originalitet. Og den er original. Kanskje mer original for et publikum uten kjennskap til islandsk mytologi, men her er jeg på tynn is. Dog med et visst belegg for antakelsen, siden mine medjuryister i European Film Awards var spesielt opptatt av dette med islandsk mytologi og hvor filmen plasserte seg i så måte.
Så tenker jeg at den kan ses godt utenfor denne mytologien, også. Helt utenfor det som skjer på den mytologiske eller fantastiske siden, handler filmen om dype, menneskelige behov, omkostningene ved dem og hvor de plasserer seg eller prøver å plassere seg i et – la oss kalle det – hierarkisk økologisk system.
Sørensens filmservice 