Endelig et skeivt klasseperspektiv

Norwegian Dream Regi: Leiv Igor Devold Drama Norge/Polen Norsk kinopremiere 17. mars

Dette er først og fremst en film om å være skeiv i en kultur som ser på homofile med forakt. Men det er også en film som tar for seg livet på gulvet, her: i en lakseforedlingsfabrikk på Frøya. Og det må jeg si er et både viktig og befriende perspektiv, gitt mengden urban middelklasse som får boltre seg i norske filmer.

19 år gamle Robert kommer fra Polen til Norge for å tjene penger, først og fremst for å hjelpe moren, som er nedsyltet i gjeld. Men livet på lakseforedlingsfabrikken er ikke akkurat noen dans på roser. Her retter filmen noen betimelige pekefingre mot forhold som streiken blant polske arbeidere hos Sekkingstad/Sund laks på Sotra i 2019 til dels belyste: Ulovlige kontrakter. Manglende fagorganisering. Rå utnyttelse for å omgås norske regler.

På Frøya inngår også innlosjering i overpriste, røtne og overbefolkede hybelanlegg. I filmen altså. Men slett ikke ukjent i virkelighetens verden, heller.

På fabrikken får Robert jevnaldrende Ivar som mentor. Han viser seg å være fabrikkeierens sønn. Forholdet mellom dem begynner langt fra konfliktfritt, men vi aner en dragning mellom den tilbakeholdne Robert og den langt tryggere, mer selvsikre Ivar. Ett av Roberts problemer, er at han sliter med å komme ut av skapet i et det polske miljøet på fabrikken, preget som det er av både rasistiske og homofobe holdninger. De finner hverandre likevel. Men heller ikke det skal bli helt uproblematisk.

Robert (Hubert Milkowski) og Ivar (Karl Bekele Steinland) forelsker seg i hverandre. Alle foto: Patryk Kin/Spætt Film A/S)

Da Roberts mor Maria (Edyta Torhan) kommer fra Polen med lovnad om jobb, forverres den økonomiske situasjonen hans. Samtidig brygger det opp til streik på fabrikken. Robert havner i skvis.

Norwegian Dream er den første heltrønderske spillefilmen, og de kommer ikke dårlig fra det, trønderne. Hubert Milkowski og Karl Bekele Steinsland er gode i rollene som Robert og Ivar. Miljøskildringen står til troende, og regissør Devold legger inn noen småvittige elementer. Som at Robert går rundt i en jakke med Norsk retrieverklubb avd. Bergen og omland på ryggen. Andre elementer fremstår mer umotiverte. Som at Robert og Ivar raider fabrikken iført drag og med medbrakt sprit, tar masse bilder og ramponerer kontoret. Riktig nok gir det fabrikkeier Bjørn Fjeld (Øyvind Brandtzæg) en mulighet for å manipulere Robert, men den muligheten kunne vært manusmessig løst på en mer troverdig måte.

Filmen er for det meste innspilt på Hitra og Frøya, hvor jeg bodde og jobbet i sju år på 80-tallet. Gjensynet med det ofte golde, men særmerkede landskapet er derfor gledelig for min del. Og jeg er kanskje både inhabil og urettferdig når jeg skulle ønske meg mer av det. Hvor fantastisk fotogent og eksotisk det er, så vi i Hallvar Witzøes Alle hater Johan. Norwegian Dream rufser det mer til, noe som passer i akkurat denne filmen. Men prøver jeg å se objektivt på det, er det ikke til å komme fra at filmen ikke særmerker seg visuelt. Med noen hederlige unntak, virker den snarer litt visuelt flat, og kunne godt spent en høyere himmel over bildene. For høy himmel er det nok av på Hitra og Frøya.

En ruvende rolleprestasjon

Tár Manus og regi: Todd Field Drama USA Norsk kinopremiere 10. mars

Tár har vært en snakkis siden premieren i Venezia høsten 2022, både på grunn av tematikken, men særlig på grunn av Cate Blanchetts rolleprestasjon. Hun innkasserte den første prisen for beste kvinnelige skuespiller i nettopp Venezia. Siden har prisene bare rauset på. Sist med den høythengende, britisk BAFTA. Film og besetning er nominert til seks Oscars, deriblant beste film, beste regi, beste manus, beste foto og beste kvinnelige skuespiller. Og jeg er fristet til å love å spise begge hattene jeg har dersom hun ikke vinner.

Så har det vært innsigelser. Særlig fra kvinnelige dirigenter. En del har ikke latt seg imponere av Blanchetts ferdigheter som dirigent. Men den heftigste kritikken har handlet om at musikkverdenen ikke akkurat har flust med kvinnelige dirigenter, så hvorfor da velge en kvinnelig dirigent når man skal lage film om #metoo?

Noémie Merlant spiller Lydia Társ assistent, Francesca.
Alle foto: Focus Features

Innsigelsene er gyldige nok. Men nettopp det at Field velger en verdenskjent lesbisk dirigent i en hovedrolle som er spesialskrevet for Blanchett, gir filmen en fenomenal kraft og mye større originalitet enn om manus hadde fulgt et mer tradisjonelt spor. Dessuten: Filmen handler om makt og hvordan makt korrumperer – ikke nødvendigvis økonomisk, men i selvinnsikt, i troen på hvilke friheter man tror man kan ta og komme unna med. Samt muligheten til å svøpe seg i berømthetens kappe, egnet som den er til å kast blår i omgivelsenes øyne.

Dessuten, og det er like viktig: Field legger inn en liten og subtil mulighet for tvil. Har Lydia Tár de facto gjort det hun beskyldes for, eller er hun lurt i en felle på grunn av mistanker, misunnelse, maktkamp, hevn? Min oppfatning er klar, men jeg ser ingen grunn til å konkludere her. Hver og en får se filmen og gjøre seg opp en mening.

Mark Strong spiller investoren og hobbydirigenten Lydia Tár har hatt et langvarig, idealistisk samarbeid med.

Filmen er lang – 2 timer og 38 minutter, men har knapt et uinteressant sekund, og føles aldri så lang som den er. Todd Field tar seg godt og grundig tid til å bygge alt rundt amerikanske Lydia Tár. Den imponerende karrieren, som har gitt henne den nåværende posisjonen som Berlinfilharmonikerne første, kvinnelige dirigent. Forholdet til assistenten Francesca, spilt av Noémie Merlant, kjent fra blant annet Portrett av en kvinne i flammer. Accordion Foundation, som hun har grunnlagt sammen med investoren og amatør-dirigenten Eliot Kaplan (Mark Strong), for å støtte og inspirere unge kvinnelige dirigenter. Forholdet til konen Sharon, nydelig spilt av fabelaktige Nina Hoss, kjent fra blant annet TV-serien Homeland og de fabelaktige filmene Phoenix og Barbara. Sharon er også orkesterets førstefiolinist, og de har datteren Petra sammen.

Masterklassene hun holder for prestisjefylte Juilliard School i New York. Her legges det inn noen særdeles interessant og relevante scener knyttet til dagens pågående identitetspolitikk, der det evig aktuelle spørsmålet kommer opp: kan man verdsette kunst laget av kunstnere som i et historisk lys ikke kommer særlig godt ut av det på et personlig eller politisk plan, eller som tilhører en majoritet man distanserer seg fra? Társ kommentar: Ikke vær så ivrig etter å bli krenket.

Lydia Tár er også pianist og komponist, her i arbeid med verket Til Petra, dedikert til datteren og i virkeligheten komponert av islandske Hildur Guðnadóttir

Társ kommentar skal etter hvert få en slags dobbel resonans. For når glansbildet av Lydia er møysommelig bygget opp, kommer de første dryppene av mistanke. Skjønt vi har jo sett antydninger. Særlig i Francescas ansikt og åpenbart ambivalente holdning til sjefen.

Men dette er ikke bare en film om mulig maktmisbruk og #metoo. Helt uavhengig av Lydias skyld eller uskyld, eller hvorvidt hun er en psychobitch av dimensjoner, er dette en fantastisk film om musikk. Kvinnelige dirigenter kan muligens med rette sure seg over at Blanchett/Tár ikke kan dirigere. Men fy pokker som hun kan snakke om direksjon! For en som meg, som overhodet ikke har peiling – men syns direksjon er noe av det mest fascinerende i verden, åpner det hun sier opp for en faktisk, og litt dypere forståelse av hva det vil si å dirigere.

Nina Hoss spiller Lydias ektefelle og orkesterets førstefiolinist.

Så er det selvsagt musikken i seg selv. Mahlers femte og Elgars cellokonsert, som orkesteret jobber med. Sistnevnte fører til en av de første, eller ihvertfall tydeligste krakeleringene i bildet av Lydia. Og den introduserer den britisk-tyske cellisten Sophie Kauer i rollen som den russiske gjestecelisten Olga – Lydias nye yndling. Kauer studerer ved Norges musikkhøyskole, og vil garantert bli et navn. Der filmen for min del gjerne kunne vært en time lenger for å få plass til enda mer musikk, gir Field oss med Kauer en av de lengste musikkinnslagene. Og det er aldeles betakende.

Sophie Kauer i rollen som den begavede russiske cellisten Olga.

Så er det alt det rent filmatiske. Florian Hoffmeister er ikke overraskende nominert til Oscar for beste foto. Var det opp til meg, burde også produksjonsdesignerne vært prisnomenert så det holder. Jeg elsker de signifikante og helt spesifikke interiørene i Lydia og Sharons leilighet, og den gamle leiligheten Lydia har beholdt, og hvordan de kontrasterer hverandre.

Men mest av alt er det Cate Blanchetts skuespill. Dirigentferdigheter eller ikke – det er noe man må være ekspert for å dissekere. Og strengt tatt er det noe veldig smålig over viljen til å nagge på sånt, gitt den på alle måter ruvende rolleprestasjonen hun gjør her.

Tár er en film man minst må være to for å gå og se. Ganske enkelt fordi det er en film du får innmari lyst til å diskutere etterpå. Filmatisk og, ikke minst, tematisk. Så sett av tid til å gå et sted etterpå. Men først og fremst: Ikke gå glipp av filmen. Den ruver, den også.

Et bemerkelsesverdig og uforglemmelig rettsdrama

Saint Omer Manus og regi: Alice Diop Drama Frankrike Norsk kinopremiere 10. mars

Å kalle Saint Omer et rettsdrama er kanskje litt reduserende, for det foregår en del også utenfor rettssalen. Men det er i rettssalen det store dramaet rulles ut på sitt bemerkelsesverdige vis. Og da mener jeg bemerkelsesverdig på flere plan.

Forfatteren og universitetsprofessoren Rama (Kayije Kagame) reiser til den nordfranske byen Saint Omer for å følge saken mot Laurence Coly. Tanken er å skrive bok om henne. Coly, en ung og særdeles intelligent student med bakgrunn fra Senegal, er siktet for å ha drept sin 15 måneder gamle datter. En forbrytelse hun også har innrømmet. Hun vet bare ikke hvorfor hun gjorde det.

Mer enn å være et rettsdrama der aktor og forsvarer barker mot hverandre i kampen for å få tiltalte drømt eller frikjent, er Saint Omer et drama som langsomt, rolig og på særdeles intelligent vis søker etter bakenforliggende årsaker til tragedien. Samtidig, mens årsakene, eller mulige årsaker kommer til syne, avdekkes også en underliggende og grim rasisme – i ett tilfelle fremført med en sjokkerende ureflektert selvfølgelighet.

Kayije Kagame spiller Rama, forfatteren og universitetsprofessoren som følger saken mot Laurence Coly.
Alle foto: AS Fidalgo

Laurences historie vekker sterke reaksjoner i Rama, som selv er gravid. Intellektuelt ser hun i utgangspunktet Laurence som en skikkelse med paralleller til Medea, den greske, mytologiske kvinnen som tok tok livet av barna sine for å hevne ektemannen Jasons svik. Gradvis endrer perspektivet seg. Hun ser paralleller mellom sitt eget forhold til moren, og Laurences forhold til sin mor. Sammen med forsvarsadvokat Maître Vaudenays tale til juryen, former filmen en rekke presserende problemstillinger rundt det å være være mor, være klassereisende, være svart, intellektuell kvinne.

Her ligger også et annet kulturelt og implisitt rasistisk aspekt som filmen problematiserer. Både i en liten replikk om at Laurence snakker et veldig elegant fransk (underforstått: til å være svart immigrant), og i drøftingene av et større spørsmål: Var Laurence offer for hekseri, slik hun selv hevder? Er det en gangbar påstand? Er det noe hun bruker som et kulturelt skalkeskjul i en situasjon der hun de facto led av fødselsdepresjon og hvor ensomheten var så stor at hun nærmest kunne ta på den, som forsvarsadvokaten sier?

Maître Vaudenay er nydelig som forsvarsadvokaten Maître Vaudenay.

Regissør og manusforfatter Alice Diop har bakgrunn som dokumentarfilmskaper. Dette er hennes spillefilmdebut, og den bygger, ikke uventet, på en reell drapssak, svært lik den som skildres her, som Diop fulgte da den pågikk i 2015. Bakgrunnen som dokumentarist er nærmest til å ta og føle på. I den sammenheng må også fotograf Claire Mathon nevnes. Mathon filmet Alain Guiraudies vakre, homoerotiske Stranger by the Lake, Celine Sciammas fantastiske Portrett av en kvinne i flammer og Lille mamma, og Pablo Larrains uforglemmelige Spencer. Det kaller jeg perlerekke.

I Saint Omer lar hun kamera hvile som et observerende, nøytralt, av og til granskende øye. Det er ekstremt effektivt. Særlig i en film der blikk i seg selv spiller en helt sentral rolle.

Valérie Dréville spiller dommeren, som både leser opp fra tiltalen, fra politiavhør og stiller Laurence spørsmål.

Skuespillet er helt eksepsjonelt. Særlig leverer Guslagie Malanda en uforglemmelig tolkning av Laurence der hun står i tiltaleboksen med en stoisk, nesten stedig ro og verdighet. Gjennom nesten hele prosedyren fortrekker hun ikke en mine. Alt ved henne er gåtefullt, også når saken avdekker mer og mer av livet hennes.

I en rettssal ladet med spenninger, har også Valérie Drévilles dommer en helt særegen tilstedeværelse, preget av autoritet, men også av en viss tilbakeholdt varme. Talen hennes er klar og direkte. Også hennes ansikt er blankt, nøytralt. Bare noen små, små trekninger avslører hva hun muligens tenker eller føler.

Dette er andre gangen jeg ser Saint Omer. Første gang slo den nærmest pusten ut av meg. Også denne gangen trollbinder den med sin intensitet. Bemerkelsesverdig, også det, siden det er en film fullstendig fri for store fakter.

Samtidig er en krevende film. Du går ikke og ser den dersom du bare vil ha en avslappende, underholdende kveld på kino. Dette er en film som krever intellektuell investering. Den stiller også spørsmål rundt hvordan vi former fortellingen om våre liv og handlinger, hvilket språk vi bruker. Den søker ikke etter sannheten med to streker under, men åpner for refleksjon på mange plan. Jeg kan ikke få anbefalt den nok.

Enkel, intrikat og fascinerende

Ingen bjørner Manus og regi: Jafar Panahi Drama Iran. Norsk kinopremiere 10. mars

Hvordan lage film når man er underlagt sensur og yrkesforbud? Iranske Jafar Panahi ga oss ett fascinerende eksempel i Taxi Teheran (2015). Nå gir han oss et nytt.

På overflaten er Ingen bjørner finurlig enkel. Men allerede åpningssekvensen minner oss på at det enkle ikke er så enkelt som det ser ut. Filmen utkrystalliserer seg med et dobbelt lag, eller i to seksjoner, i noe som nærmest er en hybrid, slik også Taxi Teheran var. Den ene seksjonen foregår i Tyrkia, der Panahi ved hjelp av medarbeidere er i gang med å lage en dokumentar om Zara (Mina Kavani) og Bakhtiar (Bakhtiar Penjei) og deres forsøk på å komme seg til Frankrike ved hjelp av falske pass.

Den andre utspiller seg i en avsidesliggende liten landsby i Iran, like ved den tyrkiske grensen, der Panahi har leid et enkelt lite hus for å jobbe med dokumentaren. Han sliter med mobildekningen han er avhengig av for å kommunisere med medarbeiderne i Tyrkia. Men det skal snart vise seg å være det minste problemet.

Etter hvert tegner det seg opp to parallelle kjærlighetshistorier – den i Tyrkia, og en ganske annerledes en i landsbyen. Landsbybeboerne hevder at Panahi har fotografert et ungt par, Gozal og Solduz. Problemet er at Gozal etter en gammel skikk er lovet til en annen av landsbyens unge menn, Jacob, hvis raseri er på stigende kurs fordi Solduz står i veien for at han får den han mener er rettmessig hans. Etter hvert utvikler seg en konflikt som både har komiske, absurde og tragiske dimensjoner.

Sammen med en landsbybeboer er Penahi på vei for å avlegge ed i svergerommet som avsatt for slike forhold.
Alle foto: Arthaus

Landsbyhistorien tjener både som middel til å sette søkelyset på forholdene i de mer tilbakeliggende strøkene i Iran, der modernitet – representert ved Panahi – støter mot tradisjon. Som kjærlighetshistorie er den også en åpenbar speiling av kjærlighetshistorien som utspiller seg i dokumentaren fra Tyrkia. Men den kan også ses som en metafor for Iran som sådan, styrt av religion og påfølgende absurde og undertrykkende regler og foranstaltninger som får forferdelige følger.

Problemene det påståtte fotografiet medfører er bare ett av flere eksempler på hvordan Panahi subtilt vever inn både de politiske og personlige omkostningene ved å være filmskaper i dagens Iran, og hvordan han skaper både konkrete og metaforiske situasjoner som belyser situasjonen. Som når landsbyens leder tilbyr ham å avlegge ed i et eget svergerom de holder seg med for konfliktfylte situasjoner. Det er bare en formalitet, bedyrer landsbylederen. Men seansen, som Panahi insisterer på å filme, har umiskjennelige trekk av absurd rettsak.

Panahi har opplevd noen rettsaker. Siden 2010 har han vært inne og ute av fengsel. Han har sittet i husarrest, og har forbud mot å reise ut av Iran. Sommeren 2022 ble han fengslet på nytt. For bare en drøy måned siden innledet han en sultestreik som endte med at han ble midlertidig løslatt på grunn av helsen.

RØPEVARSEL:

Ingen bjørner ble laget før den siste arrestasjonen. Likevel ligger hele denne situasjonen – som også gjelder andre iranske filmskapere og kunstnere – som et underlag for filmen. Panahi selv virker overmåte stoisk der han prøver å håndtere den eskalerende konflikten. Men raseriet pipler frem på ulikt vis, og toner ut i et sterkt og talende sluttbilde: Panahi får beskjed om å forlate landsbyen. Han setter seg i bilen, kjører, passerer åstedet for konfliktens kulminasjon. Han stanser, tar av seg sikkerhetsbeltet for å gå ut av bilen, men får beskjed om å kjøre videre. Han kjører videre uten sikkerhetssele, mens bilen sender ut den alarmerende pipingen som varsler at sikkerhetsselen er av.

For en herlig film dette er

Dancing Queen Regi: Aurora Gossé Drama (barn/unge, familiefilm) Norge Kinopremiere 10. mars

Heldige alle dere som har barn eller barnebarn å se denne filmen sammen med. Eller vent. Du behøver egentlig ingen unger som alibi for å gå og se. Dancing Queen er en liten energibombe, og alt du trenger er lysten på akkurat det. Med på kjøpet får du en morsom, sjarmerende og alvorlig film full av herlig musikk og dans. Og er du like bløthjertet som meg, risikerer du å få grine noen skvetter, også. Det er bare deilig.

Vi skal til Hamar. Bare det er fint. 12-åringene Mina og Markus er bestevenner. De er også ganske nerdete. Og skoleflinke. Et nytt skoleår står for døren. Og der, direkte fra Oslo, dukker en ny medelev opp. Edwin aka ED Win, en hip hop-dansende kjekkas med ambisjon om å holde audition for å danne sitt eget crew. Målet er å vinne talentkonkurransen The Mjøsa Challenge.

Viljar Knutsen Bjaadal spiller Edwin aka ED Win, her idet han ankommer skolegården for første gang.
Alle foto: Ymer Media/Amarcord v/Åsmund Hasli

Mina er like henført begeistret som (nesten) resten av skolen, og melder seg på. Problemet er bare at hun overhodet ikke kan danse. Heldigvis har den voksne danseren og pedagogen Shaan (Cengiz Al) tatt ansvaret for både audition og danseundervisning, han aner nok at godeste ED Win er en smule høy på seg selv. Og under over alle under: Mina plukkes ut til å være med. Spørsmålet er bare hvor glad hun egentlig er for det.

I Liv Elvira Kippersund Larsson har filmskaperne gjort et funn for rollen som Mina. Ikke bare har hun denne X-faktoren som gjør at kamera elsker henne, hun har et helt usedvanlig register å spille på, gitt at dette er hennes første filmrolle. Hun er rett og slett til å spise opp, til å bli glad i, til å bry seg overmåte om hele veien gjennom oppturer og nedturer.

Cengiz Al spilte prinsen i den norske nyversjonen av Tre nøtter til Askepott. Her spiller han danseren og dansepedagogen Shaan.

Som motspillere har unge Larsson tre bunnsolide veteraner og en nykomling som henne selv. Sturla Harbitz gjør en finfin figur som bestevennen Markus. Anders Baasmo og Andrea Bræin Hovig spiller foreldrene Ove og Anne Berit. Særlig Baasmo er flott som nærværende pappa i litt skvis mellom den mer kontrollerende og hissige Anne Berit.

Og så er det Anne Marit Jacobsen, da. Hjerter, hjerter, hjerter. Hun spiller mormor med et nært forhold til barnebarnet og et mer komplisert forhold til datteren. Hun har bakgrunn fra Chat Noir, hun har levd livet, og det må jeg – selv aldrende dame – si: Hvor vidunderlig er det ikke at manusforfatter Silje Holtet gir henne så mange lag og så mye levd liv; med all feilbarligheten det innebærer. Jacobsen er simpelthen vidunderlig i rollen. Hun er alt det Mina trenger av direkte tale, varme og omsorg, spark i baken – og så har hun noen andre greier på lur, også, for å hjelpe Mina dit hun skal.

Anne Marit Jacobsen er helt strålende i rollen som Minas mormor.

Artisten Frida Ånnevik dukker opp i en liten rolle som Mina og Markus’ lærer, og jeg lurer på om det også er hun som har den helt nydelige, sårt neddempede coverversjonen av Abbas Dancing Queen som brukes i en liten snutt. Jeg blir helt mør.

Filmen gir, som sagt, energi i seg selv. Dansingen bidrar, musikken bidrar. Alt det boblende overskuddet den er laget med. Og så er det noe med måten filmen tilnærmer seg og behandler kropp og bevegelse på, og hvordan 12-åringenes liv skildres på. Det er så nennsomt gjort, gitt fallgruvene som ligger her. Det er gjort med så mye kjærlighet og respekt for små mennesker som befinner seg på dette snåle, vanskelige stadiet i livet.

Strålende er også måten filmen leker med sjangerjklisjeer og forventninger på.

Aurora Gossé har tidligere regissert to filmer om Karsten og Petra, og det er nesten ikke til å begripe, for de filmene virkelig hater jeg. Men det er egentlig mer på manus-plan. At hun også hadde regi på den vilt vittige TV-serien Jordbrukerne, er mer begipelig. Mest begripelig er det at Dancing Queen deltok i sideprogrammet Generation Kplus på den nylig avholdte filmfestivalen i Berlin, der den konkurrerte om Krystallbjørnen. Den fikk ingen pris, men jeg håper publikum priser den ved å gå mann av huse. Store som små.