Herself Regi: Phyllida Lloyd, Irland/Storbritannia, drama, 1 time 37 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 9. juli
Sandra har blitt mishandlet av ektemannen Gary i lang tid. Filmen går inn på et punkt i historien der hun åpenbart har bestemt seg for at neste gang skal være siste gang. Slik blir det. Men hvordan stable seg mentalt og materielt på beina når du er alene med to små døtre, ikke har råd til en anstendig leilighet, må springe mellom to jobber for å få økonomien til å gå i hop, og også sliter med et håndledd drittsekken har trampet sønder og sammen?
Det er denne etterpå-situasjonen Herself kretser rundt. For hva har det irske sosialsystemet å tilby kvinner i Sandras situasjon? Et rom på et flyplasshotell der hun er henvist til å gå baktrappen. Ørten skjemaer som må fylles ut for å komme inn i køen av søkere til sosialbolig. Den er så lang at det kan ta opptil to år før turen kommer til henne. Så øyner hun en mulighet: Et mikrohus; et lite selvbyggerhus som koster mindre enn det sosialvesenet må dekke ved å ha henne og barna boende på hotell. Spørsmålet er bare: Vil de yte økonomisk tilskudd? Får hun tak i tomt? Og finnes det noen som kan hjelpe henne med byggingen?
Alle foto: Another World Entertainment
Disse spørsmålene er filmens ytrestyrte dreieskive. Under, bak og ved siden av dette ligger en haug med andre, mer mentale utfordringer. Sandras savn etter den kjærligheten hun og ektemannen en gang hadde. Angsten etter mishandlingen, som fortsatt sitter i. Yngstedatter Molly (Molly McCann), som slår seg vrang og ikke vil til faren når han har besøkshelg. Hvorfor gjør hun det, og hvordan skal Sandra reagere? En overhengende trussel om å miste foreldreretten til barna.
Jeg gikk til filmen uten særlige forventninger, det skal sies. Phyllida Lloyd har tidligere regissert den første Mamma Mia!-filmen (2008), og Jernkvinnen (2011), som Meryl Streep fikk Oscar for i rollen som Margareth Thatcher. Førstnevnte en florlett underholdningsfilm som er såpass dum at den blir deilig (så ble den også en gedigen publikumssuksess), sistnevnte et etter mitt syn ganske avpolitisert og noe fordreid portrett av den britiske statsministeren. Her mer enn antyder filmskaperen at det var Thatchers kjønn, ikke politikken hun førte, som var årsaken til motstanden hun møtte.
Lloyd er opprinnelig operaregissør, og etter pangstarten som filmregissør gikk hun tilbake til scenen og laget tre Shakespeare-oppsetninger med kvinner i alle rollene. At hun nå er tilbake med en uttalt feministisk film, er derfor ikke overraskende. Det som er fint, er at hun lager en såpass klassebevisst feministisk film som hele veien holder beina på bakken. Noen stor filmatisk opplevelse er ikke dette. Gi og ta noen flashbacks som bringer oss nærmere og nærmere et viktig punkt i historien, er Herself en nokså rett frem fortalt film som konsentrerer seg mer om fortellingen og karakterutviklingen. Men som pep talk for utsatte kvinner kan den ha en inspirerende og åpenbar terapeutisk funksjon, og som kvinneportrett er den gripende og varm. Og tydelig. Særlig i en fryktelig god scene fra en rettssak, der dommeren spør hvorfor Sandra ikke forlot Gary (Ian Lloyd Anderson) tidligere. – Still bedre spørsmål, repliserer hun. – Hvorfor spør dere ikke hvorfor han ikke sluttet å slå?
Clare Dunne er et nytt bekjentskap for min del, og hun gjør sterkt inntrykk i rollen som Sandra. Dunne har også skrevet historien, og det er som om hun kjenner Sandra – og alt hun baler med – til bunns. Som kvinnefigur skriver Sandra seg inn i tradisjonen av sterke kvinner. Selv om det er en styrke vi ser hos henne allerede fra første sekund, er det også mange nyanser her, som gjør Sandra levende og troverdig, både som sårbar og utsatt, og som sta og målrettet.
Husbyggingsprosjektet fungerer som en helt konkret del av historien, og som metafor for Sandras strev med å gjenoppbygge livet og tilværelsen etter mishandling og brudd. Det fine her, er at Sandra er den drivende, men at hun ikke må greie det helt alene. Hun får hjelp, til dels fra overraskende hold. Dermed er Herself like mye en film om solidaritet som om selvhjelp (i vid forstand). Og hvis vi i Norge har gått rundt og trodd at ordet dugnad var spesifikt norsk, må vi nok tro om igjen. Irsk har også et ord for det.
Sørensens filmservice 