Måned: desember 2019

Et bortgjemt mesterverk

Søndagens sykdom Manus og regi: Ramón Salazar, Spania. Tilgjengelig på Netflix

Noen filmer kommer bare på det helt riktige tidspunktet, akkurat når du trenger dem. Søndagens sykdom har ligget inne på skal se-listen min så lenge at jeg ikke husker hvordan den havnet der. Men i kveld ble den av litt tilfeldige grunner hentet frem. Og så viste det seg å være helt riktig film for meg til helt riktig tid.

Susie Sanchez som Anabel.

Historien er av stoff melodrama lages av, og det hele kunne gått riktig galt. Den sofistikerte og rike Anabel (Susi Sánchez) oppsøkes av en kvinne i 40-årene, som viser seg å være datteren hun forlot da denne var åtte år gammel. Hva vil Chiara (Barbara Lennie) henne? Ikke annet enn at Anabel skal tilbringe ti dager sammen med Chiara.

Herfra går filmen flere veier. Jeg vil ikke kalle dem uforutsigbare, bare dypt berørende. På sett og vis drar Chiara Anabel gjennom noen av de stadiene i livet hennes som hun ikke var til stede i, og det er så subtilt og nydelig gjort at jeg får frysninger. Og så er det noe mer.

En av grunnene til at Sánchez lykkes så overmåte, er tilbakeholdenheten han hele tiden viser. Det ulmer av innestengte følelser her. Det kunne blitt drama og tårer og utagering. I stedet er det blitt en poetisk, måteholden, vakker film å synke inn i, som dessuten er mollstemt klok på en måte som aldri blir påtrengende.

Barbara Lennie som Chiara.

Filmatisk plasserer Søndagens sykdom seg i det fineste av europeiske tradisjoner. Innimellom tenkte jeg at dette var noe Andrei Zvyagintsev kunne laget. Innimellom klinger noe bergmannsk gjennom, særlig Høstsonaten. Her er helt konkrete tråder og referanser til fransk film, og samtidig er dette utpreget spansk. Mye av æren hviler på fotograf Ricardo de Gracia, et ukjent blad i min bok, men herrejemini hvilke bilder, tablåer, dybder og stemninger han skaper. Han filmer røtter slik at du straks ser det metaforiske i dem, men uten at det virker påtatt. Han filmer interiører slik at de blir signifikante markører. Han er en billedkunstner av det formatet der du stadig får lyst til å trykke på stopp-knappen og bare nyte stillbildets maleriske kvaliteter.

Mor og datter i et berørende og signifikant øyeblikk.

Og det innrømmer jeg gladelig: Jeg syns det er veldig, veldig fint at en mann skriver så følsomt og innsiktsfullt om en aldrende kvinne, og om et vanskelig mor/datter-forhold. Idet jeg skriver denne setningen, ser jeg hvor feil den kommer ut – hvorfor skulle ikke en mann kunne skrive innsiktsfullt om dette, liksom? Men jeg lar det stå. Og jeg håper riktig mange finner frem til denne filmen. Av uforståelig grunner synes den å ha gått under mange radarer. Helst skulle jeg sett den på stort lerret, men når det ikke er mulig, er TV-skjermen bedre enn ingen ting. Dette er en film som virkelig fortjener å løftes frem.

Sensuell, malerisk og mesterlig

Portrett av en kvinne i flammer Manus og regi: Celine Sciamma, Frankrike, drama, 1 time 59 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 25. desember

Takk gud for at Celine Sciamma skrev rollen som Héloïse spesielt for Adèle Haenel. Vanligvis er jeg svært tilbakeholden med beskrivelser av kvinners utseende, men Haenel har et ansikt å drukne i. Viktigst likevel er selvsagt hvordan hun, som den formidable skuespilleren hun er, bruker dette ansiktet kunstnerisk. I så måte er Portrett av en kvinne i flammer en oppvisning i skuespillerkunst.

Om noen i farten ikke husker Haenel: Hun var først å se i Sciammas nydelige langfilmdebut, Vannliljer. I Norge har hun siden vært å se i De kjempende, i Dardenne-brødrenes stillferdige Kvinne, ukjent, og den energiske aktivist-filmen 120 slag i minuttet. Svært ulike roller, som viser Haenels spennvidde. Nå er hun altså tilbake hos Sciamma, der hun spiller en ung kvinne som sent på 1700-tallet motsetter seg å bli portrettert. Grunnen er at portrettmaleriet skal sendes til en frier i Milano. Liker han det han ser, skal hun giftes bort. Og i spørsmålet om ekteskapet har hun ingen egenvilje. Det vil si – det har hun jo, men den tas ikke hensyn til.

Kvinnen som skal male henne er Marianne (Noémie Merlant). Hun kommer til det spartanske herskapshuset under dekke av å skulle gå turer med Héloïse. Marianne observerer henne nøye mens de vandrer i kystlandskapet og gradvis blir kjent med hverandre. Og ja; lidenskap oppstår. Og ja, det hele fjetrende vakkert filmet og fortalt.

Héloïse (Adèle Haenel) og Marianne ( (Noémie Merlant).
Alle foto: Arthaus

Historien inneholder flere elementer, som blant annet involverer Sophie (Luána Bajrami) – en ung tjenestejente – og Mariannes situasjon som maler. Sammenliknet med Héloïse er Marianne en fri kvinne. Men som maler må hun presentere verkene sine i farens navn for å bli tatt seriøst. Dermed kan filmen leses som et stillferdig og sensuelt kampskrift mot kvinners ufrie stilling. Og selv om historien foregår i en helt annen tid, strekker den finmaskede tråder til våre dagers kamp for reproduktive rettigheter, seksuell frihet og mot tvangsekteskap.

Bare for å ha sagt det, gjerne med ettertrykk: Jeg elsker Sciammas filmer. Fra nevnte Vannliljer via Tomboy og Løvetannbarn (som hun er medforfatter på) til Girlhood og nå; denne. Som feminist har Sciamma ikke bare blikket rettet mot kvinner i ulike aldre og situasjoner, filmene hennes har en uttalt, kvinnelig synsvinkel, og – ikke minst – høy kunstnerisk kvalitet. I så måte overgår hun kanskje seg selv i dette maleriske verket. Innimellom er det så vakkert at det slår pusten ut av meg. Samtidig trekkes en betakende fortellermessig og visuell tråd til myten om Orfeus og Eurydike.

I lys av dette er musikkbruken særlig betakende. Nesten hele veien er Portrett av en kvinne i flammer befriende fri for musikk, eller rettere: befriende fri for påtrengende musikk. Slik får musikken en desto sterkere audiovisuell og emosjonell virkning når den først tas i bruk.

Og selv om film alltid er best på kino, er dette virkelig en film du ikke skal vente med å se til den dukker opp på TV. Sciamma og fotograf Claire Mathons storslåtte naturtablåer og intime nærbilder krever – og fortjener – det store lerretet de er malt for.

Guddommelig samfunnssatire

Guddommelig kjærlighet Manus og regi: Gabriel Mascaro, Brasil, fremtidsdrama/fabel, 1 time 40 minutter, 18 år. Norsk kinopremiere 25. desember

Etter fantastiske Neon Bull var forventningene ganske høye, for å si det mildt. Men Mascaro innfrir. Guddommelig kjærlighet er på mange måter ganske annerledes enn forgjengeren. Men også denne gangen viser regissøren sin fabelaktive evne til å skildre et miljø (han har bakgrunn som dokumentarfilmskaper), og sin like fabelaktige evne til å lage visuelt slående, oppslukende film (han har også bakgrunn som billedkunstner.)

Der Neon Bull skildrer et bokstavelig talt jordnært miljø av arbeidere på et omreisende rodeo-show, tar filmskaperen oss denne gangen med noen år frem i tid – til 2027 og et noe særegent, kristenfundamentalistisk miljø. Her må vi ha et viktig faktum i bakhodet: For ett år siden vant den høyrepopulistiske Jair Messias Bolsonaro det brasilianske presidentvalget. En avgjørende faktor for valgresultatet var landets nykonservative kristne. En mulig tanke er at det Brasil vi ser på lerretet, er Brasil slik det kan bli om Bolsonaro får sine fire mulige år ved makten. Scenarioet er ikke helt kinder-küche-kirche. Bare nesten og temmelig nær.

Joana (Dira Paes) mener den skilsmissetruede mannen heller bør pusse litt på ekteskapet sitt.

En av dem som trolig stemte Bolsonaro frem er filmens Joana (Dira Paes). Hun tilhører det evangeliske trossamfunnet «Guddommelig kjærlighet», er statsansatt byråkrat med nærmest guddommelig tro på byråkratiet – og hun nærer en like guddommelig tro på ekteskapet og kjærlighetens kraft. Men vent litt. Her ligger vel en innbyrdes motsetning? Nettopp. Så unnslår Joana seg heller ikke for å lirke par på skilsmissens rand med inn i menigheten, der ganske uortodokse metoder tas i bruk for blåse liv i skrantende ekteskap.

Joana (Dira Paes) og ektemannen Danilo (Julio Machado).
Alle foto: Mer filmdistribusjon

Joana lever lykkelig med sin mann, Danilo (Julio Machado). Her er bare en hake. 2027 er som 2019: fertiliteten er synkende. En emosjonell utfordring på det personlige plan, forsterket av et konservativt samfunn der familien står sterkt, og ekteskapelig status og graviditet scannes når man går på butikken. Og Joana og Danilo sliter altså med fruktbarheten – trass i Joanas inderlige bønner og parets rent fysiske og hyppige forsøk og øvrige strev.

Joana (Dira Paes) nyter godt av et privilegium forbeholdt gravide – en massasjestol.

Ut av dette lager filmen mye absurd komikk jeg ikke har lyst til å konkretisere fordi det er så overraskende og vilt vittig når det dukker opp. En del sider ved trosutøvelsen er også eksepsjonelt underholdende, som drive-in-kirken Joana jevnlig oppsøker for å samtale med den enslige presten der han sitter i sitt litt bensinstasjonaktige tempel med Bibelen i hånden og glatte popmusikksalmer på spilleren. Men i det hele er det også noe både uhyre skremmende og dypt fascinerende i måten Gabriel Mascaro skildrer Joana som et på mange måter mildt og samtidig fanatisk menneske. Hun er en kvinne som kan leses på mange måter, og som ved gjensyn kan få enda flere lag.

Det samme gjelder skildringen av religionen og religionsutøvelsen i denne nær-fremtid-fabelen. Det enkleste i verden ville vært å kjøre på med moro a la drive-in-kirken, eller å hente inn elementer fra en dystopi a la The Handmaid’s Tale. Man kan saktens se små spor av dette, men mest av alt synes filmen å åpne for en fundering rundt hvordan mennesker faktisk og pragmatisk innretter seg i et samfunn som dette. Og så skjer det jo noe som, ja, gjør det virkelig nødvendig for Joana å gå i dybden på sin tro.

Jeg skrev at Neon Bull og Guddommelig kjærlighet er ganske forskjellige. Likevel sees noen filmatiske fellestrekk. Mye handler om det dyriske, det kroppslige og det instinktive. I Neon Bull så vi hingstens umiddelbare reaksjon på en brunstig hoppe. Denne gangen er det Joanas hund som reagerer instinktivt på den løpske tispen i naboleiligheten. Med Diego Garcia bak kamera også denne gangen, fanges menneskekroppens skulpturelle skjønnhet i et par rituelle vaskescener (forrige gang var det i en dusj.) Og så er Mascaro og Garcia i fellesskap rene mestere i å vise sex på film uten at det blir plumpt eller pinlig. Selv noen relativt odde sex-scener viser på vidunderlig vis hvordan seksualiteten i sitt vesen er både sensuell, lidenskapelig og naturlig. Og det selv om omstendighetene i disse scenene er mer bisarre enn sexy.

En distinkt bruk av farger bidrar til filmens særegne stemning og stil. De spenner fra rene gråtoner i skildringen av byråkratiet Joana er en del av, via noe lett utvasket i hennes og ektemannens hjemmemiljø til flimrende, fargesterk neon med vekt på babyrosa og lyseblått i flere av scenene fra det religiøse miljøet.

Hei, og takk for at du bruker filmservicen! Den er profesjonell, gratis og drives fordi jeg brenner for film og filmformidling. Hvis du syns at den er litt ok og kanskje litt nyttig når du skal vurdere filmer å se, ville det vært fint om du la igjen et lite spor på nettstedet eller Facebook. Et sintefjes hvis du er rasende uenig i anmeldelsen, en tommel opp hvis du setter pris på at servicen finnes. På den måten bidrar du til at servicen når ut enda til flere.

Lørdagens TV-anbefaling

Pernilla August regidebuterte med «Skyggesiden», med Noomi Rapace i hovedrollen og basert på Susanna Alakoskis roman «Svinalängorna». Jeg vet at mange ikke liker den, men meg traff den med en kule av gjenkjennelighet i måten den skildrer barn som vokser opp i et hjem preget av alkoholisme. Også filmatisk er den god, med blant annet noen nydelige svømmescener og noen megetsigende observasjoner. Trolig ville jeg ikke gitt den full pott i dag, men jeg holder fast ved at det er en veldig god film. NRK2 kl 23.30

Nok en knallsterk islending

Let Me Fall Regi: Baldvin Zophoníasson, Island, drama, 15 år. 2 timer 17 minutter. Norgespremiere 13. desember

Dette er et tøft stykke film å begi seg inn i, av mange grunner. For min del ble jeg i perioder ganske satt ut, følelsesmessig. For noen år siden døde et av tantebarna mine av overdose, og svært mye i filmen minnet om hennes situasjon. Til alt overmål er filmens Magnea heller ikke så ulik henne av utseende. Men det gjør også at jeg opplevde filmen som svært autentisk i sin skildring av rusavhengigheten og dens konsekvenser.

Som regissør utmerker Zophoníasson ved å gå fullstendig utenom det mer mytologiske Island med sin storslåtte natur, sine småsteder, alle menneskene i islandsgenser. Lik Life in a Fishbowl skildrer Let Me Fall det urbane Island, selv om utgangspunktet og historiene er svært ulike. Mens den første handler om tre svært forskjellige mennesker i Reykjavik like før finanskrisen, er det altså rusavhengighet som er tema nå.

Slike filmer kan bli utrolig kleine, og det skal velutviklet balanseevne til for å unngå at de enten ender som filmatisk uspennende skremselspropaganda, eller skjærer ut i romantisering av den rusavhengige, eller hva som kan lede til avhengighet, slik jeg mener Margreth Olin henfalt til i Engelen. Zophoníasson unngår begge deler med god margin.

Elín Sif Halldórsóttir gjør en formidabel rolle som unge Magnea.

Regissøren har skrevet manus sammen med Birgir Örn Steinarsson, basert på intervjuer med rusavhengiges pårørende. Resultatet er ikke bare en skildring som greier å være hjerteskjærende og sober på samme tid, det er, som nevnt, en fortelling som i ett og alt er til å tro på. Til alt overmål greier den, som regissørens foregående, å være utsøkt filmatisk, takket være (også denne gang) Jóhann Máni Jóhannssons stilfulle kameraarbeid. Også her benytter Jóhannsson seg tidvis av en teknikk som nærmest visker ut de bakenforliggende omgivelsene. Slik løsriver historien seg fra Reykjavik spesifikt, den kunne foregått over alt.

Eyrún Björk Jakobsdóttir i rollen som den unge Stella.

Vi følger Magnea og venninnen Stella fra de som 15-åringer suges inn i et miljø av det som gjerne skjønnskrives som «utagerende festing». Filmen påstår ikke at det som begynner med en joint må ende med heroin, men den viser hvordan den glidende overgangen kan skje. Slik den viser hvordan suget etter rus kan ødelegge selv de fineste forhold mellom mennesker. Det gjelder forholdet til familien, men det gjelder særlig relasjonen mellom de to venninnene, som er filmens dreiepunkt. Skildret ømt og vart og med stor kjærlighet blir det også noe av det sterkeste, såreste i filmen. I tillegg til den presise skildringen av hvordan jentene spiller på sin seksuelle kapital for å tjene penger (les: lure mulige horekunder), for å ende i et vedvarende helvete av seksuell fornedring.

Kristín Þóra Haraldsdóttir spiller den eldre Magnea, og det gjør hun svært presist og overbevisende.

Historien fortelles ikke kronologisk, den hopper frem og tilbake i tid på en måte som gjør at vi ikke nødvendigvis sitter og lurer på hvordan det går med Magnea og Stella – selv om den også her har noen omdreiningspunkter. Og så kan man virkelig lure på hvor islendingene henter sitt arsenal av gode skuespillere fra. Her ser man etter hvert velkjente Ólafur Darri Ólafsson i en ørliten rolle, og omtrent like velkjente Þorsteinn Bachmann og Sólveig Arnarsdóttir som Magneas foreldre.

Men de som virkelig imponerer er Elín Sif Halldórsóttir og Eyrún Björk Jakobsdóttir som unge Magnea og Stella, og Kristín Þóra Haraldsdóttir som den eldre Magnea. Sistnevnte så jeg sist i fjorårets Og pust normalt – som ikke imponerte i helt samme grad, men av naturlige årsaker kjente jeg henne ikke igjen. I uhyre krevende roller leverer de presist og optimalt, og uforglemmelig.

Og så har du et helt fenomenalt lydspor, og Ólafur Arnalds spesialkrevne musikk, som legger seg stemningssakepnde over det hele uten et øyeblikk å bli påtrengende.

Hei! Du har nå lest gratis en anmeldelse som vanligvis ville kostet deg et avisabonnement. Jeg gjør dette fordi jeg brenner for film og filmformidling. Hvis du syns at det er litt ok og kanskje litt nyttig når du skal vurdere filmer å se, ville det vært fint om du la igjen et lite spor på nettstedet eller Facebook. Et sintefjes hvis du er rasende uenig, en tommel opp hvis du setter pris på at servicen finnes. På den måten hjelper du servicen til å nå ut til flere. Og det er vel ganske kjekt?

En fest av en film

Knives Out Manus og regi: Rian Johnson, USA, krim/komedie, 2 timer 10 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 6. desember

Hvor gøy Rian Johnson hadde det da han skrev manus kan man bare forestille seg. Jeg tror han nikoste seg, slik jeg er overbevist om at dette drømmelaget av noen skuespillere også gjorde mens de jobbet med filmen. Og produksjonsdesigneren, da han formet interiøret i det grandiose herskapshuset der herligheten foregår.

Knives Out er et slags Agatha Christie møter Roald Dahl, og resultatet er ellevilt underholdende. Dessuten er det ellevilt underholdende med stil, med et stort, stort hjerte og med klasseperspektiv.

LaKeith Stanfield og Noah Segan spiller etterforskerne Elliot og Wagner, Daniel Craig har rollen som privatetterforsker Benoit Blanc.
Alle foto: Norsk Film Distribusjon

Morgenen etter at krimforfatteren Harlan Thrombey (Christopher Plummer) har feiret 85-årsdagen med hele familien til stede – inkludert sin mor, som ingen vet alderen på – finner hushjelpen Fran (Edi Patterson) ham død, med avskåret strupe, på arbeidsrommet. Politifolkene Elliot og Wagner (LaKeith Stanfield fra Get Out og Sorry to Bother You, og Noah Segan) har allerede konkludert med at det er snakk om et selvmord, typisk, eller i tråd med forfatterens litterære plott. Så hvorfor driver de likevel og avhører familiemedlemmene? Og hvor kommer privatdetektiven Benoit Blanc (Daniel Craig) inn i bildet?

Ekteparet Linda og Richard Drysdale (Jamie Lee Curtis og Don Jonson) sammen med sykepleieren Marta (Ana de Armas)

Blanc er en slags moderne Hercule Poirot, bare uten mustasje og med metertjukk sørstatsaksent, og han tar snart over showet, på alle vis. Men først skal vi gjennom en presentasjon av familien, og den er av et sånt kaliber at jeg får lyst til å kjøre hele greien på repeat. Dels på grunn av de fiffige vekslingene mellom scener og situasjoner, mye på grunn av replikkene, mest fordi skuespillerne leverer varene så til de grader.

Harlans datter Linda spilles av Jamie Lee Curtis – hvor i all verden har hun vært i det siste? Uansett; hun er morsommere enn noen gang. Og rollen er formidabel. Hun har en mann, Richard (Don Johnson) og en arrogant og oppblåst drittsekk av en sønn (Chris Evans). Han heter Ransom, og kommer sent men godt inn i handlingen. Så er det svigerinnen hennes, Joni, spilt av Toni Collette i sedvanlig praktslag. Bloggeren og påvirkeren Joni driver et velværefirma og er mor til feministiske Meg (Katherine Langford), som får studiene finansiert av Harlan. Forfatteren har også en sønn, Walt (Michael Shannon), som driver forlaget Harlan gir ut bøkene på, og som sammen med konen Donna (Riki Lindhome) har en velkledd, blek og høyreorientert tenåringssønn – Jacob (Jaeden Martell). Sist, men ikke minst, har vi personen som kanskje sto Harlan nærmest, men som ikke inngår i familien: hans private sykepleier Marta Cabrera (Ana de Armas, som spilte Joi i Blade Runner 2049), datter av en illegal innvandrer og dessuten utstyrt med sin egen, fysiske løgndetektor: Hun kaster opp når hun ikke snakker sant.

Chris Evans er ekstremt god som drittsekken Ransom Drysdale.

Knives Out er meislet etter den klassiske hvem-gjorde-det-krimmen, overført til en samtid som kontinuerlig markeres gjennom dialoger og referanser, og samtidig får fylde fordi mye av handlingen dreier seg om arv og verdier, i både konkret og overført betydning. Det gjør den til noe langt mer enn en krim, men som sådan har historien så mange twister og innfall at det skal godt gjøres å gjette sammenhengen. Og er man så dreven i krimfaget at man greier det likevel, har man det uansett kostelig moro både før og etter at Blanc løser gåten. Både visuelt og plottmessig gjør Rian Johnson mesterlig bruk av det svære huset, som den eksentriske Harlan har utstyrt og overmøblert med effekter fra egne krimplott, inkludert en hemmelig inngang og en svær installasjon av ulike kniver og dolker.

Johnson øser liflig av mange arsenaler, og gir dem sin egen vri. En biljaktsekvens, for eksempel, som gjøres til en komplett meningsløshet. Den ene klisjeen etter den andre, som punkteres, eller hales ut i smartheter og vittigheter, eller parodier.

Daniel Craig og Ana de Armas.

Men dette er altså også noe mer. For bortsett fra Marta, politimennene og privatetterforsker Blanc, er filmen befolket av mennesker som har fått alt det de har her i verden rett i hendene, og anser sin rikdom og sine privilegier som en rettighet. De er overflatiske – blant annet insisterer de på at Marta er en del av familien, men ikke en av dem vet hvilket land hun opprinnelig kommer fra. De er egoistiske, arrogante, og de lider av en havesyke som velter ut straks Harlans testamente offentliggjøres. Du står helt fritt til å se dem som et bilde på USA.

Jeg har ikke sett Rian Johnsons Star Wars-filmer, men jeg har sett Looper en rekke ganger; og elsker den. Jeg elsker Knives Out allerede, og gleder meg til gjensyn. Også fordi den er så intrikat, og så smekkfull av detaljer, at man garantert vil finne noe nytt ved hvert gjensyn. Og så har den et av de mest potente, uforglemmelige sluttbildene jeg har sett på film i år.