Måned: september 2019

En forførende lagkake av en film

Forført Regi: Safy Nebbou, Frankrike, drama, 9 år, i time 42 minutter. Vises under BIFF. Ordinær kinopremiere 4. oktober

Flytende rundt på sosiale medier er vi enten fluer eller edderkopper, sier Claire (Juliette Binoche). Det er en god, presis beskrivelse; om enn ikke helt dekkende. Noe Claire selv snart skal demonstrere.

Clair underviser i litteratur ved et universitet i Paris. Hun er hun mor til to sønner, og – som 50-åring – forlatt av en ektemann som fant en langt yngre kvinne. Selv har hun funnet en yngre elsker. Det er når han trekker seg unna at ting begynner å balle seg for Clair.

For å holde seg sideveis orientert om ham via hans venn Alex, lager hun en falsk Facebook-profil der hun iscenesetter en smellvakker 24-åring hun kaller Clara. Hun snoker seg innpå Alex, som snart sitter på kroken. Men det gjør også Claire. Slik utvikles et virtuelt kjærlighetsforhold som gjør begge hektet. En tilleggseffekt er at Claire selv føler seg som en 24-åring. En litt mer uheldig tilleggseffekt er at chattingen og telefonsamtalene med Alex tar opp stadig mer av Clairs tilværelse og tid. Og han vil treffe henne. Det lar seg jo ikke gjøre.

Claire (Juliette Binoche) og Alex ( François Civil) i en av fortellingens diktede sekvenser.
Alle foto: Arthaus

Vi kommer inn i historien på et tidspunkt der Claire har brutt sammen og går til psykiater. Fortellingen følger hennes samtaler med denne, noe som danner ett av lagene i filmen. Det er flere, og de skal ikke røpes.

Noe av det fascinerende med Forført er at nettopp disse ulike lagene gjør det til en film som kan leses på flere måter. På ett plan er den et både reelt og metaforisk bilde på hvordan vi kan forelske oss i en annen basert på inntrykket vi skaper oss gjennom hva vi hører, ser og presenteres for. En bildedannelse som altså ikke behøver å være reell.

På et annet plan peker filmen på forpliktelsene det medfører å involvere seg i et annet menneskes liv; og tapets, sorgens og sinnets konsekvenser.

Juliette Binoche gjør med dette en av sine sterkeste rolletolkninger på lenge. Hennes Claire er både forførende og provoserende, rasende og sårbar. Hun er en skarpskodd intellektuell og feminist som nekter å gi slipp på sitt erotiske liv og potensial, og som stritter imot det den forestående alderdommen kan komme til å frata henne. At mannen har forlatt henne for en yngre kvinne blir i så måte et forstørrelsesglass. Men hun peker også på noe essensielt: Selv om hun er en selvstendig kvinne, vil hun bli ivaretatt. Som hun sier: Vi er aldri for gamle til å være små.

Samtidig er dette en film der iscenesettelse, diktning (i dobbel forstand), løgn og forstillelse utgjør noen av de ulike lagene og flyter sammen på fascinerende vis. Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du lyver, sier Catherine Bormans, psykiateren (Nicole Garcia), vel vitende om at Claire kan være en like upålitelig forteller som hun er – eller var – en upålitelig kjærlighetsforbindelse for Alex.

Forholdet til den unge fotografen Alex spilles ut gjennom chatting og lange, intime telefonsamtaler.

Filmen gir ingen klare svar og trekker ingen konklusjoner. Men i sin åpenhet rundt det man kan kalle «den mangfoldige Claire», former den et stille, sårt og fascinerende kvinneportrett.

Nydelig fra Almadovar

Smerte og ære Regi: Pedro Almodovar, Spania, drama, 12 år, 2 timer 11 minutter. Norsk kinopremiere 27. september

I hellane som jeg elsker denne filmen! Antonio Banderas har knapt spilt bedre. Penelope Cruz sin rollefigur gir nydelige assosiasjoner til italienske klassikere, især Fellini. Hele filmen er en perfekt balansegang mellom akkurat passe distansert historiefortelling og det stoffet som smelter hjerter, for å si det banalt.

Og for en åpningssekvens! Banderas sittende under vann i et svømmebasseng, med lukkede øyne. Han holder pusten. Kamera følger et arr som løper fra navlen og opp til brystet. Så skyter skikkelsen til overflaten, og det klippes til fortiden, til kvinner som vasker klær i en elv. På ryggen av den ene sitter en liten gutt.

Scene fra den betakende åpningssekvensen, som fører rett over i en vidunderlig scene fra Salvadors barndom (se topp-bilde).
Alle foto: Norsk filmdistribusjon/El Deseo

Uten å ha sjekket forelegget, vil jeg tro det er en høyst personlig film, kanskje Almodovars mest personlige. Banderas spiller Salvador Mallo, en av Spanias mest meritterte filmskapere. Men det ærefulle ligger i stor grad bak ham. Tilværelsen i den mondene leiligheten i Madrid handler mer om å takle eller ikke takle en rekke fysisk smertefulle tilstander, som stadig hodepine, ryggprolaps og hyppige kvelningsanfall.

Etter 30 år restaureres en av hans første filmer for å vises på Cinemateket. I den anledning tar han kontakt med skuespilleren Alberto Crespo (Asier Etxeandia), som spilte i filmen, men tolket rollen på en måte Salvador var særdeles misfornøyd med. Utfallet ble uvennskap, og gjensynet er ikke akkurat hjertelig, men det skal vise seg å ha en sideeffekt: Salvador lærer å røyke heroin.

Regissør Salvador Mallo i klinsj med Alberto Crespo (Asier Etxeandia), skuespilleren han mener ødela en av hans første filmer.

Inn i denne historien veves altså tilbakeblikk på regissørens relativt fattige oppvekst, forholdet til moren Jazinta (Cruz) og hans lærenemhet og leselyst. Gutten spilles aldeles nydelig av unge Asier Flores, og tilbakeblikkene kommer (heldigvis) uten nåtidige markører eller minneutløsere. De glir bare frem og tilbake i handlingen, men vises samtidig signifikante omdreiningspunkter i oppveksten hans. Barndomsskildringen er like enkel som «huset» de bor i – en hule med kalkede vegger – og den er helt nydelig. Poetisk og nedpå, slik hele filmen er overraskende nedpå til å komme fra Almodovar. Det melodramatiske – eller teatralske som – for all del – gir farge og liv til filmene hans, er stort sett fraværende. Et lite tilløp er det her; i en scene der den prepubertale Salvador besvimer ved synet av en naken, ung adonis. Men også den scenen er bare … hva skal jeg si …? Bedårende.

Unge Salvador på flyttefot med sin mor (Penelope Cruz) og faren (Raul Arevalo), som bortsett fra denne scenen er fraværende gjennom hele filmen.

Det ville være feil å si at maskuliniteten er fraværende i Banderas skikkelse, vi snakker tross alt Banderas. Men han fører Salvador inn i forkammeret til alderdommen, og legger over ham et teppe av resignasjon – og depresjon. Det er jo, i likhet med andre av filmens temaer, ikke helt ukjent i Almodovars filmografi. Og det er godt mulig jeg tar feil når jeg mener dette kanskje er det beste Banderas har gjort; det kan være en feilslutning fordi dette portrettet er så nærgående og intimt. Men portrettet hans av denne mannen beveger meg dypt. Også når han oppfører seg litt dust. Også når han ligger utstrakt og glipper med øynene i heroinrus, eller beveger seg på denne måten mennesker gjør når de sliter med ryggprolaps. Eller riktigere: særlig da.

Ømheten denne skikkelsen vekker får ytterligere næring i et særdeles vakkert skildret møte mellom Salvador og Frederico (Leonardo Sbaraglia), en av hans store kjærligheter fra mange år tilbake. Den forener melankoli, kjærlighet, ømhet og gjenopplivet lyst på en så betakende måte at jeg får lyst til å grine.

«Det er ikke filmen som har endret seg, det er øynene dine,» sier en aldrende skuespiller når Salvador forteller henne om gjensynet med den restaurerte filmen, som han ikke var fornøyd med for 30 år siden. Det er også noe av kjernen i Smerte og ære. I bunn og grunn handler den om å se på fortiden med andre øyne og å forsones med det som har vært.

Bruce Springsteen goes Bollywood i Luton

Blinded by the Light Regi: Gurinder Chadha, Storbritannia, musikalsk drama, 9 år, 1 time 57 minutter. Norsk kinopremiere 27. september

Gjør klar for en film med sjarmfaktor minst like høy som 1980-tallets hår. Blinded by the Light er tøysete og søt og snål, og totalt gjennomsiktig og forutsigbar. Men innenfor sin lette feelgood-ramme greier den å si noe om musikkens frigjørende kraft – i dette tilfellet kraften i bruce Springsteens låter. I samme jafs, og i tråd med Springsteens musikalske univers, greier den også å si noe om klassetilhøringhet, om sosialt og kulturelt opprør, om å realisere drømmer – og om rasisme.

Filmen er inspirert av ungdomstiden til journalisten Sarfraz Manzoor og hans selvbiografiske bok – «Greetings from Bury Park: Race, Religion and Rock N’ Roll». I filmen heter unggutten Javed Kahn (Vivek Kalra). Han bor i det lavere middelklassestrøket Bury Park i Luton. Foreldrene har emigrert fra Pakistan. Faren – industriarbeider og familiens konservative overhode – vil at gutten skal bli eiendomsmegler. Javed selv vil bli forfatter.

Skolekameraten Roops (Aaron Phagura) er den som introduserer Javed for Bruce Springsteen.
Foto: SF Studios

Den store metamorfosen i den keitete og sjenerte ungguttens liv skjer da en skolekamerat introduserer ham for Bruce Springsteen. Fra andre siden av havet, fra New Jersey, fra Asbury Park kommer musikken, tekstene, som beskriver Javeds liv slik det er. Og alle vi som i formative år har opplevd å få soundtracket til vårt liv i fanget, eller som et hardt slag i hodet, vet så godt hva det går i.

Nikita Mehta, Kulvinder Ghir og Meera Ganatra spiller Javeds søster, far og mor.
Foto: SF Studios

Regissør Gurinder Chadha huskes spesielt for sjarmbomben «Bend it like Beckham» (2002), en fotballkomedie som kretset rundt noe av den samme lojalitetskonflikten mellom lidenskap og drømmer og tradisjonsbundet familie. Også da lesset hun på med bollywoodsk inspirasjon. Denne gangen drar hun det enda lenger. Med Springsteen-kassetten i walkmanen styrer hun tidvis filmen ut i et overskuddspreget Bollywood-landskap der både Javed, venner og tilfeldig forbipasserende bryter ut i sang og dans. Av og til ganske kårny å se på, og derfor også ganske gøy.

1980-tallet var også tiåret da britiske nynazister og rasister begynte å marsjere i gatene igjen.
Foto: SF Studios

Men det er mer her. Innimellom føles filmen som en tidskapsel laget for å minne oss om at 1980-tallet var mer enn høyt hår, vide bukser og store skulderputer. Det var Reagan og Margaret Thatcher, industrinedlegging og arbeidsledighet og streiker, og nynazister som igjen begynte å marsjere i gatene i Storbritannia. Det var et beinhardt tiår, politisk og sosialt, og filmen viser oss noe av dette. Javeds far mister jobben. Hvite drittunger pisser inn gjennom dørsprekken i hus der det bor mennesker av pakistansk herkomst. Eliza (Nell Williams) – Javeds kjik – er blant skolens mest politisk engasjerte, og deler ut løpesedler mot apartheid-politikken i Sør-Afrika.

Javeds kjæreste Eliza spilles med varm sjarm av Nell Williams.
Foto: SF Studios

Inn i dette glir altså Bruce Springsteens låter som et kommentarspor, som inspirasjonskilde, som en opprørsfanfare. Og det funker stort sett.

Filmen er slett ikke fri for irriterende klisjeer og søtladen sentimentalitet. Men denne gangen lar jeg sjarmen komme tiltalte til gode.

Sjelegranskning i verdensrommet

Ad Astra Regi: James Gray USA, sci-fi, 12 år, 2 timer 2 minutter. Norsk kinopremiere 20. september

Visuelt er Ad Astra så vakker at sentralnervesystemet stundom slår krøll på seg. Ikke så rart, når mesterfotograen Hoyte Van Hoytema har hånd om kamera. Det vet alle som har sett Dunkirk, Her, Muldvarpen, La den rette komme inn og Interstellar. Sistnevnte ligger dessuten som en nærliggende sammenlikning; tematisk og fordi Nolans film rager så høyt i min bok at det meste som passerer må finne seg i å bli sammenliknet. De fleste kommer til kort. Det gjelder også Ad Astra.

Men la meg ta det beste først – det vil si: det beste i tillegg til Hoyte Van Hoytema. Altså Brad Pitt. I store trekk er Pitt overlatt til seg selv, filmet i nærbilder der små nyanser i mimikk og blikk taler for seg selv, med stor kraft. Det er nydelig skuespillerkunst. Pitt spiller Roy McBride, astronaut og sønn av legendariske Cliff McBride (Tommy Lee Jones) – en mann som for 30 år siden dro med Lima-prosjektet ut i den ytre delen av solsystemet på jakt etter mulig liv i universet. Alle trodde han og resten av mannskapet forsvant. Men han forsvant ikke, nå får hans tilstedeværelse der ute kolossale konsekvenser for livet på jorden.

Tommy Lee Jones tegner et både fascinerende og fryktinngytende portrett av den meritterte astronauten Cliff McBride.
Foto: Twentieth Century Fox

Hans forsvinning har også hatt kolossale konsekvenser for Roy, rent personlig. Som menneske er han nærmest avskrudd. Han har konstant lav hvilepuls, uavhengig av situasjon. Det gjør ham til en uperfekt ektemann og en perfekt stressmestrer og astronaut. Nå får han oppgaven med å kontakte sin far der ute i solsystemet.

Det ligger an til et interplanetarisk fadermord. Det ligger an til en lang ytre og indre reise, og i den tar Ad Astra form som en eksistensiell ransakelse vi aner at vil endre Roy for alltid. Det er i dette man – trass i store ulikheter – kan trekke visse paralleller til Interstellar, og det er her Ad Astra kommer til kort. James Gray greier ikke å etablere de store, filosofiske dybdene, kompleksiteten og poesien som kjennetegner Nolans film. Roys krise, hans farsransakelse og selvransakelse er troverdig i Pitts ansikt, men ofte verbalt banal og lett overforklarende, enten det dreier seg om replikker eller voice over.

Kameraarbeid, scenografi, produksjonsdesign – og Brad Pitt imponerer mer enn selve historien.
Foto: Twentieth Century Fox

Ad Astra er i mangt og meget en rolig, meditativ film uten den store spenningen. Den har et par actionscener som isolert sett er bemerkelsesverdige. Den ene fordi den fremstår som underlig påklistret der den plutselig slipper løs to bavianer gone bananas på et norsk (!) forskningsfartøy. Den andre langt mer original der den gir til beste en biljaktscene på månen som gir assosiasjoner til krigsfilmer fra Irak og Adghanistan. Begge scenene er handlingsmessig godt integrert i selve historien, men fremstår likevel dårlig integrert i filmen som sådan, i dens ofte meditative rytme og stemning.

En original biljaktscene på månen gir assosiasjoner til en rekke krigsfilmer.
Foto: Twentieth Century Fox

I og for seg er det interessant at Ad Astra bruker  sci-fi-filmen som innpakning rundt en film som i bunn og grunn handler om et kjent motiv – nemlig fedre og sønner, fravær og nærvær og det å måtte gi slipp på et annet menneske. I så måte er den original, også i måten den bruker sjangeren for å skape kommunikasjon mellom de to. Men ut over disse rammene bringer den ikke noe nytt inn i tematikken, og greier heller ikke å formidle tematikken på en måte som beveger emosjonelt.

Bortsett fra nevnte biljaktscene har filmen heller ikke mye originalt å by på vurdert som ren sci-fi. Den bebodde delen av månen er fiffig fremstilt som en kjøpesenterliknende affære. Ellers kjører filmen gjennom de fleste kjente tropene. Austronauter svevende under stjerner og planeter. Dokkingssystemer som ikke funker. Meteorregn. Men for oss som elsker noen av disse tropene, er det mye øyegodt å hente.

Viljens seier over kroppen

Edie Regi: Simon Hunter, drama, Storbritannia, 1 time 42 minutter, 6 år. Kinopremiere i Bergen 20. september, resten av landet 27. september

Finnes det et alternativ til aldershjemmet? Ja! Du kan for eksempel prøve å bestige Suilven, et ruvende, bratt og avsidesliggende fjell i Skottland. Hvilken strålende hommage ville det ikke vært til «det ville barnet» Edie en gang var, før livet førte henne ut i et ekteskapelig myrlandskap.

Jeg elsker ideen, og jeg elsker at det lages film for 85 år gamle skuespillere – i dette tilfellet Sheila Hancock. Derfor skulle ønske det var blitt en film jeg kunne elske. Det er det ikke. Det er en snill og godslig film, en film som streber etter merkelappene «hjertevarm» og «inspirerende», og som det heller ikke helt går an å mislike. Jeg skulle bare ønske den var så god som den faktisk kunne blitt.

Johnny (Kevin Guthrie) og Edie (Sheila Hancock) på treningstur før hun legger ut på den store styrkeprøven.

Hancock gjør en fin rolletolkning av den nyslåtte enken Edie, en dame de færreste ville kalt elskelig. Johnny (Kevin Guthrie), som skal bli hennes venn og veileder i Skottland, kaller henne «en sur gammel ku». Men vi skjønner hvorfor hun er blitt sånn, og vi heier på henne der hun med staver og stive knær jobber seg mot en fjelltopp det synes ubegripelig at hun skal kunne nå.

I disse scenene henter filmen uvurderlig drahjelp fra Skottlands storslåtte natur, man får lyst til å dra dit sporenstreks. Ellers er det svært lite storslått ved filmen, og det er dens største problem. Den er så enkel – bortimot overforenklet, gjennomskuelig og forutsigbar at jeg i lange strekk nærmest faller i søvn. Oppå det hele smøres et tjukt lag med romantiserende musikk, så enerverende at jeg får mugg i ørene.

Dermed skriver Edie seg inn i de siste årenes rekke av filmer rettet mot et godt voksent publikum, der ideen er god og gjennomføringen middelmådig. Synd. Fryktelig synd.

Dette er en av de beste og viktigste seriene på Netflix nå

«Unbelievable». Mini-serie på åtte episoder. Netflix.

Jeg måtte stålsette meg. Etter mange runder i kinosalen og foran TV-en der mer eller mindre grafiske voldteksskildringer skal fordøyes, har jeg fått et slags teflonbelegg. Det er helt nødvendig for å greie jobben som anmelder, men jeg utstår egentlig ikke den avstanden jeg har vært nødt til å legge mellom det som skjer på lerret/skjerm og mine egne erfaringer, erindringer og følelser.

I går var jeg hjemme alene, hadde fri, var sylte forkjølet og uten ork til annet enn å binge en serie. Men jeg ville ha kvalitet. «Unbelievable» viste seg å være kvalitet fra ende til annen. Og også fryktelig vond. Men slik etterforskerne Grace Rasmussen og Karen Duvall kommer inn i handlingen med all sin stamina og solidaritet med ofrene, kommer skuespillerne som gestalter dem inn som som en lise og en fryd i det ellers mørke dramaet. Rasmussen og Duvall spilles av to av mine favoritter – Toni Collette og Merrit Wever. Sistnevnte ikke fullt så kjent som førstnevnte, men elsket av alle som elsket seriene «Nurse Jackie» og den glimrende, feministiske westernserien «Godless». Også her gjør de to en ypperlig jobb som – sjangermessig tro – to høyst ulike, men like dedikerte etterforskere.

Serien baserer seg på en artikkel i et gravejournalistisk tidsskrift, og er sentrert rundt Marie (hjerteskjærende godt spilt av Katilyn Dever), en 16-åring med mange vonde erfaringer og en rekke fosterhjemsplasseringer bak seg. Da hun anmelder en nattlig og svært spesifikk overfallsvoldtekt, opplever hun det mange voldtatte utsettes for: å bli mistrodd. Hun ender med å innrømme falsk forklaring, etter en prosess som er et lærestykke i manipulasjon. For Marie, med hennes bakgrunn og på det punktet hun er i livet, får dette marerittaktige, ødeleggende konsekvenser. Interesserte kan merke seg at de tre første episodene, der mye vekt legges på Maries historie, er regissert av Lisa Cholodenko, filmskaperen bak nydelige The Kids are Alright fra 2010.

Serien veksler mellom Maries erfaringer og liv i staten Washington i 2008, og politiets jakt på en serievoldtekstmann i Colorado i 2011. Her er det Rasmussen og Duvall kommer inn. De jobber separat, for to ulike politidistrikt, men ser etter hvert nødvendigheten av å samarbeide. Trass det blytunge temaet, bidrar samspillet mellom Rasmussen/Duvall til å gi serien et innslag av letthet, av humor, og ikke minst – en stor porsjon varme som aldri oppleves klam, bare nødvendig og ekte.

Sammen gjør de Unbelievable til en svært realistisk og spennende politiserie der vi følger den nitide etterforskningen trinn for trinn, inn og ut av blindspor og med rom for sterk kritikk av politifaglige metoder og intern kultur.

Seriens aller største styrke er likevel perspektivet, som konsekvent er på kvinnene og ofrenes side, som vektelgger deres ulike reaksjonsmåter, deres sorg og raseri, og som aldri blir spekulativ i sin fremstilling av de brutale overgrepene. Gjennom ofrene tegnes også et realistisk bilde av hvor bredt en forbrytelse som voldtekt rammer.

Den eneste som avkles her, bokstavelig talt, er overgriperen, i en megetsigende scene etter fengslingen, der han til slutt står naken og eksponert i en celle med innsyn fra alle kanter.

Naturlig nok vegrer mange overgrepsutsatte seg for denne typen fiksjon. Man risikerer å trigge traumer. Det kan også skje her. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale Unbelievable til dem som orker. Utgangspunktet her er ofrenes verdighet, overlevelsesevne og mulighet for å komme videre. Her er sterke elementer av katarsis. Selv grein jeg som et piska skinn. Av sinne, sorg og lettelse.