Et morsomt og gledesfylt opprør

Gloria! Manus og regi: Margherita Vicario. Italia/Sveits
Mottaker av FIPRESCI-prisen på Flying Broom International Women’s Film Festvial, Ankara.

Ufortalte historier inntar lerretet i denne lekne, velregisserte og universelle filmen, som også holdes opp av sterke rolletolkninger fra de sentrale skuespillerne.
Galatéa Bellugi har hovedrollen som Teresa, en ung og tilsynelatende stum tjenestejente som arbeider på et barnehjem drevet av den religiøse stiftelsen Sant’Ignazio, nær Venezia, rundt 1800.

De forlatte eller foreldreløse jentene er på Teresas alder. Men i motsetning til henne, har de fra tidlig alder lært å synge eller spille i det som utgjør barnehjemmet orkester. Musikken de fremfører er komponert av presten Perlina (Paolo Rossi).

Teresa hundses med både av Perlina og de andre kvinnene, særlig Lucia (Carlotta Gamba), orkesterets førstefiolinist. Men Teresas hode og kropp er fylt med musikk, demonstrert i en forbløffende scene i begynnelsen av filmen, der de andre tjenestejentenes daglige arbeid smelter sammen i en nydelig koreografert og utført symfoni. En scene som også gir et hint om de kunstneriske frihetene dette periodedramaet kommer til å ta.

Da paven annonserer et besøk hos menigheten som driver barnehjemmet, prøver Perlina å komponere et nytt musikkstykke til ære for ham. Men han lider av skrivesperre. Lucia, også en dyktig komponist, prøver å få ham til å bruke en av hennes komposisjoner. Han nekter.
Samtidig blir et moderne piano donert til de kvinnelige musikerne, men Perlina stuer det bort i et tomt rom. Teresa oppdager det, og oppdager samtidig sitt musikalske naturtalent.

Dette er skuespilleren, sangeren og komponisten Vicarios debutfilm. Hun bruker en del elementer fra commedia all’italia-tradisjonen. Resultatet er en perfekt, sjarmerende og lekende blanding av melodrama, filmatiske klisjeer, humor, sinne – og noen godt gjennomførte kontrafaktiske elementer blandet med historiske fakta. Når Teresa spiller piano, er det med en jazzy tone og stil som minner om Keith Jarrets improvisasjoner. De andre kvinnene fascineres av musikken hennes, bortsett fra Lucia, som føler sine egne komposisjoner truet. Men sakte utvikler det seg både samarbeid og varmt vennskap mellom kvinnene.

For øvrig er både Teresas musikk og den samtidige barokkmusikken komponert av Vicario og hennes samarbeidspartner, Davide Pavanello.

Etter hvert som pavebesøket nærmer seg, legger kvinnene en plan. Den ender i en mesterlig, kaotisk, oppløftende og seriøst gøy konsert som også viser hvordan opprør kan være likelig blandet med sinne, humor og humør, glede, og en oppløftende og modig stahet som omfavner så vel selvbevissthet som solidaritet.

Nydelig filmet av Gianluca Palma, står Gloria! ut som en cinematisk nytelse. Palmas bruk av naturlig lys og stearinlys skaper en varm palett. Epokens klær, møbler og nedslitte interiør, så vel som kvinnenes gradvise, nære relasjon, gir vakre, maleriske bilder. Samtidig, og nesten enda bedre, er filmens audivisuelle uttrykk – lekkert, musikalsk og appellerende.

Gloria! greier å drive både publikumsfrieri og samtidig være en kunstnerisk og cinematisk kompromissløs og selvsikker film. Den forteller en historie som sjelden er fortalt på film, og er en velkommen og hjertefølt hyllest til alle de kvinnelige komponistene som forsvant i historiens mørke.

Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Berlin i år. Så det er bare å håpe at den ble plukket opp av en norsk distributør eller festival.

Så gøy at det går nesten ikke an

The Fall Guy Regi: David Leitch. USA. Action/komedie Norsk kinopremiere 26. april

Emily Blunt og Ryan Gosling er alene nok til å få meg opp om morgenen og av gårde på pressevisning. Under årets Oscar-utdeling sto de sammen på scenen og småkjeklet i noe som handlet om Barbenheimer, men som også hadde referanser til denne elleville hyllesten til Hollywoods bakfolk – her: stuntfolkene.

Selv er jeg i utgangspunktet ikke så glad i action. Med hederlige unntak. Men The Fall Guy er så inni hampen overdrevet, så full av metaperspektiv, så proppet med filmreferanser, så ufattelig lite selvhøytidelig, så elegant turnert og så ustyrtelig morsom at jeg gir meg ende over.

Alle foto: Universal Studios

Gosling spiller Colt Seavers, er berømt stuntmann med mer enn et godt øye til kameraassistenten Jody Moreno (Blunt). Etter en alvorlig fallulykke på settet, forsvinner han ut av så vel Jodys liv som det hollywoodske, bare for å hentes tilbake av den mektige produsenten Gail Meyer – formidabelt spilt av formidable Hannah Waddingham. Filmen det dreier seg om, er en romantisk historie som på episk vis binder sammen western og sci fi, og som også er Jodys regisdebut. Colt skal være stuntmann for Tom Ryder (Aaron Taylor-Johnson), en ustadig stjerne Colt har vært stuntmann for før, i en serie Tom Ryder-filmer.

Filmkyndige som finleser denne lille oppsummeringen, vil allerede her finne et par fine referanser til filmhistorien. Selv om dette er en komprimert nyinnspilling av en TV-serie fra 1981, kan sujettet med 2024-briller gjerne leses som et spark til en slags hollywoodsk idé-desperasjon på manussiden, og til den endeløse rekken av franchisefilmer. Men mest av alt er den, som nevnt, en hyllest til alle folkene som jobber bak kamera, og stuntfolkene især.

Ut over det, er ikke dette en film som fordrer de store analysene. Det er filmen du trenger etter en stressende dag eller uke, En skikkelig popcornfilm du bare nikoser deg med mens hjernen stilles på velfortjent pause og øynene hviler på et oppbud av gøy trash, enda gøyere klisjeer, og skuespillere som leverer skuespill fra øverste hylle. Det nydelige er jo at Leitch serverer det hele med et så skeivt smil og med en så sikkert overbevisning om at publikum får action som både funker på spenningsplan, og som en slags parodi, eller pastisj.

Har man vært i Sydney, gjør det heller ikke vondt å se crazy scener filmet foran Sydney Harbour Bridge og operaen (i dobbel forstand), og heidundrende biljakt med påfølgende crash på en av kontinentets vakre strender. Jeg skal ikke påstå at det er Bondi Beach, men tror det er.

Vi må tilbake til dette med stunts. For selv om du får romantikk og action og pyro og filmreferanser i et bankende kjør, ligger filmens store hjerte i å vise hvilket fantastisk artisteri stuntfolkene behersker. Derfor skal du ikke reise deg og gå når rulletekstene begynner. Bli sittende, og du får enda mer meta ut av denne metafilmen. For her får du se de ekte stuntfolkene i aksjon, idet de gjør stuntmennenes stunt. Det er gøy, det er vilt imponerende.

Jeg har ofte påpekt egen irritasjon over ordet målgruppe. Jo, jeg vet jo at målgrupper finnes, og at en gammel dame som meg i mange tilfeller befinner meg langt unna, og skal holde meg unna. Samtidig: Er en film god, smart, kunstnerisk vellykket, gøy, underholdende, whatever, spiller det ingen rolle hvem den har som målgruppe eller hvilken sjanger det er snakk om.

The Fall Guy ga meg to frydefulle timer i kinosetet. To timer av typen som gjør at jeg både husker hvordan det var å se film som barn, og hvorfor jeg ble hektet på film. Vidunderlig.

Nærgående om Vreeswijk

Somliga går med trasiga skor Manus og regi: Magnus Gertten. Dokumentar. Sverige. Norsk kinopremiere 26. april

Mange husker kanskje Amir Chamdins spillefilm Cornelis (2010), med norske Hans-Erik Dyvik Husby i hovedrollen som Cornelis Vreeswijk. Den tegner et godt bilde av den svenske trubaduren. Sånn sett byr ikke Gerttens film på noe nytt, Chamdin brukte muligens den kunstneriske friheten til å dykke hakket dypere i Vreeswijks psyke og skjebne. Men filmene utfyller hverandre. Og selv om Turboneger-vokalisten gjorde en nydelig rolleprestasjon både musikalsk og skuespillerfaglig, er det noe eget med å se og høre Vreeswijk selv.

Alle foto: Another World Entertainment

Begge filmene viser hvordan Vreeswijk helt på tampen av sitt liv nådde ut til et annet og langt yngre publikum enn kjernepublikummet som hadde fulgt ham gjennom 1960- og 70-tallet. Det skjedde da han opptrådte på en konsert med Ulf Lundell på sistnevntes fødselsdag. Og det skjedde på Roskilde, bare noen måneder før han døde av leverkreft. Men det var i 1987. Derfor der det godt mulig at dokumentaren favner bredest hos et godt voksent publikum.

Gertten er en god dokumentarist. Det vet alle som har sett f.eks filmen om Björn Afselius, Tusen bitar (2014), som han var medregissør på. Eller Håpets havn (2011) og den etterfølgende Hvert ansikt har et navn (2015), som ble vist på NRK for en del år siden, og som handler om noen av de 30 000 overlevende fra nazistenes konsentrasjonsleire som ble fraktet til Malmö etter frigjøringen. Eller Nelly og Nadine, vist på Bergen internasjonale filmfestival (Biff) i 2022, samme år som den kom. Den forteller historien om Nelly Mousset Vos og Nadine Hwang, begge fanger i Ravensbrück. Julaften 1944 møtes de, og forelsker seg. Seks tiår senere åpner Nellys barnebarn Sylvie motvillig de mange kassene hun har på loftet, fulle av bestemorens dagboksnotater, brev, bilder og 8mm film. Av dette former Gertten en stille, poetisk og gripende dokumentar om overlevelsesevne, kjærlighet og skeiv historie.

Cornelis Vreeswijk sitter på sin stamkrog Latona i Köpenhamn februar 1986

Å sammenlikne så forskjellige filmer, er ingen god idé. Somliga går med trasiga skor står støtt i det den synes å ha som mål: å sette Vreeswijks biografi inn i to sammenhengen. Den ene handler om i hvilken grad han var en del av og også fornyet den sterke, men ganske snille svenske visetradisjonen på 1960- og 70-tallet. Slik blir filmen en påminnelse om hvilken musikalsk og poetisk arv han etterlater seg. Samtidig tegnes et fint, historisk bilde av datidens store visebølge; kraften i den – men også krefter i miljøet som trakk mot alkohol og tyngre stoffer.

Cornelis Vreeswijk under en demonstrasjon mot krigen i Vietnam.

Vreeswijk var en opposisjonell, en rebell og en rabagast – selv om han ikke var like radikal på alle felt. Som feminisme. Han var dypt solidarisk med knarkere og drankere. Han var selv en knarker og en dranker. Derfor handler også filmen en del om Fatima, den unge kvinnen som danner bakteppet for det siste albumet han med stor møye fikk spilt inn like før han døde: Till Fatumeh.

Han var en kvinnebedårer, og selv om man vet at han ikke var spesielt god mot, eller trofast mot kvinnene i hans liv, ser man i filmen hvorfor kvinner falt for denne mørkøyde, bustete bamsen med den vakre stemmen.

Cornelis Vreeswijk sammen med sin andre kone, skuespilleren Bim Warne. Bildet er tatt i forbindelse med en pressekonferanse på Gyllene Cirkeln Stockholm der den nye Bellmanplaten ble presentert i oktober 1971.

På mange måter er det en vond film å se, fordi den minner oss om hvordan han nærmest var en todelt mann. Trygg og varm på scenen, med liten tro på seg selv utenfor scenen, og med et sug mot selvdestruksjon. Filmen kunne gått enda dypere inn i dette. Samtidig kaster den et slags lys på kreftene som drev ham, både i den ene og den andre retningen.

Som feminist kjenner jeg at jeg blir inderlig forbannet på vegne av kvinnene som levde med ham. Samtidig trekkes jeg uunngåelig mot ønsket om å forstå hva som formet ham, også her. Der gir ikke filmen noen fyldesgjørende svar.

Som musikkelsker får filmen meg til igjen å finne frem til visene hans, både de han skrev selv, og de han tolket. Som Fredmans epistel nr 81 (Märk hur vår skugga), som jeg vurderer spilt i begravelsen min. Eller Veronica. Selv om den aldri så mye skildrer en kvinne med en manns blikk, er den like fullt en vakker vise, med en slags styrke i seg. Eller Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind. Selv om herr Fredrik Åkare er aldri så mye en gammel gris, er det en betakende, nydelig vals. Eller en av de mange andre. Det er et hav å ta av.

Og selv om jeg vet at mange store kunstnere gjerne var drittsekker, nekter jeg å la være å forholde meg til det de skapte av strålende kunst.

God Colman i tøysete film

Wicked Little Letters Regi: Thea Sharrock. Drama/komedie Storbritannia. Norsk kinopremiere 26. april

Olivia Colman er aldri feil. I farten kan jeg ikke huske at hun har spilt i en virkelig dårlig film, selv om Empire of Light ikke var noe mesterverk. Jessie Buckley er heller aldri feil. De spilte også mot hverandre i Den dunkle datteren, Maggie Gyllenhaals fantastiske filmatisering av Elena Ferrantes roman.

Likevel. Basert på bare filmplakaten, var ikke forventningene de helt store. Selv om – ja, jeg vet – man skal ikke skue hunder på hårene eller bokomslag og filmplakater på utseendet. For å si det sånn: forventningene ble innfridd. Her er det litt, men ikke mye å rope hurra for.

Colman spiller Edith Swan, en dypt religiøs dame som fortsatt bor hjemme hos foreldrene (spilt av veteranene Gemma Jones og Timothy Spall). Vegg i vegg bor frivole Rose Gooding (Buckley), nylig flyttet til Littlehampton fra Irland. Hun mistet mannen i første verdenskrig og bor sammen med datteren Nancy (Alisha Weir) og den nye ektemannen Bill (Malachi Kirby).

Edith (Olivia Colman) og moren Victoria (Gemma Jones) med to av filmens gjennomgangs-ansiktsuttrykk.
Alle foto: SF Norge

Når filmen begynner, har Edith allerede mottatt sitt 19., håndskrevne brev med slibrige utskjellinger og karakteristikker. Far og mor er i ferd med å ta sin død av det, men Edith holder fast på sin kristne tro på tilgivelse. Alle mistenker den frittalende og – gitt at vi befinner oss i 1920 – ganske frigjorte Rose. Også politiet, når saken endelig blir anmeldt. Bortsett fra Gladys Moss, underordnet kvinnelig politikonstabel av indisk herkomst.

Rollefigurene er skrevet med store bokstaver, handlingen og dreiningen i historien like gjennomsiktig som et nyvasket husmorvindu. Spillestilen er sikkert ment å være litt slapstickkomedie, men blir innimellom veldig maniert og type teater på film.

Colman er god, selv om også hun presses inn i de store grimaser. Buckley er god, selv om hun i stor grad henvises til et obsternasig ansiktsuttrykk. Filmen er gøy om du elsker saftige og fantasirike utskjellinger og skjellsord. Jeg gjør det, så jeg fniste litt innimellom, men glemte dessverre å notere meg de beste formuleringene.

Filmen bygger på faktiske hendelser, og de er spektakulære nok. Vi har altså å gjøre med en god historie, den skulle bare ha vært bedre fortalt. På sitt lettbente vis prøver filmen også å si noe om hvordan kvinner er blitt holdt nede; det er kanskje filmens mest sympatiske trekk, selv om det ikke lodder særlig dypt og forstyrres av filmens tendenser til buskis.

Det finnes dem som ikke får nok av det britiske, være seg Vera, Med hjartet på rette staden eller Agatha Christie-filmatiseringer på rekke og rad. Wicked Little Letters appellere utvilsomt mest til dem.

Nok et mesterverk fra Kore-eda

Monster Regi: Hirokazu Kore-eda. Drama. Japan. Norsk kinopremiere 19. april

Jeg har elsket Kore-edas filmer fra den første jeg så – Nobody Knows fra 2004. Siden har fantastiske filmer kommet som perler på en snor. Still Walking. Som far, så sønn. Søstre. Etter stormen. Shoplifters. Min vakre stjerne.

Monster skiller seg på mange måter ut. Ikke kvalitetsmessig, men med en struktur som kanskje ikke gjør den like umiddelbart tilgjengelig som hans tidligere. Men på ett punkt er den helt i tråd med japanerens filmografi. Er det noe Kore-eda er spesielt god på, så er det barn, og skildringen av barn.

Minato (Soya Kurokawa) og moren Saori (Sakura Andô) ser brannen, et slags omdreiningspunkt, fra altanen i blokken de bor i.
Alle foto: Another World Entertainment

Femteklassingen Minato (Soya Kurokawa) bor sammen med moren Saori (vidunderlig spilt av Sakura Andô). Faren er død. På underlig vis begynner Minatos adferd å endre seg. Moren mistenker – med rette, ser det ut til – at årsaken er læreren Hori (Eita Nagayama) og undervisningsformen hans. Hun konfronterer skolen, med noen absurditeter som resultat.

Filmen begynner her, noe man forledes til å tro er en streit historie om en mamma solidarisk med sønnen sin, og et skolesystem som slåss for egen ære. Men med en brann i en bygning som også huser et eskortested som delvis omdreiningspunkt, vris fortellingen i ulike retninger. Inn kommer Horis synsvinkel på det som skjedde. Også synsvinkelen til rektor Fushimi (Yûko Tanaka) trekkes inn, og veves sammen med Minatos og fortellingen om den spesielle relasjonen mellom ham og klassekameraten Yori (Hinata Hiiragi).

Læreren Hori (Eita Nagayama, t.h) konfronteres med måten han behandler Minato på.

Slik blir filmen bare bedre og bedre ettersom nye rom åpner seg og perspektivet utvides. Resultatet er en kompleks film med mange lag og flerfoldige krysningspunkter. Kanskje er det noen løse tråder her, kanskje ikke; kanskje man bare må være ekstremt observant for å se akkurat hvor Kore-eda plukker opp den tråden, og den, og den. Også dette gjør Monster til en film av kaliberet jeg elsker: filmer som stoler på sitt publikum og dets evne til å lytte, se, tolke og legge sammen hint.

Rektor Fushimi (Yûko Tanaka) nærmer seg Minato på sin måte.

Som alle Kore-edas filmer er den vakker. Her spesielt smellvakker når den skildrer forholdet mellom Minato og Yori. Leken deres i utkanten av byen, i skogen, i en tunnell, i en strandet og forlatt jernbanevogn. Det er så mye lys, så mye grønt, så mye mørke, så mye undertekst. Noen har karakterisert Monster som Kore-eda/Japans svar på belgiske Lucas Dhonts Close (2022), og det har mye for seg.

Guttene i begge filmene er ca like gamle. Skildringen av forholdet mellom dem tangerer, særlig i de nydelige naturscenene. Både Dhont og Kore-eda vet verdien av å underfortelle. I begge filmene dukker det opp en klasseromssituasjon der de to ertes for å være kjærester.

I begge filmene får regissørene maksimalt ut av formidabelt talentfulle barneskuespillere. I Monster er de to til å spise opp.

Men som film er nok Monster hakket mer intrikat, og krever ørlite mer konsentrasjon og oppmerksomhet. Og når alle brikkene faller på plass, får jeg lyst til å se den igjen for å se alle punktene der Kore-eda viser samme situasjon fra litt andre vinkler, være seg synsvinkler eller kameravinkler. Det er så snedig, så elegant, og det viser til fulle hvilken mesterlig regissør han er.

Gripende og storslått

Io Capitano Regi: Matteo Garrone. Italia/Belgia. Drama. Norsk kinopremiere 12. april

Ingen grunn til å undres over at Io Capitano var nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film. Samt European Film Award og Golden Globe, og med priser både i Venezia og San Sebastian. Garrone greier – ikke uventet – å kombinere dyp humanisme og brennende aktualitet i en film som takket være fotograf Paolo Carnera også er filmatisk storslått og samtidig tett og nær.

Vi møter 16 år gamle Sayou og fetteren Moussa når de hjemme i Dakar er godt i gang med å legge planer om å reise til Europa. Det er et nydelig anslag, der vi tas med inn i Sayous familie, blir med på den tradisjonelle, fargerike og rytmiske tromme- og dansefesten sabar, og samtidig blir kjent godt med de to ungguttene og livet i Senegal.

Seydou Sarr og Moustapha Fall i rollene som fetterne Seydou og Moussa.
Alle foto: AS Fidalgo

De har jobbet. De har spart. De har store drømmer om en karriere som musikere i det forjettede Italia. De reiser uten å kunne si adjø til sine kjære. Så følger en forsåvidt kjent historie om overfylte biler og båter, om agenters kyniske utnyttelse, om farer, brutalitet og korrupsjon. Men også om solidaritet og varme, vennskap og lojalitet.

Det som gjør filmen så makeløs, er med hvilken grundighet og nærhet Garrone går inn i materialet og historien. Av og til er filmen nærmest en sosiologisk undersøkelse av det store, økonomiske systemet som på godt og vondt eksisterer utenfor de offisielle kanalene, utenfor den økonomien som skaper et lands BNP, men som verdens aller fattigste både er utsatt for, ofre for og avhengige av.

Seydou havner i klørne på libysk mafia.

Samtidig formidler han med empati og innsikt hva som kan ligge bak ønsket om å forlate hjemlandet til fordel for drømmer og håp; hva som kan utgjøre historiene til vår tids emigranter. Han gjør det ikke bare i et ytterst delikat, av og til ubehagelig nærgående filmspråk; han fletter inne drømme- og fantasisekvenser som gir filmen et anstrøk magisk realisme.

Så er da også Garrone en av Italias store regissører for tiden, med en gullrekke av filmer. Mange husker sikkert den knallsterke Gomorra (2008), om den napolitanske mafiaen. Han fulgte opp med overdådige og eventyrlige Tale of Tales (2015), for å vende tilbake til realismen med Dogman (vist på Biff i 2018). Så var det klart for eventyr igjen, nå med en aldeles fabelaktig versjon av det klassiske, italienske eventyret om Pinocchio – langt unna Disney-versjonen.

Ørkenvandring, slik en fotograf i verdensklassen kan filme den.

Og så må jeg tilbake til fotograf Paolo Carnera. Herreminhatt. Alle som har vært i en ørken, vet hvor fantastisk ørkenen er. Så ufattelig vakker, så ubegripelig svær, så nådeløs. Carnera fanger alt dette i bilder så vakre at jeg mister pusten.

Seydou Sarr gjør uutslettelig inntrykk i rollen som Seydou. Dette må være en av de sterkeste, mest gripende dannelsesfortellingene som noen gang er laget.

Når Seydous uttrykksfulle ansikt fader utog rulletekstene kommer, er det med et kart. Bli sittende i kinosetet og se på det kartet. Frem til da har jeg vært oppslukt av filmen. Med kartet ser jeg klarere hvordan Io Capitano både viser de på den ene siden grimme, på den andre siden fantastiske tilfeldighetene som gjør at enkelte overlever – samtidig som filmen former en varm og vakker hyllest til emigrantenes heltemot og utholdenhet.

Hva som venter dem i Europa, er en annen historie.

Guffen og gåtefull

Red Rooms Manus og regi: Pascal Plante. Psykologisk thriller. Canada. Kinopremiere 22. mars

Det er noe dypt skremmende og samtidig fascinerende ved kvinner som forelsker seg i ekstremt voldelige drapsmenn. Det mørke nettet er bare skremmende. Fryktelig skremmende. I denne filmen får vi begge deler.

Kelly-Anne er fotomodell og data-geni. I tinghuset i Montreal sitter Ludovic Chevalier (Maxwell McCabe-Lokos) tiltalt for de bestialske drapene på tre tenåringsjenter; alle blonde og blåøyde. Drapene, den forutgående mishandlingen og de seksuelle overgrepene ble livestreamet via det mørke nettet. Kelly-Anne følger saken med noe som likner besettelse. Enda mer besatt er unge Clementine (Laurie Babin), som er kommet langveis fra for å følge saken, som høylytt og intenst erklærer at Loduvic er uskyldig og som Kelly-Ann innleder et slags vennskap med.

Kelly-Anne (Juliette Gariépy og Clementine (Laurie Babin) står i kø for å sikre seg plass i rettsaken mot seriemorderen Ludovi Chevalier. Alle foto: AS Fidalgo

Clementine er nesten en litt for stor munnfull til at det helt går an å tro på henne. Kelly-Anne er langt mer interessant. Juliette Gariépy spiller henne med et nærmest uttrykksløst, blankt ansikt som røper lite og ingenting av hva hun tenker, hva som driver henne og hvorfor hun trekkes ikke bare mot saken, og mot Ludovic, men også mot de tre ofrene. Både psykologisk og filmatisk gjør det henne til en fascinerende figur, skremmende og samtidig tiltrekkende på en ganske guffen måte.

Bare for å understreke: Filmen spekulerer ikke i de forferdelige drapene. Den bruker rettssalsdramaets virkemidler til å fortelle hva som skjedde, blant annet gjennom en lang monolog fra aktor (Natalie Tannous), rettet mot juryen. Den er kvalmende og opprørende nok å høre, men det mest grafiske knyttet til mordene, er noen bilder i rettssalen, som glir fort forbi, og en lydsnutt når to av de filmede drapene spilles av i opptak.

Det er altså ikke her det skremmende ved filmen ligger. Det er synet av Ludovic i rettssalens glassbur som skremmer. Hvordan han sitter aldeles upåvirket, tilsynelatende. Det er Kelly-Anne som skremmer. Det er det mørke nettet hun surfer rundt på om kveldene, sittende i en dunkel liten leilighet i en moderne høyblokk i Montreal. Det er tanken på hvor lett datasmarte folk som henne kan manøvrere seg frem til opplysninger om andre mennesker. Det er hvordan mediene bruker uhyrlige forbrytelser som TV-underholdning. Det er det som skremmer.

Et glidende, undersøkende kamera i en nesten klinisk rettssal bidrar sterkt til filmens kalde, men fengslende uttrykk.

Slik sett er Pascal Plantes film nærmest en anti-krim ikledd drakten til en elegant og iskald arthouse-thriller. Det er lett å tenke at den helt uten å belære, viser hvordan mennesker kan fremmedgjøres og avstumpes av skrekkinngytende vold, av å se på skrekkinngytende vold, være omgitt av skrekkinngytende vold. Eller presumtivt skrekkinngytende vold. Samtidig bevarer den mye av sin gåtefullhet, slik Kelly-Annes gåtefullhet forblir intakt. Eller rettere sagt: Hennes agenda. Det er en stor tvetydighet her, og den bidrar sterkt til å gjøre Red Rooms til en særdeles foruroligende film.

Legg til Domonique Plantes iørefallende musikk og Vincent Birons veloverveide foto, og du har en film som for min del kommer til å surre lenge i tankene.

Et lite sjarmtroll

Scrapper Manus og regi: Charlotte Regan. Drama. Storbritannia. Norsk kinopremiere 15. mars

Britisk sosialrealisme har vært under fornyelse lenge. Og kvinnelige regissører har gått i bresjen. Tenk Andrea Arnolds Fish Tank (2009), Lynne Ramsays Rottefangeren (1999), Morven Callar (2002) og for så vidt også den formidable Vi må snakke om Kevin (2011). Eller Clio Barnards The Selfish Giant og Ali & Ava.

Si hei til siste skudd på stammen: Charlotte Regan. 28 år gammel langfilmdebuterer hun med Scrapper, som hun også har skrevet manus til. Bak seg har hun flere kortfilmer, og allerede som 15-åring begynte hun å lage musikkvideoer for lokale rappere. Noe som kanskje forklarer den voldsomt fine energien og rytmen i debutfilmen.

Georgie og Ali er bestekompiser og partners in crime. Les sykkeltyveri.
Alle foto: Storytelling Media AS

Det er sommerferie. 12 år gamle Georgie har nettopp mistet moren sin. Hun holder sosialkontor og barnevern unna ved å lyve på seg en onkel hun bor sammen med. Dagene tilbringer hun med kompisen Ali (Alin Uzun). De hanker inn litt penger ved å stjele sykler de selger videre. Eller de bare soser rundt. Så dukker Georgies pappa opp, hjemvendt fra en mangeårig tilværelse som billettselger på Ibiza. Hun har aldri møtte ham. Vil hun ha ham der? Nei, det vil hun ikke.

Åh, det er så mye som er nydelig og perfekt i denne filmen! Den lave husrekken Georgie bor i, malt i ulike pastellfarger. Rosa, lysegult, lysegrønt, lyseblått. Helt konkrete hus, helt konkret jordet i et britisk arbeiderklassemiljø, men likevel eventyraktige, litt dukkehusaktige og langt fra det tunge, grå boligmiljøet som ofte preger filmer som dette.

Lola Campell i hovedrollen som Georgie. Hun er ikke bare til å spise opp, hun leverer skuespill i toppklasse. For selv om vi her snakker en film, og en jente, med store porsjoner happy-go-lucky-attityde, underslås ikke sårbarheten, den store sorgen og det digre savnet som ligger under. Men det turneres så fint, så fint, i en strålende miks av sosialrealisme og innsmett av magisk realisme, nært knyttet til Georgies fantasi, lengsel etter moren og virksomheten hennes som sykkeltyv og litt skrap-samler/handler. Som tittelen indikerer.

Og så er det Harris Dickinson som faren Jason. Med bleket hårfrisyre er han som en sammensmeltning av Eminem i 8 mile og Herman Flesvik. Uerfaren i farsrollen, nesten litt barn selv, men med den samme overlevelsesevnen og -viljen som datteren.

Lola Campell gjør en oppsiksvekkende god rolletolkning av 12 år gamle Georgie.

Scrapper viser en bemerkelsesverdig evne til å mikse humor, masse varme og empati, og en gripende forståelse for disse menneskene. Den kan lett karakteriseres som søt, men i min bok er den noe mer. Som fortelling er den en manifestasjon av at omsorg og omsorgsevne kan være så mangt. Som film, viser den med all mulig tydelighet at arbeiderklassen og dens livsvilkår kan skildres i et fargerikt og lekent filmspråk boblende av overskudd og kreativitet.

Så ble Scrapper også nominert til Bafta, britenes Oscar. Den vant den store juryprisen i Sundance, og i Berlin i desember hadde jeg gleden av å være til stede da den ble tildelt Young Audians Award under European Film Awards.

Verdt å merke seg er også at Molly Manning Walker er fotograf, her. Hun debuterte som regissør med den oppsiktsvekkende gode How To Have Sex, som nylig gikk på kino. Med den må også hun skrives inn på listen over sosialrealismens fornyere. Og dette vet jeg ikke, men det kan se ut som om det har dannet seg et usedvanlig kreativt og dyktig miljø av unge, kvinnelige filmskapere i London. Hvis det er sånn, er det ikke bare herlig, det gjør det særdeles gøy å følge med på hva de kommer med neste gang.

En solid historietime

Hammarskjöld Regi: Per Fly. Biografisk drama. Sverige. Norsk kinopremiere 15. mars

Som tittelen tilsier, handler dette om den svenske økonomen, juristen og lyrikeren Dag Hammarskjöld, som overtok som FNs generalsekretær i 1953, etter Trygve Lie. Men filmen handler vel så mye om den blodige kampen for å dekolonialisere det afrikanske kontinentet.

I 1961 kjemper han en hard kamp for å løse den pågående Kongo-krisen, da provinsen Katanga erklærte sin uavhengighet under ledelse av den selvbestaltede presidenten Moise Tshombe. En kamp som trolig kostet ham livet. Det er denne krisen filmen tar for seg, med noen små, utenompolitiske sveip som høyst sannsynlig må tilskrives den kunstneriske friheten regissør Per Fly er nøye med å gjøre oppmerksom på innledningsvis. Googler man Peter Levin, kommer det ikke opp noe som helst. Men sidehistorien gir en menneskelig dimensjon til så vel Hammarskjöld som det storpolitiske dramaet som utspiller seg.

Caspar Phillipson spiller president John F. Kennedy, slik han også gjorde i Pablo Larraíns fantastiske Jackie.
Alle foto: Nordisk Film Distribusjon

Bortsett fra den utrolig stygge parykken Mikael Persbrandt er utstyrt med, er dette en elegant film der Persbrandt gestalter en Hammarskjöld som utstråler en fascinerende blanding av beinhard vilje, stor ensomhet og all den elegansen 60-tallets dyre dresser og skjorter kan gi en mann som også er rett i ryggen og ser på folk med direkte blikk. Jeg visste på forhånd lite om biografien hans, men filmen ga meg lyst til å lese mer om ham. Og i Persbrandts skikkelse blir jeg rent ut litt glad i ham.

Den kalde krigen resulterte i mange utfordrende konflikter i Hammarskjölds periode som generalsekretær, men det er er smart trekk av Per Fly og medmanusforfatter Ulf Ryberg å konsentrere handlingen rundt Kongo-krisen. Både fordi den kalde krigen spilte en stor rolle her – Sovjet støttet Patrice Lumumba, statsminister i et Kongo som ble frigjort fra belgisk kolonistyre i 1960. Tshombe hentet støtte i vest. Ifølge filmen var Belgia tungt inne i utbryterprosjektet hans.

Dermed kaster filmen et ubehagelig og brutalt lys over kolonialistenes rolle og den blodige uroen og omskifteligheten som skulle prege det afrikanske kontinentet i årtier. Noe som også gjør filmen relevant for vår tid. Samtidig kan den konsentrere seg om den siste, dramatiske tiden i Hammarskjölds liv, og omstendighetene knyttet til hans død.

Dag Hammarskjöld var litterært interessert og medlem av det svenske Akademiet. Han skrev også boken Veimerker, som ble utgitt etter hans død.

Det er med andre ord en solid historietime vi får servert, her. Og den gir mersmak. Selv om jeg er gammel nok til å vagt å huske de politiske hendelsene og følgene de fikk, får jeg også her lyst til å friske opp kunnskapen, og lese mer.

Så er det kjekt å se en film av Fly igjen. Som en av de få i Norge som ikke fulgte TV-serien Borgen, har jeg ikke sett noe av ham siden det fine biografiske dramaet Monica Z (2013), om den svenske jazzlegenden Monica Zetterlund. Eldre kinogjengere vil også huske den sterke trilogien om det danske klassesamfunnet: Benken, Arven og Drapet (2000, 2003 og 2005).

Musikkinteresserte kan dessuten merke seg solid norsk representasjon i produksjonen. Særlig Trondheimssolistene, som står for lydsporet, bestående av Raymond Enoksens spesialkomponerte musikk, og med trønderne Jo Ranheim som produsent og Torodd Wigum som dirigent.

Turbulens i terapirommet

Parterapi Regi: Gerardo Herrero. Spania. Drama. Norsk kinopremiere 16. februar

En psykolog har bedt tre ulike par hun behandler om å møtes i et moderne, stilsikkert lokale. Det er fredag ettermiddag. Antonia, psykologen, dukker ikke opp. På et bord ligger ni konvolutter. De inneholder ett instruksjonbrev og åtte oppgaver de seks skal utføre, eller besvare.

Du har advokaten Laura og ektemannen Daniel, som har vært gift i 19 år. Du forstår fort at forholdet mellom dem er dødt. Og giftig.

Det er det litt yngre paret Carla og Esteban. Problemet her er at han vil at de skal flytte sammen. Hun er i tvil. Hvorfor?

Og så er det Marta, og Roberto, hvis samhandlinger og kroppsspråk taler tydelig om en viss ubalanse i forholdet.

Esteban (Antonio Pagudo), Roberto (Juan Carlos Vellido) og Daniel (Fele Martínez) sjekker instruksjonen i ett av psykologens brev.
Alle foto: AS Fidalgo

Bortsett fra åpnings– og sluttscenen, foregår alt innenfor de samme fire veggene, som et kammerdrama som forsåvidt like gjerne kunne spilt seg ut på en teaterscene. Det gjør filmen litt uinteressant cinematisk, noe fotograf Juan Carlos Gómez forsøker å kompensere for med lange, glidende tagninger som fanger inn ansiktsuttrykk og kroppsholdninger.

Det er også det siste som visuelt sett er mest interessant ved filmen. Bevegelser, forflytninger, blikk, hvem de ulike menneskene beveger seg mot, eller bort fra, eller setter seg ved siden av. Også her er det noe teatralt, litt innstudert, men også fengslende og klargjørende for de ulike konstellasjonene og dynamikken som oppstår og hele tiden endrer seg.

Marta (Malena Alterio), Laura (Alexandra Jiménez) og Carla (Eva Ugarte).

Ikke uventet blir det etter hvert en skittentøyvask av dimensjoner. Av og til fengsler den meg, like ofte irriterer den; jeg tenke: hvorfor i all verden har disse to vært gift i 19 år, de hater jo hverandre! Herregud, de er voksne, velutdannede, kan de ikke bare skille seg? Og når skal Marta ta ordet på selvstendig vis, og ytre seg uten et engstelig blikk på Roberto, og med et unnskyldende smil? Som de andre damene heier jeg på Marta når hun endelig skjenker seg en dram, først i skjul, så i full åpenhet etter hvert som alkoholen virker. Heia Marta!

Typemessig virker mennene litt vel grovt tegnet, slik at handlingene og utsagnene deres blir litt for forutsigbare. Manusforfatternes solidaritet synes å hvile mest på kvinnene. Her har rollefigurene flere nyanser å spille på, og et helt patriarkat å stå opp mot.

Sjangermessig er filmen plassert som drama/komedie, og jo da. Det er noen vittigheter, her. Særlig når siste konvolutt beordrer samtaler av og skildringer av parenes sexliv. At den konvolutten kommer sist, er en ikke tilfeldig, men vel plassert turnering av psykologen – og dermed manusforfatterne. Den leder opp til en omdreining det ikke var mulig å se komme, og som gir filmen en helt annen tyngde enn de de foregående 120 minuttene innevarslet.