
Dronningen Regi: May el-Toukhy, drama, Danmark, 2 timer 6 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 30 august
Jeg så Dronningen første gang i forbindelse med FIPRESCI-juryering på Vilnius Internasjonale Filmfestival, og den var i tet blant vinnerkandidatene vi diskuterte. Filmen er sterk, provoserende, opprørende og vond, og Trine Dyrholm gjør en uhyre nyansert og modig tolkning av hovedpersonen Anne.
Som bistandsadvokat er Anne de svakes forkjemper og forsvarer; en hardtarbeidende jurist som har oppnådd å bli partner i firmaet; selv om hun til tidere er i overkant skarp og kompromissløs. På privaten har hun åpenbart klassereist fra en trøblete bakgrunn til et vellykket, borgerlig liv med ektemannen Peter (Magnus Krepper), som er lege, og tvillingdøtrene Frida og Fanny.

Foto: Rolf Konow/Storytelling Media
Svenske Peter har tenåringssønnen Gustav fra et tidligere forhold. Gustav (Gustav Lindh) er i såpass trøbbel at han motvillig hentes hjem til far for å gå på skole i Danmark. Han mistrives. Tvillingsøstrene elsker ham. Anne forfører ham. Konsekvensene blir fatale, både for Gustav og Anne.
Innvendingen min mot filmen første gang jeg så den, var at de ulike bitene i historien legges litt for åpenbart ut for å få en fortelling der hendelse A leder mot hendelse B som i sin tur leder mot hendelse C, og så videre. Innvendingen ble ikke svekket ved gjensyn. Det gjør at fortellerstrukturen oppleves litt for kalkulert og velregissert idet den gir Anne konkrete maktmidler overfor Gustav som hun forsåvidt ikke trenger. Heldigvis tas også dette inn i fortellingen etter hvert og på en måte som er fryktelig å bivåne.

Det jeg derimot liker, er hvordan høytlesningen fra Alice i Eventyrland fungerer metaforisk. Som utdraget der Alice faller så langsomt ned i kaninhullet at hun underveis får god tid til å tenke over konsekvensene. Aller flottest er likevel Trine Dyrholms spill, der hun får frem de ulike nyansene og paradoksene i Anne, spennet i personligheten hennes og hvordan hun er til stede i livet hun lever, på godt og vondt. Man ser en seksuelt hungrende, middelaldrende kvinne som lengter etter å fortsatt være attraktiv, som trolig savner å innimellom impulsivt kunne slippe den faste kontrollen hun har over tilværelsen – eller som tilværelsen har over henne. Og så ser vi en voksen som for å redde sitt eget skinn viser seg villig til å ofre det mennesket hun har utnyttet. Hun blir et menneske som selv skaper og skyver fra seg et av de barna hun tidligere har kjempet for og forsvart. Det er et like stort paradoks som det faktum at Anne og Gustav deler et behov som trolig er sterkere enn den seksuelle tiltrekningen – behovet for å bli sett som den man er. Behovet for å bli sett med – nettopp – de behovene man har.
Med Jasper Spanning (Den skyldige, samt en rekke danske TV-serier) bak kamera, skapes spennende og subtile konnotasjoner, i nært samarbeid med produksjonsdesignerne. Anne og Peter bor i et elegant funkishus, her råder skandinavisk design både inne og ute. Det ligger isolert til, ved en skog. Noen ganger stopper kamera opp og kjører langsomt mot trærne, som for å understreke den uklare grensen mellom kultur og natur, i mennesket så vel som i dets omgivelser.

Like interessant er plasseringen av husets inngangsparti, i underetasjen. Det skaper en visuell illusjon av nestigning gjennom en korridor som innimellom føles stadig mørkere og smalere; et bilde som utnyttes filmatisk på slående vis i filmens sluttsekvens.

Foto: Rolf Konow/Storytelling Media