Kvinne på randen av moralsk sammenbrudd

Dronningen Regi: May el-Toukhy, drama, Danmark, 2 timer 6 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 30 august

Jeg så Dronningen første gang i forbindelse med FIPRESCI-juryering på Vilnius Internasjonale Filmfestival, og den var i tet blant vinnerkandidatene vi diskuterte. Filmen er sterk, provoserende, opprørende og vond, og Trine Dyrholm gjør en uhyre nyansert og modig tolkning av hovedpersonen Anne.

Som bistandsadvokat er Anne de svakes forkjemper og forsvarer; en hardtarbeidende jurist som har oppnådd å bli partner i firmaet; selv om hun til tidere er i overkant skarp og kompromissløs. På privaten har hun åpenbart klassereist fra en trøblete bakgrunn til et vellykket, borgerlig liv med ektemannen Peter (Magnus Krepper), som er lege, og tvillingdøtrene Frida og Fanny.

Magnus Krepper spiller Peter, Annes svenske ektemann.
Foto: Rolf Konow/Storytelling Media

Svenske Peter har tenåringssønnen Gustav fra et tidligere forhold. Gustav (Gustav Lindh) er i såpass trøbbel at han motvillig hentes hjem til far for å gå på skole i Danmark. Han mistrives. Tvillingsøstrene elsker ham. Anne forfører ham. Konsekvensene blir fatale, både for Gustav og Anne.

Innvendingen min mot filmen første gang jeg så den, var at de ulike bitene i historien legges litt for åpenbart ut for å få en fortelling der hendelse A leder mot hendelse B som i sin tur leder mot hendelse C, og så videre. Innvendingen ble ikke svekket ved gjensyn. Det gjør at fortellerstrukturen oppleves litt for kalkulert og velregissert idet den gir Anne konkrete maktmidler overfor Gustav som hun forsåvidt ikke trenger. Heldigvis tas også dette inn i fortellingen etter hvert og på en måte som er fryktelig å bivåne.

Det jeg derimot liker, er hvordan høytlesningen fra Alice i Eventyrland fungerer metaforisk. Som utdraget der Alice faller så langsomt ned i kaninhullet at hun underveis får god tid til å tenke over konsekvensene. Aller flottest er likevel Trine Dyrholms spill, der hun får frem de ulike nyansene og paradoksene i Anne, spennet i personligheten hennes og hvordan hun er til stede i livet hun lever, på godt og vondt. Man ser en seksuelt hungrende, middelaldrende kvinne som lengter etter å fortsatt være attraktiv, som trolig savner å innimellom impulsivt kunne slippe den faste kontrollen hun har over tilværelsen – eller som tilværelsen har over henne. Og så ser vi en voksen som for å redde sitt eget skinn viser seg villig til å ofre det mennesket hun har utnyttet. Hun blir et menneske som selv skaper og skyver fra seg et av de barna hun tidligere har kjempet for og forsvart. Det er et like stort paradoks som det faktum at Anne og Gustav deler et behov som trolig er sterkere enn den seksuelle tiltrekningen – behovet for å bli sett som den man er. Behovet for å bli sett med – nettopp – de behovene man har.

Med Jasper Spanning (Den skyldige, samt en rekke danske TV-serier) bak kamera, skapes spennende og subtile konnotasjoner, i nært samarbeid med produksjonsdesignerne. Anne og Peter bor i et elegant funkishus, her råder skandinavisk design både inne og ute. Det ligger isolert til, ved en skog. Noen ganger stopper kamera opp og kjører langsomt mot trærne, som for å understreke den uklare grensen mellom kultur og natur, i mennesket så vel som i dets omgivelser.

Like interessant er plasseringen av husets inngangsparti, i underetasjen. Det skaper en visuell illusjon av nestigning gjennom en korridor som innimellom føles stadig mørkere og smalere; et bilde som utnyttes filmatisk på slående vis i filmens sluttsekvens.

Trinde Dyrholm gjør en modig og nyansert tolkning av juristen Anne, som forfører stesønnen Gustav (Gustav Lindh).
Foto: Rolf Konow/Storytelling Media

Satans svigerfamilie

Bryllupsfeiringen til Grace (Samara Weaving) blir ikke helt som hun hadde tenkt seg.
Foto: Eric Zachanowich.

Ready or Not Regi: Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gilett, USA, grøsserkomedie, 15 år, 1 time 35 minutter

En sommer på 1970-tallet slukte jeg Harold Robbins-bøker en masse. De lettleste romanene hans om mennesker med mye penger og mye makt fremsto som perfekt ferielektyre, men gikk raskt i glemmeboken. Helt til i dag, da jeg så Ready or Not. Filmen er som en Harold Robbins-roman gone splatter, og jo flere ganger du har følt deg ukomfortabel sammen med griserike mennesker, desto gøyere vil du ha det i kinosetet.

Bryllupet begynner romantisk og elegant. Men det varer ikke lenge.
Foto: Eric Zachanowich

Filmen gjør hemningsløst narr av nedarvet rikdom i familier der tradisjonene veier tyngre enn moral og etikk, og der manglende moral og etikk har vært en forutsetning for velstanden.

Oppsummert slik høres filmen smartere ut enn den faktisk er. I smarthet kan den ikke måle seg med de siste tiders virkelig gode grøssere, som for eksempel It Follows, Get Out, Hereditary, It Comes At Night eller Midsommar. Den er mer ganske gøy den drøye halvannen timen den varer, men ikke mer.

Fattigdom og rikdom er ikke tilfeldig, men hvorvidt man som individ fødes inn i en fattig eller rik familie skyldes i bunn og grunn tilfeldigheter. Man trekker på en måte feil kort i unnfangelsesøyeblikket. Slike skjebnesvangre tilfeldigheter spiller filmen friskt på. Ikke bare har Le Domas-klanen tjent seg søkkrike på ulike spill. Ifølge tradisjon må også et nyinngiftet medlem delta i en selskapslek, på bryllupsdagen, der kortet som trekkes bestemmer hvilken lek som skal lekes.

Svigerfamilien fra helvete. Andie MacDowell (svigermor Becky), Henry Czerny (svigerfar Tony) og Nicky Guadagni som fæle tante Helene.
Foto: Eric Zachanowich.

Grace (Samara Weaving) har selv bakgrunn som fosterbarn og har alltid lengtet etter en egen, permanent familie. I så måte kan hun ha tenkt at hun trakk hjerter ess da hun sa ja til å gifte seg med Alex (Mark O’Brien). Selv om hun må ta hans odde, hovmodige familie med på kjøpet. Ihvertfall til bryllupsfeiringen er overstått. Det Grace ikke kunne forberede seg på, er hvor odde de er. Og hvor uheldig hun selv skal vise seg å være. For heller ikke hun slipper unna familietradisjonen. Også hun må trekke et kort. Hun trekker det absolutt dårligste kortet i kortstokken. Velkommen til den makabre varianten av gjemsels-leken.

Selv om filmen innimellom er bittelitt spennende, byr den på mer splatter og gørr enn den byr på grøss. Og, som nevnt, komedie. Den skruppelløse familien Le Domas’ digre herskapshus, med sine dunkle rom og lange korridorer utnyttes for alt det er verdt. Og familien selv? De fremstår som en salig blanding av The Addams Family og noe som kunne vært skapt inni Tim Burtons hode. Særlig tante Helene (Nicky Guadagni).

Fra hvit brud til folkelig geriljakriger. Samara Weaving gjør en strålende jobb som stakkars Grace.
Foto: Eric Zachanowich.

Relativt sett er Ready or Not smått original i sin harsellas med så vel rikinger som ekteskap og bryllupsfeiring, og med sitt smilende vink til The Bride i Kill Bill. Slik sett balnder den et par gode dasjer feminisme inn i sitt blodige oppgjør med kapitalistene. Og det liker jeg, her og nå, selv om jeg neppe kommer til å huske filmen særlig lenge.

En komedie så dum at det er til å gråte av

Poms – Livets dans Regi: Zara Hayes USA, komedie, 1 time 30 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 9. august

I likhet med mannlige kolleger vil mange kvinnelige, godt voksne skuespillere gjerne jobbe etter at de har fylt både 67 og 70. Men for damene står ikke rollene akkurat i kø. Derfor er det forståelig at de takker ja til filmer som dette. Men sett i lys av hva slags roller mennene tilbys, er det trist å se hva som tilbys veteraner som Diane Keaton, Jackie Weaver, Celia Weston, Rhea Pearlman og Pam Grier. Flate, uniteressante og helt uvirkelig kunstige figurer, sydd over en lest som gir inntrykk av at manusforfatterne knapt kan ha møtt et menneske over 67 i hele sitt liv.

Diane Keaton spiller Martha, som av uklare grunner flytter fra New York til Georgia for å dø.

Keaton spiller Martha, en kreftsyk kvinne som flytter fra New York til Georgia, der hun har tenkt å tilbringe sin siste levetid i en generisk, dritkjedelig seniorlandsby. Allerede her oppstår første problem, for selv om Martha knapt gis noen bakgrunnhistorie overhodet, fremstår hun ikke på noe slags vis som en kvinne som ville finne på noe slikt.

Vel fremme tas hun imot av Vicki (Weston), stedets selvbestaltede overkikador. Neste dame ut er nærmeste nabo, den lett innpåslitne og lettlivede Sheryl (Weaver).

Stedet tilbyr et utall klubber og aktiviteter, hvorav Martha ikke fristes av noe som helst. For hva er det hun har lyst til? Cheerleading. En aktivitet hun måtte gi opp da hun var skoleelev, fordi moren ble alvorlig syk. Snufs, liksom.

For all del, jeg vet ingen ting om cheerleading, og syns at aldrene damer, særlig aldrende damer som ganske snart skal dø, skal få holde på med hva pokker de vil. Men Poms lider under den samme uutholdelige banaliteten som Book Club gjorde – også den spesialskrevet for kvinnelige veteraner og rettet inn mot et godt voksent publikum som totalt underkjennes evnen til å forvente eller kreve kvalitet.

Marthas cheerleader-prosjekt nødvendiggjør audition, og inn kommer den uunngåelige scenen der vi tvinges til å sitte og liksom bli varme i hjertet av disse søte, litt rare gamle damene der de etter beste evne viser sine kunster og bevegelighet. Olive (Grier) som danser salsa. Ruby (Carol Sutton) som driver med aerobic. Den tidligere drillpiken Helen (Phyllis Sommerville). Etter hvert også Alice (Pearlman), som muligens har tatt livet av sin kvinneundertrykkende ektemann fordi han nektet henne å være med på moroa. Som ikke er spesielt moro.

I likhet med Martha, gis heller ikke disse damene noen bakgrunnshistorie som kaster en flik av lys på hva de har vært og hvem de er. Hver og en eksisterer kun som en konstruert figur som er der bare i kraft av sin rolle som type, for å skape et ensemble som samlet sett skal være sjarmerende. Det er ikke bare usjarmerende i seg selv, det undergraver også totalt budskapet i en film som tar mål av seg til å si noe om aldersdiskriminering.

Regissør Hayes har bakgrunn som dokumentarist, og som det kan hun være knallgod. Men i denne settingen mangler hun rytme, tempo og timing. I tillegg inneholder ikke manus en eneste virkelig god replikk. Det i seg selv er oppsiktsvekkende, gitt at både alderdommen og seniorlandsbyens miljø byr på stoff å lage komedier av. Men det må gjøres med troverdighet, og ikke minst: intelligens og finesse.

Ukens spenning

Dette er ikke en anmeldelse, jeg har ikke sett denne miniserien. Det er mer en avventende anbefaling basert på to sentrale faktorer: forfatteren John Le Carré og regissøren Park Chan-wook.

Jeg har alltid elsket Le Carrés bøker, og slukte «Piken med trommestikkene» da den kom på 1980-tallet.

Av Chan-wooks filmer er hevn-trilogien velkjent, men det er «Kammerpiken» som er min favoritt. Den kom på norske kinoer i 2017, og fører sammen asiatisk estetikk og britisk populærkultur i et snedig sammenskrudd drama. Regissørens evne til å skru sammen et drama på snedig vis synes som skapt for Le Carrés fortellerkunst, snedig – komplisert skrudd sammen som de gjerne er.

Resultatet behøver ikke å bli bra. Men jeg er spent. Veldig spent.

Første episode sendes på TV 2 søndag 4. august kl. 21.45.