Veldig vakker, veldig lang og noe overlesset

Mødre Regi: Naomi Kawase Drama Japan 9 år 2 timer 20 minutter Norsk kinopremiere 10. september

Det er mye jeg liker ved dette stort sett neddempede melodramaet. Kawases myke, flytende stil. Hvordan hun lager filmpoesi av så vel ultramoderne bylandskap som ren natur. Hiromi Nagasakus spill i rollen som Satoko Kurihara, og ikke minst Aju Makitas oppslukende spill og tilstedeværelse i tolkningen av unge Hikari.

Satoko og ektemannen Kiyokazu (Arata Iura) er et middelklasse-ektepar som ikke kan få egne barn, og som tilfeldigvis oppdager en virksomhet kalt Baby Baton. Den gir omsorg til gravide som av ulike årsaker ikke kan/vil ta ansvar for barnet de venter. Straks barnet er født, adopteres det bort, såfremt adoptivforeldrene godtar visse betingelser. Som at barnet skal vite at det er adoptert, og at den ene forelderen må være hjemmeværende. Det siste gis det ingen plausibel forklaring på, og virker underlig gitt at barnet godt kan gå i barnehage. En smule underlig virker det også at Satoko og Kiyokazu frem til de oppdager Baby Baton virker uvitende om adopsjon som en mulighet, og et alternativ til fertilitetsbehandling.

Men ok. Det er ikke så veldig viktig for den store sammenhengen, men skriver seg inn som to av flere elementer jeg stusser på underveis. Og dette er en film der man får rikelig med tid til å stusse. Her er det overhodet ikke snakk om å rushe av gårde i historiefortellingen. Tvert imot.

Satoko og Kiyokazu får en gutt de gir navnet Asato. Han er Hikaris sønn. Hun er 14 år da hun blir gravid med kjæresten. Foreldrene hennes utstår ikke skammen ved dette, og sender henne til Baby Baton. Fem år senere oppsøkes Satoko og mannen av en ung kvinne som hevder hun er Asatos biologiske mor. Men er hun virkelig det? De kjenner ikke igjen den unge jenten de fikk et kort møte med da Asato ble overlatt til dem, og opplever seg emosjonel og økonomisk presset.

Naomi Kawase forteller ekteparet og Hikaris historie i en ofte ikke-linjær form, men lange tilbakeblikk der Hikaris skjebne og utvikling fra naiv jente til såret og bitter ung kvinne er som en film i filmen. Jentens møte med og forhold til kjæresten Takumi (Taketo Tanaka) skildres følsomt og nydelig, og Kawase fyller det med mykt lys, blomstrende kiresbærtrær og bevegende troskyldighet. En troskyldighet som også næres av Aju Makitas nydelige ansikt og ditto spill.

Aju Makita gjør dypt inntrykk som unge Hikari, her sammen med kjæresten hun blir gravid med – Takumi (Taketo Tanaka).
Alle foto: Filmweb

Oppholdet hennes på Baby Baton bringer for så vidt inn nye perspektiver på ufrivillig graviditet og kvinnenes bakgrunn. Spørsmålet er om de andre kvinnenes veldig overflatisk fortalte historier (som sexarbeidere, i all hovedsak) bringer inn noen nye perspektiver i hovedhistorien. Jeg syns ikke det. Sammen med en annen sidehistorie – om Hikaris forhold til en arbeidskollega, og et par lånehaier, syns dettte bare bidrar til å overlesse en allerede overlang film. Tilknytningen Hikari utvikler til stedet forklares også mer enn godt nok gjennom omsorgen hun får fra Shizue Asami (Miyoko Asada), kvinnen som driver virksomheten. De sosialkritiske aspektene ivaretas gjennom skildringen av ekteparet og Hikaris ulike liv og livsvilkår, og behøver ikke å overforklares.

Hikari og et par av de andre jentene på Baby Baton, der de bor i påvente av fødsel og bortadopsjon.

På et tidspunkt oppsøkes Satoko og Kiyokazu av politiet, med spørsmål om de kjenner en jente politiet leter etter. Jeg får aldri tak i hvorfor politiet antar at Satoko skal kjenne til jenten. Dette, og noen grep som tas når ekteparet oppsøkes av den påståtte barnemoren, fremstår ganske uelegante i en ellers uhyre elegant film. Naomi Kawase har bakgrunn som fotograf og dokumentarfilmskaper, og det merkes. Særlig deler av Hikaris historie har dokumentariske preg.

Tematisk er filmen interessant som en utforskning av ulike aspekter ved det å være mor, og å oppleve glede, lykke, stolthet – og angst for å mislykkes, og for å miste, fra ulike vinkler. Men for min del betar estetikken mer enn selve historien. Den skulle jeg ønske var mer stringent fortalt.

Ikke gå glipp av denne nydelige dokumentaren

Lille jente Regi: Sébastien Lifshitz Dokumentar Frankrike 1 time 30 minutter Tillatt for alle Norsk kinopremiere 10. september

De kan telles på en hånd, dokumentarene som har fått meg til å sitte og snufse i kinosetet. Nå gjorde jeg det. Litt fordi sju-åtte år gamle Sasha er helt til å spise opp, litt på grunn av mammaen hennes, mye fordi en filmen beandler et vanskelig tema med sånn ro, verdighet og vennlighet.

Sasha ble altså født som gutt, men som treåring erklærer hun at hun vil bli jente når hun blir stor. Tre år er den alderen der barn begynner å se forskjell på gutter og jenter, og dermed blir bevisste sitt eget kjønn. Mange gutter har da også en periode der de kler seg i jenteklær, som en del av identitetsutforskningen. Min sønn gjorde det. Sasha insisterer på å gjøre det. Men for henne er ikke dette en utforskning, eller en fase. Sasha opplever seg selv som jente.

Sasha på danseskolen, der hun ikke får bruke jentekostyme.

Sébastien Lifshitzdokumentar er ikke bare et portrett av Sasha og de utfordringene hun støter på. Det er like mye et portrett av familien. Faren, storesøsteren, de to brødrene, og særlig moren. For dem er ikke Sasha et problem. De elsker henne, respekterer henne, vil gjøre alt for at hun skal få leve i tråd med sin identitet; selv om de vet at ikke alle her i verden ikke står klar til å ta imot henne med åpne armer. Først og fremst vil de gi henne en lykkelig barndom, der hun har venner og kan invitere vennene med seg hjem.

For slik er det ikke nå. Sasha og familien bor i en relativt liten by. Hun går på en skole der verken rektor eller lærere aksepterer barnets kjønnsinkongruens. Hun danser ballett på en danseskole der hun ikke får kle seg som de andre små ballerinaene. Mot dem står Sashas mor; den varmeste, mest stillferdige løvemammaen du noen gang har sett. Jeg blir så glad i henne at jeg får lyst til å løpe frem til kinolerretet og gi henne en klem. Særlig de gangene fortvilelsen legger seg som et lokk over mammaens ansikt.

Sasha, mammaen og brødrene nyter sommerferie ved sjøen.

Lille jente er ikke en journalistisk dokumentar i den forstand at den gir omtalte rektor og lærere tilsvarsrett. De kommer ikke til orde. Om Lifshitz har prøvd, vet jeg ikke. Men talende nok dukker ingen fra skolen opp når Sashas mamma inviterer til informasjonsmøte sammen med Sashas barnepsykolog fra Paris. Sammen med det mammaen forteller og formidler, og samtalene hennes med Sasha, bidrar denne barnepsykologen sterkt til at dokumentaren blir ekstremt informativ, uten å føles didaktisk eller overpedagogisk. Hele veien er vi akkurat der ting skjer, akkurat nå, og tar del i de prosessene Sasha og mammaen – og familien – er i. Lifshitz formidler det hele med samme respekt og følsomhet som mammaen viser overfor modige, sårbare Sasha.

Nærheten, tilliten og respekten mellom Sasha og mammaen er helt nydelig formidlet.

Når siste bilde av Sasha toner ut, blir jeg nesten lei meg. Jeg skulle så gjerne fulgt henne videre. Som mammaen sier det: Hun kommer til å møte mennesker som trakasserer henne, som ikke aksepterer henne. Det er en smertefull visshet å ha om barnet sitt, og det er smertefullt å vite at hun har rett. Og at det ikke bare gjelder Sasha. Transfobi er ingen fransk spesialitet, for å si det sånn.

Å håpe at en film som dette skal få bukt med transfobi, er kanskje å håpe på for mye. De som trenger den mest i så måte, vil neppe se den. Men for barn som Sasha, for deres nærmeste, for vennene deres og for oss andre som vil ha et inkluderende samfunn, er dette en dokumentar av uvurderlig betydning.

Sasha og mammaen hos barnepsykologen som får stor betydning for begge.

Naturen fascinerer mest i dette australske krimdramaet

The Dry Regi: Robert Connolly USA/Australia Drama/thriller 1 time 57 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 27. august

Australia er et ufattelig fascinerende land å være i, og ufattelig fotogent. Det har en rekke regissører visst å trekke veksler på, inkludert Robert Connolly. Filmversjonen hans av Jane Harpers roman Tørken (som kom på norsk i 2017, ogjeg ikke har lest), plasserer seg til dels som en nåtidswestern; du har saloonen, det vil si baren på småbyhotellet, der slitne menn barker sammen og verbale konfrontasjoner finner sted. Du har småbyen Kiewarra, med en arkitektonisk stil som henter mange elementer fra 1800-tallets småbyer. Og du har det flate, tørre landskapet som strekker seg ut som en endeløs prærie.

Samtidig er dette på alle vis et moderne, nåtidig krimdrama der vår tids truende klimaendring ligger som som ramme rundt fortellingen. For Australias del handler det om ekstrem tørke og fare for skogbrann, og – i denne settingen – de mulige økonomiske konsekvensene dette har for særlig bøndene.

Sujettet i The Dry er relativt velbrukt og velkjent, og som krimdrama har det visse likheter med miniserien Mare of Easttown. Også her handler det om to forbrytelser, en i nåtid og en i fortid, som kanskje, kanskje ikke har sammenheng med hverandre. Også her handler det om en politietterforsker som er personlig involvert i hendelsene. Forskjellen er at Mare of Easttown hadde uvurderlig drahjelp fra Kate Winslets kantete, lukkede, psykologisk sammensatte og mentalt sårbare hovedperson og etterforsker, samt serieformatet mulighet til å grave dypt i materien. Slik sett er er det urettferdig å si at The Dry kommer til kort i sammenlikningen, for sammenlikningen er ganske urettferdig. Men også vurdert på fullstendig egne bein kommer The Dry ut som en middelmådighet. Mer om det senere.

Sliten småby westernstyle. Aaron (Eric Bana) er tilbake i bandomsbyen Kiewarra, som han forlot for 20 år siden.

20 år etter at han forlot Kiewarra under dramatiske omstendigheter, kommer Aaron Falk (Eric Bana) tilbake for å gå i begravelsen til barndomsvennen Luke. Omstendighetene er dypt tragiske. Luke skal angivelig ha drept konen Karen og deres mindreårige sønn, og deretter seg selv. En babydatter overlevde, og tas hånd om av besteforeldrene Barb og Gerry. De nages naturlig nok av uvisshet og tvil, og ber Aaron ta en titt på gårdsregnskapet for å se om det kan ligge økonomiske forklaringer til grunn for forbrytelsen.

I begravelsen møter Aaron også igjen sin gamle venninne Gretchen (Genevieve O’Reilly). I tenårene hang hun, Luke, Aaron og Ellie sammen som erteris. Så druknet Ellie i elven på mystisk vis og under omstendigheter som peker mot Luke og Aaron. Resultatet er at begge å lyver opp et alibi. Akkurat her er filmen psykologisk god og presis i måten den viser hvordan man som ung og ubefestet, ut fra omstendigheter og påvirkning, kan dras inn i noe man ikke ser konsekvensene av. Problemet i nåtid er at noen i småbyen vet at Aaron løy, og hater ham for det, og at mistanken fortsatt hviler på Luke, og derfor forsterker antakelsen om at han også drepte seg selv og familien.

Ungdomsvennene Aaron (Eric Bana) og Gretchen (Genevieve O’Reilly) møtes igjen som voksne og opplever en tiltrekning som muligens også var der da de var 20 år yngre.

Et interessant opplegg så langt. I god krimteknisk ånd avdekkes nye elementer gradvis, alt mens mistankens lys flyttes fra den ene til den andre til den tredje. Men i denne prosessen tyr historien også til noen litt lettvinte løsninger. Som figur utvikles ikke Aaron i særlig grad, i stedet knas han inn i rollen som først uglesett, deretter dagens helt. Peter Raeburs musikk er dundrende pompøs. Løsningen på det ene mysteriet oppleves lite troverdig og veldig overspilt. Løsningen på det andre vil mange skjønne veldig, veldig tidlig i filmen.

Eric Bana gjør jobben sin, verken mer eller mindre. Den som virkelig står ut, er unge BeBe Bettencourt i rollen som Ellie. Hun medvirker ikke i så fryktelig mange scener, kun i flasbacks når Aaron erindrer hva som skjedde. Men hun har en formidabel tilstedeværelse.

Dermed sitter jeg for min del igjen med en film «for oss som elsker Australia». Uten å overdrive gjør Connolly og sjefsfotograf Stefan Duscio fint bruk av det særegne landskapet i delstaten Victoria, særlig i kontrastene mellom frodigheten for 20 år siden – i samspill med den frodige og til dels uskyldige livligheten til de fire ungdommene – og det tørre elveleiet og ditto markene på nåtidsplan. Det bidrar til en forstyrrende stemning som filmen profitterer på. Dessverre profitterer den ikke nok på det til å gi The Dry tilstrekkelig kraft, filmatisk eller som historiefortelling.

Sjabby film i lekker innpakning

Reminiscence Manus og regi: Lisa Joy, USA, sci-fi/thriller/romantikk, 1 time 56 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 20. august

Jeg er ikke klodens største Hugh Jackman-fan, akkurat. Han er kul i rollen som Wolverine, men som den kongen av manglende mimikk han også er, syns jeg ofte han kommer til kort i en del roller. Så forventningene var ikke akkurat på topp.

Men jeg er veldig fan av science fiction. Action? Ok. Romantikk? Ikke fullt så mye. Ergo var det science fiction-biten som trakk, i kombinasjon med nysgjerrigheten på hva en relativt ung kvinnelig manusforfatter og regissør kunne tilføre sjangeren. Særlig fordi hun er en av medskaperne til Westworld, hvor hun også er produsent.

Åpningssekvensen skrur forventningene opp minst fire hakk. Ledsaget av Game of Thrones-komponist Ramin Djawadis flotte originalmusikk panoreres kamera i fugleperspektiv over Miami post katastrofen. Havstigningen har lagt deler av byen under vann og forvandlet gater til kanaler. Det er vått, det er grått, det er skittent og glitrende på en og samme tid.

Filmens visuelle uttrykk og produksjonsdesign fungerer fantastisk, og gir forventninger som aldeles ikke innfris innholdsmessig.
Alle foto: SF Studios/Warner Bros.

Etter hvert skal vi få vite at demninger truer med å briste. At det har vært utkjempet en grusom krig. At korrupte eiendomsbaroner lever fett på andres ulykke, og andres ulykke finnes i hopetall. I kjølvannet av dette har Nick Bannister (Jackman) og Watt, assistenten hans (Thandiwe Newton), skapt seg et levebrød ved å drifte en maskin som via strøm, en vanntank og noen injiserte remedier gjenskaper folks minner som hologrammer. Maskinen ble utviklet under krigen, og de to bistår også politimyndighetene i vitneavhør, ved behov. Men mest av alt er det et slags humanistisk (og underbetalt) prosjekt som ivaretar enkeltes behov for å holde fast ved minnet om hva de har mistet. Av lykke, av kjærlighet, av trygghet.

Thandiwe Newton i rollen som Bannisters assistent. Trass kvinnelig manusforfatter og regissør, er hun ikke tilgodesett med et eget navn på rollelisten, så jeg aner ikke om navnet staves Watts eller Whatts eller Wahtts.

En kveld, etter stengetid, ankommer Mae (Rebecca Ferguson), en smellvakker kvinne som har mistet nøklene sine. Bannister faller for henne, umiddelbart og katastrofalt. For etter at de har innledet et forhold, forsvinner hun brått, uten forvarsel og uten et spor. Tross advarsler fra Watt, begynner den mer eller mindre besatte Bannister å lete etter henne, for å finne ut hva som har skjedd, etter hvert også for å finne ut av hvem hun egentlig var.

Enda et eksempel på filmens fabelakige produksjonsdesign.

Frem til et stykke uti her greier Joy å skape en ikke ueffen film noir-pastisj, med Mae som klassisk femme fatale. Riktig nok har jeg lenge irritert meg over dialoger og replikker som lugger, og et plot som gradvis roter seg til. Men ok, tenkte jeg på et tidspunkt, dette er muligens en sjangerlek der Joy har satt tungespissen i kinngropen og tuller i vei. Men nei. Herfra dras vi over i et laaangt midtparti med et syltynt og ganske hullete plott, masse action og mye overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blod og blåmerker. Herregud som jeg hater overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blåmerker og blod. Hjelpe og trøste så lei jeg er av helteskikkelser med mirakuløse kropper og reflekser som gjør at de overlever drukningsforsøk og slag i hodet og fjorten uppercuter og sytten kroppsspark som ville fått normale mennesker til å spytte og spy og virre rundt med hjernerystelser og ribbeinsbrudd.

Vel. På mobilen har jeg et bilde av en graffiti som i sin tid sto på en vegg i Nygårdsgaten. «I don’t want our film to be realistic. I want it to be beautiful». Og jeg kjøper den. Hadde Reminiscense vært vakker, kunne jeg tilgitt bortimot alt det andre. Men nå kommer det aller verste, det som fikk meg til å legge bort notatblokken og bare gi opp: Joy vil åpenbart at filmen skal være vakker. Etter at Bannister har fått urimelig mye urealistisk bank og begynner å ane konturene av hva som skjedde med Mae og hvorfor, dytter hun den inn i en romantisk sumpmark av klisjeer, og hvor godtkjøpsfilosofien ruller som kvekkende padder ut av munnene på folk. Og ja, dette hater jeg også: Å se gode skuespillere som Newton og Tandy måtte stå med enten blafrende øyevipper og sløret blikk eller et livsklokt ansiktsuttrykk som ser ut som om det er kittet på med plastilin, og lire av seg vissvass med enten slepen, sexy stemme, eller malmtung «nå skal jeg si deg noe fryktelig vist og viktig-røst».

Nick Bannister (Hugh Jackman) bruker sin egen maskin til å gjenkalle minnet om sin elskede Mae (Rebecca Ferguson), femme fatalen og nattklubbsangerinnen som forsvant så mystisk.

Dette var filmens problem også i starten, da jeg trodde Joy drev og tullet. Hadde hun faktisk tullet, kunne alt det cheesy vært litt gøy. Etter hvert som jeg forstår at hun faktisk mener dette på ramme alvor, at hun vil at denne filmen skal være vakker, romantisk og klok, kjenner jeg bare mismotet bre seg. Også fordi det er så mye ved filmens visuelle uttrykk jeg faktisk liker. Utformingen av filmens urbane univers kaster så mange perler for svin at man kan gråte. Mye er åpenbart gjort digitalt, men dette er en av få ganger jeg sitter og ser slike effekter uten å tenke at ja, ja; litt digitalt ser det jo ut. Her skapes et fullstendig troverdig univers av et delvis sunket Miami i overgangen til et slags forvokst, amerikansk Venezia. Det er skittenvakkert og røft, det er lekkert, det er film noir og befolkede ruiner, det er skiftende miljøer, og jeg tror på dem alle og skulle ønske alt var laget til en helt annen film.

Stillferdig om parforhold og alzheimers

Supernova Manus og regi: Harry Macqueen Drama USA 1 time 33 minutter Tillatt for alle Norsk premiere 20. august

I en stadig voksende katalog over filmer om demens, skriver ikke Supernova seg inn blant de sterkeste. Sammenliknet med Florian Zellers The Father (med Olivia Colman og Anthony Hopkins) er den for lite original. Sammenliknet med Richard Glatzer/Wash Westmorelands Still Alice (med Julianne Moore) er den for grunn. Tematisk ligger den nærmere Sarah Polleys Away from Her, basert på en novelle av Alice Munro og med Julie Christi i den ene hovedrollen. I begge filmene handler det om hvordan alzheimers sykdom påvirker et langvarig ekteskap, og hvilke valg man tar i kjølvannet av dette.

Som ekteparet Sam og Tusker har Colin Firth og Stanley Tuccer en nydelig kjemi seg imellom. Så har da også de to skuespillerne være nære venner i årevis.

Voksne som vil ha en rolig, ettertenksom stund i kinosalen kan likevel ha glede av filmen. Dels på grunn av fint skuespill mellom Colin Firth og Stanley Tucci. Dels fordi store deler av filmen er spilt inn i britiske Lake District i Cumbria, et blendende vakkert landskap som minner mye om det skotske høylandet.

Den klassiske pianisten Sam (Firth) og forfatteren Tusker (Tucci) har vært gift i årevis. For to år siden ble Tusker diagnostisert med alzheimers. Nå er de på tur langs landeveien med bobil og hund, dels for å møte Sams søster og svoger (Pippa Haywood) og Peter MacQueen) og gamle venner, dels fordi Sam etter lang tid skal holde en konsert. Samværet og samtalene mellom Tusker og Sam bærer det umiskjennelige preget av langvarig kjærlighet: ømhet og omsorg, godmodig småkjekling og ditto erting, litt irritasjon. Men i dette tilfellet også en dypere bekymring. Hva kommer til å skje etter hvert som sykdommen fester et enda hardere grep?

Opprinnelig skulle Firth spille Tusker og Tucci ha rollen som Sam. Det var Tucci som foreslo at de skulle bytte roller.

I skildringen av dette står ikke overraskelsene akkurat i kø. Handlingen berører, slik kjærligheten mellom de to berører. Trass de smertefulle realitetene, er filmen fri for melodrama, og nydelig underspilt, full av ømhet og sorg. Den lar oss ane sykdommens konsekvenser, generelt og for Tuskers virke som forfatter spesielt. Men den dybdeborer ikke i dem, slik tilfellet er i Still Alice, som ser på hvilke konsekvenser tapet av språk får for lingvisten Alice. Slik sett gir ikke Supernova noe nytt perspektiv på alzheimers, som også særlig The Father gjorde. Den viser oss hvordan akkurat dette paret takler, eller ikke takler situasjonen. I dette vil jeg tro at gjenkjennelsen kan være stor, selv om ikke filmen overrasker som sådan.

Eventyrlig ridder-epos

The Green Knight Regi: David Lowery, USA/Irland/Canada, 2 timer 10 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 13. august

Jeg kjenner ikke middelalderdiktningen rundt kong Arthur, eller eposet om Sir Gawain and the Green Knight. Det er heller ingen forutsetning for å henge med og la seg beta av dette eventyret. Vil man, kan man jo lese seg opp på forelegget, om ikke annet for å se hvilke grep David Lowery gjør i sin tolkning. Men når filmen er slutt, får man uansett et visst inntrykk av hva han gjør med heltediktningen.

Dev Patel spiller hovedrollen som Gawain, mens Alicia Vikander har en dobbeltrolle – hun spiller både Essel, Gawains kjæreste, og den mystiske The Lady, som Gawain møter på et slott like før han skal møte Den grønne ridderen igjen.
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

Kongen så vel som morens trolldomskunstner spøker i bakgrunnen da unge Gawain (Dev Patel) melder seg for å duellere med Den grønne ridderen i et julespill på slottet. Ridderens krav er at om han taper, skal Gawain om et år møte ham til dyst i Det grønne kapellet, der Gawain er dømt til å møte samme skjebne som ridderen. Gawain hogger hodet av ridderen. Resten er en forunderlig reise for å fullføre spillet. Det lekes med tidsaspekter og tilstander på en av og til drømmeaktig, av og til febril måte som er dypt fascinerende. Ofte foruroligende, mye er gåtefullt, men her er også mye vittig – særlig i dialogene.

Mye er gjort digitalt, og det ser man. Men det ofte tåkete, litt diffuse kler stemningen i filmen. Store deler er filmet i Irland, og resulterer i storslåtte, vakre scener. Dette er ellers en film jeg har lyst til å røpe minst mulig fra. det er en film å hengi seg til. Man kan gjerne prøve seg på tolkninger, være seg av sekvenser eller filmen som helhet. Selv leser jeg det som en anti-heltefilm der mot sidestilles med det å akseptere sin skjebne i kjølvannet av valg man tok. Men her vil nok lesemåtene variere.

Store deler av filmen er innspilt i Irland, med storslått skjønnhet som resultat.

David Lowery er en bemerkelsesverdig filmskaper, med høyst ulike filmer på CV-en. Jeg husker hans langsomme, stemningsfulle 1970-tallsdrama Ain’t Them Bodies Saints (2013, omdøpt til A Texas Love Story) fra Biff, med fabelaktige Rooney Mara og Casey Affleck i hovedrollene. Mara og Affleck spilte også mot hverandre i den enda mer bemerkelsesverdige (og langsomme) A Ghost Story (2017), også den vist på Biff. Her går Affleck rundt som spøkelse mesteparten av filmen. Utrolig nok får både han og Lowery det til å funke som fy, i en vakker film som handler om sorg og tap og det å gi slipp, både på livet og den man elsket.

Ben Affleck som gjenferd i David Lowerys A Ghost Story

Regissøren er nå i gang med etterarbeidet på nok et eventyr – Peter Pan og Wendy, basert på J.M. Barries fortelling om gutten som nektet å bli voksen. Filmen ventes ferdig neste år. Så det er bare å glede seg, og håpe på norsk distribusjon.

God sosialrealisme, knallgod Clare Dunne

Herself Regi: Phyllida Lloyd, Irland/Storbritannia, drama, 1 time 37 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 9. juli

Sandra har blitt mishandlet av ektemannen Gary i lang tid. Filmen går inn på et punkt i historien der hun åpenbart har bestemt seg for at neste gang skal være siste gang. Slik blir det. Men hvordan stable seg mentalt og materielt på beina når du er alene med to små døtre, ikke har råd til en anstendig leilighet, må springe mellom to jobber for å få økonomien til å gå i hop, og også sliter med et håndledd drittsekken har trampet sønder og sammen?

Det er denne etterpå-situasjonen Herself kretser rundt. For hva har det irske sosialsystemet å tilby kvinner i Sandras situasjon? Et rom på et flyplasshotell der hun er henvist til å gå baktrappen. Ørten skjemaer som må fylles ut for å komme inn i køen av søkere til sosialbolig. Den er så lang at det kan ta opptil to år før turen kommer til henne. Så øyner hun en mulighet: Et mikrohus; et lite selvbyggerhus som koster mindre enn det sosialvesenet må dekke ved å ha henne og barna boende på hotell. Spørsmålet er bare: Vil de yte økonomisk tilskudd? Får hun tak i tomt? Og finnes det noen som kan hjelpe henne med byggingen?

Solidaritet utgjør en viktig kjerne i Herself.
Alle foto: Another World Entertainment

Disse spørsmålene er filmens ytrestyrte dreieskive. Under, bak og ved siden av dette ligger en haug med andre, mer mentale utfordringer. Sandras savn etter den kjærligheten hun og ektemannen en gang hadde. Angsten etter mishandlingen, som fortsatt sitter i. Yngstedatter Molly (Molly McCann), som slår seg vrang og ikke vil til faren når han har besøkshelg. Hvorfor gjør hun det, og hvordan skal Sandra reagere? En overhengende trussel om å miste foreldreretten til barna.

Jeg gikk til filmen uten særlige forventninger, det skal sies. Phyllida Lloyd har tidligere regissert den første Mamma Mia!-filmen (2008), og Jernkvinnen (2011), som Meryl Streep fikk Oscar for i rollen som Margareth Thatcher. Førstnevnte en florlett underholdningsfilm som er såpass dum at den blir deilig (så ble den også en gedigen publikumssuksess), sistnevnte et etter mitt syn ganske avpolitisert og noe fordreid portrett av den britiske statsministeren. Her mer enn antyder filmskaperen at det var Thatchers kjønn, ikke politikken hun førte, som var årsaken til motstanden hun møtte.

Clare Dunne gir en særdeles troverdig og nyansert tolkning av hovedpersonen Sandra.

Lloyd er opprinnelig operaregissør, og etter pangstarten som filmregissør gikk hun tilbake til scenen og laget tre Shakespeare-oppsetninger med kvinner i alle rollene. At hun nå er tilbake med en uttalt feministisk film, er derfor ikke overraskende. Det som er fint, er at hun lager en såpass klassebevisst feministisk film som hele veien holder beina på bakken. Noen stor filmatisk opplevelse er ikke dette. Gi og ta noen flashbacks som bringer oss nærmere og nærmere et viktig punkt i historien, er Herself en nokså rett frem fortalt film som konsentrerer seg mer om fortellingen og karakterutviklingen. Men som pep talk for utsatte kvinner kan den ha en inspirerende og åpenbar terapeutisk funksjon, og som kvinneportrett er den gripende og varm. Og tydelig. Særlig i en fryktelig god scene fra en rettssak, der dommeren spør hvorfor Sandra ikke forlot Gary (Ian Lloyd Anderson) tidligere. – Still bedre spørsmål, repliserer hun. – Hvorfor spør dere ikke hvorfor han ikke sluttet å slå?

Clare Dunne er et nytt bekjentskap for min del, og hun gjør sterkt inntrykk i rollen som Sandra. Dunne har også skrevet historien, og det er som om hun kjenner Sandra – og alt hun baler med – til bunns. Som kvinnefigur skriver Sandra seg inn i tradisjonen av sterke kvinner. Selv om det er en styrke vi ser hos henne allerede fra første sekund, er det også mange nyanser her, som gjør Sandra levende og troverdig, både som sårbar og utsatt, og som sta og målrettet.

Vanskelighetene står i kø for Sandra, etter at hun forlater sin voldelige ektemann.

Husbyggingsprosjektet fungerer som en helt konkret del av historien, og som metafor for Sandras strev med å gjenoppbygge livet og tilværelsen etter mishandling og brudd. Det fine her, er at Sandra er den drivende, men at hun ikke må greie det helt alene. Hun får hjelp, til dels fra overraskende hold. Dermed er Herself like mye en film om solidaritet som om selvhjelp (i vid forstand). Og hvis vi i Norge har gått rundt og trodd at ordet dugnad var spesifikt norsk, må vi nok tro om igjen. Irsk har også et ord for det.

En særdeles vellykket danske

Rettferdighetens ryttere Regi: Anders Thomas Jensen, Danmark, action/komedie/drama, 1 time 56 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 2. juli

Si hallo til noen av de mest originale rollefigurene som er sett på kino på lenge. De kunne fremstått utstuderte, som et skrivebordspåhitt, men sammen med et knippe særdeles opplagte skuespillere av dansk toppklasse, sørger regissør Anders Thomas Jensen for at det funker som fy.

Dette er en sånn film man helst bør vite minst mulig om på forhånd, så ikke les mer enn dette avsnittet dersom vil du vil sette deg i kinosetet like blank som jeg var da jeg tok plass. Men se filmen, altså! Du må tåle å bli vitne til ganske mye vold, men på kjøpet får du også en film med et hjerte så varmt og digert at det nesten sprekker, og så mye humor at du kommer til å gå og humre og le i flere dager.

Mads Mikkelsen spiller Markus, befal i Afghanistan, og – skal det vise seg – en kaldblodig jævel med lav impulskontroll for vold, og et følelsesliv som trygt kan kalles avstengt. Da konen Emma (Anne Birgitte Lind) blir drept i en omfattende togulykke, må han reise hjem for å ta seg av tenåringsdatteren Mathilde (Andrea Heick Gadeberg). Det går ikke spesielt bra.

Markus (Mads Mikkelsen) kommer sønderknust hjem fra Afghanistan etter at konen er drept i en togulykke. Forholdet til tenåringsdatteren Heick Gadeberg) er ikke spesielt godt.
Alle foto: Rolf Konow

Med på toget var også matematikeren/statistikeren Otto (en nesten ukjenkjennelig Nikolaj Lie Kaas). Siden han jobber med algoritmer og sannsynlighetsberegninger, vurderer han observasjoner og andre elementer han graver frem, legger sammen to og to og får fire. Dette, konkluderer han, dreier seg slett ikke om en ulykke, men et attentat for å bli kvitt et brysomt vitne i en forestående rettsak. Sammen med kollegaen (og hackeren) Lennart (Lars Brygmann) og Emmenthaler (Nicolas Bro) – ekspert på ansiktsgjenkjenning – oppsøker han Markus for at de sammen skal ta affære, siden politiet ikke gjør det døyt.

Greien her er at ingen av dem er i vater, for å si det sånn. Hvor mange diagnoser de hver for seg kan skilte med, er uvisst, men det er en del, og inkulderer en god neve tvangsnevroser. Og her er filmen helt genial. Den mikser nerderi, psykiatri og sosial utenforskap slik at strålende replikker, dialoger og situasjoner bare renner ut, samtidig som den gradvis slipper ut info om disse typenes bakgrunn, slik at man forstår og blir glad i dem. Den greier å skildre disse særdeles odde typene med stor respekt og varme. Humoren er like hysterisk smart som den er hylende morsom. Og midt i dette presterer den å lodde dypt i det menneskelige, i det maskuline, og i det som handler om omsorg.

Emmenthaler (Nicolas Bro), Lennart (Lars Brygmann), Markus (Mads Mikkelsen og Otto (Nikolaj Lie Kaas) rigger seg til i Markus’ låve for å kartlegge gjerningsmennene bak det de mener er et regissert togattentat.

Her er virkelig mye menneskelig å ta tak i, også. Skyldfølelse, fravær og svik som har fått store konsekvenser og satt dype spor. Krigens konsekvenser for yrkessoldaten. Og de i utgangspunktet rettferdige hevnernes skrekk i møte med en mann – Markus – som nådeløst effektuerer det de har satt seg fore. Også her er filmen helt genial. Den veksler sømløst fra det såreste (særlig representert ved Mathilde og Otto) til det vilt brutale og tilbake igjen, tøyer ut i humor, og så er det på’an igjen. Filmen tematiserer tilfeldigheter, men her – i måten filmen er skrudd sammen på – er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Yrkessoldaten Markus gir gjengen våpentrening – med vekslende hell.

Dette er en film som helt åpenbart beveger seg i brødrene Coens terreng. Den mikser hevndrama og forviklingsdrama og screwballkomikk, er fullstendig uforutsigbar, vilt underholdende og dypt rørende. Volden er ubehagelig, men særdeles velorkestrert. Budskapet er krystallklart: Vi må ta vare på hverandre. Uansett, men særlig når livet er på sitt svarteste.

Spionen som gikk inn i kulden

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er courier-hoved.jpg

The Courier Regi: Dominic Cooke, Storbritannia, drama, 1 time 52 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Noen ganger går jeg til en film med ganske lave forventninger, for så å bli gledelig overrasket. The Courier viste seg å være en sånn film. Ikke at den er fantastisk. Velviljen kan også skyldes Jessie Buckley i en birolle. Jeg får mer og mer sans for henne, så mer om henne siden. Det kan også skyldes at jeg er så gammel at jeg husker Cuba-krisen. Jeg var seks år gammel, og erindrer hvordan alle voksne gikk på tå hev, hvordan de snakket alvorlig rundt bordene, hvordan jeg kvapp hver gang jeg hørte flydur og stadig spurte om det ble krig nå, og hvordan de voksne svarte unnvikende ut i luften. Både for å skåne meg, men sikkert også for å skåne seg selv; et drøyt tiår etter at de selv hadde kjent krig på kroppen. Men alt dette til side: innenfor en nokså velkjent og nesten forslitt sjanger, turnerer The Courier tematikken på en tidvis elegant og engasjerende måte.

Dette er altså en spionfilm, basert på den sanne historien om Greville Wynne. De kødder ikke med navnene i Storbritannia. Som forretningsmann på 1950/60-tallet reiste han ofte til Øst-Europa. Da den kalde krigen dro seg til, ble han det perfekte sendebudet mellom den britiske etterretningen MI-6, CIA og den russiske spionen Oleg Penkovskij. Så kom Cuba-krisen. Forholdet mellom øst og vest gikk fra kaldt til iskaldt. Verden sto på randen av en ødeleggende atomkrig, og Wynne og Penkovskij sto overfor særdeles vanskelige valg.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er courier1.jpg
Greville Wynne (Benedict Cumberbatch)rekrutteres som en strategisk og nokså annerledes spion av CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) og MI-6-agenten Dickie Francks (Angus Wright).
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

Filmskaperne har selvsagt tatt seg noen kunstneriske friheter, og vil du vite hva som er fakta og hva som er diktning, kan du ta en titt her. Noe av det jeg liker best med filmen, er hvordan den skildrer vennskapet og båndene som utvikler seg mellom Wynne og Penkovskij. Som relativt jevngamle, gift og med ett barn hver, er de nærmest en speiling av hverandre. Men man aner kjemien som oppstår allerede ved første samtale over et lunsjbord med champagne og kaviar. En av de mest gripende scenene mellom dem utspiller seg da Wynne er på sitt siste oppdrag i Moskva, for å hjelpe Penkovskij å hoppe av. De er Bolsjojteatret, de ser Svanesjøen. Tsjajkovskijs vidunderlige musikk fyller den vakre teatersalen. Wynne er helt oppslukt av musikken, av danserne, kanskje også av tanken på at Penkovskij skal forlate dette. Slik Penkovskij også må kjenne sterkt på denne avskjeden med fedrelandet, på det forestående livet, og all usikkerheten og farene som ligger foran ham. Han ser mot danserne, han ser på Wynne, og alle elementene – de florlette, elegante ballerinaene, den mektige musikken, de to mennenes ansikter – går opp i en høyere og dypt ladet enhet.

Wynne spilles av Benedict Cumberbatch, og det er et særdeles godt valg. Han ser jo ut som om han er fra en annen tid, og er dessuten en særdeles god skuespiller. Her tar han spillet nærmest ut i ekstremiteter, rent fysisk, på en måte som gjør vondt.

Rollen som hovedpersonens kone er ofte en utakknemlig jobb. Man har en birolle, man er en biperson, og gitt tiden handlingen foregår i, kan hustrurollen i dobbel forstand fremstå ganske trang. Her spilles den vanskelige rollen altså av Jessie Buckley, som filmskaperne heldigvis har gitt noe å spille på. Ikke overvettes mye, men nok til at personligheten hennes trer frem. I motsetning til Penkovskijs kone, som aldri får bli mer enn en familiær skygge i skildringen av livet hans. Jeg så Buckley første gang i TV-serien Krig og fred, med bl.a Lily James, Paul Dano og James Morton. Her spiller hun Maria Bolkonskaja. men jeg oppdaget henne for alvor i Tom Harpers Wild Rose (2018). Siden har hun vært å se som Lyudmilla Ignatenko i den fabelaktige TV-serien Chernobyl, og som gærne Oraetta Mayflower i 2020-sesongen av TV-serien Fargo. Stor spennvidde i rollene der, altså, og illustrerende for spennvidden i Buckleys skuespill. Denne gangen er det nedpå, tilbakeholdt, men markant, illustrerende for en kvinne som er blitt sviktet, har tilgitt, og som nå står i fare for å igjen miste troen på ektemannen, i en situasjon der særegne hendelser gjør det umilig for ham å fortelle sannheten.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er the-courier-jessie-buckley-in-the-courier-1.jpg
Fabelaktige Jessie Buckley spiller Wynnes kone Sheila.

Ikke alle rollefigurene får like mye liv. Penkovskijs kone, spilt av Maria Mironova, er nevnt. CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) er like stiv og dukkete som 60-tallsfrisyren hun bærer.

The Courier kan ikke måle seg med kald krig-spionfilmer som Tomas Alfredsons Muldvarpen (2011) eller Steven Spielbergs Bridges of Spies (2015). Men med Wynne har sjangeren fått en ganske original hovedperson, og selv om filmen er full av gjenkjenneligheter, er den håndverksmessig såpass solid gjennomført at karakteren utvilsomt blir bestått.

Underholdende grinefilm for voksne

På kanten av livet Regi: Alexandre de La Patellière og Matthieu Delaporte, dramakomedie, 1 time 57 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Franske komedier har en tendens til å bli i overkant masete for min smak. Med hederlige unntak, selvsagt, og dette er ett. Ikke at den er hylende morsom, men den har en medrivende sjarm, og – ikke minst – en lekende tilnærming til et vanskelig tema: Å skulle dø av kreft. Å tilføye at du dermed også blir sittende og grine på slutten, er derfor unødvendig. Men det blir du nok.

Arthur Dreyfus er medisinsk forsker, fraskilt og tenåringsfar. César Montesiho er … Ja, hva er han? En livsnytende villbasse, kan man vel si. Så de er ikke akkurat som to dråper vann, Arthur og han. Likevel har de vært nære kompiser siden de møttes på kostskole på 1970-tallet.

Via tilfeldigheter typiske for César, blir det funnet omfattende svulster på lungene hans. Kreft med spredning. Et halvt års tid igjen å leve. Problemet er bare at César tror det er Arthur som er syk. Men via omstendigheter typiske for Arthur, får han aldri fortalt den foreløpig svært vitale vennen at det er motsatt. På papiret høres situasjonen ytters konstruert ut, men alt er plausibelt gjort rede for i en opptakt som også fint gjør rede for de to ulike personlighetenes særegenheter.

César for sin del syns at Arthur hatt tatt litt for lite for seg av livet, og bestemmer seg for å bidra til at de siste månedene hans får litt mere futt. Det inkluderer en gjensidig «må gjøre»-liste som viser seg å ha noen ikke helt tilsiktede konsekvenser. Samt at César flytter inn til Arthur og gjør litt kål på hans velordnete tilværelse.

Noen stor film kan ikke På kanten av livet kalles, til det er den innimellom litt for forutsigbar og litt for vimsete, særlig i enkelte tidssprang og i «oppsummeringsscener» som bare løper av gårde uten dialog, og uten å tilføre filmen noe særlig. Men til fransk å være er den herlig upretensiøs, og – ikke minst – holdt stødig på beina av de franske veteranene Fabrice Luchini og Patrick Bruel. Førstnevnte har vært å se i en rekke filmen, men gjør etter min mening her sin fineste rolletolkning siden François Ozons I de beste hjem (2012). Luchini og Bruel kler hverandre ytterst godt, med alle sine ulikheter, og kjemien mellom dem er av en slik art at jeg virkelig tror på deres dype vennskap og kjærlighet til hverandre. På hver sin måte er de også vittige. Bruels César med sin heller umodne og bekymringsløse, men gutteaktige sjarm, men særlig Arthur, med sin blanding av tørrpinn med uskyldig oppsyn, og sitt oppheng i språk og språklig korrekthet, samtidig som han stammer lett og aldri finner ordene han trenger når de trengs.

Fine små biroller spilles også av Pascale Arbillot som Arthurs eks-kone (Virgine), Marie Narbonne som tenåringsdatteren Julie, og Zineb Triki, som spiller kretfteraputen Randa, og huskes særlig fra rollen som Nadia El Mansour i den fabelaktige TV-serien le Bureau.

Listen over filmer som sikter seg inn på et godt voksent publikum begynner å bli gledelig lang. Dette er åpenbart en slik film, og da er det også fint at den tar sitt publikum på alvor og ikke driver med sentimentalitet eller fjas, samtidig som den greier å være genuint underholdende og rørende.