Minnearbeid i terrorens tid

Minner om Paris Regi: Alice Winocour Drama Frankrike Norsk kinopremiere 28. april

De fleste av oss som var gamle nok i 2011, husker presis hvor vi var og hva vi gjorde da nyheten kom om bomben i regjeringskvartalet og terroren på Utøya. Jeg vil tro at franskmenn, og særlig parisere, har det likedan, enten det gjelder Charles Hebdo eller anslaget mot Bataclan, Stade de France og fire restauranter, der 130 mennesker ble drept. Men hva husker de overlevende?

Dette er utgangspunktet for Alice Winocours varme og neddempede, men ganske ukompliserte film om etterdønningene av terroren. Mia befinner seg tilfeldigvis på en av restaurantene som angripes. Hun blir skadet, men ikke alvorlig. Ihvertfall ikke fysisk.

Som tilskuere blir vi vitne til angrepet. Frem til et visst punkt. Hva som skjer etter det, vet verken vi – eller Mia. Flere måneder senere begynner hun det møysommelige og smertefulle arbeidet med å forsøke å rekonstruere hva som hendte. Det får følger for forholdet til kjæresten Vincent (Grégoire Colin). Og det bringer henne i kontakt med Sara (Maya Sansa), som leder støttegruppen for de pårørende og overlevende, en ung jente som mistet foreldrene, og Thomas (Benoît Magimel), som satt like ved Mia på restauranten og som ble skutt og alvorlig skadet i benet.

Thomas (Benoît Magimel) og Mia (Virginie Efira) prøver å rekonstruere Mias manglende minner etter terroren.
Alle foto: Storytelling media

Thomas husker alt som skjedde, og selv om han mener det å ikke huske særlig mye kanskje er best, hjelper han Mia i arbeidet med å prøve å huske det hun har glemt. Etter hvert dukker det opp særlig et vagt minne om en bestemt person, som Mia prøver å spore opp.

På mange måter er filmen en kjærlighetserklæring til Paris, og en hylles til overlevelsesevne og livskraft. Den går inn i sorgen, og utryggheten som følger av traumet, særlig i den første tiden etterpå. Den gir også et lite dykk ned i situasjonen for en gruppe som nok ble lite omtalt etterpå: immigrantene som jobbet i restaurantene, men som manglet arbeidstillatelse og ID-papirer, og derfor ikke kunne benytte seg av helsehjelp og støttegruppe.

Filmen er på mange måter en kjærlighetserklæring til alltid fotogene Paris.

At filmen tar opp særlig dette aspektet, er prisverdig. Men fordi den sikter mot å belyse både dette og de overlevendes traumer, og å inkorporere en forutsigbar kjærlighetshistorie, blir den litt grunn og ufokusert. Mennesker reagerer ulikt på forferdelige hendelser, og Mia virker sterk og sympatisk opptatt av menneskene hun møter. I noen scener skapes likevel en følelse av den utryggheten det ville være naturlig å føle etter en så traumatisk opplevelse. Men dette utforskes ikke i særlig grad, og slippes litt for fort og litt for lettvint når Mia begynner å jakte på det og de som kan fylle hullene i hennes egen hukommelse.

Virginie Efira er flott i rollen som Mia. Som skuespiller har hun en bemerkelsesverdig tilstedeværelse og en utstråling som signaliserer styrke og vennlighet, kombinert med en viss tilbakeholdenhet. Jeg husker henne fra Paul Verhoevens Benedetta (2021), der jeg likte hennes gåtefullhet langt bedre enn jeg likte filmen.

I Minner om Paris er ingen ting gåtefullt, trass i Mias hukommelsestap. Filmen lener seg litt for tungt på klisjeer og gjennomsiktlige forvarsler og metaforer – som glasset som knuses i åpningsscenen. Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Den er god til å vise omsorgen og overlevelseskraften som kan utvikle seg i kjølvannet av en tragedie. Og Paris er aldri feil på film. Men jeg skulle ønske den hadde gått dypere og grundigere inn i tematikken. Da ville den trolig hatt større relevans for andre som har opplevd liknende traumer.

Livsvisdom i bøtter og spann

Vakre sinn Regi: Bernard Campan og Alexandre Jollien Dramakomedie Frankrike/Sveits

Norsk kinopremiere 14. april

Noen filmer er sånn at du føler deg som verdens verste menneske om du ikke liker dem. Vakre sinn er en sånn film.

Som landeveisfilm er den skrudd sammen av alle sjangerens konvensjoner: to veldig ulike mennesker som mer eller mindre frivillig havner sammen i et kjøretøy på vei fra A til Å. Underveis ikke bare oppdager de at de liker hverandre; ved reisens slutt har de gjort verdifulle livserfaringer og blitt klokere.

Opplegget er så velkjent, for ikke å si forslitt, at en ny film i sjangeren krever store doser originalitet for å løftes ut av dusinvaren. De forsøksvis originale elementene her, er at reisen foretas i en likbil, og at den ene – Igor – har cerebral parese. Og har forlest seg på filosofi. Spørsmålet er om det er nok.

Igor og begravelsesagenten Louis møtes bokstavelig talt ved et uhell. Til å begynne med liker nok Igor Louis bedre enn Louis liker Igor. Men begravelsesagenten er en veloppdragen, høflig og – gitt jobben – smidig mann. Da han må kjøre en kiste og en urne fra Sveits til Marseilles i Sør-Frankrike, der bisettelsen skal finne sted, sniker Igor seg med; selvsagt med en filosofisk begrunnelse.

De to regissørene Alexandre Jollien (t.v) og Bernard Campan spiller selv rollene som Igor og Louis.
Alle foto: Another World Entertainment

Det går som det pleier å gå i slike filmer. Ting skjer underveis, både i relasjonen de to imellom, og i relasjon til andre. De får en ekstrapassasjer et stykke, og havner i et utdrikkingslag. Når den gode horen Nicole dukker opp, er det like før jeg forlater kinosalen. Ikke fordi jeg blir moralsk indignert, men fordi det er så forslitt, og like forutsigbart som resten av filmen.

Vakre sinn vil så inderlig gjerne være livsbejaende og klok, og bruker alle de filosofiske læresetningene og visdomsordene Igor har proppet seg med til å proppe oss med carpe diem og innsikt i livet til et menneske med en kropp som får mange rundt ham til å overse at om talen er uklar, er hodet like sylskarpt som viddet. Det siste er fint, for all del, virkelig, og gjør at filmen innimellom er ganske morsom.

Igor (Alexandre Jollien) har jobb som grønnsaksbud i den sveitsiske hjembyen hans.

Filmen er på ingen måte forsert i sitt forsøk på å gi oss en lekse i inkludering og empati. Alexandre Jollien balanserer nydelig mellom å formidle Igors vidd, utadventhet og såre erfaringer, og han gjør det med adskillig sjarme – i fin kontrast til den noe eldre og mer konvensjonelle, litt avmålte Louis. De utgjør etter hvert et riktig fint tospann.

Så hvorfor blir jeg ikke overbevist av en film som vil så mye godt og er så velment? Fordi den overforer meg. Det hjelper ikke at alle Igors filosofiske sitater stammer fra de fleste av filosofiens store menn, og hver for seg er noe man godt kan legge seg på minnet. Stablet oppå hverandre og servert i bøtter og spann, begynner de å likne strømmen av livsvisdoms-memer på Facebook. Slik reduseres filmen til en feelgood-klisje. Og det er synd.