Energisk og fargerik nyinnspilling

West Side Story Regi: Steven Spielberg, USA, musikal, 2 timer 36 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 10 desember

Planen var å se Jerome Robbins og Robert Wise original fra 1961 på Cinemateket før jeg så nyinnspillingen, for å hva Spielberg eventuelt har gjort annerledes. Så ble jeg syk, og måtte ty til enkeltstående youtube-klipp. Så for dere som husker originalens berømte åpningsscene: Spielberg starter et annet sted, og det er også en flott åpning. Fra bakkenivå til fugleperspektiv og tilbake igjen kjører Janusz Kaminskis kamera over et saneringsstrøk som vi snart ser er i ferd med å spise seg innover i bydelen gjengene Jets og Sharks rivaliserer om. Så henter Spielberg inn originalens ballspill, og vi er i gang.

Tony (Ansel Elgort) og Maria (Rachel Zegler) i den moderne balkongscenen.
Alle foto: 20th Century Studios

Saneringsstrøket likner en krigssone. Slik etableres og kobles den etniske konflikten effektivt og elegant, visuelt, metaforisk og konkret, til en truende gentrifisering som gjør begge at begge gruppene er utsatte og sårbare, på hvert sitt vis. For puertoricanere ligger det likevel et ekstra lag av rasisme her. Det jeg umiddelbart, og på spinkelt grunnlag syns er mer elegant i originalen, er Jerome Robbins’ koreografi. Ihvertfall i åpningsscenen. Også Justin Pecks koreografi er flott, men den er langt mer energisk og «utagerende», for å si det sånn.

Rita Moreno spilte Anita i den originale filmen fra 1961. Nå spiller hun Valentina.

Som kjent er West Side Story en modernisert utgave av Shakespeares Romeo and Julie, med balkongscene og det hele, men nå med skikkelsene Tony og Maria i sentrum. Han amerikaner med polsk bakgrunn, hun puertoricaner. I Spielbergs versjon får Tony en tydeligere bakgrunnshistorie enn i originalen. Han har nettopp sonet et år i fengsel for å nesten ha slått en annen ihjel. Tidligere sentral i gjengledelsen i Jets, prøver han nå å holde seg unna rivaliseringen og slåssingen. Han er tatt i varmen av Valentina, som han jobber for og bor hos. Hun spilles nydelig av Rita Moreno, som i originalen hadde rollen som Anita, Marias søster (som også er gift med Sharks sentrale gjengleder Bernardo). Ansel Elgort, David Alvarez og Ariana DeBose gjør anstendige roller som Tony, Bernardo og Anita. Rachel Zegler er en bedårende Maria. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Nathalie Wood.

Mike Faist spiller rollen som Riff, lederen for Jets-gjengen.

Som musikal veksler West side Story mellom fargerike, ekspressive og energiske dansenumre som kan ta pusten fra deg, og mer lyriske og intime scener og sangnumre. Med ett unntak syns jeg de «store» scenene fungerer bedre enn de intime. Det skyldes trolig skuespillet, som ikke alltid er på høyde med sang- og danseferdighetene. Unntaket er scenen der Tony og Maria verbalt og sanglig inngår en ekteskapspakt. Der fungerer alt, og kamera våger en intimitet som skiller seg fra en ofte litt distansert posisjon. Noe som selvsagt er nødvendig for å få de store, folkerike dansescenene til å fungere, men som like ofte skaper avstand på det menneskelige plan.

Et eksempel på Paul Tazewells fantastiske kostymedesign. Fra venstre: Ilda Mason (Luz), Ariana DeBose (Anita) og Ana Isabelle (Rosalia).

For en som er vokst opp med den ikoniske musikken, er det vanskelig å gjøre en nøytral vurdering. Men det slår meg hvor spesifikk 50-talls Leonard Bernsteins musikk er (med tekst av nylig avdøde Stephen Sondheim), samtidig som den er aldeles tidløs. Å sitte og vente på elskede numre som Maria, Somewhere, I Feel Pretty og America er ganske enkelt deilig. Deilig er det også å nyte Paul Tazewells kostymedesign, overdådig og fargerik der det trengs, neddempet der det er naturlig.

Denne versjonen av West Side Story er ikke nødvendigvis en musikal som griper meg, selv om den er slående og deprimerende aktuell i sin fremvisning av meningsløs vold, rivalisering, rasisme og sosial kontroll. Nettopp disse aspektene gjør den likevel verdt å se. Men det er de overdådige og fargerike dansenumrene, og Rita Morenos Valentina, som sitter igjen på netthinnen.

Ungdommens kåtskap

En fortelling om kjærlighet og begjær Manus og regi: Leyla Bouzid, Frankrike, drama/romantikk, 1 time 42 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 12. november

Erotikk har en lang historie innen arabisk litteratur. Særlig i poesien, som både kan være frivol og metaforrik. En klassiker er Den duftende hagen, som tuniseren Sheikh Nefzawi skrev på 1400-tallet. Så har den også, sammen med andre verk, fått sin plass i denne filmen, der litteratur og handling langt på vei følger parallelle linjer. Særlig der hvor hovedpersonen Ahmed teoretiserer rundt spørsmålet om den elskede vil miste sin kraft som muse, kjærlighetsobjekt og gjenstand for (poetisk) lengsel dersom kjærlighetsakten fullbyrdes.

Ahmed er 18 og nylig innskrevet på Sorbonne for å studere nettopp arabisk litteratur. Her møter han Farah, en tunisisk medstudent. Hun forelsker seg i ham, og det er gjensidig. Klassisk gutt-møter-jente der, altså. Men med noen komplikasjoner, selvsagt. For der hun er åpen og frigjort, er han langt mer preget av sin bakgrunn og de kulturelle kodene i det arabiske miljøet. Han er også en ganske keitet og lukket ung mann. Han vegrer seg for å ha sex, og for å kysse i offentligheten. Han bærer med seg mer enn en smule «hva vil folk si», både hva angår ham selv og den opposisjonelle og selvstendige søsteren Dalila (Mahia Zrouki).

Arabisk litteratur – særlig den erotiske – står sentralt i denne filmen. Her er Ahmed (Sami Outalbali) og Farah (Zbeida Belhajamor) på jakt etter pensumbøker og skatter.
Alle foto: AS Fidalgo

Selv om Ahmed verken er spesielt karismatisk eller sjarmerende, er han en interessant rollefigur. Han har algerisk bakgrunn, men kan ikke arabisk. Han er født og oppvokst i Paris, i en forstad, men kjenner byen så dårlig at han må google severdigheter når Farah ber ham ta henne med på omvisning. Foreldrene klassereiste nedover da de kom som flyktninger til Frankrike, faren er journalist, men arbeidsløs. Mor forsørger familien. Nå er Ahmed i ferd med å klassereise oppover, men finner seg ikke til rette i et småborgerlig og intellektuelt universitetsmiljø, der han føler at det ikke er plass for «sånne som ham». Han er dypt usikker på seg selv, men likevel på grensen til arrogant. Han føler tilknytning til sin arabiske og muslimske bakgrunn, og vegrer seg ikke for å inngå i den sosiale kontrollen som utøves overfor jenter især, men prøver samtidig – på vaklende vis – å løsrive fra den. Selv om filmen ikke borer dypt i denne tematikken, former Ahmed et ganske presist bilde av situasjonen barn av innvandrere kan stå i, identitetsmessig og sosialt.

Her griper konflikten helt konkret inn i kjærlighetslivet hans også. Farah frustreres mer og mer av hans fysiske og erotiske tilbakeholdenhet. Han synes påvirket av et slags renhetsideal som muligens henter næring fra den erotisk/romantiske litteraturen han leser, selv om det ikke står på lysten – og lysten den samme litteraturen tenner i ham. Slik snur filmskaper Leyla Bouzid noen kjente strukturer på hodet. Ahmed er både subjekt – som i liten grad evner å handle selv – og objekt for en annens begjær. Han er også det fremste objektet for kameraets «begjær». Det vises allerede i åpningsscenen, der Ahmed står i dusjen, og det vises i måten kamera dveler ved Ahmeds kropp og ansikt.

En fortelling om kjærlighet og begjær er ingen stor film, men den fortelles med mye varme og med et fint blikk på de ulike miljøene Ahmed er en del av. Det gjør det til en film jeg gjerne skulle sett sammen med ungdommer på hans alder; jeg blir nysgjerrig på hvordan de ville sett filmen som helhet, og Ahmed spesielt.

RØPEALARM:

Samtidig får akkurat denne filmen meg til å reflektere mer enn ellers over hvordan heterofil sex ofte fremstilles på film. For å si det sånn: Sexen er helt sikkert tilfredsstillende for Ahmed. Det er også – igjen – kroppen, og til slutt ansiktet hans kamera dveler ved. Samtidig er det en type sex som indikerer – igjen – at penetrering alene er tilfredsstillende for henne. Likevel kan det anes en dobbelthet her. Det er legitimt å tenke at Farah er relativt tilfredsstilt i kraft av det fysiske møtet i seg selv, og kjærlighetsbekreftelsen, og å legge inn en antakelse om at de begge vil utvikle et videre seksuelt repertoar. Samtidig er det noe med måten kamera trekker seg bort fra Farah på, for å konsentrerer seg om Ahmed, som er litt – hva skal jeg si … foruroligende? fordi det nettopp er hans begjær som holdes i fokus. At filmen får meg til å grugge på sånt, er fint. Men jeg syns det er enda finere med filmer der penetreringen ikke er moses og profetene, i seg selv.

Biff spesial/førpremierer: Fem forskjellige filmer

Titane

The plot thickens. Biff tetter seg til. Her er fem filmer jeg allerede har sett. Noen gjorde større inntrykk enn andre.

Daniel Durant, Marleen Martlin og Troy Kotsur spiller bror, mor og far til hovedpersonen Ruby (Emilia Jones) i CODA.

CODA Regi: Sian Heder, USA.

Førpremiere på Biff fredag 22. og søndag 24. Ordinær kinopremiere 19. november.

Det er mye godt å si om CODA. Men før noen roper opp om hvor revolusjonerende den er, vil jeg bare minne om at den er en lett bearbeidet nyinnspilling av franske Familien Belier (2014). Det var en fin film, men i den store hopen lett forglemmelig. Faktisk gjenkjente jeg ikke historien da jeg så CODA, men ble påminnet sammenhengen etterpå. La meg her ile til med en påpekning om at for ikke-hørende er begge filmene uhyre viktige. De gir et forsøksvis godt innblikk i hvordan livet oppleves som døv. I så måte er faktisk den amerikanske nyinnspillingen enda bedre. Den klargjør i større grad hva det vil si for Ruby (Emilia Jones) å være eneste hørende i familien, både når det gjelder inneforskap, utenforskap, omsorg og rollen som oversetter. I et avgjørende øyeblikk skrur regissør Heder av lyden, slik at hørende kjenner på kroppen hvordan situasjonen oppleves for Rubys familie. Det er et fabelaktig godt og virkningsfullt grep.

Den amerikanske filmen flytter historien fra fransk bondeliv til en fiskerfamilie i Massachusetts. Rubys hverdag preges av at hun må være med familien ut for å fiske på natten/tidlig morgen, bl.a for å kunne kommunisere med kystvakten og fiskeoppkjøperne. Samtidig skal hun ivareta studiene, og forsøksvis pleie et sangtalent som er formidabelt, men som foreldrene ikke aner rekkevidden av.

CODA er en rørende, engasjerende film med et viktig oppdrag pakket inn i en lett, ofte vittig og veldig varm ramme, der familiekjærlighet og -solidaritet krasjer med ønsket om å ivareta seg selv og sine egne drømmer og behov. Joda, den er forutsigbar og en smule sentimental. Men det siste oppveies i stor grad av humoren, og av de ikke-hørende skuespillernes prestasjoner og vidd. Siden veldig mye av dialogen foregår på (amerikansk) tegnspråk, er det en film som gir innsikt, og som forhåpentligvis kan nå ut til et bredt publikum. CODA betyr for øvrig Child of Deaf Adults.

Ferenc Szabó i Natural Light.

Natural Light Regi: Dénes Nagy, Ungarn.

Førpremiere på Biff fredag 22, tirsdag 26. og onsdag 27. Ordinær kinopremiere 26. november.

Og nå til noe helt annet. Dette er en type film der man sier: Debutfilm? Seriøst? Er det mulig? Selv om jeg (i forbindelse med et juryoppdrag) måtte se den på en ikke overvettes diger TV-skjerm, satt jeg nærmest og svimlet over de fotografiske og visuelle kvalitetene og deres evne til å reflektere krigens beske, skitne realiteter. Slik sett inngår den i en sterk østeuropeisk tradisjon der så vel Andrej Tarkovskij som Elem Klimov kan nevnes.

Basert på en roman av Pál Závada, forteller Natural Light en gripende historie om en ungarsk bondes smertefulle erfaringer fra annen verdenskrig, da han som offiser i den nazi-allierte hæren deltar i en spesialtropp på tokt i Sovjet for å avsløre partisangrupper. At jeg ikke gir meg ende over, skyldes – paradoksalt nok – nettopp de nevnte referansene. Filmen er sterk, men har man sett sin andel filmer fra annen verdenskrig, har man også sett den samme historien og hendelsene. Det kjennes uhyrlig å skrive, for dette er historier som aldri, aldri må glemmes, og som må gjenfortelles igjen og igjen. Men i det ligger også en kunstnerisk utfordring. Jfr hvordan Dénes landsmann Lázslo Nemes reviderte og revolusjonerte holocaust-gjenfortellingen i oscarvinneren Sauls sønn (2015).

Når så er sagt: Det er mange grunner til å gå og se Natural Light. Visuelt risikerer du å bli slått i bakken. Historisk også, hvis du ikke allerede har sett de viktigste og beste krigsfilmene. De kan du lete opp etterpå.

Daniel Brühl både regisserer og spiller hovedrollen i Next Door.

Next Door Regi: Daniel Brühl, Tyskland.

Vises på Biff fredag 22., søndag 24. og tirsdag 26.

Hallo! Hvem fikk ikke et lite crush på Daniel Brühl da han i 2003 (!) slo igjennom internasjonalt med Good Bye Lenin! Siden har det vært en glede å følge ham, blant annet i en opptur som Rush (2013). Når han nå regidebuterer med Next Door, bretter jeg derfor velvillig opp ermene og setter meg til rette. Bare for å synke bittelitt sammen. Sujettet er flott. Brühl spiller Daniel, en figur som likner svært på en utgave av ham selv; en suksessrik skuespiller med pen kone, internasjonale oppdrag og en lekker leilighet sentralt i Berlin. Men han har også en nabo, viser det seg.

Uforvarende støter han på denne naboen, Bruno ( Peter Kurth), idet han på vei til et oppdrag i London tar en morgenkaffe på en kneipe i nabolaget. Naboen har ikke bare vært Daniels gjenboer i en årrekke, han kjenner Daniels liv ut og inn. Og – ikke minst – konen til Daniels gjøren og laden.

Det er et på alle måter tiltalende sujett. Gentrifisering møter privat overvåkning møter Berlin og østeuropas historie. Det legges opp til en svart komedie om så vel selvforståelse som selvhøytidelighet og hybris og snikende paranoia i et senkapitalistisk samfunn som kanskje ikke skiller seg så vesentlig fra det østtyskere levde under for 40 år siden. Det burde gitt filmen en litt heftigere dynamikk enn den har. Daniels forsøk på å rekke London-flyet drar ut, og med det blir også filmen stående litt i stampe, konsentrert rundt Brunos gradvise avsløringer og Daniels mentale hikke, for å si det sånn.

Som historiefortelling er dette uhyre interessant. Som film, ikke fullt så mye. Gang på gang tar jeg meg i å tenke at dette er filmet teater, litt inn og ut av dører, litt kaffekopp og ny kaffekopp, litt koffert ut på gaten og tilbake igjen. Det er synd, for i bunnen ligger en fascinerende samtidshistorie.

Agathe Rousselle som Alexis i Titane.

Titane. Regi: Julia Ducournau, Frankrike

Førpremiere på Biff fredag 22., søndag 24. og torsdag 28. Ordinær kinopremiere 5. november.

Holy Moses! Det er min første reaksjon. Den neste er reaksjonen til en 65 år gammel dame som har vært sprengravid, men likevel blir både smør og ryggverk ved synet av unge gravide. Altså en advarsel, skrevet med store bokstaver: IKKE SE DENNE FILMEN HVIS DU ER GRAVID! (fjørten utropstegn).

Da jeg var gravid i forrige årtusen, drømte jeg fryktelige drømmer om barnet i magen. Det ble glemt i kjellerboden i fjorten år, jeg oppdaget det tilfeldigvis da jeg skulle hente vin der nede, og da sto han som tenåring med begynnende skjeggvekst og så anklagende på meg fra sprinkelsengen. Faren drømte at barnet var en seigmann som ramlet ut av godteskålen og som han dessverre kom til å tråkke på.

Sånn. Da har vi tatt den. Så kan vi spoile at Alexis (Agathe Rousselle) blir gravid med en bil, etter heftig seksuell omgang med et renarama dollarglis, dog etter at hun etter en bilulykke har fått titan impantert i hjernen, det skal sies. Titan kan for alt jeg vet virke som et hormon, en hormonforsterker, eller rett og slett bare kokse hodet ditt. Alexis er nok litt, bittelitt kokset i hodet.

Spørsmålet er selvsagt om Alexis nedkommer med en baby, eller en bil. Det er relevant, men også underordnet fortellingen Julia Ducournau serverer på et fat av blikk og stål og aluminium, dryppende olje, feministisk fuck you, kjønnsoverskridelser og body horror, som jeg mer og mer forstår relevansen av. (Den neste body horror-filmen kan godt handle om aldring. Spør meg). (Og takk til Joachim Trier, som i Verden verste menneske nærmer seg, i Julias sopprussekvens. Digresjon slutt).

Jeg var veldig begeistret for Ducournauas Raw (2016). Begeistringen var ikke like umiddelbar hva angår Titane, trass i at den vant Gullpalmen i Cannes. Men jeg skal se igjen. Det er alltid så fint. At man kan se igjen. Og ikke nødvendigvis konkludere, bare oppleve og observere.

Jesmark Scicluna som Jesmark i Luzzu.

Luzzu Regi: Alex Camilleri, Malta.

Førpremiere på Biff 24., 25. og 26. Ordinær kinopremiere 8. april 2022.

Og nå: til et helt annet sted, en helt annen realisme. For når så du sist en film fra Malta? Jeg lette i mine egne tøler, og selv etter snart to titalls år med film og filmfestivaler, kan jeg ikke erindre noen malteser. Det alene gjør denne filmen verdt å se. I tillegg er den fascinerende, og god.

Mest av alt er den god fordi den med stor troverdighet går inn i et miljø som sjelden vises på film. Og den gjør det med en autentisitet som nærmer seg det dokumentariske. Den følger fiskeren Jesmark (Jesmark Scicluna) fra han som tradisjonell fisker prøver å overleve slik maltesiske fiskere har gjort det i generasjoner – til han innser at han av mange grunner må oppgi idealene til fordel for det som gir familien et økonomisk grunnlag. Om utgangsgspunktet er aldri så lugubert.

Filmen kombinerer kapitalismekritikk (les: kritikk av EUs favorisering av «effektive trålere») med søkelys på velferdsstat og maktesløshet, og er en politisk krass og samtidig lavmælt, nydelig film som du ikke må gå glipp av, enten du ser den nå eller til våren.

En aldri så liten nedtur

The French Dispatch Regi: Wes Anderson, USA, 1 time 48 minutter, 9 år. Førpremiere på Bergen internasjonale filmfestival i kveld. Ordinær kinopremiere 22. oktober

Dette må være filmhistoriens største underforbruk av store stjerner. Trekk pusten og les rollegalleriet: Tilda Swinton. Frances MacDormand. Benicio del Toro. Edward Norton. Léa Seydoux. Adrian Brody. Thimotée Chalamet. Saoirse Ronan. Mathieu Almaric. Bill Murray. Owen Wilson. Jeffrey Wright. Elisabeth Moss. Christoph Waltz. Willem Dafoe. Liev Schreiber. Samt skjønne Lyna Khoudri fra Papicha. Det burde borge for filmfest. Men filmfest er det bare delvis blitt.

Altså: For alle som elsker Andersons snurrige tablåer og symmetriske bildekomposisjoner, den visuelle lekenheten og elegansen, vrimmelen av nesten usynlige, men viktige detaljer, er dette en fest. Visuelt kan filmen sette øynene dine på stilker. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk mer tid til riktig å ta det inn. Men ofte rusher handlingen avgårde i et vanvittig tempo. Det samme gjør dialoger og særlig Anjelica Hustons fortellerstemme. Evner du ikke å stille hurtigleseevnen på max og samtidig er flink nok i engelsk til å simultant koble sammen teksting og tale, går ganske mye tapt i oversettelsen og farten. Ok. Jeg ser ikke bort fra at noe handler om en viss alderssvekkelse hos meg. Men det irriterer. For jeg gledet meg så vanvittig til denne filmen. Kanskje for mye. Ikke at jeg alltid har vært blodfan av Anderson, for det har jeg ikke. Men på listen min over filmer jeg virkelig, virkelig elsker, rager særlig Moonrise Kingdom og Isle of Dogs veldig høyt.

Hva annet kan man enn å elske en slik bildekomposisjon?
Alle foto: Twentieth Century Fox Film

The French Dispatch er navnet på et amerikansk magasin utgitt på 1960-tallet i den fiktive franske byen Ennui, og ledet av redaktør Arthur Howitzer (Bill Murray). Prolog og epilog er en (rask) gjennomgang av magasinets tilblivelse og nedleggelse, resten en filmatisk gjengivelse av en utvalgt artikkel fra hver seksjon i magasinet. Filmen karakteriseres som en hyllest til det amerikanske magasinet The New Yorker, og til journalister og journalistikk per se. Og det er den, utvilsomt. I dette ligger også en eklatant og vittig fremvisning av journalisters manglende nøytralitet og deres bidrag til mytologisering, være seg av kunstnere eller historiske hendelser – det siste i en ellevilt parodisk og estravagant fremvisning av studentopprøret i 1968 slik det artet seg i Ennui. Her spiller Thimotée Chalamet en fabelaktig rolle som den unge, karismatiske og ganske umodne studentlederen Zeffirelli, mens Frances MacDormand har rollen som journalisten Lucinda Krementz, som ikke unndrar seg muligheten for å involvere seg, verken seksuelt eller i Zefferellis politiske manifest.

Bill Murray som sjefredaktør Arthur Howitzer.

Noen av stjernene får så lite plass og spillerom at du knapt gjenkjenner dem før rollefiguren deres dør eller forsvinner ut av bildet. Heldigvis får Tilda Swinton utfolde seg som kunstkritikeren JKL Berensen, som (med Swintons teft for ørsmå detaljer i talemåter og mimikk; her et karakteristisk drag om munnen) forteller historien om kunstneren Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro), som soner på lukket avdeling i fengsel og ved hjelp av galleristen Julian Cadazio (Adrian Brody) og Simone (Léa Seydoux) – fangevokter, muse og aktmodell i en og samme person – løftes opp i kunstverdenens øvre sjikt.

Kunstkritiker JKL Berensen (Tilda Swinton) foredrar om Moses Rosenthaler.

I den i støytene kanskje mest heseblesende historien gjør Jeffrey Wright en nydelig rolle som matskribenten Roebuck Wright, en mann som har åpenbare likhetstrekk med James Baldwin (en av mange filmen er tilegnet). I kraft av sin absolutte tekstlige hukommelse gjenforteller han historien om da han skulle intervjue Nescafier (Stephen Park), sjef for spesialpolitiet og også kokk, og blir vitne til kidnappingen av politifullmektigens sønn. Historien fortelles dels i tegneserieformat, dels i et TV-intervju (ledet av Liev Schrieber).

Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro) og fangevokteren (og musen og aktmodellen) Simne (Léa Seydoux.

Så joda. Det er mye å glede seg over her. Visst humret og lo jeg, og lot meg imponere og gledes over innfall og utfall og det vell av ideer og inspirasjoner Wes Anderson øser fra. Dette er definitivt en film å se igjen, kanskje flere ganger, bare for å få med meg det som glapp unna øye og øre denne gangen. Men førsteinntrykket er at dette er masse form og relativt lite innhold. Så spørs det om førsteinntrykket av blir stående etter gjensyn. Uansett blir The French Dispatch ikke stående på min favorittliste over Andersons filmer.

BIFF SPESIAL: En italiensk dannelseshistorie

Chiara – mafiaens datter Manus og regi: Jonas Carpignano, Italia, drama, 2 timer.

Antatt norsk kinopremiere 25. mars 2022. Førpremiere på Bergen Internasjonale filmfestival 21., 24. og 27. oktober.

Norske filmtitler er et kapittel for seg. Her er originaltittelen A Chiara, og både Til Chiara og Om Chiara hadde fungert bedre og vært mer presise titler. Chiara – mafiaens datter er ikke feil, 15 år gamle Chiaras far tilhører mafiaen. Men han er ingen Gudfar, akkurat, og noe av filmens store pre er hvordan den levende og livfullt etablerer familiens gjenkjennelige normalitet. Chiara og søstrene erter hverandre, småkrangler og småsloss, elsker hverandre, blir misunnelige på hverandre; alt mens mamma og pappa oppfører seg som ganske vanlige, italienske mammaer og pappaer, fulle av varme, kjærlighet og betskyttelsestrang. Slik skapes også en grunnleggende forståelse for Chiaras kjærlighet til faren.

Så feires storesøster Giulias 18-årsdag, med masse mennesker, mye varme, lek og moro. Chiara aner likevel at noe ikke er som det skal. Sent på kvelden går en bombe av i farens bil. Han går i dekning. Det blir innledningen på en dannelsesreise der Chiara prøver å finne ut mer om faren og virksomheten hans, og etter hvert må ta innover seg et nytt og annet syn på familien, på seg selv og sin rolle som datter – og på store moralske og etiske spørsmål.

Det sies at vi mennesker modnes og blir voksne når vi innser våre foreldres feilbarligheter. Med en svært god og tilstedeværende Swamy Rotolo i hovedrollen, tegner filmen et nydelig portrett av denne modningsprosessen og de vanskelige valgene den kan ha som kan følge. Selv om den i Chiaras tilfelle er knyttet opp mot farens mafiavirksomhet, får den overføringsverdi i kraft av spørsmålene den stiller rundt familie, tilhørighet og behov for å beskytte seg selv.

Filmen avslutter Jonas Carpignanos Calabria-trilogi, som tar for seg ulike forhold ved livet i regionen, særlig knyttet til ‘Ndranghetaen – calabrias gren av mafiaen. Bergen internasjonale filmfestival (Biff) har tidligere vist de to første – Middelhavet i 2015 og A Ciambra i 2017. I sistnevnte bindes tematikken fra Middelhavet – båtflyktninger – sammen med de håpløse livsvilkårene romfolket lever under i den nedslitte landsbyen Ciambra. Jeg så sistnevnte, som gjorde sterkt inntrykk. Den er skitnere og råere enn A Chiara, men også her trekkes trådene til Ciambra. Det er likevel ingen forutsetning å ha sett de foregående filmene for å ha uybytte av A Chiara.

Det er bare å glede seg til denne nydelige filmen

Lille mamma Manus og regi: Céline Sciamma, Frankrike, drama, 1 time 12 minutter, tillatt for alle. Kinopremiere 29. oktober/førpremiere på Biff.

Fra debutfilmen Vannliljer, via Tomboy til Girlhood har Céline Sciamma vist en unik evne til å formidle jenters liv og ulike stadier; aldersmessig, emosjonelt, seksuelt, i familiære og samfunnsmessige sammenhenger, og med et særdeles følsomt blikk og et like følsomt kamera. Portrett av en kvinne i flammer handlet om voksne kvinner i en tid da kjærlighet mellom kvinner var forbudt. Så langt står den som hennes store mesterverk. Det tar ikke glansen av de «mindre» filmene. Sciamma er en av mine store favoritter, og jeg gikk til Lille mamma med store forventninger.

Mamma (Nina Meurisse) og Nelly (Joséphine Sanz) leser barnebøker fra da mamma var liten.
Alle foto: Arthaus

Den skuffer ikke. Tvert imot. På et tidspunkt satt jeg omtrent med hjertet i hånden. Sciamma er her tilbake i det «mindre» formatet, det vil si stillferdig, poetisk, følsomt, vakkert, og med dyp følelsesmessig gjenklang. Jeg vegrer meg for å skrive «mindre», for selv om hun her ikke pensler ut det samme maleriske lerretet som i Portrett av en kvinne i flammer, er Lille mamma en film jeg ikke har greid å slippe siden jeg så den for et par dager siden. For meg er det selve kjennetegnet på en «stor» film, selv om formatet ikke er storslått.

Åtte år gamle Nelly (Joséphine Sanz) har mistet bestemoren sin, og drar sammen med sin mamma (Nina Meurisse) og pappa (Stéphane Varupenne) tilbake til mammaens barndomshjem for å pakke ned og rydde ut. Hun fascineres av morens pikerom, av det hun har hørt om da moren som liten jente bygde hytte i skogen. Hun vil vite mer, men moren er i sorg, er fraværende, og reiser til slutt for å overlate nedpakkingen til ektemannen. Nelly søker ut i skogen, for å prøve å bygge samme hytten som moren bygde.

Pappa (Stéphane Varupenne) tar skjegget, siden bestemors hus byr på så fine barberingsklenodier.

Rammen er så enkel, så enkel, og det Sciamma gjør er så fint, så fint. Om noe er storslått, er det hennes evne til å bygge sammen fortid og nåtid med små og effektive virkemidler. Og så gir hun oss en eventyrskog. Farget gyllen av høstløv og høstsol. En skog å utforske, bygge hytte i, sitte helt stille i. Hun drar oss inn i en barnlig forestillingsverden, full av nysgjerrighet og innlevelsesevne og empati. I samspill med Joséphine Sanz’ tvillingsøster Gabrielle lar hun de åpne, uforstilte jenteansiktene speile nåtid og fortid i en fascinerende og rørende lek med tidsplan, med iscenesettelse, med jenters lek og latter, og hun gjør det på en måte som sender meg i loop tilbake til egen barndom, til egen lengsel etter å forstå min fraværende mor og forestille meg hennes barndom. Hun risser opp tre generasjoner kvinner – bestemor, mor og datter – og lar dem flyte inn i et tidsmessig fellesskap skapt i fantasien og næret av – tenker jeg – den lengselen man som voksen kan kjenne etter å vite mer om sine formødre. I bunn og grunn er Sciammas film en nøyaktig beskrivelse av avstandene som ligger mellom oss, selv i så nære relasjoner som mor og datter, og vår stadige streven etter å viske ut denne avstanden og komme nær det som kan være så vanskelig å komme nær.

Å lage pannekaker, med masse fjas og fnis. På vakrere vis blir du ikke brakt tilbake til din egen barndom.

Lille mamma er en film du egentlig ikke behøver å vite mer om. Du skal bare gå og se den. Med alle sansene åpne. Og gjerne med hjertet i hånden.

Stillferdig og gripende

Alltid nære deg Manus og regi: Uberto Pasolini, Italia/Storbritannia/Romania, drama, 1 time 36 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 8. oktober

Vindusvaskeren John er 34 år gammel, og skal snart dø. Han må finne en adoptivfamilie til sin tre-fire år gamle sønn Michael, som han er alenepappa for. Men hvor finnes de ideelle foreldrene?

Med sin hjerteskjærende tematikk er Alltid nære deg er en film der mye kunne gått galt i hendene på feil regissør. Men Uberto Pasolini trår ikke feil et eneste sted. Nennsomt styrer han unna all sentimentalitet. Det i seg selv er en bragd, gitt filmens handling. I stedet gir han oss et stillferdig og varmt portrett av et far/sønn-forhold, totalt nedpå, fullt av hverdager der det handles, spises is, der druer skrelles, der John leser høyt for Michael på sengekanten; men der utgangen rykker ufravikelig nærmere og døden må snakkes om mellom de to.

Far og sønn (og Michaels elskede lastebil) hviler middag.

Her ytres ikke et ord for mye, verken i samtalen(e) mellom de to, eller i filmen som sådan. Pasolini lar situasjoner og blikk tale for seg, befriende fritt for følelsesladet musikk og med en befriende tro på publikums evne til å leve seg inn i, tolke og forstå.

Du kommer til å grine, garantert. Og du kommer til å smelte som smør i solen av vesle Daniel Lamont i rollen som Michael. Som bitteliten barneskuespiller er han et funn, med et ansikt som både reflekterer hans indre liv og de ytre omstendighetene han stilles overfor. Særlig de stadige og litt forvirrende besøkene hos familie etter familie for å «bli kjent med nye venner» – les: for at John skal kunne vurdere hvem som egner seg mest for å ta hånd om gutten. Disse besøkene er en parademarsj av menneskelig mangfold så vel som fremvisning av hvordan vi ter oss på ulikt vis når vi er gjenstand for en såpass intim granskning og må vise oss fra vår beste side. Noe som kan gå helt feil. Pasolini viser her stor psykologisk innsikt, og legger inn noen både varme, humoristiske og avslørende detaljer.

Eileen O’Higgins spiller Shona, sosialarbeideren som assisterer John i hans søken etter gode adoptivforeldre for sønnen Michael.
Alle foto: Norsk Filmdistribusjon

Nydelig er også James Norton som John. Også han uten en overflødig gest, uten et overflødig ord, og høyst troverdig både i rollen som pappa og som vindusvasker. Det siste gir også rom for noen godt observerte situasjoner der klasseskiller åpenbarer seg på ubehagelig vis; være seg i forholdet til enkelte kunder, eller i møtet med potensielle adoptivforeldre. Dette aspektet er ikke bare godt tenkt og formidlet, det legger en ekstra alen til filmens tematikk. Spilt inn til dels i Nord-Irland, får vi dessuten noen vakre landskapsbilder, uten at de virker påklistrede. De står mer som en talende ramme rundt særlig John når han et øyeblikk trekker seg tilbake, kanskje for å finne styrke, kanskje for å reflektere over det som gjenstår.

Daniel Lamont er aldeles til å spise opp i rollen som vesle Michael.

Den italienskfødte regissøren og produsenten har i flere av filmene sine vist denne klassebevisstheten, og evnen til å skildre arbeiderklasse. Som produsent er han kanskje mest kjent for komedien I blanke messingen (1997), der en gruppe arbeidsløse stålarbeidere lager et strippeshow. Regidebuten Machan (2008) tok utgangspunkt i den virkelige historien om en gruppe fattige menn fra slummen i Colombo, Sri Lanka, som i 2004 lurte den tyske ambassaden til å tro at de utgjorde det nasjonale srilankiske håndballaget. Målet var å emigrere til Tyskland. Pasolini laget filmen for å sette søkelys på illegal innvandring. Hans neste film, nydelige Still Life (2013), beveger seg enda mer i sporene til Alltid nære deg. Også den handler om livet, døden og ensomheten. Eddie Marsan spiller John May, en kommunalt ansatt i arbeiderbydelen Kennington i London, som har som jobb å lete opp mulige pårørende etter ensomme døde, og gå i begravelsen deres. Livsoppgaven hans er å ivareta deres verdighet.

Nettopp denne verdigheten er også Alltid nære deg breddfull av. Det er en film som fullt og helt stoler på sin lavmælte fortelling og ditto filmspråk. Pasolini legger dessuten inn et nydelig nikk til Albert Lamorisses berømte kortfilm fra 1956, Den røde ballongen, som i 2007 fikk sin moderniserte langfilmversjon i Hsiao-Hsien Hous Den røde ballongens reise.

Det er fem år siden sist. Nå kommer endelig en ny tysk komedie som faktisk er morsom.

Drømmemannen Regi: Maria Schrader, Sci fi/romantisk komedie, Tyskland, 1 time 45 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 8. oktober

I løpet av en livlig samtale mellom filmnerder/diverse jurymedlemmer på filmfestivalen i Miskolc nylig, kom vi inn på tysk films store mangelvare: subtil humor. Den eneste vi kunne komme på som faktisk ikke bare fungerte, men fungerte strålende, var Maren Ades Min pappa Toni Erdman. Og den kom for fem år siden. Men se! Allerede dagen etter sto en velfungerende tysk komedie på programmet. Sannelig har den fått norsk kinodistribusjon, også. Og sannelig dukker finurlige Sandra Hüller, hovedpersonen i Min pappa Toni Erdman, opp også her.

Dessverre har de norske distributørene gitt filmen en sørgelig banal tittel. Originalt heter den noe så vakkert som Ich bin dein Mensch. På engelsk: I’m Your Man. Selv om Drømmemannen fanger litt av filmens tema, er tittelen også svært reduserende, og klemmer på en måte filmen inn i en smal nisje den ikke hører hjemme i.

Sandra Hüller spiller organisatoren som har plukket ut Tom som drømmepartner for Alma. Dan Stevens gjør en uforglemmelig rolleprestasjon som den smellvakre humanoiden Tom.
Alle foto: Arthaus

Maria Schraders film er en uhyre smart blanding av science fiction og romantisk komedie. Den henter filosofisk dybde fra det beste i sci fi-sjangeren, og humoren og lettheten fra den romantiske komedien. Resultatet er besnærende. Jeg så den om igjen da jeg kom hjem, og lo like godt da som da jeg så den i Ungarn.

Alma (praktfullt spilt av Maren Eggert) er en dedikert forsker ved Pergamon Museum i Berlin. For å skaffe forskningsmidler, har hun takket ja til å delta i en eksperiment: I tre uker skal hun leve sammen med en robot spesialdesignet for å møte alle behovene hennes. Roboten heter Tom. Strålende spilt av Dan Stevens (Downtown Abbey) er han smellvakker på en både spooky og fascinerende måte. Mange vittigheter oppstår i møtet mellom de romantiske idealene, ideene og klisjeene Tom er programmert med, og Almas nøkterne, illusjonsløse og pragmatiske tilnærming til virkeligheten. Hun trenger jo heller ikke en mann, hun trenger penger, og arbeidsro, og Tom viser seg mer irriterende enn godt er. Men som den forskeren hun er, er hun også et nysgjerrig menneske.

Blade Runner-filmene, Spike Jonzes Her og Alex Garlands Ex Machina er bare noen eksempler på sci fi-filmer som beskjeftiger seg med kunstig intelligens, humanoider/roboter, som tar opp eksistensielle spørsmål rundt menneske og maskin, og som til dels handler om maskinens ønske om å være et menneske. Drømmemannen føyer seg fint inn i rekken, men skiller seg også på to punkter: Tom aspirerer ikke til å være et menneske. Han har hele sin selvbevissthet i nettopp det at han er en maskin. Men vel så viktig: I de nevnte filmene er humanioden en smellvakker, sexy dame (eller i tilfellet Her: en smellvakker, sexy stemme). Schrader gir oss altså en smellvakker, sexy (ihvertfall til en viss grad) mann som dessuten ikke har andre ønsker enn å tilfredsstille kvinnen. Mens Alma slett ikke har noe ønske om å bli tilfredsstilt på banalt, algoritmestyrt vis, selv om 93 prosent av tyske kvinner drømmer om å bli forført av et badekar fylt med rosenblader, og champagne i kjøleren. Hun vil blir intellektuelt og emosjonelt utfordret.

Kjærlighet er en uforutsigbar størrelse. Mennesker møtes, men hva gjør at de forelsker seg i hverandre? Og når forelskelsen er et faktum, greier de – i lykkelige tilfeller – å tilpasse seg hverandre. Litt sånn som Toms algoritmer er laget for å tilpasse seg Almas reaksjoner på oppførselen hans. Og likevel helt annerledes. Eller kanskje ikke? Alt dette og mer til kretser Schraders film rundt, på subtilt vis. Av og til poetisk, og med masse, masse humor.

For norske serie-entusiaster er Maria Schrader kjent for regien på Netflix-serien Unorthodox, om en ung jødisk kvinne som bryter ut av sitt ortodokse miljø. Schrader har også en karriere som skuespiller. Selv husker jeg henne særlig fra Aimée & Jaguar; en film om tysk-jødiske Felice og Lilly, to elskende som mister hverandre under annen verdenskrig. Filmen bygger på en sann historie jeg ble oppmerksom på ved et besøk på det jødiske museet i Berlin. I en monter der ligger noen av etterlatenskapene deres, blant annet en lapp der Lilly (Aimée) desperat skriver Wo bist du? (Hvor er du?)

Aimée & Jaguar er en severdig, om ikke stor film om skeiv kjærlighet. Heteronormativ som den er, kan ikke Drømmemannen kalles skeiv. Samtidig utfordrer den vår normative oppfatning av hva kjærlighet er og kan være. Og den gjør det på særdeles underholdende vis.

Veldig vakker, veldig lang og noe overlesset

Mødre Regi: Naomi Kawase Drama Japan 9 år 2 timer 20 minutter Norsk kinopremiere 10. september

Det er mye jeg liker ved dette stort sett neddempede melodramaet. Kawases myke, flytende stil. Hvordan hun lager filmpoesi av så vel ultramoderne bylandskap som ren natur. Hiromi Nagasakus spill i rollen som Satoko Kurihara, og ikke minst Aju Makitas oppslukende spill og tilstedeværelse i tolkningen av unge Hikari.

Satoko og ektemannen Kiyokazu (Arata Iura) er et middelklasse-ektepar som ikke kan få egne barn, og som tilfeldigvis oppdager en virksomhet kalt Baby Baton. Den gir omsorg til gravide som av ulike årsaker ikke kan/vil ta ansvar for barnet de venter. Straks barnet er født, adopteres det bort, såfremt adoptivforeldrene godtar visse betingelser. Som at barnet skal vite at det er adoptert, og at den ene forelderen må være hjemmeværende. Det siste gis det ingen plausibel forklaring på, og virker underlig gitt at barnet godt kan gå i barnehage. En smule underlig virker det også at Satoko og Kiyokazu frem til de oppdager Baby Baton virker uvitende om adopsjon som en mulighet, og et alternativ til fertilitetsbehandling.

Men ok. Det er ikke så veldig viktig for den store sammenhengen, men skriver seg inn som to av flere elementer jeg stusser på underveis. Og dette er en film der man får rikelig med tid til å stusse. Her er det overhodet ikke snakk om å rushe av gårde i historiefortellingen. Tvert imot.

Satoko og Kiyokazu får en gutt de gir navnet Asato. Han er Hikaris sønn. Hun er 14 år da hun blir gravid med kjæresten. Foreldrene hennes utstår ikke skammen ved dette, og sender henne til Baby Baton. Fem år senere oppsøkes Satoko og mannen av en ung kvinne som hevder hun er Asatos biologiske mor. Men er hun virkelig det? De kjenner ikke igjen den unge jenten de fikk et kort møte med da Asato ble overlatt til dem, og opplever seg emosjonel og økonomisk presset.

Naomi Kawase forteller ekteparet og Hikaris historie i en ofte ikke-linjær form, men lange tilbakeblikk der Hikaris skjebne og utvikling fra naiv jente til såret og bitter ung kvinne er som en film i filmen. Jentens møte med og forhold til kjæresten Takumi (Taketo Tanaka) skildres følsomt og nydelig, og Kawase fyller det med mykt lys, blomstrende kiresbærtrær og bevegende troskyldighet. En troskyldighet som også næres av Aju Makitas nydelige ansikt og ditto spill.

Aju Makita gjør dypt inntrykk som unge Hikari, her sammen med kjæresten hun blir gravid med – Takumi (Taketo Tanaka).
Alle foto: Filmweb

Oppholdet hennes på Baby Baton bringer for så vidt inn nye perspektiver på ufrivillig graviditet og kvinnenes bakgrunn. Spørsmålet er om de andre kvinnenes veldig overflatisk fortalte historier (som sexarbeidere, i all hovedsak) bringer inn noen nye perspektiver i hovedhistorien. Jeg syns ikke det. Sammen med en annen sidehistorie – om Hikaris forhold til en arbeidskollega, og et par lånehaier, syns dettte bare bidrar til å overlesse en allerede overlang film. Tilknytningen Hikari utvikler til stedet forklares også mer enn godt nok gjennom omsorgen hun får fra Shizue Asami (Miyoko Asada), kvinnen som driver virksomheten. De sosialkritiske aspektene ivaretas gjennom skildringen av ekteparet og Hikaris ulike liv og livsvilkår, og behøver ikke å overforklares.

Hikari og et par av de andre jentene på Baby Baton, der de bor i påvente av fødsel og bortadopsjon.

På et tidspunkt oppsøkes Satoko og Kiyokazu av politiet, med spørsmål om de kjenner en jente politiet leter etter. Jeg får aldri tak i hvorfor politiet antar at Satoko skal kjenne til jenten. Dette, og noen grep som tas når ekteparet oppsøkes av den påståtte barnemoren, fremstår ganske uelegante i en ellers uhyre elegant film. Naomi Kawase har bakgrunn som fotograf og dokumentarfilmskaper, og det merkes. Særlig deler av Hikaris historie har dokumentariske preg.

Tematisk er filmen interessant som en utforskning av ulike aspekter ved det å være mor, og å oppleve glede, lykke, stolthet – og angst for å mislykkes, og for å miste, fra ulike vinkler. Men for min del betar estetikken mer enn selve historien. Den skulle jeg ønske var mer stringent fortalt.

Ikke gå glipp av denne nydelige dokumentaren

Lille jente Regi: Sébastien Lifshitz Dokumentar Frankrike 1 time 30 minutter Tillatt for alle Norsk kinopremiere 10. september

De kan telles på en hånd, dokumentarene som har fått meg til å sitte og snufse i kinosetet. Nå gjorde jeg det. Litt fordi sju-åtte år gamle Sasha er helt til å spise opp, litt på grunn av mammaen hennes, mye fordi en filmen beandler et vanskelig tema med sånn ro, verdighet og vennlighet.

Sasha ble altså født som gutt, men som treåring erklærer hun at hun vil bli jente når hun blir stor. Tre år er den alderen der barn begynner å se forskjell på gutter og jenter, og dermed blir bevisste sitt eget kjønn. Mange gutter har da også en periode der de kler seg i jenteklær, som en del av identitetsutforskningen. Min sønn gjorde det. Sasha insisterer på å gjøre det. Men for henne er ikke dette en utforskning, eller en fase. Sasha opplever seg selv som jente.

Sasha på danseskolen, der hun ikke får bruke jentekostyme.

Sébastien Lifshitzdokumentar er ikke bare et portrett av Sasha og de utfordringene hun støter på. Det er like mye et portrett av familien. Faren, storesøsteren, de to brødrene, og særlig moren. For dem er ikke Sasha et problem. De elsker henne, respekterer henne, vil gjøre alt for at hun skal få leve i tråd med sin identitet; selv om de vet at ikke alle her i verden ikke står klar til å ta imot henne med åpne armer. Først og fremst vil de gi henne en lykkelig barndom, der hun har venner og kan invitere vennene med seg hjem.

For slik er det ikke nå. Sasha og familien bor i en relativt liten by. Hun går på en skole der verken rektor eller lærere aksepterer barnets kjønnsinkongruens. Hun danser ballett på en danseskole der hun ikke får kle seg som de andre små ballerinaene. Mot dem står Sashas mor; den varmeste, mest stillferdige løvemammaen du noen gang har sett. Jeg blir så glad i henne at jeg får lyst til å løpe frem til kinolerretet og gi henne en klem. Særlig de gangene fortvilelsen legger seg som et lokk over mammaens ansikt.

Sasha, mammaen og brødrene nyter sommerferie ved sjøen.

Lille jente er ikke en journalistisk dokumentar i den forstand at den gir omtalte rektor og lærere tilsvarsrett. De kommer ikke til orde. Om Lifshitz har prøvd, vet jeg ikke. Men talende nok dukker ingen fra skolen opp når Sashas mamma inviterer til informasjonsmøte sammen med Sashas barnepsykolog fra Paris. Sammen med det mammaen forteller og formidler, og samtalene hennes med Sasha, bidrar denne barnepsykologen sterkt til at dokumentaren blir ekstremt informativ, uten å føles didaktisk eller overpedagogisk. Hele veien er vi akkurat der ting skjer, akkurat nå, og tar del i de prosessene Sasha og mammaen – og familien – er i. Lifshitz formidler det hele med samme respekt og følsomhet som mammaen viser overfor modige, sårbare Sasha.

Nærheten, tilliten og respekten mellom Sasha og mammaen er helt nydelig formidlet.

Når siste bilde av Sasha toner ut, blir jeg nesten lei meg. Jeg skulle så gjerne fulgt henne videre. Som mammaen sier det: Hun kommer til å møte mennesker som trakasserer henne, som ikke aksepterer henne. Det er en smertefull visshet å ha om barnet sitt, og det er smertefullt å vite at hun har rett. Og at det ikke bare gjelder Sasha. Transfobi er ingen fransk spesialitet, for å si det sånn.

Å håpe at en film som dette skal få bukt med transfobi, er kanskje å håpe på for mye. De som trenger den mest i så måte, vil neppe se den. Men for barn som Sasha, for deres nærmeste, for vennene deres og for oss andre som vil ha et inkluderende samfunn, er dette en dokumentar av uvurderlig betydning.

Sasha og mammaen hos barnepsykologen som får stor betydning for begge.