Et under av en film

First Cow Regi: Kelly Reichardt, drama/western USA, 2 timer, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 14. mai

Ryktet om denne filmens fortreffelighet har løpt siden den hadde førpremiere på Biff i oktober i fjor. At den nå endelig kommer på kino, kjennes derfor som et lite under. Slik også filmen oppleves som et under.

De som kjenner Kelly Reichardts filmer vet gjerne hva de går til, og går til dem med stor forventning. Hun har vært blant mine favorittregissører siden jeg så Wendy and Lucy (2008), som hun to år senere fulgte opp med Meek’s Cutoff og deretter Certain Women (vist på Biff i 2016).

Nå er hun tilbake i Oregon, i det westernlandskapet hun besøkte i Meek’s Cutoff. Der den handlet om de harde, ofte brutale vilkårene for nybyggerne, med vekt på særlig kvinnenes situasjon, skal vi nå til gullgravere og pelsjegere ved the Frontier; det unge Amerikas utpost på tidlig 1800-tall. Men først og fremst skal vi til den glimrende bakeren Cookie Figowitz (John Magaro) og ambisiøse King-Lu (Orion Lee), og følge vennskapet deres fra de tilfeldigvis treffes i skogen under smått dramatiske omstendigheter, til de møtes igjen ved et fort på vei til å utvikle seg til en liten by, og slår seg sammen i King-Lus koie i skogen et lite stykke unna.

King-Lu (Orion Lee) og Cookie (John Magaro) formet et nært og særeget vennskap.
Alle foto: Allyson Riggs/Another World Entertainment

Fortets engelske leder (Toby Jones) har skaffet til veie Oregons første og foreløpig eneste ku for å få melk til teen sin. Med kua beitende like ved Cookie og King-Lus koie, faller de to for fristelsen til å melke den om natten. Slik legger de grunnlaget for en relativt lukrativ geskjeft; de selger ferskt, smultstekt bakverk. Med suksessen følger muligheten for å realisere drømmen om å dra til California, og kanskje begynne hotelldrift. Men faren for at melketyveriet skal bli oppdaget følger også med på lasset.

På sedvanlig vis lar Reichardt historien utspille seg i et dvelende tempo som gir stor plass til små detaljer, være seg Cookie og King-Lus ofte finurlige samtaler eller deres daglige dont med å sanke nøtter, plukke sopp og bær, fiske, og selge kaker på markedet. William Tylers fantastiske musikk er knapt til stede. Det vi hører er skogslyder. Fuglekvitter, grener som knekker, klukkingen fra King-Lus høner. Det er et lydbilde som også brukes med stor effekt for å bygge opp spenningen som ligger som en jevn, stillfaren, men sentral nerve under filmen.

Christopher Blauvelt er Reichards faste fotograf. Hans glidende, mesterlige kameraføring gjør filmen til en visuell fryd, og bidrar sterkt til å bygge opp den lune, særegne stemningen i filmen, og fortellingens nesten hypnotiske effekt. Sjelden har jeg følt en film som dette så gjennomført autentisk i skildringen av miljø og mennesker. Det er så jeg nesten kjenner lukten av mose og råtnende løv, av skitne mannskropper, av røyk og nystekte smultboller.

Toby Jones gjør en strålende rolle som fortets leder og kuas eier.

Det som også gjør filmen ekstraordinær, er hvordan den bryter med den røffe brutaliteten som ofte skildres i filmer fra denne epoken. Jo da, vi ser konturene av et samfunn der man må sloss for tilværelsen og et menneskeliv ikke nødvendigvis er så mye verdt. Men i Cookie får vi en mann som må være en av de snilleste, mildeste, mest elskelige i nyere filmhistorie.

Manus er ført i pennen av Reichardt og Jonathan Raymond, også han hennes faste samarbeidspartner, og baserer seg på Raymonds roman The Half-Life, i sterkt nedkortet format. På vakkert vis spennes en rørende og poetisk bue mellom filmens begynnelse og slutt, mellom nåtid og fortid. Vanligvis tar jeg notater underveis når jeg ser film. Denne gangen la jeg raskt blokken til side, og tillot meg å krype fullstendig inn i filmen, i handlingen, i atmosfæren, i det lille universet filmen skriver frem og som jeg kunne vært i en evighet.

Cookie (John Magaro) og kua Evie.

Og så bare elsker jeg at filmskaperne lar kua Evie stå høyt oppe på rollelisten sammen med skuespillerne, slik de gjorde med hunden Lucy, som medvirket sammen med Michelle Williams i Wendy and Lucy. En rolle som for øvrig ga Lucy den ettertraktede Palm Dog-prisen i Cannes i 2008.

Trenger du noe å varme deg på? Se denne filmen.

Minari Manus og regi: Lee Isaac Chung, drama, USA, 1 time 55 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 21. mai

Minari er en anvendelig plante som gror på fuktige steder og brukes i asiatisk mat. Den kalles både japansk persille og vannselleri, og i Lee Isaac Chungs fine film spiller veksten en både metaforisk og helt konkret rolle.

Chung baserer fortellingen på egne barndomsminner fra en avisdesliggende gård i Arkansas, der han – i filmen kalt David – på 1980-tallet kommer som liten og hjertesyk gutt sammen med sin litt eldre søster Anne (Noel Cho) og foreldrene Jacob og Monica (Yeri Han). Som nygifte forlot de Korea i håp om et bedre liv i USA, men etter ti år i California, med det ensformige arbeidet med å kjønnsbestemme kyllinger på en kyllingfarm, vil Jacob realisere drømmen om eget gårdsbruk.

Realiteten samsvarer ikke helt med hva Monica må ha forestilt seg; noe som formidles nydelig i den vakre åpningsscenen. Foran kjører Jacob i flyttebilen. Bak kjører Monica med ungene i baksetet. Lenger og lenger ut på et øde bondeland bærer det, til alt bare er enger og skog – og til slutt: en forvokst husvogn på hjul, bygget i noe som likner finér, og – skal det vise seg – lekk som en sil. Filmet i nærbilder, og med Monicas stadig mer skeptiske blikk i bak- og sidespeil, tar Chung oss allerede her med inn i kjernen av konfliktene som skal bygge seg opp i familien.

Allerede her får vi også første møte med Emile Mosseris jevnt over nydelige originalmusikk, som han ble Oscar-nominert for. Oscar-nominert ble også filmen, samt Steven Yeun som spiller Jacob, og Lee Isaac Chung selv. Men den eneste som fikk en Oscar var You-Jung Youn, som spiller mormoren Soonja. Soonja er enke og kommer fra Korea til Arkansas for å passe ungene mens Jacob og Monica arbeider på den lokale kyllingfabrikken her. For David er hun ikke akkurat drømmebestemoren. Ikke kan hun bake småkaker, og ikke kan hun lage mat. Hun banner så det lyser når hun spiller kort, og fnyser av datterens religiøse anfektelser. Hun sover på Davids rom, og snorker. Men dynamikken mellom de to tilfører filmen mye vidd og mye sjarme og varme.

Yuh-Jung Youn fikk Oscar for rollen som mormor Soonja.
Alle foto: Josh Ethan Johnson/Norsk filmdistribusjon

Det er i det hele tatt ikke rart at filmen sto sterkt i Oscar-racet (og også fikk Golden Globe for beste ikke-engelskspråklige film). Dette er klassisk Oscar-materiale, der like deler hjertevarme, dramatikk, humor og relasjonskonflikter veves sammen. Gode ingredienser som ikke behøver å bli god film. Men Chung lykkes. Han balanserer de ulike elementene med en stillfaren letthet som aldri underminerer filmens alvorlige tema: Immigranters streven etter et litt bedre liv. I Jacobs tilfelle: drømmen om å dyrke, selge, få gården til å gå rundt. Arbeidet er ikke mindre slitsomt enn kyllingsorteringen; tvert imot. Etter harde økter på åkeren er han så sliten og støl at Monica må hjelpe ham av med undertrøyen. Men han er sin egen herre. Han ser konkrete resultater av sitt eget arbeid.

Sitt eget og Pauls arbeid, rettere sagt. For med traktoren Jakob kjøper, følger en loslitt eldre traktorselger som gjerne bistår Jacob i åkeren, være seg med planting, vanningsanlegg eller djevelutdrivelse, tungetale og bønn. Som religiøs fanatiker, eller religiøst forvirret, om du vil, er Paul (Will Patton) en skikkelse som fort kunne bli bare aparte, eller latterliggjort. Chung gir oss lov til å le av ham, men gir ham også verdighet midt i den lattervekkende religiøse galskapen.

Men starten på det nye livet blir altså langt fra lett, verken for Jacob eller Monica. Mye kan gå galt, og går galt, og slår kilen dypere og dypere mellom ektefellene, til hele ekteskapet og deres felles tilværelse står i fare. Det er en historie jeg tror på. Slik den formidles her former den også en universell fortelling om mennesker som er knyttet sammen emosjonelt, men der den enes valg gjør livet vanskelig for den andre.

Så selv om Jacobs drøm om å bli bonde ligger som premiss for at familien flytter, og dermed for filmen selv, er det i særlig grad familien og forholdet dem imellom som skildres. Her går Chung i fotsporene til japanske Hirokazu Koreeda, og viser samme balanserte evne til å unngå sentimentalitet og sukkersøtt kliss.

Samtidig slår filmen hull på noen av mine egne fordommer. Jeg så for meg skildringen av en god porsjon skepsis i lokalbefolkningen. Men familien tas imot med imøtekommende vennlighet; også her med fine islett humor. Som når Anne under kirkekaffen kommer i snakk med en jevnaldrende jente. – Si ifra når jeg sier noe koreansk, sier jenten før hun lirer av seg en haug tulleord med asiatisk swung, og tilfeldigvis former et ord Anne kan fortelle at betyr tante.

Hjerteknuseren Alan S. Kim spiller David.

Alle skuespillerne gjør en strålende jobb, men det er lille Alan Kim i rollen som David som stjeler hjertet mitt. Han utviser ikke bare et imponerende talent, han er simpelthen knuseskjønn sånn i det hele tatt.

Det er aldri for sent å forelske seg

Siste streif av kjærlighet Regi: Paul Morrison Storbritannia Drama/romantikk Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 30. april

Den norske tittelen kjennes en smule søtladen for film så jordnær at den bortimot åpner med en hundebæsj. Originaltittelen 23 Walks er mye mer nøktern og presis. Store deler av handlingen består nettopp av det: 23 spaserturer der Fern (Alison Steadman) og Dave (Dave Johns) lufter sine respektive hunder – hun en ung og småvimsete yorkshireterrier, han en aldrende, nydelig schäfertispe.

Romantikk i det grønne. Det er fort gjort å lengte litt etter britisk, landlig idyll når man ser denne filmen. Selv om den også byr på en smule urban nitristhet.

De møtes på hundeluftetur, og det oppstår aldeles ikke søt musikk og kjærlighet ved første blikk. Litt etter litt blir de likevel bedre kjent, og vennskapet går over i noe som kan bli et kjærlighetsforhold. Men så er det jo sånn, at man gjennom et langt liv har lagt seg opp, eller fått tildelt, en del bagasje som setter sitt preg på det mennesket man er blitt som godt voksen. Ikke alt er like lett å formidle, eller snakke om.

Søt musikk oppstår etter hvert for Fern (veteranen Alison Steadman) og Dave (Dave Johns).

Her er filmen rørende, og balanserer samtidig fint mellom småkomikk og tilløp til drama; uten å bli supervittig, og uten å bli melodramatisk eller sentimental. Den strever mer med å balansere tilløpene til sosialrealisme i tradisjonen etter Ken Loach. Selv om disse elementene er plausibelt integrert i historien, oppleves de likevel litt påklistret og unødvendige. De bidrar til å tegne et fint bilde av Dave; han er åpenbart en mann som tar det skjebnen lesser på ham med tilsynelatende stoisk ro og vilje til å gjøre det beste ut av ting. Fern er langt mer kantete. Men i en film som dette interesserer dynamikken i Fern og Daves personligheter og historie meg mer enn den britiske velferdsstatens tilkortkommenhet. Her blir den også mer en kulisse enn dybdeboret i, slik nettopp Ken Loach gjorde i Jeg, Daniel Blake, men nettopp Dave Johns i hovedrollen.

Rollen som Dave i Siste streif av kjærlighet lodder ikke like dypt som rollen i Ken Loach-filmen Jeg, Daniel Blake. Men Dave Johns er god her også.
Alle foto: Another World Entertainment

Også filmatisk er dette en ganske enkel film, uten de store, visuelle wow-ene. Den vinner på sin tilforlatelige sjarm, og skriver seg sånn sett fint inn i serien av filmer de siste årene, der aldrende menneskers kjærlighet er tema. Så om den ikke står blant de aller beste av disse, minner den ihvertfall om at det aldri er for sent for forelskelse. Og så er hundene skjønne, da. Og det er jo også et triks om man er alene – å skaffe seg hund om man kan. Både for selskapets skyld, og fordi det er et utmerket middel til å komme i snakk med folk. Inkludert potensielle kjærester.

Gå på kino og le

Skitt fiske! Regi: Torkell S. Harðarson og Örn Marinó Arnarson, Island, komedie, 1 time 30 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 30. april

Hva kjennetegner en god komedie? Fåglarna vet. Det som kjennetegner denne komedien, og bidrar til å gjøre den god, er at vi ikke får være vitner til det som trolig er de mest elleville øyeblikkene i løpet av denne elleville fisketuren. Den viser oss etterdønningene, i glimt. Slik inviterer den oss til en dikterisk frihet i vårt indre, og unngår det publikumsfrieriet det ville vært å vise turens mest rølpete passasjer. For her er sannelig rølp nok.

Óli (Jóhann Sigurðarson) og Jonsi (Hilmir Snær Guðnason) er gamle studiekamerater, og treffes tilfeldigvis. Slik blir Óli med på fisketuren.
Alle foto: Storytelling media

Seks godt voksne menn reiser altså på tre dagers laksefiske nord på Island. Og det skorter ikke på provianten, for å si det sånn. Eller jo, for et par av dem blir provianteringen en utfordring.

Bortsett fra Óli (Jóhann Sigurðarson), som blir med litt på høgg og belegg, kjenner de hverandre fra før. Turen er initiert av Valur (Þorsteinn Bachmann), en snobb av en rik investor og aspirerende politiker (liberalist). De andre befinner seg på litt ulike trinn i det sosiale hierarkiet, noe som ligger som et varsomt og finurlig utnyttet poeng i komedien.

Þorsteinn Bachmann spiller den ganske snobbete rikingen Valur.

Valurs bil, med bagasjerommet fylt til randen av drikkevarer, varsler hvilket sjøslag fyrene (og vi) har foran oss. Det er ikke det eneste frempeket vi får servert, men måten filmskaperne porsjonerer dem ut på, skaper forventninger. Og forventningene innfris.

Filmen har et par nedenfra og opp-spark mot Valurs selvgodhet og måte å behandle andre på, og et sårt lite innsmett om undertrykt seksualitet. Den kombinerer ei real fyllekule med noen gode observasjoner om vennskap mellom menn og måten (noen) menn omgås hverandre på når de tar seg et frislepp. Ut over det, er ikke dette er en film som innbyr til dype analyser. Den utgir seg ikke for å være noe annet eller mer enn en samling fiske-anektoder sydd sammen i en tredagers tur. Innenfor dette formatet er den befriende uhøytetidelig, og veldig, veldig vittig. Til og med bæsjehumor og nakne, tissende menn greier den å gjøre gøy uten å bli vulgær. Av og til ler jeg høyt, stort sett humrer jeg gjennom bortimot hele filmen.

En usedvanlig lekker krigsfilm

Spionens kone Regi: Kiyoshi Kurosawa, drama, Japan, 1 time 55 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 9. april

I denne filmen lurer svik og forræderi bak hver sving, og svinger er det også mange av. Det gjør ikke bare filmen fruktbart uforutsigbar, det tilfører en slags lavtbrennende spenning som holdt ihvertfall meg fast i de nesten to timene den varer.

Lagt til Japan ved inngangen av annen verdenskrig, møter vi Yusaku Fukhara (Issey Takahashi), en velstående og vestlig orientert forretningsmann, og hans unge kone Satoko (Yû Aoi). Under en reise til Mandsjuria sammen med nevøen Fumio (Ryôta Bandô) blir Yusaku vitne til grusomheter begått av den japanske hæren. Overgrepene dokumenteres, og håndteringen av denne informasjonen velter som en dominobrikke inn i filmen, med vidtrekkende konsekvenser for flere, men for ekteparet især – både som par og som enkeltindivider.

En viktig skikkelse i filmen er også Taiji (Masahiro Higashide), Satokos skolekamerat og venn, nå en høytstående offiser i militærpolitiet.
Alle foto: Fidalgo

Mer vil jeg ikke røpe enn at Yusaku og konen også lager amatørfilm på fritiden, med henne som skuespiller og han som regissør. Det legger et interessant metaperspektiv på filmen, knyttet til iscenesettelse som sådan, men også rundt film som manipulasjon og dokumentasjon. Det blir ekstra interessant i en film der så mye synes dobbelt. Hvordan er forholdet mellom ektefellene, egentlig? Hvem svikter hvem? Spilles det skuespill over en lav sko? Særlig Satoko er en fascinerende skikkelse. I begynnelsen gir hun inntrykk av å være en slags kvitrende lerkefugl, spilt ut av Yû Aoi med små tilløp til overspill som både er litt irriterende, litt sjarmerende, og betegnende for filmens bevisste kopiering av 40-tallets stil. Men også hva henne angår skal vi bli vitne til mange svinger.

Både 1940-tallsestetikken, lyssettingen og kameraføringen er usedvanlig elegant utført.

Spionens kone henter nesten hele sin estetikk fra 1940-tallets filmer, og er som sådan en god, gammeldags film – og det mener jeg positivt. Innimellom er det som å sitte og se en film som er gammel på ordentlig, men i farger, og helt usedvanlig lekkert utført på alle plan. Kostymene er slik at jeg får lyst til å stanse filmen for å nyte detaljer. Lyssetting, kameraføring og scenografi er så smakfullt og elegant at det gir en cineast vann i munnen.

Som et ekstra pluss kommer innsikten filmen gir i Japan på tidlig 40-tall. Det gjøres ikke slik at jeg tenker wow! dette visste jeg ikke. Men det er noe med måten Kurosawa og fotograf Tatsunosuke Sasaki risser opp tidsbildet på. Hærens tilstedeværelse, folkets tilsynelatende lydighet, tilløpene til opposisjon; uttrykt ved blant annet å nekte å kle seg tradisjonelt.

Dette er en film med så mange lag og så mye subtilitet at den absolutt kan ses minst to ganger, for muligens å oppdage nye nyanser og hint. Samtidig er det en film som slett ikke trenger to streker under svaret. Eller svarene.

Nydelig selvbiografi om identitet og tilhørighet

DNA Regi: Maïwenn, Frankrike, biografisk drama, 9 år, 1 time 30 minutter. Norsk kinopremiere 9. april

Av Maïwenns tidligere filmer har jeg bare sett Polisse (2012), et medrivende dykk inn i arbeidsvilkårene til Paris-politiets barneavdeling. Der den er rå og energisk, er DNA nærmest meditativ. Men også den bæres oppe av en særegen energi, og av regissørens evne til å gjøre en spillefilm til en nærmest dokumentarisk opplevelse.

At Maïwenn selv spiller rollen som hovedpersonen Neige Robert, er på alle måter et pluss for filmen. Ikke bare fordi hun er en glimrende skuespiller, også fordi det er sin egen familiehistorie hun undersøker i en tilnærmet selvbiografisk fortelling. Samtidig greier hun å løfte det personlige ut av det private, i en rekke scener som viser gjenkjennelig familiedynamikk og som særlig går inn i et problematisk mor/datter-forhold på en måte som vekker dyp gjenklang hos meg. Og helt sikkert også hos mange andre.

Ma¨wenn spiller Neige, Marine Vacth har rollen som lillesøsteren hennes, Lilah.
Alle foto: Malgosia Abramowska

Neiges bestefar Emir (Omar Marwan) er limet i en familie preget av motsetninger og splid. Han kom til Frankrike som ung mann i kjølvannet av Frigjøringskrigen i Algerie. Han var motstandsmann, kommunist, og ikke-religiøs, og dør på et sykehjem etter å ha vært rammet av Alzheimers. Etter begravelsen begynner Neige en både utmattende og etter hvert frigjørende prosess for å kartlegge sitt eget arvemateriale – både konkret og i overført betydning.

Bestefar Emir spilles nydelig av Omar Marwan.

Filmens dynamikk ligger i de mange scenene mellom de forskjellige og til dels veldig ulike familiemedlemmene, vekslende med rolige partier som gir filmen en nydelig, nesten oppslukende rytme. Her er mye humor, men også særdeles skarpe og skrekkelig vonde situasjoner. En av dem er en oppgjørsscene mellom Neige og hennes mor Caroline, fabelaktig spilt av Fanny Ardent, en av veteranene innen fransk film. Det er en nådeløs scene, båret oppe omtrent utelukkende av replikker og mimikk – de to står rett opp og ned på gaten i Paris; Neige med armene låst rundt bestefarens urne. Dialogen demonstrerer en oppslitende og presis beskrivelse av hva som kan være uoverkommelig i et vanskelig forhold mellom en mor og en datter. En både utleverende og mesterlig scene.

Selv om tematikken er alvorlig, er DNA full av humor og latter. Her i en scene med Louis Garrel, som mange vil huske fra Greta Gerwigs Little Women.

Filmen er bare halvannen time lang, men føles lenger – og det er utelukkende positivt ment. Maïwenn greier å mette den med mange aspekter som gir gjenklang; selv om vi som sitter og ser har en helt annen familiebakgrunn og -historie. Hun peker også på hva det vil si å være fransk i dagens Frankrike; og selv om det akkurat her ligger sterke føringer knyttet til den fransk-algeriske krigen, er det aspekter også her som har overføringsverdi. Dette er en film jeg ble sugd inn i, og kunne vært i lenge. Rent estetisk svekkes den heller ikke av å pøse på med lekre bilder fra Paris.

To filmer om liv og død

Blackbird Regi: Roger Michell, drama, USA/Storbritannia 12 år. Antatt kinopremiere 16. april

Our Friend Regi: Gabriela Cowperthwaite drama, USA, 9 år. Kinopremiere 26. mars

Både Blackbird og Our Friend handler om mennesker som vet at de ganske snart skal dø. Begge er potensielle tåreperser som reddes, såvidt det er, av formidable skuespillere. Blackbird får også drahjelp av en faktor Our Friend jevnt over mangler: Humor. Så la oss ta Blackbird først, selv om den er lengst unna premieremessig.

Ekteparet Lily (Susan Sarandon) og Paul (Sam Neill) bor i et fantastisk strandhus med formidabel utsikt mot havet og en vidåpen himmel. Filmet i West Sussex og med Mike Eley bak kamera, tilfører det filmen noen nydelige, talende naturbilder og en himmel som av og til har Hertervigske dimensjoner.

Lily skal dø. Hun lider av en sykdom som ganske snart vil stoppe de fleste kroppsfunksjoner og gjøre henne fullstendig pleietrengende. En tanke hun ikke orker. Løsningen er aktiv dødshjelp, men først vil hun feire en livsbejaende helg sammen med sine nære og kjære.

Lindsay Duncan spiller Liz, den mangeårige bestevevvinnen til Lily (Susan Sarandon).
Foto: Filmweb

Den ene er hennes livslange bestevenninne Liz (Lindsay Duncan). De andre er døtrene Anna (Mia Wasikowska) og Jennifer (Kate Winslet), Annas på-og-av-kjæreste Chris (Bex Taylor-Klaus), Michael (Rainn Wilson) – Jennifers tørrpinn av en ektemann, og tenåringssønnen deres Jonathan (Anson Boon). Med et slikt stjerneensemble skal det mye til for at filmen går fullstendig på trynet, selv om det de har å spille på ikke er all verden. Særlig Winslet er god som det kjedelige petimeteret Jennifer. Det tok dessuten sikkert 20 minutter før jeg gjenkjente henne bak brillene og det strenge, lett geskjeftige oppsynet. God er også Sarandon i en rolle der hun nesten hele tiden holder følelsene tilbake, og slipper ut små reminisenser av en kvinne med røtter i det intellektuelle, radikale og feministiske 60- og 70-tallet.

Casey Affleck og Dakota Johnson som Matt og Nicole i Our Friend.
Foto: SF Studios

Rollegalleriet i Our Friend er mindre. Her er det den unge skuespilleren og tobarnsmoren Nicole (Dakota Johnson) som skal dø. Av kreft. Hun er gift med journalisten Matt (Casey Affleck). Den omtalte vennen heter Dane, er scebearbeider, og spilles med overmåte varme og overskudd av Jason Segel. Han er så skjønn at jeg nesten forelsker meg. Dane er Nicoles kompis, som også blir Matts bestevenn, og som ender med å flytte inn hos paret og de to døtrene for å støtte og avlaste etter hvert som sykdommen tærer på Nicole og ekteskapet.

Ved å veksle frem og tilbake i tid, viser filmen forholdet mellom Nicole, Matt og Dane før og etter kreftdiagnosen, og pretenderer å si noe vektig om dype, langvarige vennskap og kjærlighetsforhold. Tidvis utstråler den stor varme og en fin energi. Det er når døden nærmer seg, at det butter.

Døden er en krevende øvelse i det virkelige liv, både for den som skal dø og for de som skal følge et elsket menneske den siste tiden av livet. Å gå tett på en slik prosess på film, er en utfordrende oppgave fordi sentimentaliteten nærmest ligger implisitt i temaet. Noe regissør Gabriela Cowperthwaite åpenbart har vært veldig bevisst på. Resultatet er at døden og dens brutalitet tones såpass ned at filmen og menneskene den handler om nærmest mister kontakten med temaet, med de følelsesmessige komplikasjonene og reaksjonene. Det gir filmen et litt klinisk, nærmest påtatt preg som gjør at jeg etter hvert mister litt interessen for de tre. Jeg sitter og kjenner på en medfølelse som burde vært større, mer påtrengende, med en sorg som fikk meg til å hulke.

Jason Segel i rollen som Dane er det beste ved Our Friend.
Foto: SF Studios

Filmen bygger på en artikkel skrevet av Matthew Teague og publiser i magasinet Esquire under tittelen The Friend: Love Is Not a Big Enough Word. Artikkelen handler altså mest om Dane som venn, men i filmen skifter fokuset mellom ham og Matt og Nicole, noe som gjør den en smule ufokusert og rotete. Særlig når Dane legger ut på en lengre fottur i Grand Canyon; en sekvens som ikke tilfører filmen noe som helst annet enn et litt rart møte mellom Dane og en tysk dame, spilt av Game of Thrones-stjernen Gwendoline Christie.

Verken Johnson eller Affleck gjør skam på seg, men spillet mellom dem mangler kjemien som kunne ladet filmen emosjonelt. Den virkelige stjernen her er Segel, som også bruker sitt komiske talent til å tilføre den lille dosen humor filmen ellers mangler, og kunne trengt mer av.

Kate Winslet og Mia Wasikowska spiller søstrene Jennifer og Anna i Blackbird.
Foto: Filmweb

Da er det mer humor å spore i Blackbird. Det spilles blant annet friskt på avstanden mellom Lily og Pauls frigjorte bakgrunn, og den stive, pertentlige besteborgerligheten til Jennifer og Michael. Det gir smått underholdende replikker og situasjoner, som når Lily insisterer på en saftig joint etter en bedre middag. Men litt hult blir det, gitt Lily og Pauls status som arkitekt og lege. Det største problemet er likevel det teatrale i så vel typetegninger som dramatikk. Særlig Anna står igjen som en pappfigur av et ulykkelig menneske, umoden og forvirret. Og så er det denne påtrengende ideen om at alt skal på bordet, uansett hvor bedritent og ubehagelig det er, og det skal på bordet , bare noen timer før moren skal forlate dette livet. Så kan man si at det illustrerer hvordan Lily, trass i hva hun selv tror, ikke har lyktes i å oppdra to sterke, selvstendige døtre, men tvert imot har et lidende barn og et uhyre umodent. Spørsmålet er bare hva det tilfører filmen. For min del tilfører det bare irritasjon, en trang til å rope mot lerretet at nå får du faen meg ta deg sammen! Hold kjeft!

Sam Neill, Rainn Wilson og Kate Winslet.
Foto: Filmweb

Man skal forholde seg til den filmen man ser. Men jeg sitter uvegerlig og tenker at filmen kanskje ville vært langt mer interessant dersom ikke alt hadde kommet på bordet, dersom ikke alle disse «sannhetene om livet» hadde vært øst ut, dersom ikke de påfølgende «visdomsordene» var blitt ytret, og dersom jeg i stedet var blitt trukket inn i en stillere og mer dyptpløyende refleksjon rundt hvordan et døende menneske fordrer at vi legger vår egen dritt til side til fordel for dette mennesket. Det er det Dane gjør i Our Friend, og det er grunnen til at jeg blir så glad i ham, selv om jeg verken blir særlig glad i eller glad for filmen.

Når din vrede er alt du har

High Ground Regi: Stephen Johnson Australia Western/drama 1 time 44 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 19. mars

Gjennom en rekke filmer over flere år, har australske filmskapere tatt et oppgjør med landets brutale undertrykking av egen urbefolkning. Listen omfatter filmer som Rolf de Heers trilogi The Tracker (2002), Ten Canoes (2006) og Charlie’s Country (2013), hvorav bare Ten Canoes nådde norske kinoer, slik også Rabbit Proof Fence (2002) og Sweet Country (2017) gjorde.

Sistnevnte er et knallsterkt epos, både tematisk og filmatisk, og målt mot denne filmen kommer High Ground noe til kort. Selv om også den låner billedskjønnhet fra det mektige australske landskapet; en skjønnhet som får en egen, paradoksal lød gitt grusomhetene som utspiller seg.

High Ground er relativt sett enklere, mer konsentrert om en hendelse og dens konsekvenser, flere år senere. Under en operasjon mister politimannen Travis (Simon Baker) kontrollen, noe som resulterer i en massakre på en gruppe aboriginere. En liten gutt, Gutjuk (Jacob Junior Nayinggul) overlever. Travis tar Gutjuk med seg til en misjonsstasjon, der han vokser opp med det «hvite» navnet Tommy og under omsorg av Claire (Caren Pistorius). Selv slutter Travis i jobben i protest mot etterdønningene av massakren.

Caren Pistorius spiller Claire, som tar seg av Gutjuk etter at han ble foreldreløs.
Alle foto: Filmweb

Flere år etter hendelsen, begynner en aboriginsk kriger, Baywara (Sean Mununggurr) å gå til angrep på hvite nybyggere. Baywara er en mann som «bare eier sin egen vrede», og toktet hans har selvsagt sammenheng med massakren som skjedde 12 år tidligere. Travis tvinges tilbake i tjeneste for å oppspore Baywara, og tar med seg Gutjuk som sporfinner. Slik sett har vi å gjøre med en tradisjonell western med moderne innhold, der ikke bare oppgjøret med fortiden står sentralt, men hvor kvinner spiller en sentral rolle i dramaet – selv om de tilsynelatende befinner seg i skyggen og på utsiden av de koloniale og mannsdominerte strukturene i 1930-tallets Australia.

Gutjuk (Jacob Junior Nayinggul) og Travis (Simon Baker).

Selv om ikke High Ground treffer med like stor kraft som Sweet Country, er det en sterk historie som fortelles. Filmen får et gedigent løft gjennom fotograf Andrew Commis sitt arbeid. Commis var fotograf også på Babyteeth (vist i høst på Biff) og Simon Stones moderniserte versjon av Ibsens Vildanden (2015). Like eminent er lydarbeidet, der naturlyder, særlig fuglelyder, spiller en utfyllende og ofte alarmerende rolle.

Om aldri så spesifikk australsk, er dette en film med universelle kvaliteter. Den kunne like gjerne foregått på det amerikanske kontinentet eller andre steder der kolonalister har underlagt seg land og urinnvånere, og sett på disse med dødelig forakt.

Quiz på fransk: Hvem ligger med hvem?

Ting vi sier – ting vi gjør Regi: Emmanuel Mouret, romantisk drama, Frankrike, 2 timer 2 minutter, tillatt for alle. Kinopremiere 12. mars.

Svar på quiz på fransk: Alle. Nesten, ihvertfall. Eller vent litt … De ligger med hverandre på tvers av vennskap, ekteskap, skilsmisse og det meste av hva som kunne vært en smule til hinder for å hoppe til køys. Men de ligger ikke med noen av samme kjønn. Sånn sett er dette ikke bare en uhyre fransk film, det er et påtakelig heteronormativt kjærlighetsliv som utspiller seg i dette havet av følelser og fiffige forviklinger.

Selv så jeg den første gang på Biff i oktober, da den ble vist under tittelen Love Affair(s). Hvorfor jeg ikke skrev om den da, er jeg ikke i stand til å huske. Kanskje var jeg rett og slett utslitt av å bli dratt inn i så mye pasjon og preik og spill for alskens gallerier, med ørene i tillegg dyttet fulle av sødmefylt klavermusikk, og ouverturen til Puccinis Tårnarie, og Solveigs sang – attpåtil to ganger.

Gjennom samtalene om sine tidligere kjærlighetsliv, kommer Maxime (Niels Schneider) og Daphné (Camélia Jordana) stadig nærmere hverandre.
Alle foto: Filmweb

Vi har altså å gjøre med en fyr, Maxime (Niels Schneider) som drar til et landsted for å treffe sin eldre fetter, François (Vincent Macaigne). François er forsinket på grunn av jobb, så i mellomtiden er forloveden hans, Daphné (Camélia Jordana) vertinne for Maxime. Foranlediget av Maximes aspirasjoner som forfatter, begynner de to å fortelle hverandre om sine respektive kjærlighetsliv. Store deler av filmen veksler mellom gjenfortellingen av disse kjærlighetshistoriene, og nåtiden, som etter hvert bites i halen av denne fortiden. Hvis du er av dem som i Facebook-feltet «forhold» skriver «Det er komplisert», vil jeg gjerne vite hva du baler med som er mer komplisert enn dette.

Maxime og kompisen Gaspard (Guillaume Gouix) ligger ikke med hverandre. Men de ligger med samme dame.

Legger man godviljen til, kan dette godt kalles en Woody Allen-style film på überfransk maner. Til å være en film om kjærlighetsforhold snakkes det oppsiktsvekkende mye mer enn det pules (det er en grunn til at filmen er tillatt for alle). Det snakkes og snakkes og snakkes i et bankende kjør, ofte i en salig blanding av banaliteter og selvfølgeligheter og pretensiøse, kvasifilosofiske utlegninger. Forskjellen er at snakkingen mangler den ironiske distansen og den humoren som kjennetegner Allens aller beste filmer. Det er godt mulig at regissør Mouret ikke har ment det slik, og at jeg går glipp av vittige poeng fordi jeg mangler kulturelle koder for å forstå dem.

Maxime med to av sine sengepartnere og kjærlighetsobjekter – Victoire (Julia Piaton) og Sandra (Jenna Thiam).

Eller, jo da. Det finnes vittigheter jeg kan relatere til og smile av. Som når Daphné i sitt andre møte med François, mens hun fortsatt er forelsket i en annen, sier til ham at «hvis du vil ligge med meg, må du ikke si at du elsker meg.» Eller hele skikkelsen François, litt bamsete og klønete og den eneste i persongalleriet jeg virkelig liker og bryr meg om. Og jo, jeg liker og bryr meg også om konen/ekskonen hans Louise (Émilie Dequenne). Kanskje fordi hun er den eneste som aertikulerer og problematiserer dette særfranske fenomenet med å akseptere allehånde elskerinner. Eller elskere, for den saks skyld.

François (Vincent Macaigne) og konen/ekskonen er kanskje de mest likandes personene i filmen.

Jeg mener ikke å være prippen, folk får innrette seg som de vil og hanskes med det så langt de klarer, det er deres valg og deres problem. Det beste med filmen er kanskje at den til en viss grad slår hull på myten om «den eneste ene». Det er så visst mange mennesker vi kan elske, og også få et godt liv sammen med. Men underveis i filmen grep jeg meg i å sukke litt lettet over å være norsk, med de mulighetene det gir meg for å kaste ektefellen på hode og rævva ut og være dritforbannet, med hevet hode, om hen er utro. Eller tilgi, for den saks skyld.

Fakerten, for en irriterende film

Elskeren, eselet og meg Manus og regi: Caroline Vignal Komedie Frankrike Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 26. februar

Søkke meg så lei jeg er disse komediene som ikke vil noe annet enn å være lettbente, søte og morsomme, litt romantiske, og spekket med landlig og smellvakker natur. Verst er det når de henger et eller annet kulturelt alibi som et smykke rundt halsen, her Robert Louis Stevenson (han med romanene Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde). Her dreier det seg om reiseskildringen På vandring med et esel i Cevennene  fra 1879, som filmen hevder å være inspirert av, og fletter inn litt bakgrunnsstoff om.

Så kan jeg føye til at jeg også er søkke lei av komedier der kvinner som er så voksne og velutdannede at de burde vite bedre, vralter rundt i ulendt terreng iført sko med høye hæler. Her attpåtil iført åletrange, kortkort shorts og dragendes på en rosa koffert mens hun innimellom sklir på rumpa med stråhatten på snei. Nei, jeg har ikke noe imot at damer skal få være både dumt kledd og dette på rumpa på film, eller være skikkelig vimsete, men jeg er så lei av måten denne klisjeen fordummer både damene og filmene de spiller i. Det finnes tusen smarte måte å skrive frem damer som er dumme, eller tar dumme valg, eller dummer seg ut. Dette er den mest forslitte.

Antoinette ankommer fjellet, men har gjort dårlig reserach.
Alle foto: Filmweb

Antoinette Lapouge er jo heller ingen dum dame, egentlig. Hun er barneskolelærer, og spilles med fynd og klem av ellers dyktige og sjarmerende Laure Calamy (som er å se i Netflix-serien Ring min agent, som mange følger, og som har spilt i en rekke franske filmer av både høy og medioker kvalitet. Her i sin første hovedrolle. Antoinette er skikkelig vimsete, og veldig spontan, hun er lettlivet og lidenskapelig, og elskerinnen til faren til en av elevene sine. Vladimir Loubier (Benjamin Lavernhe). De har planlagt et ferieopplegg sammen som i siste liten går i dass; han skal i stedet gå fottur i Cevennene sammen med kone og datter. Og vips, så har Antoinette booket samme turen.

Antoinette og Vladimir kliner litt i klasserommet etter skolens ferieavslutning.

Selve fjellturen høres fristende fabelaktig ut, så jeg lurer på hva det franske turistministeriet har spyttet inn i filmen. Men man kan altså gå langs merkede stier i Stevensons fotspor, fra landsby til landsby og små overnattingssteder, og vil man, kan man – som Stevenson – ha følge av et esel. Hvilket Antoinette velger. Hun får tildelt et esel som lyder, eller ikke lyder navnet Patrick, og som hun skal få et svare strev med før det hele går seg til og de blir perlevenner, på grensen til noe som likner forelskelse fra hennes side. Det har jeg full forståelse for, jeg vet alt om å bli inderlig glad i og knyttet til et dyr.

Vladimir, datteren og konen Eléonore (Olivia Côte) ankommer. Forutsigbare forviklinger finner sted. Medreisende er typetegnet til det kjedsommelige, men utviser en fascinerende fascinasjon for Antoinettes åpenhjertige beretning om sitt forhold til elskeren. Enkelte gir henne også en for meg litt ubegripelig heltinnestatus. Men innimellom datt jeg såpass av at det kan ha skjedd noe i de øyeblikkene da hjernen min ble hvit og tom av lede og irritasjon.

Laure Calamy spiller Antoinette med såpass mye fynd og klem og sjarm at filmen ikke blir helt uutholdelig.

Som komedie har filmen noen av disse farseaktige screwball-innfallene som lettbente franske komedier er så glad i, og mange andre enn meg vil helt sikkert synes den er både vittig og sjarmerende og søt. Så dette har nok med min smak for humor å gjøre. Men det skal tilføyes at filmen tar seg littegrann opp etter hvert, og er på sitt beste når Antoinette og Patrick vandrer sammen i storslått natur, mens hun samtaler med ham om livet sitt. Enda bedre ville det vært om samtalene ikke stort sett hadde handlet om menn. Men Patrick er et nydelig og følsomt esel, og Cevennene kan fort vekk bli et reisemål når den tid kommer.

På fottur i fjellet, med skulderveske og dongerishorts. Men nå har Antoinette i det minste fått på seg joggesko. Patrick er kul, naturen fantastisk.

Men ærlig talt, distributør Manymore. Dere har gitt filmen følgende tittel: Elskeren, Eselet og Meg. Sånn skriver vi ikke norske titler. Jeg nekter.