En aldri så liten nedtur

The French Dispatch Regi: Wes Anderson, USA, 1 time 48 minutter, 9 år. Førpremiere på Bergen internasjonale filmfestival i kveld. Ordinær kinopremiere 22. oktober

Dette må være filmhistoriens største underforbruk av store stjerner. Trekk pusten og les rollegalleriet: Tilda Swinton. Frances MacDormand. Benicio del Toro. Edward Norton. Léa Seydoux. Adrian Brody. Thimotée Chalamet. Saoirse Ronan. Mathieu Almaric. Bill Murray. Owen Wilson. Jeffrey Wright. Elisabeth Moss. Christoph Waltz. Willem Dafoe. Liev Schreiber. Samt skjønne Lyna Khoudri fra Papicha. Det burde borge for filmfest. Men filmfest er det bare delvis blitt.

Altså: For alle som elsker Andersons snurrige tablåer og symmetriske bildekomposisjoner, den visuelle lekenheten og elegansen, vrimmelen av nesten usynlige, men viktige detaljer, er dette en fest. Visuelt kan filmen sette øynene dine på stilker. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk mer tid til riktig å ta det inn. Men ofte rusher handlingen avgårde i et vanvittig tempo. Det samme gjør dialoger og særlig Anjelica Hustons fortellerstemme. Evner du ikke å stille hurtigleseevnen på max og samtidig er flink nok i engelsk til å simultant koble sammen teksting og tale, går ganske mye tapt i oversettelsen og farten. Ok. Jeg ser ikke bort fra at noe handler om en viss alderssvekkelse hos meg. Men det irriterer. For jeg gledet meg så vanvittig til denne filmen. Kanskje for mye. Ikke at jeg alltid har vært blodfan av Anderson, for det har jeg ikke. Men på listen min over filmer jeg virkelig, virkelig elsker, rager særlig Moonrise Kingdom og Isle of Dogs veldig høyt.

Hva annet kan man enn å elske en slik bildekomposisjon?
Alle foto: Twentieth Century Fox Film

The French Dispatch er navnet på et amerikansk magasin utgitt på 1960-tallet i den fiktive franske byen Ennui, og ledet av redaktør Arthur Howitzer (Bill Murray). Prolog og epilog er en (rask) gjennomgang av magasinets tilblivelse og nedleggelse, resten en filmatisk gjengivelse av en utvalgt artikkel fra hver seksjon i magasinet. Filmen karakteriseres som en hyllest til det amerikanske magasinet The New Yorker, og til journalister og journalistikk per se. Og det er den, utvilsomt. I dette ligger også en eklatant og vittig fremvisning av journalisters manglende nøytralitet og deres bidrag til mytologisering, være seg av kunstnere eller historiske hendelser – det siste i en ellevilt parodisk og estravagant fremvisning av studentopprøret i 1968 slik det artet seg i Ennui. Her spiller Thimotée Chalamet en fabelaktig rolle som den unge, karismatiske og ganske umodne studentlederen Zeffirelli, mens Frances MacDormand har rollen som journalisten Lucinda Krementz, som ikke unndrar seg muligheten for å involvere seg, verken seksuelt eller i Zefferellis politiske manifest.

Bill Murray som sjefredaktør Arthur Howitzer.

Noen av stjernene får så lite plass og spillerom at du knapt gjenkjenner dem før rollefiguren deres dør eller forsvinner ut av bildet. Heldigvis får Tilda Swinton utfolde seg som kunstkritikeren JKL Berensen, som (med Swintons teft for ørsmå detaljer i talemåter og mimikk; her et karakteristisk drag om munnen) forteller historien om kunstneren Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro), som soner på lukket avdeling i fengsel og ved hjelp av galleristen Julian Cadazio (Adrian Brody) og Simone (Léa Seydoux) – fangevokter, muse og aktmodell i en og samme person – løftes opp i kunstverdenens øvre sjikt.

Kunstkritiker JKL Berensen (Tilda Swinton) foredrar om Moses Rosenthaler.

I den i støytene kanskje mest heseblesende historien gjør Jeffrey Wright en nydelig rolle som matskribenten Roebuck Wright, en mann som har åpenbare likhetstrekk med James Baldwin (en av mange filmen er tilegnet). I kraft av sin absolutte tekstlige hukommelse gjenforteller han historien om da han skulle intervjue Nescafier (Stephen Park), sjef for spesialpolitiet og også kokk, og blir vitne til kidnappingen av politifullmektigens sønn. Historien fortelles dels i tegneserieformat, dels i et TV-intervju (ledet av Liev Schrieber).

Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro) og fangevokteren (og musen og aktmodellen) Simne (Léa Seydoux.

Så joda. Det er mye å glede seg over her. Visst humret og lo jeg, og lot meg imponere og gledes over innfall og utfall og det vell av ideer og inspirasjoner Wes Anderson øser fra. Dette er definitivt en film å se igjen, kanskje flere ganger, bare for å få med meg det som glapp unna øye og øre denne gangen. Men førsteinntrykket er at dette er masse form og relativt lite innhold. Så spørs det om førsteinntrykket av blir stående etter gjensyn. Uansett blir The French Dispatch ikke stående på min favorittliste over Andersons filmer.

BIFF SPESIAL: En italiensk dannelseshistorie

Chiara – mafiaens datter Manus og regi: Jonas Carpignano, Italia, drama, 2 timer.

Antatt norsk kinopremiere 25. mars 2022. Førpremiere på Bergen Internasjonale filmfestival 21., 24. og 27. oktober.

Norske filmtitler er et kapittel for seg. Her er originaltittelen A Chiara, og både Til Chiara og Om Chiara hadde fungert bedre og vært mer presise titler. Chiara – mafiaens datter er ikke feil, 15 år gamle Chiaras far tilhører mafiaen. Men han er ingen Gudfar, akkurat, og noe av filmens store pre er hvordan den levende og livfullt etablerer familiens gjenkjennelige normalitet. Chiara og søstrene erter hverandre, småkrangler og småsloss, elsker hverandre, blir misunnelige på hverandre; alt mens mamma og pappa oppfører seg som ganske vanlige, italienske mammaer og pappaer, fulle av varme, kjærlighet og betskyttelsestrang. Slik skapes også en grunnleggende forståelse for Chiaras kjærlighet til faren.

Så feires storesøster Giulias 18-årsdag, med masse mennesker, mye varme, lek og moro. Chiara aner likevel at noe ikke er som det skal. Sent på kvelden går en bombe av i farens bil. Han går i dekning. Det blir innledningen på en dannelsesreise der Chiara prøver å finne ut mer om faren og virksomheten hans, og etter hvert må ta innover seg et nytt og annet syn på familien, på seg selv og sin rolle som datter – og på store moralske og etiske spørsmål.

Det sies at vi mennesker modnes og blir voksne når vi innser våre foreldres feilbarligheter. Med en svært god og tilstedeværende Swamy Rotolo i hovedrollen, tegner filmen et nydelig portrett av denne modningsprosessen og de vanskelige valgene den kan ha som kan følge. Selv om den i Chiaras tilfelle er knyttet opp mot farens mafiavirksomhet, får den overføringsverdi i kraft av spørsmålene den stiller rundt familie, tilhørighet og behov for å beskytte seg selv.

Filmen avslutter Jonas Carpignanos Calabria-trilogi, som tar for seg ulike forhold ved livet i regionen, særlig knyttet til ‘Ndranghetaen – calabrias gren av mafiaen. Bergen internasjonale filmfestival (Biff) har tidligere vist de to første – Middelhavet i 2015 og A Ciambra i 2017. I sistnevnte bindes tematikken fra Middelhavet – båtflyktninger – sammen med de håpløse livsvilkårene romfolket lever under i den nedslitte landsbyen Ciambra. Jeg så sistnevnte, som gjorde sterkt inntrykk. Den er skitnere og råere enn A Chiara, men også her trekkes trådene til Ciambra. Det er likevel ingen forutsetning å ha sett de foregående filmene for å ha uybytte av A Chiara.

Det er bare å glede seg til denne nydelige filmen

Lille mamma Manus og regi: Céline Sciamma, Frankrike, drama, 1 time 12 minutter, tillatt for alle. Kinopremiere 29. oktober/førpremiere på Biff.

Fra debutfilmen Vannliljer, via Tomboy til Girlhood har Céline Sciamma vist en unik evne til å formidle jenters liv og ulike stadier; aldersmessig, emosjonelt, seksuelt, i familiære og samfunnsmessige sammenhenger, og med et særdeles følsomt blikk og et like følsomt kamera. Portrett av en kvinne i flammer handlet om voksne kvinner i en tid da kjærlighet mellom kvinner var forbudt. Så langt står den som hennes store mesterverk. Det tar ikke glansen av de «mindre» filmene. Sciamma er en av mine store favoritter, og jeg gikk til Lille mamma med store forventninger.

Mamma (Nina Meurisse) og Nelly (Joséphine Sanz) leser barnebøker fra da mamma var liten.
Alle foto: Arthaus

Den skuffer ikke. Tvert imot. På et tidspunkt satt jeg omtrent med hjertet i hånden. Sciamma er her tilbake i det «mindre» formatet, det vil si stillferdig, poetisk, følsomt, vakkert, og med dyp følelsesmessig gjenklang. Jeg vegrer meg for å skrive «mindre», for selv om hun her ikke pensler ut det samme maleriske lerretet som i Portrett av en kvinne i flammer, er Lille mamma en film jeg ikke har greid å slippe siden jeg så den for et par dager siden. For meg er det selve kjennetegnet på en «stor» film, selv om formatet ikke er storslått.

Åtte år gamle Nelly (Joséphine Sanz) har mistet bestemoren sin, og drar sammen med sin mamma (Nina Meurisse) og pappa (Stéphane Varupenne) tilbake til mammaens barndomshjem for å pakke ned og rydde ut. Hun fascineres av morens pikerom, av det hun har hørt om da moren som liten jente bygde hytte i skogen. Hun vil vite mer, men moren er i sorg, er fraværende, og reiser til slutt for å overlate nedpakkingen til ektemannen. Nelly søker ut i skogen, for å prøve å bygge samme hytten som moren bygde.

Pappa (Stéphane Varupenne) tar skjegget, siden bestemors hus byr på så fine barberingsklenodier.

Rammen er så enkel, så enkel, og det Sciamma gjør er så fint, så fint. Om noe er storslått, er det hennes evne til å bygge sammen fortid og nåtid med små og effektive virkemidler. Og så gir hun oss en eventyrskog. Farget gyllen av høstløv og høstsol. En skog å utforske, bygge hytte i, sitte helt stille i. Hun drar oss inn i en barnlig forestillingsverden, full av nysgjerrighet og innlevelsesevne og empati. I samspill med Joséphine Sanz’ tvillingsøster Gabrielle lar hun de åpne, uforstilte jenteansiktene speile nåtid og fortid i en fascinerende og rørende lek med tidsplan, med iscenesettelse, med jenters lek og latter, og hun gjør det på en måte som sender meg i loop tilbake til egen barndom, til egen lengsel etter å forstå min fraværende mor og forestille meg hennes barndom. Hun risser opp tre generasjoner kvinner – bestemor, mor og datter – og lar dem flyte inn i et tidsmessig fellesskap skapt i fantasien og næret av – tenker jeg – den lengselen man som voksen kan kjenne etter å vite mer om sine formødre. I bunn og grunn er Sciammas film en nøyaktig beskrivelse av avstandene som ligger mellom oss, selv i så nære relasjoner som mor og datter, og vår stadige streven etter å viske ut denne avstanden og komme nær det som kan være så vanskelig å komme nær.

Å lage pannekaker, med masse fjas og fnis. På vakrere vis blir du ikke brakt tilbake til din egen barndom.

Lille mamma er en film du egentlig ikke behøver å vite mer om. Du skal bare gå og se den. Med alle sansene åpne. Og gjerne med hjertet i hånden.

Stillferdig og gripende

Alltid nære deg Manus og regi: Uberto Pasolini, Italia/Storbritannia/Romania, drama, 1 time 36 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 8. oktober

Vindusvaskeren John er 34 år gammel, og skal snart dø. Han må finne en adoptivfamilie til sin tre-fire år gamle sønn Michael, som han er alenepappa for. Men hvor finnes de ideelle foreldrene?

Med sin hjerteskjærende tematikk er Alltid nære deg er en film der mye kunne gått galt i hendene på feil regissør. Men Uberto Pasolini trår ikke feil et eneste sted. Nennsomt styrer han unna all sentimentalitet. Det i seg selv er en bragd, gitt filmens handling. I stedet gir han oss et stillferdig og varmt portrett av et far/sønn-forhold, totalt nedpå, fullt av hverdager der det handles, spises is, der druer skrelles, der John leser høyt for Michael på sengekanten; men der utgangen rykker ufravikelig nærmere og døden må snakkes om mellom de to.

Far og sønn (og Michaels elskede lastebil) hviler middag.

Her ytres ikke et ord for mye, verken i samtalen(e) mellom de to, eller i filmen som sådan. Pasolini lar situasjoner og blikk tale for seg, befriende fritt for følelsesladet musikk og med en befriende tro på publikums evne til å leve seg inn i, tolke og forstå.

Du kommer til å grine, garantert. Og du kommer til å smelte som smør i solen av vesle Daniel Lamont i rollen som Michael. Som bitteliten barneskuespiller er han et funn, med et ansikt som både reflekterer hans indre liv og de ytre omstendighetene han stilles overfor. Særlig de stadige og litt forvirrende besøkene hos familie etter familie for å «bli kjent med nye venner» – les: for at John skal kunne vurdere hvem som egner seg mest for å ta hånd om gutten. Disse besøkene er en parademarsj av menneskelig mangfold så vel som fremvisning av hvordan vi ter oss på ulikt vis når vi er gjenstand for en såpass intim granskning og må vise oss fra vår beste side. Noe som kan gå helt feil. Pasolini viser her stor psykologisk innsikt, og legger inn noen både varme, humoristiske og avslørende detaljer.

Eileen O’Higgins spiller Shona, sosialarbeideren som assisterer John i hans søken etter gode adoptivforeldre for sønnen Michael.
Alle foto: Norsk Filmdistribusjon

Nydelig er også James Norton som John. Også han uten en overflødig gest, uten et overflødig ord, og høyst troverdig både i rollen som pappa og som vindusvasker. Det siste gir også rom for noen godt observerte situasjoner der klasseskiller åpenbarer seg på ubehagelig vis; være seg i forholdet til enkelte kunder, eller i møtet med potensielle adoptivforeldre. Dette aspektet er ikke bare godt tenkt og formidlet, det legger en ekstra alen til filmens tematikk. Spilt inn til dels i Nord-Irland, får vi dessuten noen vakre landskapsbilder, uten at de virker påklistrede. De står mer som en talende ramme rundt særlig John når han et øyeblikk trekker seg tilbake, kanskje for å finne styrke, kanskje for å reflektere over det som gjenstår.

Daniel Lamont er aldeles til å spise opp i rollen som vesle Michael.

Den italienskfødte regissøren og produsenten har i flere av filmene sine vist denne klassebevisstheten, og evnen til å skildre arbeiderklasse. Som produsent er han kanskje mest kjent for komedien I blanke messingen (1997), der en gruppe arbeidsløse stålarbeidere lager et strippeshow. Regidebuten Machan (2008) tok utgangspunkt i den virkelige historien om en gruppe fattige menn fra slummen i Colombo, Sri Lanka, som i 2004 lurte den tyske ambassaden til å tro at de utgjorde det nasjonale srilankiske håndballaget. Målet var å emigrere til Tyskland. Pasolini laget filmen for å sette søkelys på illegal innvandring. Hans neste film, nydelige Still Life (2013), beveger seg enda mer i sporene til Alltid nære deg. Også den handler om livet, døden og ensomheten. Eddie Marsan spiller John May, en kommunalt ansatt i arbeiderbydelen Kennington i London, som har som jobb å lete opp mulige pårørende etter ensomme døde, og gå i begravelsen deres. Livsoppgaven hans er å ivareta deres verdighet.

Nettopp denne verdigheten er også Alltid nære deg breddfull av. Det er en film som fullt og helt stoler på sin lavmælte fortelling og ditto filmspråk. Pasolini legger dessuten inn et nydelig nikk til Albert Lamorisses berømte kortfilm fra 1956, Den røde ballongen, som i 2007 fikk sin moderniserte langfilmversjon i Hsiao-Hsien Hous Den røde ballongens reise.

Det er fem år siden sist. Nå kommer endelig en ny tysk komedie som faktisk er morsom.

Drømmemannen Regi: Maria Schrader, Sci fi/romantisk komedie, Tyskland, 1 time 45 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 8. oktober

I løpet av en livlig samtale mellom filmnerder/diverse jurymedlemmer på filmfestivalen i Miskolc nylig, kom vi inn på tysk films store mangelvare: subtil humor. Den eneste vi kunne komme på som faktisk ikke bare fungerte, men fungerte strålende, var Maren Ades Min pappa Toni Erdman. Og den kom for fem år siden. Men se! Allerede dagen etter sto en velfungerende tysk komedie på programmet. Sannelig har den fått norsk kinodistribusjon, også. Og sannelig dukker finurlige Sandra Hüller, hovedpersonen i Min pappa Toni Erdman, opp også her.

Dessverre har de norske distributørene gitt filmen en sørgelig banal tittel. Originalt heter den noe så vakkert som Ich bin dein Mensch. På engelsk: I’m Your Man. Selv om Drømmemannen fanger litt av filmens tema, er tittelen også svært reduserende, og klemmer på en måte filmen inn i en smal nisje den ikke hører hjemme i.

Sandra Hüller spiller organisatoren som har plukket ut Tom som drømmepartner for Alma. Dan Stevens gjør en uforglemmelig rolleprestasjon som den smellvakre humanoiden Tom.
Alle foto: Arthaus

Maria Schraders film er en uhyre smart blanding av science fiction og romantisk komedie. Den henter filosofisk dybde fra det beste i sci fi-sjangeren, og humoren og lettheten fra den romantiske komedien. Resultatet er besnærende. Jeg så den om igjen da jeg kom hjem, og lo like godt da som da jeg så den i Ungarn.

Alma (praktfullt spilt av Maren Eggert) er en dedikert forsker ved Pergamon Museum i Berlin. For å skaffe forskningsmidler, har hun takket ja til å delta i en eksperiment: I tre uker skal hun leve sammen med en robot spesialdesignet for å møte alle behovene hennes. Roboten heter Tom. Strålende spilt av Dan Stevens (Downtown Abbey) er han smellvakker på en både spooky og fascinerende måte. Mange vittigheter oppstår i møtet mellom de romantiske idealene, ideene og klisjeene Tom er programmert med, og Almas nøkterne, illusjonsløse og pragmatiske tilnærming til virkeligheten. Hun trenger jo heller ikke en mann, hun trenger penger, og arbeidsro, og Tom viser seg mer irriterende enn godt er. Men som den forskeren hun er, er hun også et nysgjerrig menneske.

Blade Runner-filmene, Spike Jonzes Her og Alex Garlands Ex Machina er bare noen eksempler på sci fi-filmer som beskjeftiger seg med kunstig intelligens, humanoider/roboter, som tar opp eksistensielle spørsmål rundt menneske og maskin, og som til dels handler om maskinens ønske om å være et menneske. Drømmemannen føyer seg fint inn i rekken, men skiller seg også på to punkter: Tom aspirerer ikke til å være et menneske. Han har hele sin selvbevissthet i nettopp det at han er en maskin. Men vel så viktig: I de nevnte filmene er humanioden en smellvakker, sexy dame (eller i tilfellet Her: en smellvakker, sexy stemme). Schrader gir oss altså en smellvakker, sexy (ihvertfall til en viss grad) mann som dessuten ikke har andre ønsker enn å tilfredsstille kvinnen. Mens Alma slett ikke har noe ønske om å bli tilfredsstilt på banalt, algoritmestyrt vis, selv om 93 prosent av tyske kvinner drømmer om å bli forført av et badekar fylt med rosenblader, og champagne i kjøleren. Hun vil blir intellektuelt og emosjonelt utfordret.

Kjærlighet er en uforutsigbar størrelse. Mennesker møtes, men hva gjør at de forelsker seg i hverandre? Og når forelskelsen er et faktum, greier de – i lykkelige tilfeller – å tilpasse seg hverandre. Litt sånn som Toms algoritmer er laget for å tilpasse seg Almas reaksjoner på oppførselen hans. Og likevel helt annerledes. Eller kanskje ikke? Alt dette og mer til kretser Schraders film rundt, på subtilt vis. Av og til poetisk, og med masse, masse humor.

For norske serie-entusiaster er Maria Schrader kjent for regien på Netflix-serien Unorthodox, om en ung jødisk kvinne som bryter ut av sitt ortodokse miljø. Schrader har også en karriere som skuespiller. Selv husker jeg henne særlig fra Aimée & Jaguar; en film om tysk-jødiske Felice og Lilly, to elskende som mister hverandre under annen verdenskrig. Filmen bygger på en sann historie jeg ble oppmerksom på ved et besøk på det jødiske museet i Berlin. I en monter der ligger noen av etterlatenskapene deres, blant annet en lapp der Lilly (Aimée) desperat skriver Wo bist du? (Hvor er du?)

Aimée & Jaguar er en severdig, om ikke stor film om skeiv kjærlighet. Heteronormativ som den er, kan ikke Drømmemannen kalles skeiv. Samtidig utfordrer den vår normative oppfatning av hva kjærlighet er og kan være. Og den gjør det på særdeles underholdende vis.

Veldig vakker, veldig lang og noe overlesset

Mødre Regi: Naomi Kawase Drama Japan 9 år 2 timer 20 minutter Norsk kinopremiere 10. september

Det er mye jeg liker ved dette stort sett neddempede melodramaet. Kawases myke, flytende stil. Hvordan hun lager filmpoesi av så vel ultramoderne bylandskap som ren natur. Hiromi Nagasakus spill i rollen som Satoko Kurihara, og ikke minst Aju Makitas oppslukende spill og tilstedeværelse i tolkningen av unge Hikari.

Satoko og ektemannen Kiyokazu (Arata Iura) er et middelklasse-ektepar som ikke kan få egne barn, og som tilfeldigvis oppdager en virksomhet kalt Baby Baton. Den gir omsorg til gravide som av ulike årsaker ikke kan/vil ta ansvar for barnet de venter. Straks barnet er født, adopteres det bort, såfremt adoptivforeldrene godtar visse betingelser. Som at barnet skal vite at det er adoptert, og at den ene forelderen må være hjemmeværende. Det siste gis det ingen plausibel forklaring på, og virker underlig gitt at barnet godt kan gå i barnehage. En smule underlig virker det også at Satoko og Kiyokazu frem til de oppdager Baby Baton virker uvitende om adopsjon som en mulighet, og et alternativ til fertilitetsbehandling.

Men ok. Det er ikke så veldig viktig for den store sammenhengen, men skriver seg inn som to av flere elementer jeg stusser på underveis. Og dette er en film der man får rikelig med tid til å stusse. Her er det overhodet ikke snakk om å rushe av gårde i historiefortellingen. Tvert imot.

Satoko og Kiyokazu får en gutt de gir navnet Asato. Han er Hikaris sønn. Hun er 14 år da hun blir gravid med kjæresten. Foreldrene hennes utstår ikke skammen ved dette, og sender henne til Baby Baton. Fem år senere oppsøkes Satoko og mannen av en ung kvinne som hevder hun er Asatos biologiske mor. Men er hun virkelig det? De kjenner ikke igjen den unge jenten de fikk et kort møte med da Asato ble overlatt til dem, og opplever seg emosjonel og økonomisk presset.

Naomi Kawase forteller ekteparet og Hikaris historie i en ofte ikke-linjær form, men lange tilbakeblikk der Hikaris skjebne og utvikling fra naiv jente til såret og bitter ung kvinne er som en film i filmen. Jentens møte med og forhold til kjæresten Takumi (Taketo Tanaka) skildres følsomt og nydelig, og Kawase fyller det med mykt lys, blomstrende kiresbærtrær og bevegende troskyldighet. En troskyldighet som også næres av Aju Makitas nydelige ansikt og ditto spill.

Aju Makita gjør dypt inntrykk som unge Hikari, her sammen med kjæresten hun blir gravid med – Takumi (Taketo Tanaka).
Alle foto: Filmweb

Oppholdet hennes på Baby Baton bringer for så vidt inn nye perspektiver på ufrivillig graviditet og kvinnenes bakgrunn. Spørsmålet er om de andre kvinnenes veldig overflatisk fortalte historier (som sexarbeidere, i all hovedsak) bringer inn noen nye perspektiver i hovedhistorien. Jeg syns ikke det. Sammen med en annen sidehistorie – om Hikaris forhold til en arbeidskollega, og et par lånehaier, syns dettte bare bidrar til å overlesse en allerede overlang film. Tilknytningen Hikari utvikler til stedet forklares også mer enn godt nok gjennom omsorgen hun får fra Shizue Asami (Miyoko Asada), kvinnen som driver virksomheten. De sosialkritiske aspektene ivaretas gjennom skildringen av ekteparet og Hikaris ulike liv og livsvilkår, og behøver ikke å overforklares.

Hikari og et par av de andre jentene på Baby Baton, der de bor i påvente av fødsel og bortadopsjon.

På et tidspunkt oppsøkes Satoko og Kiyokazu av politiet, med spørsmål om de kjenner en jente politiet leter etter. Jeg får aldri tak i hvorfor politiet antar at Satoko skal kjenne til jenten. Dette, og noen grep som tas når ekteparet oppsøkes av den påståtte barnemoren, fremstår ganske uelegante i en ellers uhyre elegant film. Naomi Kawase har bakgrunn som fotograf og dokumentarfilmskaper, og det merkes. Særlig deler av Hikaris historie har dokumentariske preg.

Tematisk er filmen interessant som en utforskning av ulike aspekter ved det å være mor, og å oppleve glede, lykke, stolthet – og angst for å mislykkes, og for å miste, fra ulike vinkler. Men for min del betar estetikken mer enn selve historien. Den skulle jeg ønske var mer stringent fortalt.

Ikke gå glipp av denne nydelige dokumentaren

Lille jente Regi: Sébastien Lifshitz Dokumentar Frankrike 1 time 30 minutter Tillatt for alle Norsk kinopremiere 10. september

De kan telles på en hånd, dokumentarene som har fått meg til å sitte og snufse i kinosetet. Nå gjorde jeg det. Litt fordi sju-åtte år gamle Sasha er helt til å spise opp, litt på grunn av mammaen hennes, mye fordi en filmen beandler et vanskelig tema med sånn ro, verdighet og vennlighet.

Sasha ble altså født som gutt, men som treåring erklærer hun at hun vil bli jente når hun blir stor. Tre år er den alderen der barn begynner å se forskjell på gutter og jenter, og dermed blir bevisste sitt eget kjønn. Mange gutter har da også en periode der de kler seg i jenteklær, som en del av identitetsutforskningen. Min sønn gjorde det. Sasha insisterer på å gjøre det. Men for henne er ikke dette en utforskning, eller en fase. Sasha opplever seg selv som jente.

Sasha på danseskolen, der hun ikke får bruke jentekostyme.

Sébastien Lifshitzdokumentar er ikke bare et portrett av Sasha og de utfordringene hun støter på. Det er like mye et portrett av familien. Faren, storesøsteren, de to brødrene, og særlig moren. For dem er ikke Sasha et problem. De elsker henne, respekterer henne, vil gjøre alt for at hun skal få leve i tråd med sin identitet; selv om de vet at ikke alle her i verden ikke står klar til å ta imot henne med åpne armer. Først og fremst vil de gi henne en lykkelig barndom, der hun har venner og kan invitere vennene med seg hjem.

For slik er det ikke nå. Sasha og familien bor i en relativt liten by. Hun går på en skole der verken rektor eller lærere aksepterer barnets kjønnsinkongruens. Hun danser ballett på en danseskole der hun ikke får kle seg som de andre små ballerinaene. Mot dem står Sashas mor; den varmeste, mest stillferdige løvemammaen du noen gang har sett. Jeg blir så glad i henne at jeg får lyst til å løpe frem til kinolerretet og gi henne en klem. Særlig de gangene fortvilelsen legger seg som et lokk over mammaens ansikt.

Sasha, mammaen og brødrene nyter sommerferie ved sjøen.

Lille jente er ikke en journalistisk dokumentar i den forstand at den gir omtalte rektor og lærere tilsvarsrett. De kommer ikke til orde. Om Lifshitz har prøvd, vet jeg ikke. Men talende nok dukker ingen fra skolen opp når Sashas mamma inviterer til informasjonsmøte sammen med Sashas barnepsykolog fra Paris. Sammen med det mammaen forteller og formidler, og samtalene hennes med Sasha, bidrar denne barnepsykologen sterkt til at dokumentaren blir ekstremt informativ, uten å føles didaktisk eller overpedagogisk. Hele veien er vi akkurat der ting skjer, akkurat nå, og tar del i de prosessene Sasha og mammaen – og familien – er i. Lifshitz formidler det hele med samme respekt og følsomhet som mammaen viser overfor modige, sårbare Sasha.

Nærheten, tilliten og respekten mellom Sasha og mammaen er helt nydelig formidlet.

Når siste bilde av Sasha toner ut, blir jeg nesten lei meg. Jeg skulle så gjerne fulgt henne videre. Som mammaen sier det: Hun kommer til å møte mennesker som trakasserer henne, som ikke aksepterer henne. Det er en smertefull visshet å ha om barnet sitt, og det er smertefullt å vite at hun har rett. Og at det ikke bare gjelder Sasha. Transfobi er ingen fransk spesialitet, for å si det sånn.

Å håpe at en film som dette skal få bukt med transfobi, er kanskje å håpe på for mye. De som trenger den mest i så måte, vil neppe se den. Men for barn som Sasha, for deres nærmeste, for vennene deres og for oss andre som vil ha et inkluderende samfunn, er dette en dokumentar av uvurderlig betydning.

Sasha og mammaen hos barnepsykologen som får stor betydning for begge.

Naturen fascinerer mest i dette australske krimdramaet

The Dry Regi: Robert Connolly USA/Australia Drama/thriller 1 time 57 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 27. august

Australia er et ufattelig fascinerende land å være i, og ufattelig fotogent. Det har en rekke regissører visst å trekke veksler på, inkludert Robert Connolly. Filmversjonen hans av Jane Harpers roman Tørken (som kom på norsk i 2017, ogjeg ikke har lest), plasserer seg til dels som en nåtidswestern; du har saloonen, det vil si baren på småbyhotellet, der slitne menn barker sammen og verbale konfrontasjoner finner sted. Du har småbyen Kiewarra, med en arkitektonisk stil som henter mange elementer fra 1800-tallets småbyer. Og du har det flate, tørre landskapet som strekker seg ut som en endeløs prærie.

Samtidig er dette på alle vis et moderne, nåtidig krimdrama der vår tids truende klimaendring ligger som som ramme rundt fortellingen. For Australias del handler det om ekstrem tørke og fare for skogbrann, og – i denne settingen – de mulige økonomiske konsekvensene dette har for særlig bøndene.

Sujettet i The Dry er relativt velbrukt og velkjent, og som krimdrama har det visse likheter med miniserien Mare of Easttown. Også her handler det om to forbrytelser, en i nåtid og en i fortid, som kanskje, kanskje ikke har sammenheng med hverandre. Også her handler det om en politietterforsker som er personlig involvert i hendelsene. Forskjellen er at Mare of Easttown hadde uvurderlig drahjelp fra Kate Winslets kantete, lukkede, psykologisk sammensatte og mentalt sårbare hovedperson og etterforsker, samt serieformatet mulighet til å grave dypt i materien. Slik sett er er det urettferdig å si at The Dry kommer til kort i sammenlikningen, for sammenlikningen er ganske urettferdig. Men også vurdert på fullstendig egne bein kommer The Dry ut som en middelmådighet. Mer om det senere.

Sliten småby westernstyle. Aaron (Eric Bana) er tilbake i bandomsbyen Kiewarra, som han forlot for 20 år siden.

20 år etter at han forlot Kiewarra under dramatiske omstendigheter, kommer Aaron Falk (Eric Bana) tilbake for å gå i begravelsen til barndomsvennen Luke. Omstendighetene er dypt tragiske. Luke skal angivelig ha drept konen Karen og deres mindreårige sønn, og deretter seg selv. En babydatter overlevde, og tas hånd om av besteforeldrene Barb og Gerry. De nages naturlig nok av uvisshet og tvil, og ber Aaron ta en titt på gårdsregnskapet for å se om det kan ligge økonomiske forklaringer til grunn for forbrytelsen.

I begravelsen møter Aaron også igjen sin gamle venninne Gretchen (Genevieve O’Reilly). I tenårene hang hun, Luke, Aaron og Ellie sammen som erteris. Så druknet Ellie i elven på mystisk vis og under omstendigheter som peker mot Luke og Aaron. Resultatet er at begge å lyver opp et alibi. Akkurat her er filmen psykologisk god og presis i måten den viser hvordan man som ung og ubefestet, ut fra omstendigheter og påvirkning, kan dras inn i noe man ikke ser konsekvensene av. Problemet i nåtid er at noen i småbyen vet at Aaron løy, og hater ham for det, og at mistanken fortsatt hviler på Luke, og derfor forsterker antakelsen om at han også drepte seg selv og familien.

Ungdomsvennene Aaron (Eric Bana) og Gretchen (Genevieve O’Reilly) møtes igjen som voksne og opplever en tiltrekning som muligens også var der da de var 20 år yngre.

Et interessant opplegg så langt. I god krimteknisk ånd avdekkes nye elementer gradvis, alt mens mistankens lys flyttes fra den ene til den andre til den tredje. Men i denne prosessen tyr historien også til noen litt lettvinte løsninger. Som figur utvikles ikke Aaron i særlig grad, i stedet knas han inn i rollen som først uglesett, deretter dagens helt. Peter Raeburs musikk er dundrende pompøs. Løsningen på det ene mysteriet oppleves lite troverdig og veldig overspilt. Løsningen på det andre vil mange skjønne veldig, veldig tidlig i filmen.

Eric Bana gjør jobben sin, verken mer eller mindre. Den som virkelig står ut, er unge BeBe Bettencourt i rollen som Ellie. Hun medvirker ikke i så fryktelig mange scener, kun i flasbacks når Aaron erindrer hva som skjedde. Men hun har en formidabel tilstedeværelse.

Dermed sitter jeg for min del igjen med en film «for oss som elsker Australia». Uten å overdrive gjør Connolly og sjefsfotograf Stefan Duscio fint bruk av det særegne landskapet i delstaten Victoria, særlig i kontrastene mellom frodigheten for 20 år siden – i samspill med den frodige og til dels uskyldige livligheten til de fire ungdommene – og det tørre elveleiet og ditto markene på nåtidsplan. Det bidrar til en forstyrrende stemning som filmen profitterer på. Dessverre profitterer den ikke nok på det til å gi The Dry tilstrekkelig kraft, filmatisk eller som historiefortelling.

Sjabby film i lekker innpakning

Reminiscence Manus og regi: Lisa Joy, USA, sci-fi/thriller/romantikk, 1 time 56 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 20. august

Jeg er ikke klodens største Hugh Jackman-fan, akkurat. Han er kul i rollen som Wolverine, men som den kongen av manglende mimikk han også er, syns jeg ofte han kommer til kort i en del roller. Så forventningene var ikke akkurat på topp.

Men jeg er veldig fan av science fiction. Action? Ok. Romantikk? Ikke fullt så mye. Ergo var det science fiction-biten som trakk, i kombinasjon med nysgjerrigheten på hva en relativt ung kvinnelig manusforfatter og regissør kunne tilføre sjangeren. Særlig fordi hun er en av medskaperne til Westworld, hvor hun også er produsent.

Åpningssekvensen skrur forventningene opp minst fire hakk. Ledsaget av Game of Thrones-komponist Ramin Djawadis flotte originalmusikk panoreres kamera i fugleperspektiv over Miami post katastrofen. Havstigningen har lagt deler av byen under vann og forvandlet gater til kanaler. Det er vått, det er grått, det er skittent og glitrende på en og samme tid.

Filmens visuelle uttrykk og produksjonsdesign fungerer fantastisk, og gir forventninger som aldeles ikke innfris innholdsmessig.
Alle foto: SF Studios/Warner Bros.

Etter hvert skal vi få vite at demninger truer med å briste. At det har vært utkjempet en grusom krig. At korrupte eiendomsbaroner lever fett på andres ulykke, og andres ulykke finnes i hopetall. I kjølvannet av dette har Nick Bannister (Jackman) og Watt, assistenten hans (Thandiwe Newton), skapt seg et levebrød ved å drifte en maskin som via strøm, en vanntank og noen injiserte remedier gjenskaper folks minner som hologrammer. Maskinen ble utviklet under krigen, og de to bistår også politimyndighetene i vitneavhør, ved behov. Men mest av alt er det et slags humanistisk (og underbetalt) prosjekt som ivaretar enkeltes behov for å holde fast ved minnet om hva de har mistet. Av lykke, av kjærlighet, av trygghet.

Thandiwe Newton i rollen som Bannisters assistent. Trass kvinnelig manusforfatter og regissør, er hun ikke tilgodesett med et eget navn på rollelisten, så jeg aner ikke om navnet staves Watts eller Whatts eller Wahtts.

En kveld, etter stengetid, ankommer Mae (Rebecca Ferguson), en smellvakker kvinne som har mistet nøklene sine. Bannister faller for henne, umiddelbart og katastrofalt. For etter at de har innledet et forhold, forsvinner hun brått, uten forvarsel og uten et spor. Tross advarsler fra Watt, begynner den mer eller mindre besatte Bannister å lete etter henne, for å finne ut hva som har skjedd, etter hvert også for å finne ut av hvem hun egentlig var.

Enda et eksempel på filmens fabelakige produksjonsdesign.

Frem til et stykke uti her greier Joy å skape en ikke ueffen film noir-pastisj, med Mae som klassisk femme fatale. Riktig nok har jeg lenge irritert meg over dialoger og replikker som lugger, og et plot som gradvis roter seg til. Men ok, tenkte jeg på et tidspunkt, dette er muligens en sjangerlek der Joy har satt tungespissen i kinngropen og tuller i vei. Men nei. Herfra dras vi over i et laaangt midtparti med et syltynt og ganske hullete plott, masse action og mye overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blod og blåmerker. Herregud som jeg hater overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blåmerker og blod. Hjelpe og trøste så lei jeg er av helteskikkelser med mirakuløse kropper og reflekser som gjør at de overlever drukningsforsøk og slag i hodet og fjorten uppercuter og sytten kroppsspark som ville fått normale mennesker til å spytte og spy og virre rundt med hjernerystelser og ribbeinsbrudd.

Vel. På mobilen har jeg et bilde av en graffiti som i sin tid sto på en vegg i Nygårdsgaten. «I don’t want our film to be realistic. I want it to be beautiful». Og jeg kjøper den. Hadde Reminiscense vært vakker, kunne jeg tilgitt bortimot alt det andre. Men nå kommer det aller verste, det som fikk meg til å legge bort notatblokken og bare gi opp: Joy vil åpenbart at filmen skal være vakker. Etter at Bannister har fått urimelig mye urealistisk bank og begynner å ane konturene av hva som skjedde med Mae og hvorfor, dytter hun den inn i en romantisk sumpmark av klisjeer, og hvor godtkjøpsfilosofien ruller som kvekkende padder ut av munnene på folk. Og ja, dette hater jeg også: Å se gode skuespillere som Newton og Tandy måtte stå med enten blafrende øyevipper og sløret blikk eller et livsklokt ansiktsuttrykk som ser ut som om det er kittet på med plastilin, og lire av seg vissvass med enten slepen, sexy stemme, eller malmtung «nå skal jeg si deg noe fryktelig vist og viktig-røst».

Nick Bannister (Hugh Jackman) bruker sin egen maskin til å gjenkalle minnet om sin elskede Mae (Rebecca Ferguson), femme fatalen og nattklubbsangerinnen som forsvant så mystisk.

Dette var filmens problem også i starten, da jeg trodde Joy drev og tullet. Hadde hun faktisk tullet, kunne alt det cheesy vært litt gøy. Etter hvert som jeg forstår at hun faktisk mener dette på ramme alvor, at hun vil at denne filmen skal være vakker, romantisk og klok, kjenner jeg bare mismotet bre seg. Også fordi det er så mye ved filmens visuelle uttrykk jeg faktisk liker. Utformingen av filmens urbane univers kaster så mange perler for svin at man kan gråte. Mye er åpenbart gjort digitalt, men dette er en av få ganger jeg sitter og ser slike effekter uten å tenke at ja, ja; litt digitalt ser det jo ut. Her skapes et fullstendig troverdig univers av et delvis sunket Miami i overgangen til et slags forvokst, amerikansk Venezia. Det er skittenvakkert og røft, det er lekkert, det er film noir og befolkede ruiner, det er skiftende miljøer, og jeg tror på dem alle og skulle ønske alt var laget til en helt annen film.

Stillferdig om parforhold og alzheimers

Supernova Manus og regi: Harry Macqueen Drama USA 1 time 33 minutter Tillatt for alle Norsk premiere 20. august

I en stadig voksende katalog over filmer om demens, skriver ikke Supernova seg inn blant de sterkeste. Sammenliknet med Florian Zellers The Father (med Olivia Colman og Anthony Hopkins) er den for lite original. Sammenliknet med Richard Glatzer/Wash Westmorelands Still Alice (med Julianne Moore) er den for grunn. Tematisk ligger den nærmere Sarah Polleys Away from Her, basert på en novelle av Alice Munro og med Julie Christi i den ene hovedrollen. I begge filmene handler det om hvordan alzheimers sykdom påvirker et langvarig ekteskap, og hvilke valg man tar i kjølvannet av dette.

Som ekteparet Sam og Tusker har Colin Firth og Stanley Tuccer en nydelig kjemi seg imellom. Så har da også de to skuespillerne være nære venner i årevis.

Voksne som vil ha en rolig, ettertenksom stund i kinosalen kan likevel ha glede av filmen. Dels på grunn av fint skuespill mellom Colin Firth og Stanley Tucci. Dels fordi store deler av filmen er spilt inn i britiske Lake District i Cumbria, et blendende vakkert landskap som minner mye om det skotske høylandet.

Den klassiske pianisten Sam (Firth) og forfatteren Tusker (Tucci) har vært gift i årevis. For to år siden ble Tusker diagnostisert med alzheimers. Nå er de på tur langs landeveien med bobil og hund, dels for å møte Sams søster og svoger (Pippa Haywood) og Peter MacQueen) og gamle venner, dels fordi Sam etter lang tid skal holde en konsert. Samværet og samtalene mellom Tusker og Sam bærer det umiskjennelige preget av langvarig kjærlighet: ømhet og omsorg, godmodig småkjekling og ditto erting, litt irritasjon. Men i dette tilfellet også en dypere bekymring. Hva kommer til å skje etter hvert som sykdommen fester et enda hardere grep?

Opprinnelig skulle Firth spille Tusker og Tucci ha rollen som Sam. Det var Tucci som foreslo at de skulle bytte roller.

I skildringen av dette står ikke overraskelsene akkurat i kø. Handlingen berører, slik kjærligheten mellom de to berører. Trass de smertefulle realitetene, er filmen fri for melodrama, og nydelig underspilt, full av ømhet og sorg. Den lar oss ane sykdommens konsekvenser, generelt og for Tuskers virke som forfatter spesielt. Men den dybdeborer ikke i dem, slik tilfellet er i Still Alice, som ser på hvilke konsekvenser tapet av språk får for lingvisten Alice. Slik sett gir ikke Supernova noe nytt perspektiv på alzheimers, som også særlig The Father gjorde. Den viser oss hvordan akkurat dette paret takler, eller ikke takler situasjonen. I dette vil jeg tro at gjenkjennelsen kan være stor, selv om ikke filmen overrasker som sådan.