Levd liv og en mugge med gin

Grandmother Manus og regi: Matthew J. Saville New Zealand Drama 1 time 34 minutter 12 år

Savilles langfilmdebut prøver å være en melankolsk feelgoodfilm om hvordan to ulike, men på hvert sitt vis sårbare mennesker i hver sin ende av livet langsomt finner frem til hverandre. Lykkes den? Tja.

Temaet er velkjent til det forslitte. Jeg syns filmen lykkes best når den nøster seg inn bak farmor Ruths ginbælmende, aggressive ytre, og gir oss et glimt inn i hva hun og hvem engang var. Noe som kanskje også gjorde at hun endte som en alkoholisert torn i øyet på sin egen sønn.

Nå er hun altså gammel, og gebrekkelig fordi hun har skadet beinet alvorlig. Med en ung, religiøs sykepleier på slep har hun reist fra Storbritannia til New Zealand, hvor sønnen Robert bor med sin egen sønn, tenåringen Sam. Sam sliter med ubearbeidet sorg og depresjon etter at moren døde for en tid siden. Og med agg mot faren, som plasserte ham på kostskole. Så drar Robert til England for å ordne opp i sakene moren forlot. Ruth og Sam er nødt til å forholde seg til hverandre – ut over den enkelte formelen for hvordan hun vil ha ginen servert (i mugge, halvparten gin, halvparten vann, en skvis sitron).

Farmor morer seg sammen med ungdommen.
Alle foto: Another World Entertainment

Innimellom er her noen riktig fine øyeblikk og små, gode dialoger mellom de to. Charlotte Ramplin (Ruth) og George Ferrier (Sam) har en kjemi mellom seg som jeg tror på hvert sekund. Svakheten er at det hele er såpass forutsigbart at jeg aldri blir spesielt engasjert i historien. Her er ikke en eneste overraskelse på lur. Saville tror kanskje at vi skal bli mildt fnisete, eller litt ømme i hjertet, når Ruth sier til Sam at han må gå ut og få seg et ligg. Men replikken er så karakteristisk for Ruth slik hun så langt er presentert, at jeg mest av alt reagerer med irritasjon for at Sam ikke gjør som bestemoren sier.

Joda. Ikonisk fint bilde av barnebarn og bestemor.

Nåh, det er en litt urettferdig reaksjon, gitt alt Sam har å bale med. Og jeg liker Sam, slik jeg også liker Ruth. Det er ikke noe nytt med sånne litt crazy sure gamle damer på film, med sine bitende replikker, men det er vidunderlig at de er her. Og at de, som her, får en forhistorie. Det er altså den som griper meg mest. Selvsagt fordi den skiller seg en smule ut, men også fordi jeg med egen økende alder blir mer og mer opptatt av det levde livet som gjerne forsvinner i rynker og skrukk.

Og så er det fint å se en film fra New Zealand, filmet i et nydelig landskap som også korresponderer med persongalleriets livssituasjon og psyke: isolert, bakkete, men med mulighet for utsikt. Men det er heller ikke nok til å forme en virkelig god film. Dialogene, særlig mellom far og sønn, er av typen overflatisk dypfølte, og sikkert ekte nok i sin vilje til å utsi noe viktig. Men de skiller seg ikke en millimeter fra dialoger vi har hørt i denne typen film en million ganger. De, og slutten, skriker snarere mot meg finn frem lommetørkleet nå! Og da begynner jeg ikke å grine, da blir jeg bare grinete.

Majestetisk og meditativt om minnenes mystikk

Memoria Manus og regi: Apichatpong Weerasethakul. Drama. England/Frankrike/Tyskland/Kina/Sveits/Mexico/Colombia /Thailand/Qatar. Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 3. juni

Memoria begynner med en stillhet så stor og langvarig at jeg tror det er noe galt med lyden. Så: en plutselig symfoni av bilalarmer, utløst av – hva? Herfra og videre er det bare å forberede seg på en rekke noe skjer, men hva i all verden er det-øyeblikk, og scener uten tilsynelatende sammenheng. Før et klarere bilde begynner å manifestere seg. Selv om også det klarere, større bildet kan være vanskelig å gripe helt.

For sånn er det med filmene til Weerasethakul. De har en særegen evne til å trollbinde og fascinere, selv om man ikke nødvendigvis forstår alt. Mye gikk helt sikkert tapt i oversettelsen av så vel Sovende soldater (2015) som Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv. Likevel satt jeg som fjetret, slik jeg også gjør nå, i møtet med Weerasethakuls første engelskspråklig film, som også er spanskspråklig, siden den foregår i Colombia. På sett og vis er det langt mer tilgjengelig enn regissørens tidligere. Det betyr altså ikke at den er mainstream på noe som helst slags vis.

Lydmannen Hernan (Juan Pablo Urrego) hjelper Jessica med å digitalisere lyden hun brått begynner å høre.
Alle foto: Another World Entertainment

Tilda Swinton er – som vanlig – helt fabelaktig i rollen som Jessica Holland, en skotsk orkidédyrker på besøk hos søsteren Karen (Agnes Brekke) i Bogotá. Brått begynner hun å høre en spesiell, drønnende lyd hun ikke kjenner opphavet til. Hun oppsøker lydmannen Hernan, som hjelper henne med å dechiffrere lyden og gjenskape den digitalt. Senere skal hun, på en reise, treffe en annen utgave av Hernan (Elikin Diaz). Han er ikke bare en eldre utgave, han lever et helt annet liv. Men også han bringer Jessica nærmere lyden og dens opphav.

Særlig scenene mellom dem er fullstendig oppslukende i sin langsomhet, sin avdekking av en historie vi må være meddiktere til. De kan godt hvile i sin egen metafysikk. Men de kan også tolkes som et vakkert bilde på muligheten vi mennesker har til å forstå hverandre, og hverandres minner, om vi kommer hverandre nær nok, våger å berøre hverandre, fysisk og/eller mentalt.

Filmen er full av metafysiske ideer og gåter som i en annen filmskapers hender kanskje ville gjort meg mer irritert enn dypt berørt og interessert – nesten kynisk realistisk som jeg er. Men Weerasethakul forfører meg inn i en verden der fortid og nåtid flyter inn i hverandre, eller eksisterer samtidig, der andres minner tar bolig i en, og underlige ting skjer. Naturmystikeren Weerasethakul er fullt til stede også her, men filmspråket er tilnærmet realistisk, avbrutt av vidunderlige scener, som nevnte bilalarm-symfoni, eller en langvarig takning med et jungelmotiv som sender tankene til et millioner år gammelt motiv av urskog. Så manifesterer noe seg i et hjørne. Hva skal jeg ikke røpe. Men med ett har regissøren lagt et nytt lag til historien. Den er kanskje i meste laget for en realist, og unødvendig for historien slik jeg velger å lese den. Men det tilgir jeg gjerne.

Memoria er såkalt slow cinema, med lange tagninger, et ofte stillestående kamera, og et totalt fravær av hva vi ellers tenker om plott eller historiefortelling, eller protagonster og antagonister og hva filmer vanligvis består av. Det ofte stillestående er for meg alt annet enn kjedelig. Det frembringer et intenst nærvær, noe i nærheten av mindfullness (jeg finner ikke noe bedre ord), eller kanskje noe meditativt, noe zen, noe som gjør blikket klarsynt for og opptatt av små detaljer. Gresstrå og bananpalmer som beveger seg i vinden. En flue som kravler på en bukselegg. Lyset som faller gjennom gardinsprekken på et sovende menneske.

Den eldre utgaven av Hernan (Elikin Diaz) bringer Jessica enda nærmere lydens opphav.

Og så er det selvsagt Tilda Swintons uanstrengte og likevel intense tilstedeværelse. Spaserende gjennom byens gater, og i det colombianske landskapet, utstråler hun med sin høyde, sine klær, sitt væremåte, en påfallende vestlighet som ikke kan være annet enn intendert. Ved å plassere henne i dette landskapet, der hun også sneier innom antropologiske/arkeologiske utgravninger av 6000 år gamle levninger som trolig led en rituell død, er det som om Weerasethakul både vil vise oss hvordan vi europeere har fjernet oss fra mystikken, og har mulighet for å finne tilbake til den. Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg har ikke noe behov for å bli mystiker, jeg syns det er mer enn nok å ha beholdt evnen til å undre seg. Og Memoria gir masse å undre seg over, og tenke på, lenge etter at filmen er ferdig. Takk gud for filmer som ikke har et svar med to streker under.

En sjarmbombe av en film

Filmtyven Regi: Pan Nalin, India, drama, aldersgrense 9 år. Norsk kinopremiere 27. mai

Med dette har India fått sitt egen Cinema Paradiso. Sicilianske Toto har fått en nydelig halvbror i Samay, Alfredo en strålende kollega i Fazal. Begge filmene er en jublende hyllest til filmens magi, og til kinomaskinister. Der Tornatores film fra 1988 også kan ses som en hyllest til hans barndoms Sicilia, bejubler Nalins film Indias fargeprakt og kokekunst. Det gjør Filmtyven til en gedigen sjarmbombe, en eksplosjon av farger og dufter, og en kjærlighetserklæring til celloluid og 35 mm film.

Sannelig byr den også på en fin liten referanse til en av verdens første filmer, brødrene Lumières Et togs ankomst på La Ciotat stasjon. Referansen er dessuten nydelig integrert i handlingen. Samay bor i den lille stasjonslandsbyen Chalala, der faren (Dipen Raval) livnærer seg som teselger på stasjonen, godt hjulpet av sønnen. Samay – som sikkert ikke tilfeldig har en viss likhet med Jungelbokens Mowgli – er ellers en særdeles frittgående guttunge som aldeles ikke lever opp til sin troende fars forventninger. Faren har heller ikke noe til overs for kino. Eneste unntaket er den dagen han tar Samay, konen og datteren med for å se en religiøs film han som braminer kan godkjenne. Fra det øyeblikket er Samay filmfrelst.

Og for her å skyte inn en liten personlig referanse: Tvers gjennom avstanden i tid og sted mellom den lille sørlandsbyen jeg vokste opp i på 1960-tallet og Samays nåtidige Chalala dukker en sterk identifikasjon. Samay lyver og stjeler for å kunne gå på kino. Jeg gjorde det samme. Salige er vi som har gjort oss til små kjeltringer i filmkjærlighetens navn.

Etter hvert knytter Samay et spesielt bånd til kinomaskinisten Fazal (Bhavesh Shrimali). En avtale dem imellom gjør det mulig for Samay å sitte i maskinrommet og se film (og lære klippeteknikk og maskindrift). Samtidig får vi publikummere mulighet til å se Samays nydelige mor (Richa Meena) lage mat i flere nesten meditative sekvenser. Det er så tennene løper i vann og øynene renner over av synsinntrykk.

Samay (Bhavin Rabari) sammen med sin mor (Richa Meena) og lillesøster Leela (Tia Sebastian).
Alle foto: Another World Entertainment

Filmens tone er lys, optimistisk, men med et melankolsk blikk for hva som går tapt ved den moderne teknologiens inntog – både på filmfronten og for den lille stasjonslandsbyens del. Her synes Nalin å ha et dobbeltblikk. Samays lærer hevder at det bare finnes to klasser i dagens India: de som kan engelsk og de som ikke kan engelsk. Vi ser konsekvensen av det, men også konsekvensen av at Samay og faren tilhører en fattig underklasse. På den andre siden ser vi Samays mor til slutt gjøre et slags opprør mot måten ektemannen behandler sønnen – et opprør som åpner nye muligheter for Samay.

De siste månedene har vartet opp med en liten perlerad av nydelige barneportretter. Du har Mike Mills’ C’mon C’mon. Du har Panah Panahis Veien videre. Og nå har du også Bhavin Rabaris Samay. Tre filmer fra tre kontinenter og med høyst ulik handling, men med tre uforglemmelige guttunger i sentrale roller. Hva Filmtyven angår, kan den også ses som en eventyrlig hyllest til unger som bare reker rundt, og som ikke har mistet fantasiens nådegave. Den er grunnleggende for både historiefortelling og filmkunst – og for vår egen forestillingsevne i møtet med filmens magi. Så unn deg dette festfyrverkeriet av en film. Etterpå går du på byens beste indiske restaurant og skåler for filmhistorien og dens mangfold av uttrykk, sjangre og regissører.

Du kødder ikke med en gammel kjeltring

Old Henry Regi: Potsy Ponciroli. Western. USA. 15 år. Norgespremiere 3. juni

Jeg har et ganske mjukt hjerte for western. Både fordi min far og jeg pleide å se gamle klassikere sammen på TV for mange herrens år siden og fordi sjangeren tiltaler meg. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Men filmatisk gjør de ofte storslagen bruk av landskap. Ofte står ondt mot godt i en klassisk konflikt, men like ofte er det snakk om ondt kontra enda ondere i en like klassisk konflikt. Jeg fascineres av synet av uflidde menn som lukter så vondt at du nesten kjenner det bort til kinosetet.

Måten westernfilmer kretser rundt mytebygging, samfunnsbygging og historiefortelling av så vel faktisk som kontrafaktisk karakter fascinerer, slik også måten sjangeren er brukt til ren historieforfalskning. Jevnfør den nevnte mytebyggingen. Sentrale motiver er også konflikten mellom natur og kultur, sivilisasjon og villmark; det lovløse samfunnet kontra et samfunn fundert på lover og regler; og i kjølvannet av dette – konflikten mellom lovverk og den enkeltes rett og frihet. En konflikt man uhyre forenklet sagt kan se sporene av i USA i dag, på den ene siden i synet på amerikansk våpenlovgivning, på den andre siden i den pågående kampen om Roe v Wade og abortrettigheter. Det er ikke bare et paradoks her – retten til å bære våpen mot retten til å bestemme over egen kropp – vi ser også en – igjen uhyre forenklet sagt – en reminisens av det patriarkalske mannssamfunnet mange westernfilmer skildrer, og det amerikanske samfunnet synes så være bygd på.

Tim Blake Nelson er uforglemmelig i rollen som Henry McCarty.
Alle foto: Another World Entertainment

Av samme grunn fascineres jeg av de revisjonistiske westernfilmene som begynte å komme på 1950/60-tallet, og som fikk sitt store gjennombrudd på 1970-tallet, med en film som Soldier Blue (Ralph Nelson, 1970), med Sergio Leones og Clint Eastwoods filmer og videre til en av mine favoritter: Robert Altmans McCabe and Mrs Miller (med Leonard Cohen på lydsporet). Interessant nok er to av de mest interessante av de siste årenes revisjonistiske westerns regissert av kvinner: Kelly Reichardts Meek’s Cutoff (2010) og Jane Campions The Power of the Dog (2021), som hun fikk Oscar for.

Gavin Lewis spiller sønnen Wyatt.

Så: til Old Henry. Den er aldeles ikke revisjonistisk. Den er klassisk, uten å verken utfordre eller tilføre den klassiske westernfilmen noe som helst. Men hey! Den har møkkete menn som stinker. Den utspiller seg i et overdådig vakkert landskap i Oklahoma. Den griper tak i en av amerikansk westernmytologis mest kjente myter, og har revolverdueller det ryker av. Den går rett på fra første scene, og er tidvis mer enn spennende nok. På sett og vis peker den også mot et sted. På en regntung dag er det mer enn godt nok for meg, selv om det ikke er en film jeg kommer til å bære med meg særlig lenge.

Max Arciniega spiller Stilwell, Ketchums stifinner.

Eller jo: Tim Blake Nelson er relativt uforglemmelig i rollen som Henry McCarty, den aldrende bonden og enkemannen som lever på en avsidesliggende gård sammen med sin halvvoksne sønn Wyatt (Gavin Lewis). En dag kommer en oppsalet hest uten rytter luntende til gården. Henry drar ut for å lete etter eieren, og finner ham skadeskutt og halvdød i utmarken. Men, ikke minst, han finner også en taske stappfull av penger. Å for en herlig trope den er, denne tasken/bagen/sekken med penger og alt trøbbelet som følger med!

Stephen Dorrf er også uhyre god som den sleipe Ketchum.

Men tilbake til Nelson. Jeg husker ham fra andre westerns, som Cohen-brødrenes vidunderlige The Ballad of Buster Scruggs (2018, Netflix), på sitt vis en ganske skakk revisjonistisk western, og for så vidt også fra Cohen-klassikeren O’ Brother, Where art Thou (2000). Han var nylig å se i Guillermo del Toros Nightmare Alley. Men jeg kan ikke huske å ha sett ham så møkkete, herjet, nådeløs og samtidig maskulint omsorgsfull som her.

Besøkende kommer til gårds, og de bringer ikke med seg noe godt.

Mot seg har han en håndfull ikke fullt så skitne, men minst like nådeløse menn. Curry (Scott Haze), mannen han redder, men ikke aner hvem er. Eller om han vil overleve skuddskadene. Brekkekle, livsfarlige Ketchum (Stephen Dorff), som jakter på Curry. Ketchums medhjelpere. Og så er det Wyatt, som både lengter bort, er i opposisjon til faren og jobber med å vokse opp til å bli mann.

Filmen ryker så det fyker på Bechdel-testen (om kvinnerepresentasjon på film.) Her er bare en kvinne ved navns nevnelse, men hun er død og begravet. Jeg greier faktisk ikke å henge meg opp i det. I stedet gleder jeg meg stort over detaljer, som interiøret i Henrys gamle gård, og at det er et husorgel der.

Isolert kan filmen gjerne ses som en relativt god, men brutal historie. I det ligger også at den kan leses som et bilde på et voldelig samfunns undergang, eller ønsket om dets undergang. Sluttscenen peker i den retning. Det er en håpefull optimisme der, som samtidig fylles med sorg, eller melankoli, når man vet hvordan Amerika utviklet seg.

Portrett av forfatteren som ung kvinne

Mothering Sunday Regi: Eva Husson. Drama. Storbritannia. 1 time 44 minutter. Norsk kinopremiere 20. mai

Med sin poetiske langsomhet er dette en film romantikerne blant oss godt kan komme til å elske, men som det ikke er vanskelig å finne svakheter ved. Jeg har ikke lest Graham Swifts roman Morsdag, som filmen bygger på. Det litterære skinner gjennom i filmen, og det er noen løse referanser til Virginia Woolfs forfatterskap her. De blir stående mer som postulater og en slags intellektuell hvitvasking av en historie som balanserer hårfint mellom å være et interessant portrett av en tid og av en kvinne, og en heller banal og lett sentimental fortelling om forbudt kjærlighet i et rigid klassesamfunn.

Deler av handling utspiller seg i 1924, i et overklassemiljø i Sør-England og i en tid preget av sorg over tapet av sønner som falt under første verdenskrig. Jane Fairchild er en ung kvinne oppvokst på barnehjem, nå hushjelp hos det velstående ekteparet Niven; også de tynget av tap og sorg. Mens de kjører av gårde for å feire forlovelsen mellom Emma Hobday og Paul Sheringham, eneste overlevende sønn av nære venner, sykler Jane til Sheringhamfamiliens residens for å tilbringe en siste elskovsstund med nettopp Paul, som hun har hatt et langvarig forhold til. Kjærligheten mellom dem er umulig. Begge vet at dette er siste gang de kan være sammen.

Colin Firth spiller Godfrey Niven, som Jane (Odessa Young) jobber som hushjelp hos.
Alle foto: Ymer Media

Filmen hopper frem og tilbake i tid, både til årene før hendelsen i 1924, og et drøyt tiår senere, da Jane er i ferd med å etablere seg som forfatter og også møter en ny mann, Donald (Sope Dirisu), samt et par sprang til nyere tid, muligens i slutten av 1970-tallet, der vi møter den aldrende Jane. Det betyr også et kort, men gledelig gjensyn med britisk films grand old lady, den nå 86 år gamle Glenda Jackson.

Selv gikk jeg og så filmen på grunn av Olivia Colman, som evner å gjøre de mest middelmådige filmer verdt å se. Hun spiller Clarrie Niven, Janes husfrue. Som sådan har hun ingen sentral rolle, men hun fyller rollen med et hav av sorg. En sorg det ikke er plass til i et miljø der fasade og tradisjoner skal holdes ved like, og ingen masker skal falle. Noe som avsløres hjerteskjærende nådeløst når Clarrie, som er den som bærer sorgen utenpå, ikke greier å holde tilbake.

Olivia Colman har en liten, men severdig rolle som Janes husfrue, Clarrie Niven.

Også Colin Firth gjør en fin tolkning av ektemannen Godfrey Niven. Med årene har Firth fått en kledelig pondus som passer som hånd i hanske til roller som dette. Innenfor rammen av herskap og tjenere er Godfrey en god mann. Innenfor rammen av miljøet og klassen han tilhører, er han en mann som jobber hardt for å gjøre gode miner til slett spill. Man aner også at han vet om Janes forhold til Paul. Og at han aldri kommer til å røpe dette.

Josh O’Connor ble for alvor kjent da han spilte Prins Charles i The Crown, med nettopp Colman i rollen som Dronning Elizabeth. Før det gjorde han sterkt inntrykk i sterke God’s Own Country (Frances Lee, 2017) og Autumn de Wildes morsomme Emma (2020). Her gir han oss en Paul så stillferdig varm og sympatisk at Janes kjærlighet blir mer enn forståelig.

Sex på film er vanskelig, og sex-scenene mellom Jane og Paul er slik sex-scener på film ofte er. Altså ikke helt overbevisende. Da er etter-sex-scenene langt mer interessante. Ikke fordi de to byr på mye ledig, naturlig nakenhet, men fordi intimiteten mellom dem er så mye mer troverdig.

Og så er det Odessa Young i rollen som Jane. For øyeblikket ser jeg henne i HBO-serien The Staircase, også den med Colin Firth i en kledelig rolle, og med en annen favoritt: Toni Collette. Det var jeg faktisk ikke klar over før jeg så henne på rollelisten på imdb. Men jeg elsker skuespillere som smelter inn i rollen på en så kameleonaktig måte. Hun spilte også Hedvig i australske Simon Stones filmatisering av Ibsens Villanden (2015). Da var hun tenåring. Nå, i en alder av 24, kommer hun ut som en moden skuespiller med potensial til både å spille den ganske unge Jane og Jane et sted i 30-årene. Hun formelig skinner på lerretet.

Historien som sådan fenger meg ikke særlig. For meg reddes filmen av Jamie Ramsays foto, som bidrar til å trekke filmen i poetisk retning. Det skader selvsagt heller ikke at historien utspiller seg i smellvakre Sør-England, eller at det sykles mye på nydelige sykler og på smale veier jeg etter all sannsynlighet har syklet på selv; eller veier som var kliss like, i det minste.

Til å bli sulten av

Mør og saftig Regi: Christopher Thompson Frankrike Romantisk dramakomedie 1 time 31 minutter Aldersgrense: 9 år Norsk kinopremiere 13. mai.

Bare tanken på en skikkelig fransk slakter kan får det til å klikke for en som elsker å lage og å spise mat. I Bergen har vi heldigvis Colonialen-drevne Slakt, et ypperlig kvalitetsalternativ til de mer tradisjonelle slakterne i byen. Prise dem også, for i Trondheim er det visstnok ikke en eneste slaktebutikk å oppdrive. (Ikke en fiskebutikk heller, etter at Ravnkloa la ned.) For meg er slikt det rene barbari.

Ikke at jeg gafler innpå kjøtt, altså. En mør entrecote er noe av det beste jeg vet, men jeg spiser lite kjøtt. Og når jeg spiser kjøtt, skal det komme fra dyr som har levd et godt liv. Så der vegetarianere og veganere nok setter tofuen i halsen om de forviller seg borti denne filmen, gjør den en som meg veldig sulten. Veldig, veldig sulten. Av mange grunner.

Charly (Géraldine Pailhas) og Martial (Arnaud Ducret) på besøk hos en av leverandørene.
Alle foto: AS Fidalgo

Det lille lokalsakteriet Fleury i Paris er av typen der slakteren selv reiser rundt til utvalgte bønder og plukker ut slaktedyr og fjærkre. Det borger for kvalitet, både hva dyrevelferd og kjøttkvalitet angår. At ikke alle slaktere av Fleurys kategori gjør som Charly og Martial, og har picnic i gresset der de skåler i vin med utsikt til kyrne og lukter på gresset kyrne gnafser, er så sin sak. Dette er tross alt en romantisk slakterkomedie.

Charly jobber som redaktør i et jålete motemagasin da flere hendelser inntreffer på rad. Ved en inkurie kommer hun til å melde Martial på en datingapp. Det blir full klaff. Problemet er bare at Charly er datter av en slakter. Hun vil ikke date en slakter. Og Martial er nettopp det. Han jobber attpåtil i pappa Fleurys slaktebutikk. Så dør pappa. Charly får både butikken og Martial i fanget, samtidig som hun degraderes på jobb. Valg på valg må tas både med hensyn til slaktebutikken, jobben og Martial.

Stéphane De Groodt spiller Michelin-kokken Miguel som kjøper kjøtt fra Fluery og som også gjør kur til Charly.

Er du glad i mat, ikke vegetarianer og en smule romantisk, er dette en helt ok, om enn forutsigbar avslapningsfilm. Lettbent, javisst, men sjarmerende og velspilt, og nesten fri for den mer slitsomme komikken franske filmer ofte har en hang til. Den stiller opp noen tydelige motsetningspar: Snobberi mot folkelighet. Håndverkstradisjon mot industriproduksjon. Storkapital mot små familiebedrifter. Yrkesstolthet og -kjærlighet mot kommersialisme. Den gjør det uten store fakter og med et smil om munnen, samt med et ganske vittig skråblikk på hvordan PR virker, enten man opererer på Instagram eller i stort magasinformat.

Den lokale slaktebutikken Fluery er nyoppusset og personalet foreviges.

Selvsagt danner også Charly og Martial et motsetningspar, kulturelt, fysisk og personlighetsmessig. Men de kler hverandre, og spilles med sjarme av Géraldine Pailhas og Arnaud Ducret. Mest inntrykk gjør likevel de marmorerte kjøttstykkene, slakternes tilberedning av ulike kjøttretter, saftig kjøtt som stekes til perfeksjon mens liflig duft nærmest siver ut av lerretet. Det er ikke direkte matporno; for en norske er det mer en påminnelse om hvor forspiste vi i grillsesongen er på middelmådige pølser, og hva vi faktisk altfor ofte tar til takke med på restaurant. Mør og saftig kunne neppe vært laget i Norge. Det er nitrist å tenke på.

Kontemplativ og elegant

A Human Position Manus og regi: Anders Emblem Drama Norge 1 time 18 minutter Norsk kinopremiere 13. mai

I en scene sitter Asta og bokstavelig talt ser maling tørke. Det kan tolkes som en underfundig kommentar til filmens langsomhet. Det kan også ses som en metafor for hvordan tid kan oppleves underveis i en prosess der sjelelige og/eller fysiske sår skal heles og traumer bearbeides.

Hvilket traume Asta bærer på, klargjøres aldri. Vi får et hint, men også det er åpent for tolkning. Regissør og manusforfatter Anders Emblem overlater i det hele tatt mye tolkningsarbeid til tilskueren, noe jeg for min del setter pris på, men som nok kan være til frustrasjon for de som foretrekker filmer der alt ligger mer i dagen.

A Human Position er i kategorien slow cinema. Altså en type minimalistisk film med lange, observerende tagninger, ofte med stillestående kamera, uten ordinære filmers plott og uten en klart definert historie som skal fortelles. Et annet uttrykk for stilen er kontemplativ film, og det er særdeles treffende her. Filmen setter meg ganske raskt i en tilstand av ettertenksomhet og ro. Samtidig vekker den nysgjerrighet. Hva har skjedd med Asta (Amalie Ibsen Jensen)? Hva er egentlig forholdet mellom henne og møbelsnekkeren Live (Maria Agwumaro), som hun deler leilighet med i Ålesund? Er de bare veldig gode venninner, eller ligger det en kjærlighetshistorie under her?

Sammen med Bergen må Ålesund være landets mest fotogene by, nydelig filmet av Michael Mark Lanham. Gjennom linsen hans er byen ofte tilnærmet tom, med bare Asta i bevegelse, ofte et sted i utkanten av bildet. Kamera vender stadig tilbake til to fasader, trolig to ulike utsiktspunkt fra Asta og Lives balkong. Den ene er et vakkert, velholdt og karakteristisk jugendhus, filmet fra tilnærmet samme synsvinkel, men med ørsmå forskyvninger fra gang til gang. Den andre er et forfallent hus i går betong, tilgriset av dueskitt og med knuste vinduer. Det skaper en særegen, filmatisk dynamikk, gir et fasettert bilde av byen, og kan også fungere som bilder på Astas indre tilstand og motsetningsforhold.

Samme eleganse og blikk for utsnitt og detaljer preger interiørscenene fra Asta og Lives leilighet, både rufsete og stilren som den er, og full av teakmøbler og eldre, nydelige stoler. En annen, underliggende kjærlighetsistorie her, er kjærligheten til nettopp stoler og stoldesign, og stolen som en høyst menneskelig faktor. Som Live sier: mennesket er det eneste dyret som sitter i stol. Et faktum som kan leses ut av filmens tittel, og som manifesterer seg vakkert i filmens sluttbilde.

Til å være det man kan kalle en arthaus-film, er A Human Postition slett ikke arty farty. Den har humor, særlig i skildringen av fotografen Asta jobber med – hun er sommervikar som journalist i Sunnmørsposten. Bildene han tar, og Astas reaksjoner er humrende gjenkjennelige for alle som har fnist litt ille berørt av lokalavisers hang til overtydelige pressebilder, og for alle som selv har jobbet som journalist.

Og så er det katten. En tricolor, halvvoksen katt som ikke spiller noen sentral rolle som sådan, men som utgjør et viktig element både visuelt og i kraft av seg selv. Den er hjertesmeltende nydelig.

A Human Position er kanskje ikke en film som vil treffe det helt store publikummet. Men jeg er veldig, veldig glad for at det i norsk filmproduksjon også er rom for denne typen langsomme og ettertenksomme filmer med kunstnerisk kvalitet.

En uimotståelig film

Paris: En kjærlighetshistorie Regi: Jacques Audiard. Drama. Frankrike. 1 time 45 minutter. 15 år. Norsk kinopremiere 6. mai.

13. arrondissement i Paris er ikke det turismens og romantikkens mekka som byen gjerne forbindes med. Men det tidligere industristrøket har forvandlet seg til en ganske kul, hip, flerkulturell bydel som med sine mange høyhus nok ville fått klassisistene i Arkitekturopprøret til å bryte sammen i krampegråt. Regissør Audiard og fotograf Paul Guilhaume derimot, gjør arkitekturen til en filmatisk opplevelse i seg selv. Spesielt i filmens estetisk briljante åpning, der det man gjerne kan kalle arkitektonisk brutalisme forvandles til geometriske mønstre, nydelig formet også av at filmen er i svart-hvitt, og der kameraets glidende bevegelse over fasader og opplyste vindusruter, er en påminnelse om det yrende mangfoldet av liv disse blokkene huser – før det zoomer inn på en leilighet, et liv, en beboer: Émilie Wong.

Hva kan man si om Émilie? Hun bor i bestemorens leilighet. Hun har en drittjobb som telefonselger. Hun er ung, frekk, kåt, skjønn, irriterende. Hun har avertert etter en å dele leilighet med, og åpner døren for Camillie i den tro at Camille er en ung kvinne. Camille viser seg å være en mannlig lektor ved en nærliggende skole. Det tar ikke lang tid før også Émilie og Camille er nærliggende, for å si det sånn.

Émilie (Lucie Zhang) og Camille ( Makita Samba) tar seg en joint på taket, med utsikt over Paris.
Alle foto: Ymer Media

Så åpner Audiard et nytt kapittel i fortellingen. Det innledes med en litt abrupt sekvens i farger, der en kvinne med det illustrerende navnet Amber Sweet yter seksuelle online tjenester mot betaling. Så dukker Nora opp. Hva Amber har med Nora å gjøre – eller vice versa – vil jeg ikke røpe. Men Nora er altså forhenværende eiendomsmegler fra Bordeaux, nå jusstudent i Paris. Snart krysser også hennes og Camilles veier.

Paris: En kjærlighetshistorie er en film om vennskap, sex og kjærlighet. Om hvordan vennskap kan vokse til kjærlighet, hvordan sex kan nytes uavhengig av kjærlighet, hvordan kjærlighet kan oppstå i sammenhenger man ikke forutså – og om det som kan ligge imellom alt dette. Holdt i en naturalistisk stil, og med et kunstnerisk markant uttrykk, er det for meg blitt en helt uimotståelig film. Intim, både seksuelt, emosjonelt og menneskelig. Levende og innimellom energisk. Rørende og øm. Sensuell og sår. Med Camille som et slags felles omdreiningspunkt former Émilie og Nora et motsetningspar i personlighet og alder, uten at de virker typetegnet eller karikerte. Spilt av Makita Samba, Lucie Zhang og Noémie Merlant, fremstår de som levende, ekte mennesker med sine styrker og svakheter. Særlig Nora trer etterhvert tydelig frem. Émilie kunne jeg ønsket meg enda mer av, men nettopp det flyktige i skildringen av henne henger fint sammen med hennes litt ustadige, flyktige karakter.

Paris: En kjærlighetshistorie er trolig Audiards hittil letteste film, hvilket ikke betyr at den er en lettvekter. Sammen med The Sisters Brothers viser den snarere regissørens bredde, etter sterke, til dels rystende verk som Dheepan, Rust og bein og Profeten. Også i dem finner man varmen, eller spor av den varmen, som gjennomsyrer Paris-filmen.

For øvrig står filmer som Lille jente og Ava på fotograf Paul Guilhaumes CV. Sistnevnte ble vist på Biff i 2017, og er regissert av Léa Mysius. Både hun og Celine Sciamma – en av mine favorittregissører – er med på manussiden i Paris: En kjærlighetshistorie. Resultatet er en film som – om den skal oppsummeres i én setning – fanger et stort knippe av de menneskelige aspektene ved å involvere seg i et annet menneske. Med fare for å banalisere, er den også denne vårens store datefilm.

En herlig kjærlighetshistorie

Licorice Pizza Manus og regi: Paul Thomas Anderson drama/romantisk komedie, USA, 2 timer 13 minutter. Norsk kinopremiere 25. februar

Ikke spør meg om tittelen, jeg aner ikke hva den spiller på. Motsetninger, kanskje? To ting som hver for seg er kjempegodt, men ikke sammen? Det speiler i så fall Alana og Gary relativt godt. Hun er 25 år og syns 15 år gamle Garys forsøk på å sjekke henne opp er relativt patetiske og barnslige. Og så sjarmeres hun likevel.

Selv sjarmeres jeg i senk av Gary og Alana. Hun spilles av Alana Haim, som her gjør sin første rolle, utrolig nok, hun er ellers frontfigur i bandet Haim Som Anderson har laget musikkvideoer for), der hun spiller sammen med søstrene Este og Danielle, som også medvirker som søstrene hennes i filmen (sammen med foreldrene). Filmens Alana er en smart, stolt, freidig og særdeles selvbevisst ung kvinne, og karismatiske Haim fyller henne med en tilstedeværelse av en annen verden.

Cooper Hoffman spillefilmdebuterer også, 19 år gammel. Han er sønn av Paul Thomas Andersons mangeårige samarbeidspartner, avdøde (og dypt savnede) Philip Seymour Hoffman, og har arvet mye av farens utseende og talent. Hans Gary er smått lubben, kvisete barneskuespiller i ferd med å vokse seg ut av den karrieren, men med betydelig forretningstalent, og like smart og selvbevisst som hennes. Hoffmann spiller frem en perfekt miks av barnlig naivitet og sjarmerende verdensvanthet hos Gary. Det er en bragd, gitt at rollefiguren kunne blitt en ganske irriterende skapning.

Gary (Cooper Hoffman) utnytter frigivelsen av flipperspillene, og prøver å slå seg opp som flipperspillkonge.
Alle foto: MGM/SF Studios

Fra det øyeblikket Alana og Gary møtes, er det som om de konstant føler hverandre på tennene, og samtidig virvles inn en relasjon full av tiltrekning, krangling, samarbeid og sjalusi. For de er ikke kjærester, må vite, selv om vi sitter i kinosetet og vet at joda, det er de, eller det blir de, vi skal bare gjennom en to timers film før de finner ut av det.

Det er helt greit, så lenge det er snakk om to så vidunderlige timer. Anderson sender de to hit og dit, stadig løpende, av og til i bil, i en heidundrende sekvens også i en lastebil, gjennom Los Angeles i 1973, der alle muligheter som dukker opp, gripes begjærlig. Gary er eksepsjonelt våken i så måte. Dermed får vi blant annet et gjensyn med det hysteriske produktet vannseng (ja, jeg hadde vannseng på 1980-tallet). Alana er like talentfull på sine områder, hun søker jobb som skuespiller og vi blir vitne til en hysterisk underholdende seanse hos en manager, Mary Grady (Harriet Sansom Harris, som spilte Eleanor Roosevelt i Atlantic Crossing).

Barnestjernen Gary (Cooper Hoffman) skal til New York for å medvirke i et show. Han må reise med en voksen, og siden moren ikke kan, blir Alana med som «barnevakt».

Licorice Pizza er ikke bare deilig energisk, den flyter vimsete av gårde på en utrolig målrettet og inspirert måte, full av overraskelser og omveier. Filmstjerner og filmfolk dukker opp, vi er tross alt i LA. Sean Penn i en kjempevittig rolle som den aldrende Hollywood-stjernen Jack Holden, som Alana er på audition hos og som han prøver å forføre før muligheten til å gjenskape gamle kunster viser seg å overgå libido. Det leder til en fullstendig absurd seanse iscenesatt av av Rex Blau (en like vittig Tom Waits) – med en olmt sjalu Gary som observatør på en sidelinje der han trives særdeles lite. Bradley Cooper dukker opp i en liten, men hysterisk morsom rolle som innbilsk, überkåt og stein hakke sprø skuespiller.

Sean Penn spiller den feterte og aldrende Hollywood-stjernen Jack Holden, som prøver å forføre en tilsynelatende slett ikke uvillig Alana (Alana Haim).

Bortsett fra vissheten om at joda, Alana og Gary blir kjærester, har jeg ikke sett en så uforutsigbar film på lenge, lenge. De to finner sammen og støtes fra hverandre, oljekrisen setter sitt preg på en særdeles bilbasert by – og på Garys vannsengfirma, Alana prøver å søke sine egne veier.

For en som selv var 17 i 1973, er det å se den som å svømme rundt i et hav av herlig nostalgi, der jeg vet nøyaktig hvordan Alanas kjoler kjennes på kroppen og mellom fingrene, og lydsporet sender meg tilbake til utallige fester på rotete hybler. Så spørs det om Anderson lar den utspille seg akkurat dette året fordi 1970-tallet er så vidunderlig filmatisk og historisk signifikant eller om han gjør det fordi historien, lagt til i dag, ville vært vanskeligere å fortelle. Penns rollefigur ses selvfølgelig i lys av metoo, men det gjøres ikke noe nummer ut av dette. Aldersforskjellen mellom Gary og Alana er et tema det gjøres et nummer ut av, men på en annen måte enn tilfellet ville vært i dag. Å være 15 i 1973, var også annerledes enn det er i 2022. To år før, i 1971, kom også Hal Ashbys ikoniske Harold og Maude, en kjærlighetshistorie om en tenåringsgutt og en gammel dame – filmhistoriens mest umake par, og en film som neppe hadde sett dagens lys i dag. Kanskje er det i lys av den Licorice Pizza også må ses. Som en vidunderlig, morsom film om et umake par.

Hvis du trenger en litt søtsuppete kjærlighetshistorie: Her er den

Superhelter Regi: Paolo Genovese Drama Italia 1 time 40 minutter 9 år. Norsk kinopremiere 25. februar.

En ting er helt sikkert: Underveis i filmen kommer du til å lengte deg syk etter en italiatur. Superhelter nærmest velter seg i alt som er vakkert i Italia: Romantiske byer, nydelige strender, varmt, blendende sollys, mat, vin og fantastiske leiligheter av den typen man knapt finner i Norge. Til og med vinteren, med snø og regn, bades i et überromantisk lys.

Regn er nettopp årsaken til at Anna (Jasmine Trinca) og Marco (Alessandro Borghi) møtes. Hun er en litt vilter, rastløs tegneserieskaper, han fysiker. De søker ly for regnet under samme buegang, og finner tonen. Han regner fort ut at oddsen for at de skal møtes igjen er lik null. Selvsagt møtes de igjen.

Anna (Jasmine Trinca) og Marco (Alessandro Borghi) utgjør et veldig vakkert og svært umake par.
Alle foto: AS Fidalgo

Ikke at filmen lager noe spenningsmoment ut av om de blir et par eller ikke, den hopper raskt over til 10-årsjubileet deres som par. Derfra og videre hopper den frem og tilbake i tid, og lar oss følge utviklingen i parforholdet. Det er et sjarmerende grep som samtidig kan gjøre filmen litt uoversiktlig og rotete. Man vet ikke alltid hvor man er rent tidsmessig, selv om brillene hans og hennes hårfrisyre gir en viss indikator på hvor i parforholdet vi er. Ulike ferier, krangler og fester klippes sammen i ganske snedige overganger, og hoppingen i tid gir en grei dynamikk både til filmen og til hendelsene som former akkurat dette forholdet og skaper felles minner, eller gjentatte konflikter.

Enda mer fremtredende som motor i filmen, er to faktorer hentet fra deres forskjellige yrker. Du har tegneserien hun utvikler, og som gir filmen tittel. Anna mener par som holder sammen over lang tid er de virkelige superheltene, og lager en slags tegnet virkelighetslitteratur med eget liv som utgangspunkt. Hvert nummer tar for seg ulike utfordringer i parforholdets ulike stadier. Sexlivet etter ti år. Ulike former for taushet. Hva man forteller hverandre, og hva man holder for seg selv. Muligheten for utroskap. Spørsmålet om barn eller ikke barn. Så er det hans fysikkforelesninger, som også fungerer som bilder på kjærlighetslivets dynamikk.

Etter å ha sett filmen, får du bare lyst til å sette deg på første fly til Amalfikysten.

Superhelter er ingen stor film, men det er en film man lett kan la seg sjarmere av, hvis man er i lune til det. Er man i litt slettere lune, kan man godt la seg irritere over middelklasseperspektivet, alle de vakre, vellykkede menneskene, og at filmen først helt på slutten møter det store alvoret og den store utfordringen som livet inneholder og kjærligheten før eller siden stilles overfor. Frem til da er det faktisk ganske lite som krever virkelige superkrefter i Anna og Marcos liv, spør du meg.

Skal du se filmen, er det derfor lurt å skru ned forventningene om at den skal utsi noe stort og viktig om parforhold, kjærlighet og livet som sådan. Den peker på hvor viktig tiden er, litt sånn grip dagen; vi vet ikke hvor mye tid vi har til rådighet. Men den lar seg best se som en sjarmerende bagatell med vakre omgivelser, med mulighet for å grine en skvett, og med mulighet for å forlate kinoen med ønske om å pusse litt på romantikken.