God sosialrealisme, knallgod Clare Dunne

Herself Regi: Phyllida Lloyd, Irland/Storbritannia, drama, 1 time 37 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 9. juli

Sandra har blitt mishandlet av ektemannen Gary i lang tid. Filmen går inn på et punkt i historien der hun åpenbart har bestemt seg for at neste gang skal være siste gang. Slik blir det. Men hvordan stable seg mentalt og materielt på beina når du er alene med to små døtre, ikke har råd til en anstendig leilighet, må springe mellom to jobber for å få økonomien til å gå i hop, og også sliter med et håndledd drittsekken har trampet sønder og sammen?

Det er denne etterpå-situasjonen Herself kretser rundt. For hva har det irske sosialsystemet å tilby kvinner i Sandras situasjon? Et rom på et flyplasshotell der hun er henvist til å gå baktrappen. Ørten skjemaer som må fylles ut for å komme inn i køen av søkere til sosialbolig. Den er så lang at det kan ta opptil to år før turen kommer til henne. Så øyner hun en mulighet: Et mikrohus; et lite selvbyggerhus som koster mindre enn det sosialvesenet må dekke ved å ha henne og barna boende på hotell. Spørsmålet er bare: Vil de yte økonomisk tilskudd? Får hun tak i tomt? Og finnes det noen som kan hjelpe henne med byggingen?

Solidaritet utgjør en viktig kjerne i Herself.
Alle foto: Another World Entertainment

Disse spørsmålene er filmens ytrestyrte dreieskive. Under, bak og ved siden av dette ligger en haug med andre, mer mentale utfordringer. Sandras savn etter den kjærligheten hun og ektemannen en gang hadde. Angsten etter mishandlingen, som fortsatt sitter i. Yngstedatter Molly (Molly McCann), som slår seg vrang og ikke vil til faren når han har besøkshelg. Hvorfor gjør hun det, og hvordan skal Sandra reagere? En overhengende trussel om å miste foreldreretten til barna.

Jeg gikk til filmen uten særlige forventninger, det skal sies. Phyllida Lloyd har tidligere regissert den første Mamma Mia!-filmen (2008), og Jernkvinnen (2011), som Meryl Streep fikk Oscar for i rollen som Margareth Thatcher. Førstnevnte en florlett underholdningsfilm som er såpass dum at den blir deilig (så ble den også en gedigen publikumssuksess), sistnevnte et etter mitt syn ganske avpolitisert og noe fordreid portrett av den britiske statsministeren. Her mer enn antyder filmskaperen at det var Thatchers kjønn, ikke politikken hun førte, som var årsaken til motstanden hun møtte.

Clare Dunne gir en særdeles troverdig og nyansert tolkning av hovedpersonen Sandra.

Lloyd er opprinnelig operaregissør, og etter pangstarten som filmregissør gikk hun tilbake til scenen og laget tre Shakespeare-oppsetninger med kvinner i alle rollene. At hun nå er tilbake med en uttalt feministisk film, er derfor ikke overraskende. Det som er fint, er at hun lager en såpass klassebevisst feministisk film som hele veien holder beina på bakken. Noen stor filmatisk opplevelse er ikke dette. Gi og ta noen flashbacks som bringer oss nærmere og nærmere et viktig punkt i historien, er Herself en nokså rett frem fortalt film som konsentrerer seg mer om fortellingen og karakterutviklingen. Men som pep talk for utsatte kvinner kan den ha en inspirerende og åpenbar terapeutisk funksjon, og som kvinneportrett er den gripende og varm. Og tydelig. Særlig i en fryktelig god scene fra en rettssak, der dommeren spør hvorfor Sandra ikke forlot Gary (Ian Lloyd Anderson) tidligere. – Still bedre spørsmål, repliserer hun. – Hvorfor spør dere ikke hvorfor han ikke sluttet å slå?

Clare Dunne er et nytt bekjentskap for min del, og hun gjør sterkt inntrykk i rollen som Sandra. Dunne har også skrevet historien, og det er som om hun kjenner Sandra – og alt hun baler med – til bunns. Som kvinnefigur skriver Sandra seg inn i tradisjonen av sterke kvinner. Selv om det er en styrke vi ser hos henne allerede fra første sekund, er det også mange nyanser her, som gjør Sandra levende og troverdig, både som sårbar og utsatt, og som sta og målrettet.

Vanskelighetene står i kø for Sandra, etter at hun forlater sin voldelige ektemann.

Husbyggingsprosjektet fungerer som en helt konkret del av historien, og som metafor for Sandras strev med å gjenoppbygge livet og tilværelsen etter mishandling og brudd. Det fine her, er at Sandra er den drivende, men at hun ikke må greie det helt alene. Hun får hjelp, til dels fra overraskende hold. Dermed er Herself like mye en film om solidaritet som om selvhjelp (i vid forstand). Og hvis vi i Norge har gått rundt og trodd at ordet dugnad var spesifikt norsk, må vi nok tro om igjen. Irsk har også et ord for det.

En særdeles vellykket danske

Rettferdighetens ryttere Regi: Anders Thomas Jensen, Danmark, action/komedie/drama, 1 time 56 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 2. juli

Si hallo til noen av de mest originale rollefigurene som er sett på kino på lenge. De kunne fremstått utstuderte, som et skrivebordspåhitt, men sammen med et knippe særdeles opplagte skuespillere av dansk toppklasse, sørger regissør Anders Thomas Jensen for at det funker som fy.

Dette er en sånn film man helst bør vite minst mulig om på forhånd, så ikke les mer enn dette avsnittet dersom vil du vil sette deg i kinosetet like blank som jeg var da jeg tok plass. Men se filmen, altså! Du må tåle å bli vitne til ganske mye vold, men på kjøpet får du også en film med et hjerte så varmt og digert at det nesten sprekker, og så mye humor at du kommer til å gå og humre og le i flere dager.

Mads Mikkelsen spiller Markus, befal i Afghanistan, og – skal det vise seg – en kaldblodig jævel med lav impulskontroll for vold, og et følelsesliv som trygt kan kalles avstengt. Da konen Emma (Anne Birgitte Lind) blir drept i en omfattende togulykke, må han reise hjem for å ta seg av tenåringsdatteren Mathilde (Andrea Heick Gadeberg). Det går ikke spesielt bra.

Markus (Mads Mikkelsen) kommer sønderknust hjem fra Afghanistan etter at konen er drept i en togulykke. Forholdet til tenåringsdatteren Heick Gadeberg) er ikke spesielt godt.
Alle foto: Rolf Konow

Med på toget var også matematikeren/statistikeren Otto (en nesten ukjenkjennelig Nikolaj Lie Kaas). Siden han jobber med algoritmer og sannsynlighetsberegninger, vurderer han observasjoner og andre elementer han graver frem, legger sammen to og to og får fire. Dette, konkluderer han, dreier seg slett ikke om en ulykke, men et attentat for å bli kvitt et brysomt vitne i en forestående rettsak. Sammen med kollegaen (og hackeren) Lennart (Lars Brygmann) og Emmenthaler (Nicolas Bro) – ekspert på ansiktsgjenkjenning – oppsøker han Markus for at de sammen skal ta affære, siden politiet ikke gjør det døyt.

Greien her er at ingen av dem er i vater, for å si det sånn. Hvor mange diagnoser de hver for seg kan skilte med, er uvisst, men det er en del, og inkulderer en god neve tvangsnevroser. Og her er filmen helt genial. Den mikser nerderi, psykiatri og sosial utenforskap slik at strålende replikker, dialoger og situasjoner bare renner ut, samtidig som den gradvis slipper ut info om disse typenes bakgrunn, slik at man forstår og blir glad i dem. Den greier å skildre disse særdeles odde typene med stor respekt og varme. Humoren er like hysterisk smart som den er hylende morsom. Og midt i dette presterer den å lodde dypt i det menneskelige, i det maskuline, og i det som handler om omsorg.

Emmenthaler (Nicolas Bro), Lennart (Lars Brygmann), Markus (Mads Mikkelsen og Otto (Nikolaj Lie Kaas) rigger seg til i Markus’ låve for å kartlegge gjerningsmennene bak det de mener er et regissert togattentat.

Her er virkelig mye menneskelig å ta tak i, også. Skyldfølelse, fravær og svik som har fått store konsekvenser og satt dype spor. Krigens konsekvenser for yrkessoldaten. Og de i utgangspunktet rettferdige hevnernes skrekk i møte med en mann – Markus – som nådeløst effektuerer det de har satt seg fore. Også her er filmen helt genial. Den veksler sømløst fra det såreste (særlig representert ved Mathilde og Otto) til det vilt brutale og tilbake igjen, tøyer ut i humor, og så er det på’an igjen. Filmen tematiserer tilfeldigheter, men her – i måten filmen er skrudd sammen på – er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Yrkessoldaten Markus gir gjengen våpentrening – med vekslende hell.

Dette er en film som helt åpenbart beveger seg i brødrene Coens terreng. Den mikser hevndrama og forviklingsdrama og screwballkomikk, er fullstendig uforutsigbar, vilt underholdende og dypt rørende. Volden er ubehagelig, men særdeles velorkestrert. Budskapet er krystallklart: Vi må ta vare på hverandre. Uansett, men særlig når livet er på sitt svarteste.

Spionen som gikk inn i kulden

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er courier-hoved.jpg

The Courier Regi: Dominic Cooke, Storbritannia, drama, 1 time 52 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Noen ganger går jeg til en film med ganske lave forventninger, for så å bli gledelig overrasket. The Courier viste seg å være en sånn film. Ikke at den er fantastisk. Velviljen kan også skyldes Jessie Buckley i en birolle. Jeg får mer og mer sans for henne, så mer om henne siden. Det kan også skyldes at jeg er så gammel at jeg husker Cuba-krisen. Jeg var seks år gammel, og erindrer hvordan alle voksne gikk på tå hev, hvordan de snakket alvorlig rundt bordene, hvordan jeg kvapp hver gang jeg hørte flydur og stadig spurte om det ble krig nå, og hvordan de voksne svarte unnvikende ut i luften. Både for å skåne meg, men sikkert også for å skåne seg selv; et drøyt tiår etter at de selv hadde kjent krig på kroppen. Men alt dette til side: innenfor en nokså velkjent og nesten forslitt sjanger, turnerer The Courier tematikken på en tidvis elegant og engasjerende måte.

Dette er altså en spionfilm, basert på den sanne historien om Greville Wynne. De kødder ikke med navnene i Storbritannia. Som forretningsmann på 1950/60-tallet reiste han ofte til Øst-Europa. Da den kalde krigen dro seg til, ble han det perfekte sendebudet mellom den britiske etterretningen MI-6, CIA og den russiske spionen Oleg Penkovskij. Så kom Cuba-krisen. Forholdet mellom øst og vest gikk fra kaldt til iskaldt. Verden sto på randen av en ødeleggende atomkrig, og Wynne og Penkovskij sto overfor særdeles vanskelige valg.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er courier1.jpg
Greville Wynne (Benedict Cumberbatch)rekrutteres som en strategisk og nokså annerledes spion av CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) og MI-6-agenten Dickie Francks (Angus Wright).
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

Filmskaperne har selvsagt tatt seg noen kunstneriske friheter, og vil du vite hva som er fakta og hva som er diktning, kan du ta en titt her. Noe av det jeg liker best med filmen, er hvordan den skildrer vennskapet og båndene som utvikler seg mellom Wynne og Penkovskij. Som relativt jevngamle, gift og med ett barn hver, er de nærmest en speiling av hverandre. Men man aner kjemien som oppstår allerede ved første samtale over et lunsjbord med champagne og kaviar. En av de mest gripende scenene mellom dem utspiller seg da Wynne er på sitt siste oppdrag i Moskva, for å hjelpe Penkovskij å hoppe av. De er Bolsjojteatret, de ser Svanesjøen. Tsjajkovskijs vidunderlige musikk fyller den vakre teatersalen. Wynne er helt oppslukt av musikken, av danserne, kanskje også av tanken på at Penkovskij skal forlate dette. Slik Penkovskij også må kjenne sterkt på denne avskjeden med fedrelandet, på det forestående livet, og all usikkerheten og farene som ligger foran ham. Han ser mot danserne, han ser på Wynne, og alle elementene – de florlette, elegante ballerinaene, den mektige musikken, de to mennenes ansikter – går opp i en høyere og dypt ladet enhet.

Wynne spilles av Benedict Cumberbatch, og det er et særdeles godt valg. Han ser jo ut som om han er fra en annen tid, og er dessuten en særdeles god skuespiller. Her tar han spillet nærmest ut i ekstremiteter, rent fysisk, på en måte som gjør vondt.

Rollen som hovedpersonens kone er ofte en utakknemlig jobb. Man har en birolle, man er en biperson, og gitt tiden handlingen foregår i, kan hustrurollen i dobbel forstand fremstå ganske trang. Her spilles den vanskelige rollen altså av Jessie Buckley, som filmskaperne heldigvis har gitt noe å spille på. Ikke overvettes mye, men nok til at personligheten hennes trer frem. I motsetning til Penkovskijs kone, som aldri får bli mer enn en familiær skygge i skildringen av livet hans. Jeg så Buckley første gang i TV-serien Krig og fred, med bl.a Lily James, Paul Dano og James Morton. Her spiller hun Maria Bolkonskaja. men jeg oppdaget henne for alvor i Tom Harpers Wild Rose (2018). Siden har hun vært å se som Lyudmilla Ignatenko i den fabelaktige TV-serien Chernobyl, og som gærne Oraetta Mayflower i 2020-sesongen av TV-serien Fargo. Stor spennvidde i rollene der, altså, og illustrerende for spennvidden i Buckleys skuespill. Denne gangen er det nedpå, tilbakeholdt, men markant, illustrerende for en kvinne som er blitt sviktet, har tilgitt, og som nå står i fare for å igjen miste troen på ektemannen, i en situasjon der særegne hendelser gjør det umilig for ham å fortelle sannheten.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er the-courier-jessie-buckley-in-the-courier-1.jpg
Fabelaktige Jessie Buckley spiller Wynnes kone Sheila.

Ikke alle rollefigurene får like mye liv. Penkovskijs kone, spilt av Maria Mironova, er nevnt. CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) er like stiv og dukkete som 60-tallsfrisyren hun bærer.

The Courier kan ikke måle seg med kald krig-spionfilmer som Tomas Alfredsons Muldvarpen (2011) eller Steven Spielbergs Bridges of Spies (2015). Men med Wynne har sjangeren fått en ganske original hovedperson, og selv om filmen er full av gjenkjenneligheter, er den håndverksmessig såpass solid gjennomført at karakteren utvilsomt blir bestått.

Underholdende grinefilm for voksne

På kanten av livet Regi: Alexandre de La Patellière og Matthieu Delaporte, dramakomedie, 1 time 57 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Franske komedier har en tendens til å bli i overkant masete for min smak. Med hederlige unntak, selvsagt, og dette er ett. Ikke at den er hylende morsom, men den har en medrivende sjarm, og – ikke minst – en lekende tilnærming til et vanskelig tema: Å skulle dø av kreft. Å tilføye at du dermed også blir sittende og grine på slutten, er derfor unødvendig. Men det blir du nok.

Arthur Dreyfus er medisinsk forsker, fraskilt og tenåringsfar. César Montesiho er … Ja, hva er han? En livsnytende villbasse, kan man vel si. Så de er ikke akkurat som to dråper vann, Arthur og han. Likevel har de vært nære kompiser siden de møttes på kostskole på 1970-tallet.

Via tilfeldigheter typiske for César, blir det funnet omfattende svulster på lungene hans. Kreft med spredning. Et halvt års tid igjen å leve. Problemet er bare at César tror det er Arthur som er syk. Men via omstendigheter typiske for Arthur, får han aldri fortalt den foreløpig svært vitale vennen at det er motsatt. På papiret høres situasjonen ytters konstruert ut, men alt er plausibelt gjort rede for i en opptakt som også fint gjør rede for de to ulike personlighetenes særegenheter.

César for sin del syns at Arthur hatt tatt litt for lite for seg av livet, og bestemmer seg for å bidra til at de siste månedene hans får litt mere futt. Det inkluderer en gjensidig «må gjøre»-liste som viser seg å ha noen ikke helt tilsiktede konsekvenser. Samt at César flytter inn til Arthur og gjør litt kål på hans velordnete tilværelse.

Noen stor film kan ikke På kanten av livet kalles, til det er den innimellom litt for forutsigbar og litt for vimsete, særlig i enkelte tidssprang og i «oppsummeringsscener» som bare løper av gårde uten dialog, og uten å tilføre filmen noe særlig. Men til fransk å være er den herlig upretensiøs, og – ikke minst – holdt stødig på beina av de franske veteranene Fabrice Luchini og Patrick Bruel. Førstnevnte har vært å se i en rekke filmen, men gjør etter min mening her sin fineste rolletolkning siden François Ozons I de beste hjem (2012). Luchini og Bruel kler hverandre ytterst godt, med alle sine ulikheter, og kjemien mellom dem er av en slik art at jeg virkelig tror på deres dype vennskap og kjærlighet til hverandre. På hver sin måte er de også vittige. Bruels César med sin heller umodne og bekymringsløse, men gutteaktige sjarm, men særlig Arthur, med sin blanding av tørrpinn med uskyldig oppsyn, og sitt oppheng i språk og språklig korrekthet, samtidig som han stammer lett og aldri finner ordene han trenger når de trengs.

Fine små biroller spilles også av Pascale Arbillot som Arthurs eks-kone (Virgine), Marie Narbonne som tenåringsdatteren Julie, og Zineb Triki, som spiller kretfteraputen Randa, og huskes særlig fra rollen som Nadia El Mansour i den fabelaktige TV-serien le Bureau.

Listen over filmer som sikter seg inn på et godt voksent publikum begynner å bli gledelig lang. Dette er åpenbart en slik film, og da er det også fint at den tar sitt publikum på alvor og ikke driver med sentimentalitet eller fjas, samtidig som den greier å være genuint underholdende og rørende.

Skeiv romantikk og varm sjarm

I dag vil jeg gå tilbake alene Manus og regi: Daniel Ribeiro, Brasil, drama/romantikk/ungdom, 1 time 36 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 18. juni

Denne fine, lille sjarmklumpen av en film er fra 2014, og vant blant annet Panorama-prisen og den internasjonale kritikerprisen (FIPRESCI) på filmfestivalen i Berlin samme år. Gudene må vite hvorfor det har tatt sju år å få den til Norge. Men samme det. Nå er den her.

Filmen skriver seg inn i rekken av nydelige ungdomsportretter, modningsfortellinger med en dæsj tenåringsproblematikk og -romantikk. Problematikken her hviler tungt på det faktum at hovedpersonen Leo (Ghilherme Lobo) er blind. Ikke at han gjør så mye ut av det selv, det plager ham mer at foreldrene, særlig moren, er i overkant overbeskyttende. At klassens bøller plager ham så fort de får sjansen, forholder han seg relativt stoisk til.

I dag vil jeg gå tilbake alene lener seg også tungt på vennskapet mellom Leo og klassevenninnen Giovana (Tess Amorim), varmt skildret med all pludringen og pjusingen og omsorgen det er fullt av, særlig fra Giovanas side. Omsorgen hennes for Leo er et sted i skjæringspunktet mellom bestevenn og søster, men det ligger også noe små hint her om at hun muligens er interessert i noe mer. Hun beskytter ham uten å overbeskytte ham, følger ham daglig hjem fra skolen, vet hva hun skal gjøre for at han skal føle seg trygg.

Så kommer Gabriel (Fabio Audi) som ny i klassen. Smellvakker og sjarmerende tiltrekker han seg raskt oppmerskomheten til Karina (Isabela Guasco), klassens vimsete flørtepus. Men det er Giovana og særlig Leo han knytter seg tettest til. Det er mellom ham og Leo det oppstår følelser som strekker seg ut over det vennskapelige.

Filmen inneholder mange av de samme elementene som tilsvarende ungdomsfilmer. Litt vennskapskrøll, noen dustete bøllefrø, litt fyll og spying på do, noen pinligheter og forviklinger – og en erotisk og følelsesmessig tiltrekning som man ikke våger å tenke kan være gjensidig. Pluss noen nydelige sykkelscener. Det siste har vi fine eksempler på også i norske filmer, det andre skildres sobrere og mer sensuelt enn hva vi er vant til fra særlig amerikanske filmer i samme sjanger. To scener skiller seg i så måte ut; en der Leo ifører seg Gabriels gjenglemte collegejakke før han går til sengs, og en der de to dusjer sammen og kamera følger Gabriels blikk på Leos kropp. Det er både vakkert og ublutt på en likevel blyg og følsom måte, og fanger ungguttens heftige følelser helt presist.

Det hviler i det hele tatt en stor og betakende uskyld over filmen, og over de tre ungdommene, bosatt i en beskyttet forstad i Sao Paulo. De er veldig ukyssede, veldig i en tilstand av intenst her og nå og usikkerhet og åpenhet om fremtiden, og lengsel etter den. De synes totalt uberørte av den store omverdenen. Det kan skyldes de sju årene som er gått siden filmen ble laget, og gir filmen et litt datert anstrøk når man sitter som gammel dame og ser den og tenker på alle issusene som plager så mange ungdommer i dag. Samtidig er det noe veldig presist og gjenkjennelig med den boblen de synes å være inne i.

Et annet fint aspekt er de voksnes roller, som gir rom for nyanser og forståelse, og for små samtaler. Leos mor er ikke usympatisk i sin overbeskyttelse. Faren kommer sønnen i møte. Bestemoren binder familiehistorien sammen. Det er noe varmt og ekte over dem alle.

Dette er Daniel Ribeiros debutfilm, basert på hans egen kortfilm, og den var Brasils Oscar-kandidat da den kom.

Andra Day er grunn god nok til å se filmen om Billie Holiday

The United States vs. Billie Holiday Regi: Lee Daniels, USA, 2 timer 6 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 11. juni

Andra Day har høstet noen priser (og ble Oscar-nomininert) for denne rolletolkningen, og det er ikke rart. Hun gir en fabelaktig tolkning av en fantastisk sanger og et uhyre sammensatt menneske. Hun bærer filmen med en verdighet som likevel ikke tilslører hvordan hun slet personlig, med rusavhengighet og et ytterst problematisk forhold til menn. Eller rettere sagt: med forhold til ytterst problematiske menn.

Skulle jeg måtte velge mellom Lee Daniels spillefilm og James Erskines dokumentar Billie fra 2019, ville jeg utvilsomt valgt sistnevnte. Den gir grundigere innsikt i Holidays liv og skjebne, og bringer ihvertfall meg tettere på artisten. Men sammenlikningen er urettferdig, gitt at de har helt ulike utgangspunkt og form.

I begge filmene står sangen Strange Fruit sentralt, naturlig nok. Tekstlig er den noe av det sterkeste som er skrevet, den var sentral for Holiday både karrieremessig og personlig, og den var grunnen til at hun kom i FBIs søkelys. De mente sangen, som handler om lynsjing av afroamerikanere, var oppviglersk. Men fordi den var elsket av publikum, brukte de krigen mot narkotika og Holidays rusavhengighet som brekkstang for noe som best kan karakteriseres som forfølgelse. Agenten Jimmy Fletcher (Trevante Rhodes) fikk i oppgave i å forfølge og avsløre henne, men utviklet i stedet et nært forhold til henne. Ihvertfall ifølge filmen. Forholdet mellom dem er visstnok ikke dokumentert.

Lee Daniels velger en nærmest flytende historiefortelling som hopper frem og tilbake i tid, men som også har noen særegne, glidende overganger mellom en del scener og situasjoner. De konkrete tidshoppene, som veksler mellom 1930-tallet, 1940-tallet og 1950-tallet er heldigvis markert, ihvertfall delvis. Et par av de mest særegne overgangene er til dels elegant gjort, og en av dem leder over i en eksplisitt og hjerteskjærende scene som henspiller på nettopp Strange Fruit. Likevel gir de fleste overgangene et fortellermessig og visuelt rotete, ufokusert og av og til forvirrende inntrykk, der jeg nesten ramler av handlingen i jakten på på indikatorer for hvor vi tidsmessig er nå.

Daniels slo igjennom med den omdiskuterte, men for meg aldeles strålende og sterke Precious (2009), fulgt av langt svakere The Butler (2013). Også den tok utgangspunkt i en virkelig historie og en eksisterende skikkelse, som det deretter ble diktet nokså fritt rundt. Litt av det samme er tilfelle her. Et av filmens tilbakevendende omdreiningspunkt er et intervju den skeive journalisten Reginald Lord Devine gjør med Holiday. Det er et greit dramaturgisk grep, men Devine har aldri eksistert. Jeg er for øvrig en av dem som generelt forsvarer de kunstneriske frihetene filmskapere må ta for å lage et velfungerende drama. Og det gjør filmskaperne her. Mye ligger tett opp til Holidays liv og skjebne, men filmen kan ikke kalles et biografisk drama. De som vil lese mer om fakta og diktning i filmen, kan ta en titt her.

Med Andra Days sterke tilstedeværelse på lerret (og konsertscene), kommer de fleste bifigurene i bakgrunnen. Den vi blir best kjent med er Fletcher. Jeg savner mer kjøtt på beina til flere, blant annet mennene hun har et forhold til. Billies liv, og særlig en scene i filmen, gir en plausibel forklaring på hvorfor hun stadig valgte voldelige menn som utnyttet henne. Men jeg savner en tydeligere skildring av disse mennene, og også av musikerne som omga henne. Særlig Lester Young (Tyler James Williams), saksofonisten som hun samarbeidet med i en årrekke.

I en såpass rotete film, er det bra at Daniels gir relativt stor plass til konsertscenene. De, og musikken, er fantastiske. Sammen med Days skuespillerprestasjon bidrar dette til en film som er verdt å se, selv om den i beste fall må kalles ujevn.

Ikke kødd med bestemor


Let Him Go Regi: Thomas Bezucha, USA, drama/thriller, 1 time 53 minutter, 15. år. Norsk kinopremiere 4. juni

Når så jeg sist en film med Kevin Costner? Det er så lenge siden at jeg hadde glemt hvor godt han kler roller som dette: En voksen, stødig, all-american guy som jeg gladelig hadde lent meg inntil eller gjemt meg bak ryggen på om ting ble i tøffeste laget. Her må ha likevel se seg bittelitt rundspilt av Diane Lane. De spiller mann og kone, og hun synes slett ikke å være en dame som trenger noens rygg å gjemme seg bak, om den er aldri så bred og trygg. Hun er beintøff.

Vi skal til Montana, tidlig 1960-tall. Margaret (Lane) og George (Costner) Blackledge lever tilbaketrukket på en gård like utenfor en småby. Han er tidligere sheriff, hun har drevet med hest. Det gjorde også den voksne sønnen som brått dør og etterlater seg en ung enke, Lorna (Kayli Carter) og en liten sønn, Jimmy. Tre år senere gifter Lorna seg med Donnie Weboy (Will Brittain). Han viser seg å være et tvers gjennom råttent eple. Da han plutselig forlater Montana og småbyen sammen med Lorna og Jimmy, tar Margaret affære. Hun vil finne dem, og prøve å redde Jimmy fra å vokse opp med en voldelig stefar.

Dermed legger hun og George ut på en reise som via omveier skal føre dem til Weboy-klanen – en familie like råtten som Donnie, ledet av Blanche, en beinhard mater familias spilt med liv og lyst av Lesley Manville. Det er altså to markante damer som setter hverandre i stevne. Men de er også av helt ulikt kaliber. Margaret er tøff, Blanche livsfarlig.

Diane Lane spiller Margaret Blackledge, gift med George Blackledge, spilt av Kevin Costner.
Alle foto: Kimberley French/Focus Features

Underveis mot møtet med Weboy-klanen, blir dens beskaffenhet gradvis klarlagt på en måte som bidrar til å bygge opp det som er filmens største pluss: en dirrende spenning som brenner lenge på lavbluss, men som likevel er intens nok. Du bare vet at dette kommer til å gå skikkelig til helvete, på ett eller annet vis, og du vet det så sterkt at du får vondt i magen. Ihvertfall gjorde jeg det. Det skyldes også at man uunngåelig heier på Margaret og George, selvsagt gjør man det. Ikke bare fordi de er ute i rettferdig ærend, også fordi filmen tar seg tid til å skildre dem og, forholdet mellom dem, på en måte som gjør at man lærer dem å kjenne og får sympati for dem. Og – igjen – kanskje Margaret især, med sin væremåte og kruttsterke blanding av stålvilje og sjarm.

Når det så, til slutt, går skikkelig til helvete, er det desto mer skuffende at filmen mister det relativt elegante grepet den har hatt om historien, og ender i en voldsorgie med så sterke islett av melodrama at jeg tar meg i å nesten le på de absolutt feile stedene. Selv om Weboy-folkene hele veien er presentert som en gjeng som er i stand til hva som helst, er det som om dette girskiftet fører oss inn i en annen film. Det er ikke det at jeg ikke tror på det som skjer, det er mer at jeg savner finesse.

Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Bare det at den har to på hver sin måte fryktinngytende mødre/bestemødre i førersetet, gjør meg velvillig innstilt. Blanche driver et familiært skrekkvelde, basert på frykt. Hun er et av de fæleste kvinnemenneskene jeg har sett på film på lenge, men hun er også en rollefigur som kunne fått mer bakgrunn og litt større plass. Det gjelder også Bill Weboy, en skikkelse Jeffrey Donovan spiller frem som en fascinerende drittsekk.

Lett Him Go kan gjerne kalles en moderne western.

George er nok ikke redd for Margaret, men vi ser flere ganger hvordan han kommer til kort i møte med viljestyrken hennes. Det er hun som driver historien, nesten hele veien. Selv om det henger sammen med rollefigurene, betyr det også at Lane kommer gjennom filmlerretet på en langt sterkere måte enn Costner.

Let Him Go kan gjerne kalles en moderne western, den har westernfilmens landskap og hester, selv om de lange forflytningene skjer med bil (og med Margarets hjemmebakte formkake som niste). Visuelt får vi noen fantastiske landskapsbilder fra Montana og Dakota. Vi som er litt oppe i årene, kan også glede oss over gjensyn med barndommens bilpark, og nyte synet av gode, tidsriktige kostymer. Slik sett, og fordi filmen spiller så sterkt på tap av barn og mulig tap av barnebarn, er det en film som nok sikter inn på et godt voksent publikum.

Cruella de Nedtur

Cruella Regi: Craig Gillespie, USA, eventyr/komedie, 9 år, 2 timer 14 minutter. Norsk kinopremiere 28. mai.

Av alle Disney-figurer jeg ikke har noe særlig forhold til, er Cruella De Vil den jeg har blitt likeverdig mest skremt og fascinert av. Være seg i tegnet versjon, eller i Glenn Close-utgaven fra 1996. Så da denne forhistorien dukket opp, med favorittene Emma Stone og Emma Thompson i hovedrollene som unge Cruella og hennes nemesis Baronessen, var det bare sånn yeah! her i gården. Å rope yeah! er alltid gøy. Men det viste seg å være litt i overkant. For filmen er dessverre ikke så gøy som jeg håpet på. Eller forventet.

Selvsagt kan det skyldes forventningene. Men jeg henger mer på voice overen. Voice over kan være helt supert. En indre fortelling eller gjenfortelling i hovedpersonens hode, eller en upålitelig tredjepersons observasjoner (eller en upålitelig førsteperson, for den del). En slags muntlig hånd å holde i gjennom historien, eller en stemme å måle og kontrastere visuelle observasjoner mot. Her er det bare overforklarende støy. Altså voice over på sitt verste, slappeste, mest fantasiløse.

Emma Thompson som Baronessen i Disneys live-action filmatisering av Cruella de Villes forhistorie.
Alle foto: Laurie Sparham/Disney Enterprises, Inc. 

Mye kan også henges på humoren. Og nei, jeg var ikke så sur som jeg pleier denne morgenen. Jeg var i godt humør, forventningsfull, og da jeg ved middagsbordet gjenfortalte deler av handlingen, satt gubben og jeg og lo så vi nesten satte fiskesuppen i halsen. For gjenfortalt er det unektelig vittig at Baronessens glefsende dalmatinere blir som smør når vennen til Estelle (pre-Cruella) slår på TV-en og oppdager at de aggressive, kidnappede bikkjene er fotballfans. Om det er Liverpool eller ManU eller Tottenham de holder med, er jeg ute av stand til å erindre, men det er vittig når de sitter tett sammen med Horace (Estelle/Cruellas venn) og bjeffer lykksalig når favorittlaget skårer.

Paul Walter Hauser og Joel Fry spiller vennene til Estella (Emma Stone).

Det er også kjempevittig når Horace kler ut sin egen hund, chihuahuaen Wink, som befengt rotte i en skevens der de illuderer skadedyrsinvasjon på Baronessens galla. Så hvorfor ler jeg mer i ettertid enn underveis? Kan det, igjen, være den irriterende voice overen, eller at enkeltdeler er vittigere enn helheten? Kan det skyldes at helheten er fryktelig masete, og fryktelig spilt? Jeg godter meg over de sure leppene til Emma Thompsons Baronesse. Men jeg ser også så fryktelig tydelig hva hun gjør. Jeg fryder meg over kollisjonen mellom Baronessens mote og Estelle/Cruellas rocka opprørsmote, men irriterer meg over at det blir mye fakter og fjas og lite pusterom til å reflektere over at den faktisk finner sted i et helt bestemt tidsrom. Det er selvsagt ikke filmens agenda. Men jeg slenger på et tysk aber doch. Blant annet fordi filmen spenner opp et lydbilde som illuderer dette tidsrommet. Det pøses på med tidsriktig, opprørsk rock, og det er fett å høre på, men er i praksis bare en musikalsk illustrasjon uten dypere mening eller sammenheng for tiden vi befinner oss i.

Her må jeg komme til filmen plott. Dette er historien om Estelle (Stone), en ung, talentfull og opprørsk jente som kommer til London som morløst barn på 60-tallet. Alt hun har med seg et valpen Buddy. I et utvidet mellomspill Dickens verdig, treffer hun Horace (Paul Walter Hausser) og Jasper (Joel Fry), og slår seg sammen med dem som særdeles gatesmart tyv i London. Estelle drømmer om å bli motedesigner. Etter noen nedverdigende runder i et av Londons celebre motehus, ender hun som aspirerende talent hos det sagnomsuste og opphøyde moteikonet Baronessen (Thompson). Så viser det seg at Baronessen spiller en sentral rolle i Estelles liv, og hun bestemmer seg for å gå full Cruella.

Dette er en film der kostymeavdelingen har kunnet gå bananas, og det gjør den, og jeg elsker det den gjør. Jeg sitter og sikler og godter meg, og fniser godt når Baronessen innimellom utstyres med en (kledelig) frisyre a la Marge Simspon. Jeg elsker den estravangante overdådigheten, og Estelles forsøk på å komme seg opp og frem.

Det er ingen ting i veien med Emma Stone i rollen som Cruella. Det er filmen det er noe i veien med.

Så hvorfor elsker jeg ikke filmen? Dette er en av gangene jeg virkelig leter etter det presise punktet å sette fingeren på. Eller de presise punktene. De er vanskelig å finne, siden jeg ler innimelom. Men det er noe med den nevnte overforklarende voice overen, og at enkeltdeler er vittigere enn helheten. Helheten er bare masete. Livløs. Upersonlig. Utvendig skuespill, og derfor agert slik at jeg aldri føler for noen. Okei, det er et eventyr, og Cruella blir ond, men hun bærer på en vond historie, så hvorfor drar ikke Gillespie meg inn i den? Hvorfor blir den stående som en likegyldighet, slik Cruella til slutt blir stående som en fascinerende likegyldighet?

Jeg vet ikke. Jeg syns bare det ble slitsomt og uinteressant og fullt av skuespillerfakter og utenpåklistret halloi. Bikkjene var gode. Som ensemble kan de godt vinne Palme de Dog i Cannes, det fortjener de.

Men hvem er filmen ment for? Ok, unger tåler vonde, fæle ting mer enn vi tror, særlig i en eventyrlig setting. Men tar de referansene, de som ikke er oppvokst med sen 70-tallspunk og det kommenterende lydsporet?

Craig Gillespie har gjort fine ting før. I, Tonya, for eksempel. Jeg var ikke blant filmens største fans, men den var fokusert, vittig og sår. Lars and the Real Girl er også en severdig liten film. Med Cruella blir jeg sittende og lengte etter at han tar eventyret noen hakk ned, eller snarere – at han forteller eventyret og dets smertefulle implikasjoner i en tone og i et tempo som gir tid og rom til å puste. Kanskje er det punktet å sette fingren på: at dette er både gøy, vondt og alvorlig, men i Gillespies regi blir det bare heseblesende og likegyldig og overflatisk.

Casablanca, en situasjonsrapport

Burnout Manus og regi: Nour-Eddine Lakhmari, Norge/Marokko, drama, 15 år, 1 time 52 minutter. Norgespremiere 28. mai

Ayoub. En 13 år gammel skopusser som kaster lange blikk på en fotprotese i et utstillingsvindu.

Jad. Rik arving med blankpolert Jaguar, og hans kone Ines, kunstgallerist.

Aida, medisinerstudent, på vei inn i bigeskjeft som prostituert i finans- og politikermiljø.

Med disse fire som sentrale figurer, og med menneskene som omgir dem og som de møter, vever Nour-Eddine Lakhmari et øyeblikksbilde av dagens Marokko. Det handler, ikke overraskende, om voldsomme klasseskiller og sosiale og politiske utfordringer. Om et samfunn der menneskelig samhandling synes drevet av transaksjoner, hvor alt er til salgs eller kan byttes til seg.

Filmen har islett av flettverksfilm, uten at det blir påtakelig. For selv om Jad, Ines og også Aida lever i en verden som skiller seg skarpt fra Ayoubs, tilbyr han skopuss på Casablancas beste boulevard. Det gir flere anledninger til å møtes.

Jessica Mompiou (t.h.) og Morjana Alaoui spiller galleristene og venninnene Sophia og Ines.
Alle foto: Filmweb

Lakhmari risser opp sine hovedpersoner med akkurat mange streker nok til at de blir levende og står ut som individer. Men han dybdeborer ikke i personligheten deres, som individer er de mer representanter for en klasse, en livssituasjon. Som sådan får de også islett av å være litt marionetter i hendene på Lakhmari. Det gjelder særlig Aida. Som rollefigur skal hun synliggjøre både middelklassens limbo, politikeres dobbeltmoral og kvinnesyn, og landets restriktive holdning til abort. I alt dette forsvinner hun litt som person.

Aida (Sarah Perles) er sisteårs medisinstudent, i turnustjeneste og på vei inn i prostitusjon.

Det er også hovedinnvendingen min mot Burnout. Lakhmari har fryktelig mye på hjertet. Fortellingen om Ayoub (El Jihani Ilyas), hans fattige, funksjonshemmede mor og skopussingen han driver for sjefen Ronda (Mohamed Khiyari) sammen med en gjeng andre fattiggutter, kunne vært en film i seg selv. Det samme gjelder livstrøtte Jad (Anas El Baz) og Ines (Morjana Alaoui), forholdet mellom dem og hennes forhold til Ghazali (Karim Saidi), som eier et kunstverk hun går langt for å få vist i galleriet sitt. Og selvsagt Aida (Sarah Perles). Når Lakhmari i tillegg legger inn de tidligere nevnte problemstillingene, og noen islett av seksuelle overgrep mot barn, blir det litt i meste laget – selv om alt han tar opp er uhyre viktig å sette søkelyset på.

Anas El Baz er en relativt kjent marokkansk skuespiller, her i rollen som den livstrøtte rikingen Jad.

Regissøren klarer på sett og vis å binde det sammen til en helhet som fungerer på sine premisser. Likevel er filmen på sitt aller beste når den legger de store, politiske spørsmålene til side og konsentrerer seg om de små, overraskende, rørende, rare og vonde møtene mellom høyst ulike mennesker. I noen av disse situasjonene skaper Lakhmari til gjengjeld noen strålende situasjoner og øyeblikk.

Nour-Eddine Lakhmari er for øvrig marokkansk født og filmutdannet i Frankrike. Han flyttet til Norge i 1988, og er nå norsk statsborger. Det forklarer de norske innslagene i «Burnout», blant annet på lyd og musikk, der sistnevnte er levert av Øistien Boassen og Nils Petter Molvær. Et solid og stemningsskapende bidrag fra deres side.

Filmen var for øvrig Marokkos Oscar-bidrag i 2019.

Hevnen er beksvart og søt

Promising Young Woman Manus og regi: Emerald Fennell, USA, svart komedie, 1 time 53 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 21. mai.

Mens jeg skriver dette, drikker jeg kaffe av et krus med påskriften «This is what a feminist looks like.» Det kunne like gjerne stått som tittel på denne anmeldelsen, myntet så vel på filmen som Carey Mulligan i rollen som Cassie Thomas. Være seg ovenstående, eller dette:

Foto: Merie Weismiller Wallace/Focus Features

Alle som har opplevd grov trakassering, overlevd seksuelle overgrep eller stått et overgrepsoffer nær, har minst en gang fantasert om å ta spektakulær hevn. Fantasien(e) har gitt næring til en subsjanger innen film, «rape and revenge», som byr på alt fra blodig og relativt spekulativ skrekk til klassikere som Caspar Noés Irréversible, Tarantinos Kill Bill og Millennium-trilogien, basert på Stieg Larssons romaner. Med Promising Young Woman serverer Emerald Fennell et flunkende nytt og eksplisitt feministisk tilskudd med originale og overraskende vrier, og mye humor og mørke. Pluss et aldri så lite nikk til Millennium-heltinnen Lisbeth Salander, servert i en avgjørende scene og med dobbel bunn.

For noen få år siden var Cassie Thomas og Nina Fisher to meget lovende medisinstudenter. Nå er Cassie 30, bor hjemme hos foreldrene og jobber i en kaffesjappe for en lønn hun knapt kan leve av. Så hva skjedde? Et overgrep som ødela Nina fullstendig. Og alt ved overgrepet er så gjenkjennelig at jeg blir kvalm. Både settingen og det som skjer etterpå, da alle varsler føyses bort med begrunnelser som «ord mot ord» og «slike alvorlige beskyldninger kan ødelegge fremtiden til lovende unge menn.» Rektor glemmer hendelsen, og Nina. De lovende unge mennene får sin utdannelse og fete jobber. Og rundt om på barer og studenthybler og privatfester går menn fremdeles rundt og ser på overstadig fulle jenter som et lettvint bytte.

Det er denne forestillingen Cassie utfordrer når hun om kvelden går og spiller stupfull, for deretter å konfrontere mannen som på «vennlig» vis har lovet å hjelpe henne hjem, men kanskje vil hun ha en drink hjemme hos ham først?

Cassie (Carey Mulligan) spiller dritings forretningskvinne for å lokke til seg ekle menn som fortjener en overhaling.
Foto: Focus Features

Åpningsscenen setter tonen. Knapt noen gang har jeg sett «det mannlige blikket» snudd så effektivt til et kvinnelig blikk. Kamera glir i hoftehøyde over mannerumpe etter mannerumpe, og front og lår, der det vrikkes rundt på dansegulvet. Kamerates blikk er det samme glupske, nesten siklende som vi har sett kvinnerumpe etter kvinnerumpe gjennom i så mange filmer at vi til slutt blir nesten numne og blinde for den sexistiske objektiviseringen. Her rister Emerald Fennell oss våken, og hun gjør det med et fett flir.

Dette kvinnelige blikket, synsvinkelen, holdes konsekvent og nådeløst gjennom hele filmen, som begynner i et om ikke lystig toneleie, så ihvertfall et toneleie der man innimellom ler og godter seg og heier på Cassie og hennes nådeløse oppgjør med bortforklaringer og victim blaming. Inndelt i kapitler, som virker en smule umotiverte, skifter filmen litt karakter og sinnstemning underveis, før den går inn i et større mørke. Ikke alt er like godt turnert, men det tilgir jeg fordi tanken er så gjennomført, fordi filmen er så presis og aktuell i hva den handler om, og fordi den ofte er så skakk og vittig, midt i mørket den henter næring fra.

Emerald Fennell fikk for øvrig Oscar for manus til filmen. Det er litt overraskende, gitt at hun var nominert sammen med manusforfatterne til Judas and The Black Messiah, Lee Isaac Chungs Minari, Sound of Metal og Aaron Sorkins fantastiske The Trial of the Chicago 7. Men det er vel fortjent og gledelig, særlig fordi prisen dermed og for en gangs skyld går til en kvinnelig og ramt feministisk filmskaper.

I en av filmens mange dreininger, møter Cassie den gamle studiekameraten Ryan (Bo Burnham), og søt musikk oppstår.
Foto: Merie Weismiller Wallace / Focus Features

Apropos vidd. Ta barndomshjemmet Cassie har flyttet hjem til, innredet med svanefigurer og forgylt krimskrams og nygamle rokokkomøbler så det likner en fattigmannsutgave av noe Liberace kunne ha innredet. I en liten scene sitter Cassie i en silketrukket sofa og ser bittelitt ut som en britisk prinsesse. Og hva oppdager jeg når jeg sjekker litt mer rundt Emerald Fennell, den britiske skuespilleren som med dette regidebuterer? Jo, det er hun som spiller Camilla Parker Bowles i TV-serien The Crown.

Og så er det klærne den meritterte kostymedesigneren Nancy Steiner utstyrer Cassie med. Ultrafeminine, ofte bløte, pusete, i klare pasteller eller knallfarger som matcher det rosa interiøret i kaffesjappa, og de sterkt sukkerkulørte kakene de selger. Det er interessant av to grunner. Cassies jakt på menn som utnytter fulle kvinner er en evig iscenesettelse. Hun spiller full, og hun kler seg ut, være seg i businessliknende drakter eller billige, vulgære kjoler. Med pusegenserne sine er det som om hun bevisst eller ubevisst ikler seg og reetablerer en ung uskyld tapt på skjendig vis.

Cassie i en av pusegenserne sine, her sammen med kafeeieren.

Samtidig, underveis, vekker fargene og kakene et dulgt filmminne som ikke kommer til overflaten før jeg er hjemme: Adrienne Shelly. Shelly var skuespiller, blant annet i Hal Hartleys filmer, men også i Bent Hamers Factotum. Hun ble brutalt drept på badet i sitt eget hjem i 2006, 40 år gammel. Drapsmannen arrangerte kroppen hennes slik at det skulle se ut som et selvmord. Det ultimate uttrykket for å legge skylden på offeret der, altså. Like før drapet fikk Shelly nesten ferdigstilt sin regidebut, Waitress, som kom ut posthumt i 2007. En nydelig liten feministisk film om en kakebakende servitør, full av sukkerkulør og vidd, den også. Og nei, jeg har overhodet ikke noe grunnlag for å spekulere i om Emerald Fennell her sender en søt liten hilsen til en fin kollega som så brått og brutalt ble revet bort. Men jeg kan jo, for min egen del, tenke at jo; det gjør hun. Og det er veldig fint.