En uutholdelig nødvendighet

Wannsee-konferansen Regi: Matti Geschonneck, drama, Tyskland. Aldersgrense 12 år. Norsk kinopremiere 25. november

Bergen kino har av en eller annen grunn valgt å ikke vise denne filmen, og det er helt ubegripelig. For et yngre publikum er den en utilslørt og skrekkinngytende innføring i fascismens språk og tenkesett. Det er den også for et voksent publikum, mens den for oss eldre er en gjenoppfriskning av en historielekse som ikke kan repeteres ofte nok. Det slår meg særlig når jeg hører noen retoriske vendinger fremført av konferansedeltakere. Det klinger et ekko av dem i dagens mest grumsete, grimme kommentarfelt, og det skremmer vettet av meg.

20. januar 1942 møttes altså en gruppe fremstående tjenestemenn i den staselige villaen ved innsjøen Wannsee utenfor Berlin. De var innkalt av Reinhard Heydrich, offiser i SS og leder for Reichssicherheitshauptamt – RSHA. Til stede var også representanter for de ulike avdelingene i SS, samt utenriks-, innenriks- og justisdepartementet, NSDAP (nazipartiet), rikskanselliet, den sivile administrasjonen for de okkuperte områdene samt personer med erfaringer fra deportasjon og massedrap. Sentralt i det 90 minutter lange møtet var også Adolf Eichmann. Målet var å legge frem og samordne det som i eufemiske ordelag ble kalt den endelige løsningen på jødespørsmålet.

Philipp Hochmair spiller Reinhard Heydrich, offiser i SS og leder for Reichssicherheitshauptamt – RSHA.
Alle foto: AS Fidalgo

Det var altså her Holocaust ble fremforhandlet, protokollført og signert, og filmen bygger på denne protokollen. Det er altså liten grunn til å tvile på det som blir sagt, og at det blir sagt akkurat på denne måten. Pakket inn i et byråkratisk språk der umenneskeliggjøringen er total, og jødene omtales som var de varer som hopet seg opp, en bestand som må tynnes ut, alt mens møtedeltakerne drikker kaffe og konjakk, eller står foran kake- og dessertbordet og snakker om fordelene ved Zyklon B. Det er ubehagelig inntil det uutholdelige, det er kvalmende, og det er helt nødvendig å ta innover seg at det var sånn det skjedde. Og at mennene som deltok (og hvis eneste humane innvending var hensynet til tyske soldaters moral i møte med nedslaktingen) var prestesønner, familiefedre, jurister. Sistnevnte opptatt av at jødene skulle gjøres rettsløse i ordnede former. Akkurat de ordene brukes. Les dem igjen.

Johannes Allmeyer i rollen som Adolf Eichmann, her sammen med sekretæren Ingeburg Werlemann (Lilli Fichter).

Filmen gjengir møtet i samme tone som møtet gjennomføres i. Kjølig, distansert og effektivt, alt mens Theo Bierkens’ kamera glir mykt gjennom rommet, betrakter de ulike ansiktene og slik lar oss betrakte dem, med deres manglende mimikk, deres uttrykk for interesse, deres i noen tilfeller nesten milde åsyn, eller utilslørt arroganse, eller Heydrichs høflige, kameratslige, nesten joviale tone. Philipp Hochmair leverer en forstyrrende god tolkning av den skremmende skikkelsen. Det gjør også Johannes Allmeyer som Eichmann, idet han gjør ham til en uttrykksløs liten protokollfører med tall på hjernen – her tall over Europas jøder.

Bortsett fra viktig tematikk, var jeg spent på om dette kunne fungere som film. Men det gjør det til de grader. Wannsee-konferansen kan til en viss grad sammenliknes med en god rettssalsfilm, konsentrert som den er til ett bestemt, signifikant lokale, og drevet frem av en dialog det hviler på regissøren å bruke dramaturgisk. Dialogen her er ordrik, men nettopp innholdet, det som sies, drar deg ut på stolkanten i frykt og avsky over ikke bare hva som ytres, men måten det ytres på. Og i bakhodet ligger vissheten om at ordene ikke bare var kald retorikk. Ordene ble praksis. De ble handlinger, og de kostet livet til seks millioner jøder, 500 000 rom og et sted mellom 15 000 og 600 000 homofile.

Kroppens sug, kjøttets lyst

Bones and All Regi: Luca Guadagnino, drama/skrekk, USA. 2 timer 10 minutter. Aldersgrense 15 år. Norsk kinopremiere 25. november.

Om aldri så smellvakker – dette er ikke en film for alle. Tåler du ikke store mengder blod, gnafsing av menneskekjøtt og gufne scener av mer psykologisk art, må du styre unna. Tåler du dette, og setter pris på en kløktig fortalt historie, filmatisk skjønnhet og sødmen i ung kjærlighet, anbefaler jeg filmen varmt.

Hva slags film er det så? Jeg leser den som en film om annerledeshet. Om sterke, indre krefter som krever beinhard kontroll. Om avhengighet. Om lyst, dragning, utenforskap. Selv om den handler direkte om kannibalisme, fins det små pekere i retning andre, liknende tilstander. I en samtale refereres det til dopavhengige; at Lee ser ut som en junkie, og at man kan spotte det på lang avstand – slik Sully kan lukte Marens sult for menneskekjøtt. I en annen scene kan man i bakgrunnen, fra en bilradio, høre en mann snakke om noe som kan tolkes som en ekstremvariant av BDSM (og her håper jeg kinky folk ikke føler seg tråkket på tærne, jeg understreker ekstremvariant.)

Hvem er Maren, hvem er Lee, hvem er Sully? Maren er 19. Filmen presenterer tidlig bakgrunnen og kannibalismen hennes, før den sender henne ut på reise for å finne moren og få svar på hvorfor hun er som hun er. Underveis treffer hun Lee, av samme støpning og på rastløs flukt fra noe i fortiden og familien. Før det har Maren også truffet Sully, en aldrende, ensom eksentriker som forteller henne at spiserne ikke eter hverandre, og som – i sitt eget hode – binder seg til henne når de deler et … krmt … måltid og tørker blod av seg i hverandres påsyn.

Taylor Russell gjør seg bemerket som Maren.

Maren og Lee slår seg sammen. Forelsker seg. Overlever ved å stjele biler og penger fra ofrene sine. Slik blir dette også en landeveisfilm i 1980-tallets rurale USA, gjennom Midtvestens vidåpne landskap med sine maisåkre, enger og langstrakte horisont, småbyer og bensinstasjoner. Utsøkt filmet av Arseni Khachaturan, legger landskapets skjønnhet seg som et mykt teppe rundt de to elskende der de deler kjærlighet, frykt og fortvilelse. Og sult. Filmen forene det urovekkende, det groteske og det poetiske på helt magisk vis.

Filmen baserer seg på en roman av Camille DeAngelis, og byr på et uforglemmelig rollegalleri, både i små og store roller. Som Michael Stuhlbargs Jake. Maren og Lee treffer ham og kameraten i et skogholt, og kvelden de tilbringer sammen gir en scene jeg nesten får mer frysninger av enn de mer direkte, blodige. For ikke å snakke om Sully, formidabelt spilt av Mark Rylance. Måten han behandler/tilbereder en kylling på mens han prater med Maren, og en etterfølgende scene som inkluderer en hvit herreunderbukse … Herregud, det er filmkunst. Bestialsk god filmkunst.

Mark Rylance briljerer som ekstentrikeren Sully.
Alle foto: Metro-Goldwyn-Mayer

Taylor Russels Maren fyller lerretet med en uskyld som står i fascinerende kontrast til den glupske appetitten hun utviser for menneskekjøtt. Russel er uten tvil et navn å merke seg. Og Timothée Chalamet … Av alle filmer jeg har sett ham i, tror jeg kanskje dette er hans beste rolle, i tillegg til rollen i Dune. Her kombineres det litt kalde, beregnende uttrykket hans med en uhyre, nesten taktil sårbarhet som fremkaller en ømhet for den tynne, skranglete, androgyne skikkelsen jeg ikke kan huske å ha følt for noen av rollefigurene hans før.

Hva Luca Guadagnino angår, elsket jeg I Am Love (2009), A Bigger Splash (2015) og Suspiria (2018), men var litt mer tilbakeholden enn de fleste kritikerne når det kommer til Call Me by Your Name (2017). Med dette fikk han meg inn i folden sin igjen. Og da har jeg ikke engang nevnt lydsporet. Men lydsporet altså: Det er wow. Nydelig tilbakeholdent, og helt wow.

Viola Davis ruver som kriger

The Woman King Regi: Gina Prince-Bythewood, action/eventyr, USA. 2 timer 15 minutter. Aldersgrense 15 år. Norsk kinopremiere 25. november

Trass det noe eventyraktige og tilsynelatende enkle ved The Woman King, er det en film som suger meg til seg. Jeg mener, hvem frydes ikke ved synet av muskuløse, grasiøse krigerkvinner som meier ned fienden med utsøkt presisjon og et like utsøkt utvalg snedige, dødelige våpen? Jeg frydes ihvertfall. Særlig når fienden er slavehandlere. Og lar meg imponere. Særlig av Viola Davis’ Nanisca, en ruvende general i denne nådeløse hæren.

The Woman King er altså ikke så enkel som den kan se ut til ved første øyekast. Den er et veritabelt oppgjør med kolonialister, med slavehandel, med hvit overmakt, og den spiller seg ut med en like veritabel stolthet over afrikansk kultur og historie – en stolthet, og en ulykke, som nærmest manifesterer seg i Davis/Naniscas fysiske gestaltning. Hun leder Agojiene, en spesialtrent kvinnehær som beskytter det Vest-Afrikanske kongeriket Dahomey. Dahomey er under angrep fra det ekspanderende Oyo-imperiet, og trues også av invaderende slavehandlere. Men Nanisca er ikke bare en fryktløs, kløktig hærfører, hun er også en kløktig politiker som prøver å få Dahomeys konge, Ghezo (John Boyega), til selv å slutte med å overgi egne fanger til slavehandel, og produsere og selge palmeolje i stedet.

Filmen følger også utviklingen til Nawi (Thuso Mbedu), merk dere navnet), en ung, obsternasig og fryktløs kvinne som sendes til kongens palass fordi hun ikke underlegger seg sin fars vilje. Slik blir Nawi en av mange rekrutter til Agoji-hæren. Blant dem hun knytter seg til, er Izogie, en av hærens læremestere, også hun formidabelt spilt av Lashana Lynch.

Skal du se filmen, må du like action, for det er den breddfull av. Kampscenene er velregisserte og brutale nok, selv om filmen ikke mesker seg til overmål med nærgående og blodige drap. Den etablerer tidlig et bånd mellom tilskueren i salen og kvinnehæren på lerretet, som gjør at ihvertfall jeg heier vilt på dem. Faktisk husker jeg ikke sist jeg ble så oppslukt av actionsekvenser som dette. Samtidig bygges det opp et mer intimt, menneskelig drama knyttet til Nanisca og Nawi som legger en følelsesmessig dimensjon til filmen.

The Woman King skal visstnok bygge på reelle historiske hendelser, selv om disse er kraftig fiksjonalisert og dramatisert. Ifølge magasinet Cosmopolitan, eksisterte Agojieene som en hær i Dahomey – nåværende Benin, og besto av opptil 6000 kvinner som både avsto fra ekteskap og barn. Spesialtreningen de gjennomgikk var visstnok også like beinhard som i filmen. Som samfunn skal Dahomey også ha hatt et progressiv kvinnesyn. Også Oyo-imperiet eksisterte.

Viola Davis (til venstre) og Thuso Mbedu (hvit kjole) gjør et formidabelt inntrykk som krigerkvinnene Nanisca og Nawi.
Alle foto: SF Studios

Men selv om det er en film som tar et gedigent oppgjør med kolonihistorien, er det altså ikke en historisk korrekt film vi ser. Det er heller ingen subtil film. Regissør Gina Prince-Bythewood og manusforfatterne Dana Stevens og Maria Bello har valgt å gjøre dette til en bred og publikumsvennlig film, nettopp for å nå mange som mulig med sitt viktige budskap. Det lykkes de med. Jeg storkoste meg. Og jeg ville elsket å ha en 15-16 år gammel jente å se filmen med, for å proppe og preppe henne med en imponerende gjeng skikkelige power-women.

Kødder godt med feinsmeckere

The Menu Regi: Mike Mylod, dramakomedie/thriller, USA. Norsk kinopremiere 18. oktober

De får kjørt seg for tiden, disse selvopptatte rikingene med makt og adskillig mer penger enn selvinnsikt. Du har for eksempel Ruben Östlunds satiriske Triangle of Sadness, der de nyter livet på et luksuscruise, og den skarpe og vittige HBO-serien White Lotus, der de i første sesong ferierte i mondene omgivelser på Hawaii, i sesong 2 i ditto på smellvakre Sicilia. I The Menu nyter de mesterkokkens kulinariske mesterverk på en øy som forsyner restaurant Hawthorns kjøkken med alt de trenger av råvarer. Her representert ved kamskjell servert på en spesiell stein hentet i sjøkanten, og garnityr som smaker hav. Eller thallasisk, som matanmelderen uttrykker det:

Alle foto: 20th Century Studios

Våre veiledere inn i det forventede gastronomiske eventyret er Tylor (Nicholas Hoult) og venninnen hans Margot (den alltid fremragende Anya Taylor-Joy). Han lidenskapelig opptatt mat generelt og av Hawthorns mesterkokk Slowik (Ralph Fiennes) spesielt, hun med et skarpere blikk på matjåleri som sådan enn på maten i seg selv. Men hvorfor flytter han seg så nervøst når han ser henne, den eldre mannen som er der med sin kone? Han heter Richard (Reed Birney), konen Anne (Judith Light), de er på sitt ellevte besøk på Hawthorn, og de ser ikke ute til å ha noen glede av det.

Ekteparet Richard og Anne (Reed Birney og Judith Light).

La meg like gjerne ta for meg resten av gjestene. Du har de tre brekkekle finansmennene Soren (Arturo Castro), Bryce (Rob Yang) og Dave (Mark St. Cyr). Du har den fallerte filmstjernen med tårnhøy selvtillit (John Leguizamo) og assistenten hans Felicity (Aimee Carrero). Sist, men aldeles ikke minst har du den særdeles pretensiøse og like selvbevisste matanmelderen Lillian Bloom (Janet McTeer) og redaktøren hennes Ted (Paul Adelstein). I et hjørnet sitter en eldre dame, allerede godt brisen etter et solid inntak vin.

De tre finansmennene får assistanse av restaurantens meget bestemte hovmester Elsa (Hong Chau).

Her er mye hovmod ute og går, og mye hovmod skal stå for fall etter hvert som serveringen skrider frem. Her kan og skal svært lite røpes, annet enn at det blir ganske vittig og ganske fælt. Som satire er dette beksvart, og noen kryddermål mer subtilt enn jeg syntes Östlunds cruiseseilas var, selv om den var veldig vittig. Filmen kødder vilt med folk som kan kjøpe alt, men ikke verdsetter noe. Den kødder med den fisefine matanmelderens pretensiøse feinsmecker-vokabular, med hvordan gourmetrestauranter selger konsept og opplevelser – svindyrt, og med hvordan rikingenes snarere enn å betale for matopplevelsen, betaler for prestisjen det er å spise på en svindyr restaurant. Den kødder med hvordan ingrediensene i enkelte retter nærest er av homeopatisk størrelse, og med matens og vinens presentasjon. Har du noen gang kjent deg småsvett av irritasjon over kelneres milelange introduksjon av hver eneste rett, vil du helt sikkert ha glede av denne filmen.

Underveis kommer jeg uvegerlig på et par linjer fra (den nyaktualiserte) Leonard Cohen-låten Democracy: It’s coming … From the homicidal bitchin’ That goes down in every kitchen To determine who will serve and who will eat. Det skjer når Slowik stiller Margot det retoriske spørsmålet hvem hun vil dø sammen med – de som tar eller de som gir. Både her og i en annen liten scene ligger der et uttalt klasseaspekt, snedig utformet og sett i lys av en formidabel og åpenbart smertefull klassereise. Ut av dette former regissør Mylod og manusforfatterne Seth Reiss og Will Tracy en kritikk av overklassen som er god, selv innfor filmens ganske – hva skal jeg si – utartede rammer.

Nicholas Hoult spiller Tylor, blodfan av mesterkokken Slowik (Ralph Fiennes).

Så er da også gjestelisten satt nøye sammen, både av filmskaperne og av Slowik. De av oss som liker god mat og har en forkjærlighet for en viss type kokker, kan godt identifisere oss – en stund, ihvertfall, med Tylor, som ikke bare nyter maten han får servert, men også, i langdrag, hvert ord som kommer ut av Slowiks munn. Men også Margot er en figur å identifisere seg med i rollen hun har som barnet som påpeker at keiseren er naken. Begge får kjørt seg, for å si det sånn, for her sitter ingen trygt og komfortabelt i restaurantstolen. Og da er tacolefser laserprintet med individuelle fornærmelser bare begynnelsen.

Enn så lenge koser de seg, de utvalgte gjestene på restaurant Hawthorn.

Etter Alexander Paynes Sideways (2004) sank salget av merlot som en stein etter at de to vinelskere på utdrikningslag i Sonoma hadde avsverget druen fra sitt eget vinkart. The Menu kommer neppe til å forårsake prisfall innen gourmet. Men etter å ha sett den, kan det være noen senker inntaket av kjøttprotein en smule. Sjansen er ihvertfall stor for at du begynner å fnise neste gang er på fin restaurant. Og du kommer garantert aldri til å si ordet munnfølelse igjen.

Traust og solid om de som felte Weinstein

She Said Regi: Maria Schrader, drama, USA. Norsk kinopremiere 18. november.

New York Times-journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey startet ikke #metoo-bevegelsen da de skrev saken om filmprodusent Harvey Weinsteins årelange sextrakassering og overgrep mot kvinner i Hollywood-systemet. Men de ga den nokså spede bevegelsen et skikkelig spark bak. Konsekvensene ble digre, både for Weinstein, som nå soner 23 års fengsel, og for kvinner verden over, som endelig fikk en måte å varsle på. Og som i stor grad ble hørt. Kampanjen førte ikke bare til økt bevissthet om seksuell trakassering i arbeidsliv, politikk og organisasjonsliv, den førte også til lovendringer.

Jennifer Ehle spiller Laura Madden, et av Harvey Weinsteins ofre. Hun valgte å stå frem av hensyn til unge kvinner og jenter, som døtrene Hywel (Wesley Holloway) (til venstre) og Iris Madden (Justine Colan). Alle foto: Universal Studios.

Filmen om Kantor og Twoheys arbeid med saken bør derfor interessere alle kvinner, selv om den i bunn og grunn er en film om undersøkende journalistikk. Slik må det nesten bli når saken, dens medvirkende og dens implikasjoner allerede er kjent. Når så er sagt: Dette er ikke Alle presidentens menn, selv om den har likhetspunkter både med den og tilsvarende filmer om gravende journalistikk, for eksempel Tom McCarthys oscarvinner Spotlight (2015), som handler om Boston Globes avsløring av overgrep mot barn i den katolske kirke. She Said sanker neppe Oscars, til det er den for traust. Overraskende nok, siden den er signert tyske Maria Schrader, regissøren bak den svært gode mini-serien Unorthodox og fjorårets overraskende, subtile og veldig gode Drømmemannen.

Jodi Kantor (Zoe Kazan), Megan Twohey (Carey Mulligan), Dean Baquet (Andre Braugher) og Rebecca Corbett (Patricia Clarkson) i sluttspurten av saken.

Men med Zoe Kazan og Carey Mulligan i rollene som Kantor og Twohey, er She Said solid og velspilt, selv om rammene føles litt trange. Det er mange telefoner å ta, mange møter, mye frustrasjon. Men det viser også realismen i slike store graveprosjekter. Det er forferdelig mye jobb. Så var da også saken deres solid så det holdt, og resulterte i at de fikk den prestisjetunge Pulitzer-prisen i 2018. I Kazan og Mulligans tolkning, fremstår de som nettopp det; to hardtarbeidende, jordnære og ekstremt utholdende journalister som også skal sjonglere en krevende jobb med det å være småbarnsmødre. Men i filmen som sådan, savner jeg en smule mer temperatur, gitt raseriet så vel som fryktkulturen som lå til grunn for avsløringene. Likevel er det en glede at filmen finnes, både som en påminner og som en hyllest til den journalistiske og feministiske bragden dette er fra Kantor og Twoheys side.

Langsom spenning

The Good Nurse Regi: Tobias Lindholm Tilgjengelig på Netflix

Mellom 2011 og 2014 var Jessica Chastain nærmest all over, med filmer som bl.a The Tree of Life (Terrence Malick), Barnepiken (Tate Taylor), Zero Dark Thirty (Kathryn Bigelow), Frøken Julie (Liv Ullmann) og Interstellar (Christopher Nolan). En regissør- og kritikeryndling som plutselig forsvant litt ut av monitor. Og akkurat idet jeg begynte å lure på hvor hun var blitt av, dukket The Good Nurse opp.

Vi snakker true crime her, en sjanger jeg egentlig ikke er så glad i, og som det lages flere og flere filmer og serier av. Litt irriterende, litt illevarslende, fordi det muligens ymter om en kreativ idétørke blant manusforfattere. Men med Chastain i hovedrollen var det likevel en film jeg måtte se. Eddie Redmayne ble i så måte et muligens bonusspor. Etter filmer som The Teory of Everything og Den danske piken har han skrevet seg inn i boken min som en dyktig skuespiller i roller som skriker Oscar, men som jeg også synes skjemmes av et visst overspill.

Men her! Her kvitterer han ut med en perfekt rolletolkning. Avdempet, balansert, med en tilbakeholden spillestil som gjør rollefiguren hans, Charlie Cullen, desto mer nyansert og derfor skumlere.

Chastain spiller Amy Loughren, nattsykepleier som i tillegg er enslig mor og sliter med livstruende hjerteproblemer. Hele situasjonen hennes tegner i seg selv et for jævlig bilde av det amerikanske helsevesenet og arbeidstakerrettigheter. hun burde vært sykmeldt, men må jobbe enda noen måneder før hun har rett på helseforsikring. Så dukker heldigvis Charlie Cullen opp. En mild, vennlig mann som trår til for Amy både sykepleierfaglig og som en venn som også stiller opp for henne på privaten. Men med Charlies inntreden inntreffer også uforklarlige dødsfall på avdelingen. Alle er Amys pasienter.

The Good Nurse er ingen stor film. Den er ganske konvensjonell, men den vinner meg ved ikke å ty til snarveier og oppskrudd spenning. Historien fortelles med en slags grundig langsomhet som gir relasjonen mellom Amy og Charlie tid til å vokse frem, og som legger grunnlaget for en annen type spenning – på det menneskelige plan. Hva gjør Amy når etterforskerne Tim Braun (Noah Emmerich) og Danny Baldwin (Nnamdi Asomugha) begynner å fatte mistanke til Charlie? De dramatiske valgene hun må ta er av stoff hollywoodfilmer er laget av, men her funker det fordi fortellerstilen er så udramatisk. Chastain er også god i denne typen roller, og troverdig som en helt vanlig, amerikansk dame.

Utslått av virus og med mange og til dels store filmer innabords på kort tid, trengte jeg en film som interessant og god nok, men ikke for oppskakende, eller full av action. I så måte var denne perfekt å ligge i sofaen og se. Gjensynet med Jessica Chastain var gledelig, og Redmayne fikk fornyet tillit.

Dette er for øvrig Tobias Lindholms regidebut. Han er bedre kjent som manusforfatter til filmer som oscarvinneren Ett glass til, Jakten og Submarino (alle signert Tomas Vinterberg) samt TV-seriene Mindhunter og Borgen.

Streit og gøy romantisk komedie om skeive

Bros Regi: Nicholas Stoller, USA, 12 åe. Norsk kinopremiere 28. oktober

Ja, jeg lo. Ikke fordi Bros revolusjonerer den romantiske komedien. Jeg lo fordi den innimellom er genuint morsom, selv om den nokså slavisk følger den romantiske komediens diagram. Men den gjør det med en uhyre selvbevissthet rundt at det er akkurat det den gjør, bare at nå handler det om skeive. Samt at den spekker dette perspektivet med noen metaperspektiver som blir ganske morsomme.

Du har altså hovedpersonen Bobby (Billy Eichner), podcastvert og nyslått direktør for New Yorks første museum for lhbtq+-historie, foreløpig under konstruksjon, med konfliktene det innebærer internt i ledergruppen mellom ikke-binære, transpersoner, bifile og homofile cis-menn (altså Bobby). Det er særlig her jeg ler. Og så må jeg innrømme at jeg har brukt hele dagen på å lure på om jeg egentlig kan skrive om denne filmen. Forstår jeg den sånn helt inntil beinet? Behøver jeg å forstå den sånn helt inntil beinet? Kan jeg se den fra mitt ståsted – bifil cis-dame som aldri har tilhørt noe miljø, og som syns det er kult og langt på overtid at det lages romantiske komedie om skeive?

Det brygger opp til en firkant som kan bli litt krevende.
Alle foto: Universal Studios

I alle fall: Bobby møter Aaron (Luke Macfarlane), og de er ikke akkurat the perfect match. Bobby er snakkesalig. Han har fuglebryst. Han er lhbtq+-aktivist. Han vil ikke binde seg til noen, og trives forsåvidt med sitt single dating-tilfeldig-sex-med-folk-du-ikke nødvendigvis-liker-liv, selv om det sender ham ut på tenksomme vandreturer i byen, etterpå. Aaron er en hulk til sammenlikning. Med sans for andre velbygde mannekropper. Han vil heller ikke binde seg.

Som sagt; malen er velkjent, Judd Apatow er produsent, og regissør/manusforfatter Stoller og medmanusforfatter Billy Eichner gjør ikke annet enn å leke seg med formatet og klisjeene og alle mulighetene både det og tematikken legger til rette for å tulle med. Som tullingen med filmer, inkludert filmer der heterofile skuespillere spiller rollen som homofile, andre romantiske komedier og ikoniske TV-serier, og ikke minst de velkjente, superklisne Hallmark-filmene som lenge var å finne også på norsk TV (jeg aner ikke om de er der lenger), og som Luke Macfarlane har spilt i 14 av.

Aaron (Luke Macfarlane) og Bobby (Billy Eichner) i et romantisk øyeblikk.

Jeg husker knapt sist jeg lo av en romantisk komedie, jeg tror jeg må helt tilbake til Bridesmaids (2011) og Trainwreck (2015) for å finne sist det skjedde. Det er hæren fløtte meg lenge siden. De hadde frekkhetens nådegave til å flytte noen grenser innenfor en velkjent mal, og det gjør strengt tatt også Bros. Som når filmen mildt, sarkastisk, selvironisk og veldig morsomt fremviser den ikke alltid like sexy utgaven av trekant. Som plutselig blir firkant. Og bittelitt uhåndterlig.

Bros er likevel streit innenfor sine rammer. Da tenker jeg historie og dramaturgi. Og det er greit. Resten fyller opp mangfoldskvoten på en måte som er nesten utspekulert morsom, og det er utelukkende positivt ment fra min side. Og så skulle jeg ønsket at det lhbtq+-museet faktisk eksisterte i New York. Med Amy Schumer i den interaktive rollen som lesbiske Eleanor Roosevelt, president Lincoln i avdelingen for bifile, og Ben Stiller (også han interaktiv) som nattevakt på museet, samt en spøkelsestunnell som kjører oss gjennom skrekkscenariet «skeive traumer».

Science fiction på hvilepuls

After Yang Regi: Kogonada, USA, drama/sci-fi, 1 time 36 minutter, 9 år. Norsk kinopremiere 28. oktober

«Om han ønsket å være et menneske? Hvorfor skulle han det? Hva er så flott med å være et menneske?» Slik svarer klonen Ada (Haley Lu Richardson) da Jake (Colin Farell) spør henne om vennen Yang. Yang er en robot, en androide med kunstig intellignens som Jake og konen Kyra (Jodie Turner-Smith) kjøpte for å gi sin kinesisk-adopterte datter Mika en storebror og en veiviser inn i kinesisk kultur. Nå har han sluttet å virke, til Mikas store sorg. Kan han repareres og restartes?

Antallet filmer som formulerer ideer rundt forholdet mellom menneske og maskin er så mange at man fort kommer ut av tellingen. Du har Ridley Scott og Denis Villeneuves Blade Runner-filmer som de mest klassiske. Du har Alex Garlands Ex Machina. Du har Steven Spielbergs AI. Artificial Intelligence og Sandra Wollners mer ukjente The Trouble with Being Born, som kanskje er de som ligger nærmest After Yang – selv om heller ikke de er spesielt sammenliknbare. Det den har mest til felles med Ex Machina, er en uforglemmelig dansescene, her presentert helt i begynnelsen av filmen og genial i sin samtidige presentasjon av filmens øvrige medvirkende. Og der androiden Elli i Wollners film var programmert med minner som betydde alt for eieren, men ingen ting for Elli, oppdager Jake at Yang har lagret et lite sett utvalgte minner om det som betydde mest for ham. Betyr det at han hadde den menneskelige evnen det er å bli glad i noe eller noen?

Jake (Colin Farell) og konen Kyra Jodie Turner-Smith) står i fare for å gli fra hverandre i kjølvannet av Yangs sammenbrudd.
Alle foto: Arthaus

After Yang er en stille, meditativ film. Poetisk og i konstant hvilepuls former den sine tanker rundt menneske og maskin i en nær, men gjenkjennelig fremtid. Det er ikke tilfeldig at Jake er en filosofisk, introvert teselger, eller at androidene/robotene kalles techno sapiens. I sin søken etter noen som kan reparere Yang, oppdager Jake ikke bare det som var en slags bevissthet hos Yang, han nærmer seg også en erkjennelse av Yangs funksjon i familien, og i andre familier han har vært hos. Og han erkjenner gradvis sin egen sorg over tapet. I dette ligger også en sørgelig erkjennelse av å kanskje være mer knyttet til teknologien enn til menneskene som står ham nærmest. Eller burde stå ham nærmest.

Visuelt er After Yang et prakteksempel på hvordan speilinger og linjer – horisontale og vertikale – kan brukes for å lage elegant filmkunst.

After Yang er også utsøkt elegant og vakker, ofte filmet nærmest i hoftehøyde, og med et interiør fullt av horisontale og vertikale linjer, og symmetriske detaljer som ofte speiler og understreker figurenes avstand til hverandre. Produksjonsdesigner Alexandra Schaller og kostymedesigner Arjun Bhasin har gjort en formidabel jobb med å skape et visuelt uttrykk som gir sterke assosiasjoner til japansk film og japansk interiør og klassisk klesstil. Altså mye treverk, rene, minimalistiske linjer, transparens og varme jordfarger. Som et poetisk paradoks til den avanserte teknologien, popper naturen opp, være seg i små detaljer eller på en måte som nærmest velter ut over lerretet.

Justin H. Min spiller androiden Yang.

Filmen baserer seg på Alexander Weinsteins novelle Saying Goodbye to Yang, fra samlingen Children of the New World (2016). I all sin filosofiske tilnærming til temaet, byr den også på ganske vittige kommentarer til teknologiske gigantbedrifter, det å kjøpe «pent brukt» teknologi, og garantier og utløpte garantier.

Malea Emma Tjandrawidjaja er helt nydelig som lille Mika.

Med fare for å ta feil, vil jeg tro at After Yang neppe er en film for det store publikum. Jeg nøler med å kalle den smal, men den henvender seg nok i første rekke til cineastiske feinschmeckere og de som er særlig interesserte i science fiction, gjerne av det lavmælte, filosofiske slaget.

Etter nettopp å ha sett Colin Farell i Martin McDonaghs formidable The Banshees of Inisherin, er det særdeles interessant å se ham i en så til de grader annerledes rolle. Skjønt likheter er det, begge rollefigurene uttrykker en stadig økende sorg over noe som er tapt. Men der Farrell er langt mer fysisk ekspressiv i The Bansees …, synes han her å bevege seg i en zen-sone av te og tiltakende tenksomhet. Det er også en tilstand du lett settes i mens du ser filmen. Og etterpå.

En deilig provoserende danske

En fryktelig kvinne/A Horrible Woman Regi: Christian Tafdrup. Drama. Danmark. Kan strømmes på HBO. Søk på den engelske tittelen.

Mange damer har latt seg kraftig provosere av Tafdrups film fra 2017, og enda flere vil gjøre det nå, når den er tilgjengelig på HBO. Til det vil jeg bare si: Demp aggresjonen. Tafdrup har faktisk noen poeng. Filmen er ikke et angrep på kvinner. Den er en beskrivelse av hvordan noen kvinner kan være, og vi er mange som bærer en flik av den kjortelen. Dessuten tegner den et minst like lite flatterende bilde av mannen. Slik sett kunne filmens tittel vel så gjerne være En dott av en mann.

Det hele starter som en tradisjonell da han møtte henne-affære. Rasmus (Anders Juul) møter blikket til Marie (Amanda Collin) tvers gjennom rommet, og pang. Snart er de kjærester, snart flytter hun inn. Plutselig er leiligheten ommøblert. Hans saker og ting fortrengt til boden, eller et hjørne, eller solgt på loppemarked. Og der sitter han og spiser vegetarisk salat-taco i stedet for den planlagte burgeren med gutta. Gradvis tar hun mer og mer styringen, på en måte som gjør at Rasmus opplever å mer og mer miste seg selv.

De første møtenes sødme. Rasmus (Anders Juul) spiller gitar for Marie (Amanda Collin).

Jeg ble nysgjerrig på filmen da jeg oppdaget at den var regissert av Christian Tafdrup, med manus av han og broren Mads – duoen som står bak Speak No Evil – en av årets mest gysende filmer. Både der og i En fryktelig kvinne viser Tafdrup-brødrene hvor gode de er til å beskrive ørsmå forskyvninger, være seg i adferd eller dialoger. Forskyvninger som frem til et visst punkt har all verdens normalitet i seg, samtidig som det er noe urovekkende der.

Nå er ikke En fryktelig kvinne en skrekkfilm, langt derifra. Den er et presist, vondt og ofte veldig vittig relasjonsdrama med høy gjenkjennelsesfaktor, på godt og vondt, der i utgangspunktet helt normale situasjoner kommer ut feil, samtidig som vi får en besk beskrivelse av hva som skjer når den ene på passiv aggressivt og utstudert vis sørger for at ting skjer på hennes premisser. Interessant nok bygger Tafdrup filmen på dagbøker han skrev gjennom flere vanskelige forhold. Det er nok mye av grunnen til at den oppleves så faktisk og reell.

Jeg syns dette er en god film. Den holder opp et speil for meg. Jeg har selv gjort og sagt en del av det Marie sier og gjør. Som når hun gir «gode råd» om hvordan Rasmus skal stable i oppvaskmaskinen. Eller kritiserer klærne han går med. På et punkt vris kanskje Maries fryktelighet et hakk for langt og forbi det subtile, men det er plausibelt innenfor denne historien og Maries psykologi. Og vi har vel alle sett og hørt slike damer på nært hold, eller sett konsekvensen av slike parforhold. Hvor mange av oss har ikke vært i leiligheter totalt preget av henne, uten spor av ham? Og ta konepoeng – dette merkelige fenomenet jeg har hørt omtalt blant yngre menn, og som betyr at de gjør ting for å få nok poeng til f.eks å dra på pub med gutta. Hva i all verden? Men det indikerer ihvertfall at Tafdrup har noen poeng.

«Det er rule number one: Menn er løsningsorienterte. Det er en manneting», sier Christian Tafdrup i et intervju med den danske avisen politiken. Han har rett. Samtidig er han for kategorisk. Jeg kjenner drøssevis med damer som er mer løsningsorienterte enn opptatt av å kjæle med og degge for følelsene sine. Samtidig kjenner jeg fryktelig godt igjen de følelsesstyrte og ofte uklare premissene damer kan legge inn i relasjoner, og den merkelige dynamikken dette kan skape. Jeg kjenner dem fra parforhold jeg har observert på nært hold, og fra venninneforhold. Derfor kjenner jeg meg også igjen i Rasmus. Samtidig får jeg lyst til å gi ham et spark bak.

Regissør Christian Tafdrup gjør en liten cameo som en kunstner Marie kjenner fra tiden i London. Eller mener hun kjenner. For han husker ikke henne. Touché.

Tafdrup kjønner filmen, og det må vi tåle. Men når alt kommer til alt, handler det kanskje mindre om kjønn og mer om dynamikken som kan oppstå og utvikle seg i forhold der den ene er mer dominerende og kontrollerende enn den andre. Det arter seg muligens annerledes, og får andre konsekvenser, der hvor han er mest dominant. Men vi har ikke vondt av å bli minnet om at også vi damer kan ha våre sider, og at de kan være vanskelige å takle for noen menn. Jeg syns jo de kan være vanskelige å takle også for meg, som dame.

Knirkete og smart satire

Amsterdam Regi: David O. Russel, drama/krim, USA. 15 år. Norsk kinopremiere 7. oktober

Mange vil nok ikke like denne filmen noe særlig, knirkete, tegneserieaktig og ganske tung på labben som den er, med krokveier hit og dit både i handling og dialoger, og et krimplott som lenge er så ullent at det blir noe uengasjerende. Jeg lot meg likevel besnære. Og underholde. Amsterdam er ikke en type film som byr på gapskratt, det er mer en type film du ser med et fett flir – hvis du – som meg – har sans for en type humor det ikke er særlig lett å beskrive, underspilt og underdreven som den er. Det handler litt om subtilt å drite ut steinrike folk, litt om å mime et støvete gammelt filmspråk, litt om snåle avstikkere rundt ornitologi, og mye om politikk.

Som alltid er det best å vite minst mulig om handlingen, noe som alltid gjør det vanskelig å skrive om film og ekstra vanskelig i dette tilfellet fordi det er så mye gøyere å ikke vite i hvilken retning filmen skal. Den foregår i 1933, og tar løs ved hjelp av et lik som må obduseres innen to timer, fordi avdødes advokat mistenker at det ligger noe kriminelt bak. Avdødes advokat er Harold Woodman (John David Washington). Han er bestekompis med legen Burt Berendsen (Christian Bale) – begge veteraner fra 1. verdenskrig, der de i Frankrike ble skutt temmelig mye i stykker, for å si det sånn. Burt har spesialisert seg på å lappe sammen andre veteraner, helt konkret og ved hjelp av medikamenter han for en stor del eksperimenterer frem selv. Liket er Bill Meekins, deres høyt respekterte general fra dazumals.

 Zoe Saldaña spiller Irma St. Clair, sykepleieren obduserer liket av Bill Meekins.

Hopp tilbake til Frankrike i 1918, der de istykkerskutte kroppene pleies av Valerie (Margot Robbie). Hun, Harold og Burt danner etter hvert et så sterkt sammensveiset trekløver at de flytter sammen til Amsterdam. Treenigheten brytes da Burt finner ut at han må tilbake til USA, der han er inngiftet i en styrtrik familie. Spol frem igjen til 1933.

Det er ingen spoiler å påpeke at Amsterdam er en genuin politisk film. Den handler om rikinger som posisjonerer seg på alle mulige vis. Den handler om klasseskiller og om rasisme. Og den handler om en bemerkelsesverdig sammensvergelse som faktisk skjedde og som har så mange likheter med Trump-æraen og fascistoide trekk i det amerikanske samfunnet, at filmen fungerer som en sviende og aktuell kommentar om nåtiden også.

Rikingen Tom Voze (Rami Malek) og konen Libby (Anya Taylor-Joy) viser seg å ha nære forbindelser til Valerie (Margot Robbie)

Regissør Russel skal visstnok være en drittsekk både på og utenfor filmsettet. Han er anklaget for seksuell trakassering, men særlig for å være særdeles aggressiv. Samtidig har han levert strålende filmer, som The Fighter (2010), Silver Linings Playbook og American Hustle, og evner stadig å få store stjerne til å jobbe for seg. Foruten nevnte Bale, Washington og Robbie, er Amsterdam spekket med dem. Chris Rock er inne som Burt og Harolds veteranvenn. Taylor Swift spiller avdøde Meekins datter Liz. Andrea Riseborough har rollen som Burts kone Beatrice. Matthias Schoenaerts spiller politimann som også er en av Burts veteranpasienter. Andre navn på rollelisten er Anya Taylor-Joy, Michael Shannon og Robert De Niro. Sistnevnte er på alle måter rosinen i pølsen, både filmatisk og hva historien angår.

Cineaster vil også merke seg at det er selveste Emmanuel Lubezki som befinner seg bak kamera. Altså mannen som har filmet så ulike filmer som Alfonso Cuaróns Og mora di også og Gravity, Coenbrødrenes Burn After Reading, Terrence Malicks Tree of Life og To the Wonder og Alejandro G. Iñárritus Birdman og The Revenant. Om Amsterdam er tung på labben fortellermessig, er det ikke det fotografisk, med sine sepiatoner og ofte overraskende vinkler, og med en fotografisk livlighet som også klipperen må ha sin del av æren for.