Red Rooms Manus og regi: Pascal Plante. Psykologisk thriller. Canada. Kinopremiere 22. mars
Det er noe dypt skremmende og samtidig fascinerende ved kvinner som forelsker seg i ekstremt voldelige drapsmenn. Det mørke nettet er bare skremmende. Fryktelig skremmende. I denne filmen får vi begge deler.
Kelly-Anne er fotomodell og data-geni. I tinghuset i Montreal sitter Ludovic Chevalier (Maxwell McCabe-Lokos) tiltalt for de bestialske drapene på tre tenåringsjenter; alle blonde og blåøyde. Drapene, den forutgående mishandlingen og de seksuelle overgrepene ble livestreamet via det mørke nettet. Kelly-Anne følger saken med noe som likner besettelse. Enda mer besatt er unge Clementine (Laurie Babin), som er kommet langveis fra for å følge saken, som høylytt og intenst erklærer at Loduvic er uskyldig og som Kelly-Ann innleder et slags vennskap med.
Clementine er nesten en litt for stor munnfull til at det helt går an å tro på henne. Kelly-Anne er langt mer interessant. Juliette Gariépy spiller henne med et nærmest uttrykksløst, blankt ansikt som røper lite og ingenting av hva hun tenker, hva som driver henne og hvorfor hun trekkes ikke bare mot saken, og mot Ludovic, men også mot de tre ofrene. Både psykologisk og filmatisk gjør det henne til en fascinerende figur, skremmende og samtidig tiltrekkende på en ganske guffen måte.
Bare for å understreke: Filmen spekulerer ikke i de forferdelige drapene. Den bruker rettssalsdramaets virkemidler til å fortelle hva som skjedde, blant annet gjennom en lang monolog fra aktor (Natalie Tannous), rettet mot juryen. Den er kvalmende og opprørende nok å høre, men det mest grafiske knyttet til mordene, er noen bilder i rettssalen, som glir fort forbi, og en lydsnutt når to av de filmede drapene spilles av i opptak.
Det er altså ikke her det skremmende ved filmen ligger. Det er synet av Ludovic i rettssalens glassbur som skremmer. Hvordan han sitter aldeles upåvirket, tilsynelatende. Det er Kelly-Anne som skremmer. Det er det mørke nettet hun surfer rundt på om kveldene, sittende i en dunkel liten leilighet i en moderne høyblokk i Montreal. Det er tanken på hvor lett datasmarte folk som henne kan manøvrere seg frem til opplysninger om andre mennesker. Det er hvordan mediene bruker uhyrlige forbrytelser som TV-underholdning. Det er det som skremmer.
Slik sett er Pascal Plantes film nærmest en anti-krim ikledd drakten til en elegant og iskald arthouse-thriller. Det er lett å tenke at den helt uten å belære, viser hvordan mennesker kan fremmedgjøres og avstumpes av skrekkinngytende vold, av å se på skrekkinngytende vold, være omgitt av skrekkinngytende vold. Eller presumtivt skrekkinngytende vold. Samtidig bevarer den mye av sin gåtefullhet, slik Kelly-Annes gåtefullhet forblir intakt. Eller rettere sagt: Hennes agenda. Det er en stor tvetydighet her, og den bidrar sterkt til å gjøre Red Rooms til en særdeles foruroligende film.
Legg til Domonique Plantes iørefallende musikk og Vincent Birons veloverveide foto, og du har en film som for min del kommer til å surre lenge i tankene.