Guffen og gåtefull

Red Rooms Manus og regi: Pascal Plante. Psykologisk thriller. Canada. Kinopremiere 22. mars

Det er noe dypt skremmende og samtidig fascinerende ved kvinner som forelsker seg i ekstremt voldelige drapsmenn. Det mørke nettet er bare skremmende. Fryktelig skremmende. I denne filmen får vi begge deler.

Kelly-Anne er fotomodell og data-geni. I tinghuset i Montreal sitter Ludovic Chevalier (Maxwell McCabe-Lokos) tiltalt for de bestialske drapene på tre tenåringsjenter; alle blonde og blåøyde. Drapene, den forutgående mishandlingen og de seksuelle overgrepene ble livestreamet via det mørke nettet. Kelly-Anne følger saken med noe som likner besettelse. Enda mer besatt er unge Clementine (Laurie Babin), som er kommet langveis fra for å følge saken, som høylytt og intenst erklærer at Loduvic er uskyldig og som Kelly-Ann innleder et slags vennskap med.

Kelly-Anne (Juliette Gariépy og Clementine (Laurie Babin) står i kø for å sikre seg plass i rettsaken mot seriemorderen Ludovi Chevalier. Alle foto: AS Fidalgo

Clementine er nesten en litt for stor munnfull til at det helt går an å tro på henne. Kelly-Anne er langt mer interessant. Juliette Gariépy spiller henne med et nærmest uttrykksløst, blankt ansikt som røper lite og ingenting av hva hun tenker, hva som driver henne og hvorfor hun trekkes ikke bare mot saken, og mot Ludovic, men også mot de tre ofrene. Både psykologisk og filmatisk gjør det henne til en fascinerende figur, skremmende og samtidig tiltrekkende på en ganske guffen måte.

Bare for å understreke: Filmen spekulerer ikke i de forferdelige drapene. Den bruker rettssalsdramaets virkemidler til å fortelle hva som skjedde, blant annet gjennom en lang monolog fra aktor (Natalie Tannous), rettet mot juryen. Den er kvalmende og opprørende nok å høre, men det mest grafiske knyttet til mordene, er noen bilder i rettssalen, som glir fort forbi, og en lydsnutt når to av de filmede drapene spilles av i opptak.

Det er altså ikke her det skremmende ved filmen ligger. Det er synet av Ludovic i rettssalens glassbur som skremmer. Hvordan han sitter aldeles upåvirket, tilsynelatende. Det er Kelly-Anne som skremmer. Det er det mørke nettet hun surfer rundt på om kveldene, sittende i en dunkel liten leilighet i en moderne høyblokk i Montreal. Det er tanken på hvor lett datasmarte folk som henne kan manøvrere seg frem til opplysninger om andre mennesker. Det er hvordan mediene bruker uhyrlige forbrytelser som TV-underholdning. Det er det som skremmer.

Et glidende, undersøkende kamera i en nesten klinisk rettssal bidrar sterkt til filmens kalde, men fengslende uttrykk.

Slik sett er Pascal Plantes film nærmest en anti-krim ikledd drakten til en elegant og iskald arthouse-thriller. Det er lett å tenke at den helt uten å belære, viser hvordan mennesker kan fremmedgjøres og avstumpes av skrekkinngytende vold, av å se på skrekkinngytende vold, være omgitt av skrekkinngytende vold. Eller presumtivt skrekkinngytende vold. Samtidig bevarer den mye av sin gåtefullhet, slik Kelly-Annes gåtefullhet forblir intakt. Eller rettere sagt: Hennes agenda. Det er en stor tvetydighet her, og den bidrar sterkt til å gjøre Red Rooms til en særdeles foruroligende film.

Legg til Domonique Plantes iørefallende musikk og Vincent Birons veloverveide foto, og du har en film som for min del kommer til å surre lenge i tankene.

Et lite sjarmtroll

Scrapper Manus og regi: Charlotte Regan. Drama. Storbritannia. Norsk kinopremiere 15. mars

Britisk sosialrealisme har vært under fornyelse lenge. Og kvinnelige regissører har gått i bresjen. Tenk Andrea Arnolds Fish Tank (2009), Lynne Ramsays Rottefangeren (1999), Morven Callar (2002) og for så vidt også den formidable Vi må snakke om Kevin (2011). Eller Clio Barnards The Selfish Giant og Ali & Ava.

Si hei til siste skudd på stammen: Charlotte Regan. 28 år gammel langfilmdebuterer hun med Scrapper, som hun også har skrevet manus til. Bak seg har hun flere kortfilmer, og allerede som 15-åring begynte hun å lage musikkvideoer for lokale rappere. Noe som kanskje forklarer den voldsomt fine energien og rytmen i debutfilmen.

Georgie og Ali er bestekompiser og partners in crime. Les sykkeltyveri.
Alle foto: Storytelling Media AS

Det er sommerferie. 12 år gamle Georgie har nettopp mistet moren sin. Hun holder sosialkontor og barnevern unna ved å lyve på seg en onkel hun bor sammen med. Dagene tilbringer hun med kompisen Ali (Alin Uzun). De hanker inn litt penger ved å stjele sykler de selger videre. Eller de bare soser rundt. Så dukker Georgies pappa opp, hjemvendt fra en mangeårig tilværelse som billettselger på Ibiza. Hun har aldri møtte ham. Vil hun ha ham der? Nei, det vil hun ikke.

Åh, det er så mye som er nydelig og perfekt i denne filmen! Den lave husrekken Georgie bor i, malt i ulike pastellfarger. Rosa, lysegult, lysegrønt, lyseblått. Helt konkrete hus, helt konkret jordet i et britisk arbeiderklassemiljø, men likevel eventyraktige, litt dukkehusaktige og langt fra det tunge, grå boligmiljøet som ofte preger filmer som dette.

Lola Campell i hovedrollen som Georgie. Hun er ikke bare til å spise opp, hun leverer skuespill i toppklasse. For selv om vi her snakker en film, og en jente, med store porsjoner happy-go-lucky-attityde, underslås ikke sårbarheten, den store sorgen og det digre savnet som ligger under. Men det turneres så fint, så fint, i en strålende miks av sosialrealisme og innsmett av magisk realisme, nært knyttet til Georgies fantasi, lengsel etter moren og virksomheten hennes som sykkeltyv og litt skrap-samler/handler. Som tittelen indikerer.

Og så er det Harris Dickinson som faren Jason. Med bleket hårfrisyre er han som en sammensmeltning av Eminem i 8 mile og Herman Flesvik. Uerfaren i farsrollen, nesten litt barn selv, men med den samme overlevelsesevnen og -viljen som datteren.

Lola Campell gjør en oppsiksvekkende god rolletolkning av 12 år gamle Georgie.

Scrapper viser en bemerkelsesverdig evne til å mikse humor, masse varme og empati, og en gripende forståelse for disse menneskene. Den kan lett karakteriseres som søt, men i min bok er den noe mer. Som fortelling er den en manifestasjon av at omsorg og omsorgsevne kan være så mangt. Som film, viser den med all mulig tydelighet at arbeiderklassen og dens livsvilkår kan skildres i et fargerikt og lekent filmspråk boblende av overskudd og kreativitet.

Så ble Scrapper også nominert til Bafta, britenes Oscar. Den vant den store juryprisen i Sundance, og i Berlin i desember hadde jeg gleden av å være til stede da den ble tildelt Young Audians Award under European Film Awards.

Verdt å merke seg er også at Molly Manning Walker er fotograf, her. Hun debuterte som regissør med den oppsiktsvekkende gode How To Have Sex, som nylig gikk på kino. Med den må også hun skrives inn på listen over sosialrealismens fornyere. Og dette vet jeg ikke, men det kan se ut som om det har dannet seg et usedvanlig kreativt og dyktig miljø av unge, kvinnelige filmskapere i London. Hvis det er sånn, er det ikke bare herlig, det gjør det særdeles gøy å følge med på hva de kommer med neste gang.

En solid historietime

Hammarskjöld Regi: Per Fly. Biografisk drama. Sverige. Norsk kinopremiere 15. mars

Som tittelen tilsier, handler dette om den svenske økonomen, juristen og lyrikeren Dag Hammarskjöld, som overtok som FNs generalsekretær i 1953, etter Trygve Lie. Men filmen handler vel så mye om den blodige kampen for å dekolonialisere det afrikanske kontinentet.

I 1961 kjemper han en hard kamp for å løse den pågående Kongo-krisen, da provinsen Katanga erklærte sin uavhengighet under ledelse av den selvbestaltede presidenten Moise Tshombe. En kamp som trolig kostet ham livet. Det er denne krisen filmen tar for seg, med noen små, utenompolitiske sveip som høyst sannsynlig må tilskrives den kunstneriske friheten regissør Per Fly er nøye med å gjøre oppmerksom på innledningsvis. Googler man Peter Levin, kommer det ikke opp noe som helst. Men sidehistorien gir en menneskelig dimensjon til så vel Hammarskjöld som det storpolitiske dramaet som utspiller seg.

Caspar Phillipson spiller president John F. Kennedy, slik han også gjorde i Pablo Larraíns fantastiske Jackie.
Alle foto: Nordisk Film Distribusjon

Bortsett fra den utrolig stygge parykken Mikael Persbrandt er utstyrt med, er dette en elegant film der Persbrandt gestalter en Hammarskjöld som utstråler en fascinerende blanding av beinhard vilje, stor ensomhet og all den elegansen 60-tallets dyre dresser og skjorter kan gi en mann som også er rett i ryggen og ser på folk med direkte blikk. Jeg visste på forhånd lite om biografien hans, men filmen ga meg lyst til å lese mer om ham. Og i Persbrandts skikkelse blir jeg rent ut litt glad i ham.

Den kalde krigen resulterte i mange utfordrende konflikter i Hammarskjölds periode som generalsekretær, men det er er smart trekk av Per Fly og medmanusforfatter Ulf Ryberg å konsentrere handlingen rundt Kongo-krisen. Både fordi den kalde krigen spilte en stor rolle her – Sovjet støttet Patrice Lumumba, statsminister i et Kongo som ble frigjort fra belgisk kolonistyre i 1960. Tshombe hentet støtte i vest. Ifølge filmen var Belgia tungt inne i utbryterprosjektet hans.

Dermed kaster filmen et ubehagelig og brutalt lys over kolonialistenes rolle og den blodige uroen og omskifteligheten som skulle prege det afrikanske kontinentet i årtier. Noe som også gjør filmen relevant for vår tid. Samtidig kan den konsentrere seg om den siste, dramatiske tiden i Hammarskjölds liv, og omstendighetene knyttet til hans død.

Dag Hammarskjöld var litterært interessert og medlem av det svenske Akademiet. Han skrev også boken Veimerker, som ble utgitt etter hans død.

Det er med andre ord en solid historietime vi får servert, her. Og den gir mersmak. Selv om jeg er gammel nok til å vagt å huske de politiske hendelsene og følgene de fikk, får jeg også her lyst til å friske opp kunnskapen, og lese mer.

Så er det kjekt å se en film av Fly igjen. Som en av de få i Norge som ikke fulgte TV-serien Borgen, har jeg ikke sett noe av ham siden det fine biografiske dramaet Monica Z (2013), om den svenske jazzlegenden Monica Zetterlund. Eldre kinogjengere vil også huske den sterke trilogien om det danske klassesamfunnet: Benken, Arven og Drapet (2000, 2003 og 2005).

Musikkinteresserte kan dessuten merke seg solid norsk representasjon i produksjonen. Særlig Trondheimssolistene, som står for lydsporet, bestående av Raymond Enoksens spesialkomponerte musikk, og med trønderne Jo Ranheim som produsent og Torodd Wigum som dirigent.