Et håp om solidaritet

Vertshuset The Old Oak Regi: Ken Loach, drama, Storbritannia Norsk kinopremiere 25. desember

Nordøst-England 2016. En tidligere gruveby preget av arbeidsløshet og fattigdom. I en håpløs tilværelse er den tilårskomne puben The Old Oak ikke bare den eneste puben som fortsatt er i drift, den er et fristed og et treffpunkt for småbyens slitne innbyggere. Selv om pubeier TJ Ballantyne knapt får endene til å møtes.

Med en historisk ballast preget av gruvearbeideres kamp, skulle man tro at innbyggerne visste noe om solidaritet. Men nei. Da en gruppe syriske flyktninger kommer til byen, blomstrer mistenksomhet og rasisme blant enkelte. Her kan noteres at rasismens retorikk slik den ytres på puben, er prikk lik den man ser i kommentarfeltet i aviser og på sosiale medier.

Bedre blir det ikke når TJ blir venn med en av syrerne, den unge fotografen Yara. Sammen med sosialarbeideren Laura (Claire Rodgerson) foreslår Yara at pubens bakrom, som har stått avstengt i 20 år, tas i bruk som felles møteplass der det serveres mat både til syrere og lokale som sliter med økonomien. Ideen er inspirert av fellesmåltider som ble arrangert på puben under gruvearbeiderstreiken på 1980-tallet, under mottoet When you eat together, you stick together. Også det faller enkelte tungt for brystet.

Elba Mari spiller syriske Yara, som dokumenterer dagliglivet i småbyen hun kommer til som flyktning.
Alle foto: Ymer Media

Dette er en forholdsvis enkel oppsummering av en film som selvsagt har flere elementer. Men det er ikke til å komme forbi at Vertshuset The Old Oak er en forholdsvis enkel film. Det skal jeg komme tilbake til. For det er et par aspekter ved den jeg vil sette fingeren på.

Det ene er miljøet Ken Loach skildrer. Det er rufsete, ujålete. Ikke nødvendigvis skildret særlig nyansert, men det fremstår likevel ekte. Mye skyldes innslagene av amatørskuespillere, som Ebla Mari (Yara) og en del pubgjester, samt at Loach bruker flere av sine faste skuespillere, som Dave Turner (TJ).

Det andre er innslaget av videoklipp fra krigen i Syria, og en liten dialog Yara har med TJ. Da jeg så filmen i sommer, var dette en påminnelse om en tilbakelagt politisk, kulturell og humanitær katastrofe som fortsatt har sine etterdønninger. Palmyra er knust. Syrere lever fortsatt i diaspora. Krigen kostet trolig en halv million menneskeliv.

Nå, med den pågående krigen i Gaza, oppleves det hele som et deja vu. Bildene av sønderbombede ruiner. Skoler og sykehus. Døde barn. Yaras fortvilte ord til TJ, som kunne vært uttalt av en ung, palestinsk kvinne akkurat nå.

Dave Turner spiller TJ, pubverten som har sitt å slite med, og som blir venn og støttespiller for Yara.

Det er mye fortvilelse i Vertshuset The Old Oak, men det er også mye håp. Filmen vil ikke bli stående som Ken Loach’ beste, til det er den for enkel og gjennomskuelig, både som fortelling og i sin dramaturgi. Likevel skal man være gjort av stein for ikke å bli rørt av noen riktig hjerteskjærende vonde – og fine – scener.

Og kanskje var det nødvendig for en så politisk regissør som Loach å lage en film som dette. Regissøren er 87 år gammel. Han kan ha mer i ermet, men dette kan også være hans siste. Filmer som Sorry We Missed You (2019) og Jeg, Daniel Blake (2016) – og en lang gullrekke før det – har vært rasende knyttnever rettet mot et klassedelt samfunn som skaper fattigdom og utstøtning. Vi ser reminisensene av dette raseriet også her. Men først og fremst er Vertshuset The Old Oak en film som har troen på folk, og som appellerer til empati, solidaritet og håpets nødvendighet. Om dette skulle bli Loach’ siste filmatiske ord, er det et vakkert punktum.