Emma Thompson i storslag som talkshow-vertinne

Late Night Regi: Nisha Ganatra USA, komedie, 1 time 45 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 2. august

Mindy Kaling har skrevet manus, men mye tyder på at Emma Thompson har hatt fingrene borti noen passasjer her og der. Men la oss spole noen år tilbake. 

I en uforglemmelig seanse under utdelingen av Golden Globe i 2014, spaserte Thompson barbeint opp på podiet med stillettskoene i den ene hånden og et glass martini i den andre. “Jeg vil bare at dere skal vite at dette røde, det er blodet mitt,” sa hun med pekefingeren rettet mot Louboutin-skoenes karakteristiske røde såler, før hun, underveis i prisutdelingen, kastet dem demonstrativt over skulderen. For henne er kampen mot høye hæler et feministisk standpunkt, og se: noen minutter ut i Late Night synker rollefiguren hennes, Katherine Newbury, ned på en stol, river stønnende av seg stillettskoene og gir dem en verbal omgang alle som har erfart vonde føtter vil applaudere. Da har Katherine nettopp tatt i mot en av mange Emmy-statuetter, USAs største pris for TV-produksjon. Og hun er iført en sølvglitrende kjole ikke ulik den Thompson bar under Golden Globe.

Katherine Newbury (Emma Thompson) har nettopp mottatt en av mange Emmy-statuetter. 

Senere skal vi se Katherine stå på stand up-scenen og snakke om hvilke oppgaver som venter henne som 56-åring i Hollywood. Det er sviende presist, det er morsomt og sant og samtidig deilig å se i en film som viser at hvis bare filmskaperne tenker annerledes behøver det slett ikke være slik. 

Erkebritiske Katherine har i årevis vært feiret talkshow-vertinne i New York. Nå innhentes hun av nye medier, av tiden, av manglende fornyelse. Ratingen daler. Kanalsjefen vil bytte henne ut. Samtidig, fra et helt annet miljø, valser en av hennes beundrerinner inn på arenaen, i håp om å få jobb som manusforfatter. Molly Patel (Mindy Kaling) er i den “heldige” situasjonen at hun er av indisk herkomst, og kvinne, så hun kvoteres inn i jobben og prøver å finne sin plass blant gjengen av utelukkende hvite, mannlige manusforfattere. Det går ikke nødvendigvis så bra.

En forventningsfull Molly Patel (Mindy Kaling) ankommer New York for å søke jobb hos forbildet sitt.

Katherine er neppe sjefen noen av oss ville ha. Bak den briljante, smilende og morsomme TV-personligheten skjuler seg en beinhard dame, et rævholl av et maktmenneske som sparker folk på dagen etter eget forgodtbefinnende og tiltaler medarbeiderne ved nummer, ikke navn. Det er en rolle Thompson tolker med bravour – ikke uventet, særlig om man har sett henne i HBO-serien Years and Years, der hun spiller den populistiske ytre høyrepolitikeren Vivienne Rook. Samtidig aner man hva det må ha kostet Katherine å stå i posisjonen hun står i, i et konkurransepreget mannsmiljø.

Den britiske veteranen John Lithgow spiller Katherines parkinsonsrammede ektemann Walter. 

Både regissør Nisha Ganatra og manusforfatter Mindy Kaling har bakgrunn fra TV-produksjon. Ganatra har vært episoderegissør for bl.a Girls og Better Things. Kaling har levers manusbidrag til The Office og Saturday Night Live. De kjenner altså feltet som sådan særdeles godt. Som kvinner (ups! Det er noe man ifølge Katherine aldri skal innlede et utsagn med) og mørkhudete vet de åpenbart også en del om manglende mangfold og hvite perspektiver generelt og i bransjen spesielt. Men Late Night er ikke noe identitetspolitisk prosjekt. Tvert imot. Både i skildringen av Katherine og Molly, av sexismen i miljøet og av minoritetserfaringer legges det inn en rekke fine nyanser og morsomme vrier. 

Katherine prøver å fornye talkshow-konseptet sitt.

Late Night er forutsigbar så det holder; noe annet ville vært oppsiktsvekkende, gitt at dette er en ganske lettbeint komedie. Men i skildringen av to høyst ulike kvinner i hver sin ende av karriereskalaen, er den underholdende, med et fint feministisk sting.   

Dagens anbefaling

At Brie Larson fikk Oscar for sin rolle i «Room» er ikke det minste rart og fullt fortjent, men også litt overraskende. For trass den dramatiske historien er dette en nedtonet, følsom film av typen som fort kunne gått akademimedlemmene hus forbi. Heldigvis gjorde den ikke det. Anbefales på det varmeste. NRK1 kl 23.35 lørdag.

Makaber midtsommerfest

Midsommar Manus og regi: Ari Aster, grøsser, USA, 2 timer 27 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 26. juli

Det skal han ha, regissøren av Hereditary, han er original så det holder. Midsommar holder kanskje ikke helt samme kvalitet som forgjengeren; den skremte ikke bare vettet av meg fra første sekund, kunstnerisk og psykologisk hadde den flere geniale trekk. Og der den var mørk, tematisk og visuelt, bader Midsommar, naturlig nok, i blekt, skandinavisk sommerlys. Men lyset bedrar.

Under det milde lyset, de blide, blonde, vennlige og tilsynelatende uskyldige menneskene som befolker filmens svenske landsby og de hvite, bunadsinspirerte folkedraktene de bærer, ulmer en like nattsvart sorg som den som gjennomsyret Hereditary. Men her er også noe mer. Og nettopp der ligger filmens fremste kvalitet. Aster utnytter mesterlig den himmelropende kontrasten mellom tilsynelatende idyll og faktisk bekmørke, omsorgsfull vennlighet og tradisjonsbetinget barbari.

Christian (Jack Reynor) møter en av landsbyens eldste og får en ganske beklemmende beskjed.
Foto: Nordisk Film Distribusjon

Men la oss ta det fra begynnelsen. I en glimrende og lett flimrende prolog presenteres vi for Dani, strålende spilt av britiske Florence Pugh. Og da mener jeg virkelig strålende. Undertrykt sorg velter ut av henne, og jeg tror like mye på den som jeg tror på måten hun prøver å holde den tilbake, ta seg sammen (for å si det banalt) og forsøksvis reetablere en normal tilværelse. Rollen og Pughs tolkning har i så måte sterke likhetstrekk med Toni Collettes i Hereditary. På denne måten bidrar de og Aster til å fornye grøssersjangeren og gjøre den filmatisk og kunstnerisk interessant.

Av grunner prologen gjør godt rede for, er Dani på randen av brudd med kjæresten Christian (Jack Reynor), en ikke spesielt empatisk, nær og omsorgsfull fyr. Eller snarere: Av sistnevnte grunner er han på randen av brudd med henne. Da en tragedie inntreffer blir han likevel værende hos sin traumatiserte kjæreste.

Christian studerer antropologi. Sammen med studiekameratene Josh (William Jackson Harper), Mark (Will Pulter, kjent bl.a fra The Revenant) og Pelle (Vilhelm Blomgren) reiser han til Hälsingland i Sverige for å studere det særegne samfunnet Pelle vokste opp i. Dani, fremdeles preget av sjokk og sorg, blir med.

Florence Pugh serverer en glimrende tolkning av rollen som traumatiserte Dani, her sammen med sin ikke spesielt empatiske kjæreste, Christian (Jack Reyonor).
Foto: Nordisk Film Distribusjon

Det vi presenteres for i Sverige er en underlig og (u)salig blanding av svensk folklore og gamle nordiske myter og tradisjoner. Her iler jeg til for å nevne at midt i alt det makabre som etter hvert skal utspille seg, varter Midsommar opp med store porsjoner humor. Kall den gjerne skakk og svart og burlesk. I så måte er den på sitt snilleste når den viser de i denne sammenhengen kulturelt ignorante og litt tradisjons- og historieløse amerikanerne virrende rundt i de svenske engene, redde for innsekter, og forvirrede, utilpasse og malplasserte i denne settingen av ritualer, runer og riter. At de fleste av oss ville blitt særdeles ukomfortable ved å bivåne noen av dem, er en annen sak.

Will Poulter spiller Mark, den største dusten blant de ignorante amerikanerne.
Foto: Nordisk Film Distribusjon

I dette ligger også en av flere tolkningsmuligheter. Selv leser jeg deler av det som utspiller seg som en sterk kritikk av måten mennesker ikke bare blindt underlegger seg tradisjoner, ofte groteske, men også internaliserer dem i livet slik at de fremstår som både selvvalgte og gledesfylte.

Likevel; først og fremst tolker jeg dette som en film der sorg og undertrykt sinne manifesterer seg i et helt nødvendig brudd; altså et kjærestebrudd, der raseri over svik kommer til uttrykk i noe som kan være brutale voldsfantasier. Nok et likhetstrekk med Hereditary der altså. Heller ikke denne gangen er klinkende klart om det vi ser er virkelig eller innbilt.

Også denne gangen står Pawel Pogorzelski bak kamera, og han alene gir meg lyst til å se filmen om igjen. I prologen viser han en bemerkelsesverdig evne til å skape tablåer som både er vakre og talende, og som effektivt visualiserer Danis angst, sorg og den inneklemte følelsen som følger av sorgen. Se bare hvordan han bruker speil og sære vinkler. Fremme i Sverige åpner landskapet seg opp, bokstavelig talt, med bilder fulle av detaljer og markører.

William Jackson Harper, Will Poulter, Florence Pugh og Jack Reynor har de sentrale rollene i denne bemerkelsesverdige grøsseren.
Foto: Nordisk Film Distribusjon

Midsommar er litt i lengste laget, og kunne noen steder tjent på litt mindre gørr og litt strammere regi. Men som i debutfilmen styrer Aster godt unna en hver grøsserklisje. Dette er ikke en film som får deg til å skvette i stolen. Men den er vemmelig, makaber og befriende surrealistisk og rar, og den slipper ikke taket.

Dagens anbefaling II

Jeg elsker denne filmen. Av mange grunner. Den har gått i loop på TV-stasjonene, og det er alltid gøy å se den igjen. TV3 kl 23.30 lørdag.

Dagens anbefaling

Jeg anmeldte ikke Pablo Larrains «Jackie» da den kom på kino i februar 2017, men skrev litt omtale inn i denne saken. Siden har jeg sett filmen om igjen, og den er virkelig god. Lekker, vond, og jo mer vi har sett til Trumpene i Det hvite hus, desto sterkere står en del av filmens utsagn og bilder frem i kontrast. Anbefales på det varmeste. TV2 kl. 21.45 lørdag.

Hvis du ikke har annet å gjøre …

Dette er ikke en anbefaling, mer en påpekning. For det finnes tre ganske gode grunner til å se «The Boat That Rocked». Den ene er Philip Seymour Hoffman, hvil i fred, den andre er Bill Nighy, som også nesten alltid er god, og så er det lydsporet. Skjønt egentlig er det fire grunner, jeg kunne godt føyd til Rhys Ifans; som nesten alltid får meg til å le. Men filmen i seg selv er altså ikke noe særlig. NRK1 kl. 23.50 lørdag.

Kunstnerens vekst og fall

Foto: Meazza Sambucetti/AP

Diego Maradona Regi: Asif Kapadia  Dokumentar, Storbritannia, 2 timer 9 minutter, aldersgrense 9 år. Norsk kinopremiere 5. juli

Noe av det fine med Asif Kapadias dokumentar er at du egentlig ikke trenger å være særlig interessert i fotball for å ha utbytte av den. Du trenger ikke vite noe om fotball, heller. På sett og vis fungerer den som en slags introduksjonsfilm; om ikke til spillet på banen som sådan, så som inngang for å forstå fotballens posisjon, kulturelt, sosialt, menneskelig. Ihvertfall fra mitt ståsted, og det er temmelig blankt når det kommer til selve spillet, reglene, finessene. Jo, jeg har sett en haug kamper gjennom livet, og gjenkjenner et suverent mål og god dribling når jeg ser det. Men denne filmen viser noe mer. Den viser Maradonas teknikk. Hva som gjorde ham så god. Det i seg selv er fascinerende. Og så har knapt noen annen film så tydelig vist fotballens nærmest religiøse betydning for folk.

Noe av det andre fine med dokumentaren, er at den forteller en universiell historie om en kunstners vekst og fall, gjenkjennelig også utenfor fotballbanen. Slik sett er det en del likhetstrekk mellom Diego Maradona og Amy, dokumentaren om Amy Winehouse som Kapadia fikk Oscar for i 2016.

I en medrivende åpningssekvens kryssklippes det mellom den unge og sjenerte Diegos debut i 1. divisjon og noe som likner en biljakt, men som viser seg å være Maradonas inntreden i Napoli, byen og klubben som skulle få så mye å si for – nettopp – hans vekst og fall som ballkunstner. Og her bruker jeg bevisst de to navnene slik. For noe av det filmen prøver å formidle, er skillet fotballspilleren selv skapte mellom mennesket og myten. Diego var, og forble, den sjenerte, usikre fattiggutten som vokste opp i slummen. Maradona var stjernen, den mytiske skikkelsen han måtte tre inn i for å greie presset, både på og utenfor banen. Slik sett var det «Maradona» som også ble Diegos bane.

Maradona og Napoli-president Corrado Ferlaino like etter at argentineren var signerte klubben i 1984, som datidens dyreste spiller.
Foto: Bob Thomas/Getty Images

Blant vennene mine tror jeg fotballkjærlighet og fotballforakt er sånn cirka 50/50 fordelt. Langt på vei kan jeg være enig med sistnevnte i at sporten tar for mye plass, er sauset ned i for mange penger, at det er skuddermudder ute og går på flere nivåer. Men alt dette overgås av øyeblikk som dem vi opplevde da Norges damelag spilte mot Australia i det pågående VM. Eller når vi ser det argentinerne kaller «det kosmiske svevet», der Maradona dribler ballen over halve banen og forbi seks motspillere, og scorer det avgjørende målet mot England i VM i 1986. Og det ikke så lenge etter at han hadde vært ute med den berømte hånden.

Og så er det dette andre elementet, som står så sterkt også i Diego Maradonas historie. For utallige barn og unge representerer fotballen en drøm om og mulighet for å komme ut av fattigdom. Ikke bare for egen del, men for familien. Det er en indivdiualistisk drøm, og den endrer ikke utbyttingens tidsalder, for å si det med Brecht. Men det er en mulighet som trigger innsatsvilje, og som gir håp. Håper er livsviktig.

Portrett av Maradona på en boligblokk i Napoli.

I så måte er det et fascinerende aspekt ved denne dokumentaren. Da Diego Maradona kom til Napoli, lå laget på bunnen av tabellen, og byen og dens innbyggere ble sett på med forakt i store deler av Italia. Både de og laget var Italias underdogs. Var det noe Diego selv hadde erfaring med, så var det å være en underdog. Dokumentaren antyder at italienernes syn på Napoli trigget en trolig lik del av sinne og oppdriftskraft hos Diego. Det virker plausibelt.

Så må jeg ile til og innrømme at jeg ikke helt har gjort hjemmeleksen. Planen var å se Emir Kusturicas dokumentar Maradona by Kusturica fra 2008, både som oppkjøring og for å sammenlikne. Og så gikk det rett og slett i glemmeboken. Men lysten til å se den ble ikke mindre etter dette; jeg innbiller meg at det er snakk om to høyst forskjellige filmer som kan utfylle hverandre.

Maradona arresteres i Buenos Aires i 1991 for å være i besittelse av et halvt kilo kokain.
Foto: Daniel Luna/AFP/Getty Images

Som tilfellet også var med Amy, har Kapida gravd frem og fått tilgang til ufattelige mengder filmatisk arkivmateriale både av privat og profesjonell karakter. Dermed byr den på gjensyn med uforglemmelige fotballøyeblikk, men også øyeblikk som virkelig viser medaljens bakside. Noe av det må Maradona bære ansvaret for selv. På banen var han et geni, utenfor banen betegnes han som morsom og intelligent, men han var ikke alltid like smart, for å si det sånn. Kapadias drivende, levende film viser dette i sin fulle bredde, men uten å moralisere. Slik tegner den et nyansert, balansert og på mange måter ømt bilde av fotballstjernen og mennesket Diego Maradona.