Biff spesial/førpremierer: Fem forskjellige filmer

Titane

The plot thickens. Biff tetter seg til. Her er fem filmer jeg allerede har sett. Noen gjorde større inntrykk enn andre.

Daniel Durant, Marleen Martlin og Troy Kotsur spiller bror, mor og far til hovedpersonen Ruby (Emilia Jones) i CODA.

CODA Regi: Sian Heder, USA.

Førpremiere på Biff fredag 22. og søndag 24. Ordinær kinopremiere 19. november.

Det er mye godt å si om CODA. Men før noen roper opp om hvor revolusjonerende den er, vil jeg bare minne om at den er en lett bearbeidet nyinnspilling av franske Familien Belier (2014). Det var en fin film, men i den store hopen lett forglemmelig. Faktisk gjenkjente jeg ikke historien da jeg så CODA, men ble påminnet sammenhengen etterpå. La meg her ile til med en påpekning om at for ikke-hørende er begge filmene uhyre viktige. De gir et forsøksvis godt innblikk i hvordan livet oppleves som døv. I så måte er faktisk den amerikanske nyinnspillingen enda bedre. Den klargjør i større grad hva det vil si for Ruby (Emilia Jones) å være eneste hørende i familien, både når det gjelder inneforskap, utenforskap, omsorg og rollen som oversetter. I et avgjørende øyeblikk skrur regissør Heder av lyden, slik at hørende kjenner på kroppen hvordan situasjonen oppleves for Rubys familie. Det er et fabelaktig godt og virkningsfullt grep.

Den amerikanske filmen flytter historien fra fransk bondeliv til en fiskerfamilie i Massachusetts. Rubys hverdag preges av at hun må være med familien ut for å fiske på natten/tidlig morgen, bl.a for å kunne kommunisere med kystvakten og fiskeoppkjøperne. Samtidig skal hun ivareta studiene, og forsøksvis pleie et sangtalent som er formidabelt, men som foreldrene ikke aner rekkevidden av.

CODA er en rørende, engasjerende film med et viktig oppdrag pakket inn i en lett, ofte vittig og veldig varm ramme, der familiekjærlighet og -solidaritet krasjer med ønsket om å ivareta seg selv og sine egne drømmer og behov. Joda, den er forutsigbar og en smule sentimental. Men det siste oppveies i stor grad av humoren, og av de ikke-hørende skuespillernes prestasjoner og vidd. Siden veldig mye av dialogen foregår på (amerikansk) tegnspråk, er det en film som gir innsikt, og som forhåpentligvis kan nå ut til et bredt publikum. CODA betyr for øvrig Child of Deaf Adults.

Ferenc Szabó i Natural Light.

Natural Light Regi: Dénes Nagy, Ungarn.

Førpremiere på Biff fredag 22, tirsdag 26. og onsdag 27. Ordinær kinopremiere 26. november.

Og nå til noe helt annet. Dette er en type film der man sier: Debutfilm? Seriøst? Er det mulig? Selv om jeg (i forbindelse med et juryoppdrag) måtte se den på en ikke overvettes diger TV-skjerm, satt jeg nærmest og svimlet over de fotografiske og visuelle kvalitetene og deres evne til å reflektere krigens beske, skitne realiteter. Slik sett inngår den i en sterk østeuropeisk tradisjon der så vel Andrej Tarkovskij som Elem Klimov kan nevnes.

Basert på en roman av Pál Závada, forteller Natural Light en gripende historie om en ungarsk bondes smertefulle erfaringer fra annen verdenskrig, da han som offiser i den nazi-allierte hæren deltar i en spesialtropp på tokt i Sovjet for å avsløre partisangrupper. At jeg ikke gir meg ende over, skyldes – paradoksalt nok – nettopp de nevnte referansene. Filmen er sterk, men har man sett sin andel filmer fra annen verdenskrig, har man også sett den samme historien og hendelsene. Det kjennes uhyrlig å skrive, for dette er historier som aldri, aldri må glemmes, og som må gjenfortelles igjen og igjen. Men i det ligger også en kunstnerisk utfordring. Jfr hvordan Dénes landsmann Lázslo Nemes reviderte og revolusjonerte holocaust-gjenfortellingen i oscarvinneren Sauls sønn (2015).

Når så er sagt: Det er mange grunner til å gå og se Natural Light. Visuelt risikerer du å bli slått i bakken. Historisk også, hvis du ikke allerede har sett de viktigste og beste krigsfilmene. De kan du lete opp etterpå.

Daniel Brühl både regisserer og spiller hovedrollen i Next Door.

Next Door Regi: Daniel Brühl, Tyskland.

Vises på Biff fredag 22., søndag 24. og tirsdag 26.

Hallo! Hvem fikk ikke et lite crush på Daniel Brühl da han i 2003 (!) slo igjennom internasjonalt med Good Bye Lenin! Siden har det vært en glede å følge ham, blant annet i en opptur som Rush (2013). Når han nå regidebuterer med Next Door, bretter jeg derfor velvillig opp ermene og setter meg til rette. Bare for å synke bittelitt sammen. Sujettet er flott. Brühl spiller Daniel, en figur som likner svært på en utgave av ham selv; en suksessrik skuespiller med pen kone, internasjonale oppdrag og en lekker leilighet sentralt i Berlin. Men han har også en nabo, viser det seg.

Uforvarende støter han på denne naboen, Bruno ( Peter Kurth), idet han på vei til et oppdrag i London tar en morgenkaffe på en kneipe i nabolaget. Naboen har ikke bare vært Daniels gjenboer i en årrekke, han kjenner Daniels liv ut og inn. Og – ikke minst – konen til Daniels gjøren og laden.

Det er et på alle måter tiltalende sujett. Gentrifisering møter privat overvåkning møter Berlin og østeuropas historie. Det legges opp til en svart komedie om så vel selvforståelse som selvhøytidelighet og hybris og snikende paranoia i et senkapitalistisk samfunn som kanskje ikke skiller seg så vesentlig fra det østtyskere levde under for 40 år siden. Det burde gitt filmen en litt heftigere dynamikk enn den har. Daniels forsøk på å rekke London-flyet drar ut, og med det blir også filmen stående litt i stampe, konsentrert rundt Brunos gradvise avsløringer og Daniels mentale hikke, for å si det sånn.

Som historiefortelling er dette uhyre interessant. Som film, ikke fullt så mye. Gang på gang tar jeg meg i å tenke at dette er filmet teater, litt inn og ut av dører, litt kaffekopp og ny kaffekopp, litt koffert ut på gaten og tilbake igjen. Det er synd, for i bunnen ligger en fascinerende samtidshistorie.

Agathe Rousselle som Alexis i Titane.

Titane. Regi: Julia Ducournau, Frankrike

Førpremiere på Biff fredag 22., søndag 24. og torsdag 28. Ordinær kinopremiere 5. november.

Holy Moses! Det er min første reaksjon. Den neste er reaksjonen til en 65 år gammel dame som har vært sprengravid, men likevel blir både smør og ryggverk ved synet av unge gravide. Altså en advarsel, skrevet med store bokstaver: IKKE SE DENNE FILMEN HVIS DU ER GRAVID! (fjørten utropstegn).

Da jeg var gravid i forrige årtusen, drømte jeg fryktelige drømmer om barnet i magen. Det ble glemt i kjellerboden i fjorten år, jeg oppdaget det tilfeldigvis da jeg skulle hente vin der nede, og da sto han som tenåring med begynnende skjeggvekst og så anklagende på meg fra sprinkelsengen. Faren drømte at barnet var en seigmann som ramlet ut av godteskålen og som han dessverre kom til å tråkke på.

Sånn. Da har vi tatt den. Så kan vi spoile at Alexis (Agathe Rousselle) blir gravid med en bil, etter heftig seksuell omgang med et renarama dollarglis, dog etter at hun etter en bilulykke har fått titan impantert i hjernen, det skal sies. Titan kan for alt jeg vet virke som et hormon, en hormonforsterker, eller rett og slett bare kokse hodet ditt. Alexis er nok litt, bittelitt kokset i hodet.

Spørsmålet er selvsagt om Alexis nedkommer med en baby, eller en bil. Det er relevant, men også underordnet fortellingen Julia Ducournau serverer på et fat av blikk og stål og aluminium, dryppende olje, feministisk fuck you, kjønnsoverskridelser og body horror, som jeg mer og mer forstår relevansen av. (Den neste body horror-filmen kan godt handle om aldring. Spør meg). (Og takk til Joachim Trier, som i Verden verste menneske nærmer seg, i Julias sopprussekvens. Digresjon slutt).

Jeg var veldig begeistret for Ducournauas Raw (2016). Begeistringen var ikke like umiddelbar hva angår Titane, trass i at den vant Gullpalmen i Cannes. Men jeg skal se igjen. Det er alltid så fint. At man kan se igjen. Og ikke nødvendigvis konkludere, bare oppleve og observere.

Jesmark Scicluna som Jesmark i Luzzu.

Luzzu Regi: Alex Camilleri, Malta.

Førpremiere på Biff 24., 25. og 26. Ordinær kinopremiere 8. april 2022.

Og nå: til et helt annet sted, en helt annen realisme. For når så du sist en film fra Malta? Jeg lette i mine egne tøler, og selv etter snart to titalls år med film og filmfestivaler, kan jeg ikke erindre noen malteser. Det alene gjør denne filmen verdt å se. I tillegg er den fascinerende, og god.

Mest av alt er den god fordi den med stor troverdighet går inn i et miljø som sjelden vises på film. Og den gjør det med en autentisitet som nærmer seg det dokumentariske. Den følger fiskeren Jesmark (Jesmark Scicluna) fra han som tradisjonell fisker prøver å overleve slik maltesiske fiskere har gjort det i generasjoner – til han innser at han av mange grunner må oppgi idealene til fordel for det som gir familien et økonomisk grunnlag. Om utgangsgspunktet er aldri så lugubert.

Filmen kombinerer kapitalismekritikk (les: kritikk av EUs favorisering av «effektive trålere») med søkelys på velferdsstat og maktesløshet, og er en politisk krass og samtidig lavmælt, nydelig film som du ikke må gå glipp av, enten du ser den nå eller til våren.

En aldri så liten nedtur

The French Dispatch Regi: Wes Anderson, USA, 1 time 48 minutter, 9 år. Førpremiere på Bergen internasjonale filmfestival i kveld. Ordinær kinopremiere 22. oktober

Dette må være filmhistoriens største underforbruk av store stjerner. Trekk pusten og les rollegalleriet: Tilda Swinton. Frances MacDormand. Benicio del Toro. Edward Norton. Léa Seydoux. Adrian Brody. Thimotée Chalamet. Saoirse Ronan. Mathieu Almaric. Bill Murray. Owen Wilson. Jeffrey Wright. Elisabeth Moss. Christoph Waltz. Willem Dafoe. Liev Schreiber. Samt skjønne Lyna Khoudri fra Papicha. Det burde borge for filmfest. Men filmfest er det bare delvis blitt.

Altså: For alle som elsker Andersons snurrige tablåer og symmetriske bildekomposisjoner, den visuelle lekenheten og elegansen, vrimmelen av nesten usynlige, men viktige detaljer, er dette en fest. Visuelt kan filmen sette øynene dine på stilker. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk mer tid til riktig å ta det inn. Men ofte rusher handlingen avgårde i et vanvittig tempo. Det samme gjør dialoger og særlig Anjelica Hustons fortellerstemme. Evner du ikke å stille hurtigleseevnen på max og samtidig er flink nok i engelsk til å simultant koble sammen teksting og tale, går ganske mye tapt i oversettelsen og farten. Ok. Jeg ser ikke bort fra at noe handler om en viss alderssvekkelse hos meg. Men det irriterer. For jeg gledet meg så vanvittig til denne filmen. Kanskje for mye. Ikke at jeg alltid har vært blodfan av Anderson, for det har jeg ikke. Men på listen min over filmer jeg virkelig, virkelig elsker, rager særlig Moonrise Kingdom og Isle of Dogs veldig høyt.

Hva annet kan man enn å elske en slik bildekomposisjon?
Alle foto: Twentieth Century Fox Film

The French Dispatch er navnet på et amerikansk magasin utgitt på 1960-tallet i den fiktive franske byen Ennui, og ledet av redaktør Arthur Howitzer (Bill Murray). Prolog og epilog er en (rask) gjennomgang av magasinets tilblivelse og nedleggelse, resten en filmatisk gjengivelse av en utvalgt artikkel fra hver seksjon i magasinet. Filmen karakteriseres som en hyllest til det amerikanske magasinet The New Yorker, og til journalister og journalistikk per se. Og det er den, utvilsomt. I dette ligger også en eklatant og vittig fremvisning av journalisters manglende nøytralitet og deres bidrag til mytologisering, være seg av kunstnere eller historiske hendelser – det siste i en ellevilt parodisk og estravagant fremvisning av studentopprøret i 1968 slik det artet seg i Ennui. Her spiller Thimotée Chalamet en fabelaktig rolle som den unge, karismatiske og ganske umodne studentlederen Zeffirelli, mens Frances MacDormand har rollen som journalisten Lucinda Krementz, som ikke unndrar seg muligheten for å involvere seg, verken seksuelt eller i Zefferellis politiske manifest.

Bill Murray som sjefredaktør Arthur Howitzer.

Noen av stjernene får så lite plass og spillerom at du knapt gjenkjenner dem før rollefiguren deres dør eller forsvinner ut av bildet. Heldigvis får Tilda Swinton utfolde seg som kunstkritikeren JKL Berensen, som (med Swintons teft for ørsmå detaljer i talemåter og mimikk; her et karakteristisk drag om munnen) forteller historien om kunstneren Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro), som soner på lukket avdeling i fengsel og ved hjelp av galleristen Julian Cadazio (Adrian Brody) og Simone (Léa Seydoux) – fangevokter, muse og aktmodell i en og samme person – løftes opp i kunstverdenens øvre sjikt.

Kunstkritiker JKL Berensen (Tilda Swinton) foredrar om Moses Rosenthaler.

I den i støytene kanskje mest heseblesende historien gjør Jeffrey Wright en nydelig rolle som matskribenten Roebuck Wright, en mann som har åpenbare likhetstrekk med James Baldwin (en av mange filmen er tilegnet). I kraft av sin absolutte tekstlige hukommelse gjenforteller han historien om da han skulle intervjue Nescafier (Stephen Park), sjef for spesialpolitiet og også kokk, og blir vitne til kidnappingen av politifullmektigens sønn. Historien fortelles dels i tegneserieformat, dels i et TV-intervju (ledet av Liev Schrieber).

Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro) og fangevokteren (og musen og aktmodellen) Simne (Léa Seydoux.

Så joda. Det er mye å glede seg over her. Visst humret og lo jeg, og lot meg imponere og gledes over innfall og utfall og det vell av ideer og inspirasjoner Wes Anderson øser fra. Dette er definitivt en film å se igjen, kanskje flere ganger, bare for å få med meg det som glapp unna øye og øre denne gangen. Men førsteinntrykket er at dette er masse form og relativt lite innhold. Så spørs det om førsteinntrykket av blir stående etter gjensyn. Uansett blir The French Dispatch ikke stående på min favorittliste over Andersons filmer.

BIFF SPESIAL: En italiensk dannelseshistorie

Chiara – mafiaens datter Manus og regi: Jonas Carpignano, Italia, drama, 2 timer.

Antatt norsk kinopremiere 25. mars 2022. Førpremiere på Bergen Internasjonale filmfestival 21., 24. og 27. oktober.

Norske filmtitler er et kapittel for seg. Her er originaltittelen A Chiara, og både Til Chiara og Om Chiara hadde fungert bedre og vært mer presise titler. Chiara – mafiaens datter er ikke feil, 15 år gamle Chiaras far tilhører mafiaen. Men han er ingen Gudfar, akkurat, og noe av filmens store pre er hvordan den levende og livfullt etablerer familiens gjenkjennelige normalitet. Chiara og søstrene erter hverandre, småkrangler og småsloss, elsker hverandre, blir misunnelige på hverandre; alt mens mamma og pappa oppfører seg som ganske vanlige, italienske mammaer og pappaer, fulle av varme, kjærlighet og betskyttelsestrang. Slik skapes også en grunnleggende forståelse for Chiaras kjærlighet til faren.

Så feires storesøster Giulias 18-årsdag, med masse mennesker, mye varme, lek og moro. Chiara aner likevel at noe ikke er som det skal. Sent på kvelden går en bombe av i farens bil. Han går i dekning. Det blir innledningen på en dannelsesreise der Chiara prøver å finne ut mer om faren og virksomheten hans, og etter hvert må ta innover seg et nytt og annet syn på familien, på seg selv og sin rolle som datter – og på store moralske og etiske spørsmål.

Det sies at vi mennesker modnes og blir voksne når vi innser våre foreldres feilbarligheter. Med en svært god og tilstedeværende Swamy Rotolo i hovedrollen, tegner filmen et nydelig portrett av denne modningsprosessen og de vanskelige valgene den kan ha som kan følge. Selv om den i Chiaras tilfelle er knyttet opp mot farens mafiavirksomhet, får den overføringsverdi i kraft av spørsmålene den stiller rundt familie, tilhørighet og behov for å beskytte seg selv.

Filmen avslutter Jonas Carpignanos Calabria-trilogi, som tar for seg ulike forhold ved livet i regionen, særlig knyttet til ‘Ndranghetaen – calabrias gren av mafiaen. Bergen internasjonale filmfestival (Biff) har tidligere vist de to første – Middelhavet i 2015 og A Ciambra i 2017. I sistnevnte bindes tematikken fra Middelhavet – båtflyktninger – sammen med de håpløse livsvilkårene romfolket lever under i den nedslitte landsbyen Ciambra. Jeg så sistnevnte, som gjorde sterkt inntrykk. Den er skitnere og råere enn A Chiara, men også her trekkes trådene til Ciambra. Det er likevel ingen forutsetning å ha sett de foregående filmene for å ha uybytte av A Chiara.