En herlig kjærlighetshistorie

Licorice Pizza Manus og regi: Paul Thomas Anderson drama/romantisk komedie, USA, 2 timer 13 minutter. Norsk kinopremiere 25. februar

Ikke spør meg om tittelen, jeg aner ikke hva den spiller på. Motsetninger, kanskje? To ting som hver for seg er kjempegodt, men ikke sammen? Det speiler i så fall Alana og Gary relativt godt. Hun er 25 år og syns 15 år gamle Garys forsøk på å sjekke henne opp er relativt patetiske og barnslige. Og så sjarmeres hun likevel.

Selv sjarmeres jeg i senk av Gary og Alana. Hun spilles av Alana Haim, som her gjør sin første rolle, utrolig nok, hun er ellers frontfigur i bandet Haim Som Anderson har laget musikkvideoer for), der hun spiller sammen med søstrene Este og Danielle, som også medvirker som søstrene hennes i filmen (sammen med foreldrene). Filmens Alana er en smart, stolt, freidig og særdeles selvbevisst ung kvinne, og karismatiske Haim fyller henne med en tilstedeværelse av en annen verden.

Cooper Hoffman spillefilmdebuterer også, 19 år gammel. Han er sønn av Paul Thomas Andersons mangeårige samarbeidspartner, avdøde (og dypt savnede) Philip Seymour Hoffman, og har arvet mye av farens utseende og talent. Hans Gary er smått lubben, kvisete barneskuespiller i ferd med å vokse seg ut av den karrieren, men med betydelig forretningstalent, og like smart og selvbevisst som hennes. Hoffmann spiller frem en perfekt miks av barnlig naivitet og sjarmerende verdensvanthet hos Gary. Det er en bragd, gitt at rollefiguren kunne blitt en ganske irriterende skapning.

Gary (Cooper Hoffman) utnytter frigivelsen av flipperspillene, og prøver å slå seg opp som flipperspillkonge.
Alle foto: MGM/SF Studios

Fra det øyeblikket Alana og Gary møtes, er det som om de konstant føler hverandre på tennene, og samtidig virvles inn en relasjon full av tiltrekning, krangling, samarbeid og sjalusi. For de er ikke kjærester, må vite, selv om vi sitter i kinosetet og vet at joda, det er de, eller det blir de, vi skal bare gjennom en to timers film før de finner ut av det.

Det er helt greit, så lenge det er snakk om to så vidunderlige timer. Anderson sender de to hit og dit, stadig løpende, av og til i bil, i en heidundrende sekvens også i en lastebil, gjennom Los Angeles i 1973, der alle muligheter som dukker opp, gripes begjærlig. Gary er eksepsjonelt våken i så måte. Dermed får vi blant annet et gjensyn med det hysteriske produktet vannseng (ja, jeg hadde vannseng på 1980-tallet). Alana er like talentfull på sine områder, hun søker jobb som skuespiller og vi blir vitne til en hysterisk underholdende seanse hos en manager, Mary Grady (Harriet Sansom Harris, som spilte Eleanor Roosevelt i Atlantic Crossing).

Barnestjernen Gary (Cooper Hoffman) skal til New York for å medvirke i et show. Han må reise med en voksen, og siden moren ikke kan, blir Alana med som «barnevakt».

Licorice Pizza er ikke bare deilig energisk, den flyter vimsete av gårde på en utrolig målrettet og inspirert måte, full av overraskelser og omveier. Filmstjerner og filmfolk dukker opp, vi er tross alt i LA. Sean Penn i en kjempevittig rolle som den aldrende Hollywood-stjernen Jack Holden, som Alana er på audition hos og som han prøver å forføre før muligheten til å gjenskape gamle kunster viser seg å overgå libido. Det leder til en fullstendig absurd seanse iscenesatt av av Rex Blau (en like vittig Tom Waits) – med en olmt sjalu Gary som observatør på en sidelinje der han trives særdeles lite. Bradley Cooper dukker opp i en liten, men hysterisk morsom rolle som innbilsk, überkåt og stein hakke sprø skuespiller.

Sean Penn spiller den feterte og aldrende Hollywood-stjernen Jack Holden, som prøver å forføre en tilsynelatende slett ikke uvillig Alana (Alana Haim).

Bortsett fra vissheten om at joda, Alana og Gary blir kjærester, har jeg ikke sett en så uforutsigbar film på lenge, lenge. De to finner sammen og støtes fra hverandre, oljekrisen setter sitt preg på en særdeles bilbasert by – og på Garys vannsengfirma, Alana prøver å søke sine egne veier.

For en som selv var 17 i 1973, er det å se den som å svømme rundt i et hav av herlig nostalgi, der jeg vet nøyaktig hvordan Alanas kjoler kjennes på kroppen og mellom fingrene, og lydsporet sender meg tilbake til utallige fester på rotete hybler. Så spørs det om Anderson lar den utspille seg akkurat dette året fordi 1970-tallet er så vidunderlig filmatisk og historisk signifikant eller om han gjør det fordi historien, lagt til i dag, ville vært vanskeligere å fortelle. Penns rollefigur ses selvfølgelig i lys av metoo, men det gjøres ikke noe nummer ut av dette. Aldersforskjellen mellom Gary og Alana er et tema det gjøres et nummer ut av, men på en annen måte enn tilfellet ville vært i dag. Å være 15 i 1973, var også annerledes enn det er i 2022. To år før, i 1971, kom også Hal Ashbys ikoniske Harold og Maude, en kjærlighetshistorie om en tenåringsgutt og en gammel dame – filmhistoriens mest umake par, og en film som neppe hadde sett dagens lys i dag. Kanskje er det i lys av den Licorice Pizza også må ses. Som en vidunderlig, morsom film om et umake par.

Hvis du trenger en litt søtsuppete kjærlighetshistorie: Her er den

Superhelter Regi: Paolo Genovese Drama Italia 1 time 40 minutter 9 år. Norsk kinopremiere 25. februar.

En ting er helt sikkert: Underveis i filmen kommer du til å lengte deg syk etter en italiatur. Superhelter nærmest velter seg i alt som er vakkert i Italia: Romantiske byer, nydelige strender, varmt, blendende sollys, mat, vin og fantastiske leiligheter av den typen man knapt finner i Norge. Til og med vinteren, med snø og regn, bades i et überromantisk lys.

Regn er nettopp årsaken til at Anna (Jasmine Trinca) og Marco (Alessandro Borghi) møtes. Hun er en litt vilter, rastløs tegneserieskaper, han fysiker. De søker ly for regnet under samme buegang, og finner tonen. Han regner fort ut at oddsen for at de skal møtes igjen er lik null. Selvsagt møtes de igjen.

Anna (Jasmine Trinca) og Marco (Alessandro Borghi) utgjør et veldig vakkert og svært umake par.
Alle foto: AS Fidalgo

Ikke at filmen lager noe spenningsmoment ut av om de blir et par eller ikke, den hopper raskt over til 10-årsjubileet deres som par. Derfra og videre hopper den frem og tilbake i tid, og lar oss følge utviklingen i parforholdet. Det er et sjarmerende grep som samtidig kan gjøre filmen litt uoversiktlig og rotete. Man vet ikke alltid hvor man er rent tidsmessig, selv om brillene hans og hennes hårfrisyre gir en viss indikator på hvor i parforholdet vi er. Ulike ferier, krangler og fester klippes sammen i ganske snedige overganger, og hoppingen i tid gir en grei dynamikk både til filmen og til hendelsene som former akkurat dette forholdet og skaper felles minner, eller gjentatte konflikter.

Enda mer fremtredende som motor i filmen, er to faktorer hentet fra deres forskjellige yrker. Du har tegneserien hun utvikler, og som gir filmen tittel. Anna mener par som holder sammen over lang tid er de virkelige superheltene, og lager en slags tegnet virkelighetslitteratur med eget liv som utgangspunkt. Hvert nummer tar for seg ulike utfordringer i parforholdets ulike stadier. Sexlivet etter ti år. Ulike former for taushet. Hva man forteller hverandre, og hva man holder for seg selv. Muligheten for utroskap. Spørsmålet om barn eller ikke barn. Så er det hans fysikkforelesninger, som også fungerer som bilder på kjærlighetslivets dynamikk.

Etter å ha sett filmen, får du bare lyst til å sette deg på første fly til Amalfikysten.

Superhelter er ingen stor film, men det er en film man lett kan la seg sjarmere av, hvis man er i lune til det. Er man i litt slettere lune, kan man godt la seg irritere over middelklasseperspektivet, alle de vakre, vellykkede menneskene, og at filmen først helt på slutten møter det store alvoret og den store utfordringen som livet inneholder og kjærligheten før eller siden stilles overfor. Frem til da er det faktisk ganske lite som krever virkelige superkrefter i Anna og Marcos liv, spør du meg.

Skal du se filmen, er det derfor lurt å skru ned forventningene om at den skal utsi noe stort og viktig om parforhold, kjærlighet og livet som sådan. Den peker på hvor viktig tiden er, litt sånn grip dagen; vi vet ikke hvor mye tid vi har til rådighet. Men den lar seg best se som en sjarmerende bagatell med vakre omgivelser, med mulighet for å grine en skvett, og med mulighet for å forlate kinoen med ønske om å pusse litt på romantikken.

Prinsesse Diana dekonstruert

Spencer Regi: Pablo Larraín Drama Tyskland/Storbritannia/Chile 1 time 57 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 18. februar

Pablo Larraín kaller dette «en fabel om en sann tragedie». Likevel syns jeg vi kommer minst like tett på prinsesse Diana som vi gjorde i siste sesong av The Queen. I den grad man kan innbille seg at man kommer tett på et menneske man aldri har møtt og bare blitt eksponert for gjennom mediene. Likevel: Store deler av tragedien er velkjent, og så du The Crown vil du kjenne igjen en del situasjoner fra denne julehelgen fra helvete på Sandringham.

Ved å la Kirsten Steward spille Diana i en blanding av tro kopi (frisyre, klær, ganglag og fysiske positurer) og maniert, nesten teatralt spill, oppnås en effekt som paradoksalt nok nærmer seg en slags dekonstruksjon av den ikoniske og ulykkelige skikkelsen, og som altså – likevel – gjør henne ekstremt levende og troverdig. Uten å sentimentalisere verken henne som skikkelse, eller situasjonen hun befinner seg i. Larraín stiller seg totalt solidarisk med Diana, og lar henne spille ut en rasende trass som i fabelportrettet overskygger selvskadingen og bulimien. Steward er helt fabelaktig i rollen. Hun behersker alle nyansene, fra det sårbare til det sinte, det manierte og det lekne. At hun er oscarnominert, er helt på sin plass.

Fabelaktig er også Sally Hawkins i rollen som Maggie, Dianas påklederske og fortrolige innenfor de sandringhamske vegger. Første gang hun dukker opp ser hun ut som en parodi på en ansatt ved hoffet, men snart stråler varmen ut fra det elskelige ansiktet. Og det stopper ikke der. En av filmens fineste øyeblikk er en intim scene på en vinterlig strand mellom henne og prinsessen.

Maggie (Sally Hawkins) og Diana (Kirsten Steward) i et fortrolig øyeblikk på en vinterlig strand.
Alle foto: Ymer Media

Med en litt kjølig, distansert humor synes Larraín å kjæle med de åpenbare latterlighetene som hefter ved det britiske kongehuset. Være seg veiingen hver enkelt må gjennom når de ankommer Sandringham, eller jakten på oppdrettete, halvtamme fasaner, der en stram prins Charles står i fullt jaktutstyr mens han drikker te fra blomstrete porselenskopper. Det begynner allerede i åpningsscenen, som tar form av en militærkolonne i landskapet og ender med at marsjerende soldater bærer noe som likner en mengde våpenkasser ned i Sandringhams underetasje. Den samme underetasjen huser slottets kjøkken. Det, og kjøkkensjef Darren (Sean Harris) brukes på en måte som gir assosiasjoner til Upstairs/Downstairs, men som også viser hvilken sympati og medfølelse de slottsansatte trolig hadde for Diana.

Det skal sies: Spencer er innimellom riktig ubehagelig. Johnny Greenwoods originalmusikk beveger seg i overganger og skjæringspunkt mellom klassisk og jazz, og glir av og til ut i noe nesten atonalt, skjærende og enerverende. Det er som om musikken vil overføre Dianas desperasjon og fluktlengsler til oss i kinosalen. Og det greier den.

Fascinerende, og ofte ubehagelig, er også måten fotograf Claire Mathon filmer Diana i ulike interiører. Sandringham er ikke bare møblert, slottet er overmøblert (ihvertfall i denne versjonen), og gjennom Mathons linse er det som om Diana nesten forsvinner, redusert til en fyrstikktynn skikkelse i store rom og lange korridorer. Mathon var for øvrig også fotograf på Portrett av en kvinne i flammer.

Larraín lot fotograf Stéphane Fontaine gjøre noe av det samme i den Jackie, når Jaqueline Kennedy kommer hjem til Det hvite hus etter at ektemannen og presidenten var skutt i Dallas. Han er i det hele tatt en uhyre interessant regissør, chileneren Larraín. Jeg falt umiddelbart for Stem nei (2012), hans første film på norske kinoer. Han fulgte opp med sterke El Club (2015) og Neruda (2016), før Ema, som ble vist i Bergen på Cine Latino i 2020. Forskjellige filmer som alle, bortsett kanskje fra Ema, tar opp ulike aspekter ved makt og maktutøvelse, og motmakt, være seg individuelt eller kollektivt. Har du ikke sett noen av filmene hans, er dette å anse som en anbefaling. Larraín er ingen publikumsfrier, tvert imot. Men han lager filmer du sannsynligvis er veldig glad for ha sett. Det gjelder også Spencer. Jeg brukte litt tid på å komme inn i den, men nå, etterpå, vil den ikke helt slippe taket.