ARABISK FILMFESTIVAL: Medmenneskelighet og mot

The Cave Regi: Feras Fayyad, Syria, dokumentar

Å sitte trygt i sin egen norske sofa og få angst ved den gjennomtrengende lyden av krigsfly og bomber. Absurditeten i dette har ikke ord. Så hvordan barnelegen Amani Ballour og kollegene hennes har det i sitt underjordiske sykehus i Ghouta like utenfor Damaskus – der dette var virkeligheten – kan man knapt forestille seg. I tillegg skal de behandle sårede og traumatiserte voksne og barn.

The Cave og For Sama (som ble vist på Biff og skulle hatt norsk kinopremiere i vår) er i svært mye svært like. Begge ble høyst fortjent nominert til årets Oscar. At de stort sett følger samme dramaturgien skal overhodet ikke brukes mot dem, her er det mer snakk om krigens dramaturgi enn om filmatisk sådan. Interessant nok går også begge filmene spesifikt inn i kvinners opplevelse av å stå i den fronten helsearbeidere står i, i krig (eller pandemi). Uten et øyeblikk å underkjenne de mannlige kollegaenes innsats. Men Amani ansetter stort sett bare kvinner på sykehuset. Og som kvinne må hun, med samme proffe mine, tåle utskjelling fra pårørende som mener hun er ansvarlig for manglende medisin (en mannlig lege ville nok kunne skaffet dem, ja), og som synes hun burde holdt seg hjemme hos mann og barn.

Der Waad Al-Kateabs For Sama foregår i et provisorisk, dels ambulerende sykehus i Aleppo, skal vi i Feras Fayyads film til Amanis sykehus klaustrofobisk dypt under jorden, der barnelegen Amani Ballour er leder og praktiserende doktor. Og for en doktor! I noen nydelige sekvenser ser vi hvordan hun rolig og trygt kommuniserer med skadde og/eller traumatiserte barn slik at barneansiktene gradvis endres, fra frykt og smerte og sorg til glimt av smil og av en trygghet som visseligen er skjær som tynt, tynt porselen, men som er helt nødvendig.

Så er det Samaher, som gjør alt fra å sterilisere instrumenter og assistere ved operasjoner til å koke mat til sykehusets ansatte. Og kirurgen Salim, som i mangel på anestesi leter frem YouTube-opptak av klassisk musikk på mobilen, og kjører dem på full guffe mens han opererer. Sjelden har Mozarts Lacrimosa kjentes mer på sin plass.

Vi kommer så nær dem, så nær dem, og begynner å grine sammen med Amani og Salim når de utslitt etter å ha behandlet ofre for gass- og bombeangrep trekker seg tilbake for å slippe følelsene til, uten at pasientene ser dem. Men det som river hjertet ut av kroppen, er bildene av skadde, blødende, tause, redde, døende barn.

Amani fyller 30 år, og feires med nypoppet popcorn.

Det ville ikke vært til å holde ut om ikke regissør Fayyad hadde smettet inn noen lyse øyeblikk. Men det aller viktigste han gjør, er å vise frem dette menneskelige heltemotet, ukuelig og uselvisk. Folk som står i det. Helsearbeidere som midt i bombeangrep løper ut med bårer for å plukke opp de skadde. Kirurgen som opererer, selv om lyset går. Amani som sier til barnet at dette går helt fint, selv om vi vet at det neppe går særlig bra.

Avslutningsvis trekker Fayyad en direkte linje fra Amanis tanker etter at de må evakuere, til de tusenvis som druknet i desperasjon etter å slippe vekk fra dette helvetet.

Filmen er dansk coprodusert, og ville høyst sannsynlig nådd norske kinoer i en annen situasjon. Jeg håper NRK plukker den opp. For herregud, som vi trenger slike filmer.

Og ja: Evakuer barna i Moria-leiren. Nå. Gjerne noen tusen voksne også.

ARABISK FILMFESTIVAL: Rørende om krig og kjærlighet

1982 Manus og regi: Oualid Mouaness, Libanon

Historier om den første forelskelsen evner ikke bare å sende et halvgammelt menneske langt tilbake i tid, de rører også ved et utall strenger. Denne vakre, libanesiske filmen er intet unntak.

11 år gamle Wissam er forelsket i klassevenninen Joana, og strever hardt for å gjøre henne oppmerksom på sin kjærlighet. Å nå frem med budskapet forstyrres ikke bare av guttens sjenanse og bestekompisens forstyrrende glaning på Joana. En større forstyrrelse rykker stadig nærmere små og store på den private skolen like utenfor Beirut: Den israelske invasjonen.

Fotograf Brian Rigney Hubbard gjør nydelig bruk av tomme eller nesten tomme åpne plasser, som her.

Filmen bygger på Mouaness’ egne opplevelser og minner fra invasjonen i 1982, og foregår i sin helhet på skolen, i løpet av en eneste skoledag. Parallelt med Wissams strev for å nå frem til sin utkårete, følger vi de voksne – lærere og andre skoleansatte – med gløtt inn i deres egne kjærlighetsforviklinger, og – ikke minst – deres økende engstelse rundt det som skjer. Hvordan det som skjer skaper kjærlighetsforviklinger. Hvordan de voksne prøver å berolige og beskytte barna. Sentralt her står fabelaktige Nadine Labaki, skuespiller og regissør av filmer som Karamell, Hvor går vi nå? og den fantastiske Kapernaum – alle vist på norske kinoer.

Nadine Labaki i rollen som læreren Yasmine.

Dette er en film som starter i kategorien «søt», der vi tas med inn i Wissam og vennenes univers før vi langsomt dras videre over og inn i det større bildet, den overordnete faren som truer. Det gir en film der spenningen bygger seg gradvis opp, og det hjertesskjærende veksler mellom det rørende og det vonde mens vi ser en barndom i ferd med å briste

For oss som husker invasjonen i 1982, og som altfor godt kjenner implikasjonene og det ødeleggende utfallet, er det sterkt å se den fint utmeistlete blandingen av barnlig uskyld og voksen uro. Mouaness styrer langt unna nostalgien, selv om bildene er ladet med et spesielt, nydelig lys som bærer en slags lengsel i seg. Eller kanskje det bare trigger min lengsel etter lyset i Midt-Østen. Det kan også sees som en speiling av lille Wissam lengsel etter sin kjære, og etter å få erklært sin kjærlighet.

Fotograf Brian Rigney Hubbard fine kameraføring legger inn noen mellomstikk som gir assosiasjoner til Dag Johan Haugeruds bruk av åpne byrom og landskaper. Også i 1982 er rommene ofte tomme, gjerne for senere å bli fylt av aktivitet, eller med en flokk fugler som brått letter, som et bilde på så vel frihet som flukt, og med hint til jagerflyene som etter hvert fyller himmelen.

I sekvensene sentrert rundt Wissam, holdes kamera i stor grad i hans øyehøyde og innenfor hans univers. Her gjør filmen fin bruk av guttens fascinasjon for tegneserie-superhelter, særlig i sluttsekvensen, der guttens naive håp og fantasi møter den voksne tilskuerens bevissthet om og sorg over realitetene.

Wissam og kjiket Joana spilles av Mohamad Dalli og Gia Madi, og de er helt til å spise opp.

Filmen hadde internasjonal premiere på filmfestivalen i Toronto i høst, og var Libanons Oscar-kandidat. Med produksjonsstøtte fra norske Sørfond, er det også en film som kunne fått norsk kinodistribusjon, både på grunn av dette, og fordi tematikken er så allmenn og filmen så god. Men det kan være den dukker opp i andre visningskanaler. Se den i så fall.

ARABISK FILMFESTIVAL: Denne skulle hatt norsk kinopremiere nå. Slik gikk det ikke. Og det er fryktelig synd.

Papicha Manus og regi: Mounia Meddour, Algerie

3. april skulle denne feministiske knyttneven hatt kinopremiere. Om den nå blir blant filmene som likevel får strømmedistribusjon, er ikke godt å si. Foreløpig ser det ikke slik ut, men det sier jeg: Denne må på, for faen.

Kan noe så tilsynelatende overflatisk som mote være kvinnefrigjørende? Ja. Se bare på hva Coco Chanel gjorde med stoffer, bevegelsesfrihet, klesutrykk som både var feminine og androgyne. I Mounia Meddours film stikker det om mulig enda dypere.

Ja, dette er en film om mote, og hvordan mote og design kan være en skikkelig langfinger til dem som vil begrense jenter og kvinners klesstil og klesvalg. Men først og fremst er det en film om venninneskap, kvinnesolidaritet og en ubendig vilje til å ville være fri og uavhengig på totalt egne premisser. Papricha er religionskritisk så det holder, men – som i alle gode filmer med dette som tema – greier den å være kritisk og nyansert samtidig.

Nedjima og mammaen hennes i et av filmens mange varme øyeblikk.

Året er 1997. Algerie er ved et politisk og religiøst vannskille. Islamistiske grupper står bak en rekke dødelige attentater, presset mot kvinner om å kle seg «sømmelig» er massivt. Midt i dette står Nedjma, kalt Papicha, en ung student som i tillegg til fransk studerer motehistorie og motedesign ved universitetet.

Filmen tar løs med en energi som – uten sammenlikning for øvrig – minner meg om Abdellatif Kechiches Blå er den varmeste fargen. Alt i åpningssekvensen signaliserer det vi elsker med ungdom: Frekkhetens nådegave, livsglede og bejaelse, dans, klesstil, sminke, latter. Og så: Boom.

Et ømt eksempel på venninneskap.

Slik er egentlig filmen hele veien. Den fører oss inn i det bejaende, trassige, ukuelige, og så: Boom. Som tilskuer veksler jeg mellom å renne over av kjærlighet til disse jentene, til å måtte putte hjertet på plass med visne fingre.

Lyne Khoudri er helt fabelaktig i hovedrollen (jeg får lyst til å spise henne opp), men rundt seg har hun et helt menasjeri av unge kvinner som på sett og vis representerer ulike personligheter og strategier og livsvalg, men som aldri blir klisjeer og unyanserte typebeskrivelser, bare levende unge kvinner som i bunn og grunn er akkurat som du og jeg er, eller var, da vi var unge. De tar riktige valg, de tar feil valg. De forelsker seg. De er sårbare og kjempesterke.

Du heier på dem hele veien, og så gjør de som du tenker at de ikke må gjøre, og så gjør de som du tenker at de bare må gjøre. Og så: Boom.

Léo Lefèvres foto er tett på stoffer, farger, unge kvinneansikter; det siste på en måte som tar inn all besluttsomhet, gjensidig ømhet og omsorg, frustrasjon, angst, raseri, energi. Jovisst finnes det filmer som tematisk stikker dypere. Men denne stikker dypt nok, og har to i seg til å nå bredt. Hadde jeg hatt en datter, er dette filmen jeg ville gitt henne i bursdagspresang til 17.-årsdagen.

Og bare så det er sagt: Halvannen time etterpå griner jeg fremdeles.

ARABISK FILMFESTIVAL: Den palestinske humoristen

It Must Be Heaven Manus og regi: Elia Suleiman, Palestina

Voksne kinogjengere husker kanskje Elia Suleimans Gud griper inn fra 2002. Jeg husker den ihvertfall, og det sier sitt om filmens kvalitet. En grunn til at den sitter i minnet etter 18 år, kan være at det muligens var den første palestinske filmen jeg så. En annen kan være at den som politisk komedie – pakket inn i en kjærlighetshistorie – faktisk er genuint morsom. Så vant den også juryprisen i Cannes i 2002.

På Bergen internasjonale filmfestival i 2009 kom så Tiden som gjenstår, som jeg selv anmeldte og kalte «en uendelig trist satire, en komedie til å gråte av.» Her bruker Suleiman farens dagbøker og egne erindringer til å forme en fortelling som spenner fra 1948, da hjembyen hans Nasaret med overgitt til den nyopprettede staten Israel, til samtids-Palestina, med sine sjekkpunkter og forhatte mur. Innvendingen min var at filmen kunne vært en tanke mer fokusert, men at den byr på flere fabelaktige øyeblikk og tablåer. Det er en formulering jeg like gjerne kan bruke om hans siste film, It Must be Heaven, som ble vist i konkurranseprogrammet i Cannes i fjor vår.

Som i de to nevnte filmene, spiller Suleiman selv en slags hovedrolle i en film som denne gangen ikke har noen klart definert historie, men består av en rekke tablåer og scener. Her bruker Suleiman sitt eget, underfundige oppsyn og sterke elementer fra stumfilmen i en slags refleksjon over Palestina i dag. Det begynner i hjembyen, fremdeles Nasaret, hvorfra han reiser først til Paris, deretter til New York og Montreal. Underveis ytrer han såvidt jeg reigstrerte bare to ord. Det skjer når han svarer på drosjesjåførens spørsmål om hvor han kommer fra. – Nazaret, is that a country? spør sjåføren så. – Palestina, svarer Suleiman. Hvorpå sjåføren overbegeistres over det faktum at han ikke bare kjører rundt på den første levende palestineren han har møtt, det er attpåtil en palestiner fra Jesu fødeby. Dette er en av mange genuint vittige scener der Suleiman ofte foretar en odd kobling mellom de ulike landene og byenes særtrekk og hjemlandets identitet og situasjon.

Scenene og tablåene er absurde, søte, megetsigende. Av og til på en gang. Som når han sitter foran PC-en i et rom i Paris, med åpen altandør, og en sta og fryktløs liten fugl, muligens en spurv, stadig tripper inn på tastaturet hans – trass i Suleimans ulike forsøk på å jage den vekk. Andre ganger speiler de en uhygge. Som når Suleiman under en kjøretur på landsbygden blir tatt igjen av en politibil med sirener. Da den kjører opp på siden hans, ser vi to åpenbart narsisstiske politimenn prøve hverandres solbriller. Først etter en liten stund, ser vi at det i baksiden sitter en ung kvinne med bind for øynene.

På sitt beste er scenene usannsynlig velkoreograferte, enten det dreier seg om fransk politi på sagways eller mitt favoritt-tablå, der stumfilmens virkemidler virkelig kommer til sin rett: Suleiman entrer Central Park, og ser en hvitkledd engel – eller en kvinne utkledd som engel – stå ved bredden av en innsjø. Hun snur seg, tar av seg den hvite kjolen, snur seg igjen – nå iført et svart miniskjørt og et palestinsk flagg drapert rundt brystet. Fire politibiler kommer i rasende fart, en haug politimenn stormer ut og jager engelen rundt i parken – ofte hindret av all aktiviteten som foregår der. Musikere, en gjeng småbarnsmødre som gjør gymnastiske øvelser på rekke og rad mens de dytter barnevognen foran seg. Alt utspilt mens Leonard Cohen synger Darkness, en av hans siste og vakreste låter.

He is palestinian, but he’s funny, sier den meksikanske skuespilleren og regissøren Gael Garcia Bernal, som dukker opp som seg selv i en liten scene der han prøver å introdusere sin venn Suleiman for en filmprodusent. Bernal forklarer at Suleiman skal lage en komedie om fred i Midt-Østen. – That’s already funny, repliserer hun med fraværende mine.

Suleiman spekker filmen med fantastisk musikk, fotograf Sofian El Fanit bruker widescreen kamera til å fange landskap og opptrinn, ofte med den observerende regissøren i sentrum. Det er en film som overlater mye til seeren, av og til kanskje litt for mye. Men også dette er en film jeg vil huske, om ikke for helheten, så for fantastiske enkeltdeler.