Naturen fascinerer mest i dette australske krimdramaet

The Dry Regi: Robert Connolly USA/Australia Drama/thriller 1 time 57 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 27. august

Australia er et ufattelig fascinerende land å være i, og ufattelig fotogent. Det har en rekke regissører visst å trekke veksler på, inkludert Robert Connolly. Filmversjonen hans av Jane Harpers roman Tørken (som kom på norsk i 2017, ogjeg ikke har lest), plasserer seg til dels som en nåtidswestern; du har saloonen, det vil si baren på småbyhotellet, der slitne menn barker sammen og verbale konfrontasjoner finner sted. Du har småbyen Kiewarra, med en arkitektonisk stil som henter mange elementer fra 1800-tallets småbyer. Og du har det flate, tørre landskapet som strekker seg ut som en endeløs prærie.

Samtidig er dette på alle vis et moderne, nåtidig krimdrama der vår tids truende klimaendring ligger som som ramme rundt fortellingen. For Australias del handler det om ekstrem tørke og fare for skogbrann, og – i denne settingen – de mulige økonomiske konsekvensene dette har for særlig bøndene.

Sujettet i The Dry er relativt velbrukt og velkjent, og som krimdrama har det visse likheter med miniserien Mare of Easttown. Også her handler det om to forbrytelser, en i nåtid og en i fortid, som kanskje, kanskje ikke har sammenheng med hverandre. Også her handler det om en politietterforsker som er personlig involvert i hendelsene. Forskjellen er at Mare of Easttown hadde uvurderlig drahjelp fra Kate Winslets kantete, lukkede, psykologisk sammensatte og mentalt sårbare hovedperson og etterforsker, samt serieformatet mulighet til å grave dypt i materien. Slik sett er er det urettferdig å si at The Dry kommer til kort i sammenlikningen, for sammenlikningen er ganske urettferdig. Men også vurdert på fullstendig egne bein kommer The Dry ut som en middelmådighet. Mer om det senere.

Sliten småby westernstyle. Aaron (Eric Bana) er tilbake i bandomsbyen Kiewarra, som han forlot for 20 år siden.

20 år etter at han forlot Kiewarra under dramatiske omstendigheter, kommer Aaron Falk (Eric Bana) tilbake for å gå i begravelsen til barndomsvennen Luke. Omstendighetene er dypt tragiske. Luke skal angivelig ha drept konen Karen og deres mindreårige sønn, og deretter seg selv. En babydatter overlevde, og tas hånd om av besteforeldrene Barb og Gerry. De nages naturlig nok av uvisshet og tvil, og ber Aaron ta en titt på gårdsregnskapet for å se om det kan ligge økonomiske forklaringer til grunn for forbrytelsen.

I begravelsen møter Aaron også igjen sin gamle venninne Gretchen (Genevieve O’Reilly). I tenårene hang hun, Luke, Aaron og Ellie sammen som erteris. Så druknet Ellie i elven på mystisk vis og under omstendigheter som peker mot Luke og Aaron. Resultatet er at begge å lyver opp et alibi. Akkurat her er filmen psykologisk god og presis i måten den viser hvordan man som ung og ubefestet, ut fra omstendigheter og påvirkning, kan dras inn i noe man ikke ser konsekvensene av. Problemet i nåtid er at noen i småbyen vet at Aaron løy, og hater ham for det, og at mistanken fortsatt hviler på Luke, og derfor forsterker antakelsen om at han også drepte seg selv og familien.

Ungdomsvennene Aaron (Eric Bana) og Gretchen (Genevieve O’Reilly) møtes igjen som voksne og opplever en tiltrekning som muligens også var der da de var 20 år yngre.

Et interessant opplegg så langt. I god krimteknisk ånd avdekkes nye elementer gradvis, alt mens mistankens lys flyttes fra den ene til den andre til den tredje. Men i denne prosessen tyr historien også til noen litt lettvinte løsninger. Som figur utvikles ikke Aaron i særlig grad, i stedet knas han inn i rollen som først uglesett, deretter dagens helt. Peter Raeburs musikk er dundrende pompøs. Løsningen på det ene mysteriet oppleves lite troverdig og veldig overspilt. Løsningen på det andre vil mange skjønne veldig, veldig tidlig i filmen.

Eric Bana gjør jobben sin, verken mer eller mindre. Den som virkelig står ut, er unge BeBe Bettencourt i rollen som Ellie. Hun medvirker ikke i så fryktelig mange scener, kun i flasbacks når Aaron erindrer hva som skjedde. Men hun har en formidabel tilstedeværelse.

Dermed sitter jeg for min del igjen med en film «for oss som elsker Australia». Uten å overdrive gjør Connolly og sjefsfotograf Stefan Duscio fint bruk av det særegne landskapet i delstaten Victoria, særlig i kontrastene mellom frodigheten for 20 år siden – i samspill med den frodige og til dels uskyldige livligheten til de fire ungdommene – og det tørre elveleiet og ditto markene på nåtidsplan. Det bidrar til en forstyrrende stemning som filmen profitterer på. Dessverre profitterer den ikke nok på det til å gi The Dry tilstrekkelig kraft, filmatisk eller som historiefortelling.

Sjabby film i lekker innpakning

Reminiscence Manus og regi: Lisa Joy, USA, sci-fi/thriller/romantikk, 1 time 56 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 20. august

Jeg er ikke klodens største Hugh Jackman-fan, akkurat. Han er kul i rollen som Wolverine, men som den kongen av manglende mimikk han også er, syns jeg ofte han kommer til kort i en del roller. Så forventningene var ikke akkurat på topp.

Men jeg er veldig fan av science fiction. Action? Ok. Romantikk? Ikke fullt så mye. Ergo var det science fiction-biten som trakk, i kombinasjon med nysgjerrigheten på hva en relativt ung kvinnelig manusforfatter og regissør kunne tilføre sjangeren. Særlig fordi hun er en av medskaperne til Westworld, hvor hun også er produsent.

Åpningssekvensen skrur forventningene opp minst fire hakk. Ledsaget av Game of Thrones-komponist Ramin Djawadis flotte originalmusikk panoreres kamera i fugleperspektiv over Miami post katastrofen. Havstigningen har lagt deler av byen under vann og forvandlet gater til kanaler. Det er vått, det er grått, det er skittent og glitrende på en og samme tid.

Filmens visuelle uttrykk og produksjonsdesign fungerer fantastisk, og gir forventninger som aldeles ikke innfris innholdsmessig.
Alle foto: SF Studios/Warner Bros.

Etter hvert skal vi få vite at demninger truer med å briste. At det har vært utkjempet en grusom krig. At korrupte eiendomsbaroner lever fett på andres ulykke, og andres ulykke finnes i hopetall. I kjølvannet av dette har Nick Bannister (Jackman) og Watt, assistenten hans (Thandiwe Newton), skapt seg et levebrød ved å drifte en maskin som via strøm, en vanntank og noen injiserte remedier gjenskaper folks minner som hologrammer. Maskinen ble utviklet under krigen, og de to bistår også politimyndighetene i vitneavhør, ved behov. Men mest av alt er det et slags humanistisk (og underbetalt) prosjekt som ivaretar enkeltes behov for å holde fast ved minnet om hva de har mistet. Av lykke, av kjærlighet, av trygghet.

Thandiwe Newton i rollen som Bannisters assistent. Trass kvinnelig manusforfatter og regissør, er hun ikke tilgodesett med et eget navn på rollelisten, så jeg aner ikke om navnet staves Watts eller Whatts eller Wahtts.

En kveld, etter stengetid, ankommer Mae (Rebecca Ferguson), en smellvakker kvinne som har mistet nøklene sine. Bannister faller for henne, umiddelbart og katastrofalt. For etter at de har innledet et forhold, forsvinner hun brått, uten forvarsel og uten et spor. Tross advarsler fra Watt, begynner den mer eller mindre besatte Bannister å lete etter henne, for å finne ut hva som har skjedd, etter hvert også for å finne ut av hvem hun egentlig var.

Enda et eksempel på filmens fabelakige produksjonsdesign.

Frem til et stykke uti her greier Joy å skape en ikke ueffen film noir-pastisj, med Mae som klassisk femme fatale. Riktig nok har jeg lenge irritert meg over dialoger og replikker som lugger, og et plot som gradvis roter seg til. Men ok, tenkte jeg på et tidspunkt, dette er muligens en sjangerlek der Joy har satt tungespissen i kinngropen og tuller i vei. Men nei. Herfra dras vi over i et laaangt midtparti med et syltynt og ganske hullete plott, masse action og mye overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blod og blåmerker. Herregud som jeg hater overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blåmerker og blod. Hjelpe og trøste så lei jeg er av helteskikkelser med mirakuløse kropper og reflekser som gjør at de overlever drukningsforsøk og slag i hodet og fjorten uppercuter og sytten kroppsspark som ville fått normale mennesker til å spytte og spy og virre rundt med hjernerystelser og ribbeinsbrudd.

Vel. På mobilen har jeg et bilde av en graffiti som i sin tid sto på en vegg i Nygårdsgaten. «I don’t want our film to be realistic. I want it to be beautiful». Og jeg kjøper den. Hadde Reminiscense vært vakker, kunne jeg tilgitt bortimot alt det andre. Men nå kommer det aller verste, det som fikk meg til å legge bort notatblokken og bare gi opp: Joy vil åpenbart at filmen skal være vakker. Etter at Bannister har fått urimelig mye urealistisk bank og begynner å ane konturene av hva som skjedde med Mae og hvorfor, dytter hun den inn i en romantisk sumpmark av klisjeer, og hvor godtkjøpsfilosofien ruller som kvekkende padder ut av munnene på folk. Og ja, dette hater jeg også: Å se gode skuespillere som Newton og Tandy måtte stå med enten blafrende øyevipper og sløret blikk eller et livsklokt ansiktsuttrykk som ser ut som om det er kittet på med plastilin, og lire av seg vissvass med enten slepen, sexy stemme, eller malmtung «nå skal jeg si deg noe fryktelig vist og viktig-røst».

Nick Bannister (Hugh Jackman) bruker sin egen maskin til å gjenkalle minnet om sin elskede Mae (Rebecca Ferguson), femme fatalen og nattklubbsangerinnen som forsvant så mystisk.

Dette var filmens problem også i starten, da jeg trodde Joy drev og tullet. Hadde hun faktisk tullet, kunne alt det cheesy vært litt gøy. Etter hvert som jeg forstår at hun faktisk mener dette på ramme alvor, at hun vil at denne filmen skal være vakker, romantisk og klok, kjenner jeg bare mismotet bre seg. Også fordi det er så mye ved filmens visuelle uttrykk jeg faktisk liker. Utformingen av filmens urbane univers kaster så mange perler for svin at man kan gråte. Mye er åpenbart gjort digitalt, men dette er en av få ganger jeg sitter og ser slike effekter uten å tenke at ja, ja; litt digitalt ser det jo ut. Her skapes et fullstendig troverdig univers av et delvis sunket Miami i overgangen til et slags forvokst, amerikansk Venezia. Det er skittenvakkert og røft, det er lekkert, det er film noir og befolkede ruiner, det er skiftende miljøer, og jeg tror på dem alle og skulle ønske alt var laget til en helt annen film.

Stillferdig om parforhold og alzheimers

Supernova Manus og regi: Harry Macqueen Drama USA 1 time 33 minutter Tillatt for alle Norsk premiere 20. august

I en stadig voksende katalog over filmer om demens, skriver ikke Supernova seg inn blant de sterkeste. Sammenliknet med Florian Zellers The Father (med Olivia Colman og Anthony Hopkins) er den for lite original. Sammenliknet med Richard Glatzer/Wash Westmorelands Still Alice (med Julianne Moore) er den for grunn. Tematisk ligger den nærmere Sarah Polleys Away from Her, basert på en novelle av Alice Munro og med Julie Christi i den ene hovedrollen. I begge filmene handler det om hvordan alzheimers sykdom påvirker et langvarig ekteskap, og hvilke valg man tar i kjølvannet av dette.

Som ekteparet Sam og Tusker har Colin Firth og Stanley Tuccer en nydelig kjemi seg imellom. Så har da også de to skuespillerne være nære venner i årevis.

Voksne som vil ha en rolig, ettertenksom stund i kinosalen kan likevel ha glede av filmen. Dels på grunn av fint skuespill mellom Colin Firth og Stanley Tucci. Dels fordi store deler av filmen er spilt inn i britiske Lake District i Cumbria, et blendende vakkert landskap som minner mye om det skotske høylandet.

Den klassiske pianisten Sam (Firth) og forfatteren Tusker (Tucci) har vært gift i årevis. For to år siden ble Tusker diagnostisert med alzheimers. Nå er de på tur langs landeveien med bobil og hund, dels for å møte Sams søster og svoger (Pippa Haywood) og Peter MacQueen) og gamle venner, dels fordi Sam etter lang tid skal holde en konsert. Samværet og samtalene mellom Tusker og Sam bærer det umiskjennelige preget av langvarig kjærlighet: ømhet og omsorg, godmodig småkjekling og ditto erting, litt irritasjon. Men i dette tilfellet også en dypere bekymring. Hva kommer til å skje etter hvert som sykdommen fester et enda hardere grep?

Opprinnelig skulle Firth spille Tusker og Tucci ha rollen som Sam. Det var Tucci som foreslo at de skulle bytte roller.

I skildringen av dette står ikke overraskelsene akkurat i kø. Handlingen berører, slik kjærligheten mellom de to berører. Trass de smertefulle realitetene, er filmen fri for melodrama, og nydelig underspilt, full av ømhet og sorg. Den lar oss ane sykdommens konsekvenser, generelt og for Tuskers virke som forfatter spesielt. Men den dybdeborer ikke i dem, slik tilfellet er i Still Alice, som ser på hvilke konsekvenser tapet av språk får for lingvisten Alice. Slik sett gir ikke Supernova noe nytt perspektiv på alzheimers, som også særlig The Father gjorde. Den viser oss hvordan akkurat dette paret takler, eller ikke takler situasjonen. I dette vil jeg tro at gjenkjennelsen kan være stor, selv om ikke filmen overrasker som sådan.

Eventyrlig ridder-epos

The Green Knight Regi: David Lowery, USA/Irland/Canada, 2 timer 10 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 13. august

Jeg kjenner ikke middelalderdiktningen rundt kong Arthur, eller eposet om Sir Gawain and the Green Knight. Det er heller ingen forutsetning for å henge med og la seg beta av dette eventyret. Vil man, kan man jo lese seg opp på forelegget, om ikke annet for å se hvilke grep David Lowery gjør i sin tolkning. Men når filmen er slutt, får man uansett et visst inntrykk av hva han gjør med heltediktningen.

Dev Patel spiller hovedrollen som Gawain, mens Alicia Vikander har en dobbeltrolle – hun spiller både Essel, Gawains kjæreste, og den mystiske The Lady, som Gawain møter på et slott like før han skal møte Den grønne ridderen igjen.
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

Kongen så vel som morens trolldomskunstner spøker i bakgrunnen da unge Gawain (Dev Patel) melder seg for å duellere med Den grønne ridderen i et julespill på slottet. Ridderens krav er at om han taper, skal Gawain om et år møte ham til dyst i Det grønne kapellet, der Gawain er dømt til å møte samme skjebne som ridderen. Gawain hogger hodet av ridderen. Resten er en forunderlig reise for å fullføre spillet. Det lekes med tidsaspekter og tilstander på en av og til drømmeaktig, av og til febril måte som er dypt fascinerende. Ofte foruroligende, mye er gåtefullt, men her er også mye vittig – særlig i dialogene.

Mye er gjort digitalt, og det ser man. Men det ofte tåkete, litt diffuse kler stemningen i filmen. Store deler er filmet i Irland, og resulterer i storslåtte, vakre scener. Dette er ellers en film jeg har lyst til å røpe minst mulig fra. det er en film å hengi seg til. Man kan gjerne prøve seg på tolkninger, være seg av sekvenser eller filmen som helhet. Selv leser jeg det som en anti-heltefilm der mot sidestilles med det å akseptere sin skjebne i kjølvannet av valg man tok. Men her vil nok lesemåtene variere.

Store deler av filmen er innspilt i Irland, med storslått skjønnhet som resultat.

David Lowery er en bemerkelsesverdig filmskaper, med høyst ulike filmer på CV-en. Jeg husker hans langsomme, stemningsfulle 1970-tallsdrama Ain’t Them Bodies Saints (2013, omdøpt til A Texas Love Story) fra Biff, med fabelaktige Rooney Mara og Casey Affleck i hovedrollene. Mara og Affleck spilte også mot hverandre i den enda mer bemerkelsesverdige (og langsomme) A Ghost Story (2017), også den vist på Biff. Her går Affleck rundt som spøkelse mesteparten av filmen. Utrolig nok får både han og Lowery det til å funke som fy, i en vakker film som handler om sorg og tap og det å gi slipp, både på livet og den man elsket.

Ben Affleck som gjenferd i David Lowerys A Ghost Story

Regissøren er nå i gang med etterarbeidet på nok et eventyr – Peter Pan og Wendy, basert på J.M. Barries fortelling om gutten som nektet å bli voksen. Filmen ventes ferdig neste år. Så det er bare å glede seg, og håpe på norsk distribusjon.