Intrikat og fascinerende film noir

Decision to Leave Regi: Park Chan-wook Romantisk thriller Sør-Korea. Norsk kinopremiere 27. januar

Dette er ikke en krim du går til for å gjette deg frem til hvem som er morderen. Det er en krim du går til for å la deg suges inn i et fascinerende filmatisk univers. Først og fremst cinematisk, men også i måten Park Chan-wook håndterer den av og til forslitte film noir-sjangeren på. Du risikerer å bli forvirret. Jeg ble ihvertfall det. Slik sett er ikke Decision to Leave like umiddelbart tilgjengelig som Stoker (2013) eller Kammerpiken (2016), men den er minst like snedig, fiks (utelukkende positivt ment) og visuelt betakende. Innimellom er den også vittig. Veldig vittig.

Etterforskeren Jang Hae-joon (utsøkt spilt av Park Hae-il) lider av søvnløshet. Han synes på vei inn i en midtlivskrise, der også forholdet til konen muligens står på spill. Han etterforsker et drap i en bydel i Busan da et nytt, mistenkelig dødsfall skjer. En fjellklatrer er funnet død ved foten av et klippeformet fjell som, å herlighet – det er så fint – toppes av et tre som gir hele fjellformasjonen form av et bonsai-tre. Siden han var av de erfarne i fjellklatrerfaget, mistenker politiet noe kriminelt. Mistanken næres også av at enken, den kinesiske immigranten Song Seo-rae (like utsøkt spilt av Tang Wei) virker besynderlig uanfektet av dødsfallet.

Et vakkert eksempel på hvordan Park Chan-wook gjør vakker og kreativ bruk av speil.
Alle foto: Arthaus

Et i utgangspunktet enkelt og kjent sujett som Park Chan-wook gjør komplekst og intrikat. Ikke minst fordi Jang Hae-joon ganske snart blir mer interessert i å utforske følelsene sine for Song Seo-rae enn å etterforske henne, men også fordi han foretar visuelle forskyvninger og forflytninger som blant annet gjør at tanker manifesterer seg i tilstedeværelse. Slik manipulerer regissøren filmmediet like heftig som Song Seo-rae kanskje manipulerer Jang hae-joon (og andre rundt seg). Det gjør Decision to Leave til en film der du knapt kan blunke, i fare for å å glippe på en detalj, en forskyvning, en viktig tekstmelding i den utstrakte bruken av mobiler.

Både fortellermessig og visuelt mestrer Park Chan-wook alle klassiske knep, og han bruker dem virtuost, ofte på overraskende måter, og med svimlende resultater. Det siste blant annet når han insisterer på å følge den avdøde fjellklatrerens rute opp på toppen av klippen han falt ned fra. Resultatet er ikke bare knallvittig, det får oss med høydeskrekk til nærmest å besvime. Han griper begjærlig den filmatiske tradisjonen med kreativ utnytting av speil, og utvider den til også å omfatte vinduer og PC-skjermer.

Song Seo-rae og Jang Hae-joon på ett av sine mange møter, ladet av erotisk spenning.

Et annet eksempel på visuelle overraskelser som får en cineast til å juble: Når liket av Song Seo-raes ektemann ligger ved foten av fjellet med vidåpne øyne og ansiktet fullt av kravlende maur, ser vi i et glimt hvordan et smalt utsnitt av åstedet ser ut gjennom hans døde blikk, komplett med skyggeaktige maur. Wow.

Filmen er full av utsøkte, elegante, ofte vittige detaljer. Som at Jang Hae-joons skreddersydde dress er utstyrt med 12 lommer i jakken og seks i buksene. Se også nøye på interiørene, være seg i leiligheten Jang Hae-joon bor i når han jobber i Busan, eller den han deler med konen Jung-an (Lee Jung-hyun). Legg merke til hvordan det lekes med språk. Studer de interessante motsetningene og samspillene som oppstår når Jang Hae-joon flytter tilbake til den lille hjembyen Ipo, og får en noe maskulin kvinnelig kollega (Kim Shin-young) med et fysisk så vel som personlighetsmessig helt annet uttrykk enn ham.

Utsøkt eleganse preger både filmen og de to ovedpersonene.

 I et lite glimt viser regissøren oss at Jang Hae-joon leser Maj Sjöwall og Per Wahlöös bøker om Martin Beck, og sikkert har latt seg inspirere av den svenske politietterforskerens rettferdighetssans og nitide etterforskningsmetoder. Uansett er det et nydelig nikk til de to store krimforfatterne, som både fornyet og politiserte krimsjangeren.

Se hvordan fotograf Kim Ji-yong filmer Song Seo-rae med et kamerablikk som mimer Jang Hae-joons blikk på henne, og hans stadig voksende fascinasjon, ømhet og tiltrekning. Det gjør dette til en film som på usedvanlig vis kombinerer ømhet, vold og action, og spekker den med en følelse av at vi ikke alltid er helt sikre på hva vi ser og hva som skjer.

Slik kunne jeg fortsatt å liste opp alt som fascinerer med en film som kanskje ikke helt er for de som vil ha en historie som fortelles rett frem og har to streker under svaret. Det er en film som er såpass intrikat og detaljrik at den med fordel kan ses flere ganger. Jeg skal ihvertfall se den igjen.

Jøje meg for en vidunderlig film

The Fabelmans Regi: Steven Spielberg Drama USA. Avslutter filmfestivalen i Tromsø i dag. Norsk kinopremiere 3. februar

De som kjenner meg eller har fulgt anmeldelsene mine en stund, vet at jeg ikke er verdens største Spielberg-fan. Så i utgangspunktet så jeg The Fabelmans av tre grunner: Michelle Williams. Paul Dano. Og alt buzzet filmen har fått. Som kritiker prøver jeg å styre unna anmeldelser og omtaler, men man må ha levd under en stein det siste året for ikke å få med seg begeistringen som omgir filmen. Så jeg gikk til den med en neve forventning i den ene hånden og nysgjerrighet i den andre, som også holdt godt om en klype Spielberg-skepsis. Skepsisen ble gjort til skamme.

Dette er veldig nær Spielbergs egen beretning om barndom, oppvekst og veien til å bli en av verdens største filmregissører. Skrevet i samarbeid med Pulitzer-prisvinner Tony Kushner, dramatikeren som også har skrevet teaterstykket Engler i Amerika og manus til to av filmene jeg anser blant Spielbergs beste: Lincoln og München. Dermed er det godt mulig at Spielberg forskjønner, romantiserer eller lyver oss huden full, men jeg kunne ikke bry meg mindre så lenge han gir oss en så deilig film og fortelling å være i.

Samuel Fabelman (Gabriel LaBelle) og onkelen Boris (Judd Hirsch), en av dem som forsto Sams kunstneriske drømmer og ambisjoner.
Alle foto: Norsk film distribusjon

Spielbergs alter ego, Sam Fabelman vokser opp i Arizona sammen med to, etter hvert tre søstre, samt far Burt og mor Mitzi. To høyst ulike personligheter. Han er den rasjonelle dataingeniøren, hun den spontane, lekne og søkende kunstneren; en pianist som i 40/50-tallets USA ble tilnærmet slukt av datidens kvinnerolle som husmor og mor. Sam er altfor liten for filmen, og i utgansgpunktet skeptisk og engstelig da tar foreldrene tar ham med på Cecil B. DeMilles The Greatest Show on Earth (1952). DeMills film gjør akkurat det vi forventer at den skal gjøre i en film av og ihvertfall nesten om Steven Spielberg: Den åpner øynene hans – i dobbel forstand – for filmens eventyr og muligheter. Dermed er det gjort.

Tett på familien er også Burts beste kamerat og kollega, muntrasjonsrådet Bennie (Seth Rogen). Ikke overraskende gir Paul Dano og Michelle Williams helt nydelige tolkninger av Burt og Mitzi, deres ulikheter og store kjærlighet til hverandre. Den store utfordringen kommer da Burt får en enda bedre jobb i IBM og familien flytter til California – uten Bennie, som IBM ikke har plass til. Mitzi savner Arizona. Moren hennes dør. På skolen møtes Sam av antisemittisme. I en typisk tre-akters film er midtpartiet det hvor livets kronglete veier kommer klarest til syne.

Familien Fabelmans første møte med et leid hus i California signaliserer endringene som skal skje med dem etter at de har forlatt Arizona. Fra venstre: Sammy (Gabriel LaBelle), Mitzi (Michelle Williams), Burt (Paul Dano), Natalie (Keeley Karsten), Reggie (Julia Butters) og Lisa (Sophia Kopera).

Steven Spielberg er en filmforteller og håndverker av rang, og vet akkurat hva han skal gjøre til enhver tid innenfor akkurat den filmens rammer. Det er noe av grunnen til at jeg av og til ikke kan helt med enkelte av filmene hans. Håndverk og virkemidler blir for tydelige, det finnes ikke noe rufs, men ofte en litt for glossy eller søtladen overflate og atmosfære, og et veldig stødig, men ofte konvensjonelt filmspråk. Mye av dette kan innvendes her også, så akkurat hva som fanger meg med The Fabelmans er ikke helt enkelt å sette fingeren på. Men det er noe med hvordan han helt fra starten av fanger meg inn i fortellingen og gir meg en litterær følelse jeg elsker – følelsen av å være en i roman, i en fortelling som bretter seg ut og som jeg i dette tilfellet vet resultatet av og likevel ikke aner utgangen på. Det er noe med Danos skikkelse, en blanding av fysisk tilbakeholdenhet og mye, mye varme. Det er ikke minst Williams levende skikkelse og store spenn i personlighet. Og det har mye å gjøre med hvordan Spielberg leker med filmmediet, både som skapelsesprosess, kunstnerisk uttrykk og et sted for utforskning, oppdagelse, manipulasjon og forføring, og – med et litt stort ord – søkning etter sannhet.

Det gjør The Fabelmans til en deilig film å være i; en rik film som også er morsom, særlig hvis du har sans for jødisk humor og selvironi. I en strålende liten scene dukker David Lynch opp i rollen som den aldrende filmregissøren John Ford. En karamell å sutte på. Men jeg elsker også hvordan Spielberg bruker filmens struktur til å leke med sjangre. Her er mange doser klassisk modningsdrama. Litt romantisk komedie. En del high school-film med skoleball og det hele. En dose ekteskapsdrama. Mye hyllest til filmmediet, i tradisjonen etter Cinema Paradiso. Her er overskudd og lekelyst og en sluttscene der Spielberg erter seg selv. Og der ble jeg rent ut glad i ham, gitt. Selv om jeg for alltid kommer til å hate den kitschy, sentimentale War Horse.

Odda og Ousdal skinner i en vill, vittig og bisarr ny TV-serie

R.I.P Henry

Regi: Arild Fröhlich

Serieskapere: Linn-Jeanette Kyed og John Kåre Raake

Dramaserie i åtte episoder. Tilgjengelig på Viaplay fra 15. januar

En god dash Greys Anatomy og Akutten. Passe doser bitterhet, dødsangst og vestlandsk absurditet. Noen bisarre operasjoner, litt gryende romantikk og en god, men av og til vaklende balanse mellom det såre, vonde, rørende og det vilt vittige. R.I.P Henry sikter så bredt at den bare sneier enkelte steder, men midt i blinken på andre mål. Det kan godt vise seg å gjelde seerne også.

Odda utgjør altså (nok en gang) den maleriske og eksotiske rammen rundt historien. Forståelig nok. Fy fader for noen fotogene omgivelser!

En veldig, veldig, veldig god Mads Ousdal spiller Henry Johnsen, overlege på Odda sjukehus, der akuttavdelingen står i fare for å bli nedlagt. En arrogant jævel og særdeles dyktig kirurg som har meldt overgang til Haukeland Universitetssjukehus. Han må bare få tatt den der helseundersøkelsen de maser om der inne i Bergen.

Mads Ousdal gjør en av sine beste roller som kirurgen Henry Johnsen.
Alle foto: Viaplay

Men det er et problem. Henry har oppdaget at han lider av en uhelbredelig hjernesvulst, og har ett år igjen å leve. Og for å si det sånn: Verken sykdomsutredning eller forsøksvis behandling foregår helt etter boken.

I det ganske store og relativt fargerike miljøet i og rundt Odda sjukehus, er det ikke bare Mads Ousdal som er veldig, veldig, veldig god. Trond Høvik har en strålende rolle som Ola Nilsen, en alkoholisert einstøing som Henry tar seg litt ekstra av fordi han er fetteren til Henrys avdøde kone Elisabeth (Lena Kristin Ellingsen). Skikkelsen er fabelaktig, realistisk og presis, og Høvik tolker den med like deler kjærlig presisjon.

Julie Agnete Vang spiller den danske vikarlegen Agnes Olsen.

Julie Agnete Vang – Danmarks svar på Julianne Moore – er nydelig i rollen som den danske vikarlegen Agnes Olsen, et på alle måter grepa kvinnfolk som ikke lar seg pille på nesen. Ihvertfall ikke av Henry.

Og så er det veldig, veldig, veldig fint at serieskaperne gir luft og rom til alle bipersonene, befolker dem med dyktige skuespillere og slik lar hver og en få skinne, om så bare – for enkeltes del – i glimt. Det gjelder resepsjonisten Bodil, spilt med fynd og klem og bøtter med sjarm av Nina Lill Vestre. Det gjelder sykepleieren Kjellaug, spilt med tilsvarende fynd og klem og bøtter med sjarm av Silje Breivik – Norges svar på Merritt Wever (for de som har sett TV-seriene Nurse Jackie, Godless og Unbelievable).

Det gjelder sykehusdirektør Rosmary Van Der Beer, tolket med bisk autoritet av Janna Kari Kvinnesland. Og så har du selvsagt Arthur Berning som ambulansesjåfør Marius, Frank Kjosås som sykepleieren Petter og Andreas Cappelen som kreftlegen Thomas. De er jo alltid gode. Så også her. Men det er ekstra gøy å se så mange småroller besatt av relativt ukjente folk (nasjonalt ihvertfall), som gis mulighet til å gi jernet. Og som griper den så til de grader.

Lena Kristin Ellingsen har rollen som Elisabeth, Henrys avdøde kone som stadig dukker opp i de hallusinatoriske minnene hans.

Arnhild Litleré og Øyvind Angeltveit utgjør ekteparet Ellen og Leidar Samuelsen, gjengangere på sykehuset fordi han lider av et merkelig, gjentakende sykdomsutbrudd som går under navnet Gåten Samuelsen. Angeltveit er det gøy å se på skjermen igjen. Litleré har gjort det til sin spesialitet å spille en passe irriterende vestlandsk kjeftakjerring. Gåten Samuelsen løper som en unødvendig, men gøyal tråd gjennom episodene, og bidrar særlig til miljøskildringen av Odda. Og som et bidrag til å skildre personligetene til Agnes og Marius, som setter seg fore å løse gåten.

Mange kokker har bidratt i å koke i hop manus, noe som merkes innimellom på måten serien og episodene skifter i karakter og stemning. Det er ikke negativt ment. Det gjør R.I.P Henry litt ujevn, men bidrar til det jeg vil kalle seriens mangfoldige appell. Av og til plasserer den seg i kategorien bittersøt og rørende, av og til er den, som nevnt, vilt vittig. Av og til kombineres elementene. Som når Henry drar på et holistisk healingsenter for kreftsyke. Og så byr den på noe – ganske mange – bisarre, gørrete scener som absolutt ikke er for pyser. Som når Henry foretar en aldri så liten hjerneoperasjon på seg selv.

Akkurat denne scenen er kanskje ikke for alle.

Produksjonsdesignerne må ha hatt strålende dager på jobb. Ta bare campingvognen til dealeren Skakkjen (Morten Svartveit). Eller hjemmet til Ola Nilsen.

Vi vestlendinger får noen ekstra drops å sutte på. Kjersti Berge dukker opp i en bitteliten rolle som turguide (skjønt hun er vel kjent Norge rundt). Tidligere NRK-journalist Arild Sondre Sekse figurerer som reporter for Hardanger Folkeblad. Oddas ordfører Roald Aga Haug dukker opp i egen person på direktør Van Der Beers kontor for å diskutere akuttavdelingens fremtid.

Ved både å portrettere Henry, sykehusmiljøet og Odda, står serien i fare for å gape over litt for mye. Og gjør det kanskje av og til. Men i det store og hele synes jeg den lykkes, og lykkes godt fordi den ser på Odda og Vestlandet med et ganske tvisynt blikk. På den ene siden smellvakkert, på den andre siden som et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Samtidig er det eksotisk Vestlandsreklame herfra til Trolltunga, med smale veier, bratte fjell og dype fjorder.

Underveis ble jeg sittende og lure på om serieskaperne hadde hentet bitte litt inspirasjon fra Pål Bang Hansens thriller Bortreist på ubestemt tid, fra 1974. Også den foregår på Vestlandet, riktig nok i en ikke navngitt bygd, og innebærer et lik i en fryser. Det er ikke nødvendigvis sånn, det er mer slikt jeg morer meg med å tenke. Også fordi det viser utviklingen i så vel synet på Vestlandet, som tilfanget av skuespillere som reelt er og kan spille genuine vestlendinger.

Fra å utelukkende være en filmatisk og eksotisk kulisse, får Vestlandet, her Odda og omegn, være både en eksotisk og filmatisk kulisse og en karakter i seg selv. R.I.P Henry tar innover seg de politiske forholdene i utkanten, jfr nedleggelsen av akutten. Den tar innover seg den tiden en ambulanse bruker mellom Odda og Bergen, selv om den gjør et både dramaturgisk og humoristisk poeng av det. Ikke minst tar den innover seg det vestlandske lynnet, og den vestlandske humoren.

Så selv om jeg har innvendinger, er jeg mest av alt begeistret. Mer begeistret over enkelte elementer enn andre. Aller mest begeistret over Ousdal og resten av rollebesetningen. De fader meg skinner og briljerer.

Nok en flott serie basert på en Ferrante-roman

Verken som roman eller som Netflix-serie er De voksnes løgnaktige liv like bredt anlagt som Mi briljante venninne. Men den seks episoder lange fortellingen går inn i noen av de samme temaene. Også dette er en dannelseshistorie, men sett fra et annet perspektiv, og satt til en annen tid. Overført til serie, er også filmspråket annerledes. Til tider rent ut gløder bildene og scenene på skjermen. Stilen er energisk. Rytme, farger, lydspor, har en umiskjennelig 1990-tallspuls. Noen sekvenser sender tankene til Ettore Scola.

Ferrante holder seg i Napoli. Men hovedpersonen her, Giovanna, bor i en ganske annen bydel enn Elena og Lila. Som datter av en universitetsprofessor vokser hun opp i et vakkert hjem oppe i åsen. Men også her slår klasseperspektivet inn. Vi følger Giovanna gjennom et markant modningsår, og får tidlig et nydelig pek i retning tante Vittoria – en skikkelse som skal få betraktelig å si for Giovannas utvikling. Fylt av ungdommelig lede og rastløshet, hun er 14-15 år når vi møter henne første gang, sitter hun foran speilet og maler knallblå øyenskygge over det ene øyet. Hun gnages av å ha overhørt pappa Andrea kommentere at hun er stygg, at hun utvikler seg til å likne søsteren hans, som han forakter og ikke har kontakt med.

Fabelaktige Valeria Golino spiller tante Vittoria. Giordana Marengo gjør en nydelig debut som Giovanna.
Alle foto: Netflix

Når Giovanna oppsøker tante Vittoria (med knallblå øyenskygge), foretar hun også en klassereise. Ned fra åsen, inn i en leilighet ganske annerledes enn den elegante hun bor i selv (og som regissør Edoardo De Angelis utnytter filmatisk på like elegant, og slående vis). Inn i et liv som leves helt annerledes enn det livet Giovannas foreldre lever. Men hvorfor denne forakten fra Andrea overfor Vittoria? Er det skammen over å selv komme fra fattige kår? Er det skammen over Vittorias livsførsel og ideer, og evnen hennes til å gjennomskue andre? Og hva skjedde med armbånde Vittoria ga Giovanna da hun ble født, men som Giovanna aldri har sett?

Valeria Golino er et kraftverk i rollen som Vittoria, og en formidabel skuespiller. Jeg husker henne blant annet fra Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer (2019) og Paolo Virzìs Menneskelig kapital (2013). Jeg elsker hver scene hun er med i her, jeg elsker rollefiguren i all dens velde og nyanser. Skarpt tegnet, skarpt spilt. Det er også nydelige nyanser ute og går når det kommer til fortellingens mødre, inkludert Giovannas mor, Nella (Pina Turco). Lenge er det noe vagt ved henne, noe udefinert og vagt i hvordan hun posisjonerer seg overfor ektemannen og datteren, eller snarere mellom dem. Men etter hvert kommer det også her frem fine nyanser mellom det tydelige og utydelige, det bastante og det usikre.

Giovanna er ikke stygg, det er ikke derfor jeg får litt Den stygge andungen-vibber, her. Det handler mer om hvordan hun etter hvert står i spagaten mellom tantens folkelighet og foreldrenes borgerlige liv. Hvordan hun gradvis gjennomskuer de voksne. Hvordan hun utvikler seg fra en mutt, misfornøyd ungjente til en stadig rankere, mer og mer selvbevisst og tøff ung kvinne. Det er gjerne en del mannlige drittsekker i Ferrantes fortellinger, og Giovanna gjør seg kjent med noen av dem. Men kanskje faren tross alt har rett. Kanskje likner Giovanna sin tante, om ikke utseendemessig, så mentalt? – Hvis du vil bli voksen, bli kvinne, sier Vittoria til henne, – så må du slå deg. Bli såret.

Det er en livserkjennelse som kanskje er i ferd med å gå tapt.

Pina Turco spiller Giovannas mor Nella, Alessandro Preziosi har rollen som faren Andrea.

De voksnes løgnaktige liv er et av de fineste og mest nyanserte portrettene av en ung jente jeg har sett på på lenge. Man må ha sansen for serier som går sine egne veier, som gjerne legger en del slutninger over på seeren, som av og til er umiskjennelig italiensk og som samtidig dveler ved mange og talende detaljer og tidsmarkører. Det magiske er at selv om serien er så definitivt napolitansk, treffer og berører den meg på et personlig plan. Jeg ser min egen tenåringstid i Giovannas usikkerhet, strev etter identitet, søken etter egen plattform. Men jeg ser også meg selv i de løgnaktige voksne. Jeg har også, som voksen, tatt valg på egne vegne og ut fra egne behov, som har hatt vonde konsekvenser for andre.

Noen stilistiske grep blir litt overtydelige og repetitive. Likevel kommer dette ut som en gledelig overraskelse som – med sine seks ca timelange episoder – kan binges over to kvelder. Og som byr på en fascinerende og imponerende skuespillerdebut fra unge Giordana Marengo.

Hvis du bare skal se en dokumentar i år – se denne

Copyright © 2022 Participant Film, LLC. Courtesy of Participant.

All the Beauty and the Bloodshed Regi: Laura Poitras, USA, dokumentar. Norsk kinopremiere 13. januar

Ja, dette er en film om fotografen og aktivisten Nan Goldins kamp mot pillekapitalistene i Sackler-familien. Men den er så mye mer. All the Beauty and the Bloodshed er en kompleks livshistorie. En katalog over et kunstnerliv. Et miniportrett av et New York som ikke lenger eksisterer. En nekrolog over de som døde av AIDS. Et politisk kampskrift som på stillfarent, bevegende vis roper høyt om et system som beskytter de mektige og lar ofrene dø.

De som har sett Disney+-serien Dopesick, kjenner historien om Sackler-familien. Som kunstsamlere, og med et image som filantroper, fikk de navnet sitt knyttet til store samlinger på verdens mest prestisjetunge museer, blant annet Guggenheim, The Metropolitan Museum of Art og Louvre. Gjennom legemiddelfirmaet Purdue og salg av smertestillende OxyContin, tjente den allerede styrtrike familien seg enda rikere. Legemiddelet er sterkt vanedannende, og har forårsaket avhengighet og død hos tusenvis av mennesker. Nan Goldin er en av dem som ble avhengig. Som stifter av organisasjonen P.A.I.N har hun og medaktivistene to kampsaker: De vil ha Sackler-familien stilt personlig og økonomisk ansvarlig for opioid-epidemien. Og de vil ha Sackler-navnet fjernet fra museene.

Nan Golding og storesøsteren Barbara.
Foto: Nan Goldin privat

Filmens kompleksitet, poesi og styrke ligger i hvordan regissør Laura Poitras vever Goldin og P.A.I.Ns politiske aksjoner sammen med Goldins kunst og hennes livshistorie. Fra oppveksten på 1950-tallet i en dysfunksjonell jødisk familie i Bostons suburbia, der storesøsteren Barbaras skjebne i stor grad blir bestemmende for Nans. Veien hennes ut i livet, inn i fotokunsten, med sterk forankring i et miljø av mennesker som den gang ble sett som marginaliserte og grenseoverskridende. Skeive. Radikale, både politisk og seksuelt.

Underveis i filmen griper jeg meg i å sitte med en følelse av å være i en billedlagt roman. Bli lest høyt for. Det er noe med stemmen i filmen. Altså filmens egen stemme, og Nan Goldins. Det er noe med det svære materialet, den historiske dokumentasjonen av epoker, liv, skjebner, vevd sammen til et komprimert, levende og gripende manifest med en tydelig adresse.

Nan Goldin da hun jobbet på baren Tin Pan Alley i New York på 1970-tallet.
Foto: Nan Goldin privat.

Nans forhold til Brian endte med alvorlig mishandling.
Foto: Nan Goldin

Nan Goldins liv inneholder mange sterke erfaringer. En av dem er hvordan forholdet til kjæresten Brian endte med mishandling så alvorlig at den kunne kostet henne synet, muligens livet. Goldins fotografier av forholdet, før og etter, skriver seg inn i det jeg ser som filmens overordnede tematikk, vevd inn i Goldins familiehistorie, livserfaringer, AIDS- og opioid-epidemien : hvor ødeleggende fornektelsen er, enten den er privat eller politisk.

Det som også treffer meg, og treffer meg hardt, er Goldins tydelige formulering av hva det innebærer å være rusavhengig. Det treffer meg fordi jeg har hatt rusavhengige tett på i egen familie. Her formuleres det med enkle ord og klar og tydelig stemme fra en kvinne som har ressurser til å snakke på vegne av seg selv og tusenvis av andre, og som bruker denne stemmen til å frigjøre seg selv og andre rusavhengige fra skammen som omgir dem. Jeg håper mange, mange går og ser denne filmen.

Et underholdende spetakkel

Operation Fortune: Ruse de guerre Regi: Guy Ritchie, Storbritannia, actionkomedie. Norsk kinopremiere 6. januar.

Det var én grunn til at jeg sto tidlig opp og dro ut i en mørk, sur og regntung morgen for å se denne filmen: Aubry Plaza, stjernen fra The White Lotus og Emily the Criminal. En ny yndling, der. Jo da, Hugh Grant var litt trekkplaster, han også; men mer sånn hva gjør han nå for tiden? Og så kan jo Guy Ritchies filmer være ganske gøye. Og det er faktisk denne her.

Opplegget er latterlig velkjent. Du har et ukjent våpen som truer verdensfreden, eller stabiliteten om du vil, og som er i ferd med å falle i farlige hender. Du har en statlig sikkerhetstjeneste som hyrer inn knalltøffe og ganske shady agenter fra et privat sikkerhetsselskap. Og så braker det løs. Men akkurat det velkjente er noe av grunnen til at filmen er gøy. Her suppleres moroa ved at en big shot hollywoodstjerne hyres inn for å bistå agentenes undercover-operasjon mot den steinrike våpenhandleren som trekker i trådene.

Den steinrike våpenhandleren er Greg Simmonds, og spilles med fynd og klem av Hugh Grant – med fjeset fullt av brunkrem. Og ja, det skal være sånn. Og det er dødsvittig. Hele figuren er en fryd. Være seg måten Grant spiller ham, og hva som tillegges figuren. Det ligger et beksvart vidd bak veldedigheten han driver – salg av svindyre smykker til inntekt for barn som er foreldreløse som følge av krig.

Greg Simmonds (Hugh Grant) sammen med livvakten Emilia (Lourdes Faberes).
Alle foto: Dan Smith – STX GLOBAL – SF

Men vi må ikke glemme agentene. Orson Fortune, selvfølgelig spilt av Jason Statham, hvem andre. Full av fobier (bortsett fra dødsangst), og med sans for dyre årgangsviner. Dataspesialisten og hackeren Sarah Fidel, spilt med all den sofistikerte kulheten Aubrey Plaza besitter, her tilført en feministisk snert som gjør skikkelsen enda kulere. Samt JJ Davies, spesialist på langdistanse presisjonsskyting, spilt av rapperen Bugzy Malone.

Det kan skyldes alderen, det kan skyldes tiden vi lever i. Blir det for mye nedplaffing av folk på film, blir jeg uvel. Her er det som om Guy Ritchie føler på det samme. Eller vet at publikum kanskje føler det sånn. Så han orkestrerer en hyperelegant, herlig koreografert åpningssekvens der folk rett nok plaffes ned, men det er som om det hele skyggelegges. Derfor tar det også en stund før jeg legger merke til at du ikke ser en dråpe blod noe sted, bortsett fra det som renner fra en muligens knekt nese. Det gir de mange action- og skytescenene en dåm av illusjon, som om skuespillerne bare roper pang pang du er død! Det gjør Operation Fortune: Rus de guerre langt mer svelgbar enn David Leitch’ Bullet Train (2022), der humoren druknet i blod.

Orson Fortune (Jason Statham), Danny Franscesco (Josh Hartnett) og Sarah Fidel (Aubrey Plaza) undercover i Cannes.

Ritchie og medmanusforfatterne tuller med mye. De tuller med sykt rike folk. Med stjernefakter og stjernedyrkelse. Menn som seksualiserer og opptrer nedlatende overfor kvinner. Hollywood. Produsenten til den hyrede hollywoodstjernen Danny Fransceso (Josh Harnett) ikke bare heter Saul Goldstein, han likner også Harvey Weinstein. Og det i en film produsert av det som var Weinsteins eget selskap, Miramax.

Jeg ramlet litt av Guy Ritchie etter The Man from U.N.C.L.E., og er heller ikke Jason Stathams største fan. Men her syns jeg alt fungerer innenfor sjangerens rammer – nettopp fordi den opererer innenfor sjangeren med en skyhøy, sjarmerende og ironisk selvbevissthet.

Portrett av forfatteren som lidenskapelig ung kvinne

Emily Manus og regi: Frances O’Connor, Storbritannia. Biografisk drama. Norsk kinopremiere 6. januar

Ut over det rent overflatiske, kjenner jeg lite til Emily Brontës biografi. Eller biografien til søstrene Anne og Charlotte, for den del. Jeg kjenner bedre til Charlottes roman Jane Eyre enn Emilys Stormfulle høyder, og vet at de alle (i likhet med broren Branwell og søstrene Maria og Elizabeth) døde i ung alder av tuberkulose. Emily da hun var 30. Så var hun også en gåtefull skikkelse som levde isolert med sine søsken og sin far på prestegården i Yorkshire, og som verden faktisk ikke vet så mye om.

Frances O’Connor har med andre ord tatt seg store friheter når hun dikter frem en lidenskapelig kjærlighetshistorie mellom Emily og William Weightman (Oliver Jackson-Cohen), som jobbet som assistentprest for Brontë (Adrian Dunbar). Det er i tråd med manges antakelse. Ikke at hun hadde en affære med Weightman, men at hun må ha erfart den typen lidenskapelig kjærlighet hun skrildrer i sin første og eneste roman. Slike antakelser er strengt tatt å underslå fantasiens og forestillingens kraft; kanskje også kraften i å lengte etter en slik kjærlighet. Men la det ligge. Spørsmålet er om O’Connors diktning fungerer i den filmen hun har laget. Det gjør den.

William Weightman (Oliver Jackson-Cohen) og Emily Brontë (Emma Mackey) i et av mange romantisk øyeblikk.

I virkeligheten er det en litt større sjanse for at William Weightman og Anne Brontë hadde en affære, eller et særdeles godt øye til hverandre. Noe O’Connor inkorporerer i fortellingen. Alle tre søstrene lar seg åpenbart sjarmere av den kjekke teologen, og i flere scener går det intense blikk mellom Anne og William. Den sky og tilbaketrukne Emily nærer lenge en viss skepsis. Men det er en interessant dobbelthet i denne skepsisen.

Nå er ikke jeg den som lar sjansen til en lidenskapelig kjærlighetshistorie går fra meg, hvis den er godt fortalt. Og det er O’Connors. Men jeg syns skildringen av forholdet mellom Emily og broren Branwell (Fionn Whitehead) er langt mer interessant. Branwell skildres som en drikkfeldig sjarlatan, en mislykket maler og poet, men en frihetsbejaende sådan. Han introduserer Emily for rusens gleder, men mest av alt synes han å være en døråpner og inspirasjon for Emilys utvikling bort fra hva som forventes av henne, og inn i det hun vil for seg selv – og mestrer.

Familien Brontë skildres dels som en familie underlagt strenge normer og religion, dels som en livlig og fantasirik søskenflokk. Her er blant andre bror Branwell (Fionn Whitehead) sammen med tante Branwell (Gemma Jones), og Ann og Emily (Emilia Gething og Emma Mackey).

Det er i skildringen av datidens trange kvinnerolle og Emilys personlighet filmen er på sitt beste. På den ene siden sky, som nevnt, og påstått sær. På den andre siden en kvinne som ofte, og med utslått hår, vandrer rundt på hedene og heiene i Yorkshire. Som ruller ellevilt i gresset sammen med broren. Som ruser seg på opium. Som har et arsenal av historier inni seg, og som skriver vakre dikt. Filmen underslår det faktum at hun utga Stormfulle høyder under det mannlige pseudonymet Ellis Bell, et pseudonym som Charlotte fjernet da boken utkom på nytt etter Emilys død.

Til gjengjeld byr filmen på en scene der den tillærte kvinnelige hjelpesløsheten visualiseres på strålende vis. Søstrene Brontë har besøk av venninnen Ellen Nussey (Sacha Parkinson). De er ute og går tur. De skal forsere et steingjerde. Ellen må ha støttehjelp fra to menn. De små puselankene hennes kommenteres, de passer i hanskestørrelse fem år. Et regnskyll sender hele gjengen under et tre som ikke gir særlig ly, og de tre søstrene løper lattermilde og lekne gjennom regnet. Tilbake under treet står Ellen og William, hun med sjalet viklet inn i treets greiner. Fotografisk er scenen en genistrek, der de to under treet står litt kavete fastfrosset i bakgrunnen av bildet, mens søstrene løper og ler.

Det er et fascinerende eksempler på hvordan vinkler kan brukes filmatisk. Fascinerende er også O’Connors bruk av lyd. Plutselig stillhet. Lyden av vind som stadig assosierer til Stormfulle høyder, men som også brukes av William som et forførende bilde på lyden av hav – noe Emily aldri har sett eller hørt. Det er i det hele tatt en imponerende filmatisk kunnen over O’Connors film, særlig tatt i betraktning at det er skuespillerens debutfilm.

Emma Mackey gjør en strålende jobb i tittelrollen, uttrykksfull som hun er. Mange har kanskje sett henne i TV-serien Sex Education. Her viser hun nye sider av sitt talent, og bidrar sterkt til at filmen som helhet strekker seg ut over den kostymedramaet den sjangermessig plasserer seg i.

Kapitalisme med et menneskelig ansikt. Liksom.

Den elskverdige sjefen Manus og regi: Fernando León de Aranoa, Spania. Komedie. Norsk kinopremiere 6. januar.

Dette er Javier Bardems film. 110 prosent. 120. Med en fascinerende blanding av åleglatt sjarm, bittesmå virkemidler og perfekt fysisk pondus spiller han frem bedriftseier Blanco som en nesten ibsensk figur, ihvertfall hva livsløgn og selvbedrag angår. Skjønt selvbedrag; det er først og fremst de rundt ham han bedrar med sin faderlige, joviale fremtoning og vektlegging av lojalitet, av at de ansatte er familien hans, barna hans, fremført i et språk fullastet med flottenfeierske metaforer.

Når vi snakker om vektlegging. Vekter er akkurat det Blancos fabrikk produserer. Vekter av alle slag, fra små kjøkkenvekter til store industrivekter. Filmen underslår heller ikke noen av de mange metaforiske og visuelle mulighetene dette gir, men bruker dem for det de er verdt. Av og til er de også verdt ganske mye.

Blanco arvet bedriften etter sin far, slik han arvet rikdommen som fulgte med. Pling Thomas Piketty. En hel vegg hjemme hos han og hans elegante kone Adela (Sonia Almarcha), er viet priser og utmerkelser for eksellent bedriftsvirksomhet. Snart kan en ny få plass i samlingen. Bedriften er en av tre nominert til en høythengende hederspris, og i løpet av uken venter Blanco besøk av nominasjonskomiteen.

Jose (Óscar de la Fuente) har rigget til sin egen protestaksjon ved fabrikken. (Alle foto: Another World Entertainment)

Innmari irriterende da, at Jose (Óscar de la Fuente), en oppsagt fra regnskapsavdelingen, har slått leir på et offentlig område like utenfor fabrikken, med paroler og ropert og høylytte anklager mot Blanco. Jose er heller ikke den eneste som skaper trøbbel for den ærekjære bedriftseieren. I løpet av uken vokser køen av potensielle katastrofer. Og for å si det sånn: Blanco legger selv inn noen aksjer her.

Den elskverdige sjefen er ikke typen komedie man sitter og slår seg på lårene av. Filmen er mer lavtbrennende vittig, litt langsom i oppbyggingen før den tar av og kulminerer i noen ubetalelige scener. Toppunktet for min del er en middag hjemme hos Blanco og Adela, der nære gamle venner av dem er invitert sammen med sin voksne datter og kjæresten hennes. Da har Blanco nettopp fått vite at denne datteren er Liliana, bedriftens nyansatte praktikant som Blanco ikke akkurat har latt gå upåaktet hen.

Almudena Amor spiller praktikanten Liliana.

Filmens form er delvis såpeoperaens, men innenfor den rammen putter den en god dose passe besk, om ikke særlig subtil satire. Litt #metoo med en tvist og mye avkledning av en forløyet, rik og mektig mann med forbindelser. Det siste kan gjerne leses som en metafor for en kapitalisme som ikler seg et menneskelig ansikt, men som i sitt innerste vesen bare har sitt eget forgodtbefinnende for øyet, og som ikke skyr noen midler for å verne seg selv om det blir nødvendig.

Filmen vant nylig European Film Awards for beste komedie, og er blitt en formidabel suksess i hjemlandet. I Spanias eget Oscar, Goya awards, sanket den inn ikke mindre enn 20 nominasjoner. Den slo også Pedro Almodóvars Parallelle mødre i kampen om å bli Spanias Oscar-kandidat. Jeg syns Almodóvars film er mye bedre. Så kanskje populariteten til Den elskverdige sjefen speiler en politisk situasjon som filmen treffer blink på. Og for all del, noen dårlig film er det ikke. Bardos portrett av Blanco er en fest i seg selv.