Den store, fete racerbil-filmen

Ford v Ferrari Regi: James Mangold, USA, drama, 2 timer 39 minutter, 9 år. Norsk kinopremiere 29. november.

Du skal ikke avskrive Ford v Ferrari fordi du ikke har noe forhold til motorsport. Rett nok leste jeg tegneseriebladet Tempo som barn, inkludert serien om racerbilmiljøet i Le Mans, og jeg elsker Rush. Men sporten som sådan bryr jeg meg filla om. Likevel er dette en av de få gangene jeg har savnet en bøtte popcorn på pressevisning.

Så kan man si at motorsport bare utgjør filmens ramme. I realiteten er dette en film om en helt spesiell racerbilfører – Ken Miles, og dynamikken og samarbeidet mellom ham og den talentfulle kollegaen og bildesigneren Caroll Shelby. Og så er det en film om hvordan store kapitalselskaper utnytter mennesker og deres kunnskaper, uten nødvendigvis å ha forståelse og respekt for hva disse menneskene faktisk kan, men for å styrke sin egen posisjon, tjene penger, vinne over konkurrentene.

Men innenfor disse rammene varter filmen opp med de gudbedre meg feteste, mest velkoreograferte bilracescenene ever. Det er så fett å se, rent filmatisk, hvordan klipp, lydbilde og fotoarbeid i disse scenene går opp i en høyere enhet, og racet er så spennende – ihvertfall for de av oss som ikke kjente til historien og Ken Miles fra før – at jeg etter to og en halv time vaklet ut av kinosalen med kroppen i helspenn. Ikke kjentes de 160 minuttene lange, heller.

Matt Damon som Carroll Shelby. (Alle foto: Twentieth Century Fox)

Mye skyldes selvsagt Christian Bale og Matt Damon i hovedrollene. Damon er designeren Carrol Shelby, som hyres inn av Henry Ford II (Tracy Letts) for å utforme en bil som kan ta kampen opp mot Ferrari, og aller helst slå deres biler i det berømte 24-timersløpet i Le Mans. En jobb der han må legge strategier, både i møte med Ford himself og i møte med underdirektører som helst vil kjøre sitt eget løp, for å si det sånn.

Bale spiller den eksentriske villmannen Miles, briten med det ustyrlige temperamentet og den helt eksepsjonelle følelsen for racerbilers kjøreegenskaper og tåleevne, samt en like eksepsjonell kjøreteknikk. Det er en utfordrende og takknemlig rolle, for er vi ikke alle litt glad i disse folkene som kan føle teknikk helt fysisk? I tillegg til kjøreferdighetene er vel dette det eneste Miles har til felles med Formel 1-kjøreren Niki Lauda (nydelig portrettert av Daniel Brühl i nevnte Rush.)

Christian Bale spiller den eksentriske racerbilkjøreren Ken Miles.

Ford v Ferrari stryker med glans i Bechdel-testen, som måler kjønnsbalansen i filmer (og som jeg har en del innvendinger mot, det skal sies.) Filmen har bare en kvinne som ytrer seg som noe annet enn navnløs sekretær, og det er Mollie (Caitriona Balfe). Hun er henvist til rollen som Miles kone og moren til hans sønn, Peter ( Noah Jupe, som gjorde seg bemerket i grøsseren A Quiet Place), og hun får være lite annet enn dette. Bortsett fra i en scene der hun tar rattet i egne hender og viser eget temperament. Scenen er fullstendig plausibel handlings- og relasjonsmessig, men gir også en følelse av å være en smule plassert der for bøte på den ellers totale mannsdominansen.

Dette er ikke noe jeg skal holde mot filmen; at det er overvekt av menn i en film som foregår i et mannsdominert miljø på 1960-tallet er knapt til å unngå – da måtte de laget en helt annen film. En vektigere innvending er at den følger en ganske velkjent mal. Men igjen: Det er en mal som fungerer, ihvertfall hvis man ser dette som primært en underholdningsfilm. Psykologisk stikker den ikke særlig dypt, selv om Damon og Bale tegner strålende portretter.

Men så er jo også James Mangold en særdeles dyktig håndverker, med en rekke svært severdige filmer på CV-en, særlig Walk the Line (om Johnny Cash), og 3:10 to Yuma, en av mine favoritter når det kommer til nyere westernfilm.

Kvalmende og vakker

The Nightingale Manus og regi: Jennifer Kent, USA/Australia/Canada, drama, 2 timer 16 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 29. november

At jeg blir fysisk dårlig av en film hører til unntakene, men The Nightingale gjorde meg kvalm. Reaksjonen skyldes dels den realistiske og eksplisitte volden, dels den nærgående skildringen av brutalt kvinnehat og rasisme. Likevel er dette en film jeg anbefaler alle å se, selv om det gjør jævlig vondt å se den. Eller nettopp derfor. 

Aisling Franciosi gjør en fantastisk rolleprestasjon som den irske straffangen Clare.

Aisling Franciosi spiller Clare, og gjør det opprivende godt. Clare er en av mange straffanger som ble skipet over til Australia på 1800-tallet. Den unge irske kvinnen har sonet ferdig, er gift med en landsmann og har en liten datter. Men Hawkins, den hovmodige, britiske løytnanten hun tjener hos, trenerer papirene som viser at hun er fri – og oppfører seg for øvrig som om Clare var hans egen eiendom. Spilt av Sam Claflin står Hawkins frem som en slags legemliggjøring av ondskapens banalitet. Han er en middelmådighet på alle vis. Men han har altså denne makten som ligger i det faktum at han er hvit, bevæpnet og representerer den engelske kolonimakten.

Fryktelige ting skjer i kjølvannet av Clare og ektemannens forsøk på å få de nødvendige papirene. Halvgal av hat legger Clare ut på en risikabel hevntokt gjennom den tasmanske villmarken, ledsaget av Billy (Baykali Ganambarr), en aboriginer som kjenner området og kan lese spor – og som selv har erfart undertrykkernes nådeløshet.

Baykali Ganambarr spiller Billy, Clares guide.

Rammen er altså et hevndrama, men filmen strekker seg langt ut over det. Først og fremst er dette en nesten klinisk fremvisning av hvit mannsmakt i sin mest brutale form. Den er et feministisk kampskrift mot imperialisme, rasisme, misogyni og seksuelle overgrep. Jennifer Kent tvinger oss til å være vitne til maktutøvelsen slik den arter seg sett fra de maktesløses side, eller utøvd mot kroppene deres, bokstavelig talt. Når voldtekt skjer, holdes kamera tett opp til offerets ansikt. Når mennesker slaktes, rettes kamera mot vitnenes ansikter, forpinte av tilbakeholdt fortvilelse og raseri. Uhyrlighetene ville vært nærmest uutholdelig å bevitne om Kent ikke også hadde latt oss få være vitne til ofrenes rasende forsøk på å gjenerobre sin verdighet. Og om hun ikke hadde laget en så visuelt vakker film.

Sam Claflin har rollen som den brutale løytnant Hawkins.

Det ville, nærmest ugjennomtrengelige landskapet utnyttes for alt det har å by på av grønnsvær, tåke, uhyggelig nattemørke, lyder. Til tider er det som om landskapet speiler Clares martrede sinn. Og så er det den betakende skildringen av relasjonen mellom Clare og Billy, hvordan den beveger seg fra fiendtlig mistenksomhet til stadig større forståelse av hva de faktisk har felles, og til stadig større tillit. 

Jennifer Kent gjorde seg bemerket med den særegne grøsseren The Babadook (2014). På sett og vis er også The Nightingale en grøsser, bare mer uhyggelig enn de fleste grøssere – fordi uhyrlighetene den skildrer er faktiske realiteter. Det er også en på alle måter rasende film. Slik sett, og tematisk og filmatisk har den sterke likhetstrekk med Warwick Thorntons Sweet Country (2017). Også The Nightingale har islett av western; revisjonistisk i sin kompromissløse vilje til å fortelle historien fra et kvinneperspektiv.

Tokyo noir i regn og dagslys

Jordskjelvfuglen Regi: Wash Westmoreland, drama/thriller. Netflix

Dramatiseringen av Susanna Jones’ roman bryter ikke nytt land, men som typisk «lørdagsfilm» er den stemningsfull og gåtefull så det holder, og med et riktig nais musikkfølge – særlig en sekvens fra en bar med et band som leverer musikk jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hørt på ordentlig i 1989. Og så er det Alicia Vikander.

Vikander spiller Lucy Fly, en svensk oversetter som har gjort Japan til sitt nye hjemland, av grunner som avdekkes etter hvert, og som handler om mer enn kjærlighet til landets språk og kultur. Fly er ikke bare en gåtefull skikkelse, historien gjøres gåtefull ved at den hopper frem og tilbake i tid, og legger inn hint om et menneske forårsaker død.

Lucy (Alicia Vikander) dater fotografen Teiji Matsuda (Naoki Kobayashi).

Et tilfeldig møte med fotografen Teiji Matsuda (Naoki Kobayashi) blir innledningen til et kjærlighetsforhold, men også til undring for Lucys del. For hva skjedde med Sachi, den forrige kjæresten hans? Fotografiene han tok av henne gir noen hint.

Og så er det Lily Bridges (Riley Keough), relativt nyakommen til Japan, og forsvunnet, forstår vi ganske raskt. Men før det har Lucy og Lily blitt en slags venninner. Og Lily har kastet sine blikk mot Teiji.

Riley Keough er en allsidig og interessant skuespiller, her i rollen som Lily Bridges.

Slik sett er filmen en slags løk, som skrelles skall for skall og som i så måte kanskje ikke imponerer underveis. Men det er en stemning i filmen som jeg liker, slik jeg liker Vikander og Keoughs spill. De er to motsetninger, og de utfyller og kontrasterer hverandre, og under ligger et evinnelig skurr som trekker oss som tilskuere gjennom filmen.

Jeg elsker Alicia Vikander, selv i de mest mediokre filmene hun har spilt i. Den siste virkelig gode rollen hun hadde var kanskje i Ex Machina. Og Keough er en utrolig interessant skuespiller, se bare hva hun gjør i så forskjellige filmer som Mad Max – Fury Road, Logan Lucky, It Comes at Night og American Honey. I Jordskjelvfuglen former de to kvinneportretter som minner meg om disse kulene som setter hverandre i bevegelse. De er motsetninger, men det er også tiltrekninger her, et merkverdig samspill og motspill jeg gjerne skulle sett utforsket nærmere.

Filmen trekker store veksler på japansk estetikk og natur, og Kumiko Ogawa og Michael Wilkonson leverer et utrolig lekkert kostymedesign som både kommuniserer med det japanske og med slutten av 80-tallet, uten å bli åttitallsoutrert.

Lucy bringes inn til avhør etter at det som muligens er liket av Lily er funnet.

Wash Westmoreland har ellers en blandet filmografi bak seg. Jeg var ikke spesielt begeistret for Colette, men synes Still Alice er en anstendig og god film om å få Alzheimers i relativt ung alder. I Jordskjelvfuglen gjør han noe helt annet, og det holder syns jeg. Særlig fordi dette er en film noir som i stor grad foregår i fullt dagslys, og som har en interessant skru på fenomenet femme fatale, her i form av en homme fatal. Det er en vel så realistisk tilnærming når saken handler om forsvunne, trolig døde kvinner, og gir filmen et visst feministisk ferniss.

Den rehabiliterte rasisten

Skin Regi: Guy Nattiv, USA, biografisk drama, 1 time 30 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 22. november

Uansett hvor mange kunstneriske friheter som tas i denne dramatiseringen av Bryon Widners vei ut av et rasistisk, nynazistisk miljø, er det en historie som gjør et visst inntrykk. Ikke at jeg sitter igjen med et stort, innvendig wow, til det er Skin for lite vågal, filmatisk sett. Men som nesten rett-frem-fortalt historie er den helt ok, og med noen gode observasjoner og riktig fine skuespillerprestasjoner.

Skin har et åpenbart slektskap med Tony Kayes Oscar-nominerte American History X (1998), og selv om Jamie Bell ikke helt tangerer Edward Nortons rolletolkning, står det respekt av det nyanserte bildet av en type som både skremmer og som i bunn og grunn er sin egen fryktelige – og latterlige – klisje. Det gjelder for så vidt hele miljøet her. Voldelig, opphengt i norrøn mytologi, livsfarlig, brutalt, ekkelt, foraktfullt, her er det bare å pøse på. Det filmen lykkes i, er å på en enkel, men ikke usannsynlig måte forklare hvorfor og hvordan dette miljøet tiltrekker seg og radikaliserer unge, ubefestede, sinte, sårede sjeler.

For å si det kort: Miljøet tilbyr tilhørighet. En familie. Bill Camp spiller Fred «Hammer» Krager, en godt voksen autoritet som med tilsynelatende faderlig mildhet (sett fjorten ironiske hermetegn rundt det begrepet) styrer en gjeng «hvit makt-soldater» i Ohio i 2009. Vera Farmiga er fryktinngytende god som konen hans Shareen, eller Ma som hun kalles, forførerisk varm og omsorgsfull som familiens moderlige overhode, med tilbud om mat og varme bad og alt en forfrossen, utsøtt, hjemløs ungdom måtte trenge for å la seg lokke inn i en gruppe det er lettere å bli en del av enn å slippe fri fra.

Vera Farmiga som Shareen/Ma.
Alle foto: Another World Entertainment

Jeg kjøper denne forklaringen som en delforklaring på fenomenet. Men siden det manipulerende aspektet får så stor plass i Skin, blir nynazismen også forstyrrende lite farlig – i politisk forstand. Filmen er særdeles tydelig på hvor farlige disse folkene er. Men den virker noe unnvikende rundt det faktum at rasister og nynazister søker sammen i slike grupper og organisasjoner fordi de mener det de står for. Fordi de anser seg som en overmakt. Fordi de tror på en ideologi.

Å vektlegge dette i større grad ville kanskje gitt en helt annen film. Skin synes mer drevet frem av et ønske om å vise at av-radikalisering er mulig, at folk kan ta til vett, men at dette er en prosess som i beste fall er uhyre skakende, i verste fall livsfarlig for den som vil ut.

Bell spiller altså den høyst relle Widner, en slags alfa-hann og eldste-sønn i denne sammenrasktede familien, der vold og trusler om vold virker disiplinerende også innad. Ved en tilfeldighet treffer han Julie Price og hennes tre barn på en tilstelning. De trekkes mot hverandre, og forholdet deres blir en gradvis utløsende faktor i Widners prosess bort fra det destruktive miljøet. Alle som har sett den fantastiske Netflix-serien Unbelievable, kan merke seg at Julie spilles av australske Danielle Macdonald, som i serien gjør uutslettelig inntrykk som voldtekstofferet Amber Stevenson. Også denne gangen er hun særdeles god.

Danielle Macdonald som Julie Price.

Tegn og tatoveringer utgjør en viktig del av historien, både filmatisk og konkret. Widner jobber som tatovør, tatoveringer er en del av inntaksmarkørene i gruppen, og av identiteten. Samtidig er signalieffekten utad formidabel, her går man bokstavelig talt med identiteten, rasismen, nynazismen risset inn i huden. Å fjerne tatoveringene er smertefullt, og etterlater arr – i hvertfall i en periode. Dette utnyttes fint både som et frempek i filmen og som metafor.

Skin er er en helt alright og velspilt film, og gir en fin hommage til Daryle Lamont Jenkins (spilt av Mike Colter), antirasisten fra organisasjonen One People’s Project, som ble viktig for Widners vei ut, slik han har vært det for en rekke andre. Den gir en nøkkel til å forstå noen av faktorene som kan virke inn når særlig unge menn trekkes mot dette miljøet. Men det speiler ikke hele det store bildet.

Ren og skjær filmlykke

Okja Regi: Bong Joon Ho, Sør-Korea, drama/eventyr. Tilgjengelig på Netflix

Hva får en bortskjemt, kresen filmentusiast og kritiker til å se samme film to kvelder på rad? Det enkle svaret er at jeg så den alene først, og ble så begeistret at jeg ville dele lykken med mannen min, og det så fort som mulig. Men jeg begeistres av mange filmer, og det hører virkelig med til sjeldenhetene at jeg har så brennende lyst på et gjensyn så raskt. Så hva er det med denne filmen? Og hvorfor har jeg ikke hørt om den, siden den kom allerede i 2017?

Tilda Swinton som Lucy Mirando, i ferd med å lansere konsernets gigantiske hvitvaskingsprosjekt.

Inngangsporten var Tilda Swinton. Jeg ser alt Swinton spiller i, uansett. Så viste det seg at filmen er regissert av mannen bak Snowpiercer, som jeg elsket, og Parasitt, som en haug folk har snakket varmt om siden den vant årets Gullpalme i Cannes, og som kommer på norske kinoer på nyåret. Og så viser altså Okja seg å være et eventyrlig stykke filmlykke.

I en liten, uforglemmelig sekvens får vi Swinton i dobbeltrollen som tvillingsøstrene Nancy og Lucy Mirando. Men først og fremst får vi henne som Lucy, leder for et storkonsern som for å møte den kommende matvarekrisen utviklet en økologisk supergris – helt uten å ty til genmodifisering. Særlig. Liksom. Ha, ha, ha. Men folk lar seg villig lure og bedra av den rette lingoen, og som det blir sagt en passant: Folk kjøper kjøttet så lenge det er billig.

Grisen likner strengt tatt mer på en flodhest, men beistet har sin utvilsomme sjarm. For ti år siden ble grisunger plassert ut hos utvalgte bønder verden over. Deriblant Okja, som fikk et hjem høyt oppe i fjellene i Sør-Korea, hos Mija og bestefaren hennes. Og hvis noen skulle være i tvil: Okja er en høyt elsket gris, med nære bånd til Mija.

Skildringen av Okja og Mijas tilværelse i fjellene er av et kaliber jeg virkelig helst skulle sett på stort lerret. Regissør Bong Joon Ho og mesterfotografen Darius Khondji skaper dybder, nærhet, poesi i det storslåtte landskapet, det er så vakkert at jeg klyper meg i armen. Og det er en vidunderlig skildring av en uskyldstilstand som fort skal slå store sprekker.

Rollen som Johnny Wilcox må være en av de mest hysteriske Jake Gyllenhaal har gjort.

For nå skal grisene bringes til New York for å konkurrere om å bli selveste supergrisen. Gjør klar for Jake Gyllenhaal i en hysterisk rolle som Johnny Wilcox, forhenværende TV-stjerne i faget dyreprogrammer som nå har solgt sjel og skjorte til Mirando-konsernet og deres gigantiske grønnvaskingsprosjekt.

Paul Dano som Jay, lederen for ALF/Dyrenes frigjøringsfront.

Gjør klar for Paul Dano som dresskledd leder for Dyrenes frigjøringsfront. Gjør klar for en heidundrende oppvisning av PR-stunt, folk som har sine egne agendaer, snusk og fanteri over alt – men mest av alt: Gjør klar for An Seo Hyun, som spiller Mija. Blant alle stjernene (det er flere av dem, i små, vittige roller) er hun den store, store stjernen og heltinnen.

An Seo Hyun spiller Mija, filmens ubestridte heltinne.

Hun er til å spise opp, slik filmen er til å spise opp med alle sine referanser til amerikansk og asiatisk film, med ville energi, sin storartede humor og eventyrlige innpakning av en politisk agenda. Internasjonale storkonsern får på pukkelen, matvareindustrien får på pukkelen, dyrevernerne får på pukkelen, og er du ikke allerede vegetarianer, kan det hende du på et tidspunkt underveis i filmen vurderer å bli det.

Og nå fikk jeg søren meg lyst til å se Okja enda en gang.

Stemningsmettet og aktuelt fra Chile

Godt nyttår, Chile Manus og regi: Dominga Sotomayor Castillo, drama, Chile, 6 år, 1 time 50 minutter. Norsk kinopremiere 22. november

Originalt heter filmen Tarde Para Morir Joven – For sent å dø ung, og det skulle jeg ønske den var blitt hetende også på norsk. Selv om handlingen spiller opp til en stor nyttårsfeiring, gir den norske tittelen Godt nyttår, Chile i beste fall ingen assosiasjoner i det hele tatt. I verste fall gir den helt andre, mer forventningsfulle assosiasjoner enn filmens melankolske stemning kan stå inne for.

Litteraturen og filmhistorien er full av fortellinger om det som på engelsk heter coming of age, og som vi på norsk gjerne kaller oppvekstskildringer eller dannelseshistorier. Hvor presise de norske begrepene er, kan diskuteres. Det som for min del er udiskutabelt, er at disse fortellingene, på sitt beste, er noe av det fineste jeg vet å se på film. De beste filmene lander som presise små punktnedslag i et menneskes formative år, i den perioden i livet da vi kanskje er på vårt mest søkende og sårbare, tullet inn i et ullteppe av weltschmerz.

Demian Hernández spiller rollen som 16 år gamle Sofia.
Alle foto: Arthaus

Om ikke Dominga Sotomayor Castillos film skriver seg inn i sjangeren som uforglemmelig, så er den definitivt en av de mest stemningsfulle jeg har sett på lenge, og også en av de visuelt sett mest formfullendte. Fotograf Catalina Marín Duarte legger et varmt og likevel lett utvasket slør over bildene, som både korresponderer med det tørre, støvete landskapet historien foregår i, og gir et hint av nostalgi – uten at det blir påtrengende.

1989 går mot slutten. 1990 er et merkeår. 17 års diktatur er over. Fra nyttår tar den demokratisk valgte presidenten over. Dette nærmest uutalte bakteppet er av essensiell betydning for en film som fortellermessig kretser rundt de to 16-åringene Sofia og Lucas, og ti år gamle Carla. De vokser opp i et alternativt samfunn i skogen, på en høyde utenfor Santiago. I noen nydelige klipp sees byen som et funklende Soria Moria i det fjerne. Så er det også et sted Sofia lengter til; eller mer presist: hun lengter dit fordi det er der moren er, og hun vil flytte til henne.

Det er allmøte i det alternative samfunnet, og Elena (Antonia Zegers) planlegger nyttårsfeiringen.

Godt nyttår, Chile er ikke strukturert rundt noe klart plot, den er snarere drevet frem av en dirrende nerve, særlig eksponert gjennom Sofias lengsler og frustrasjoner og interesse for en annen og litt eldre ung mann enn Lucas, som på sin side forvirres av at hun glir bort fra ham. Så er det Carla, tiåringen, som bærer i seg så mange tiåringer jeg har sett og kjenner, at jeg blir helt svimmel. I filmens åpningssekvens løper hunden hennes, Frida, etter bilen som frakter barna til skolen. Den blir borte, men finnes tilsynelatende igjen i en sekvens som kanskje er filmens mest eksplisitt politiske. Carla og moren drar til byen for å lete etter hunden, og får vite at en som likner befinner seg i et heller fattigslig nabolag. De kjøper den fri, trass eiernes innsigelser om at det faktisk er deres hund. Så subtilt viser Castillo de sosiale ulikhetene i landet, og hulheten i det idealistiske, alternative samfunnet Carla lever i. Noe av det mest uforglemmelige i filmen, er da også Carlas tilbakeholdte tvil om hvorvidt hunden faktisk er hennes Frida.

Godt nyttår, Chile er en uhyre vakker film, full av nøye komponerte bilder.

Selve samfunnet disse menneskene lever i skildres også som en lagdeling, der de voksne aldri synes å være helt voksne, og barn og ungdom i stor grad går på selvstyr. Det siste gir av og til assosiasjoner til Sean Bakers fantastiske The Florida Project, selv om livsvilkårene de chilenske barna lever under tross alt er ganske annerledes.

Sofias tenåringsangst, drømmer og håp kan meget vel sees som en speiling av Chile som en slags demokratiets tenåring dette avgjørende året i landets historie. Hvordan det gikk, vet vi. Snart 30 år senere fylles Santiagos gater av rasaende, fortvilte folkemengder som demonstrerer mot sosial urett og stadig økende klasseskiller. Sett i lys av dette er Godt nyttår, Chile ikke bare en melankolsk, stemningsmettet film, den er også høyst aktuell.

Stillfarent om sorg

En hvit, hvit dag Regi: Hlynur Palmason, drama, Island, 1 time 50 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 15. november

Ingvar Sigurdsson har allerede innkassert et par priser for rollen som Ingimundur, og han vet vi er god. Filmens store overraskelse på skuespillersiden er Ída Mekkín Hlynsdóttir som barnebarnet hans, Salka. Hun fyller ut rommet ved siden av ham, og rommene hun er i, hun har en del fakter, men hun spiller uten fakter overhodet, med en naturlighet som imponerer og sjarmerer.

Sjarm er ellers et ord jeg ikke vil bruke i forbindelse med En hvit, hvit dag. Dette er en sorgtung film, en til tider dvelende film, og en film som ikke gir ved dørene. Den er ikke umiddelbart tilgjengelig, hvilket ikke betyr at den er utilgjengelig; bare at den bruker sin tid. Og det er fint.

Som Ingimundur svarer psykologen når denne spør hvem og hva han er: Han er mann, far, bestefar, politi. Snart forstår vi også at han er enkemann. I den lange åpningssekvensen har vi sett en bil kjøre på smale veier gjennom et tåkelagt landskap, før den brått skjærer ut i en sving, farer gjennom autovernet og ned i sjøen vi ikke ser. Mennesket i bilen skal vise seg å være Ingundurs kone.

Tiden som går fra det som kanskje var en ulykke, kanskje et selvdrap, manifesteres nydelig gjennom stillestående bilder av en bygning gjennom skiftende årstider og vær, mens hester gresser rundt huset. Bygningen er brukt til noe som nå er borte; det er i transformasjon. Det er Ingimundur som er i ferd med å bygge det om til bolighus for datter og svigersønn, Salkas foreldre.

Lik det islandske landskapet blir bygningen i seg selv en karakter i dette stillferdige dramaet, som rett nok inneholder noen kraftige, menneskelige utbrudd, men som mest av alt handler om tærende, uforløst sorg. I kjølvannet av konens bortgang får Ingmundur for seg at hun var utro, og han mistenker med hvem. Raseriet mot denne mannen synes å bli en følelse som, om den ikke setter sorgen til side, istedet blir noe han kan agere i forhold til på en måte han ikke makter når det gjelder sorgen.

Tittelen spiller på et islandsk ordtak om at på dager så hvite at landskapet går i ett, kan man høre de døde snakke. Og ser vi bak Palmasons visuelle stil og fortellermåte, er dette en relativt streit historie om sorg og sorgbearbeidelse. Palmason og fotograf Maria von Hausswollfs evne til å utnytte landskap, vær, bygninger, og å skape stemninger, gjør større inntrykk, sammen med Sigurdsson og unge Hlynsdóttirs spill. Det er noen uforglemmelige scener her, som av en steins ferd mot sjøbunnen, muligens en liknelse for Ingimars kones dødsferd samme veien, og tyngden i den hendelsen. Men som helhet etterlater ikke filmen – hos meg – samme uforglemmelige inntrykk som de beste av de siste årenes islandske filmer har gjort.

Ny knyttneve fra Ken Loach

Sorry We Missed You Regi: Ken Loach, Storbritannia, drama, 1 time 41 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 8. november

Med Gullpalmevinner Jeg, Daniel Blake (2016) rettet Ken Loach en rasende pekefinger mot et «velferdssystem» som mer enn å hjelpe mennesker, gnur dem ned i byråkrati og fattigdom.

I Sorry We Missed You følger han i samme spor, og denne gangen er det det moderne, privatiserte og brutaliserte arbeidslivet han viser konsekvensen av.

Bygningsarbeideren Ricky Turner (Kris Hitchen) har ikke kommet seg skikkelig på beina etter at han mistet jobben under finanskrisen i 2008. Løsningen, håper han, er jobb i et privat transportselskap. Det snedige, i alle ordets betydninger, er at han ikke får arbeidskontrakt, han blir franchisetaker. Han kjøper og eier selv den hvite varebilen han bruker på jobb – selv om den utstyres med transporselskapets logo og underlegges selskapets restriksjoner på bruk. Han er sin egen herre. Liksom. Særlig. Sannheten er at han er helt i lomma på Gavin Maloney (Ross Brewster), som eier selskapet og som gjennom pakkescanneren har full kontroll på sjåførene. To minutters pause, og den piper. Brudd på leveringsgarantien kunder har betalt ekstra for, og den piper. Maloneys muligheter for å bøtelegge «franchisetakerne» er mange, og han bruker dem alle.

Gavin Maloney (Ross Brewster) har full kontroll over selskapet, over franchisetakerne, og dessuten lommen full av sanksjoner om de ikke danser etter hans pipe.

På hjemmebane sliter Ricky og konen Abbie (Debbie Honeywood) med en tenåringssønn, Sebastian (Rhys Stone) som er i ferd med å skli ut av skolen. Yngstedatteren Liza Jane (Katie Proctor) er i stor grad overlatt til seg selv og pastamiddagene hun må varme opp i mikroen. Det betyr ikke at Ricky og Abbie er dårlige foreldre. De befinner seg bare i tidsklemmen fra helvete. Ricky med sitt pakkeleveringspress, Abbie i jobben som hjemmesykepleier, med arbeidstid fra 07.30 til 21.00, og to timer pause midt på dagen.

Abbie (Debbie Honeywood) på jobb som hjemmesykepleier.

Å herregud. Abbie er virkelig, virkelig hjemmesykepleieren du skulle ønske du ble tildelt den dagen du sitter gammel og skrøpelig i leiligheten din, og er avhengig av at noen hjelper deg på do eller med å stelle sår eller med middag eller hva det måtte være. Brukernes takknemlighet er ikke alltid like grenseløs som Abbies tålmodige omsorg. Mottoet hennes er at hun skal behandle klientene (hun hater ordet) som om hver enkelt var hennes egen mor. Og det gjør hun.

Men hvem gir Abbie omsorg? I Jeg, Daniel Blake er det en scene fra en matudelingssentral som får tilskuerne til å bryte sammen. I Sorry We Missed You er det en scene der der Abbie begynner å gråte mens en av klientene hennes ømt børster Abbies hår mens hun synger den gamle sangen Goodnight, Irene. Det er en hjerteskjærende vakker scene i en film som for det meste ellers er til å få skikkelig vondt i magen og bli drit forbannet av.

Ricky og datteren Liza Jane (Katie Proctor) i et lite, lykkelig øyeblikk.

Sorry We Missed You følger samme mønster som Jeg, Daniel Blake, og de to må helt klart sees i sammenheng. Loach har alltid laget sosialrealistiske filmer, han har alltid vært politisk, men i sitt 83. år synes det mer presserende for ham enn noen gang å knytte neven i raseri mot en politikk og et arbeidsliv som utbytter mennesker så brutalt, som gjør mennesker så maktesløse og som fullstendig fratar dem verdighet.

Kris Hitchen spiller hovedrollen som Ricky, bygningsarbeideren som søker seg over i transportbransjen for å berge økonomien.

Selv om Loach er så sint at filmen dirrer, er heller ikke dette en høyrøstet film. Den bæres oppe av en stillferdig, brennende solidaritet med og kjærlighet til menneskene den handler om. Den forteller nyansert og med varme og innsikt om en familie i ferd med å implodere under vekten av nyliberalismen, slik den arter seg i praksis.