Selv ikke gode Florence Pugh kan redde denne filmen

Don’t Worry, Darling Regi: Olivia Wilde, USA, drama/thriller. 15 år. Norsk kinopremiere 23. september.

Jeg har vært fan av Florence Pugh siden den fabelaktige TV-serien The Little Drummer Girl (basert på John le Carré like fabelaktige roman). Fascinasjonen ble befestet i Ari Asters Midsommar og Greta Gerwigs Little Women, og jeg kommer til fortsette å se alle filmene hun spiller i, selv om filmen som sådan skuffer stort. Og det gjør denne.

Det har ikke manglet på forhåndsbuzz etter at regissør Olivia Wilde ga Shia LaBeouf sparken, angivelig på grunn av dårlig oppførsel på settet. Han skulle spille Jack, ektemannen til Pughs hovedrolle Alice, og ble erstattet av Harry Styles (Dunkirk).

Chris Pine spiller den mystiske Frank, byen Victorys lederskikkelse. Regissør Olivia Wilde har selv en rolle som husmoren Buffy, Alices nærmeste nabo.
Alle foto: Warner Bros. Entertainment

De første bildene fra opptak antydet dessuten et 50-tallsmiljø til å sikle av for oss som har en svakhet for datidens estetikk (kvinnesynet ikke inkludert). At Olivia Wilde tidligere hadde regissert den smarte komedien Booksmart lovet også godt. Og for all del: 50-tallsestetikken innfrir til fulle med sin tilsynelatende isolerte og velregulerte forstadsidyll av bungalower og grønne plener, stilrene interiører, cocktails og sigaretter, cool jazz og de l-e-k-r-e-s-t-e kjolene du kan tenke deg.

Byen heter Victory, og ligger langt uti ørkenen. Her lever altså Alice og Jack i 1950-tallets ide om perfekt harmoni. Om morgenen kjører han og alle de andre ektemennene av gårde på jobb. Om ettermiddagen tas de imot med et glass whisky og et lekkert måltid av en plettfri hustru og husmor. Men vent litt. Men hva jobber de med, mennene? Hvem er egentlig denne Frank (Chris Pine) som fremstår som sjefen for det hele? Og de bannerne langs veien, ser ikke de ganske fascistoide ut?

Alice (Florence Pugh) er i ferd med å oppdage sannheten om den idylliske byen hun lever i.

Ting er altså ikke helt som det fremstår som, og det er Alice som begynner å ane at noe er fryktelig feil. Filmen kan godt ses på som en kommentar til et 2020-tall som på flere felt prøver å skru tiden tilbake, særlig hva angår kvinnesyn, og kvinners liv og rettigheter. Men skal slike kommentarer ha noen funksjon, må de ha brodd og originalitet. Det er Don’t Worry, Darling nærmest blottet for. Den plukker litt The Stepford Wives her, litt 1984 der, tilsetter en dash Black Mirror og en klype The Firm, og det mangler ikke på ambisjoner, men filmen går altså ikke i hop. Jeg burde bli fryktelig nysgjerrig på hva som skjuler seg bak den sukkersøte, glatte fasaden, hva som fremkaller de brå, jordskjelvliknende rystelsene som av og til inntreffer, eller svart/hvitt-glimtene Alice får av badedraktkledde kvinner som turner eller synkronsvømmer, jeg vet ikke helt. Og jeg lurer jo på hva som foregår, men mest av alt synker jeg bare lengre og lengre ned i kinosetet i en slags kjedsomhet som skygger mer og mer for nysgjerrigheten. Og når løsningen kommer, står den knapt til troende.

Det mangler ikke på tidsriktig 50-tallskoloritt. Tvert imot.

Da hjelper det ikke at Florence Puch legger bredsiden til og nok en gang viser at hun er en dyktig, gjennomproff skuespiller. Heldigvis har hun flere filmer på beddingen, blant annet i Christopher Nolans kommende og stjernespekkede Oppenheimer, og i Denis Villeneuves andre film i Dune-serien.

Forbanna drittfilm

Ticket to Paradise Regi: Ol Parker, USA. Romantisk komedie, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 16. september

Du vet sånne glatte, glamorøse filmer der hovedpersonene er vakre, vellykkede og så rike at de ikke et øyeblikk behøver å reflektere over sin privilegerte posisjon, langt mindre inflasjon, stigende huslån, mulig arbeidsløshet eller faren for å dratte et par trinn ned på klassestigen? Jeg hater dem. Og dette er en sånn film.

Jeg ante tegningen da jeg leste synopsis. Men jeg leste også George Clooney, og tenkte at det er tross alt september, det pissregner, Clooney drar til Bali, så helt ille kan det da ikke bli? Det kunne det. Jeg skulle blitt i sengen, sovet tre timer til.

Georgia (Julia Roberts) er kjæreste med den superkjekke franske piloten Paul (Lucas Bravo)
Alle foto: Universal Studios

Clooneys David har vært skilt fra Georgia (Julia Roberts) i 25 år eller noe sånt, men fremdeles greier ikke de to godt voksne, veletablerte menneskene fra det kapital- og kultursterke borgerskapet å snakke med hverandre uten å komme med syrlige stikk, krangle og kive eller minne hverandre på hvor bedriten den andre er.

Men de har altså en datter, Lily, nyslått jurist og på tur til Bali med venninnen Wren. Der treffer Lily Gede (Maxime Bouttier) en balinesisk, smellvakker sjøgressfarmer, og vips, så er bryllup varslet og foreldrene på vei for å forhindre at så skjer. Jeg får aldri tak på om deres motstand mot ekteskapet skyldes at Lily og Gede faktisk ikke har kjent hverandre så veldig lenge, om det ligger reelle eller innbilte klasseskiller og fordommer til grunn (Gedes familie er ganske vellykkede forretningsfolk), eller om årsaken ligger i det mest uttalte: at de ikke vil at datteren skal gjøre samme tabben som de selv mener de gjorde da de giftet seg med hverandre. Det eneste som er ganske klart, er at de begge er innstilt på å samarbeide, for en gangs skyld, om å sabotere bryllupet.

Maxime Bouttier spiller den balinesiske sjøgressfarmeren Gede.

Filmen illuderer altså å foregå på Bali, men er spilt inn i Australia. Hvor mye de respektive turistbyråene har spyttet inn inn i filmen aner jeg ikke, men valuta for pengene får de. Solnedganger, smellvakre strender, eksotiske templer, eksotiske tradisjoner, en liten slange i paradis – den viser seg å være relativt ufarlig, delfiner, en fargeprakt utav en annen verden, luksushotell og ideligen smilende, vennlige mennesker smøres ut over lerretet mens David og Georgia oppfører seg som idioter. Og mens vi visstnok forventes å synes toskeskapen deres er gøy. Den er ikke det.

Kaitlyn Dever har minimalt å spille på i rollen som Lily.

Knapt kan jeg huske sist jeg kjedet meg noe så inni regnskogen på kino. Alt er fullstendig forutsigbart, fra Clooneys oppsperrede øyne via Roberts mimikk til handling og replikker. Det står bare en manusforfatter oppført, men jeg får følelsen av at det er ca 12 stykker involvert, at de sitter rundt et bord med manusutkast foran seg og så sier den ene hvis han sier det der, så får vi inn litt satire rundt moderne kunst, og alle ler innforstått før neste sier hvis han sier det der, får vi inn litt om å ta vare på havet, og om det enkle, gode livet, alt i en replikk, og alle nikker imponert, og så sier den tredje hvis balinesiske svigermoren sier det og oversetter-datteren sier det, får vi inn en vits som nikker til Lost in Translation, og det går et wow gjennom forsamlingen.

Pappa David og mamma Georgia gjør gode mine til slett spill. Egentlig ankommer de Bali for å lage kvalm for datteren.

Trass nyforelskelse og klarerte omgivelser ville de fleste av oss blitt en skygge av oss selv omgitt av så bedritne foreldre som Georgia og David. Så jeg har en viss forståelse for at Kaitlyn Dever fremstår som en stiv og blek skygge av seg selv i rollen som Lily. Litt mer futt er det i Billie Lourds Wren, selv om hun er klippet ut av klisjeboken over frustrerte venninner. Den eneste scenen jeg kjente rykket bittelitt i engasjementet, er den der Georgia og David har en college-nostalgisk drikkekonkurranse med Lily og Gede, for så å kaste seg ut i heftig dans. Men det er mer et resultat av kjedsomhetens desperasjon etter noe mer energi enn den evige kranglingen byr på, og overhodet ikke nok.

Se heller HBO-serien The White Lotus, som nylig innkasserte 10 fortjente Emmy-priser. Ikke bare er den genuint morsom, den kaster også et infamt flomlys over klasseblindheten og privilegiene overklassen tar som en selvfølge, og som Ticket to Paradise er totalt blottet for refleksjoner rundt.

En helt skrekkelig danske

Speak No Evil Regi: Christian Tafdrup, Danmark, skrekk, 15 år. Norsk kinopremiere 19. september

Noen ytterst få filmer spidder deg med skrekk allerede i åpningssekvensen. Jonathan Demmes Nattsvermeren var slik, Clarice Starling/Jodie Fosters løpetur gjennom skogen, der pust og tåke gikk rett i ryggraden og huskes 30 år og en million filmer senere. Speak no Evil er også sånn.

Den åpner med en av skrekkfilmens mest velkjente troper – bilturen i mørket, på en øde vei. Har man sett sine grøssere værer man fare allerede her. Men oppå der legger komponist Sune Kølster et lydbilde som stikker skrekk inn i hver pore. Heldigvis varer ikke åpningen så lenge, du får pusten tilbake når scenen brått skifter til solfylte, smellvakre Toscana. Og bra er det, for du skal få bruk for den pusten du har.

Toscana, altså. Den dannede middelklassens våte drøm. Her ferierer ekteparet Bjørn og Louise med sin lille datter Agnes. Alt er gjenkjennbart. Småfrustrasjonene rundt hvilken restaurant man skal spise på. Den lette irritasjonen over enkelte andre gjester. Vinen. Maten, de pittoreske gatene. Så skjer det som av og til inntreffer. Man kommer i snakk med et annet par, gjerne med barn i samme alder som sitt eget. Umiddelbar kontakt og god stemning oppstår.

Patrick, Karin, Agnes, Louise og Bjørn idet den forsøksvis gode stemningen begynner å krakellere.
Alle foto: Another Worl Entertainment

Paret i dette tilfellet heter Karin og Patrick, sønnen Abel. De er nederlandske, sønnen er sjenert, men får god kontakt med Agnes. Bjørn trekkes mot Patricks maskuline selvsikkerhet. Nederlenderne bor landlig, sier som man gjerne gjør over et godt måltid mat og etter noen glass vin: Kom og besøk oss da! Og så, utpå høstparten, hjemme i Danmark, dukker invitasjonen opp i postkassen hos Louise og Bjørn. De stusser litt, men når muligheten for en helgetur til Nederland diskuteres på en vennemiddag, faller den helt selvsagte replikken: Hva er det verste som kan skje?

Noe av det geniale med brødrene Christian og Mads Tafdrups manus er akkurat dette: At alt til å begynne med er så gjenkjennelig. Det meste som sies, kunne du i samme situasjon sagt selv. Så, ved ankomst til Karin og Patricks landlige enebolig strammes skrustikken ørlite. Ikke slik at det er ekkelt, bare bittelitt ubehagelig og … rart. Som at Patrick insisterer på at Louise skal smake på den aller beste biten av villsvinet han har grillet. Enda han godt vet at hun er vegetarianer. Eller måten han snakker til Abel på. Den underlige sengen de har rigget til for Agnes på Abels rom.

Samtidig er verken Bjørn eller Louise nødvendigvis supersympatiske. Bjørn (Morten Burian) virker ofte ukomfortabel i rollen som ektemann og jovial danske, men evner ikke å tre ut av forventningenes grep. Louise (Sidsel Siem Koch) virker ganske selvtilfreds, litt firkantet og korrekt, og noe dømmende og lite fleksibel. Patrick (Fedja van Huêt) har på sin side glimt av varme og imøtekommende sympati. Det gjelder også Karin (Karina Smulders).

For å si det sånn: Skal du se Speak No Evil, bør du ha ganske gode nerver. Ikke forvent tradisjonelle bø!-situasjoner og sjokkscener. Her kommer mageknipet og skrekken snikende etter hvert som den forsøksvis gode stemningen blir dårligere og dårligere, og danskenes ønske om hygge blir mer og mer uhyggelig i takt med Karin og særlig Patricks stadig mer underlige oppførsel. Det skjer på en måte som både er nesten uangripelig og samtidig ekstremt inngripende, og gjør det vanskelig for Bjørn og Louise å si ifra på forsøksvis høflig vis. Og verre skal det bli.

Patrick og Bjørn slipper det maskuline primalskriket løs.

Tafdrup skal ha hatt som mål å lage Danmarks mest ubehagelige film. Og det greier han til overmål. Så er spørsmålet: Vil han noe mer med filmen enn bare å skape ubehag, uhygge og skrekk? «Speak No Evil» er blitt sammenliknet med så vel Michael Hanekes Funny Games som Ari Asters filmer. Tafdrups film mangler Hanekes bitende kritikk av vold for underholdningens skyld, traumet og tragedien som hviler under Hereditary, og Midsommars humor og kultkritikk. Speak No Evil kan muligens ses som en film om frykten for andre, for fremmede, enten slik den ble skapt – eller forsøkt skapt, som forebygging – under pandemien, eller generelt. Den kan også ses som et rått bilde på en menneskeforakt som gjør det mulig for en gruppe mennesker å grovt utnytte og undertrykke en annen gruppe. Et spor ligger trolig her: Når Bjørn spør Patrick hvorfor de gjør dette mot dem, svarer Patrick: Fordi dere tillater det.

Uansett om man ser filmen som et skrekkinngytende eksempel på ondskap, som en samfunnskritisk allegori eller utelukkende som en film som vil sitt publikum vondt, er det ikke til å komme forbi at den er uhyggelig vellaget. Både fordi den snurrer seeren rundt lillefingeren, og fordi den er særdeles velspilt og fantastisk fotografert. Den meritterte fotografen Erik Molberg Hansen veksler mellom å panorere scener og landskap og å skape klaustrofobiske interiørscener. Filmen drar deg mot en slutt du vet at kommer, du har både sjangeren og flere frempek å forholde deg til. Men når den kommer, er du likevel ikke forberedt på det som skjer.