West Side Story Regi: Steven Spielberg, USA, musikal, 2 timer 36 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 10 desember
Planen var å se Jerome Robbins og Robert Wise original fra 1961 på Cinemateket før jeg så nyinnspillingen, for å hva Spielberg eventuelt har gjort annerledes. Så ble jeg syk, og måtte ty til enkeltstående youtube-klipp. Så for dere som husker originalens berømte åpningsscene: Spielberg starter et annet sted, og det er også en flott åpning. Fra bakkenivå til fugleperspektiv og tilbake igjen kjører Janusz Kaminskis kamera over et saneringsstrøk som vi snart ser er i ferd med å spise seg innover i bydelen gjengene Jets og Sharks rivaliserer om. Så henter Spielberg inn originalens ballspill, og vi er i gang.
Alle foto: 20th Century Studios
Saneringsstrøket likner en krigssone. Slik etableres og kobles den etniske konflikten effektivt og elegant, visuelt, metaforisk og konkret, til en truende gentrifisering som gjør begge at begge gruppene er utsatte og sårbare, på hvert sitt vis. For puertoricanere ligger det likevel et ekstra lag av rasisme her. Det jeg umiddelbart, og på spinkelt grunnlag syns er mer elegant i originalen, er Jerome Robbins’ koreografi. Ihvertfall i åpningsscenen. Også Justin Pecks koreografi er flott, men den er langt mer energisk og «utagerende», for å si det sånn.
Som kjent er West Side Story en modernisert utgave av Shakespeares Romeo and Julie, med balkongscene og det hele, men nå med skikkelsene Tony og Maria i sentrum. Han amerikaner med polsk bakgrunn, hun puertoricaner. I Spielbergs versjon får Tony en tydeligere bakgrunnshistorie enn i originalen. Han har nettopp sonet et år i fengsel for å nesten ha slått en annen ihjel. Tidligere sentral i gjengledelsen i Jets, prøver han nå å holde seg unna rivaliseringen og slåssingen. Han er tatt i varmen av Valentina, som han jobber for og bor hos. Hun spilles nydelig av Rita Moreno, som i originalen hadde rollen som Anita, Marias søster (som også er gift med Sharks sentrale gjengleder Bernardo). Ansel Elgort, David Alvarez og Ariana DeBose gjør anstendige roller som Tony, Bernardo og Anita. Rachel Zegler er en bedårende Maria. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Nathalie Wood.
Som musikal veksler West side Story mellom fargerike, ekspressive og energiske dansenumre som kan ta pusten fra deg, og mer lyriske og intime scener og sangnumre. Med ett unntak syns jeg de «store» scenene fungerer bedre enn de intime. Det skyldes trolig skuespillet, som ikke alltid er på høyde med sang- og danseferdighetene. Unntaket er scenen der Tony og Maria verbalt og sanglig inngår en ekteskapspakt. Der fungerer alt, og kamera våger en intimitet som skiller seg fra en ofte litt distansert posisjon. Noe som selvsagt er nødvendig for å få de store, folkerike dansescenene til å fungere, men som like ofte skaper avstand på det menneskelige plan.
For en som er vokst opp med den ikoniske musikken, er det vanskelig å gjøre en nøytral vurdering. Men det slår meg hvor spesifikk 50-talls Leonard Bernsteins musikk er (med tekst av nylig avdøde Stephen Sondheim), samtidig som den er aldeles tidløs. Å sitte og vente på elskede numre som Maria, Somewhere, I Feel Pretty og America er ganske enkelt deilig. Deilig er det også å nyte Paul Tazewells kostymedesign, overdådig og fargerik der det trengs, neddempet der det er naturlig.
Denne versjonen av West Side Story er ikke nødvendigvis en musikal som griper meg, selv om den er slående og deprimerende aktuell i sin fremvisning av meningsløs vold, rivalisering, rasisme og sosial kontroll. Nettopp disse aspektene gjør den likevel verdt å se. Men det er de overdådige og fargerike dansenumrene, og Rita Morenos Valentina, som sitter igjen på netthinnen.
Sørensens filmservice 