Det er bare å glede seg til denne nydelige filmen

Lille mamma Manus og regi: Céline Sciamma, Frankrike, drama, 1 time 12 minutter, tillatt for alle. Kinopremiere 29. oktober/førpremiere på Biff.

Fra debutfilmen Vannliljer, via Tomboy til Girlhood har Céline Sciamma vist en unik evne til å formidle jenters liv og ulike stadier; aldersmessig, emosjonelt, seksuelt, i familiære og samfunnsmessige sammenhenger, og med et særdeles følsomt blikk og et like følsomt kamera. Portrett av en kvinne i flammer handlet om voksne kvinner i en tid da kjærlighet mellom kvinner var forbudt. Så langt står den som hennes store mesterverk. Det tar ikke glansen av de «mindre» filmene. Sciamma er en av mine store favoritter, og jeg gikk til Lille mamma med store forventninger.

Mamma (Nina Meurisse) og Nelly (Joséphine Sanz) leser barnebøker fra da mamma var liten.
Alle foto: Arthaus

Den skuffer ikke. Tvert imot. På et tidspunkt satt jeg omtrent med hjertet i hånden. Sciamma er her tilbake i det «mindre» formatet, det vil si stillferdig, poetisk, følsomt, vakkert, og med dyp følelsesmessig gjenklang. Jeg vegrer meg for å skrive «mindre», for selv om hun her ikke pensler ut det samme maleriske lerretet som i Portrett av en kvinne i flammer, er Lille mamma en film jeg ikke har greid å slippe siden jeg så den for et par dager siden. For meg er det selve kjennetegnet på en «stor» film, selv om formatet ikke er storslått.

Åtte år gamle Nelly (Joséphine Sanz) har mistet bestemoren sin, og drar sammen med sin mamma (Nina Meurisse) og pappa (Stéphane Varupenne) tilbake til mammaens barndomshjem for å pakke ned og rydde ut. Hun fascineres av morens pikerom, av det hun har hørt om da moren som liten jente bygde hytte i skogen. Hun vil vite mer, men moren er i sorg, er fraværende, og reiser til slutt for å overlate nedpakkingen til ektemannen. Nelly søker ut i skogen, for å prøve å bygge samme hytten som moren bygde.

Pappa (Stéphane Varupenne) tar skjegget, siden bestemors hus byr på så fine barberingsklenodier.

Rammen er så enkel, så enkel, og det Sciamma gjør er så fint, så fint. Om noe er storslått, er det hennes evne til å bygge sammen fortid og nåtid med små og effektive virkemidler. Og så gir hun oss en eventyrskog. Farget gyllen av høstløv og høstsol. En skog å utforske, bygge hytte i, sitte helt stille i. Hun drar oss inn i en barnlig forestillingsverden, full av nysgjerrighet og innlevelsesevne og empati. I samspill med Joséphine Sanz’ tvillingsøster Gabrielle lar hun de åpne, uforstilte jenteansiktene speile nåtid og fortid i en fascinerende og rørende lek med tidsplan, med iscenesettelse, med jenters lek og latter, og hun gjør det på en måte som sender meg i loop tilbake til egen barndom, til egen lengsel etter å forstå min fraværende mor og forestille meg hennes barndom. Hun risser opp tre generasjoner kvinner – bestemor, mor og datter – og lar dem flyte inn i et tidsmessig fellesskap skapt i fantasien og næret av – tenker jeg – den lengselen man som voksen kan kjenne etter å vite mer om sine formødre. I bunn og grunn er Sciammas film en nøyaktig beskrivelse av avstandene som ligger mellom oss, selv i så nære relasjoner som mor og datter, og vår stadige streven etter å viske ut denne avstanden og komme nær det som kan være så vanskelig å komme nær.

Å lage pannekaker, med masse fjas og fnis. På vakrere vis blir du ikke brakt tilbake til din egen barndom.

Lille mamma er en film du egentlig ikke behøver å vite mer om. Du skal bare gå og se den. Med alle sansene åpne. Og gjerne med hjertet i hånden.

Stillferdig og gripende

Alltid nære deg Manus og regi: Uberto Pasolini, Italia/Storbritannia/Romania, drama, 1 time 36 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 8. oktober

Vindusvaskeren John er 34 år gammel, og skal snart dø. Han må finne en adoptivfamilie til sin tre-fire år gamle sønn Michael, som han er alenepappa for. Men hvor finnes de ideelle foreldrene?

Med sin hjerteskjærende tematikk er Alltid nære deg er en film der mye kunne gått galt i hendene på feil regissør. Men Uberto Pasolini trår ikke feil et eneste sted. Nennsomt styrer han unna all sentimentalitet. Det i seg selv er en bragd, gitt filmens handling. I stedet gir han oss et stillferdig og varmt portrett av et far/sønn-forhold, totalt nedpå, fullt av hverdager der det handles, spises is, der druer skrelles, der John leser høyt for Michael på sengekanten; men der utgangen rykker ufravikelig nærmere og døden må snakkes om mellom de to.

Far og sønn (og Michaels elskede lastebil) hviler middag.

Her ytres ikke et ord for mye, verken i samtalen(e) mellom de to, eller i filmen som sådan. Pasolini lar situasjoner og blikk tale for seg, befriende fritt for følelsesladet musikk og med en befriende tro på publikums evne til å leve seg inn i, tolke og forstå.

Du kommer til å grine, garantert. Og du kommer til å smelte som smør i solen av vesle Daniel Lamont i rollen som Michael. Som bitteliten barneskuespiller er han et funn, med et ansikt som både reflekterer hans indre liv og de ytre omstendighetene han stilles overfor. Særlig de stadige og litt forvirrende besøkene hos familie etter familie for å «bli kjent med nye venner» – les: for at John skal kunne vurdere hvem som egner seg mest for å ta hånd om gutten. Disse besøkene er en parademarsj av menneskelig mangfold så vel som fremvisning av hvordan vi ter oss på ulikt vis når vi er gjenstand for en såpass intim granskning og må vise oss fra vår beste side. Noe som kan gå helt feil. Pasolini viser her stor psykologisk innsikt, og legger inn noen både varme, humoristiske og avslørende detaljer.

Eileen O’Higgins spiller Shona, sosialarbeideren som assisterer John i hans søken etter gode adoptivforeldre for sønnen Michael.
Alle foto: Norsk Filmdistribusjon

Nydelig er også James Norton som John. Også han uten en overflødig gest, uten et overflødig ord, og høyst troverdig både i rollen som pappa og som vindusvasker. Det siste gir også rom for noen godt observerte situasjoner der klasseskiller åpenbarer seg på ubehagelig vis; være seg i forholdet til enkelte kunder, eller i møtet med potensielle adoptivforeldre. Dette aspektet er ikke bare godt tenkt og formidlet, det legger en ekstra alen til filmens tematikk. Spilt inn til dels i Nord-Irland, får vi dessuten noen vakre landskapsbilder, uten at de virker påklistrede. De står mer som en talende ramme rundt særlig John når han et øyeblikk trekker seg tilbake, kanskje for å finne styrke, kanskje for å reflektere over det som gjenstår.

Daniel Lamont er aldeles til å spise opp i rollen som vesle Michael.

Den italienskfødte regissøren og produsenten har i flere av filmene sine vist denne klassebevisstheten, og evnen til å skildre arbeiderklasse. Som produsent er han kanskje mest kjent for komedien I blanke messingen (1997), der en gruppe arbeidsløse stålarbeidere lager et strippeshow. Regidebuten Machan (2008) tok utgangspunkt i den virkelige historien om en gruppe fattige menn fra slummen i Colombo, Sri Lanka, som i 2004 lurte den tyske ambassaden til å tro at de utgjorde det nasjonale srilankiske håndballaget. Målet var å emigrere til Tyskland. Pasolini laget filmen for å sette søkelys på illegal innvandring. Hans neste film, nydelige Still Life (2013), beveger seg enda mer i sporene til Alltid nære deg. Også den handler om livet, døden og ensomheten. Eddie Marsan spiller John May, en kommunalt ansatt i arbeiderbydelen Kennington i London, som har som jobb å lete opp mulige pårørende etter ensomme døde, og gå i begravelsen deres. Livsoppgaven hans er å ivareta deres verdighet.

Nettopp denne verdigheten er også Alltid nære deg breddfull av. Det er en film som fullt og helt stoler på sin lavmælte fortelling og ditto filmspråk. Pasolini legger dessuten inn et nydelig nikk til Albert Lamorisses berømte kortfilm fra 1956, Den røde ballongen, som i 2007 fikk sin moderniserte langfilmversjon i Hsiao-Hsien Hous Den røde ballongens reise.

Det er fem år siden sist. Nå kommer endelig en ny tysk komedie som faktisk er morsom.

Drømmemannen Regi: Maria Schrader, Sci fi/romantisk komedie, Tyskland, 1 time 45 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 8. oktober

I løpet av en livlig samtale mellom filmnerder/diverse jurymedlemmer på filmfestivalen i Miskolc nylig, kom vi inn på tysk films store mangelvare: subtil humor. Den eneste vi kunne komme på som faktisk ikke bare fungerte, men fungerte strålende, var Maren Ades Min pappa Toni Erdman. Og den kom for fem år siden. Men se! Allerede dagen etter sto en velfungerende tysk komedie på programmet. Sannelig har den fått norsk kinodistribusjon, også. Og sannelig dukker finurlige Sandra Hüller, hovedpersonen i Min pappa Toni Erdman, opp også her.

Dessverre har de norske distributørene gitt filmen en sørgelig banal tittel. Originalt heter den noe så vakkert som Ich bin dein Mensch. På engelsk: I’m Your Man. Selv om Drømmemannen fanger litt av filmens tema, er tittelen også svært reduserende, og klemmer på en måte filmen inn i en smal nisje den ikke hører hjemme i.

Sandra Hüller spiller organisatoren som har plukket ut Tom som drømmepartner for Alma. Dan Stevens gjør en uforglemmelig rolleprestasjon som den smellvakre humanoiden Tom.
Alle foto: Arthaus

Maria Schraders film er en uhyre smart blanding av science fiction og romantisk komedie. Den henter filosofisk dybde fra det beste i sci fi-sjangeren, og humoren og lettheten fra den romantiske komedien. Resultatet er besnærende. Jeg så den om igjen da jeg kom hjem, og lo like godt da som da jeg så den i Ungarn.

Alma (praktfullt spilt av Maren Eggert) er en dedikert forsker ved Pergamon Museum i Berlin. For å skaffe forskningsmidler, har hun takket ja til å delta i en eksperiment: I tre uker skal hun leve sammen med en robot spesialdesignet for å møte alle behovene hennes. Roboten heter Tom. Strålende spilt av Dan Stevens (Downtown Abbey) er han smellvakker på en både spooky og fascinerende måte. Mange vittigheter oppstår i møtet mellom de romantiske idealene, ideene og klisjeene Tom er programmert med, og Almas nøkterne, illusjonsløse og pragmatiske tilnærming til virkeligheten. Hun trenger jo heller ikke en mann, hun trenger penger, og arbeidsro, og Tom viser seg mer irriterende enn godt er. Men som den forskeren hun er, er hun også et nysgjerrig menneske.

Blade Runner-filmene, Spike Jonzes Her og Alex Garlands Ex Machina er bare noen eksempler på sci fi-filmer som beskjeftiger seg med kunstig intelligens, humanoider/roboter, som tar opp eksistensielle spørsmål rundt menneske og maskin, og som til dels handler om maskinens ønske om å være et menneske. Drømmemannen føyer seg fint inn i rekken, men skiller seg også på to punkter: Tom aspirerer ikke til å være et menneske. Han har hele sin selvbevissthet i nettopp det at han er en maskin. Men vel så viktig: I de nevnte filmene er humanioden en smellvakker, sexy dame (eller i tilfellet Her: en smellvakker, sexy stemme). Schrader gir oss altså en smellvakker, sexy (ihvertfall til en viss grad) mann som dessuten ikke har andre ønsker enn å tilfredsstille kvinnen. Mens Alma slett ikke har noe ønske om å bli tilfredsstilt på banalt, algoritmestyrt vis, selv om 93 prosent av tyske kvinner drømmer om å bli forført av et badekar fylt med rosenblader, og champagne i kjøleren. Hun vil blir intellektuelt og emosjonelt utfordret.

Kjærlighet er en uforutsigbar størrelse. Mennesker møtes, men hva gjør at de forelsker seg i hverandre? Og når forelskelsen er et faktum, greier de – i lykkelige tilfeller – å tilpasse seg hverandre. Litt sånn som Toms algoritmer er laget for å tilpasse seg Almas reaksjoner på oppførselen hans. Og likevel helt annerledes. Eller kanskje ikke? Alt dette og mer til kretser Schraders film rundt, på subtilt vis. Av og til poetisk, og med masse, masse humor.

For norske serie-entusiaster er Maria Schrader kjent for regien på Netflix-serien Unorthodox, om en ung jødisk kvinne som bryter ut av sitt ortodokse miljø. Schrader har også en karriere som skuespiller. Selv husker jeg henne særlig fra Aimée & Jaguar; en film om tysk-jødiske Felice og Lilly, to elskende som mister hverandre under annen verdenskrig. Filmen bygger på en sann historie jeg ble oppmerksom på ved et besøk på det jødiske museet i Berlin. I en monter der ligger noen av etterlatenskapene deres, blant annet en lapp der Lilly (Aimée) desperat skriver Wo bist du? (Hvor er du?)

Aimée & Jaguar er en severdig, om ikke stor film om skeiv kjærlighet. Heteronormativ som den er, kan ikke Drømmemannen kalles skeiv. Samtidig utfordrer den vår normative oppfatning av hva kjærlighet er og kan være. Og den gjør det på særdeles underholdende vis.

Veldig vakker, veldig lang og noe overlesset

Mødre Regi: Naomi Kawase Drama Japan 9 år 2 timer 20 minutter Norsk kinopremiere 10. september

Det er mye jeg liker ved dette stort sett neddempede melodramaet. Kawases myke, flytende stil. Hvordan hun lager filmpoesi av så vel ultramoderne bylandskap som ren natur. Hiromi Nagasakus spill i rollen som Satoko Kurihara, og ikke minst Aju Makitas oppslukende spill og tilstedeværelse i tolkningen av unge Hikari.

Satoko og ektemannen Kiyokazu (Arata Iura) er et middelklasse-ektepar som ikke kan få egne barn, og som tilfeldigvis oppdager en virksomhet kalt Baby Baton. Den gir omsorg til gravide som av ulike årsaker ikke kan/vil ta ansvar for barnet de venter. Straks barnet er født, adopteres det bort, såfremt adoptivforeldrene godtar visse betingelser. Som at barnet skal vite at det er adoptert, og at den ene forelderen må være hjemmeværende. Det siste gis det ingen plausibel forklaring på, og virker underlig gitt at barnet godt kan gå i barnehage. En smule underlig virker det også at Satoko og Kiyokazu frem til de oppdager Baby Baton virker uvitende om adopsjon som en mulighet, og et alternativ til fertilitetsbehandling.

Men ok. Det er ikke så veldig viktig for den store sammenhengen, men skriver seg inn som to av flere elementer jeg stusser på underveis. Og dette er en film der man får rikelig med tid til å stusse. Her er det overhodet ikke snakk om å rushe av gårde i historiefortellingen. Tvert imot.

Satoko og Kiyokazu får en gutt de gir navnet Asato. Han er Hikaris sønn. Hun er 14 år da hun blir gravid med kjæresten. Foreldrene hennes utstår ikke skammen ved dette, og sender henne til Baby Baton. Fem år senere oppsøkes Satoko og mannen av en ung kvinne som hevder hun er Asatos biologiske mor. Men er hun virkelig det? De kjenner ikke igjen den unge jenten de fikk et kort møte med da Asato ble overlatt til dem, og opplever seg emosjonel og økonomisk presset.

Naomi Kawase forteller ekteparet og Hikaris historie i en ofte ikke-linjær form, men lange tilbakeblikk der Hikaris skjebne og utvikling fra naiv jente til såret og bitter ung kvinne er som en film i filmen. Jentens møte med og forhold til kjæresten Takumi (Taketo Tanaka) skildres følsomt og nydelig, og Kawase fyller det med mykt lys, blomstrende kiresbærtrær og bevegende troskyldighet. En troskyldighet som også næres av Aju Makitas nydelige ansikt og ditto spill.

Aju Makita gjør dypt inntrykk som unge Hikari, her sammen med kjæresten hun blir gravid med – Takumi (Taketo Tanaka).
Alle foto: Filmweb

Oppholdet hennes på Baby Baton bringer for så vidt inn nye perspektiver på ufrivillig graviditet og kvinnenes bakgrunn. Spørsmålet er om de andre kvinnenes veldig overflatisk fortalte historier (som sexarbeidere, i all hovedsak) bringer inn noen nye perspektiver i hovedhistorien. Jeg syns ikke det. Sammen med en annen sidehistorie – om Hikaris forhold til en arbeidskollega, og et par lånehaier, syns dettte bare bidrar til å overlesse en allerede overlang film. Tilknytningen Hikari utvikler til stedet forklares også mer enn godt nok gjennom omsorgen hun får fra Shizue Asami (Miyoko Asada), kvinnen som driver virksomheten. De sosialkritiske aspektene ivaretas gjennom skildringen av ekteparet og Hikaris ulike liv og livsvilkår, og behøver ikke å overforklares.

Hikari og et par av de andre jentene på Baby Baton, der de bor i påvente av fødsel og bortadopsjon.

På et tidspunkt oppsøkes Satoko og Kiyokazu av politiet, med spørsmål om de kjenner en jente politiet leter etter. Jeg får aldri tak i hvorfor politiet antar at Satoko skal kjenne til jenten. Dette, og noen grep som tas når ekteparet oppsøkes av den påståtte barnemoren, fremstår ganske uelegante i en ellers uhyre elegant film. Naomi Kawase har bakgrunn som fotograf og dokumentarfilmskaper, og det merkes. Særlig deler av Hikaris historie har dokumentariske preg.

Tematisk er filmen interessant som en utforskning av ulike aspekter ved det å være mor, og å oppleve glede, lykke, stolthet – og angst for å mislykkes, og for å miste, fra ulike vinkler. Men for min del betar estetikken mer enn selve historien. Den skulle jeg ønske var mer stringent fortalt.

Ikke gå glipp av denne nydelige dokumentaren

Lille jente Regi: Sébastien Lifshitz Dokumentar Frankrike 1 time 30 minutter Tillatt for alle Norsk kinopremiere 10. september

De kan telles på en hånd, dokumentarene som har fått meg til å sitte og snufse i kinosetet. Nå gjorde jeg det. Litt fordi sju-åtte år gamle Sasha er helt til å spise opp, litt på grunn av mammaen hennes, mye fordi en filmen beandler et vanskelig tema med sånn ro, verdighet og vennlighet.

Sasha ble altså født som gutt, men som treåring erklærer hun at hun vil bli jente når hun blir stor. Tre år er den alderen der barn begynner å se forskjell på gutter og jenter, og dermed blir bevisste sitt eget kjønn. Mange gutter har da også en periode der de kler seg i jenteklær, som en del av identitetsutforskningen. Min sønn gjorde det. Sasha insisterer på å gjøre det. Men for henne er ikke dette en utforskning, eller en fase. Sasha opplever seg selv som jente.

Sasha på danseskolen, der hun ikke får bruke jentekostyme.

Sébastien Lifshitz‘ dokumentar er ikke bare et portrett av Sasha og de utfordringene hun støter på. Det er like mye et portrett av familien. Faren, storesøsteren, de to brødrene, og særlig moren. For dem er ikke Sasha et problem. De elsker henne, respekterer henne, vil gjøre alt for at hun skal få leve i tråd med sin identitet; selv om de vet at ikke alle her i verden ikke står klar til å ta imot henne med åpne armer. Først og fremst vil de gi henne en lykkelig barndom, der hun har venner og kan invitere vennene med seg hjem.

For slik er det ikke nå. Sasha og familien bor i en relativt liten by. Hun går på en skole der verken rektor eller lærere aksepterer barnets kjønnsinkongruens. Hun danser ballett på en danseskole der hun ikke får kle seg som de andre små ballerinaene. Mot dem står Sashas mor; den varmeste, mest stillferdige løvemammaen du noen gang har sett. Jeg blir så glad i henne at jeg får lyst til å løpe frem til kinolerretet og gi henne en klem. Særlig de gangene fortvilelsen legger seg som et lokk over mammaens ansikt.

Sasha, mammaen og brødrene nyter sommerferie ved sjøen.

Lille jente er ikke en journalistisk dokumentar i den forstand at den gir omtalte rektor og lærere tilsvarsrett. De kommer ikke til orde. Om Lifshitz har prøvd, vet jeg ikke. Men talende nok dukker ingen fra skolen opp når Sashas mamma inviterer til informasjonsmøte sammen med Sashas barnepsykolog fra Paris. Sammen med det mammaen forteller og formidler, og samtalene hennes med Sasha, bidrar denne barnepsykologen sterkt til at dokumentaren blir ekstremt informativ, uten å føles didaktisk eller overpedagogisk. Hele veien er vi akkurat der ting skjer, akkurat nå, og tar del i de prosessene Sasha og mammaen – og familien – er i. Lifshitz formidler det hele med samme respekt og følsomhet som mammaen viser overfor modige, sårbare Sasha.

Nærheten, tilliten og respekten mellom Sasha og mammaen er helt nydelig formidlet.

Når siste bilde av Sasha toner ut, blir jeg nesten lei meg. Jeg skulle så gjerne fulgt henne videre. Som mammaen sier det: Hun kommer til å møte mennesker som trakasserer henne, som ikke aksepterer henne. Det er en smertefull visshet å ha om barnet sitt, og det er smertefullt å vite at hun har rett. Og at det ikke bare gjelder Sasha. Transfobi er ingen fransk spesialitet, for å si det sånn.

Å håpe at en film som dette skal få bukt med transfobi, er kanskje å håpe på for mye. De som trenger den mest i så måte, vil neppe se den. Men for barn som Sasha, for deres nærmeste, for vennene deres og for oss andre som vil ha et inkluderende samfunn, er dette en dokumentar av uvurderlig betydning.