Veldig vakker, veldig lang og noe overlesset

Mødre Regi: Naomi Kawase Drama Japan 9 år 2 timer 20 minutter Norsk kinopremiere 10. september

Det er mye jeg liker ved dette stort sett neddempede melodramaet. Kawases myke, flytende stil. Hvordan hun lager filmpoesi av så vel ultramoderne bylandskap som ren natur. Hiromi Nagasakus spill i rollen som Satoko Kurihara, og ikke minst Aju Makitas oppslukende spill og tilstedeværelse i tolkningen av unge Hikari.

Satoko og ektemannen Kiyokazu (Arata Iura) er et middelklasse-ektepar som ikke kan få egne barn, og som tilfeldigvis oppdager en virksomhet kalt Baby Baton. Den gir omsorg til gravide som av ulike årsaker ikke kan/vil ta ansvar for barnet de venter. Straks barnet er født, adopteres det bort, såfremt adoptivforeldrene godtar visse betingelser. Som at barnet skal vite at det er adoptert, og at den ene forelderen må være hjemmeværende. Det siste gis det ingen plausibel forklaring på, og virker underlig gitt at barnet godt kan gå i barnehage. En smule underlig virker det også at Satoko og Kiyokazu frem til de oppdager Baby Baton virker uvitende om adopsjon som en mulighet, og et alternativ til fertilitetsbehandling.

Men ok. Det er ikke så veldig viktig for den store sammenhengen, men skriver seg inn som to av flere elementer jeg stusser på underveis. Og dette er en film der man får rikelig med tid til å stusse. Her er det overhodet ikke snakk om å rushe av gårde i historiefortellingen. Tvert imot.

Satoko og Kiyokazu får en gutt de gir navnet Asato. Han er Hikaris sønn. Hun er 14 år da hun blir gravid med kjæresten. Foreldrene hennes utstår ikke skammen ved dette, og sender henne til Baby Baton. Fem år senere oppsøkes Satoko og mannen av en ung kvinne som hevder hun er Asatos biologiske mor. Men er hun virkelig det? De kjenner ikke igjen den unge jenten de fikk et kort møte med da Asato ble overlatt til dem, og opplever seg emosjonel og økonomisk presset.

Naomi Kawase forteller ekteparet og Hikaris historie i en ofte ikke-linjær form, men lange tilbakeblikk der Hikaris skjebne og utvikling fra naiv jente til såret og bitter ung kvinne er som en film i filmen. Jentens møte med og forhold til kjæresten Takumi (Taketo Tanaka) skildres følsomt og nydelig, og Kawase fyller det med mykt lys, blomstrende kiresbærtrær og bevegende troskyldighet. En troskyldighet som også næres av Aju Makitas nydelige ansikt og ditto spill.

Aju Makita gjør dypt inntrykk som unge Hikari, her sammen med kjæresten hun blir gravid med – Takumi (Taketo Tanaka).
Alle foto: Filmweb

Oppholdet hennes på Baby Baton bringer for så vidt inn nye perspektiver på ufrivillig graviditet og kvinnenes bakgrunn. Spørsmålet er om de andre kvinnenes veldig overflatisk fortalte historier (som sexarbeidere, i all hovedsak) bringer inn noen nye perspektiver i hovedhistorien. Jeg syns ikke det. Sammen med en annen sidehistorie – om Hikaris forhold til en arbeidskollega, og et par lånehaier, syns dettte bare bidrar til å overlesse en allerede overlang film. Tilknytningen Hikari utvikler til stedet forklares også mer enn godt nok gjennom omsorgen hun får fra Shizue Asami (Miyoko Asada), kvinnen som driver virksomheten. De sosialkritiske aspektene ivaretas gjennom skildringen av ekteparet og Hikaris ulike liv og livsvilkår, og behøver ikke å overforklares.

Hikari og et par av de andre jentene på Baby Baton, der de bor i påvente av fødsel og bortadopsjon.

På et tidspunkt oppsøkes Satoko og Kiyokazu av politiet, med spørsmål om de kjenner en jente politiet leter etter. Jeg får aldri tak i hvorfor politiet antar at Satoko skal kjenne til jenten. Dette, og noen grep som tas når ekteparet oppsøkes av den påståtte barnemoren, fremstår ganske uelegante i en ellers uhyre elegant film. Naomi Kawase har bakgrunn som fotograf og dokumentarfilmskaper, og det merkes. Særlig deler av Hikaris historie har dokumentariske preg.

Tematisk er filmen interessant som en utforskning av ulike aspekter ved det å være mor, og å oppleve glede, lykke, stolthet – og angst for å mislykkes, og for å miste, fra ulike vinkler. Men for min del betar estetikken mer enn selve historien. Den skulle jeg ønske var mer stringent fortalt.

Ikke gå glipp av denne nydelige dokumentaren

Lille jente Regi: Sébastien Lifshitz Dokumentar Frankrike 1 time 30 minutter Tillatt for alle Norsk kinopremiere 10. september

De kan telles på en hånd, dokumentarene som har fått meg til å sitte og snufse i kinosetet. Nå gjorde jeg det. Litt fordi sju-åtte år gamle Sasha er helt til å spise opp, litt på grunn av mammaen hennes, mye fordi en filmen beandler et vanskelig tema med sånn ro, verdighet og vennlighet.

Sasha ble altså født som gutt, men som treåring erklærer hun at hun vil bli jente når hun blir stor. Tre år er den alderen der barn begynner å se forskjell på gutter og jenter, og dermed blir bevisste sitt eget kjønn. Mange gutter har da også en periode der de kler seg i jenteklær, som en del av identitetsutforskningen. Min sønn gjorde det. Sasha insisterer på å gjøre det. Men for henne er ikke dette en utforskning, eller en fase. Sasha opplever seg selv som jente.

Sasha på danseskolen, der hun ikke får bruke jentekostyme.

Sébastien Lifshitzdokumentar er ikke bare et portrett av Sasha og de utfordringene hun støter på. Det er like mye et portrett av familien. Faren, storesøsteren, de to brødrene, og særlig moren. For dem er ikke Sasha et problem. De elsker henne, respekterer henne, vil gjøre alt for at hun skal få leve i tråd med sin identitet; selv om de vet at ikke alle her i verden ikke står klar til å ta imot henne med åpne armer. Først og fremst vil de gi henne en lykkelig barndom, der hun har venner og kan invitere vennene med seg hjem.

For slik er det ikke nå. Sasha og familien bor i en relativt liten by. Hun går på en skole der verken rektor eller lærere aksepterer barnets kjønnsinkongruens. Hun danser ballett på en danseskole der hun ikke får kle seg som de andre små ballerinaene. Mot dem står Sashas mor; den varmeste, mest stillferdige løvemammaen du noen gang har sett. Jeg blir så glad i henne at jeg får lyst til å løpe frem til kinolerretet og gi henne en klem. Særlig de gangene fortvilelsen legger seg som et lokk over mammaens ansikt.

Sasha, mammaen og brødrene nyter sommerferie ved sjøen.

Lille jente er ikke en journalistisk dokumentar i den forstand at den gir omtalte rektor og lærere tilsvarsrett. De kommer ikke til orde. Om Lifshitz har prøvd, vet jeg ikke. Men talende nok dukker ingen fra skolen opp når Sashas mamma inviterer til informasjonsmøte sammen med Sashas barnepsykolog fra Paris. Sammen med det mammaen forteller og formidler, og samtalene hennes med Sasha, bidrar denne barnepsykologen sterkt til at dokumentaren blir ekstremt informativ, uten å føles didaktisk eller overpedagogisk. Hele veien er vi akkurat der ting skjer, akkurat nå, og tar del i de prosessene Sasha og mammaen – og familien – er i. Lifshitz formidler det hele med samme respekt og følsomhet som mammaen viser overfor modige, sårbare Sasha.

Nærheten, tilliten og respekten mellom Sasha og mammaen er helt nydelig formidlet.

Når siste bilde av Sasha toner ut, blir jeg nesten lei meg. Jeg skulle så gjerne fulgt henne videre. Som mammaen sier det: Hun kommer til å møte mennesker som trakasserer henne, som ikke aksepterer henne. Det er en smertefull visshet å ha om barnet sitt, og det er smertefullt å vite at hun har rett. Og at det ikke bare gjelder Sasha. Transfobi er ingen fransk spesialitet, for å si det sånn.

Å håpe at en film som dette skal få bukt med transfobi, er kanskje å håpe på for mye. De som trenger den mest i så måte, vil neppe se den. Men for barn som Sasha, for deres nærmeste, for vennene deres og for oss andre som vil ha et inkluderende samfunn, er dette en dokumentar av uvurderlig betydning.

Sasha og mammaen hos barnepsykologen som får stor betydning for begge.