Skremmende sykdomsbilde

Relic Regi: Natalie Erika James, USA/Australia, grøsser, 1 time 29 minutter, aldersgrense 15 år. Norgespremiere 30. oktober

Hvor smart det er å bruke Alzheimer som allegori i en skrekkfilm, er jeg usikker på. På sitt beste funker det som fy. På sitt verste funker det overhodet ikke.

Jeg er heller ikke sikker på om dette er filmen som får lokket grøsserfansen på kino i høst. I beste fall er den ikke skummel og ekkel nok for de som vil ha mest mulig bø! og gørr. I verste fall kan filmens premiss gå litt for mange hus forbi, med latter på feil sted som resultat. Men dette er bare (fordomsfulle) antakelser.

Relic låner det hjemsøkte huset som ramme for det som – igjen, på sitt beste – er en effektiv, billedlig beskrivelse av hvordan Alzheimer ikke bare rammer den som blir syk, men får vidtrekkende konsekvenser for de nærmeste. Filmens hus befinner seg i landlige omgivelser et stykke utenfor Melbourne, og bebos av Edna (Robyn Nevin), en kvinne i 80-årene som en dag bare forsvinner og blir borte i flere dager. Datteren Kay (Emily Mortimer) og datterdatteren Sam (Bella Heathcote) drar hjem til henne for å prøve å finne ut hva som har skjedd.

Etter noen dager dukker Edna opp. Hun vil ikke si hvor hun har vært. Kanskje vet hun det ikke. I dagene som følger skal hun i større og større grad veksle mellom tilstedeværelse og en skremmende veksling mellom aggresjon, angst og glemsomhet. Regissør Natalie Erika James bruker mange av skrekkfilmens troper, som knirkende dører, skygger, underlige lyder, uforklarlige fenomener, men greier forbausende ofte å fylle dem med noe mer. I en spesielt rørende scene har Edna lagt seg, men er redd for «det», et «noe» hun mener har inntatt huset. Nå er «det» under sengen. Kay må trøste, må sjekke under sengen at det ikke er noe der. Slik gjenskapes barndommens angst for monstre i skap og under senger, men smertelig snudd på hodet nå.

Som frisk, og uten noen å ha noen i familien som lider av Alzheimer, kan jeg selv bare forestille meg hvordan sykdommen kan arte seg, og hvor angstfremkallende den kan være, både for den syke og for pårørende. Men jeg har hatt en tung depresjon, og kjenner hvordan en sekvens i filmen også er et sterkt bilde på hvordan depresjon kan arte seg: I et rom fullt av kasser fylt med bilder, papirer og annet som er mer eller mindre ryddet bort, finner hun en dør hun går gjennom, bare for å komme inn i en labyrint av korridorer og rom, også de fylt med alt et menneske samler opp gjennom livet. Det er et både nydelig og nitrist bilde på minner som stues bort, gjemmes, glemmes.

Sam (Bella Heathcote) går seg vill i skremselens korridorer.

Samtidig smalner rom og korridorer mer og mer, tingene forsvinner, veggene mørkner som av råte, klaustrofobien, angsten og forvirringen tar overhånd. Strømmen går. Med bare det sparsommet lyset fra mobilen må Sam prøve å orientere seg i de kvelende omgivelsene, der alt bokstavelig talt snører seg sammen rundt henne.

Her greier altså filmen å være både allegorisk vellykket, og ekkel og skremmende samtidig, og jeg skulle ønske regissøren hadde greid å holde denne balansen. For når bestemor Edna bokstavelig talt blir et monster, tipper det over for meg. Nå skal det sies at hun hanker det inn på en måte som er relativt forsonende, og med en viss poetisk kvalitet, uten at det likevel er helt vellykket. Helt vellykket er heller ikke de innskutte, drømmeaktige (eller snarere marerittaktige) og lettere groteske scenene fra en hytte i skogen. De blir bare delvis forklart, og kan lett leses inn i det allegoriske, og i Kays psyke, stilt overfor morens sykdom. Men for meg blir de hengende som litt for lite integrert i handlingen.

Relic er blitt sammenliknet med Ari Asters fantastiske Hereditary. Den sammenlikningen tåler den overhodet ikke, verken hva angår subtilitet eller skremselsfaktor. Jo, Relics åpningsmusikk er så skummel at jeg så beksvart på å sitte mutters alene i kinosalen på pressevisning, og sukket lettet da en kollega snek seg inn i akkurat siste liten. Men da rulletekstene begynte å gå, kjente jeg mer på at filmen frembrakte en stor sørgelighet, enn skrekk.

Liten film om stort tema

Livet etter døden Manus og regi: Klaus Härö, Finland, drama, 1 time 21 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 30. oktober

Når sorgen rammer oss, slipper vi den da til? Hvordan sørger vi? Lar vi andre ta del i sorgprosessen? Stor tematikk, altså, presentert i en av de minste filmene jeg har sett på lenge. Det er ingen negativ karakteristikk.

Jeg nøler med å kalle den hverdagslig, for sorg og hverdagslighet er to kolliderende størrelser. Likevel er det noe ekstremt hverdagslig over filmen. Kanskje fordi Nisse, nyslått enkemann, vil ha begravelsen overstått så raskt som mulig, uten innblanding av utenforstående og med bare de nærmeste til stede. I praksis betyr det ham selv og sønnen.

Nisse (Peik Stenberg) kan gjerne kalles en gretten gammel gubbe; det er han jo. Men det ville være å underslå kompleksiteten man kan lese i den tverre, avvisende, ofte kommanderende oppsførselen hans. Han synes å være en mann som vet at han ikke har strukket til, som vil overbevise seg selv og andre om at han faktisk var der for konen Leila, men som ikke er i stand til å innta noen som helst sentimental positur. Eller vent; jo – det er han jo. Følelsene slipper til. Men da i en litt vikarierende setting.

Livet etter døden kan best kalles en veldig tilforlatelig film. Ikke spesielt medrivende, men trass tema makter den å være ganske morsom innimellom. Filmen er særdeles lite urban, Nisse bor langt utpå landet utenfor Helsingfors. Kanskje er han også en litt utdøende mannstype? Han er på min alder, men minner meg mest om menn i min far og bestefars generasjon. Ikke dermed sagt at han ikke står til troende og ikke finnes som type, for all del. Og har man kjent noe eksemplarer av arten, gjenkjenner man lett en del dialoger og replikker, og får rikelig anledning til å humre litt.

Under det tilforlatelige, og i tillegg til sorgen, ligger også et hav av melankoli, og en god del fånyttes nostalgi. Den kommer til uttrykk når Nisses søster Elsa (Lena Labart) dukker opp med sin porsjon av det kanskje familiære kontrollbehovet, og med en bitterhet hun prøver å holde i sjakk ved forsøksvis å reetablere et søskenforhold som trolig ikke har vært nært på årevis. Midt i det hele er det heller ikke mye plass til Nisses sønn, Stefan (Martin Paul), og hans sorg over moren.

Mye usagt, mye stablet på loftet, mye å rydde opp i – i konkret og overført betydning. Og så liker jeg hvordan Härö filmatisk bruker bilkjøringen gjennom landskapet, i skiftende vær og med ulik forsering av en jernbaneovergang. Det gir en film som ikke gir uutslettelig inntrykk, men med detaljer jeg vil huske. Den grønne varebilen. Den bitre striden om en lampe. Kommodeskuffene fulle av bilder. Livet 1:1, på stort lerret.

BIFF SPESIAL/KORTRAPPORT: En kvalmende knyttneve av en film

New Order Manus og regi: Michel Franco, Frankrike/Mexico, drama/thriller, 1 time 26 minutter

Det bergenske Biff-publikummet har muligheten for å se denne filmen for siste gang i morgen, søndag kl. 12.30, og de som har muligheten både anbefales og frarådes å få den med seg. Anbefales, fordi den går rett inn i en samtid som før vi vet ordet av det kan befinne seg akkurat der. Anbefales også fordi alle som vet noe om hvordan diktaturer ter seg, vil gjenkjenne realismen. Frarådes for sarte sjeler eller mennesker med tortur- og diktaturerfaring. Det var – tro meg – noen som nærmest krøp gråtende ut av kinosalen da jeg så den i kveld.

Et fasjonabelt bryllup er under oppseiling i et rikmannsstrøk. Men til og med bryllupspresangene kommer med et anstrøk av bestikkelser. De som har og de som ikke har tegnes opp med effektive streker, slik også relasjonene mellom dem gjør.

Dommeren som skal vie brudeparet er forsinket på grunn av opptøyer. Kommer det grønt vann ut av springen, eller er det bare noe brudens mor innbiller seg? Så ankommer en gjest med bilen og blusen og halsen tilsølt med grønnmaling. Så braker det løs. Opprørerne tar seg inn i residensen. et blodig, voldelig kaos bryter løs, både der og i byen.

Rike horer, står det tagget på villaveggen når døde og skadde bæres ut. Men hvem er venn, hvem er fiende, hvem utnytter situasjonen til egen fordel? Hvem havner hvor i dette kaoset, og hvem kan ofres og for hva? Som dystopi minner dette litt om Handmaid’s Tale, uten den religiøse dimensjonen, mye om den grimme, brutale virkeligheten vi har erfart, og står i fare for å erfare. Det sender tankene til tidligere militærregimer i Chile og Argentina, det sender tankene til situasjonen på det Latin- og Mellom-Amerikanske kontinentet i dag. Men det skaper også uhyggelige assosiasjoner til for oss mer geografisk og kulturelt nærliggende stater. Særlig i en situasjon der rikdom samles på stadig færre hender, og fattigdommen øker.

Mye på årets program har vært så beksvart at jeg har kommet i skade for å overforbruke ordet i noen titler. Men dette er kanskje det svarteste jeg har sett.

BIFF SPESIAL/KORTRAPPORT: Alt henger sammen med alt.

Only the Animals Regi: Dominik Moll, Frankrike, drama, 1 time 57 minutter. Kan strømmes på Biff+ ut måneden.

Dette er en type film du bør vite minst mulig om når du ser. Den er et usedvanlig finurlig oppkok av dreininger og omdreininger, av sammenhenger på kryss og tvers, tilfeldigheter, triste unødvendigheter og like sørgelige nødvendigheter. Den begynner med en strålende scene der en mann sykler gjennom gatene i Abidjan på Elfenbenskysten med en geit bundet fast på ryggen, for i neste nå å befinne seg i et forblåst, vinterlig fjellandskap i Frankrike, der en forsvunnet kvinne danner et slags krimplot handlingen skal spinne rundt.

Vi møter en innesluttet sauebonde og et ektepar som driver med kyr. Vi møter en ulykkelig forelsket servitør og noen utro ektefeller. Sammenhenger avdekkes i kapitler der perspektivene stadig skifter og gir nye perspektiver på scener vi allerede har sett. Nye overraskelser lurer bak hver sving. Alt viser seg å henge sammen med alt, også geiten i Abidjan. Men bare en av sammenhengene skjønte jeg på et om ikke tidlig tidspunkt, så på et tidspunkt.

På rollelisten står blant andre Valeria Bruni Tedeschi, som huskes med glede fra filmen Smaken av lykke.

Only the Animals er på en og samme tid både nådeløs og rørende i måten den forteller om folk som roter det skikkelig til for seg selv, og hvorfor. Tilnærmingen er til dels veldig vittig, hele tiden underholdende, selv på sitt mest tragiske, og den er aldri moraliserende. Fortellertalentet er like stort som fortellergleden. Jeg er veldig glad for at jeg fikk plass til denne filmen på et stramt dagsprogram. Dette er en film som burde fått vanlig kinodistribusjon, og som trolig ville nådd et anselig publikum. Du har sjansen til å strømme den på Biff+ pluss. Anbefales.

BIFF SPESIAL/KORTRAPPORT: Når latteren setter seg fast i halsen

Yellow Cat Regi: Adilkhan Yerzhanov, dramakomedie, Frankrike/Kasakhstan, 1 time 33 minutter. Kan strømmes på Biff+ ut måneden.

Fra første bilde angret jeg på at jeg ikke så Yellow Cat på stort lerret. Yerkinbek Ptyraliyevs foto fanger steppe- og fjellandskapet i Kasakstan like ekstraordinært som landskapet er ekstraordinært. Til og med på en mellomstor TV er wow-faktoren høy.

Til og begynne med lo jeg også hele tiden. Historien tar løs med en humor og med personasjer som kunne vært hentet fra en Emir Kusturica-film. Deretter beveger den seg inn i et mer rørende, poetiske passasjer, og etter hvert setter latteren seg temmelig fast i halsen.

Dette er utvilsomt en film for alle som har sans for subtile filmreferanser. Det må nødvendigvis være en del av dem i en historie som handler om en mann, Kermek, som i tillegg til å ha fullstendig oppheng på Jean-Pierre Melvilles Le Samourai og Alain Delons rolletolkning der, bærer på en vidløftig drøm om å rigge til en kino langt oppe i fjellene. Nylig sluppet ut fra fengsel vikles han inn i en rekke viderverdigheter, deriblant møtet med Eva, en ung kvinne med en fryktelig skjebne i bagasjen. De slår seg sammen i noe som har elementer av så vel landeveisfilm som western. Det er også i relasjonen dem imellom poesien oppstår.

Ut av de innledende absurditetene både i hendelser og rollegalleri, vokser det frem en film med en mer uttalt politisk agenda enn starten bærer bud om. Hvor velintegrert dette er i handlingen, er jeg usikker på. Men man får utvilsomt et hjerte for den enkle og naive Kermek og hans tro på såvel film som på at det gode kan overleve i en ond verden full av svik og korrupsjon.

Filmen har hatt sin siste visning på Biff, og selv om det mindre formatet ikke yter den rettferdighet, er den absolutt verdt å få med seg. Mye på grunn av humoren, mye på grunn av noen uforglemmelige lyriske scener der jeg nesten ble på gråten over Kermeks måte å snakke med Eva på. Mye på grunn av et par andre, nydelige små scener, og veldig, veldig mye på grunn av de fantastiske landskapsbildene.

BIFF SPESIAL: Når så du sist en sveitsisk komedie? Denne kan du til og med se i din egen stue.

My Wonderful Wanda Regi: Bettina Oberli, Sveits, dramakomedie, 1 time 50 minutter. Vises på Biff søndag kl. 13. Kan streames på Biff+

På stående fot kan jeg ikke påberope meg å noen gang ha sett en eneste sveitsisk komedie, og det etter drøyt 15 år som kritiker, pluss utallige filmfestivaler. Desto gledeligere at denne seiler inn med sine mange dreininger, overraskelser, vittigheter – og med en særdeles vellykket måte å behandle dagens europeiske klasseskiller på.

Notisblokken er min faste følgesvenn på film, og på et tidspunkt kludret jeg ned «borgerskapets diskrete sjarmløshet». Kludreriet står seg; vi snakker et sveitisk borgerskap så velstående at det kan kjøpe – og betale seg ut av – det meste. Men vent litt … Eller … Ehm … Her skal minst mulig røpes.

I alle fall: Den polske tobarnsmoren har forlatt ungene hos sine arbeidsløse foreldre i hjemlandet, for å jobbe som pleier for Josef Wegmeister-Gloor, en industriherre som åpenbart startet med to tomme hender, og som nå ligger slagrammet til sengs og må hjelpes med det meste. Wanda hjelper med det meste. Også det som inkluderer ekstra betaling hun kan sende hjem til familien.

Så blir hun gravid. Med Josef. Som overlykkelig vedkjenner seg farskapet. For resten av familien blir nyheten mottatt på akkurat den måten man kan forvente seg. Men heller ikke her følger handlingen den slagne landevei. På ingen måte.

My Wonderful Wanda lykkes ekstremt godt i å belyse ulikehetene i et Europa der de fleste av oss ikke befinner oss mer enn en (litt lang) bussreise fra hverandre, men likevel worlds apart, for å si det på nynorsk. At ingen nødvendigvis blir superlykkelige av å eie et lekkert hus og ha banken (eller lærmappene og dokumentmappene) fulle av penger, er ingen stor nyhet. At Wanda bor i villaens kjeller er en like liten overraskelse som at familiens voksne datter Sophie (Birgit Minichmayr) er en overkontrollerende, bitter arbeidsnarkoman, eller at Gregor (Jacob Matschenz), sønnen og arvingen til industriforetaket er en litt puslete fyr som aldeles ikke ser seg edslet til den store oppgaven å bli farens etterfølger.

Det er den lekne og iderike måten regissør Bettina Oberli setter alt dette i spill på, som gjør filmen til en intelligent komedie, full av gode replikker, stadig nye innganger til historien, og en både konkret og godt turnert behandling av hvordan overklassen ser på og omtaler arbeiderklassen, eller underklassen, og hvilke ideer den har om deres liv. Under det hele ligger et åpenbart feministisk anliggende, være seg rundt kvinners utsatthet, livsvilkår – enten det er i arbeiderklassen eller overklassen, forholdet og forventningene til kropp og reproduksjon, og det å handle som et autonomt individ.

Wanda spilles av Agnieszka Grochowska, som kinogjengere med god hukommelse vil huske fra en ikke ulik rolle i Sara Johnsens Upperdog (2009).

Dette er altså en av flere filmer fra årets Biff som kan strømmes på Biff+ til en rimelig penge. Har du ikke annet fore, er dette ypperlig helgeunderholdning.

BIFF SPESIAL: Provoserende og fascinerende om seksualitet

h

Instinct Regi: Halina Reijn, drama, Nederland. Vises på Biff fredag 16. oktober kl. 15.

Noen filmer gjør meg kvalme, og ikke alltid på en god måte. Jeg skal ikke si at kvalmen jeg følte underveis i denne filmen var av det gode slaget, men den reflekterer de mange lagene og skiftningene i Halina Reijns ytters fascinerende og forstyrrende regidebut. Om noe, understreker filmen at den menneskelige seksualiteten er et råskinn, på godt og vondt. Og av og til må vi våge å stirre inn i dens mørke sider.

Marwan Kenzari er i dobbel forstand fryktinngytende god i rollen som Idris, en brutal voltektsforbryter med uttalte psykopatiske trekk. Hovedpersonen Nicoline (en minst like god Carice van Houten) møter ham da hun som erfaren psykolog på feltet begynner å jobbe på rehabiliteringsanstalten der han soner. Hun blir terapeuten hans. Kollegene hennes mener Idris er klar for løslatelse. Nicoline er uenig. Hun ser en fortsatt farlig, manipulerende mann, fullt kapabel til å skade andre nok en gang. Men hun blir også, motvillig, erotisk tiltrukket av den ham. Noe som muligens er gjensidig. Eller bare et utslag av Idris tilsynelatende behov for å kontrollere. Eller en nøye kalkulert, manipulativ atferd.

Det spørsmålet er et av mange uklarheter filmen sirkler rundt på nesten hypnotisk vis. For hvem er overgriperen i denne relasjonen, der maktkostellasjon påvirkes av kjønn, posisjon, drifter, psykologi og muligens bakenforliggende traumer. Hva skjuler seg egentlig i Nicolines bakgrunn? Første gang vi møter henne, er i et rollespill i et treningsopplegg, der hun spiller psykotisk, og der politifolkenes mulige redsel for å trå over kroppslige grenser gjør at hun «lurer» dem. Introen kan godt leses som et forvarsel en Nicoline som spiller rollespill, generelt og spesielt.

Men vi ser også en hyperkontrollert kvinne bosatt i en moderne, litt kjølig, ytterst velordnet leilighet. Men vi ser henne også sammenkrøpet i fanget på en mor som pleier tettere kroppskontakt med datteren enn hva muligens sunt er. Uten at noe sies eksplisitt, annet enn gjennom van Houtens eminente spill, vokser Nicoline frem som et rastløst og dypt ensomt menneske som synes ute av stand til å inngå i det man kanskje kan kalle «normale», kjærlige settinger. Eller faste ansettelser, for den saks skyld.

Reijn og medmanusforfatter Esther Gerritsen tegner opp et komplekst landskap der ingen svar kan leveres med to streker under. Slik tvinges vi som tilskuere til å gå inn i det samme landskapet og stille noen spørsmål som i dagens diskurs kan være ytterst provoserende for mange. Også for meg.

BIFF SPESIAL: Beksvart og godt fra Ukraina

Bad Roads Manus og regi: Natalya Vorozhbit, Ukraina, drama. Vises på Biff onsdag 14. kl. 10.15

Hva gjør krig med relasjoner mellom mennesker? Noen av svarene får vi i destillert form i denne mørke, tidvis brutale filmen, der det også gis plass til aburditeter og humor, eller absurd humor, for den del.

Natalia Vorozhbit er primært dramatiker, særdeles kritikerrost sådan, med flere stykker satt opp i London. Deriblant Bad Roads fra 2017, som hun her regisserer i sin første langfilm. Sporene tilbake til teateret er svært synlige, både i dialogene og i scenografien, som i de ulike aktene utspiller seg på ulike, men svært avgrensede steder. En grensepost, et busskur i et halvurbant og nitrist bylandskap, i ruinene etter et spa og på en fattigslig gårdsplass etter at en ung kvinne har kjørt over og drept en høne, og brått befinner seg i en surrealistisk økonomisk forhandlingsposisjon.

Sporene av teater er overhodet ikke forstyrrende. Dialogene er knallgode. Den begrensede scenografien gir oss mulighet til å dykke ned i nettopp dialogene og interaksjonene som utspiller seg mellom menneskene. De enkelte aktene, eller historiene, har som fortellinger for så vidt ingen sammenheng med hverandre, men de har jo det likevel. Samlet forteller de om krigens råskap, hvordan mennesker formes av mistro og fiendebilder, av fattigdom, av ydmykelser og posisjoner der man kan ydmyke andre, av overlevelsesinstinkt, av håpløshet. Filmen svetter nihilisme fra hver eneste pore. Innimellom blir jeg kvalm av både brutaliteten og de menneskelige fornedrelsene. Heldigvis skjønner Natalia Vorozhbit at vi også trenger å le.

Dette var en av filmene jeg anbefalte da jeg ble bedt om å levere fire anbefalinger til BT. Det angrer jeg overhodet ikke på. Jeg sjekket den for øvrig med min ukrainske venn og kritikerkollega Anton Filatov, som nikket anerkjennende og poengterte at den viser virkeligheten akkurat slik den er i Ukraina akkurat nå. Det er nesten uutholdelig å tenke på. Heldigvis kunne gode Anton også fortelle at han siden sist var blitt pappa, til en liten gutt de hadde valgt å kalle Platon. For, som han skrev: «in current dangerous times it’s very important to keep philosophical point of view on everything that going on.» Jeg tror Anton og Natalia Vorozhbit er litt støpt i samme form. Det gir håp.

BIFF SPESIAL: Beksvart og blytung maskulinitets-kritikk

Beginning Regi: Dea Kulumbegashvili, drama, Frankrike/Georgia. Vises på Biff onsdag 14. oktober kl. 21.00.

Det kvadratiske 1:33-formatet er et på grensen til overforbrukt grep når klaustrofobiske stemninger skal formidles. I Dea Kulumbegashvilis Beginning fungerer det helt etter hensikten, og gir dessuten en film der mye ofte foregår utenfor billedkanten.

Filmen begynner med et tilsnitt av krim. I en avsides liten by i Georgia blir en liten menighet av Jehovas Vitner angrepet av gjerningsmenn politiet visstnok vet hvem er, men ikke har til hensikt å pågripe. Menighetshuset brenner ned. Yanas ektemann, forstanderen, reiser til Tblisi for forsøksvis å ordne opp i miseren. Før det får vi en samtale mellom ekteparet som langt på vei er klargjørende for forholdet mellom dem.

Så begynner ekle ting å skje. Langsomt, langsomt sirkler filmen inn det jeg leser som en blytung kritikk av (georgisk) maskulinitet og mannlig overmakt og maktmisbruk, pakket inn i bibelske referanser. Ikke uten grunn får vi i åpningsscenen en rekapitulasjon av historien om Abraham som ved å si seg villig til å ofre sønnen Isak, fikk sin tro satt på prøve. Yana (Iamze Sukhitashvili) synes å stilles overfor en tilsvarende prøvelse, av sin tro så vel som hele sitt livsgrunnlag. I den grad det måtte være noe skille der.

Innenfor den trange rammen byr Arseni Khachaturans foto på fantastiske bilder, være seg av landskap eller interiører, de siste ofte sparsomt opplyst og med en malerisk glød som gjør at vi tåler kameraets dveling, ihvertfall av og til. For dette er en uhyre langsom film. Av og til oppleves den som satt sammen av bortimot løsrevne øyeblikks- og stemningsbilder jeg ikke alltid skjønner hva leder til eller er ment å uttrykke. Yanas voksende misere? Kanskje. Men selv for meg som er vant til, og ofte liker at en film tar seg tid, blir dette i overkant seigt og uklart. Derfor kommer det som en overraskelse at sluttbildet er så til de grader overtydelig i sin symbolikk.

Når så er sagt, må det understrekes at dette er Dea Kulumbegashvilis første helaftens spillefilm, og som sådan er den imponerende, særlig i sin kompromissløshet, enten det gjelder til bruken av lange tagninger, stillestående kamera, poesi eller raseri. Men selv om jeg blir rasende på Yanas vegne, er det ikke en film som blir med meg særlig lenge etter at kinolyset er slått på.

BIFF, KORTRAPPORT: Sårbart tema i varm og humoristisk innpakning

Babyteeth Regi: Shannon Murphy, drama, Australia. Vises på Biff torsdag 15. kl. 17.30 og lørdag 17. kl 14.30. Kan streames på Biff+ ut måneden.

Da BT ba meg anbefale fire filmer, var dette en av dem jeg mer eller mindre tilfeldig valgte. For hvordan anbefaler man film man ikke har sett? Uansett: Jeg angrer ikke.

Mange har nok sett Eliza Scanlen i Greta Gerwigs «Little Women» eller som lillesøster og Amy Adams motspiller i HBO-serien «Sharp Objects». I denne australske filmen gjør hun sin første hovedrolle, og den lover oss mange store filmopplevelser fremover. Sann mine ord.

«Babyteeth» er den typen film som balanserer i valsetakt, tung, lett, lett, tung, lett, lett, og gitt tematikken er det en hårfin balanse som jeg syns den mestrer. Plottet er kort sagt sånn: Milla (Scanlen) er 16. Hun spiller fiolin. Hun er uhebredelig kreftsyk. Hun forelsker seg i en hyperaktiv doplanger, Moses (Toby Wallace), og hva gjør foreldrene da? Det er et plot som kan gå alle veier, og en historie du for så vidt tror du har sett filmatisert et par hundre ganger før. Men Shannon Murphy gir den en rytme som ikke bare drives frem av nevnte valsetakt, den drives frem av stor smerte, godt driv, gode skuespillere og en vilje til å dykke ned i fortvilelsen slik den arter seg hos alle impliserte. På godt og vondt.

Muligens er jeg en enkel sjel, men sånn skrudd sammen er jeg, at jeg elsker filmer som i det ene øyeblikket får meg til å le høyt av åpenbare comic reliefs og familieære pinligheter, for i det neste å la meg grine som en en unge. Babyteeth trykker på disse knappene, og flere med. Den er både litt gjennomsiktig og veldig original, av og til badet i neon, av og til i utvaskede sandfarger. Og den kler begge deler like godt.

Det ene fine er at den får meg til å reflektere over hva jeg selv ville gjort om jeg var Millas mamma. Det andre fine er at den viser at folk kan være fleksible, selv når det står på som verst.