Richie Bravos forlorne liv

Rimini Manus og regi: Ulrich Seidl Østerrike drama Norsk kinopremiere 19. mai

Jeg har vært blodfan av Ulrich Seidls filmer siden jeg så Hundedager for mer enn 20 år siden. For meg er han i en egen liga, og skuffer aldri, selv om noen filmer er et knepp hvassere enn andre.

Rimini er ekte Seidl-vare. Det vil si nesten-dokumentarisk. Grim. Fryktelig vittig. Veldig, veldig sår. Og med noen subtile politiske markører. Jeg vet jo ikke, men innbiller meg at Seidl må more seg fryktelig når han leter opp innspillingssteder og lokaler. Han er en mester i å finne det mest forlorne, eller lurvete, eller glorete, eller nitriste, eller merksnodige, slik han er en mester i å rigge interiører som sier absolutt alt. Og som dessuten kommer spesielt til sin rett foran det ofte stillestående kameraet. Og han serverer oss ofte skikkelser som i all sin feilbarlighet og misere er dypt, dypt menneskelige.

Aldrende damer, gjerne romantisk anlagt og en smule sex-hungrige, er Richi Bravos kjernepublikum.
Alle foto: Another World Entertainment

Denne gangen får vi Richie Bravo, en avdanket og alkoholisert smørsanger fra Østerrike, nå bosatt i Rimini der han ikke helt greier å livnære seg ved å opptre for aldrende landsmenn på ferie, og derfor sper på inntektene med litt prostitusjon. Og når jeg sier Rimini, er det stort sett ikke et Rimini fylt med sol og turister vi snakker om. Vi snakker vinterversjonen. Det er tåke. Det blåser og regner og snør, og er så kaldt at Richie får god bruk for selskinnskåpen han bærer over hverdagsplagget: en hvit singlet.

Heldigvis for Richie er det likevel nok av aldrende reiseselskap med stort sett enslige damer til at han har et visst kundegrunnlag, både på scenen og i sengen.

Richie Bravo (Michael Thomas) øver inn en ny låt i Villa Bravo.

Det hele humper og går på sitt skakke vis til Tessa (Tessa Göttlicher) dukker opp. Hun er datteren han hadde glemt at han hadde. Nå krever hun det manglende barnebidraget etterbetalt, til seg selv.

På sett og vis er Richie en bedriten harrytass du bare får lyst til å dryle til. Men vent litt. Handler dette egentlig om han? Jo, det gjør selvsagt det. Men spol tilbake til filmens åpning, der Richie vender tilbake til barndomshjemmet og gutterommet for å begrave moren. Hvor havner han og broren relativt raskt? I kjelleren. (Det er noen kjellere i Østerrike, og Seidl har laget film om dem). Faren, dement, bor på sykehjem. Det eneste han åpenbart ikke har glemt, er sine gamle, nazistiske kampsanger.

Richies far – Ekkehart – spilles av nå avdøde Hans-Michael Rehberg.

Spol så frem igjen, til det vinterlige Rimini, der afrikanske immigranter sover på gaten eller sitter urørlige, som nedsnødde statuer i kulden, og hvor Tessa ikke bare drar med seg bitterhet og pengekrav, hun ledsages av en syrisk kjæreste og hans venner.

Slik er det som om Seidl, gjennom vår forlorne antihelt og hans familie, spenner en bue over fortellingen og gjør den til en parabel over Europa og Østerrikes arvesynd. Richie blir representant for en generasjon som fortsatt straffes for sine fedres fascistiske synder, samtidig som hans eget avkom, ungdommen – Tessa og hennes flyktningevenner – kommer for å innkassere det han skylder dem. Og det handler ikke nødvendigvis (bare) om penger. Tessa setter ord på det: Trygghet. Hvordan det går, skal jeg ikke røpe, men filmen har på sett og vis to sluttscener; de er helt ulike og treffer derfor på ulikt vis. Men gud som de treffer.

Dette politiske aspektet er ikke alene om å gjøre Rimini til en ubehagelig film. Seidl er en mester i å filme sex-scener som er så eksplisitte og kleine at du kryper sammen i kinosetet. Samtidig er det også her, som i andre scener, noe uendelig sårt og skjørt og fryktelig ensomt og også dypt menneskelig over både sex-scenene og personene det handler om. Det er derfor filmene hans treffer som ei slegge.

Ubehagets mester hadde jeg som tittel da jeg intervjuet ham under Bergen internasjonale filmfestival i 2007, da han var her med Import Export – en beinhard film om menneskehandel. Eller, som Seidl selv sa: en film om hvordan den globale kapitalismen gjør mennesker til varer uten verdi. Mange har, eller har hatt et inntrykk av Seidls menneskesyn som nattsvart misantropi. Men hans ærend er humanistisk, noe både Import Export, Paradis: Kjærlighet, Paradis: Tro, Paradis: Håp og Rimini viser til fulle.

Og oppi det hele er det altså grusomt, forferdelig gøy, både situasjons- og typemessig, og filmatisk. Rimini er kanskje den av filmene hans som virker minst statisk og mest flytende, selv om han fortsatt gjør ofte bruk av stillestående kamera og tablåliknende scener. Den gamle, italienske badebyen fremstår så iskald at du får frostrier av å se på. Michael Thomas er fantastisk i rollen som Richie, og spiller frem en dypt fascinerende miks av slesk sjarm, infantil selvdyrkelse, sårhet og defaitisme. Resultatet er en fyr som mest av alt minner om avkommet Mickey Rourke og Rolf Lassgård ville fått, om de hadde fått en baby sammen.

Som med Cristian Mungius R.M.N settes heller ikke Rimini opp på Bergen kino. Forstå det den som kan.

Rumensk film gir et kruttsterkt bilde av dagens Europa

R.M.N Manus og regi: Cristian Mungiu Romania drama Norsk kinopremiere 12. mai

Noen ganger dukker det opp filmer som ikke bare fester grepet i meg fra første stund, men som jeg også ser med først økende uro, så med en voksende klump i magen. R.M.N er en slik film.

Vi skal til en liten landsby i Romania, i det vakre fjellandskapet i Transylvania (jeg har vært der), ikke langt fra Cluj. Det vil si; først skal vi til Tyskland, der rumenske Matthias (Marin Grigore) jobber på et slakteri under arbeidsforhold der han ikke får lov til å ta en nødvendig telefon hjemmefra. Han trakasseres av en kollega som kaller ham en lat sigøyner, slenger ut en rasende knyttneve, og haiker deretter hjem til landsbyen, der han har kone, en liten sønn – og en ekskjæreste, Csilla (Judith State), som han fortsatt er tiltrukket av. Skremt av noe han har sett i skogen på vei til skolen, har den åtte år gamle sønnen Rudi (Mark Edward Blenyesi) sluttet å snakke.

Matthias (Marin Grigore) møter igjen ekskjæresten Csilla ((Judith State).
Alle foto: Another World Entertainment

Mattias forhold til konen Ana (Macrina Bârlădeanu) er ikke særlig godt. Men dette er ikke et relasjonsdrama på ekteskapsplan. Om det er et relasjonsdrama, er det først og fremst på samfunnsplan. Jfr den litt kryptiske tittelen, som er det rumenske navnet på det vi på norsk kaller MR. For det er akkurat det Mungiu gjør i filmen: han scanner strukturene i en landsby der alle er rumenere, men hvor befolkningen også består av mennesker med tysk og ungarsk herkomst, som også snakker tysk eller ungarsk.

En historisk betinget smeltedigel der, altså, og den har ikke alltid vært smertefri. Under kommunismen ble både tysk og ungarsk minoritet utsatt for språklig og etnisk undertrykkelse, noe blant annet den rumenske, tyskættede nobelprisvinneren Herta Müller skriver om i noen av romanene sine.

I dag, som medlem av EU, er Romania underlagt Schengen-avtalen og dens indre reisefrihet. Derfor drar mange av landsbyens beboere for å jobbe i andre land, delvis tvunget til det av høy lokal arbeidsløshet og lave lønninger. Som en konsekvens av særlig det siste, er det lokale bakeriet – der Csilla har en høy administrativ stilling – nødt til å importere arbeidskraft. Tre srilankiske bakere ankommer. Da starter problemene.

Vi ble kvitt sigøynerne, nå kommer disse. Vi har ikke noe imot dem, vi vil bare ikke ha dem her. Hørt retorikken før?

R.M.N er ikke bare en veldig god film, den byr også på visuelle godbiter.

Et av paradoksene filmen får frem, er hvordan hatet og truslene (og misoppfatningene av srilankernes tro og nasjonalitet) både får frem de etniske (i mangel på et bedre ord) splittelsene i landsbybefolkningen og forener folk på tvers av etnisitet. Motstanden mot de andre forener og splitter på en og samme tid.

Et annet paradoks er hvordan Matthias går fra å være en av de andre i Tyskland, til å bli en av oss i landsbyen, uten selv å se dette paradokset. Inn i dette vever Mungiu også et sylskarpt blikk på hierarkier og forskjeller – sosiale, klassemessige, religiøse og kjønnsmessige.

Macrina Bârlădeanu spiller Matthias’ kone Ana.

En ting er at Mungius film er knallsterk politisk. En annen ting er den filmatiske strukturen, og det visuelle. Mungiu kan den dramatiske læreboken til fingerspissene. Han følger det fortellermessige prinsippet Tsjekovs pistol, der alle elementene i en historie skal være nødvendige. Så når en rifle hentes frem, vet du at skudd vil bli avfyrt. Og når sønnen Rudi er redd i skogen, vet du at han har grunn til det.

Visuelt henter filmen ekstremt godt fra landsbymiljøet, fjellene rundt, værforhold. Det er snø, det er tåke og sparsomt lys, det er vakker og også truende skog. Det er ørsmå detaljer i interiørscenene, som markerer sosial status og personlighetsmessige forskjeller. Det er nyanser over alt, også i beskrivelsen av menneskene.

Etter hjemkomsten prøver Matthias å etablere et godt forhold til sønnen Rudi (Mark Edward Blenyesi).

Det er fantastisk koreograferte scener, hvorav en særlig minneverdig, fra et folkemøte der den stadig mer betente situasjonen skal diskuteres. I en lang, lang tagning står kamera stille. Vi ser Csilla og fru Dénes (Orsolya Moldován) – eieren av bakeriet – i forgrunnen, og et utsnitt av den opphissede folkemengden i bakgrunnen. Slik kan vi ikke bare følge de to kvinnenes ansiktsuttrykk og kroppsspråk, vi får med oss en situasjon som talende og grelt oppsummerer hele filmens handling. Og om kamera står stille, suges vi inn i det som skjer.

Cristian Mungiu regnes som en av de store innenfor den rumenske bølgen, og fikk Gullpalmen i Cannes i 2007 for den uforglemmelige 4 måneder, 3 uker og 2 dager. Han huskes også for den morsomme og satiriske, men litt mer forglemmelige Gylne tider (2009)

Av en eller annen grunn settes ikke R.M.N opp på Bergen kino, og i skrivende stund vet jeg ikke om Lagunen kino tar den. Men bor dere et sted der den kommer på plakaten: se den.

Autentisk og intimt om innvandring og oppvekst

Mor og sønn Manus og regi: Léonor Serraille Frankrike Drama Norsk kinopremiere 5. mai

I 1989 kommer Rose til Paris med sine to sønner, fem år gamle Ernest og ti år gamle Jean. Tilbake i Elfenbenskysten er to eldre brødre. De tre får bo midlertidig på et rom hos eldre slektninger i en av Paris’ forsteder. Rose får jobb som stuepike på et relativt luksuriøst hotell. Derfra folder filmen seg ut via nedslag på ulike tidspunkt i familiekrøniken, frem til rundt 20 år senere – da de tre er på ulike steder, geografisk og i livet.

Mor og sønn er en både varm, og stillfaren fortelling, intimt og levende fortalt i en stil som oppleves svært autentisk. Vi blir kjent med en hardt arbeidende, men rastløs kvinne og mor, som har store ambisjoner på sønnenes vegne, og som selv ikke lar seg styre av noe som helst. Menn kommer og går. De flytter til Rouen på grunn av en av dem, men Rose fortsetter å jobbe i Paris, og er derfor mye fraværende. De to høyst ulike guttene takler den relativt ustabile oppveksten svært forskjellig.

Rollen som Rose tolkes nydelig av Annabelle Lengronne. Hun gir oss en både tydelig og gåtefull kvinne, hun spiller frem en varm og lekende mor som likevel svikter barna på avgjørende felt og som ikke greier å se dem for den de er, men for den hun vil de skal være.

Rose (Annabelle Lengronne) har nettopp tatt med seg Jean (Sidy Fofana) og Ernest (Milan Doucansi) til Rouen, for å leve sammen med den skilte, kanskje ikke skilte Thierry (Thibaut Evrard)
Alle foto: Arthaus

Det ligger en undertrykket smerte og sårhet i henne som hun synes å overleve og holde tilbake ved hjelp av en slags Polyanna-holdning til livet. – Vi gråter ikke, sier hun. – Må vi gråte, gjør vi det inni hodet. Slik legger hun en emosjonell og nærmest ugjennomtrengelig taushet over sønnenes emosjoner, og mulighetene deres for å uttrykke dem. Det er et både sårt og vakkert portrett av en mor som tross dette gjør så godt hun kan, eller gjør det hun gjør fordi hun tror det er til det beste.

Hennes historie, eller snarere – hennes tidlige liv som immigrant i Frankrike, utgjør filmens første kapittel og bærer hennes navn, slik de to påfølgende kapitlene bærer Jean og Ernests navn og handler om situasjonen deres. Grepet er nydelig, og gjør at vi kommer så tett på de to guttene på ulike alderstrinn at vi nesten kjenner duften av huden og klærne deres.

Den lille familien i en gjenkjennelig situasjon på burgersjappe i Paris.

Ulike skuespillere gestalter guttene på ulike aldre, og de er veldig gode. Men jeg smeltet helt for lille Milan Doucansi, som spiller fem år gamle Ernest. Det er en bitte liten scene i begynnelsen av filmen der Rose, Jean og han ligger tett sammen i samme seng og skal sove. De to andre har etter alt å dømme sovnet. Ernest ligger med åpne øyne, prøver å lukke dem, åpner dem igjen. Det er en scene så nydelig at jeg får lyst til å gråte. Både fordi gutten er så skjønn, og fordi scenen er både talende for en femåring, og for situasjonen han befinner seg i: rykket opp med en sped rot, plassert i fremmede omgivelser som sikkert er både spennende og skremmende, trygg og likevel kanskje litt engstelig. Og nysgjerrig. Det er en scene jeg får lyst til å se igjen og igjen.

Ernest er også filmens fortellerstemme, den kommer inn med små forklarende og poetiske setninger som sammen med sluttscenen også belyser filmens franske tittel – Un petit frère – en liten bror, som jeg syns er bedre enn den norske.

Forholdet mellom Rose og den nå 19 år gamle Jean (Stéphane Bak) begynner å bli komplisert.

Kenzo Sambin spiller Ernest som 13-åring.

På mange måter er Mor og sønn en klassisk oppvekstskildring. Samtidig er det som den dekonstruerer den klassiske oppvekstskildringen, slik filmen nærmest dekonstruerer familierelasjonene. Klassiske oppvekstskildringer handler om metamorfosen barn til voksen, der barnet undergår en utvikling som gjerne strekker seg fra A til Å. Eller A til B. Mor og sønn synes å stille spørsmål ved selve begrepene barn og voksne. Eller modning, som jo er metamorfosen som gjennomgås i prosessen.

Filmen kaster også et subtilt blikk på klassestrukturer og forskjeller generelt, og i Frankrike spesielt. I en absurd og ganske forstyrrende sekvens inviterer hotelleieren Rose og resten av hotellstaben til jaktslottet sitt for hjortejakt og festing som synes å ende i en orgie. Senere ser vi Jean på besøk hos kjæresten; hun har en langt mer velbeslått bakgrunn enn ham og han virrer rundt i rommene iført underklassens helt unødvendige dress (etter overklassens mening), og kaster et blikk mot et utstoppet jakttrofé på veggen.

Slik blir dette både en universell film om familierelasjoner som smadres av årsaker mange kan gjenkjenne, og en helt spesifikk fortelling om en familie i endring, et Frankrike i endring, og innvandrere og dere barns erfaringer, slik de kan oppleves for noen.

Anbefales varmt.

Ikke mye å skåle for

Andre akt Regi: Mårten Klingberg Sverige Romantisk komedie Norsk kinopremiere 5. mai.

Jeg har et lite crush på Rolf Lassgård, jeg innrømmer det. Så det var vel mest på grunn av ham jeg gikk og så Andre akt. Skjønt et lite håp om en romantisk komedie som var bitte litt originalt skrudd sammen, hadde jeg jo. Både fordi den skilter med to av Sveriges prominente skuespillere i hovedrollene – Lassgård og Lena Olin, og fordi den handler om og retter seg mot godt voksne. Det siste er ikke nytt. Jeg kan huske feil, men jeg husker Nancy Meyers Når du minst venter det som en av de første. Den hadde Diane Keaton og Jack Nicholson i hovedrollene, og kom for 20 år siden. Keaton var 57, Nicholson 66, og det var nærmest en sensasjon at Hollywood ikke bare laget kjærlighetsfilm med to så godt voksne i hovedrollen, men at vi også fikk et mikrosekunds glimt av en naken Diane Keaton. Eller nesten naken, da.

Denne gangen får vi se rumpen til Lassgård, og ingen kommer til å lee på et øyenbryn. Lassgård spiller Harald Skoog, en fetert skuespiller på Dramaten. Han er i utgangspunktet rimelig høy på seg selv, for å si det mildt. Etter et slag som setter ham fysisk tilbake, slår han ut i full jævla drittsekk-blomst.

Foto: Niklas Maupoix

Inn fra den litt ørkesløse tilværelsen som nyslått pensjonist kommer fysioterapeuten Eva (Olin) i deltidsjobb med å trene opp Harald, som er innvilget hjemmepleie. Velkomsten er ikke akkurat varm, men hei – dette er en romantisk komedie, så den bannende og sure skitgubben i sofaen får etter hvert et mer sjarmerende skjær. Særlig når Eva ikke bare hjelper ham med førligheten i arm og fot, men også bistår ham med å lese manus til den neste store rollen som Cyrano de Bergerac.

Greit. Jeg liker Lassgård både når han spiller brekkekkel og når han spiller sjarmør. Dette kan han. Men jeg liker ikke Harald. Så jeg blir irritert når jeg mistenker Eva for å være i ferd med å falle for ham. Jeg blir i det hele tatt irritert på henne. Hun er invaderende overfor sønnen. Og hva er greien med at hun blir boende i rekkehuset i suburbia etter at ektemannen har tatt pikken og nesten ikke noe av pakket og flyttet på skrå over gaten og inn til elskerinnen han har hatt seg med i to år mens han og Eva var gift? Ok. Hun lider kanskje av et snillhetssyndrom. Hun invaderer den voksne sønnens liv i beste mening, og hun undertrykker raseriet hun føler overfor den svikefulle gubben. Jeg skjønner at hun har vært omsorgsgiver så lenge at hun har glemt å ta omsorg for seg selv. Jeg liker at Olin gir henne integritet. Men jeg må innrømme at jeg også blir jævlig irritert. Jeg får lyst til å riste henne. Rope: skaff deg et liv! Du er hæren fløtte meg 67 år gammel!

Den romantiske komediens standardøvelse: Den ene er i ferd med å forsvinne på en reise, med buss eller fly eller tog. Den andre kommer løpende rett før avgang.

Slik blir jeg sittende og sukke fremfor å engasjere meg ut over irritasjonen. Irritasjonen retter seg også mot filmens velkjente formular. Går det ikke an å finne noen nye veier, noen krumspring, ta noen dristige valg selv om vi snakker feelgood og romantisk komedie? Lenge før slutten vet jeg hvordan det kommer til å gå, selv om det ikke går slik man forventer.

I kontrast til det glitrende snobberiet på Dramaten (og det utsøkt kulturelle i Haralds bygårdsleilighet) legger manusforfatterne inn en gruppe folkelige musikkquiz-entusiaster på en halvbrun pub, som Eva dumper borti og blir venner med. Jeg har for så vidt sansen for en av dem, Siv (Anneli Martini), et aldrende og lett fordukkent fyrverkeri av en c’est la vie-dame. Men hele opplegget ligger som en klam føring og forutsigbar for den livsendringen Eva skal og må ta før rulletekstene kommer.

Som snart 67 selv, er jeg midt i målgruppen for filmen, antar jeg. Det er også litt av grunnen til at jeg blir så sur. Hva tenker filmskaperne om oss gamliser? At vi skal fnise av en blå dildo (som skal brukes til å trene muskulaturen i Haralds hånd). At vi skal hvine henrykt ved synet av Lassgårds rumpe? At vi skal være takknemlige for at det lages film om aldrende menneskers kjærlighetsliv? At vi skal leve oss inn i psyken til og sympatisere med en kvinne som vokste opp med feminismen og virkelig tro at hun på ramme alvor finner dyp, dyp glede i å vaske sønnens klær og handle mat til ham? Jo da. Folk er forskjellige. Jeg lever meg gjerne inn i psyken til mennesker jeg ikke begriper, eller irriterer meg over. Men da må de gis mer kjøtt på beina og spille seg ut i en film som ikke er så grunn som denne.