Medrivende oppgjør med fortiden

Collini Case Regi: Marco Kreuzpaintner. Tyskland, drama, 2 timer 3 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 25. september

Kanskje er min interesse for krigshistorie mye av grunnen til at jeg liker denne filmen så godt. Og kanskje vil den av samme grunn treffe særlig et godt voksent publikum. Samtidig har den kvaliteter som tilsier at den bør kunne nå bredt. Den vant da også publikumsprisen på årets (noe amputerte) filmfestival i Haugesund.

Collini Case inngår i rekken av filmer der Tyskland tar et oppgjør med fortiden sin. Det gjør den i form av å være et tidvis spennende rettssalsdrama, samtidig som den går relativt tett på en ung advokat som må sette personlige faktorer til side til fordel for advokat-etikk og rettssikkerhet.

En aldrende industrimagnat blir skutt og drept på et hotellrom i Berlin. Gjerningsmannen, Fabrizio Collini (Franco Nero) gjør ikke det minste forsøk på å skjule sin forbrytelse. Men han gjør heller ikke det minste forsøk på å forklare hvorfor han begikk udåden, verken overfor politiet eller Caspar Leinen, den unge juristen som utnevnes til hans forsvarsadvokat.

Hans Meyer (Manfred Zapatka) i konfrontasjonen med mannen som snart skal ta livet av ham: Fabrizio Collini (Franco Nero)

Noe av det intrikate i saken er at den drepte Hans Meyer var en farsfigur for Caspar Leinen gjennom oppveksten hans. Leinen har også et nært forhold til Meyers eneste gjenlevende slektning – barnebarnet Johanna (Alexandra Maria Lara, som spilte Marlene Lauda i filmen Rush). At han nå skal forsvare bestefarens drapsmann, setter relasjonen mellom dem på en hard prøve.

At drapet har med annen verdenskrig å gjøre, er ingen spoiler. Spørsmålet er: På hvilken måte? Og hvordan skal Leinen forsvare en mann som nekter å forklare seg med et eneste ord? Regissør Marco Kreuzpaintner pensler historien ut i dels kjappe og talende tilbakeblikk på Leinens forhold til Meyer og familien, og hendelser fra krigen. Sistnevnte byr på sterke og opprørende scener, og gjør at filmen etter hvert ikke bare er spennende, men også gripende.

Elyas M’Barek spiller forsvarsadvokat Caspar leinen, som sliter med å få Collini til å si noe som helst.

Filmen bygger på Ferdinand von Schirachs roman med samme navn, der han bruker sin egen bestefars historie som en smertefull og nødvendig inspirasjon. Smertefull fordi han som 12-åring fikk vite at mannen han kjente som en kultivert og belest bestefar var blitt dømt i Nürnberg for forbrytelser mot menneskeheten. Nødvendig fordi von Schirach, ifølge et intervju med den engelske avisen The Guardian, ville si noe om hvordan Tyskland hadde forvaltet denne mørke arven. Slik blir Collini Case ikke bare en avsløring av enkeltskjebner, den tegner et opprørende bilde av hvordan krigsforbrytere ikke bare slapp unna, men ble skjermet.

Filmen er ikke spennende på den måten at man sitter på nåler med hjertet i halsen. Spenningen er mer av det medrivende slaget. Leinens nitide arbeid med saken og selve rettsprosessen stadig tar nye dreininger, men de virker aldri foreserte, tvert imot, de er uhyre velintegrerte i filmens handling og budskap. Helt mot slutten bruker Kreuzpaintner en teskje eller to for mye for å forklare ting vi allerede har vært vitner til og oppfattet. Sluttbildet balanserer hårfint mot det sentimentale, men fungerer like hårfint fordi det bæres oppe av en kontrafaktisk ømhet for mennesker som har lidd.

Stillfaren og vakker hyllest til kvinnelige astronauter

Proxima Manus og regi: Alice Winocour, Frankrike/Tyskland, drama, 6 år. Norsk kinopremiere 11. september

Når det kommer til filmer om romfart og astronauter, er Damien Chazelles First Man (2018) min ubetingede favoritt. Men Alice Winocours Proxima kan godt vise seg å snike seg inn på topp fem-listen, ganske enkelt fordi den med sin neddempede tone og mor/datter-tematikk er så annerledes. Og så viktig.

Eva Green spiller Sarah Loreau, den ene av et internasjonalt team på tre astronauter som forbereder seg til en ekspedisjon til Mars. Ekspedisjonen er ikke bare romfartshistorisk viktig, den er også svaret på drømmen hun har båret på, og trent for, siden hun var barn. Men den betyr også at hun må være borte fra sin syv år gamle datter i månedsvis, muligens et helt år.

Proxima gir et interessant innblikk i alle detaljene som ligger forut for en ekspedisjon ut i rommet. Her prøver Sarah (Eva Green) ut mekanismen som skal fungere inni romdrakten.
Alle foto: Storytelling media

På ett punkt i filmen snakkes det om å miste jorden av syne. Noe av det vakre med Proxima er nettopp at den ikke mister jorden av syne. Til å handle om astronauter, er den forbausende jordnær. Selv om Sarah sendes ut i et svimlende møte med gravitasjonskraften, ligger filmens kraft i hvordan den nærmest meditativt skildrer dynamikken mellom henne og datteren Stella.

Jeg nøler ikke med å kalle Proxima en feministisk film. Uten å bråke med det, skildrer den presist hvordan kravene og forventningene til Sarah er subtilt annerledes enn kravene og forventningene til hennes mannlige kollegaer, amerikanske Mike (Matt Dillon) og russiske Anton (Aleksey Fateev). Filmen er dessuten i seg selv en hyllest til kvinnelige astronauter. Så vil kanskje noen si at ved å fokusere mer på forholdet mellom Sarah og Stella, minimerer filmen sitt feministiske potensial, til fordel for et tradisjonelt «kvinnelig» tema.

Lars Eidinger har rollen som Thomas, Sarahs fraseparerte ektemann, som skal ta vare på Stella i Sarahs fravær.

Jeg opplever det motsatt. Jeg synes filmen balanserer nydelig mellom Sarahs ambisjoner, drømmer og relativt utradisjonelle yrkesvalg og opplevelsen hennes av å være mor, med alt hva det innebærer emosjonelt, praktisk og av forpliktelser. Filmen er en anerkjennelse av vekten dette har i livet til kvinner som også er mødre, og utgjør langt på vei selve filmens dynamikk. Den unnslår ikke konsekvensene Sarahs fravær har for Stella, men drives ikke på noe plan frem av store, støyende konflikter, heldigvis. Rollegalleriet i filmen er realister, yrkesmessig og mentalt. Derfor synes også Sarahs forhold til den fraseprarerte ektemannen Thomas å være avklart og balansert. Han spilles for øvrig av Lars Eidinger, kjent fra bl.a den fabelaktige TV-serien Babylon Berlin.

Filmen byr også på et lite gjensyn med Sandra Hüller, som huskes med glede fra komedien Min pappa Toni Erdmann (2016) og sterke Requiem (2006). Eva Green gjør en nydelig tolkning av Sarah, men den som kanskje gjør aller sterkest inntrykk er den svært unge debutanten Zélie Boulant-Lemesle i rollen som Stella. Med sitt åpne ansikt er hun ikke bare helt til å spise opp, hun har en så naturlig tilstedeværelse i alle scenene hun er med i, at jeg helt glemmer at det er snakk om skuespill. Et lykkelig møte mellom talent og en regissør som åpenbart må være en særdeles god barneinstruktør.

Varm og vilt underholdende filmatisering av Charles Dickens

David Copperfields personlige historie Regi: Armando Iannucci, Storbritannia, 1 time 59 minutter, 9 år. Norsk kinopremiere 4. september

Alt er fabelaktig og fint med denne filmen. Absolutt alt. Fra Dev Patels innledende inntreden som historieforteller og vitne til sin egen – altså David Copperfields – fødsel via Tilda Swintons entre som tante Betsy Trotwood, og Hugh Laurie som hennes vimsete, kårny fetter Mr. Dick, og Daisy May Coopers elskelige Peggotty, og dialogene (herregud, dialogene!) til Ben Wishaws sleipe, ekle Uriah Heep. For ikke å snakke om castingen av skuespillere i alle kulører. Ikke bare speiler det hvor modernisert denne versjonen av Dickens er, det speiler også dagens moderne, mangfoldige Storbritannia på en måte som effektiviserer grunntematikken i Charles Dickens roman: Klasse, klasstilhørighet og klasseforskjeller, og den klassemessige mobilitetens sårbarhet.

Hugh Laurie, Dev Patel og Tilda Swinton som hhv Mr. Dick, David Copperfield og tante Betsy Trotwood.
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

På sett og vis kan Dickens delvis selvbiografiske roman sees som datidens virkelighetslitteratur. I Iannuccis filmversjon får vi en jeg-person som på alle vis tar grep om sin egen historie. Samtidig følger vi forfatteren in spe gjennom en rekke opp- og nedturer, der han hele veien samler på erfaringer og opplevelser og, ikke minst, formuleringer. Fabelaktige formuleringer. Notert på løse lapper og oppbevart i «St. Paul», et skrin med bilde av den berømte katedralen på lokket.

En mer creepy Uriah Heep enn Ben Wishaws har du neppe sett.

Sammen med sin faste manusforfatter Simon Blackwell og et særdeles velopplagt ensemble gir Iannucci oss en film som er vilt energisk uten å bli heseblesende, og som er så gjennomgående vittig at jeg nesten glemmer å le i ren fascinasjon og i henført forventning om neste replikk, neste scene, neste sving i fortellingen. Den er ikke uten mørke og omhandler velkjente elementer fra Dickens litterære univers: Kalde, brutale voksne, barnearbeid, ekstrem fattigdom og sosial nød. Men også betydningen av vennskap, samhold og solidaritet.

Morfydd Clark har dobbeltrollen som David Copperfiels mor og som hans forlovede Dora.

Samtidig blåser filmen bort det tykke støvlaget som nok har lagt seg over forfatteren og hans verk, og løfter i stedet frem humoren, varmen, fargerikdommen – her understreket også av kostymedesignerne. De unngår behendig å gjøre dette til et kostymedrama, men ikler rollefigurene klær som presist kommuniserer med deres væremåte, stilling og stand. Her stikker særlig Mr. Micawber (strålende spilt av Peter Capaldi) seg ut med sin smule karnevalistiske klesdrakt, helt i tråd med det som synes å være hans happy-go-lucky-tilnærming til den heller sjabre tilværelsen han og konen (en like strålende Bronagh Gallagher) lever under (og deres mange barn og hittebarn).

Satirikeren Iannucci har gledet TV-seere med The Thick og It og kinogjengere med In the Loop (2009) og The Death of Stalin (2017). Jeg frydet meg over dem, men enda mer over David Copperfield, fordi den er så rik, både som historie og filmatisk, og så gjennomsyret av varme og menneskelighet. Lille Ranveer Jaiswal legger et bedårende, elskelig grunnlag for den David Copperfield som Dev Patel tar videre som ungdom og voksen og gjør til en figur du heier på og unner alt godt som måtte vederfares ham.

Så kom dere på kino, folkens. Med denne filmen under vesten kan vi gå høsten varmhjertet og glade i møte.