Ubegripelig vakker og intens

Monos Regi: Alejandro Landes, Colombia

Denne filmen hadde førpremiere under Biff, og jeg kortanmeldte den da. I morgen har den ordinær kinopremiere. Her er hva jeg skrev om filmen i høst:


Opprør og motstand mot makt er tema for flere av årets filmer på Biff. Så også denne, men her foregår opprøret på et mikronivå, i et mikrosamfunn. Og det tar ikke nødvendigvis form av et kollektivt opprør, heller. Det er snarere et resultat av en gruppedynamikk. Og det resulterer i noe den enkelte enten slukes av eller må frigjøre seg fra.


Vi skal til Andesfjellene, til en gruppe svært unge geriljasoldater med uklar tilhørighet. Sara Watson (Julianne Nicholson), en kidnappet amerikansk kvinne de kaller Doctora holdes som gissel. Vi aner en slags ungdommens råskap, såvidt holdt i sjakk av militær disiplin og krav til lydighet.
Et angrep gjør at gruppen må forflytte seg til jungelen. Tenåringssoldatene tilhører muligens FARC, men filmens ærend er ikke å undersøke de politiske forholdene i Colombia. Den er mer å undersøke hva som skjer når ungdommen i enda større grad løsrives fra sin overordnede, fra sivilisasjonen, overlatt til sine egne hierarkier, maktkamper og regler. Tematikken er kjent, blant annet fra William Goldings roman «Fluenes herre».

I «Monos» får tematikken et helt distinkt uttrykk idet vi bevitner et tilstand som likner en menneskelig overgang til natur. Det er skremmende, det er brutalt, og det næres av Mica Levis like distinkte lyddesign, som legger seg nær opptil og forsterker fjellets og jungelens lyder. Vind. Fugler. Insekter. Fossefall. Resultatet er en av de mest intense og fysiske filmopplevelsene jeg har hatt på lenge. Kroppen kjentes mørbanket etterpå.


Midt i den kvalmende brutaliteten, villskapen og den stigende fortvilelsen og desperasjonen hos Sara Watson og en av soldatene, slås man i bakken av filmatisk skjønnhet. Fjellandskapet, badet i tåke. Jungelen. Elveleiene. Farlig. Forførerisk. Storslått, slik også filmen er.

ARABISK FILMFESTIVAL: Ungdomsopprør i Saudia

Last Visit Regi: Abdulmohsen Aldhabaan Drama Saudi-Arabia

Det er ikke en eneste kvinne å se i denne filmen, men det skal jeg overhodet ikke holde mot den. Litt mer om det senere.

Stillhet, derimot. Det er det mye av. Og det er betegnende stillhet, en taushet mellom far Nasser og tenåringssønn Waleed som sier alt om forholdet mellom dem. Slik de få replikkene de veskeler til hverandre gjør.

Nasser er forretningsmann i hovedstaden Riyadh. Han og Waleed er på vei til et bryllup da telefonen kommer om at Nassers gamle far er alvorlig syk. Dermed må de i stedet kjøre til landsbyen Nasser kommer fra. Her blir sønnens opprør enda tydeligere. Ikke at han smeller med dører. Han lukker seg bare passivt-aggressivt inne bak hodetelefonene (kjent sak), nekter å være med i moskeen for å be, viser ikke sin veloppdragenhet slik fetterne gjør, og trekker seg tilbake fra fellesskapet mellom far, onkler og fettere. Og han mener faren oppfører seg hyklersk.

Abdullah Alfahad spiller 16-åringen Waleed.

Det er altså ikke et spesielt dramatisk drama regissør og manusforfatter Aldhabaan gir oss. Likevel er det en film mettet med en dirrende fortvilelse i både far og sønn, og med et nydelig kameraarbeid fra den tunisiske fotografen Amine Messadis hånd. Messadis kamera fanger det romlige og det man kanskje kan kalle «det mellomromlige» på et særeget vis. Hagen, hverdagslige detaljer i et rom, som glass og kaffekanne på et fat, hvirvlende støv, skygger. Det gir ro og samtidig pust til denne enkle, men likevel særdeles effektivt fortalte filmen. I forholdet mellom far og sønn, og ut av besøket deres i landsbyen, kan man lese et større bilde av et land i endring. Av modernitet kontra tradisjon, av endrede sosiale strukturer, av forskjeller mellom by og land og – mest av alt: av patriarkatets konservatisme. Last Visit er for øvrig den første arabiske filmen som ble vist på den anerkjente filmfestivalen i Karlovy Vary. Den konkurrerte også i Marrakech internasjonale filmfestival, der den vant juryprisen.

Da Abdulmohsen Aldhabaan begynte arbeidet med filmen, var film og kino fortsatt forbudt i Saudi-Arabia. Da forbudet ble opphevet i 2017, søkte han om tillatelse til å spille inn i hjemlandet. Da innspillingen var i gang, viste den seg avgjørende for hele prosjektet. Store deler av filmstaben besto nemlig av kvinner, og og slett ikke alle brukte hodeskaut. Det, såvel som selve filminnspillingen, utløste sinne i landsbyen. Men trolig vant nysgjerrigheten, eller så var Aldhabaan en god doplomat. Flere av de sinte landsbybeboerne endte som statister i filmen.

Last Visit passerte den Saudi-Arabiske sensuren da den fikk produksjonstillatelse. Men i skrivende stund er det usikkert om den ferdige filmen får godkjentstempel av det konservative regimet. Så se den om den dukker opp på en filmfestival nær deg.

Dette er Paul Walter Hausers film

Richard Jewell Regi: Clint Eastwood, USA, drama, 12 år, 2 timer 5 minutter

Vet du ikke hvem Paul Walter Hauser er? Det gjorde jeg heller, selv om jeg ved nærmere sjekk ser at jeg har sett ham i filmer som BlacKkKlansman og I, Tonya.

Hvorom allting er: I Richard Jewell bare valser han inn og gjør en uforglemmelig innsats i rollen som en type mange av oss en eller annen gang har vært borti: En jovial fyr som både er verdens mest godhjertede, og samtidig nesten uutholdelig; fryktelig usikker og likevel urealistisk høy på seg selv og sine egne evner. Å tolke en slik figur er en hårfin balansegang. Han kan fort bli bare patetisk, og det ville vært urettferdig. Han kan bli utelukkende moroklump og klovn, altså en vi ler av. Det gjør vi nok innimellom her, men Hauser får frem alle de andre nyansene i denne skikkelsen. Han balanserer rolletolkningen perfekt, og spiller fram en mann man ikke nødvendigvis liker, men røres av og heier på likevel.

Det gjør ikke Richard Jewell til en perfekt film. Den er relativt enkel, den har en rett-frem struktur som er ganske gjennomsiktig, og den er ganske kluntete i støytene. Men påsitt beste har den sjarm nok til å underholde og engasjere, selv om den virkelige historien om Jewell er tragisk nok.

Under sommer-OL i Atlanta 1986 gikk en bombe av under et folkearrangement i Centenniel Park. To mennesker omkom, 111 ble skadd. Richard Jewell var wannabe-politimannen som jobbet som underordnet sikkerhetsvakt. Han oppdaget ryggsekken med bomben, fikk tilkalt forsterkninger og bisto med å få flest mulig i sikkerhet før bomben smalt. Slik reddet han sannsynligvis hundrevis av liv. Så havner han selv i FBIs søkelys som mistenkt. Mistanken lekker ut i pressen. Richards liv, og hans mors, snus fullstendig på hodet. Den eneste han har å lite på er en fjern bekjent fra et tidligere arbeidsforhold, advokaten Watson Bryant (Sam Rockwell), og sekretæren/kjæresten hans, Nadya (Nina Arianda).

Jon Hamm spiller FBI-agenten Tom Shaw.

Kathy Bates ble Oscar-nominert for rollen som moren, og det er slett ikke ufortjent, selv om det er en veldig «Oscar-vennlig» rolle. Bates tolkning er nydelig, av og til kostelig, særlig når hun ikke skjønner hva FBI skal med Tupperware-boksene hennes, og til slutt bryter sammen over at de går gjennom undertøyskuffen hennes.

Kathy Bates ble Oscar-nominert i kategorien beste kvinnelige birolle for sin tolkning av Bobi Jewell.

Dessverre byr også filmen på den dårligst skrevne kvinnerollen jeg har sett på lange tider: nyhetsjournalisten Kathy Scruggs (Olivia Wilde), som angivelig ligger seg til informasjon og er den første som skriver om FBIs mistanker rundt Jewel. Hun kan godt ha vært kontroversiell og hun kan godt har vært uspiselig (jeg har møtt noen av sorten i egen journalistkarriere). Men filmen gjør henne til en grunn og nyanseløs klisje av ambisjoner og selvopptatthet. Og hun er ikke her for å forsvare seg. Hun døde i 2001, 44 år gammel, av en overdose som kan ha vært et selvdrap. For øvrig døde også Richard Jewell da han var 44.

Sam Rockwell har den ikke alltid enkle rollen som Jewells advokat.

Selv bikker ringreven Clint Eastwood snart 90, og lager altså fortsatt film der han som relativt konservativ amerikaner pirker borti noen av hjemlandets mindre tiltalende sider.

Arabisk filmfestival!

Bagdad in my Shadow, regi: Samir, Irak/Sveits/Storbritannia/Tyskland

Gaper den irakiske regissøren Samir over litt for mye i dette kollektivistiske dramaet med islett av thriller? Det var spørsmålet jeg med ujevne mellomrom stilte meg underveis. For Bagdad in my Shadow gaper over det meste.

Vi skal til London. Med kafeen Abu Nawas (oppkalt etter en irakisk poet som skrev homoerotiske dikt) som omdreiningspunkt, finner vi et rikt galleri av høyst ulike personer og skjebner. Kafeen drives av et godt voksent ektepar – kurdiske, sekulære og frilynte kommunister. Her jobber Amal, irakisk flyktning og arkitekt. Hit kommer Muhannad, en ung, homofil iraker som er kjæreste med Sven, og en annen ung iraker, Naseer, som til moren og onkelens fortvilelse er i ferd med å radikaliseres via moskeen i nabolaget.

Shervin Alenabi (til høyre) har rollen som den radikaliserte Nasseer.

Naseers onkel, Taufik, er sentral i handlingen. Også han er flyktning, han ble torturert under Saddam Husseins regime, og vi møter ham første gang i et potent og talende åpningsbilde: Han jobber som vakt i British Museum, omgitt av assyriske relieffer, mens han skriver sorgfulle dikt om hjembyen Bagdad.

Haitham Ali spiller Taufik, her sammen med venninnen og forleggeren Maude (Kerry Fox).

Filmen er delvis strukturert rundt avhør Taufik sitter i med britisk politi og etterretning. Men hva er det som har skjedd? Deri ligger filmens thrillerelementer, og de knytter an til en rekke forhold. Angiveri. Svik. Tidligere etterretningsagenter for Saddam som skifter side når det er opportunt. Kvinnefrigjøring. Homofil frigjøring. Kulturklasj. Og altså radikalisering.

Trass i min smule skepsis, og trass i at filmen ikke er særlig subtil, ble jeg sugd inn i handlingen, også fordi den innemllom er ganske morsom. At regissøren greier å putte inn så mange elementer, og stort sett balansere dem, gjør dette til en kompleks og fascinerende rik film som både sier noe vesentlig om mangfoldet i den irakiske /arabiske kulturen, og om kompleksiteten i å leve som flyktning i et vestlig samfunn.

Waseem Abbas spiller Muhannad, her sammen med kjæresten Sven (Maxim Mehmet)

Broadchurch-skuespilleren Andrew Buchan dukker for øvrig opp som Amals kjik. Med store deler av handlingen lagt til London, og med en særdeles aktuell handling, er dette en film som godt kunne tålt internasjonal distribusjon. Den er ikke perfekt, men den er fullt på høyde og til dels bedre enn mange av thrillerene som importeres fra USA, og vesentlig mer interessant.

Franske følelser

Den skjønne tiden, regi: Nicolas Bedos, romantisk dramakomedie, Frankrike, 12 år, 1 time 55 minutter. Norsk kinopremiere 14. februar.

Kinoene selger denne inn som årets valentinsdag-film, og det er greit av to grunner. Den går godt utenpå de uoriginale, amerikanske romantiske komediene som vanligvis fyller denne rollen. Og den har noe å tilby både unge og godt voksne. Skjønt, noen fjortisfilm er det neppe, aldersgrensen til tross.

Den aldrende tegneren Victor (Daniel Auteuil) kjeder seg i samvær med sine nærmeste, og la meg legge til: Selv om det er en kjedsomhet som smaker av gretten gammel gubbe, er det en kjedsomhet jeg langt på vei kan forstå. Det er en kjedsomhet som knytter seg til alle de teknologiske greiene vi har utstyrt oss med, og som Victor mener har fjernet oss fra det ekte, det taktile. Selv har han mistet jobben som avistegner fordi avisen er blitt heldigital. Og som han sier: «De kjøper inn mye rart, men ikke tegninger.»

Selv om jeg syns hun er i overkant grinete, kan jeg forstå konen hans, Marianne (Fanny Ardant), som syns han er blitt dritkjedelig. Selv er hun psykoanalytiker med praksis både digitalt og analogt, for å si det sånn. Til slutt kaster hun ham ut.

Victors sønn har en barndomskompis, Antoine (Guillaume Canet) som har slått seg opp på en forretningside som både er genial og som illustrerer noe av det som kjeder og irriterer Victor. I et digert studioanlegg kan folk for atskillige euro få iscenesatt tablåer og hendelser i ulike tidsepoker. De kan spille historiske skikkelser, de kan spille ut fantasier, eller de kan «spille» seg selv i en faktisk eller kontrafaktisk setting, alt etter hva de har behov for.

Den aldrende Victor (Daniel Auteuil) gestalter seg selv som ung mann i 1974.

Antoine står i emosjonell takknemlighetsgjeld til Victor, og gir ham en gave. Han kan selv velge en tidsepoke å gestaltes i. Victor velger sitt yngre jeg, og året 1974, da han som gjest på kafeen La Belle Epoque møtte Marianne. Antoines egen kjæreste, Margot (Dora Tillier), får rollen som unge Marianne. De to har for øvrig selv et turbulent forhold. Som manus bruker Antoine Victors egen tegneserienovelle om hendelsen.

Margot (Dora Tillier) spiller Marianne slik hun var da hun og Victor møttes i 1974.

Historien tar noen veier som av og til blir iscenesettelse etter iscenesettelse på metanivå. Slik sett er den innimellom ganske original og sjarmerende. Wow-faktoren er ikke spesielt stor, den er mer «søt» på en måte som ikke bikker over i det klissete. Selv lar jeg meg underholde av hvordan 1974 iscenesettes på ganske gjenkjennelig vis; jeg var selv 18 det året. Særlig musikksporet treffer et sted i hjernen (og hjertet) der mye var glemt eller gjemt.

Antoine (Guillaume Canet) og to av assistene i regirommet, der de styrer de ulike forestillingene folk iscenesetter.

Hvor komisk filmen er, kommer an på øynene som ser og hva slags humor man har. Selv lo jeg ikke en eneste gang. Jeg trakk på smilebåndet noen ganger, men syns mye var mer bittersøtt enn morsomt. Men har man ikke de helt store forventningene, er dette en typisk fransk film man godt kan hygge seg med på en sutalaus kinokveld. Er man i et gammelt forhold, kan det attpåtil hende at følelsene får et oppsving.

Fanny Ardant spiller Victors kone Marianne.