Portrett av forfatteren som ung kvinne

Mothering Sunday Regi: Eva Husson. Drama. Storbritannia. 1 time 44 minutter. Norsk kinopremiere 20. mai

Med sin poetiske langsomhet er dette en film romantikerne blant oss godt kan komme til å elske, men som det ikke er vanskelig å finne svakheter ved. Jeg har ikke lest Graham Swifts roman Morsdag, som filmen bygger på. Det litterære skinner gjennom i filmen, og det er noen løse referanser til Virginia Woolfs forfatterskap her. De blir stående mer som postulater og en slags intellektuell hvitvasking av en historie som balanserer hårfint mellom å være et interessant portrett av en tid og av en kvinne, og en heller banal og lett sentimental fortelling om forbudt kjærlighet i et rigid klassesamfunn.

Deler av handling utspiller seg i 1924, i et overklassemiljø i Sør-England og i en tid preget av sorg over tapet av sønner som falt under første verdenskrig. Jane Fairchild er en ung kvinne oppvokst på barnehjem, nå hushjelp hos det velstående ekteparet Niven; også de tynget av tap og sorg. Mens de kjører av gårde for å feire forlovelsen mellom Emma Hobday og Paul Sheringham, eneste overlevende sønn av nære venner, sykler Jane til Sheringhamfamiliens residens for å tilbringe en siste elskovsstund med nettopp Paul, som hun har hatt et langvarig forhold til. Kjærligheten mellom dem er umulig. Begge vet at dette er siste gang de kan være sammen.

Colin Firth spiller Godfrey Niven, som Jane (Odessa Young) jobber som hushjelp hos.
Alle foto: Ymer Media

Filmen hopper frem og tilbake i tid, både til årene før hendelsen i 1924, og et drøyt tiår senere, da Jane er i ferd med å etablere seg som forfatter og også møter en ny mann, Donald (Sope Dirisu), samt et par sprang til nyere tid, muligens i slutten av 1970-tallet, der vi møter den aldrende Jane. Det betyr også et kort, men gledelig gjensyn med britisk films grand old lady, den nå 86 år gamle Glenda Jackson.

Selv gikk jeg og så filmen på grunn av Olivia Colman, som evner å gjøre de mest middelmådige filmer verdt å se. Hun spiller Clarrie Niven, Janes husfrue. Som sådan har hun ingen sentral rolle, men hun fyller rollen med et hav av sorg. En sorg det ikke er plass til i et miljø der fasade og tradisjoner skal holdes ved like, og ingen masker skal falle. Noe som avsløres hjerteskjærende nådeløst når Clarrie, som er den som bærer sorgen utenpå, ikke greier å holde tilbake.

Olivia Colman har en liten, men severdig rolle som Janes husfrue, Clarrie Niven.

Også Colin Firth gjør en fin tolkning av ektemannen Godfrey Niven. Med årene har Firth fått en kledelig pondus som passer som hånd i hanske til roller som dette. Innenfor rammen av herskap og tjenere er Godfrey en god mann. Innenfor rammen av miljøet og klassen han tilhører, er han en mann som jobber hardt for å gjøre gode miner til slett spill. Man aner også at han vet om Janes forhold til Paul. Og at han aldri kommer til å røpe dette.

Josh O’Connor ble for alvor kjent da han spilte Prins Charles i The Crown, med nettopp Colman i rollen som Dronning Elizabeth. Før det gjorde han sterkt inntrykk i sterke God’s Own Country (Frances Lee, 2017) og Autumn de Wildes morsomme Emma (2020). Her gir han oss en Paul så stillferdig varm og sympatisk at Janes kjærlighet blir mer enn forståelig.

Sex på film er vanskelig, og sex-scenene mellom Jane og Paul er slik sex-scener på film ofte er. Altså ikke helt overbevisende. Da er etter-sex-scenene langt mer interessante. Ikke fordi de to byr på mye ledig, naturlig nakenhet, men fordi intimiteten mellom dem er så mye mer troverdig.

Og så er det Odessa Young i rollen som Jane. For øyeblikket ser jeg henne i HBO-serien The Staircase, også den med Colin Firth i en kledelig rolle, og med en annen favoritt: Toni Collette. Det var jeg faktisk ikke klar over før jeg så henne på rollelisten på imdb. Men jeg elsker skuespillere som smelter inn i rollen på en så kameleonaktig måte. Hun spilte også Hedvig i australske Simon Stones filmatisering av Ibsens Villanden (2015). Da var hun tenåring. Nå, i en alder av 24, kommer hun ut som en moden skuespiller med potensial til både å spille den ganske unge Jane og Jane et sted i 30-årene. Hun formelig skinner på lerretet.

Historien som sådan fenger meg ikke særlig. For meg reddes filmen av Jamie Ramsays foto, som bidrar til å trekke filmen i poetisk retning. Det skader selvsagt heller ikke at historien utspiller seg i smellvakre Sør-England, eller at det sykles mye på nydelige sykler og på smale veier jeg etter all sannsynlighet har syklet på selv; eller veier som var kliss like, i det minste.

Til å bli sulten av

Mør og saftig Regi: Christopher Thompson Frankrike Romantisk dramakomedie 1 time 31 minutter Aldersgrense: 9 år Norsk kinopremiere 13. mai.

Bare tanken på en skikkelig fransk slakter kan får det til å klikke for en som elsker å lage og å spise mat. I Bergen har vi heldigvis Colonialen-drevne Slakt, et ypperlig kvalitetsalternativ til de mer tradisjonelle slakterne i byen. Prise dem også, for i Trondheim er det visstnok ikke en eneste slaktebutikk å oppdrive. (Ikke en fiskebutikk heller, etter at Ravnkloa la ned.) For meg er slikt det rene barbari.

Ikke at jeg gafler innpå kjøtt, altså. En mør entrecote er noe av det beste jeg vet, men jeg spiser lite kjøtt. Og når jeg spiser kjøtt, skal det komme fra dyr som har levd et godt liv. Så der vegetarianere og veganere nok setter tofuen i halsen om de forviller seg borti denne filmen, gjør den en som meg veldig sulten. Veldig, veldig sulten. Av mange grunner.

Charly (Géraldine Pailhas) og Martial (Arnaud Ducret) på besøk hos en av leverandørene.
Alle foto: AS Fidalgo

Det lille lokalsakteriet Fleury i Paris er av typen der slakteren selv reiser rundt til utvalgte bønder og plukker ut slaktedyr og fjærkre. Det borger for kvalitet, både hva dyrevelferd og kjøttkvalitet angår. At ikke alle slaktere av Fleurys kategori gjør som Charly og Martial, og har picnic i gresset der de skåler i vin med utsikt til kyrne og lukter på gresset kyrne gnafser, er så sin sak. Dette er tross alt en romantisk slakterkomedie.

Charly jobber som redaktør i et jålete motemagasin da flere hendelser inntreffer på rad. Ved en inkurie kommer hun til å melde Martial på en datingapp. Det blir full klaff. Problemet er bare at Charly er datter av en slakter. Hun vil ikke date en slakter. Og Martial er nettopp det. Han jobber attpåtil i pappa Fleurys slaktebutikk. Så dør pappa. Charly får både butikken og Martial i fanget, samtidig som hun degraderes på jobb. Valg på valg må tas både med hensyn til slaktebutikken, jobben og Martial.

Stéphane De Groodt spiller Michelin-kokken Miguel som kjøper kjøtt fra Fluery og som også gjør kur til Charly.

Er du glad i mat, ikke vegetarianer og en smule romantisk, er dette en helt ok, om enn forutsigbar avslapningsfilm. Lettbent, javisst, men sjarmerende og velspilt, og nesten fri for den mer slitsomme komikken franske filmer ofte har en hang til. Den stiller opp noen tydelige motsetningspar: Snobberi mot folkelighet. Håndverkstradisjon mot industriproduksjon. Storkapital mot små familiebedrifter. Yrkesstolthet og -kjærlighet mot kommersialisme. Den gjør det uten store fakter og med et smil om munnen, samt med et ganske vittig skråblikk på hvordan PR virker, enten man opererer på Instagram eller i stort magasinformat.

Den lokale slaktebutikken Fluery er nyoppusset og personalet foreviges.

Selvsagt danner også Charly og Martial et motsetningspar, kulturelt, fysisk og personlighetsmessig. Men de kler hverandre, og spilles med sjarme av Géraldine Pailhas og Arnaud Ducret. Mest inntrykk gjør likevel de marmorerte kjøttstykkene, slakternes tilberedning av ulike kjøttretter, saftig kjøtt som stekes til perfeksjon mens liflig duft nærmest siver ut av lerretet. Det er ikke direkte matporno; for en norske er det mer en påminnelse om hvor forspiste vi i grillsesongen er på middelmådige pølser, og hva vi faktisk altfor ofte tar til takke med på restaurant. Mør og saftig kunne neppe vært laget i Norge. Det er nitrist å tenke på.

Kontemplativ og elegant

A Human Position Manus og regi: Anders Emblem Drama Norge 1 time 18 minutter Norsk kinopremiere 13. mai

I en scene sitter Asta og bokstavelig talt ser maling tørke. Det kan tolkes som en underfundig kommentar til filmens langsomhet. Det kan også ses som en metafor for hvordan tid kan oppleves underveis i en prosess der sjelelige og/eller fysiske sår skal heles og traumer bearbeides.

Hvilket traume Asta bærer på, klargjøres aldri. Vi får et hint, men også det er åpent for tolkning. Regissør og manusforfatter Anders Emblem overlater i det hele tatt mye tolkningsarbeid til tilskueren, noe jeg for min del setter pris på, men som nok kan være til frustrasjon for de som foretrekker filmer der alt ligger mer i dagen.

A Human Position er i kategorien slow cinema. Altså en type minimalistisk film med lange, observerende tagninger, ofte med stillestående kamera, uten ordinære filmers plott og uten en klart definert historie som skal fortelles. Et annet uttrykk for stilen er kontemplativ film, og det er særdeles treffende her. Filmen setter meg ganske raskt i en tilstand av ettertenksomhet og ro. Samtidig vekker den nysgjerrighet. Hva har skjedd med Asta (Amalie Ibsen Jensen)? Hva er egentlig forholdet mellom henne og møbelsnekkeren Live (Maria Agwumaro), som hun deler leilighet med i Ålesund? Er de bare veldig gode venninner, eller ligger det en kjærlighetshistorie under her?

Sammen med Bergen må Ålesund være landets mest fotogene by, nydelig filmet av Michael Mark Lanham. Gjennom linsen hans er byen ofte tilnærmet tom, med bare Asta i bevegelse, ofte et sted i utkanten av bildet. Kamera vender stadig tilbake til to fasader, trolig to ulike utsiktspunkt fra Asta og Lives balkong. Den ene er et vakkert, velholdt og karakteristisk jugendhus, filmet fra tilnærmet samme synsvinkel, men med ørsmå forskyvninger fra gang til gang. Den andre er et forfallent hus i går betong, tilgriset av dueskitt og med knuste vinduer. Det skaper en særegen, filmatisk dynamikk, gir et fasettert bilde av byen, og kan også fungere som bilder på Astas indre tilstand og motsetningsforhold.

Samme eleganse og blikk for utsnitt og detaljer preger interiørscenene fra Asta og Lives leilighet, både rufsete og stilren som den er, og full av teakmøbler og eldre, nydelige stoler. En annen, underliggende kjærlighetsistorie her, er kjærligheten til nettopp stoler og stoldesign, og stolen som en høyst menneskelig faktor. Som Live sier: mennesket er det eneste dyret som sitter i stol. Et faktum som kan leses ut av filmens tittel, og som manifesterer seg vakkert i filmens sluttbilde.

Til å være det man kan kalle en arthaus-film, er A Human Postition slett ikke arty farty. Den har humor, særlig i skildringen av fotografen Asta jobber med – hun er sommervikar som journalist i Sunnmørsposten. Bildene han tar, og Astas reaksjoner er humrende gjenkjennelige for alle som har fnist litt ille berørt av lokalavisers hang til overtydelige pressebilder, og for alle som selv har jobbet som journalist.

Og så er det katten. En tricolor, halvvoksen katt som ikke spiller noen sentral rolle som sådan, men som utgjør et viktig element både visuelt og i kraft av seg selv. Den er hjertesmeltende nydelig.

A Human Position er kanskje ikke en film som vil treffe det helt store publikummet. Men jeg er veldig, veldig glad for at det i norsk filmproduksjon også er rom for denne typen langsomme og ettertenksomme filmer med kunstnerisk kvalitet.

En uimotståelig film

Paris: En kjærlighetshistorie Regi: Jacques Audiard. Drama. Frankrike. 1 time 45 minutter. 15 år. Norsk kinopremiere 6. mai.

13. arrondissement i Paris er ikke det turismens og romantikkens mekka som byen gjerne forbindes med. Men det tidligere industristrøket har forvandlet seg til en ganske kul, hip, flerkulturell bydel som med sine mange høyhus nok ville fått klassisistene i Arkitekturopprøret til å bryte sammen i krampegråt. Regissør Audiard og fotograf Paul Guilhaume derimot, gjør arkitekturen til en filmatisk opplevelse i seg selv. Spesielt i filmens estetisk briljante åpning, der det man gjerne kan kalle arkitektonisk brutalisme forvandles til geometriske mønstre, nydelig formet også av at filmen er i svart-hvitt, og der kameraets glidende bevegelse over fasader og opplyste vindusruter, er en påminnelse om det yrende mangfoldet av liv disse blokkene huser – før det zoomer inn på en leilighet, et liv, en beboer: Émilie Wong.

Hva kan man si om Émilie? Hun bor i bestemorens leilighet. Hun har en drittjobb som telefonselger. Hun er ung, frekk, kåt, skjønn, irriterende. Hun har avertert etter en å dele leilighet med, og åpner døren for Camillie i den tro at Camille er en ung kvinne. Camille viser seg å være en mannlig lektor ved en nærliggende skole. Det tar ikke lang tid før også Émilie og Camille er nærliggende, for å si det sånn.

Émilie (Lucie Zhang) og Camille ( Makita Samba) tar seg en joint på taket, med utsikt over Paris.
Alle foto: Ymer Media

Så åpner Audiard et nytt kapittel i fortellingen. Det innledes med en litt abrupt sekvens i farger, der en kvinne med det illustrerende navnet Amber Sweet yter seksuelle online tjenester mot betaling. Så dukker Nora opp. Hva Amber har med Nora å gjøre – eller vice versa – vil jeg ikke røpe. Men Nora er altså forhenværende eiendomsmegler fra Bordeaux, nå jusstudent i Paris. Snart krysser også hennes og Camilles veier.

Paris: En kjærlighetshistorie er en film om vennskap, sex og kjærlighet. Om hvordan vennskap kan vokse til kjærlighet, hvordan sex kan nytes uavhengig av kjærlighet, hvordan kjærlighet kan oppstå i sammenhenger man ikke forutså – og om det som kan ligge imellom alt dette. Holdt i en naturalistisk stil, og med et kunstnerisk markant uttrykk, er det for meg blitt en helt uimotståelig film. Intim, både seksuelt, emosjonelt og menneskelig. Levende og innimellom energisk. Rørende og øm. Sensuell og sår. Med Camille som et slags felles omdreiningspunkt former Émilie og Nora et motsetningspar i personlighet og alder, uten at de virker typetegnet eller karikerte. Spilt av Makita Samba, Lucie Zhang og Noémie Merlant, fremstår de som levende, ekte mennesker med sine styrker og svakheter. Særlig Nora trer etterhvert tydelig frem. Émilie kunne jeg ønsket meg enda mer av, men nettopp det flyktige i skildringen av henne henger fint sammen med hennes litt ustadige, flyktige karakter.

Paris: En kjærlighetshistorie er trolig Audiards hittil letteste film, hvilket ikke betyr at den er en lettvekter. Sammen med The Sisters Brothers viser den snarere regissørens bredde, etter sterke, til dels rystende verk som Dheepan, Rust og bein og Profeten. Også i dem finner man varmen, eller spor av den varmen, som gjennomsyrer Paris-filmen.

For øvrig står filmer som Lille jente og Ava på fotograf Paul Guilhaumes CV. Sistnevnte ble vist på Biff i 2017, og er regissert av Léa Mysius. Både hun og Celine Sciamma – en av mine favorittregissører – er med på manussiden i Paris: En kjærlighetshistorie. Resultatet er en film som – om den skal oppsummeres i én setning – fanger et stort knippe av de menneskelige aspektene ved å involvere seg i et annet menneske. Med fare for å banalisere, er den også denne vårens store datefilm.