Bortgjemt, midt på natten, viser TV 3 en på mange måter «liten» film som plasserte seg blant de ti beste jeg så i 2014. Og jeg kan ta feil, men jeg tror ikke Brendan Gleeson noen gang har vært så god. TV 3 kl 03.10 lørdag/natt til søndag.
Ubåt-drama etter «Das Boot» er risky business. At Thomas Vinterberg likevel forsøker gir kred i min bok. Selv om det er en ganske overraskende manøver fra dansken. Men så skal det sies at jeg har så mye klaus at det skal lite til før jeg blir revet med i slike skrekk-fortellinger som dette er. Jeg hiver fortsatt etter pusten.
Alle som var noenlunde voksne i 2000 husker forliset. Alle husker fortellingene om bankelydene, kjærlighetsbrevene, om redningsforsøkene og om Putin som angivelig lå og solte seg på feriestedet sitt i stedet for å be om hjelp til å redde besetningen. Selvsagt måtte historien bli film.
Saktens finnes det ting å pukke på i Vinterbergs filmatisering. Men mest av alt blir jeg grepet og fascinert. Mye fordi Vinterberg trommer sammen et stjernelag av internasjonale skuespillere, samtidig som han styrer totalt unna stjernedyrkelse. Her går alle – fra Max von Sydow til Colin Firth og Pernilla August (blant mange) – inn i en kollektiv fortelling, der noen er helter, noen skurker, noen hjelpeløse i sine forsøk på redningsaksjon, eller i sin kamp for ektemenn og kjære.
Om noen står ut er det Matthias Schoenaerts som kaptein Mikhail Averin, og Lea Seydoux som den gravide konen hans Tanya. Men også de inngår i det kollektivet Vinterberg synes å vektlegge, og som jeg finner dypt sympatisk i en film som dette.
Vil man, kan man se tråder til HBO-serien «Chernobyl», selv om den visuelt og fortellermessig befinner seg mange hakk over. Men det er noe ved det post-sovjetiske som Vinterberg hinter til, og som treffer hardt.
For litterært interesserte kan nevnes at Inger Bråtveit setter fokus på noe av filmens tematikk romanen «Dette er også vatn».
Tilgjengelig på ulike strømmetjenester.
Yesterday Regi: Danny Boyle Romantisk/musikalsk komedie, Storbritannia, 1 time 56 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 28. juni
For en fabelaktig ide denne filmen hviler på! For det første fordi selv en som ikke kan kalle seg verdens største Beatles-fan får gjenåpnet ørene for hvilken fantastisk musikk-katalog de fire etterlot seg. For det andre fordi filmen er en påminner om at kulturarv – i vid forstand – er noe som må forvaltes med vett og forstand. For det tredje fordi den viser hvor dypt musikken som ble lydsporet i vårt liv er rotfestet i hukommelsen vår, tilværelsen vår, og hvor viktig den er. Bare tenk om den en dag brått var fullstendig borte.
Det er akkurat hva som skjer her. I et mystisk øyeblikk går hele jordkloden i svart – i bokstavelig, men gjerne også overført betydning. Da lyset kommer på igjen, har menneskeheten mistet all erindring om at the Beatles noen gang har eksistert. Alle så nær som Jack Malik (Himseh Patel), en middelmådig visesanger som befinner seg så faretruende nær en buss idet lysene slukner at kollisjon er uunngåelig. Forslått og et par fortenner fattigere skal han vise seg å være den eneste som husker at det fantes noen som het Paul McCartney, Ringo Starr, John Lennon og George Harrison. Med det følger også uante muligheter for å bruke Beatles-låtene til å klatre til topps på pop-himmelen.
En fabelaktig ide gir ikke nødvendigvis en fabelaktig film. For meg er Yesterday mer en tilforlatelig, lettbeint hyggefilm med tidvis høy sjarmfaktor, mye fin musikk og glimt av god humor. Med Lily James i rollen som Ellie, Jacks manager, mangeårige venn og største fan, vris filmen også inn og ut av den tradisjonelle romantiske komedien.
Ringreven Richard Curtis er inne på manus-siden. Yesterday ikke er hans historie alene (den er også kreditert Jack Barth) og den når ikke opp til klassikere som Fire bryllup og en gravferd og Love Actually (selv om sistnevnte gikk litt i filler i lys av #metoo). Sånn sett er den mer i slekt med About Time. Ikke tematisk, mer som en film man enten må gi seg hen til, eller la være å se. Curtis er god til å lage typer; her blir jeg sittende og fnise godt av Kate McKinnons gode og infame portrett av Los Angeles-manageren Debra Hammer, selve innbegrepet og legemliggjøringen av pengepugeriet som tapper kunsten og kulturen for sjel om det får råde.
Yesterday vil heller ikke bli stående som Danny Boyles beste film, i min bok er det muligens 127 timer, nest etter Trainspotting. Om storsuksessen Slumdog Millionaire har stått seg, er jeg sannelig ikke sikker på, og Steve Jobs har jeg ikke sett. Det er noe vimsete ved Yesterday som både sjarmerer og irriterer, og noe lett sjangerforvirret og overflatisk som gjør den forutsigbar og fører til at låtene ikke helt kommer til sin rett før i aller siste musikknummer, som slett ikke er Beatles beste, men som fremføres med glød og overskudd for og sammen med det publikummet den kanskje traff sterkest.
Her er også en annen scene jeg elsker. Den er litt vanskelig å omtale uten å røpe for mye, men den knytter an til et Beatles-medlem og har en søt smak av dersom-hvis-såfremt-ifall som også rimer med noe av det jeg velger å lese som filmens budskap: At rikdom og berømmelse har en så voldsom pris at den anonyme vanligheten i hverdagen kanskje er å foretrekke.
Denne britiske serien har ligget på NRKs nett-TV ganske lenge, så mange har sikkert fått den med seg. Særlig de av oss som har et stort hjerte for fabelaktige Nicola Walker. Hun er seriens frontfigur og til dels også frontfigur i denne familien av fremstående, kvinnelige jurister. Vi snakker familiedrama, vi snakker mangfoldige kvinneroller, vi snakker latter og gråt i salig blanding på den måten britene på sitt beste er mestere i å håndtere. Få den med deg om du ikke allerede har sett; dette er perfekt å bruke tid på for de av oss som venter på de gode, varme sommerkveldene vi kan tilbringe ute. De to første episodene vises på NRK1 kl. 21.20 og 22.10 i kveld, mandag.
Nok en film som har begynt runddansen på TV, og som jeg har anbefalt før. Men der jeg tidligere måtte lenke til abonnementssaker, gjør det nye arkivsystemet det mulig å legge ut hele anmeldelsen. Derfor noen repriser.
Hva «The Master» angår, er det bare å si at har du ikke sett den, er det bare å benke seg. Det er også en film som tåler gjentatte gjensyn. NRK1 kl. 23.45 lørdag
Denne har jo gått noen runder på TV, og ja – jeg har anbefalt den før. Men den tåler en ny runde. Den kan også sees av folk som ikke er spesielt opptatt av boksing. Og så kan jeg jo benytte anledningen til å peke på en annen av regissør Ryan Cooglers filmer – «Fruitvale Station» – om det rasistisk motiverte politidrapet på Oscar Grant i 2008. Svært severdig den også, og tilgjengelig i diverse strømmetjenester. «Creed» er å se på TV Norge i kveld (fredag) kl. 23.30
Goliat Manus og regi: Peter Grönlund, drama, Sverige, 12 år, 1 time 28 minutter. Norsk kinopremiere 28. juni
Etterkrigstidens Skandinavia har vært preget av en sterk forestilling om arbeiderklassebarns muligheter for og vilje til å forflytte seg over i middelklassen. For veldig, veldig mange er det også sånn, derfor føler mange av oss en stor takknemlighet for velferdsstaten denne klassereisen hviler på. Ikke at klassereisen nødvendigvis har vært lett. For mange har den betydd tap av identitet og tilhørighet, kulturkollisjoner, nye og ukjente koder, lojalitetskonflikter og, ofte, en følelse av skam over egen bakgrunn. Men den har også åpnet for et hav av muligheter.
I lys av dette er det lett å glemme, eller bli blind for, at for noen kan klassereisen være vanskeligere enn for andre, kanskje umulig. Nettopp dette illustreres brutalt i Peter Grönlunds sterke, vonde film. Kimmie, den 17 år gamle hovedpersonen, har ikke engang middelklassen som mål, bare en lærlingekontrakt i Västerås, 30 mil unna den loslitte industribyen han bor i. 30 landeveismil, men et hav å krysse – av grunner jeg skal komme tilbake til.
Kimmies hjemby er en av mange svenske småbyer preget av fraflytning og arbeidsledighet, presist skildret blant annet i Gabriela Pichlers Amatører. I Goliat er livsvilkårende enda hardere. For Kimmies far, forhenværende industriarbeider, er kriminalitet blitt et smutthull å krype ned i for å holde nøden, namsmannen og sosialkontoret unna. Nå skal han inn og sone en dom, men noen i familien må ta seg av geskjeften imens. Faren peker på Kimmie, gutten som altså kun vil bort fra det hele.
På sett og vis er Goliat en legemliggjøring av fenomenet sosial arv, spilt ut i et miljø som sjelden vises eller kommer til orde i offentligheten, eller skildres autentisk og nyansert i skandinavisk film. Kimmie og familien hans kan godt kalles det moderne filleproletariatet. Fattigdommen springer en ikke i øynene ved første øyekast, familien har tak over hodet og mat på bordet, men her er flust med markører som røper hvor marginalisert de lever, både økonomisk og som gruppe.
Noe av det fineste, og samtidig vondeste med Grönlunds film, er hvordan den får frem hvor sterke lojalitetsbåndene er innad, hvor sterk kjærligheten er. Særlig rørende er Kimmies forhold til lillesøsteren Sara; hvordan han putter dynen rundt henne når hun legger seg om kvelden, hvordan han – selv utvist fra skolen – prøver å nøre oppunder lærelysten hennes, i et miljø der bøker og boklig kunnskap omtales med forakt. Og så er det nettopp denne lojaliteten og kjærligheten som gjør at Kimmie risikerer å følge i sin fars fotspor, og bli sittende fast i en pøl av doplanging og vold.
Kimmie spilles av Sebastian Ljungblad, som kan minne litt om en veldig ung Mads Mikkelsen, og hvis ansiktsuttrykk har noe av den samme blandingen av lukkethet og uhyre følsomhet. Like imponerende er Joakim Sällquist, som spiller faren Roland. Han har selv bakgrunn som rusavhengig og kriminell, noe som kanskje forklarer autentisiteten som hviler over rolletolkningen. Eller rolletolkningene. Ingen av de medvirkende er profesjonelle skuespillere. Sällquist fikk rollen ved en tilfeldighet, og endte med å få den høythengende Gullbaggen for prestasjonen.
Det er et fascinerende farsportrett han tegner. Roland er hard og brutal, alt han tilsynelatende kan lære sønnen er å slå fra seg i slåsskamper. Men i disse forsøkene, der han hisser sønnens kanskje latente, men ikke utagerende aggresjon, anes en paradoksal blanding av tilkortkommenhet og desperat ømhet og omsorg. Vi aner hvilken kvern Roland er malt gjennom, og hva det har gjort med ham. Samtidig er det et nådeløst portrett av en voksen som kommer til kort, og som misbruker og unndrar seg sitt ansvar som voksen, og som far.
Goliat er naturalistisk skittenrealisme i slekt med britisk sosialrealisme, som filmene til Ken Loach, men i skandinavisk setting. Vi så det samme i Grönlunds forrige film Flukten (2015). Foruten evnene som personinstruktør, utmerker han seg med et filmatisk blikk for miljøer og detaljer som uten å overforklare forteller alt om sted og tilstand, og som strekker seg fra gardinoppheng til gateløp og slitasje og rust. Særlig finurlig er valgplakatene som ofte ses i ytterkanten av bildet, og som sier mye om avstanden mellom de menneskene som skildres og den politiske virkeligheten og forståelsen for disse menneskenes livsvilkår. Derfor er Goliat viktig, både som menneskeskildring og politisk knyttneve.
Feminister av alle kjønn og legninger bør få med seg denne filmen, som i stillhet vandret inn og ut av kinoene i 2014. Mer er det egentlig ikke å si. NRK1 kl. 23.55 torsdag 19. juni.
Kjærlighetens sesonger Manus og regi: Mark O’Rowe, drama, Irland, 1 time 43 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 21. juni
Det skal den ha, denne filmen – for svært mange av oss er den i beste fall gjenkjennelig, ihvertfall delvis og på noen plan. Du har kjærligheten, og så har du alt som kan skje med den og med relasjonene. Du har begjær som brått oppstår fordi anledningen byr seg, eller fordi du trenger bekreftelse, eller bare fordi begjær og forelskelse er litt sånn der uhåndterlige størrelser. Du har shit happens og svik og sinne, nye forhold; hele seriemonogamiets runddans, om du vil.
Gjenkjennelse i seg selv er likevel ikke nok, spør du meg. Skal jeg orke å i nesten to timer ta innover meg andres bal med gjenkjennbare problemer, må det være noe mer der. Enten humor, som gjør meg i stand til å le av det som, sett litt skrått utenfra og på litt avstand, i bunn og grunn handler om vår menneskelige dårskap. Eller så må jeg få formidlet en eller annen dypere innsikt, en aha-opplevelse, et eller annet som treffer en nerve der det gjør vondt når erkjennelsen treffer, samtidig som erkjennelsen kjennes viktig og riktig.
Jeg har ikke behov for å bivåne folk lire av seg de samme banalitetene jeg selv kunne lirt av meg i et venneselskap etter litt for mange glass. Ikke hvis banalitetene ikke bringer meg et stykke videre. Og det gjør de ikke her.
Åpningsscenen introduserer et vennepar, eller rettere: to ektepar. Yvonne (Catherine Walker) og Chris (Andrew Scott) er på middagsbesøk hos Jim (Cillian Murphy) og Danielle (Eva Birthistle). Begge parene befinner seg i en pen og pyntelig øvre middelklasse, bosatt i en av Dublins forsteder. Eva og Yvonne er gamle, nære venninner. Allerede her stusser jeg når samtalen avslører at Jim knapt kjenner henne og Chris; og vice versa, all den tid parene har omtrent jevnaldrende barn og bor i samme by. Her er jeg kanskje i overkant streng med hensyn til troverdighet og relaisme, men to venninner som får ektemenn og barn omtrent samtidig pleier gjerne å trekke hverandres partnere og barn med inn i hverandres sfære. Men la gå.
Underveis i samtalen faller ord som fører Chris ut i et heftig og for de andre pinlig utbrudd. Utbruddet er en slags dominobrikke som setter i gang en kjedereaksjon. Og om det lå gnisninger og andre greier og vaket under overflaten fra før, sørger noen av de impliserte for at nye hemmeligheter bringes til torgs i relasjonen mellom de fire. Derfra og videre går det slag i slag, konkret og i overført betydning kan man si. Skjønt egentlig gjør det ikke det, for dette er ganske seigt, og aller seigest er dialogene.
Ikke for mitt bare liv kan jeg se for meg at virkelige mennesker snakker sammen slik de gjør her. Virkelige mennesker avbryter hverandre, leter etter ordene, snubler i dem. Særlig i følelsesladde situasjoner. Men her venter de stort sett høflig til den andre har snakket ut. Det er likevel ikke det verste. Det verste, eller kjedeligste, er at de aldri ytrer et ord som får meg til å spisse ørene. Aldri. Ikke en eneste gang. Trivialitetene renner bare ut av dem. Herregud.
Og så er det erotikken. Å skrive litterært om folk som har sex er vanskelig, det er sikkert vanskelig å filme også, men i all verden. Skal det først gjøres, må det gjøres slik at begjæret er troverdig, at ømheten står til troende, at man omtrent kan ta og føle på den nyforelskede kåtskapen som får folk til å gå ut av sitt gode skinn og sitt gode ekteskap og bli helt kokko i hode og kropp. Alt jeg ser her er tråkig humping. Gjesp.
Mark O’Row overbeviser verken som personinstruktør eller manusforfatter. Trass dyktige skuespillere greier han ikke å få stoffet til å leve, eller gi det noen relevans ut over den relative gjenkjennelsen. Med filmhistorien full av sterke ekteskaps- og relasjonsdramaer, kommer dette på alle vis til kort.
Matfilmer er en egen sjanger, de varierer i kvalitet. Ett er selve det filmatiske, noe annet hvor sulten man blir. «Chef» blir du sulten av. TV 3 kl. 19.00 og 02.10 lørdag.
Sørensens filmservice 