Echo Manus og regi: Rúnar Rúnarsson Tilgjengelig på streamingguiden og andre strømmetjenester
Jul er kanskje ikke det som ligger hjertet nærmest når det nå, tross alt, er vår. Men selv om Echo konsentrerer seg om dagene fra like før jul til like etter nyttår, er ikke julestemningen spesielt påtrengende.
For filmelskere vil Rúnar Rúnarsson være kjent for to aldeles strålende fine filmer – Ildfjell (2011) og Småfugler (2015). De vil kjenne igjen Runarsson og fotograf Sophia Olssons cinematiske, poetiske, og velkomponerte stil – se bare åpningssekvensen, der kostene i et bilvaskeri former en liten ballett. Ut over det, og at alle tre forteller islandsk samtidshistorie, har filmene lite til felles.
Echo er en antologisk film satt sammen av 56 korte sekvenser. Familieære så vel som ensomme jule- og nyttårsfeiringer. En narkoman som får sårstell på en sprøytebuss. En begravelsesagent klargjør en barnekiste samtidig som han får en ganske triviell telefon fra konen. Flyktninger i kirkeasyl som hentes av politiet. Overskuddsmat som kastes. Mennesker i kø i striregn for å få gratis mat hos Røde Kors. Et vakkert gammelt hus som brennes fordi det ikke «lønner» seg å pusse opp, det er billigere å erstatte det med et prefabrikkert hus fra Polen. Echos filmplakat former et kaleidoskop, og det er en presis oppsummering. Ut fra dette kaleidoskopet formes et fragmentert, men likevel presist bilde av dagens Island, sosialt, økonomisk og menneskelig. Og bortsett fra et nyttårsbål på stranden i Reykjavik, kunne alt sammen like gjerne vært et bilde på Norge. Eller – et Norge i normal drift, får jeg trang til så tilføye, akkurat nå.
Ved å plassere kamera i en fast posisjon i hvert eneste tablå/historie, benytter Rúnarsson og Olsson et velprøvd og effektivt grep som både «låser» scenen, og åpner opp for egne refleksjoner uten at vi som seere styres av zooming, klipp eller andre filmatiske virkemidler. Ikke alle tablåene/historiene treffer med like stor kraft, og noen av dem henter mer styrke i kraft av overgangen fra forrige scene, enn i kraft av seg selv. Men som helhet former de også et bilde av menneskelig mangfold på mange plan, og det er fint.
Likevel vil ikke Echo for meg bli stående som Rúnarssons sterkeste film. Men den har en meditativ, litt melankolsk, litt vittig, ganske øm grunnstemning som inviterer til refleksjon.
Echo kom ikke på kino, men ble vist på cinematekene i desember. Jeg så den på Canal Digitals strømmetjeneste T-Wee, men den er tilgjengelig flere steder.
For et privilegium jeg har som nå kan kjøre min egen, private, arabiske filmfestival i min egen stue! Også juryeringen i The Critics Awards for Arab Films er utsatt på grunn av koronaen, vi har nå frist til midten av april. Og jeg har fremdeles flere filmer å se. Men så langt stiller Sébastien Goepfert uhyre sterkt som kandidat til «beste foto» for jobben han gjør i denne særegne filmen, som også ble vist på fjorårets filmfestival i Venezia.
Goepfert var for øvrig en av flere kameramenn på Blå er den varmeste fargen, en av favorittfilmene mine i 2013, så han har gått en god skole. Nå skal det også sies at han i det sudanesiske landskapet og fargekartet får mye opp i hendene. Men likevel. Underveis satt jeg nærmest og stønnet, og ønsket meg et fullskala kinolerret for virkelig å nyte scener og tablåer.
Islam Mubarak spiller Muzamils mor, Sakina.
You Will die at 20 kan godt sees på som et gigantisk oppgjør med overtro, enten overtroen henter næring i store religioner eller mer obskure ideer. Under en religiøs seanse like etter fødselen blir Muzamil spådd å skulle dø som 20-åring. Byrden er nesten uutholdelig å bære. Familien splittes, moren bærer sorgen på forskudd, Muzamil opplever seg utstøtt i landsbyen.
Dette er en lang og langsom film, men jeg kjedet meg ikke et øyeblikk. Historien fascinerer i seg selv, men så er det altså dette kameraarbeidet som er så hinsides vakkert og poetisk. Store, solsvidde landskap veksler med mørke, trange rom. Brå fargeeksplosjoner inntreffer. Nydelige vekslinger mellom lys og skygge.
Inn i historien vever Amjad Abu Alala også et stykke filmhistorie. Som diskenspringer i landsbyens lille dagligvarebutikk blir Muzamil kjent med en annen utstøtt, en eldre mann som drikker alkolhol (haram!) og har et lager av filmer, pluss en gammel fremviser. Slik får Muzamil et innblikk i livet utenfor landsbyen, ute i verden, og vi får et innblikk i Sudan på 1960- og 70-tallet, med diskotek og datidens moderne klesstil. Et subtilt grep for å vise hvordan religiøse og politiske stridigheter kan endre et samfunn.
Mustafa Shehata har rollen som tenåringen Muzamil.
Noen syns kanskje det er rart at jeg bruker bloggen til å skrive om filmer de færreste får se. Men jeg synes dette er en gyllen anledning til å peke på alle de interessante, ofte særdeles gode filmene som lages i land vi ikke regner for markante filmnasjoner. Noen av dem kan muligens søkes opp via ulike strømmekanaler. Noen av dem kommer faktisk på norske kinoer, når kinoene en gang åpner igjen. Når det skjer, vil omtalene på bloggen bli repostet.
The Big Short Adam McKays hektiske, underholdende, spinnville film er et krasjkurs i vulgærkapitalisme. Historier som dette kunne knapt vært diktet opp, de skjer bare i en virkelighet som overgår fiksjonen. Men obs! obs! For en (som meg) som ikke aner hva hegdefond, subprime, CDO og short selling faktisk er for noe, går det faktisk også an å lære noe her. På kjøpet får du Brad Pitt i hans kanskje søtese (og dølleste) rolle, en Steve Carell som gjennom hele filmen ser ut som om han skal sprekke, en betakarotenfarget Ryan Gosling med overdoser av kaffekulør i parykken og en hyperaktiv Christian Bale.
The Revenant Akkurat nå fremstår Hugh Glass’ (Leonardo DiCaprio) kamp mot bjørnen som ganske metaforisk. Men av alt uforglemmelig i Alejandro Iñárritus kalde, mektige villmarksepos, husker jeg særlig bildet av en droplete hest med avkappet hode, liggende i snøen. Filmet på avstand, rett ovenfra, gir synet assoiasjoner til de eldgamle, brutale hulemaleriene Glass’ betrakter i en kirkeruin. Sammen med de halvt deliriske, halvt drømmeaktige synene han har av sin halvt indianske kone, byr disse sekvensene på fargemettede, poetiske brudd med filmens gjennomgående gråhvite tone. Samtidig former de et bindeledd mellom noen grunnleggende bestanddeler i menneskenes livsvilkår gjennom tusenvis av år. Jakten på mat. Mening og evighetshåp gjennom gudstro. Det å dø for noens synder, enten det er for frelsens eller unnlatelsens skyld.
Into the Wild Vi holder oss i ødemarken. Nettopp ferdig med universitetet legger Christopher McCandless (Emile Hirsch) ut på en vandring inn i Alaskas villmark. Han er lynende intelligent, han er veltrent. Men behersker han også dette krevende landskapet? Sean Penn er ikke bare en strålende skuespiller, han er også en god regissør. 13-14 år etter at jeg så filmen (og med inntak av noen tusen filmer i mellomtiden) er dette fortsatt en film jeg husker bildesekvenser fra, og inntrykket den etterlot.
Prisoners Denis Villeneuve har levert fra seg en gullrekke av filmer, så når jeg ikke holder denne blant hans beste, sier det egentlig mest om de andre filmene hans. For dette er langt fra noen dårlig film. Hugh Jackman spiller Keller Dover, en mann som tar saken i egne hender da datteren forsvinner og Dover ikke synes politiet arbeider målrettet nok. Et sterkt ensemble bidrar, blant andre Jake Gyllenhaal, Melissa Leo, Viola Davis og Paul Dano.
Frank Langella og Michael Sheen i Frost/Nixon
Frost/Nixon For meg er regissør Ron Howards filmografi i beste fall av varierende kvalitet. Men her greier han bragden å lage spennende film av de legendariske TV-intervjuene den britiske talkshow-verten David Frost (spilt av Michael Sheen) gjorde med eks-president Richard Nixon (Frank Langella), etter Watergate-skandalen. Dette er snadder for politiske dyr og for mediefolk, og en liten historieleksjon for de som har lyst på det.
Nicola Cunningham og Simon Pegg i Shaun of the Dead
Shaun of the Dead Vi trenger å le! Dette er zombieapokalypse akkurat så gøy som briten Edgar Wright (Hot Fuzz, Scott Pilgrim vs the World) kan gjøre det, i samarbeid med Simon Pegg.
Bradley Cooper og Lady Gaga i A Star is Born
A Star is Born Gammel vin på ny flaske, med Bradley Cooper (regi og hovedrolle som Jack) gjør slett ingen dårlig jobb når denne klassikeren skal refortelles for fjerde gang. Og Lady Gaga imponerer som den aspirerende rockestjernen Ally. Filmen går inn i sin tid og er samtidig full av homager til de tre foregående. Se bare kjolen Ally har på seg i avslutningsscenen, med samme farge og liknende snitt som en kjole Judy Garland har på seg i sin film. Med sitt myke, avvæpnende ytre utstyrer Bradley Cooper den selvdestruktive Jack med en raus porsjon sår menneskelighet. Desverre vies hans (velkjente og litt forslitte historie) vel mye plass, på bekostning av Allys historie, som er vel så interessant. Den handler nettopp om presset som legges på kvinnelige artisters utseende og kommersielle image, og som filmen skuffende nok ikke følger opp, men lar Ally gli ganske motstandsløst inn i.
Operasjon Argo Denne! Jeg elsker den. Rent historisk tar den sikkert noen dramatiske og dramaturgiske snarveier. Men under det hele ligger en sann historie som nesten er for god til å være sann. I 1979 ble seks amerikanere holdt som gisler i Iran. Så gjør Hollywood det Hollywood er best til. Under dekke av å være produsenter på jakt etter et inspillingssted for en imaginær science fiction-film, setter de i gang en operasjon for å frigi gislene. Ben Affleck har regi og hovedrolle. Resten av laget består av gode folk som Bryan Cranston, Alan Arkin, John Goodman. En film man kan se mange ganger.
Sicario Ikke siden The Silence of the Lamb kan jeg huske å ha sett en åpningsscene som sender hjertet så til de grader opp i halsen på meg. Mesterlig regi av Denis Villeneuve, mesterlig foto fra Roger Deakins, mesterlig musikk av (den alt for tidlig døde) Jóhann Jóhannsson. Strålende rollevalg å sette Emily Blunt i hovedrollen som FBI-agent Kate Macer. Benicio del Toro, Josh Brolin og Daniel Kaluuya gjør heller ikke skam på seg. Jøje meg for en film.
Revolutionary Road Nå om dagen trenger man kanskje ikke å nå sjuårskrisen for å kjenne at det røyner på, relasjonsmessig. Så kanskje finnes det en viss trøst og lise i å se andres kriser utfolde seg? Sam Mendes’ film er ihvertfall elegant og lekker så det holder, med særdeles velopplagte Kate Winslett og Leonardo DiCaprio i hovedrollene som April og Frank Wheeler.
Edward Norton og Woody Harrelson i The People vs Larry Flynt
The People vs Larry Flynt Milos Formans film fra 1996 forteller den merkelige og for noen kanskje provoserende historien om hvordan Larry Flynt, den omstridte utgiveren av det ganske ekle pornomagasinet Hustle havnet i rettsak rundt ytringsfrihet. Woody Harrelson spiller Flynt, Courtney Love har rollen som konen hans, og Edward Norton spiller Flynts advokat, Alan Isaacman.
Sandra Bullock og Georg Clooney som astronautene Ryan Stone og Matt Kowalski.
Gravity Egentlig burde det være forbud mot å se Alfonso Cuaróns vakre, eksistensielle science fiction-drama på andre flater enn et stort kinolerret. Men må man så må man.
The Meyerowitz Stories Et ikke like gjennomgripende relasjonsdrama som Marriage Story, men like fullt et underholdende familiedrama signert Noah Baumbach. Det var her jeg plutselig begynte å like Adam Sandler. Emma Thompson har en hysterisk vittig rolle som dama til Dannys (Sandler) far, spilt av Dustin Hoffman. Tragikomisk leveranse også fra den gode Elizabeth Marvel. Sigourney Weaver dukker opp som seg selv.
La den rette komme inn Elsker denne! Basert på John Ajvide Lindqvists fabelaktige roman, skaper Tomas Alfredson en nydelig miks av nordic noir (før det ble et begrep), sosialrealisme og vampyr-historie. Amerikanerne laget en nyinnspilling som også er veldig god, men som ikke hadde vært nødvendig dersom amerikanerne hadde kunnet lese undertekster.
Cornelis Ikke verdens største film, men en fin liten biografi om Cornelis Vreeswijk, med en riktig så god Hans Erik Dyvik Husby (Hank von Helvete) i hovedrollen.
The Laundromat Dette er Panama-papirene, the Movie. Jeg har skrevet om den før, for de som orker å bla i servicens arkiv (som skulle hatt en bedre søkefunksjon). En ganske snodig sak fra Steven Soderbergh, og i verste fall filmatisk variabel, i beste fall pedagogisk og stundom riktig vittig. Sterk rollebesetning gjør den alene verdt å se: Meryl Streep, Gary Oldman, Antonio Banderas, blant andre.
En kongelig affære Er dette filmen der vi alle oppdaget og forelsket oss i Alicia Vikander? Historien er velkjent, særlig om man har lest Per Olov Enquists roman Livlegens besøk. Filmen bygger på en annen roman, og som historisk drama er dette uhyre fascinerende stoff. Vikander spiller unge Caroline Mathilde som giftet seg med den psykisk syke danske kongen Christian VII (Mikkel Boe Følsgaard), og innledet et forhold til livlegen hans, Struensee (Mads Mikkelsen).
Søndagens sykdomEt bortgjemt mesterverk kalte jeg denne filmen da jeg tilfeldigvis kom over den. Klikk på den blå lenken, så får du en grundigere omtale.
God’s Own Country Du trenger en vakker kjærlighetshistorie nå. Dette er en usedvanlig vakker film om kjærligheten mellom den unge Yorkshire-bonden Johnny Saxby (Josh O’Connor) og den rumenske leilighetsarbeideren Gheorghe Ionnescu (Alec Secareanu).
Til slutt vil jeg peke på Netflix’ gullrekke Hayao Miyazaki-filmer. En skatt, uansett om du har barn eller unge å se dem sammen med.
Birdman Livet er en scene, og vi er alle superhelter. Eller kanskje ikke. Uansett: Alejandro Iñárritu har skapt en fest av en film. Den røsket med seg fire Oscar-statuetter, hvoran en gikk særdeles velfortjent til den eminente fotografen Emmanuel Lubezki, som skaper et inntrykk av at Birdman er filmet i en eneste organisk tagning. Det dannet en slags skole, i det siste har vi sett flere av sorten. Så er det Michael Keaton som på et vittig metaplan spiller den falmede superheltskuespilleren Riggan Thomson. Og så er det et kostebinderi av kvalitetsskuespiller i strålende roller: Emma Stone, Naomi Watts, Zack Galifianakis, Edward Norton, Amy Ryan, Lindsay Duncan. Bakom spøker Raymond Carver, og gjennom det hele løper Antonio Sanchez’ jazzede trommesolo, av og til avløst med ironisk effektivitet av klassikere som Ravel og Mahler.
The Death of Stalin Ikke alle synes denne er særlig morsom, men jeg lo. Eller; som jeg sa i en diskusjon – jo flere stalinister du har ligget med, desto vittigere er filmen. Det er ihvertfall en utvilsom fordel å ha opplevd litt stalinisme i praksis. Noen husker kanskje regissør Armando Iannuccis politiske satire In the Loop (2009). The Death of Stalin er hakket mørkere, hakket mer burlesk, og henter kvalitetskuespillere og komikere fra øverste hylle. Steve Buscemi (som Nikita Krutsjov). Michael Palin (som Molotov). Paddi Considine. Jeffrey Tambor. Olga Kurylenko.
Tom Hanks og Meryl Streep i The Post
The Post Jeg er ikke blant Steven Spielbergs største fans, jeg syns ofte filmene hans blir litt tung på labben, forutsigbare og gammelmodige i stilen. Men noen filmer kler den drakten, og The Post er definitivt blant dem. Med dette viser veteranen fingeren til Trump, heiser pressefrihetens fane og former en fin, feministisk knyttneve attpåtil. Filmen underspiller hvor sterk den amerikanske motstanden mot Vietnam-krigen var i 1971, kanskje for å kaste ekstra glans over pressefolkene filmen er dedikert til. Fremst her står Washington Post-redaktør Ben Bradlee, spilt av Tom Hanks på nøyaktig den stødige måten han er så god til. Meryl Streep har rollen som sjefredaktør Kay Graham, den første kvinnelige sjefredaktøren i en ledende amerikansk avis. Filmen handler mye om hennes vei dit, men kan også sees som en forløper til storebroren Alle presidentens menn – 40 år etter.
Elizabeth Olsen og Jeremy Renner i Wind River
Wind River Denne debutfilmen har gått noen runder også på NRK, og har du ikke sett den der, er det god grunn til å hente den frem. Jeremy Renner spiller Cory Lambert, en erfaren jeger som hentes inn for hjelpe den uerfarne FBI-agenten Jane Banner (Elizabeth Olsen), som ankommer tynnkledd fra Los Angeles til et vinterlig Wyoming. Hun skal etteforske forbrytelsen begått mot Natalie, en kvinne som tilhører urbefolkningen som lever i reservatet Wind River. Filmen går inn i problemkomplekset rundt antallet voldtekter, drap og forsvinninger som særlig rammer urbefolkningskvinner i USA, og er laget med stor nødvendighet. Regissør Taylor Sheridan skrev manus både til Denis Villeneuves hardslående Sicario (2015) og David Mackenzies strålende Hell or High Water (2016), og ser de tre filmene som en triologi om noen av USAs mest presserende problemer: Narkokrigen på grensen mellom USA og Mexico, de økonomiske problemene i det amerikanske rustbeltet, og behandlingen av Nord-Amerikas urbefolning.
Young Adult Søkke meg så god Charlize Theron er i denne filmen! På en måte er den et forvarsel for hva hun senere skulle varte opp med i veldig fine Tully, og de to filmene henger på sett og vis sammen. Levert av Jason Reitman, begge to, viser Young Adult nådeløst (og varmt og humoristisk) frem angsten for å bli voksen, slik Tully like nådeløst (og varmt og humoristisk) viser frem konsekvensen av å faktisk være voksen.
Robert Downey jr. og Jake Gyllenhaal i Zodiac
Zodiac Ah! En klassiker! Signert David Fincher i 2007 (herregud, det er tretten år siden!) er dette en film som kan ha gått under radaren for noen. Men denne er det all grunn til å se, eller se igjen. Med Anthony Edwards og Mark Ruffalo (som jeg har en diger soft spot for) i rollene som politietterforskerne Robert Graysmith og William Armstrong, serverer Fincher en original tilnærming til seriemordersjangeren. Utrolig spennende, lekker å se på, og med flere sterke folk på rollelisten: Jake Gyllenhaal, Robert Downey jr., Brian Cox, Chloë Sevigny.
Emily Blunt i A Quiet Place
A Quiet Place Grøsser/skrekk-sjangeren har på bemerkelsesverdig vis vist evne og vilje til fornyelse de siste årene. I så måte er A Quiet Place ikke den mest radikale, men den er likevel riktig god. For de fleste kvinner er for eksempel scenen der Evelyn (Emily Blunt) må føde uten en lyd, en miniskrekkfilm i seg selv. Det handler altså om en postapokalyptisk verden der menneskene må leve i total stillhet for ikke å påkalle oppmerksomheten til et monster med ultrasensitiv hørsel. Og det er altså ikke så dumt som det kan høres ut som. Oppfølgeren er rett rundt hjørnet, når bare krisen er over og kinoene åpner igjen.
Julianne Nicholson (til venstre) og Margot Robbie i I, Tonya
I, Tonya Underveis i regissør Craig Gillespies rekapitulering av kunstløpersken Tonya Hardings vekst og fall, var jeg litt i tvende sinn. Er det en litt skjult forakt for arbeiderklassen her, eller gir den et presist bilde av arbeiderklasse-jenters kamp mot overklassen (og mot voldelige ektemenn)? Etter flere gjennomsyn har jeg landet på en slags konklusjon, i retning det siste. Se selv og gjør deg opp en mening. Uansett: Margot Robbie er fantastisk som Harding. Allison Janney likens som hennes mor, ikke minst i scenene med en papegøye på skulderen. Kudos også til Julianne Nicholson som Diane Rawlinson, Tonya Hardings trener.
Paul Giamatti og Kathryn Hahn som Richard og Rachel i Private Life
Private Life Elsker denne. Og det skyldes ikke at det er en veldig vittig Knausgård-referanse her, selv om den er med på å løfte dette fine, morsomme, såre, rørende og svært levende dramaet om et par som prøver å få barn via prøverørsmetoden. Vil gjette mange kjenner seg igjen, også uten den belastningen en slik prosess medfører. Regissør og manusforfatter Tamara Jenkins sto også bak den aldeles nydelige The Savages med Laura Lynney og Philip Seymour Hoffman. Slike relasjonsdramaer kan hun til fingerspissene.
Joseph Gordon-Levitt og Zooey Deschanel i 500 Days of Summer.
500 Days of Summer De som kjenner meg, vet hvor kritisk innstilt jeg er til romantiske komedier. Desto finere når det dukker opp noen ganske intelligente filmer av sorten. Her er en. Den er fin fordi Zooey Descanel spiller Summer, en ung kvinne som ikke er forgapt i ideen om den store kjærligheten. Den er fin fordi Tom (kvalitetsskuespilleren Joseph Gordon-Levitt) forelsker seg i henne. Den er fin fordi Chloë Grace Morets er med, og fordi det er en film som går sine egne veier innenfor en forslitt sjanger.
Natalie Portman i Jackie
Jackie Jeg ble fan av regissør Pablo Larraín da jeg så Stem nei (om hvordan en reklamekampanje spilte inn for å slå ned den chilenske diktatoren Pinochet i 1988), og aktelsen sank ikke akkurat da han fulgte opp med El Club, om et anlegg der katolske prester og nonner holder i en slags karantene etter å ha begått diverse forbrytelser vi ikke er helt ukjente med innholdet i. I Jackie følger vi Jaqueline Kennedy (en strålende Natalie Portman) i tiden etter drapet på president John F. Kennedy. Larraín og manusforfatter Noah Oppenheim gjør presidentfruen til en autonom skikkelse som slåss for å bevare seg selv, troen, ivareta barna og ivareta ektemannens ettermæle. Nydelig. Og filmatisk lekkert.
Spring Breakers Norsk russ 2020 risikerer å miste russefeiringen. Det samme gjelder sikkert amerikanske studenters «spring break», som også består i sanseløs, hedonistisk festing. Som kollega Aksel Kielland skrev da han anmeldte Harmony Korines film: Dette er en demonstrativt sexfiksert film. Det er også en film om hukommelse, og om hvordan mennesker redigerer sine egne minner. Nær sagt hver eneste scene har to eller flere tidsplan som flettes i hverandre, og tiden og virkeligheten fremstår som tøyelige størrelser som kun holdes sammen av rollefigurenes voiceover-monologer. Og: det er en halvannen time lang musikkvideo pakket inn i kunstfilmens rammer, med en gyselig god James Franco som gangsterrapperen Alien. Underholdende øyegodt på flere plan her, altså, men met et underliggende, forstyrrende element.
Babetida Sadjo og Patrik Nökkvi Petursson i Og pust normalt
Og pust normalt Av alle de strålende filmene som har kommet seilende fra Island de siste årene, er ikke Ísold Uggadóttirs blant mine absolutte favoritter. Den var på konkurranseprogrammet da jeg satt i Fipresci-juryen i Haugesund i 2018, og i et nokså middelmådig program, var heller ikke denne blant filmene vi vurderte. Det betyr ikke at det er en dårlig film, det betyr bare at slik juryering stiller høye krav. Uggadóttirs film er særdeles relevant og aktuelt i sin fortelling om to ulike kvinners kryssende liv. Den ene er alenemor, den andre asylsøker. Absolutt severdig.
Golshifteh Farahani og Adam Driver i Paterson
Paterson Bare tanken på denne filmen får det til å renne varmt gjennom kroppen min. Komboen Jim Jarmusch, Adam Driver og Golshifteh Farahani er i mine øyne absolutt uimotståelig, supplert med bikkja Nellie, dikteren William Carlos Williams og det faktum at filmen er en samtidig nedpå og poetisk skildring av en bussjåfør, Paterson, som har sin faste rute gjennom byen Paterson i New Jersey. Jeg har sett den flere ganger, og blir aldri lei.
Fun fact: Observante seere kjenner muligens igjen Kara Hayward og Jared Gilman som studentparet som er passasjerer på Patersons buss. De spilte det purunge kjæresteparet Suzy og Sam i Wes Andersons vidunderlige Moonrise Kingdom (2012).
Daniel Day-Lewis, Lesley Manville (i bakgrunnen) og Vicky Krieps i Phantom Thread.
Phantom Thread En film å fordype seg i på alle vis. Filmatisk (den er aldeles hinsides lekker), psykologisk, hva angår tidskoloritten, skuespillet – absolutt alt. En Paul Thomas Anderson-film av beste merke. Og dessverre også Daniel Day-Lewis’ siste film, før han pensjonerte seg.
Mija (An Seo Hyun) og hennes elskede gris.
Okja Elsket du Parasitt? Ikke sett Bong Joon Hos forrige? Aiaiai! Okja er et eventyr av en film, i dobbel forstand. Samtidig er også den en dypt samfunnskritisk film, og skikkelig underholdende, og vilt rørende i sin skildring av ungjenten Mijas (An Seo Hyun) kamp for å redde kjæledyret sitt. Okja er en slags monstergris avlet frem av et multinasjonalt selskap som grønnvasker bisnissen og ledes av Lucy Mirando (Tilda Swinton). Her er det bare å lene seg tilbake og nyte.
Fortellingen om prinsesse Kaguya Langsom og lang. Neddempet og poetisk. Dette er en japansk skjønnhet om en prinsesse som ikke vil være prinsesse. Den beveger seg sømløst mellom fabel, eventyr og drømmeaktige sekvenser, og tar seg mange veier. Av og til nesten transparent, for så å gli over i rasende, impresjonistiske streker der fargene nærmest suges bort, erstattet av svarte kullstreker. Kirsebærtreet er sentralt i japansk flora og mytologi. Blomstringen feires. Samtidig er den korte blomstringstiden et kraftfullt symbol på forgjengelighet. Det gjenspeiles i en film som under de eventyrlige lagene av kulturkritikk handler om akkurat dette: Livets kretsløp. Jordens skjønnhet og mangfold.
Adam Driver, Scarlett Johansson og Azhy Robertson i Marriage Story
Marriage Story Misunner alle som har denne til gode, og skal definitivt se den igjen. Elsker hvordan Noah Baumbach lar ømheten og kjærligheten være så rikt til stede i dette skilsmissedramaet. Ihvertfall til advokaten Nora Fanshaw (Laura Dern) kommer på banen. Melankolsk, men med noen genuint morsomme øyeblikk.
Ethan Hawke og Amanda Seyfried i First Reformed.
First Reformed Dette er simpelthen et stykke godt gammeldags kvalitetsdrama fra A til Å, levert av veteranen Paul Schrader og med Ethan Hawke og Amanda Seyfried i hovedrollene. Hawke spiller presten som ledes ut i et vanskelig terreng av tro og tvil, sorg, fortid, begjær og alt hva livet tilhører. Gjennomgripende og gripende. Anbefales på det varmeste.
Jesse Plemons og Molly Shannon i Other People
Other People I disse tider trenger vi å le, og denne filmen gir oss en mulighet til å le midt i det vonde og vanskelige, i dobbel forstand. Jesse Plemons spiller en smådeppa komiker som reiser hjem til Sacramento for å ta seg av sin døende mor. Ikke forvent stor filmkunst. Men når du trenger en sutalaus pustepause med noe som ikke er helt noldus, er dette en passe fin liten sak.
Saorise Ronan og Laurie Meatcalf i Lady Bird.
Lady Bird Dette derimot! (Her måtte jeg sitte på hånden for ikke å bruke store bokstaver.) Jeg så Greta Gerwigs regidebut første gang på filmfestivalen i Toronto, og falt pladask. Siden har jeg sett den flere ganger, uten at forelskelsen har tapt seg. Tvert imot. Gerwigs blikk er så presist og samtidig så tvisynt, med slik sans for vittigheter og vondheter, og i Saorise Ronan har hun den perfekte skuespilleren til å spille ut alle tenåringslivets viderverdigheter. Også Laurie Meatcalf er strålende som Lady Birds mamma Marion. Det skader heller ikke at Timothée Chalamet er med i en birolle. Å jøjje meg, dette er så fint.
Robert Pattison og benny Safdie som brødrene Connie og Nick Nikas i Good Time.
Good Time Dette var filmen som viste at Robert Pattison er god for langt mer enn de litt ensartede rollene jeg til da hadde sett ham i. Her spiller han en fyr som setter himmel og jord og mer til i bevegelse for å hjelpe sin lett psykisk utviklingshemmde bror, som havner i fengsel etter et bankran. En vilt dynamisk, fargerik film som greier den nesten usannsynlige oppgaven å forene ransfilm med dybde og et stort, varmt hjerte.
Tessa Thompson og LaKeith Stanfield i Sorry to Bother you
Sorry to Bother You I mine øyne er dette i beste fall en film av vekslende kvalitet. Men på sitt beste er den veldig vittig, og med en underliggende relevans man ikke skal kimse av. LaKeith Stanfield spiller en selger som havner i et firma som ytre sett ser fantastisk ut, men som viser seg å ha sine lugubre sider. Føl deg fri til å tenke enkelte storkonsern som mal for selskapet.
A Bigger Splash Her er jeg nesten inhabil, for jeg ser jo alt med Tilda Swinton, og blir like henført hver gang. Luca Guadagnino er bant annet kjent for Call Me By Your Name (som også kan sees på Netflix), den helt elleville nyinnspillingen av Suspiria, og hyperelegante I am Love, også den med Swinton i hovedrollen. A Bigger Splash er en løselig nyinnspilling/fortolkning av Jaques Derrays psykoseksuelle thriller La Piscinefra 1969, med Alain Delon, Romy Schneider og Jane Birkin i hovedrollene. I Guadagninos versjon har vi å gjøre med rockestjernen Marianne (Swinton), som på grunn av en betennelse på stemmebåndet må holde 99 prosent kjeft. Sammen med kjæresten (Matthias Schoenaerts) ferierer hun i Italia da en gammel venn ((Ralph Fiennes) dukker opp med sin smellvakre unge datter (Dakota Johnson). Pure pleasure.
Annette Bening og Lucas Jade Zumann i Moderne kvinner.
Moderne kvinner Ai, ai, ai! Dette er bare elsk! I praksis er det en kjærlighetserklæring til kvinners ulike roller i (unge) menns liv. Her representert ved Jamie (Lucas Jade Zumann). Han lever med sin enslige mor Dorothe Fields, nirøykende og en smule bastant, uten å være helt herre (sic!) over situasjonen. Så er det Jamies venninne Julie Hamlin (Elle Fanning, nydelig) og morens langt yngre venninne Abbie (Greta Gerwig). Og ja, det er en annen mann med, en fin figur ved navn William (Billy Crudup). Det er sent 1970-tall, det er California, det er varme, humor og storartet skuespill. Det er en film å bli glad i og glad av.
Egentlig tar jeg meg vann over hodet når jeg lover serie-anbefalinger, for den siste tiden – og den er lang – har stort sett gått med til film, særlig arabiske filmer. Men her er en oversikt over det jeg har sett og likt. Så oppfordrer jeg dere til å komme med andre anbefalinger i kommentarfeltet. Men vi holder oss til HBO Nordic i denne tråden.
Mrs Fletcher Kathryn Hahn er vidunderlig i tittelrollen som en enslig mor som blir alene i huset da sønnen Brendan (Jackson White) drar på college. Sønnen er et kapitel for seg. En ganske oppblåst type både personlighetsmessig og kroppslig, for å si det sånn, med en humor, et kvinnesyn, og en sammfunnsinnsikt som krasjer en smule med det politiske og feministiske miljøet han nå befinner seg i. Det er vittig i seg selv. Men det interessante her er hvordan Eve Fletcher bruker sin nyvunne frihet, som hun ikke nødvendigvis er helt komfortabel med, til å dykke ned i sin egen seksualitet. Det blir nettporno, onani, kleine stevnemøter og i det hele tatt. Men det er morsomt, realistisk, rørende og fint. Jeg ser ikke bort fra at det for noen kan være kleint å se denne serien sammen med andre. Det kommer jo an på relasjonen. For noen kan den jo også være rett så … krmt … stimulerene.
Maggie Gyllenhaal og Emily Meade i The Deuce
The Deuce Tomrommet var stort da tredje sesong av The Deuce tonet ut med et klart signal om at de satte punktum. Jeg skrev om serien i april 2019, og de som vil lese mer, kan bla tilbake i arkivet. Kort fortalt handler den om miljøet av prostituerte, halliker, bareiere og andre personasjer i miljøet rundt Times Square/Hell’s Kitchen på 60/70-tallet. Det er en slags kollektivfortelling med Maggie Gyllenhaal i front som Eileen «Candy» Merell, som jobber seg opp fra gateprostitusjon til pornoproduksjon med en forsøksvis kvinnelig vinkling. Rundt henne er et kobbel av mennesker man enten blir glad i eller engasjert av, eller begge deler. James Franco i dobbeltrolle som de ganske ulike tvillingbrødrene Vincent og Frankie Martino. Margarita Levieva som Abigail, student som går over til å drive bar, og blir feministisk aktivist. Emily Meade som pornostjernen Lori. Pluss en rekke andre. Tidsbildet er eminent, men seriens fremste fortrinn er hvordan den balanserer et karakterdrevet drama med dyp innsikt i de økonomiske, politiske, seksuelle, kultuelle og kjønnsmessige aspekter både i samtiden den skildrer, og miljøet den skildrer.
Russel Crowe og Naomi Watts i The Loudest Voice
The Loudest Voice Jeg ble tipset om denne etter å ha anmeldt filmen Bombshell. Der filmen i hovedsak tar for seg saken rundt de seksuelle overgrepene Roger Ailes ble beskyldt for, tar mini-serien i større grad for seg hvordan han bygget opp TV-kanalen Fox News til å bli et talerør for det republikanske partiet. Mediemessig, politisk og historisk viktig og interessant, og med en svært god Russel Crowe i hovedrollen.
Fosse/Vernon Dette er det klasse over. Eller for å se det slik: Michelle Williams står høyt oppe på listen min over strålende skuespillere, og hun rykket ikke akkurat ned etter denne tolkningen av Broadway-danseren Gwen Verdon og hennes turbulente forhold til koreografen, regissøren og etter hvert ektemannen Bob Fosse (Sam Rockwell). Det er stilfullt, lekkert, strålende spilt. Det tegnes et fascinerende bilde av et miljø, en tidsepoke, og et kjærlighetsforhold. Anbefales på det varmeste.
Patricia Clarkson og Amy Adams i Sharp Objects
Sharp Objects Denne mini-serien på åtte episoder byr ikke nødvendigvis på kjent stoff; jeg skjønte tegningen relativt raskt. Men med Amy Adams i hovedrollen som Camille, og Patricia Clarkson som hennes mor, er dette et uhyre velspilt drama. Som journalist kommer Camille tilbake til hjembyen for å lage reportasje om en mordsak. Det blir vel så mye et dypdykk i hennes egen fortid.
Patricia Arquette som Tilly i Escape At Dannemora.
Escape at Dannemora Her er Patricia Arquette så god at det er til å besvime av. Hun spiller Tilly, en lavere arbeiderklasse-kvinne ansatt som aktivitør i fengselet Dannemora. Her blir hun følelsesmessig og seksuelt involvert med fanger hun hjelper med å rømme. Det skader ikke at Benicio del Toro og Paul Dano også medvirker, for å si det sånn. Perfekt miks av sosialt drama, spenning og underholdning.
Michael Clayton Tony Gilroys film fikk en Oscar, og inngår i av filmer jeg selv skal se igjen i disse tider. Tom Wilkinson spiller en advokat som klikker midt i en sak der han representerer et ugressmiddelfirma som er saksøkt av skadelidende bønder. Inn kommer George Clooney som Clayton, fikseren som skal legge lokk på det hele. Noter også Tilda Swinton og Sydney Pollack på rollelisten. Filmatisk er her mye å glede seg over, ikke minst på dialogsiden. Åpningsscenen er en nesten litterær liten godsak, sluttbildet et drops for oss som har et lite crush på Clooney.
Milk Sean Penn briljerer i Gus van Sants nydelige, biografiske drama om Harvey Milk, den første folkevalgte i California som var åpent homofil, og en viktig aktivist for homofiles rettigheter. Filmen er ikke bare en viktig påminnelse om hvor kort tid det er siden homofile levde under helt andre livsvilkår, og hvilke ofre kampen krevde. Det er også en varm, morsom, energisk film jeg har sett flere ganger og elsket like høyt hver gang.
Silver Linings Jeg vet det finnes folk der ute som ikke kan fordra denne. Men for meg, som har et særdeles anstrengt forhold til romantiske komedier, er dette kroneksemplet på at en romantisk komedie også kan være god. Med sitt alvorlige grunntema – psykisk sykdom – er den kanskje ikke særlig komisk, men jeg elsker kjemien mellom Bradley Cooper (Pat) og Jennifer Lawrence (Tiffany), og er også svak for Robert De Niros tolkning av rollen som Pats pappa.
Still Alice Det finnes utallige filmer om Alzheimers der ute, og på sitt ulike vis er de fleste av dem veldig gode. Denne er god mye på grunn av Julianne Moores spill i rollen som en professor i lingvistikk som i ung alder diagnostiseres med sykdommen. Og den er god fordi den tematiserer sykdommen og dens konsekvenser innenfor rammene av så vel familieliv som språk (på flere plan) og akademisk stilling.
This Must Be the Place Altså, for all del. Dette er ikke noen udelt god film. I beste fall er den ujevn. Men innenfor sitt snodige univers er den nettopp det, snodig, snurrig, men også rørende, og innimellom uforglemmelig. Det gjelder ikke minst Sean Penn i rollen som Cheyenne, en fallert britisk rockestjerne på jakt etter nazisten som spilte en sentral og ødeleggende rolle i livet til hans nylig avdøde far, og som nå befinner seg i USA. Vi har altså å gjøre med en typisk landeveisfilm, eller reisefilm om du vil, og underveis dukker også Frances McDormand opp, og Talking Heads-musikeren David Byrne, i rollen som seg selv. Som tittelen antyder, blir det også litt Talking Heads på lydpsoret. Dette er Paolo Sorrentinos første engelskspråklige film, sluppet to år før han seilte inn på kinotoppen med italienske og formidale Den store skjønnheten, etterfulgt av Youth.
Up in the Air Strålende film! George Clooney spiller en mann som sanker bonuspoeng ved å fly rundt og sparke folk. Samtidig er den et et gedigent spark i ræven til et system som bruker og kaster folk. Regissør Jason Reitman bruker autentiske intervjuer med folk som faktisk har fått sparken. Gode folk på rollelisten her også. Vera Famiga. Anna Kendrick. Jason Bateman. Zach Galifianakis. Chris Lowell. En film sikkert mange har sett, men som tåler gjensyn. Jeg har ikke tall på mine.
The Tale Denne har jeg skrevet om før på filmservicen, og den er veldig vond, men også veldig god, både takket være Laura Dern i hovedrollen, og fordi regissør Jennifer Fox gjør den så nyansert. Dern spiller Jennifer, en dokumentarfilmskaper som i arbeidet med en film om seksuelle overgrep mot barn, begynner å huske overgrep hun selv ble utsatt for.
Inside Llewyn Davis Coen-brødrenes kanskje mest stillferdige film har en av de morsomste, små kattescenene jeg vet om. Filmen var også mitt første møte med Oscar Isaac, som senere har vist seg å ha en formidabel plastisitet som skuespiller. Isaac spiller tittelfiguren, som prøver å få feste som sanger og låtskriver i Greewich Village i 1961, men som må se seg slått av – gjett hvem. John Goodman dukker opp i en vilt strålende rolle. Og så er Carey Mulligan med. Elsker, elsker, elsker henne.
Mia Wasikowska i Jane Eyre
Jane Eyre Cary Joji Fukunagas filmatisering av Charlotte Brontës gotiske roman er en storslått og stemningsfull lekkerbisken, med en rollebesetning bestående av blant andre Mia Wasikowska, Michael Fassbender, Sally Hawkins og Jamie Bell. Og den har alt en god historie består av: Tragedie, spenning, mystikk og romantikk. Og ikke minst: en stolt og ukuelig hovedperson som har inspirert kvinner gjennom generasjoner. Fukunaga slo gjennom med et brak med fantastiske Sin nombre, og satte etter det sitt bumerke på første sesong av True Detective.
Meryl Streep som Julia Child.
Julie & Julia Vi kan i det minste bruke denne rare tiden til å lage god mat! Og hva er da mer inspirerende enn en film om Amerikas svar på Ingrid Espelid. Nora Ephron er dronningen av lette, underholdende filmer og her har hun med seg Meryl Streep i storslag som TV-kokken Julia Child. Filmen veksler mellom Childs forsøk på å bringe fransk kokekunst til USA på 60-tallet, og Julie Powells (Amy Adams) nåtidige forsøk på å jobbe seg gjennom Childs kokebok. Jeg syns sekvensene med Child er morsomst, men dette er uansett en film å bare nyte, i dobbel forstand.
Lawless For en massiv kombo! Jeg har elsket John Hillcoat siden jeg så hans knallsterke australske western The Proposition. Den, som Lawless, baserer seg på et manus av Nick Cave. Rollebesetningen er helt hinsides sterk: Tom Hardy, Jessica Chastain, Shea LaBeouf, Mia Wasikowska, Guy Pearce, Gary Oldman. Hillcoat og Caves historier er ikke for folk med svake nerver, og når de tar oss med til 1930-tallets illegale spritproduksjon i Virginia, kan det fort bli blodig og fælt. Men resultatet er en fantastisk film.
Macbeth Når vi snakker om blodig … Justin Kurzel sparer heller ikke på kruttet i sin filmatisering av Shakespears berømte skuespill. Men resultatet er til å miste pusten av, filmet som den er i det skotske høyland, med Michael Fassbender og Marion Cotillard i hovedrollene og Paddy Considine i den viktige birollen som Banquo. Jeg har sett filmen flere ganger, og den slutter aldri å fascinere. Og skremme.
Maria Larssons evige øyeblikk Om du ikke orker blodig maktkamp og voldsom død, har du et sterkt og strålende alternativ i Jan Troells nydelige beretning om Maria Larsson (Maria Heiskanen) – en unge arbeiderklassekvinne som tidlig på 1900-tallet vinner et kamera i et lotteri. Kameraet endrer livet hennes – og hennes blikk på verden, og gir henne økonomisk selvstendighet i en turbulent tilværelse med en drikkfeldig og brutal ektemann, spilt av Mikael Persbrandt.
Dallas Buyers Club For ca 35 år siden var det aids som gjorde oss redde. I denne filmen forteller Jean-Marc Vallée den omtrent sanne historien om Ron Woodroof, en homofob, rasistisk og ikke spesielt spiselig type som puler rundt, og som ender med å opprette en illegal distribusjonskanal for datidens aids-medisin. Som makker får han etter hvert den smått skrullete homsen Rayon (Jared Leto). Det høres shady ut, men det funker nydelig, og med varme og humor. For meg er dette filmen som befestet Matthew McConaugheys talent.
Ryan Gosling og Carey Mulligan i Drive
Drive Hvor mange ganger har jeg sett Nicolas Winding Refns film? Aner ikke. Men det skjer noe i magen min når jeg tenker på den. Blandingen av ømhet og eksplosiv vold. Samspillet mellom Ryan Gosling og Carey Mulligan. Billedkomposisjonene. Dette er er en film jeg misunner alle som ikke har sett. (Trøsten er at jeg faktisk har intervjuet Refn. I Tromsø. Før han ble berømt.)
Kati Outinen i Drivende skyer
Drivende skyer Lollsipopsi! Nei, det er stygt å le. Aki Kaurismäkis film er jo dypt deprimerende. Menn lell. Såvidt jeg kan se er dette også den eneste Kaurismäki-filmen som ligger på HBO. Så derfor: Lollsipopsi!
Viggo Mortensen i Eastern Promises
Eastern Promises Der var han igjen, den ufornliknelige Viggo Mortensen, nok en gang i en David Cronenberg-film, denne gang i samspill med bl.a Naomi Watts og Armin Mueller-Stahl. Det er rått, det er noen uforglemmelige scener av en naken Mortensen i slåsskamp i en badstu i Budapest (om jeg ikke husker feil), det er russisk mafia og en praktoppvisning, nok en gang, av Mortensens talent.
Alexandra Dahlström og Rebecka Liljeberg i Fucking Åmål
Fucking Åmål Å herreminhatt, nå sitter jeg nesten her og griner! 22 år senere husker jeg fortsatt den scenen der de kommer ut fra toalettet, og vi alle sammen gråt og gråt og bare hadde lyst til å klappe og le. Lucas Moodyssons film ble definerende for så mye. Språket. Lesbekampen. Alt som er fint. Denne skal jeg se igjen!
Drew Barrimore og Jessica Lange i Grey Gardens
Grey Gardens Ladies and gentlemen! Dette er en skatt! Jeg har skrevet om den før, men muligens før jeg opprettet filmservicen. Michael Sucsys spillefilm er en nesten bilde-for-bilde-filmatisering av Albert og David Maysles dokumentar fra 1975 (som i dag er klassifisert blandt USAs nasjonalskatter), om mor og datter Bouvier Beale – Big Edie og Little Edie. De er tante og kusine av Jaqueline Kennedy, men går fra å leve blant New Yorks sosietet til å bo i en søppeldynge av et hus i New Hampshire. Med fantastisk spill av Drew Barrimore og Jessica Lange er dette et rørende, morsomt, absurd og fantastisk stykke historiefortelling, og jeg sier bare: se den! Se den!
Sørensens filmservice 