Fakerten, for en irriterende film

Elskeren, eselet og meg Manus og regi: Caroline Vignal Komedie Frankrike Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 26. februar

Søkke meg så lei jeg er disse komediene som ikke vil noe annet enn å være lettbente, søte og morsomme, litt romantiske, og spekket med landlig og smellvakker natur. Verst er det når de henger et eller annet kulturelt alibi som et smykke rundt halsen, her Robert Louis Stevenson (han med romanene Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde). Her dreier det seg om reiseskildringen På vandring med et esel i Cevennene  fra 1879, som filmen hevder å være inspirert av, og fletter inn litt bakgrunnsstoff om.

Så kan jeg føye til at jeg også er søkke lei av komedier der kvinner som er så voksne og velutdannede at de burde vite bedre, vralter rundt i ulendt terreng iført sko med høye hæler. Her attpåtil iført åletrange, kortkort shorts og dragendes på en rosa koffert mens hun innimellom sklir på rumpa med stråhatten på snei. Nei, jeg har ikke noe imot at damer skal få være både dumt kledd og dette på rumpa på film, eller være skikkelig vimsete, men jeg er så lei av måten denne klisjeen fordummer både damene og filmene de spiller i. Det finnes tusen smarte måte å skrive frem damer som er dumme, eller tar dumme valg, eller dummer seg ut. Dette er den mest forslitte.

Antoinette ankommer fjellet, men har gjort dårlig reserach.
Alle foto: Filmweb

Antoinette Lapouge er jo heller ingen dum dame, egentlig. Hun er barneskolelærer, og spilles med fynd og klem av ellers dyktige og sjarmerende Laure Calamy (som er å se i Netflix-serien Ring min agent, som mange følger, og som har spilt i en rekke franske filmer av både høy og medioker kvalitet. Her i sin første hovedrolle. Antoinette er skikkelig vimsete, og veldig spontan, hun er lettlivet og lidenskapelig, og elskerinnen til faren til en av elevene sine. Vladimir Loubier (Benjamin Lavernhe). De har planlagt et ferieopplegg sammen som i siste liten går i dass; han skal i stedet gå fottur i Cevennene sammen med kone og datter. Og vips, så har Antoinette booket samme turen.

Antoinette og Vladimir kliner litt i klasserommet etter skolens ferieavslutning.

Selve fjellturen høres fristende fabelaktig ut, så jeg lurer på hva det franske turistministeriet har spyttet inn i filmen. Men man kan altså gå langs merkede stier i Stevensons fotspor, fra landsby til landsby og små overnattingssteder, og vil man, kan man – som Stevenson – ha følge av et esel. Hvilket Antoinette velger. Hun får tildelt et esel som lyder, eller ikke lyder navnet Patrick, og som hun skal få et svare strev med før det hele går seg til og de blir perlevenner, på grensen til noe som likner forelskelse fra hennes side. Det har jeg full forståelse for, jeg vet alt om å bli inderlig glad i og knyttet til et dyr.

Vladimir, datteren og konen Eléonore (Olivia Côte) ankommer. Forutsigbare forviklinger finner sted. Medreisende er typetegnet til det kjedsommelige, men utviser en fascinerende fascinasjon for Antoinettes åpenhjertige beretning om sitt forhold til elskeren. Enkelte gir henne også en for meg litt ubegripelig heltinnestatus. Men innimellom datt jeg såpass av at det kan ha skjedd noe i de øyeblikkene da hjernen min ble hvit og tom av lede og irritasjon.

Laure Calamy spiller Antoinette med såpass mye fynd og klem og sjarm at filmen ikke blir helt uutholdelig.

Som komedie har filmen noen av disse farseaktige screwball-innfallene som lettbente franske komedier er så glad i, og mange andre enn meg vil helt sikkert synes den er både vittig og sjarmerende og søt. Så dette har nok med min smak for humor å gjøre. Men det skal tilføyes at filmen tar seg littegrann opp etter hvert, og er på sitt beste når Antoinette og Patrick vandrer sammen i storslått natur, mens hun samtaler med ham om livet sitt. Enda bedre ville det vært om samtalene ikke stort sett hadde handlet om menn. Men Patrick er et nydelig og følsomt esel, og Cevennene kan fort vekk bli et reisemål når den tid kommer.

På fottur i fjellet, med skulderveske og dongerishorts. Men nå har Antoinette i det minste fått på seg joggesko. Patrick er kul, naturen fantastisk.

Men ærlig talt, distributør Manymore. Dere har gitt filmen følgende tittel: Elskeren, Eselet og Meg. Sånn skriver vi ikke norske titler. Jeg nekter.

Når gode enkeltdeler ikke går opp i en høyere enhet

Hedersgjesten Manus og regi: Atom Egoyan, Canada, drama, 1 time 45 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 22. februar

Britiske David Thewlis er som vanlig strålende, her i rollen som matinspektøren Jim, en mann med stor makt over andres liv – han kan få restauranter stengt på dagen. En dag begynner han også å misbruke makten. Hvorfor? Svaret er like komplisert å få tak i som strukturen i Egoyans film, sprikende som den er i sin noe springende, ikke-kronologiske fortellerstil. Det siste liker jeg, det gir en gradvis avdekking av en historie som innbefatter en datter, en kone, en pianolærer og en ung gutt i orkesteret datteren Veronica (Laysla De Oliveira) er dirigent for. Samt en hvit kanin ved navn Benjamin.

Luke Wilson i rollen som Father Greg, presten som skal forette i Jims begravelse.

Når filmen starter, er Jim død, og Veronica oppsøker en prest (Luke Wilson) for å forberede begravelsen. Det kommer etter hvert for en dag at hun er urettmessig dømt til fengsel for å ha misbrukt stillingen sin. Men i stedet for å legge frem klare bevis for at hun ikke er skyldig, mener hun fengselsoppholdet er berettiget, som soning for en misgjerning som ligger flere år bak i tid. Det er her filmen butter. Den nærmest feier over denne hendelsen og dens implikasjoner med harelabb, for ikke å si kaninlabb, og greier ikke å etablere noen dypere innsikt i hendelsen(e), eller gi den/dem emosjonell tyngde til å bære resten av filmen, slik hensikten trolig er. De gir riktig nok mening til Veronicas soningsvilje, men som helhet blir elementene så mange at det hele oppleves mer overlesset enn engasjerende, interessant og psykologisk medrivende.

Laysla De Oliveira spiller Jims datter Veronica, som soner en fengselsdom.

Det som bærer filmen, er Jim. Bare det å følge ham fra restaurant til restaurant, være seg fine bistroer, små kebabsjapper eller ulike spisesteder med etnisk preg, er en fryd i all sin minimalistiske detaljrikdom, hvis det går an å si det slik. Thewlis er en skuespiller av rang, og greier – med et nærmest uttrykksløst ansikt – å likevel formidle et hav av nyanser bare ved hjelp av stemmen, kroppsholdning, små bevegelser. Hadde bare resten av filmen vært like renskåret, ville den vært en fryd.

Det er gått snart 24 år siden Egoyans dobbelt oscarnoiminerte The Sweet Hereafter, som for meg står som en av 90-tallets beste filmer. Dermed har det også klebet seg store forventninger til hver ny Egoyan-film. For store, kanskje. Den forrige jeg så av ham, The Captive, innfridde ikke. Skuffelsen var ikke like påtakelig nå. Men det skyldes utelukkende David Thewlis.

Feministisk trash

Shadow in the Cloud Regi: Roseanne Liang, USA/New Zealand, actionkomedie, 12 år, 1 time 23 minutter Norsk kinopremiere 5. februar

Man kan selvsagt lese denne i dobbel forstand monstrøse tullekrigsfilmen som en metafor for kvinners undertrykte stilling i et patriarkalsk machosamfunn. Særlig fordi den ekstremt kompetente heltinnen Maude Garrett (Chloë Grace Moretz) i store deler av filmen sitter dyttet vekk og innelås i et klaustrofobisk kanontårn under et krigsfly bemannet med sexister av et slikt kaliber at de ville forvandlet Mor Theresa til blodfeminist.

Man behøver ikke engang legge godviljen til for å lese den slik, for Shadow in the Cloud er feministisk. Men skulle du vurdere å se den som oppfyring til 8. mars, gjør du lurt i å bøtte innpå noen øl først, ta med deg et digert spann popcorn og så skru innsiden av hodet ditt tilbake til ca 12-årsalderen. For dette er feministisk trash. Det er tøv og tant så hinsides at det innimellom blir vilt underholdende i all sin dumskap.

Maude er altså pilot og flymekaniker og krigsflyger og nå ute på et hemmelig oppdrag under annen verdenskrig. Hun bærer på en mystisk skinnveske som skal fraktes fra A til B og som under ingen omstendigheter må åpnes. Hun entrer flyet og leverer sine oppdragspapirer, bare for å bli vilt verbalt trakassert og plassert i kanontårnet, mens flyet setter kursen fra New Zealand til Samoa, eller hvor det nå er på vei. Så skulle man tro at en bønsj drittsekker inni flyet og stadige angrep fra japanske krigsfly utenfor var mer enn nok å skulle hanskes med for Maude (og filmen, og vi som ser på). Men neida. Flyet, og Maude, angripes også av aggressive gremlins. Jepp. Gremlins.

Jeg kjenner at jeg får lyst til å slutte å skrive her. For det ser like dumt ut i skrift som det er på lerretet. La meg likevel ile til med en tilføyelse: Gremlinsene i filmen har en historisk bakgrunn. Ordet gremlin skal ha oppstått blant flygere som betegnelse på vesener som ødela flyenes maskineri. I begynnelsen av filmen får vi også se eksempler på gamle filmer som advarer mot gremlinsene.

Vel og bra. Problemet er bare at det hele er fullstendig overkill. Tilsiktet overkill, men likevel. Maude hadde ikke blitt noe mindre badass superheltinne om hun utelukkende hadde måttet kjempe mot køddete kollegaer og japanske angrepsfly, i tillegg til å klatre rundt på flyskroget i fåglarne vet hvor mange fots høyde. Det ville gitt litt mindre trash, litt mindre latterlig tøv, og litt mer slagkraft.

Nå er det hele så dumt at jeg nesten blir litt fornærmet på vegne av virkelighetens kvinnelige piloter fra annen verdenskrig der de dukker opp sammen med rulletekstene. De må jo ha vært pokker så badass, og hadde fortjent en langt bedre film.

Men Chloë Grace Moretz hadde det forhåpentligvis gøy under innspillingen.