Langsom spenning

The Good Nurse Regi: Tobias Lindholm Tilgjengelig på Netflix

Mellom 2011 og 2014 var Jessica Chastain nærmest all over, med filmer som bl.a The Tree of Life (Terrence Malick), Barnepiken (Tate Taylor), Zero Dark Thirty (Kathryn Bigelow), Frøken Julie (Liv Ullmann) og Interstellar (Christopher Nolan). En regissør- og kritikeryndling som plutselig forsvant litt ut av monitor. Og akkurat idet jeg begynte å lure på hvor hun var blitt av, dukket The Good Nurse opp.

Vi snakker true crime her, en sjanger jeg egentlig ikke er så glad i, og som det lages flere og flere filmer og serier av. Litt irriterende, litt illevarslende, fordi det muligens ymter om en kreativ idétørke blant manusforfattere. Men med Chastain i hovedrollen var det likevel en film jeg måtte se. Eddie Redmayne ble i så måte et muligens bonusspor. Etter filmer som The Teory of Everything og Den danske piken har han skrevet seg inn i boken min som en dyktig skuespiller i roller som skriker Oscar, men som jeg også synes skjemmes av et visst overspill.

Men her! Her kvitterer han ut med en perfekt rolletolkning. Avdempet, balansert, med en tilbakeholden spillestil som gjør rollefiguren hans, Charlie Cullen, desto mer nyansert og derfor skumlere.

Chastain spiller Amy Loughren, nattsykepleier som i tillegg er enslig mor og sliter med livstruende hjerteproblemer. Hele situasjonen hennes tegner i seg selv et for jævlig bilde av det amerikanske helsevesenet og arbeidstakerrettigheter. hun burde vært sykmeldt, men må jobbe enda noen måneder før hun har rett på helseforsikring. Så dukker heldigvis Charlie Cullen opp. En mild, vennlig mann som trår til for Amy både sykepleierfaglig og som en venn som også stiller opp for henne på privaten. Men med Charlies inntreden inntreffer også uforklarlige dødsfall på avdelingen. Alle er Amys pasienter.

The Good Nurse er ingen stor film. Den er ganske konvensjonell, men den vinner meg ved ikke å ty til snarveier og oppskrudd spenning. Historien fortelles med en slags grundig langsomhet som gir relasjonen mellom Amy og Charlie tid til å vokse frem, og som legger grunnlaget for en annen type spenning – på det menneskelige plan. Hva gjør Amy når etterforskerne Tim Braun (Noah Emmerich) og Danny Baldwin (Nnamdi Asomugha) begynner å fatte mistanke til Charlie? De dramatiske valgene hun må ta er av stoff hollywoodfilmer er laget av, men her funker det fordi fortellerstilen er så udramatisk. Chastain er også god i denne typen roller, og troverdig som en helt vanlig, amerikansk dame.

Utslått av virus og med mange og til dels store filmer innabords på kort tid, trengte jeg en film som interessant og god nok, men ikke for oppskakende, eller full av action. I så måte var denne perfekt å ligge i sofaen og se. Gjensynet med Jessica Chastain var gledelig, og Redmayne fikk fornyet tillit.

Dette er for øvrig Tobias Lindholms regidebut. Han er bedre kjent som manusforfatter til filmer som oscarvinneren Ett glass til, Jakten og Submarino (alle signert Tomas Vinterberg) samt TV-seriene Mindhunter og Borgen.

Streit og gøy romantisk komedie om skeive

Bros Regi: Nicholas Stoller, USA, 12 åe. Norsk kinopremiere 28. oktober

Ja, jeg lo. Ikke fordi Bros revolusjonerer den romantiske komedien. Jeg lo fordi den innimellom er genuint morsom, selv om den nokså slavisk følger den romantiske komediens diagram. Men den gjør det med en uhyre selvbevissthet rundt at det er akkurat det den gjør, bare at nå handler det om skeive. Samt at den spekker dette perspektivet med noen metaperspektiver som blir ganske morsomme.

Du har altså hovedpersonen Bobby (Billy Eichner), podcastvert og nyslått direktør for New Yorks første museum for lhbtq+-historie, foreløpig under konstruksjon, med konfliktene det innebærer internt i ledergruppen mellom ikke-binære, transpersoner, bifile og homofile cis-menn (altså Bobby). Det er særlig her jeg ler. Og så må jeg innrømme at jeg har brukt hele dagen på å lure på om jeg egentlig kan skrive om denne filmen. Forstår jeg den sånn helt inntil beinet? Behøver jeg å forstå den sånn helt inntil beinet? Kan jeg se den fra mitt ståsted – bifil cis-dame som aldri har tilhørt noe miljø, og som syns det er kult og langt på overtid at det lages romantiske komedie om skeive?

Det brygger opp til en firkant som kan bli litt krevende.
Alle foto: Universal Studios

I alle fall: Bobby møter Aaron (Luke Macfarlane), og de er ikke akkurat the perfect match. Bobby er snakkesalig. Han har fuglebryst. Han er lhbtq+-aktivist. Han vil ikke binde seg til noen, og trives forsåvidt med sitt single dating-tilfeldig-sex-med-folk-du-ikke nødvendigvis-liker-liv, selv om det sender ham ut på tenksomme vandreturer i byen, etterpå. Aaron er en hulk til sammenlikning. Med sans for andre velbygde mannekropper. Han vil heller ikke binde seg.

Som sagt; malen er velkjent, Judd Apatow er produsent, og regissør/manusforfatter Stoller og medmanusforfatter Billy Eichner gjør ikke annet enn å leke seg med formatet og klisjeene og alle mulighetene både det og tematikken legger til rette for å tulle med. Som tullingen med filmer, inkludert filmer der heterofile skuespillere spiller rollen som homofile, andre romantiske komedier og ikoniske TV-serier, og ikke minst de velkjente, superklisne Hallmark-filmene som lenge var å finne også på norsk TV (jeg aner ikke om de er der lenger), og som Luke Macfarlane har spilt i 14 av.

Aaron (Luke Macfarlane) og Bobby (Billy Eichner) i et romantisk øyeblikk.

Jeg husker knapt sist jeg lo av en romantisk komedie, jeg tror jeg må helt tilbake til Bridesmaids (2011) og Trainwreck (2015) for å finne sist det skjedde. Det er hæren fløtte meg lenge siden. De hadde frekkhetens nådegave til å flytte noen grenser innenfor en velkjent mal, og det gjør strengt tatt også Bros. Som når filmen mildt, sarkastisk, selvironisk og veldig morsomt fremviser den ikke alltid like sexy utgaven av trekant. Som plutselig blir firkant. Og bittelitt uhåndterlig.

Bros er likevel streit innenfor sine rammer. Da tenker jeg historie og dramaturgi. Og det er greit. Resten fyller opp mangfoldskvoten på en måte som er nesten utspekulert morsom, og det er utelukkende positivt ment fra min side. Og så skulle jeg ønsket at det lhbtq+-museet faktisk eksisterte i New York. Med Amy Schumer i den interaktive rollen som lesbiske Eleanor Roosevelt, president Lincoln i avdelingen for bifile, og Ben Stiller (også han interaktiv) som nattevakt på museet, samt en spøkelsestunnell som kjører oss gjennom skrekkscenariet «skeive traumer».

Science fiction på hvilepuls

After Yang Regi: Kogonada, USA, drama/sci-fi, 1 time 36 minutter, 9 år. Norsk kinopremiere 28. oktober

«Om han ønsket å være et menneske? Hvorfor skulle han det? Hva er så flott med å være et menneske?» Slik svarer klonen Ada (Haley Lu Richardson) da Jake (Colin Farell) spør henne om vennen Yang. Yang er en robot, en androide med kunstig intellignens som Jake og konen Kyra (Jodie Turner-Smith) kjøpte for å gi sin kinesisk-adopterte datter Mika en storebror og en veiviser inn i kinesisk kultur. Nå har han sluttet å virke, til Mikas store sorg. Kan han repareres og restartes?

Antallet filmer som formulerer ideer rundt forholdet mellom menneske og maskin er så mange at man fort kommer ut av tellingen. Du har Ridley Scott og Denis Villeneuves Blade Runner-filmer som de mest klassiske. Du har Alex Garlands Ex Machina. Du har Steven Spielbergs AI. Artificial Intelligence og Sandra Wollners mer ukjente The Trouble with Being Born, som kanskje er de som ligger nærmest After Yang – selv om heller ikke de er spesielt sammenliknbare. Det den har mest til felles med Ex Machina, er en uforglemmelig dansescene, her presentert helt i begynnelsen av filmen og genial i sin samtidige presentasjon av filmens øvrige medvirkende. Og der androiden Elli i Wollners film var programmert med minner som betydde alt for eieren, men ingen ting for Elli, oppdager Jake at Yang har lagret et lite sett utvalgte minner om det som betydde mest for ham. Betyr det at han hadde den menneskelige evnen det er å bli glad i noe eller noen?

Jake (Colin Farell) og konen Kyra Jodie Turner-Smith) står i fare for å gli fra hverandre i kjølvannet av Yangs sammenbrudd.
Alle foto: Arthaus

After Yang er en stille, meditativ film. Poetisk og i konstant hvilepuls former den sine tanker rundt menneske og maskin i en nær, men gjenkjennelig fremtid. Det er ikke tilfeldig at Jake er en filosofisk, introvert teselger, eller at androidene/robotene kalles techno sapiens. I sin søken etter noen som kan reparere Yang, oppdager Jake ikke bare det som var en slags bevissthet hos Yang, han nærmer seg også en erkjennelse av Yangs funksjon i familien, og i andre familier han har vært hos. Og han erkjenner gradvis sin egen sorg over tapet. I dette ligger også en sørgelig erkjennelse av å kanskje være mer knyttet til teknologien enn til menneskene som står ham nærmest. Eller burde stå ham nærmest.

Visuelt er After Yang et prakteksempel på hvordan speilinger og linjer – horisontale og vertikale – kan brukes for å lage elegant filmkunst.

After Yang er også utsøkt elegant og vakker, ofte filmet nærmest i hoftehøyde, og med et interiør fullt av horisontale og vertikale linjer, og symmetriske detaljer som ofte speiler og understreker figurenes avstand til hverandre. Produksjonsdesigner Alexandra Schaller og kostymedesigner Arjun Bhasin har gjort en formidabel jobb med å skape et visuelt uttrykk som gir sterke assosiasjoner til japansk film og japansk interiør og klassisk klesstil. Altså mye treverk, rene, minimalistiske linjer, transparens og varme jordfarger. Som et poetisk paradoks til den avanserte teknologien, popper naturen opp, være seg i små detaljer eller på en måte som nærmest velter ut over lerretet.

Justin H. Min spiller androiden Yang.

Filmen baserer seg på Alexander Weinsteins novelle Saying Goodbye to Yang, fra samlingen Children of the New World (2016). I all sin filosofiske tilnærming til temaet, byr den også på ganske vittige kommentarer til teknologiske gigantbedrifter, det å kjøpe «pent brukt» teknologi, og garantier og utløpte garantier.

Malea Emma Tjandrawidjaja er helt nydelig som lille Mika.

Med fare for å ta feil, vil jeg tro at After Yang neppe er en film for det store publikum. Jeg nøler med å kalle den smal, men den henvender seg nok i første rekke til cineastiske feinschmeckere og de som er særlig interesserte i science fiction, gjerne av det lavmælte, filosofiske slaget.

Etter nettopp å ha sett Colin Farell i Martin McDonaghs formidable The Banshees of Inisherin, er det særdeles interessant å se ham i en så til de grader annerledes rolle. Skjønt likheter er det, begge rollefigurene uttrykker en stadig økende sorg over noe som er tapt. Men der Farrell er langt mer fysisk ekspressiv i The Bansees …, synes han her å bevege seg i en zen-sone av te og tiltakende tenksomhet. Det er også en tilstand du lett settes i mens du ser filmen. Og etterpå.

En deilig provoserende danske

En fryktelig kvinne/A Horrible Woman Regi: Christian Tafdrup. Drama. Danmark. Kan strømmes på HBO. Søk på den engelske tittelen.

Mange damer har latt seg kraftig provosere av Tafdrups film fra 2017, og enda flere vil gjøre det nå, når den er tilgjengelig på HBO. Til det vil jeg bare si: Demp aggresjonen. Tafdrup har faktisk noen poeng. Filmen er ikke et angrep på kvinner. Den er en beskrivelse av hvordan noen kvinner kan være, og vi er mange som bærer en flik av den kjortelen. Dessuten tegner den et minst like lite flatterende bilde av mannen. Slik sett kunne filmens tittel vel så gjerne være En dott av en mann.

Det hele starter som en tradisjonell da han møtte henne-affære. Rasmus (Anders Juul) møter blikket til Marie (Amanda Collin) tvers gjennom rommet, og pang. Snart er de kjærester, snart flytter hun inn. Plutselig er leiligheten ommøblert. Hans saker og ting fortrengt til boden, eller et hjørne, eller solgt på loppemarked. Og der sitter han og spiser vegetarisk salat-taco i stedet for den planlagte burgeren med gutta. Gradvis tar hun mer og mer styringen, på en måte som gjør at Rasmus opplever å mer og mer miste seg selv.

De første møtenes sødme. Rasmus (Anders Juul) spiller gitar for Marie (Amanda Collin).

Jeg ble nysgjerrig på filmen da jeg oppdaget at den var regissert av Christian Tafdrup, med manus av han og broren Mads – duoen som står bak Speak No Evil – en av årets mest gysende filmer. Både der og i En fryktelig kvinne viser Tafdrup-brødrene hvor gode de er til å beskrive ørsmå forskyvninger, være seg i adferd eller dialoger. Forskyvninger som frem til et visst punkt har all verdens normalitet i seg, samtidig som det er noe urovekkende der.

Nå er ikke En fryktelig kvinne en skrekkfilm, langt derifra. Den er et presist, vondt og ofte veldig vittig relasjonsdrama med høy gjenkjennelsesfaktor, på godt og vondt, der i utgangspunktet helt normale situasjoner kommer ut feil, samtidig som vi får en besk beskrivelse av hva som skjer når den ene på passiv aggressivt og utstudert vis sørger for at ting skjer på hennes premisser. Interessant nok bygger Tafdrup filmen på dagbøker han skrev gjennom flere vanskelige forhold. Det er nok mye av grunnen til at den oppleves så faktisk og reell.

Jeg syns dette er en god film. Den holder opp et speil for meg. Jeg har selv gjort og sagt en del av det Marie sier og gjør. Som når hun gir «gode råd» om hvordan Rasmus skal stable i oppvaskmaskinen. Eller kritiserer klærne han går med. På et punkt vris kanskje Maries fryktelighet et hakk for langt og forbi det subtile, men det er plausibelt innenfor denne historien og Maries psykologi. Og vi har vel alle sett og hørt slike damer på nært hold, eller sett konsekvensen av slike parforhold. Hvor mange av oss har ikke vært i leiligheter totalt preget av henne, uten spor av ham? Og ta konepoeng – dette merkelige fenomenet jeg har hørt omtalt blant yngre menn, og som betyr at de gjør ting for å få nok poeng til f.eks å dra på pub med gutta. Hva i all verden? Men det indikerer ihvertfall at Tafdrup har noen poeng.

«Det er rule number one: Menn er løsningsorienterte. Det er en manneting», sier Christian Tafdrup i et intervju med den danske avisen politiken. Han har rett. Samtidig er han for kategorisk. Jeg kjenner drøssevis med damer som er mer løsningsorienterte enn opptatt av å kjæle med og degge for følelsene sine. Samtidig kjenner jeg fryktelig godt igjen de følelsesstyrte og ofte uklare premissene damer kan legge inn i relasjoner, og den merkelige dynamikken dette kan skape. Jeg kjenner dem fra parforhold jeg har observert på nært hold, og fra venninneforhold. Derfor kjenner jeg meg også igjen i Rasmus. Samtidig får jeg lyst til å gi ham et spark bak.

Regissør Christian Tafdrup gjør en liten cameo som en kunstner Marie kjenner fra tiden i London. Eller mener hun kjenner. For han husker ikke henne. Touché.

Tafdrup kjønner filmen, og det må vi tåle. Men når alt kommer til alt, handler det kanskje mindre om kjønn og mer om dynamikken som kan oppstå og utvikle seg i forhold der den ene er mer dominerende og kontrollerende enn den andre. Det arter seg muligens annerledes, og får andre konsekvenser, der hvor han er mest dominant. Men vi har ikke vondt av å bli minnet om at også vi damer kan ha våre sider, og at de kan være vanskelige å takle for noen menn. Jeg syns jo de kan være vanskelige å takle også for meg, som dame.

Knirkete og smart satire

Amsterdam Regi: David O. Russel, drama/krim, USA. 15 år. Norsk kinopremiere 7. oktober

Mange vil nok ikke like denne filmen noe særlig, knirkete, tegneserieaktig og ganske tung på labben som den er, med krokveier hit og dit både i handling og dialoger, og et krimplott som lenge er så ullent at det blir noe uengasjerende. Jeg lot meg likevel besnære. Og underholde. Amsterdam er ikke en type film som byr på gapskratt, det er mer en type film du ser med et fett flir – hvis du – som meg – har sans for en type humor det ikke er særlig lett å beskrive, underspilt og underdreven som den er. Det handler litt om subtilt å drite ut steinrike folk, litt om å mime et støvete gammelt filmspråk, litt om snåle avstikkere rundt ornitologi, og mye om politikk.

Som alltid er det best å vite minst mulig om handlingen, noe som alltid gjør det vanskelig å skrive om film og ekstra vanskelig i dette tilfellet fordi det er så mye gøyere å ikke vite i hvilken retning filmen skal. Den foregår i 1933, og tar løs ved hjelp av et lik som må obduseres innen to timer, fordi avdødes advokat mistenker at det ligger noe kriminelt bak. Avdødes advokat er Harold Woodman (John David Washington). Han er bestekompis med legen Burt Berendsen (Christian Bale) – begge veteraner fra 1. verdenskrig, der de i Frankrike ble skutt temmelig mye i stykker, for å si det sånn. Burt har spesialisert seg på å lappe sammen andre veteraner, helt konkret og ved hjelp av medikamenter han for en stor del eksperimenterer frem selv. Liket er Bill Meekins, deres høyt respekterte general fra dazumals.

 Zoe Saldaña spiller Irma St. Clair, sykepleieren obduserer liket av Bill Meekins.

Hopp tilbake til Frankrike i 1918, der de istykkerskutte kroppene pleies av Valerie (Margot Robbie). Hun, Harold og Burt danner etter hvert et så sterkt sammensveiset trekløver at de flytter sammen til Amsterdam. Treenigheten brytes da Burt finner ut at han må tilbake til USA, der han er inngiftet i en styrtrik familie. Spol frem igjen til 1933.

Det er ingen spoiler å påpeke at Amsterdam er en genuin politisk film. Den handler om rikinger som posisjonerer seg på alle mulige vis. Den handler om klasseskiller og om rasisme. Og den handler om en bemerkelsesverdig sammensvergelse som faktisk skjedde og som har så mange likheter med Trump-æraen og fascistoide trekk i det amerikanske samfunnet, at filmen fungerer som en sviende og aktuell kommentar om nåtiden også.

Rikingen Tom Voze (Rami Malek) og konen Libby (Anya Taylor-Joy) viser seg å ha nære forbindelser til Valerie (Margot Robbie)

Regissør Russel skal visstnok være en drittsekk både på og utenfor filmsettet. Han er anklaget for seksuell trakassering, men særlig for å være særdeles aggressiv. Samtidig har han levert strålende filmer, som The Fighter (2010), Silver Linings Playbook og American Hustle, og evner stadig å få store stjerne til å jobbe for seg. Foruten nevnte Bale, Washington og Robbie, er Amsterdam spekket med dem. Chris Rock er inne som Burt og Harolds veteranvenn. Taylor Swift spiller avdøde Meekins datter Liz. Andrea Riseborough har rollen som Burts kone Beatrice. Matthias Schoenaerts spiller politimann som også er en av Burts veteranpasienter. Andre navn på rollelisten er Anya Taylor-Joy, Michael Shannon og Robert De Niro. Sistnevnte er på alle måter rosinen i pølsen, både filmatisk og hva historien angår.

Cineaster vil også merke seg at det er selveste Emmanuel Lubezki som befinner seg bak kamera. Altså mannen som har filmet så ulike filmer som Alfonso Cuaróns Og mora di også og Gravity, Coenbrødrenes Burn After Reading, Terrence Malicks Tree of Life og To the Wonder og Alejandro G. Iñárritus Birdman og The Revenant. Om Amsterdam er tung på labben fortellermessig, er det ikke det fotografisk, med sine sepiatoner og ofte overraskende vinkler, og med en fotografisk livlighet som også klipperen må ha sin del av æren for.

Katastrofefilm fra virkeligheten

Notre Dame i flammer Regi: Jean-Jacques Annaud, drama, Frankrike. 12 år. Kinopremiere 7. oktober.

Mange av oss som så nyhetene 15. april 2019, husker hvordan vi gjennom kvelden ble sittende og følge den katastrofale brannutviklingen i Notre Dame de Paris. Nå har den meritterte regissøren Jean-Jacques Annaud – mannen bak blant annet Rosens navn og Syv år i Tibet – laget en fullskala katastrofefilm om det som skjedde, og den er i støytene minst like spennende og ubehagelig å se som en fiksjonsfilm i sjangeren. Ihvertfall hvis du lider av høydeskrekk og klaustrofobi. Her er noen skikkelig kvalmende scener der brannfolk tungt lastet med utstyr tar seg opp smale vindeltrapper og balanserer på brennende bjelker. Jeg mister pusten av sånt.

Et av de store faremomentene er at klokketårnet skal rase sammen.
Alle bilder: manymore.no

Men her er også noen fantastiske oversiktsbilder av Paris. I tillegg gir filmen et riss av katedralens historie, og et fascinerende innblikk i det franske/parisiske brannkorpset oppbygging og hierarki. Det siste synes av og til å stå i veien for jobben som skal gjøres. Men det er uhyre interessant å få vite at korpset har en egen avdeling som skal jobbe med å redde kunst fra bygninger som brenner.

Hva som er fakta og hva som er kunstnerisk frihet i fortellingen om brannen og kampen for å slukke den, er ikke godt å si. Men jeg vil tro at Annaud og medmanusforfatter Thomas Bidegain (Rust og bein, Profeten) har dykket dypt ned i materien. I så fall er dette både en fortelling om hvordan det meste som kan gå galt, går galt – men også om mot til å ta sjanser når det ser som svartest ut. Så er da også filmen en uttalt hyllest til brannfolkene.

Notre Dame i flammer er på mange måter en klaustrofobisk katastrofefilm.

Filmskaperne har gjort en formidabel jobb med å gjenskape brannen, både ved hjelp av modeller, avansert pyroteknikk og arkivmateriale. Her er noen formidable scener, som når smeltet bly fosser ut av kirkeveggens vannspyere. Det gir en film som er intens nok i seg selv, og slett ikke trenger Simon Franglens generiske, søtladne og påtrengende musikk. Annaud og Bidegain unnslår seg heller ikke for noen litt i overkant forutsigbare klisjeer. Som den lille jenten som er med sin mor på påskemesse, ber om en mynt for å kjøpe et lys for jomfru Maria, og springer inn i kirken igjen etter at de er evakuert. Seansen virker påklistret og smått sentimental, men peker samtidig på det religiøse aspektet som også ligger i filmen. Ikke så rart, Notre Dame er ikke bare en av Europas mest berømte turistattraksjoner, katedralen har ikke minst vært viktig for troende gjennom mer enn 800 år. det religiøse aspektet reflekteres både i historien om den lille jenten, og i kampen for å redde både kirkens kunst og dens relikvier. Og i de mange tusen som samlet seg for å synge hymner og brenne lys mens slukningsarbeidet pågikk.