En skikkelig tøysete Hitler-satire

Jojo Rabbit Regi: Taika Waititi, Tsjekkia/New Zealand/USA, komedie, 2 timer 6 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 17. januar

I farten kan jeg ikke huske å ha sett en mer patetisk Hitler-figur enn den regissør Wiatiti gestalter i denne satiren. Jeg kan heller ikke huske å ha sett en mer bedårende Hitler-jugend enn lille Jojo. Så har da heller ikke smånazier vært særlig portrettert på film.

Jojo Rabbit kunne vært laget av Wes Andersen, og ville sansynligvis vært enda bedre da. Men selv om Taika Waititis forsøk på å lage tegneserieaktig, anti-fascistisk satire ikke henger helt ihop hele veien, er den i støytene og på sitt beste morsom nok. Jeg lo ihvertfall mange ganger.

Mor Rosie og sønn Jojo i et ganske lykkelig øyeblikk.
Foto: Larry Horricks/Twentieth Century Fox Film Corporation

Om noen skulle ha glemt det: Waititi er mannen bak den vilt underholdende vampyrsatiren What We Do in the Shadows (2014), som nå er blitt serie på HBO Nordic. Newzealenderens far er maori, moren jødisk, og man behøver ikke ha særlig livlig fantasi for å tenke seg at han kan ha opplevd en smule rasisme. Det er heller ikke usannsynlig at han ser på fremveksten av reaksjonære høyrekrefter med samme bekymring som en del av oss andre.

Hvorvidt Jojo Rabbit fungerer som som vaksine mot fascisme er en annen sak. Men filmen lykkes ganske bra i å harselere med stupide forestillinger om «de andre» – jøder, i dette tilfellet, slik den også delvis lykkes i å kødde med hjernevaskingens metoder og konsekvenser.

Sam Rockwell, Scarlett Johansson, Roman Griffin Davis og Rebel Wilson.
Foto: Larry Horricks/Twentieth Century Fox Film Corporation

Ti år gamle Jojo (bedårende spilt av Roman Griffin Davis) er nazist på sin hals. Men kanskje ikke så veldig modig, når alt kommer til alt. For å preppe seg selv og sin overbevisning, gjør han som Allan i Woody Allens Play it Again, Sam – han maner frem sitt idol. Ikke Humphrey Bogart, men Adolf Hitler.

Så oppdager Jojo at Rosie, moren hans (Scarlett Johansson) skjuler en ung, jødisk kvinne i leiligheten deres. Elsie heter hun, og spilles av Thomasin McKenzie, som huskes fra Debra Graniks nydelige Leave No Trace. Et åpenbart dilemma for gutten som så gjerne vil være lojal mot sin fører.

Roman Griffin Davis som Jojo og Tomasin McKenzie som Elsa.
Foto: Kimberley French/Twentieth Century Fox Film Corporation

Gitt andre verdenskrig, nazismen og holocausts fryktelige konsekvenser, er det en bekmørk og samtidig lettvektig satire vi har å gjøre med. Innimellom greier ikke filmen å bære den historiske byrden. Når alvoret slår inn, oppstår en betydelig sjangerforvirring. Kanskje hadde filmen tjent på å holde seg utelukkende på den lettvektige siden, den er absolutt best når den utelukkende tuller og vaser med bokbål og granater og hjernevask og jøder med hoggtenner og hud av fiskeskjell. Men når så er sagt, greier Waititi å snøre det hele sånn noenlunde sammen, med både rørende og oppløftende resultat.

Scarlett Johansson, unge Davis, Waitit selv, samt Sam Rockwell og Rebel Wilson (begge sentrale ledere for Hitlerjugend) synes å ha hatt det veldig gøy på jobb. Mens Davis går helt og fullt inn i rollen, spiller resten med en litt distansert, parodisk stil som forsterker tegneseriepreget. Her bidrar også Mayes C. Rubeos kostymer og Nora Sopkova og Ra Vincents scenografi og produksjonsdesign. Jeg elsker de fargesterke, bittelitt over-the-top-riktige klærne og interiøret. Lydsporet byr på en vidunderlig bruk av Tom Waits-låten I don’t Wanna Grow Up, pluss Beatles og Bowie på tysk – finurlig nok, siden flere rollefigurer snakker engelsk med til dels kvasitysk aksent.

Fint og jordnært om et kvinneliv

American Woman Regi: Jay Scott, USA, drama. Tilgjengelig på ulike strømmetjenester.

American Woman er ikke noen perfekt film, men den er betakende, rørende og oppløftende i måten den skildrer Debras liv og utvikling fra hun er i begynnelsen av 30-årene og til hun godt og vel passerer 40.

Noe av det fine med filmen er at den skildrer et miljø av helt vanlige folk, hva nå det egentlig måtte være. Det er ihvertfall uglamorøst, i skjæringspunktet mellom lavere middelklasse og arbeiderklasse. Debra ble mor som 17-åring. Nå er datteren Bridget (Sky Ferreira) i samme situasjon. Hun er en pur ung enslig mor, alt mens Debra kjører relativt full rulle og ikke nødvendigvis tar de beste valgene i livet. Men hun har et nettverk, i det misnte, selv om det er kranglete. Hun har moren Peggy (Amy Madigan), og søsteren Katherine (Christina Hendricks) og svogeren Terry (Will Sasso) tvers over veien. Og hun prøver hardt å være en god mot og bestemor.

Debra (Sienna Miller) prøver desperat å finne ut hva som skjedde med datteren Bridget (Sky Ferreira).

Så forsvinner Bridget. Debra må ta seg av Jesse, sønnen hennes. Og her er noe av det jeg elsker ved filmen. Med en strålende Sienna Miller i hovedrollen viser den en litt røff og kanskje kantete måte å vise omsorg på. Men omsorg er det. Bridgets forsvinning blir også starten på Debras prosess mot modning, mot utdannelse, mot å måtte ta vare på seg selv og barnet hun har ansvaret for. Det er en tøff prosess. Men Debra viser seg å være en tøff dame. Og hele veien er hun en dame du bare ønsker alt det beste for.

Derfor griner jeg i den virkelig nedpå, men nydelige sekvensen der hun gifter seg, og når vi får vite hva som skjedde med Bridget. Her ligger de sentimentale og melodramatiske fallgruvene vidåpne, men Jay Scott turnerer dem med imponerende tilbakeholdenhet og stor respekt for sorgen, og for de implisertes integritet.

American Woman sier noe om hvor utsatte kvinner kan være. For plutselig vold, for kvinnemishandling. Den sier noe veldig fint og jordnært om vokstermulighet, om standhaftighet og utholdendhet, om selvrespekt som vokser ut av dritt, og om betydningen av nære relasjoner. Det siste gjør den dessuten uten å hausse opp amerikanske familieverdier. Dette er en familie med mange heftige krangler. Men med stor varme for hverandre.

Debra i kjøkkenbordsamtale med søsteren Katherine (nydelig spilt av Christina Hendricks).

Det er også dette American Woman vinner på. Det er en ordentlig varm film, full av kjærlighet til Debra og de rundt henne (minus noen drittsekker), full av respekt for menneskene den handler om.

Debra får en relasjon til Chris (Aaron Paul).

Til å være Jay Scotts langfilmdebut er den mer enn lovende. Interesserte kan merke seg at han er sønn av Ridley Scott (som er inne som produsent), og nevøen til avdøde Tony Scott.

Damene som felte den mektige mediemannen

Bombshell Regi: Jay Roach, USA, drama, 1 time 48 minutter, 9 år. Norsk kinopremiere 10. januar

Tilfeldighetene ville at Bombshell ble pressevist samme dag som rettssaken mot den mektige filmmogulen Harvey Weinstein begynte i USA. Bombshell handler om hvordan en annen mektig mediemann ble felt av bevegelsen som etter hvert fikk emneknaggen metoo. Roger Ailes bygget opp TV-kanalen Fox News . I 2016, omlag ett år før The New York Times og The New Yorker avslørte Weinstein, måtte Ailes forlate stillingen som sjefredaktør og adm dir etter massive anklager om seksuell trakassering.

Fremst i prosessen mot Ailes sto TV-kommentatoren Gretchen Carlson, som hadde jobbet for Fox siden 2005. Hun saksøkte ham, og sto lenge alene. Men da en intern granskning ble igangsatt, kom flere og flere ut med sine erfaringer og opplevelser. Blant dem var Fox-kollega Megyn Kelly, som fikk føle Donald Trumps kvinneforakt da hun konfronterte den daværende presidentkandidaten med kvinnesynet hans.

Charlize Theron som Megyn Kelly og John Lithgow som Fox-sjef Roger Ailes.
Alle foto: Nordisk Film Distribusjon

Bombshell er ikke alltid like lett å henge med på for en norsk seer som bare kjenner amerikansk medievirkelighet fra utsiden og litt overflatisk (her kan jeg godt peke på meg selv). Ikke bare er kameraføring og klipperytme til tider særdeles hektisk, det vrimler også av navn og stillinger som listes på lerretet og forsvinner før jeg får registrert forbokstaven.

Likevel er dette på mange måter en interessant film. Gretchen Carlson spilles av Nicole Kidman, og på sett og vis går det en linje fra hennes rolle i Gus van Sants Noe å dø for fra 1995 til Bombshells fiktive Kayla Pospisil (Margot Robbie). Begge skikkelsene reflekterer en ekstrem vilje til å jobbe seg opp og frem i en beinhard medievirkelighet. Men Kayla Pospisil fyller også funksjonen som en samlerepresentant for de unge kvinnene som ble utsatt for Ailes metoder. Robbie er som sedvanlig svært god, særlig i en hjerteskjærende scene på Ailes’ kontor.

Margot Robbie som Kayla Pospisil og Kate McKinnon som Jess Carr.

Bombshell gir også et visst innblikk i Fox News’ politiske betydning. Men mest av alt tegner den et grimt bilde av en intern kultur der kanalens kvinnelige ansatte måtte finne seg i hårreisende behandling – ikke bare fra den øverste sjefens side.

Sminkeavdelingen har gjort en formidabel jobb med å mane frem portrettlikhet mellom de mest fremstående personlighetene. Det tok lang tid før jeg skjønte at det var Charlize Theron som spilte Megyn Kelly. John Lithgow er mer gjenkjennelig, og fryktelig god som Ailes.

Gitt tematikken, burde dette være en film som begeistret. Den er også full av gode skuespillere. Allison Janney som Ailes advokat Susan Estrich. Kate McKinnon som den fiktive skikkelsen Jess Carr, en lesbisk «skap-demokrat» ansatt i Fox. Connie Britton som Ailes kone. Malcolm McDowell i en ørliten rolle som Rupert Murdoch. Men bortsett fra therons Kelly, er det som om ingen av dem får skikkelig plass til å boltre seg. Bombshell er en film der alt skal med på kortest mulig tid, og oppleves derfor til tider ganske heseblesende og overflatisk.

Stoffet hadde trengt grundigere behandling og mere plass, og er som skapt for en miniserie på TV. Det har det også blitt. The Loudest Voice er tittelen, den vises på HBO Nordic med Naomi Watts som Gretchen Carlson og Russel Crowe som Ailes. Den handler angivelig enda mer om Ailes som skikkelse. Jeg har ennå ikke sett den, men det skal jeg.

Og plutselig elsker jeg Joan Didion

Joan Didion: The Center Will Not Hold Regi: Griffin Dunne. Dokumentar. Tilgjengelig på Netflix

Den første filmen jeg erindrer å ha skrevet om, er Jerry Schatzbergs The Panic in Needle Park fra 1971. Det skjedde i 1973, da jeg som skoledropout tok 9. klasse som kveldsprivatist på Danielsen skole i Bergen, og vi skulle skrive stil om «en film som har gjort inntrykk på deg».

Først nylig ble jeg klar over at filmens manus er skrevet av den amerikanske forfatteren og journalisten Joan Didion og hennes ektemann John Gregory Dunne. Og først da jeg anmeldte nyinnspillingen av A Star is Born, ble jeg klar over at Didion hadde en finger med i manus både på den og 1976-versjonen.

Akk, alle disse hullene man har i sin kunnskap! Største hullet er likevel at jeg først ble oppmerksom på Didion da hun i kjølvannet av ektemannens død ga ut De magiske tankers år. For den fikk hun den amerikanske National Book Award. Også i Norge fikk boken en del oppmerksomhet for sin presise skildring av sorg.

Slik havnet hun på min stadig lengre liste over bøker som skal leses, men før jeg kom så langt, dukket dokumentaren Joan Didion: The Center Will Not Hold opp på forslagslisten min på Netflix. Litt pussig, all den tid den kom i 2007, men sikkert algoritmestyrt, det også. Litt skeptisk var jeg, det skal innrømmes, siden filmen er laget av hennes nevø. Men skepsisen ble gjort til skamme.

Dokumentaren ble en veiviser inn til et usedvanlig intellekt, et uforferdet journalistisk talent og et fascinerende liv. Regissør Gunne øser av en mengde arkivopptak som gjør at filmen samtidig gir et bemerkelsesverdig bilde av USA i en markant tidsepoke og et like markant miljø – 1960 og 1970-tallets New York og California. Didion bodde og arbeidet begge steder. Hun begynte i Vogue, og skrev siden for blant annet The New York Review of Books og The New Yorker. Hun har gitt ut romaner og essays, hun gikk inn i ulike miljøer og utviklet seg til en prominent analytiker av amerikansk kultur.

Alt dette og mer til gir dokumentaren innblikk i, samtidig som vi møter den nå over 80 år gamle damen i fine, litt rare og veldig rørende samtaler med nevøen, og i en nydelig sekvens med Vanessa Redgrave, som fremførte De magiske tankers år som monolog på Broadway, året etter at boken kom ut.

For å hoppe rett på konklusjonen: Enten du er interessert i amerikansk historie, i litteratur, i journalistikk, og/eller i markante kvinneskikkelser – dette er dokumentaren for deg. Selv skulle jeg bare ønske at jeg hadde oppdaget Joan Didion for lenge siden. Men det er aldri for sent. Nå bærer det rett til bokhandel og bibliotek for å plukke med meg mest mulig av det hun har skrevet.

Fredagens forbeholdne anbefaling

«The Imitation Game» kom i 2014, og fikk Oscar for beste adapsjon. Jeg har ikke sett filmen siden jeg anmeldte den, og vet at gjensyn kan forandre syn på filmer. Så det forbeholdet må jeg ta når jeg anbefaler denne for de som ser linjær-TV eller bruker opptakeren. Og Benedict Cumberbatch er uansett veldig god. NRK1 kl 22.20

Dette burde vært en bedre film

Sønner av Danmark Manus og regi: Ulaa Salim, Danmark, politisk thriller, 1 time 58 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 3. januar

Terrorisme. Radikalisering. Polarisering. Nynazisme. Rasisme. Ulaa Salims langfilmdebut er så hyperaktuell og så ivrig etter å si noe vektig om dagens politiske situasjon og brennbare spørsmål, at jeg skulle ønske den hadde lyktes enda bedre. Dessverre blir den for grunn, litt rotete, og den lider under noen ganske ødeleggende hull i et plottet.

En gruppe islamister sprenger en bombe i København. Et tyvetalls mennesker blir drept. Ett år senere har det etterfølgende raseriet resultert i rekordoppslutning for et høyrepopulistisk parti under ledelse av Martin Nordahl (Rasmus Bjerg). Han har gått til valg på den enkle, men åpenbart effektive lovnaden om å kaste ut alle «fremmede». Nå seiler han opp som landets nye statsminister.

Høyrepopulisten Martin Nordahl (Rasmus Bjerg) går seirende ut av valget.
Alle foto: Storytelling Media

Bak ham, i et enda mer grumsete landskap, står den nynazistiske organisasjonen Sønner av Danmark. De demonstrerer ikke bare i gatene, de trakasserer innvandrere på måter som får et stadig mer voldelig preg. Blant de mange som føler at situasjonen blir mer og mer truende og uholdbar, er Zakaria (Mohammed Ismail Mohammed), en 19-åring som bor med sin mor og lillebror. Faren ble drept i Irak-krigen.

Zakaria (Mohammed Ismail Mohammed) nekter å finne seg i rasismen han utsettes for i Danmark.

Zakaria nekter å gi seg uten motkamp, og oppsøker Hassan (Imad Abul-Foul), en lokal lederskikkelse. Ganske raskt får Zakaria oppdraget med å ta livet av Nordahl, som bor i en stor villa – uten sikkerhetsvakter. Her er vi ved plottproblem nummer en. Og to: At en så uerfaren mann settes på et slikt oppdrag, står ikke til troende. Ikke i dag, etter at vi har vært gjennom ørten sesonger av Homeland, og også mesket oss med Le Bureau. At en politisk skikkelse som Nordahl ikke har livvavkter – i en så betent politisk situasjon – står heller ikke til troende. Snarveiene er symptomatiske for en film som både fortellermessig og politisk gjør det litt for lettvint for seg selv.

Hassan (Imad Abul-Foul) (til venstre) er en lokal leder som tar Zakaria inn i varmen.

Så går da også oppdraget skeis. Synsvinkelen flyttes nå til Malik (Zaki Youssef), agent for etterretningstjenesten. Han skal pleie kontakt med en annen agent som har infiltrert Sønner av Danmark, og plages i økende grad av det han avdekker i orgaisasjonen.

Filmen prøver å kritisere etterretningstjenesten for å ta for lett på høyrekreftene og farene de representerer. På ett tidspunkt flytter e-tjenesten oppmerksomheten over på mulige islamistiske organisasjoner og radikalisering av unge muslimer. Det er godt mulig at det er en legitim kritikk, men filmen gjør lite for å underbygge troverdigheten i den. Også her dukker et plotproblem opp. Hvor plausibelt er det at en agent som har sendt et menneske i fengsel, får i oppdrag å oppsøke dette mennesket for å få info om islamistisk radikalisering?

Filmens største svakhet er at den ikke trenger godt og grundig nok inn i det politiske klimaet den skildrer. Mye blir utvendig, selv om den i en god scene får frem hvor lettvint det går an å forholde seg til kreftene Nordahl representerer. Her sitter Malik og ser TV, der Nordahl er gjest i valgstudio, med en programleder som pludrer og plaprer jovialt og spøkefullt med partilederen.

Filmen lider også under et ekstremt maskulint perspektiv. Her er knapt en handlende kvinne, bortsett fra Zakarias mor (Asil Mohamad Habib), hvis oppgave er å lage mat og ellers være bekymret. De to andre knapt tilstedeværende damene er redusert til rollen som støttende koner.

Til debutfilm å være, er det likevel gode ting å si om Sønner av Danmark. Salim pøser kanskje litt i overkant på med Lacrimosa fra Mozarts Rekviem, men musikken understreker den overveldende sorgen over å leve som marignalisert «fiende» i et plaget og polarisert Danmark. Her er flere stemningsfulle, talende miljøskildringer, og skuespillet er godt. Jeg liker også ambisjonen om å lage viktig, politisk film om et vanskelig tema. Sønner av Danmark retter en nødvendig pekefinger mot den nyfascistiske faren. Den viser hvordan konsekvensene kan være en radikalisering i begge leire, som i neste omgang fører oss inn i en voldsspiral som slett ikke er utenkelig. Vi har sett det før.

Så selv om jeg skulle ønsket meg en noe grundigere, mer subtil film som gikk i færre manusmessige fallgruver, kan Ulaa Salim i neste omgang vise seg å komme frem som en markant, ny stemme i dansk film.

Hei, og takk for at du bruker filmservicen! Den er profesjonell, gratis og drives fordi jeg brenner for film og filmformidling. Hvis du syns at den er litt ok og kanskje litt nyttig når du skal vurdere filmer å se, ville det vært fint om du la igjen et lite spor på nettstedet eller Facebook. Et sintefjes hvis du er rasende uenig i anmeldelsen, en tommel opp hvis du setter pris på at servicen finnes. På den måten bidrar du til at servicen når ut enda til flere.