To filmer om liv og død

Blackbird Regi: Roger Michell, drama, USA/Storbritannia 12 år. Antatt kinopremiere 16. april

Our Friend Regi: Gabriela Cowperthwaite drama, USA, 9 år. Kinopremiere 26. mars

Både Blackbird og Our Friend handler om mennesker som vet at de ganske snart skal dø. Begge er potensielle tåreperser som reddes, såvidt det er, av formidable skuespillere. Blackbird får også drahjelp av en faktor Our Friend jevnt over mangler: Humor. Så la oss ta Blackbird først, selv om den er lengst unna premieremessig.

Ekteparet Lily (Susan Sarandon) og Paul (Sam Neill) bor i et fantastisk strandhus med formidabel utsikt mot havet og en vidåpen himmel. Filmet i West Sussex og med Mike Eley bak kamera, tilfører det filmen noen nydelige, talende naturbilder og en himmel som av og til har Hertervigske dimensjoner.

Lily skal dø. Hun lider av en sykdom som ganske snart vil stoppe de fleste kroppsfunksjoner og gjøre henne fullstendig pleietrengende. En tanke hun ikke orker. Løsningen er aktiv dødshjelp, men først vil hun feire en livsbejaende helg sammen med sine nære og kjære.

Lindsay Duncan spiller Liz, den mangeårige bestevevvinnen til Lily (Susan Sarandon).
Foto: Filmweb

Den ene er hennes livslange bestevenninne Liz (Lindsay Duncan). De andre er døtrene Anna (Mia Wasikowska) og Jennifer (Kate Winslet), Annas på-og-av-kjæreste Chris (Bex Taylor-Klaus), Michael (Rainn Wilson) – Jennifers tørrpinn av en ektemann, og tenåringssønnen deres Jonathan (Anson Boon). Med et slikt stjerneensemble skal det mye til for at filmen går fullstendig på trynet, selv om det de har å spille på ikke er all verden. Særlig Winslet er god som det kjedelige petimeteret Jennifer. Det tok dessuten sikkert 20 minutter før jeg gjenkjente henne bak brillene og det strenge, lett geskjeftige oppsynet. God er også Sarandon i en rolle der hun nesten hele tiden holder følelsene tilbake, og slipper ut små reminisenser av en kvinne med røtter i det intellektuelle, radikale og feministiske 60- og 70-tallet.

Casey Affleck og Dakota Johnson som Matt og Nicole i Our Friend.
Foto: SF Studios

Rollegalleriet i Our Friend er mindre. Her er det den unge skuespilleren og tobarnsmoren Nicole (Dakota Johnson) som skal dø. Av kreft. Hun er gift med journalisten Matt (Casey Affleck). Den omtalte vennen heter Dane, er scebearbeider, og spilles med overmåte varme og overskudd av Jason Segel. Han er så skjønn at jeg nesten forelsker meg. Dane er Nicoles kompis, som også blir Matts bestevenn, og som ender med å flytte inn hos paret og de to døtrene for å støtte og avlaste etter hvert som sykdommen tærer på Nicole og ekteskapet.

Ved å veksle frem og tilbake i tid, viser filmen forholdet mellom Nicole, Matt og Dane før og etter kreftdiagnosen, og pretenderer å si noe vektig om dype, langvarige vennskap og kjærlighetsforhold. Tidvis utstråler den stor varme og en fin energi. Det er når døden nærmer seg, at det butter.

Døden er en krevende øvelse i det virkelige liv, både for den som skal dø og for de som skal følge et elsket menneske den siste tiden av livet. Å gå tett på en slik prosess på film, er en utfordrende oppgave fordi sentimentaliteten nærmest ligger implisitt i temaet. Noe regissør Gabriela Cowperthwaite åpenbart har vært veldig bevisst på. Resultatet er at døden og dens brutalitet tones såpass ned at filmen og menneskene den handler om nærmest mister kontakten med temaet, med de følelsesmessige komplikasjonene og reaksjonene. Det gir filmen et litt klinisk, nærmest påtatt preg som gjør at jeg etter hvert mister litt interessen for de tre. Jeg sitter og kjenner på en medfølelse som burde vært større, mer påtrengende, med en sorg som fikk meg til å hulke.

Jason Segel i rollen som Dane er det beste ved Our Friend.
Foto: SF Studios

Filmen bygger på en artikkel skrevet av Matthew Teague og publiser i magasinet Esquire under tittelen The Friend: Love Is Not a Big Enough Word. Artikkelen handler altså mest om Dane som venn, men i filmen skifter fokuset mellom ham og Matt og Nicole, noe som gjør den en smule ufokusert og rotete. Særlig når Dane legger ut på en lengre fottur i Grand Canyon; en sekvens som ikke tilfører filmen noe som helst annet enn et litt rart møte mellom Dane og en tysk dame, spilt av Game of Thrones-stjernen Gwendoline Christie.

Verken Johnson eller Affleck gjør skam på seg, men spillet mellom dem mangler kjemien som kunne ladet filmen emosjonelt. Den virkelige stjernen her er Segel, som også bruker sitt komiske talent til å tilføre den lille dosen humor filmen ellers mangler, og kunne trengt mer av.

Kate Winslet og Mia Wasikowska spiller søstrene Jennifer og Anna i Blackbird.
Foto: Filmweb

Da er det mer humor å spore i Blackbird. Det spilles blant annet friskt på avstanden mellom Lily og Pauls frigjorte bakgrunn, og den stive, pertentlige besteborgerligheten til Jennifer og Michael. Det gir smått underholdende replikker og situasjoner, som når Lily insisterer på en saftig joint etter en bedre middag. Men litt hult blir det, gitt Lily og Pauls status som arkitekt og lege. Det største problemet er likevel det teatrale i så vel typetegninger som dramatikk. Særlig Anna står igjen som en pappfigur av et ulykkelig menneske, umoden og forvirret. Og så er det denne påtrengende ideen om at alt skal på bordet, uansett hvor bedritent og ubehagelig det er, og det skal på bordet nå, bare noen timer før moren skal forlate dette livet. Så kan man si at det illustrerer hvordan Lily, trass i hva hun selv tror, ikke har lyktes i å oppdra to sterke, selvstendige døtre, men tvert imot har et lidende barn og et uhyre umodent. Spørsmålet er bare hva det tilfører filmen. For min del tilfører det bare irritasjon, en trang til å rope mot lerretet at nå får du faen meg ta deg sammen! Hold kjeft!

Sam Neill, Rainn Wilson og Kate Winslet.
Foto: Filmweb

Man skal forholde seg til den filmen man ser. Men jeg sitter uvegerlig og tenker at filmen kanskje ville vært langt mer interessant dersom ikke alt hadde kommet på bordet, dersom ikke alle disse «sannhetene om livet» hadde vært øst ut, dersom ikke de påfølgende «visdomsordene» var blitt ytret, og dersom jeg i stedet var blitt trukket inn i en stillere og mer dyptpløyende refleksjon rundt hvordan et døende menneske fordrer at vi legger vår egen dritt til side til fordel for dette mennesket. Det er det Dane gjør i Our Friend, og det er grunnen til at jeg blir så glad i ham, selv om jeg verken blir særlig glad i eller glad for filmen.

Når din vrede er alt du har

High Ground Regi: Stephen Johnson Australia Western/drama 1 time 44 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 19. mars

Gjennom en rekke filmer over flere år, har australske filmskapere tatt et oppgjør med landets brutale undertrykking av egen urbefolkning. Listen omfatter filmer som Rolf de Heers trilogi The Tracker (2002), Ten Canoes (2006) og Charlie’s Country (2013), hvorav bare Ten Canoes nådde norske kinoer, slik også Rabbit Proof Fence (2002) og Sweet Country (2017) gjorde.

Sistnevnte er et knallsterkt epos, både tematisk og filmatisk, og målt mot denne filmen kommer High Ground noe til kort. Selv om også den låner billedskjønnhet fra det mektige australske landskapet; en skjønnhet som får en egen, paradoksal lød gitt grusomhetene som utspiller seg.

High Ground er relativt sett enklere, mer konsentrert om en hendelse og dens konsekvenser, flere år senere. Under en operasjon mister politimannen Travis (Simon Baker) kontrollen, noe som resulterer i en massakre på en gruppe aboriginere. En liten gutt, Gutjuk (Jacob Junior Nayinggul) overlever. Travis tar Gutjuk med seg til en misjonsstasjon, der han vokser opp med det «hvite» navnet Tommy og under omsorg av Claire (Caren Pistorius). Selv slutter Travis i jobben i protest mot etterdønningene av massakren.

Caren Pistorius spiller Claire, som tar seg av Gutjuk etter at han ble foreldreløs.
Alle foto: Filmweb

Flere år etter hendelsen, begynner en aboriginsk kriger, Baywara (Sean Mununggurr) å gå til angrep på hvite nybyggere. Baywara er en mann som «bare eier sin egen vrede», og toktet hans har selvsagt sammenheng med massakren som skjedde 12 år tidligere. Travis tvinges tilbake i tjeneste for å oppspore Baywara, og tar med seg Gutjuk som sporfinner. Slik sett har vi å gjøre med en tradisjonell western med moderne innhold, der ikke bare oppgjøret med fortiden står sentralt, men hvor kvinner spiller en sentral rolle i dramaet – selv om de tilsynelatende befinner seg i skyggen og på utsiden av de koloniale og mannsdominerte strukturene i 1930-tallets Australia.

Gutjuk (Jacob Junior Nayinggul) og Travis (Simon Baker).

Selv om ikke High Ground treffer med like stor kraft som Sweet Country, er det en sterk historie som fortelles. Filmen får et gedigent løft gjennom fotograf Andrew Commis sitt arbeid. Commis var fotograf også på Babyteeth (vist i høst på Biff) og Simon Stones moderniserte versjon av Ibsens Vildanden (2015). Like eminent er lydarbeidet, der naturlyder, særlig fuglelyder, spiller en utfyllende og ofte alarmerende rolle.

Om aldri så spesifikk australsk, er dette en film med universelle kvaliteter. Den kunne like gjerne foregått på det amerikanske kontinentet eller andre steder der kolonalister har underlagt seg land og urinnvånere, og sett på disse med dødelig forakt.

Quiz på fransk: Hvem ligger med hvem?

Ting vi sier – ting vi gjør Regi: Emmanuel Mouret, romantisk drama, Frankrike, 2 timer 2 minutter, tillatt for alle. Kinopremiere 12. mars.

Svar på quiz på fransk: Alle. Nesten, ihvertfall. Eller vent litt … De ligger med hverandre på tvers av vennskap, ekteskap, skilsmisse og det meste av hva som kunne vært en smule til hinder for å hoppe til køys. Men de ligger ikke med noen av samme kjønn. Sånn sett er dette ikke bare en uhyre fransk film, det er et påtakelig heteronormativt kjærlighetsliv som utspiller seg i dette havet av følelser og fiffige forviklinger.

Selv så jeg den første gang på Biff i oktober, da den ble vist under tittelen Love Affair(s). Hvorfor jeg ikke skrev om den da, er jeg ikke i stand til å huske. Kanskje var jeg rett og slett utslitt av å bli dratt inn i så mye pasjon og preik og spill for alskens gallerier, med ørene i tillegg dyttet fulle av sødmefylt klavermusikk, og ouverturen til Puccinis Tårnarie, og Solveigs sang – attpåtil to ganger.

Gjennom samtalene om sine tidligere kjærlighetsliv, kommer Maxime (Niels Schneider) og Daphné (Camélia Jordana) stadig nærmere hverandre.
Alle foto: Filmweb

Vi har altså å gjøre med en fyr, Maxime (Niels Schneider) som drar til et landsted for å treffe sin eldre fetter, François (Vincent Macaigne). François er forsinket på grunn av jobb, så i mellomtiden er forloveden hans, Daphné (Camélia Jordana) vertinne for Maxime. Foranlediget av Maximes aspirasjoner som forfatter, begynner de to å fortelle hverandre om sine respektive kjærlighetsliv. Store deler av filmen veksler mellom gjenfortellingen av disse kjærlighetshistoriene, og nåtiden, som etter hvert bites i halen av denne fortiden. Hvis du er av dem som i Facebook-feltet «forhold» skriver «Det er komplisert», vil jeg gjerne vite hva du baler med som er mer komplisert enn dette.

Maxime og kompisen Gaspard (Guillaume Gouix) ligger ikke med hverandre. Men de ligger med samme dame.

Legger man godviljen til, kan dette godt kalles en Woody Allen-style film på überfransk maner. Til å være en film om kjærlighetsforhold snakkes det oppsiktsvekkende mye mer enn det pules (det er en grunn til at filmen er tillatt for alle). Det snakkes og snakkes og snakkes i et bankende kjør, ofte i en salig blanding av banaliteter og selvfølgeligheter og pretensiøse, kvasifilosofiske utlegninger. Forskjellen er at snakkingen mangler den ironiske distansen og den humoren som kjennetegner Allens aller beste filmer. Det er godt mulig at regissør Mouret ikke har ment det slik, og at jeg går glipp av vittige poeng fordi jeg mangler kulturelle koder for å forstå dem.

Maxime med to av sine sengepartnere og kjærlighetsobjekter – Victoire (Julia Piaton) og Sandra (Jenna Thiam).

Eller, jo da. Det finnes vittigheter jeg kan relatere til og smile av. Som når Daphné i sitt andre møte med François, mens hun fortsatt er forelsket i en annen, sier til ham at «hvis du vil ligge med meg, må du ikke si at du elsker meg.» Eller hele skikkelsen François, litt bamsete og klønete og den eneste i persongalleriet jeg virkelig liker og bryr meg om. Og jo, jeg liker og bryr meg også om konen/ekskonen hans Louise (Émilie Dequenne). Kanskje fordi hun er den eneste som aertikulerer og problematiserer dette særfranske fenomenet med å akseptere allehånde elskerinner. Eller elskere, for den saks skyld.

François (Vincent Macaigne) og konen/ekskonen er kanskje de mest likandes personene i filmen.

Jeg mener ikke å være prippen, folk får innrette seg som de vil og hanskes med det så langt de klarer, det er deres valg og deres problem. Det beste med filmen er kanskje at den til en viss grad slår hull på myten om «den eneste ene». Det er så visst mange mennesker vi kan elske, og også få et godt liv sammen med. Men underveis i filmen grep jeg meg i å sukke litt lettet over å være norsk, med de mulighetene det gir meg for å kaste ektefellen på hode og rævva ut og være dritforbannet, med hevet hode, om hen er utro. Eller tilgi, for den saks skyld.