En særdeles vellykket danske

Rettferdighetens ryttere Regi: Anders Thomas Jensen, Danmark, action/komedie/drama, 1 time 56 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 2. juli

Si hallo til noen av de mest originale rollefigurene som er sett på kino på lenge. De kunne fremstått utstuderte, som et skrivebordspåhitt, men sammen med et knippe særdeles opplagte skuespillere av dansk toppklasse, sørger regissør Anders Thomas Jensen for at det funker som fy.

Dette er en sånn film man helst bør vite minst mulig om på forhånd, så ikke les mer enn dette avsnittet dersom vil du vil sette deg i kinosetet like blank som jeg var da jeg tok plass. Men se filmen, altså! Du må tåle å bli vitne til ganske mye vold, men på kjøpet får du også en film med et hjerte så varmt og digert at det nesten sprekker, og så mye humor at du kommer til å gå og humre og le i flere dager.

Mads Mikkelsen spiller Markus, befal i Afghanistan, og – skal det vise seg – en kaldblodig jævel med lav impulskontroll for vold, og et følelsesliv som trygt kan kalles avstengt. Da konen Emma (Anne Birgitte Lind) blir drept i en omfattende togulykke, må han reise hjem for å ta seg av tenåringsdatteren Mathilde (Andrea Heick Gadeberg). Det går ikke spesielt bra.

Markus (Mads Mikkelsen) kommer sønderknust hjem fra Afghanistan etter at konen er drept i en togulykke. Forholdet til tenåringsdatteren Heick Gadeberg) er ikke spesielt godt.
Alle foto: Rolf Konow

Med på toget var også matematikeren/statistikeren Otto (en nesten ukjenkjennelig Nikolaj Lie Kaas). Siden han jobber med algoritmer og sannsynlighetsberegninger, vurderer han observasjoner og andre elementer han graver frem, legger sammen to og to og får fire. Dette, konkluderer han, dreier seg slett ikke om en ulykke, men et attentat for å bli kvitt et brysomt vitne i en forestående rettsak. Sammen med kollegaen (og hackeren) Lennart (Lars Brygmann) og Emmenthaler (Nicolas Bro) – ekspert på ansiktsgjenkjenning – oppsøker han Markus for at de sammen skal ta affære, siden politiet ikke gjør det døyt.

Greien her er at ingen av dem er i vater, for å si det sånn. Hvor mange diagnoser de hver for seg kan skilte med, er uvisst, men det er en del, og inkulderer en god neve tvangsnevroser. Og her er filmen helt genial. Den mikser nerderi, psykiatri og sosial utenforskap slik at strålende replikker, dialoger og situasjoner bare renner ut, samtidig som den gradvis slipper ut info om disse typenes bakgrunn, slik at man forstår og blir glad i dem. Den greier å skildre disse særdeles odde typene med stor respekt og varme. Humoren er like hysterisk smart som den er hylende morsom. Og midt i dette presterer den å lodde dypt i det menneskelige, i det maskuline, og i det som handler om omsorg.

Emmenthaler (Nicolas Bro), Lennart (Lars Brygmann), Markus (Mads Mikkelsen og Otto (Nikolaj Lie Kaas) rigger seg til i Markus’ låve for å kartlegge gjerningsmennene bak det de mener er et regissert togattentat.

Her er virkelig mye menneskelig å ta tak i, også. Skyldfølelse, fravær og svik som har fått store konsekvenser og satt dype spor. Krigens konsekvenser for yrkessoldaten. Og de i utgangspunktet rettferdige hevnernes skrekk i møte med en mann – Markus – som nådeløst effektuerer det de har satt seg fore. Også her er filmen helt genial. Den veksler sømløst fra det såreste (særlig representert ved Mathilde og Otto) til det vilt brutale og tilbake igjen, tøyer ut i humor, og så er det på’an igjen. Filmen tematiserer tilfeldigheter, men her – i måten filmen er skrudd sammen på – er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Yrkessoldaten Markus gir gjengen våpentrening – med vekslende hell.

Dette er en film som helt åpenbart beveger seg i brødrene Coens terreng. Den mikser hevndrama og forviklingsdrama og screwballkomikk, er fullstendig uforutsigbar, vilt underholdende og dypt rørende. Volden er ubehagelig, men særdeles velorkestrert. Budskapet er krystallklart: Vi må ta vare på hverandre. Uansett, men særlig når livet er på sitt svarteste.

Spionen som gikk inn i kulden

The Courier Regi: Dominic Cooke, Storbritannia, drama, 1 time 52 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Noen ganger går jeg til en film med ganske lave forventninger, for så å bli gledelig overrasket. The Courier viste seg å være en sånn film. Ikke at den er fantastisk. Velviljen kan også skyldes Jessie Buckley i en birolle. Jeg får mer og mer sans for henne, så mer om henne siden. Det kan også skyldes at jeg er så gammel at jeg husker Cuba-krisen. Jeg var seks år gammel, og erindrer hvordan alle voksne gikk på tå hev, hvordan de snakket alvorlig rundt bordene, hvordan jeg kvapp hver gang jeg hørte flydur og stadig spurte om det ble krig nå, og hvordan de voksne svarte unnvikende ut i luften. Både for å skåne meg, men sikkert også for å skåne seg selv; et drøyt tiår etter at de selv hadde kjent krig på kroppen. Men alt dette til side: innenfor en nokså velkjent og nesten forslitt sjanger, turnerer The Courier tematikken på en tidvis elegant og engasjerende måte.

Dette er altså en spionfilm, basert på den sanne historien om Greville Wynne. De kødder ikke med navnene i Storbritannia. Som forretningsmann på 1950/60-tallet reiste han ofte til Øst-Europa. Da den kalde krigen dro seg til, ble han det perfekte sendebudet mellom den britiske etterretningen MI-6, CIA og den russiske spionen Oleg Penkovskij. Så kom Cuba-krisen. Forholdet mellom øst og vest gikk fra kaldt til iskaldt. Verden sto på randen av en ødeleggende atomkrig, og Wynne og Penkovskij sto overfor særdeles vanskelige valg.

Greville Wynne (Benedict Cumberbatch)rekrutteres som en strategisk og nokså annerledes spion av CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) og MI-6-agenten Dickie Francks (Angus Wright).
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

Filmskaperne har selvsagt tatt seg noen kunstneriske friheter, og vil du vite hva som er fakta og hva som er diktning, kan du ta en titt her. Noe av det jeg liker best med filmen, er hvordan den skildrer vennskapet og båndene som utvikler seg mellom Wynne og Penkovskij. Som relativt jevngamle, gift og med ett barn hver, er de nærmest en speiling av hverandre. Men man aner kjemien som oppstår allerede ved første samtale over et lunsjbord med champagne og kaviar. En av de mest gripende scenene mellom dem utspiller seg da Wynne er på sitt siste oppdrag i Moskva, for å hjelpe Penkovskij å hoppe av. De er Bolsjojteatret, de ser Svanesjøen. Tsjajkovskijs vidunderlige musikk fyller den vakre teatersalen. Wynne er helt oppslukt av musikken, av danserne, kanskje også av tanken på at Penkovskij skal forlate dette. Slik Penkovskij også må kjenne sterkt på denne avskjeden med fedrelandet, på det forestående livet, og all usikkerheten og farene som ligger foran ham. Han ser mot danserne, han ser på Wynne, og alle elementene – de florlette, elegante ballerinaene, den mektige musikken, de to mennenes ansikter – går opp i en høyere og dypt ladet enhet.

Wynne spilles av Benedict Cumberbatch, og det er et særdeles godt valg. Han ser jo ut som om han er fra en annen tid, og er dessuten en særdeles god skuespiller. Her tar han spillet nærmest ut i ekstremiteter, rent fysisk, på en måte som gjør vondt.

Rollen som hovedpersonens kone er ofte en utakknemlig jobb. Man har en birolle, man er en biperson, og gitt tiden handlingen foregår i, kan hustrurollen i dobbel forstand fremstå ganske trang. Her spilles den vanskelige rollen altså av Jessie Buckley, som filmskaperne heldigvis har gitt noe å spille på. Ikke overvettes mye, men nok til at personligheten hennes trer frem. I motsetning til Penkovskijs kone, som aldri får bli mer enn en familiær skygge i skildringen av livet hans. Jeg så Buckley første gang i TV-serien Krig og fred, med bl.a Lily James, Paul Dano og James Morton. Her spiller hun Maria Bolkonskaja. men jeg oppdaget henne for alvor i Tom Harpers Wild Rose (2018). Siden har hun vært å se som Lyudmilla Ignatenko i den fabelaktige TV-serien Chernobyl, og som gærne Oraetta Mayflower i 2020-sesongen av TV-serien Fargo. Stor spennvidde i rollene der, altså, og illustrerende for spennvidden i Buckleys skuespill. Denne gangen er det nedpå, tilbakeholdt, men markant, illustrerende for en kvinne som er blitt sviktet, har tilgitt, og som nå står i fare for å igjen miste troen på ektemannen, i en situasjon der særegne hendelser gjør det umilig for ham å fortelle sannheten.

Fabelaktige Jessie Buckley spiller Wynnes kone Sheila.

Ikke alle rollefigurene får like mye liv. Penkovskijs kone, spilt av Maria Mironova, er nevnt. CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) er like stiv og dukkete som 60-tallsfrisyren hun bærer.

The Courier kan ikke måle seg med kald krig-spionfilmer som Tomas Alfredsons Muldvarpen (2011) eller Steven Spielbergs Bridges of Spies (2015). Men med Wynne har sjangeren fått en ganske original hovedperson, og selv om filmen er full av gjenkjenneligheter, er den håndverksmessig såpass solid gjennomført at karakteren utvilsomt blir bestått.

Underholdende grinefilm for voksne

På kanten av livet Regi: Alexandre de La Patellière og Matthieu Delaporte, dramakomedie, 1 time 57 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Franske komedier har en tendens til å bli i overkant masete for min smak. Med hederlige unntak, selvsagt, og dette er ett. Ikke at den er hylende morsom, men den har en medrivende sjarm, og – ikke minst – en lekende tilnærming til et vanskelig tema: Å skulle dø av kreft. Å tilføye at du dermed også blir sittende og grine på slutten, er derfor unødvendig. Men det blir du nok.

Arthur Dreyfus er medisinsk forsker, fraskilt og tenåringsfar. César Montesiho er … Ja, hva er han? En livsnytende villbasse, kan man vel si. Så de er ikke akkurat som to dråper vann, Arthur og han. Likevel har de vært nære kompiser siden de møttes på kostskole på 1970-tallet.

Via tilfeldigheter typiske for César, blir det funnet omfattende svulster på lungene hans. Kreft med spredning. Et halvt års tid igjen å leve. Problemet er bare at César tror det er Arthur som er syk. Men via omstendigheter typiske for Arthur, får han aldri fortalt den foreløpig svært vitale vennen at det er motsatt. På papiret høres situasjonen ytters konstruert ut, men alt er plausibelt gjort rede for i en opptakt som også fint gjør rede for de to ulike personlighetenes særegenheter.

César for sin del syns at Arthur hatt tatt litt for lite for seg av livet, og bestemmer seg for å bidra til at de siste månedene hans får litt mere futt. Det inkluderer en gjensidig «må gjøre»-liste som viser seg å ha noen ikke helt tilsiktede konsekvenser. Samt at César flytter inn til Arthur og gjør litt kål på hans velordnete tilværelse.

Noen stor film kan ikke På kanten av livet kalles, til det er den innimellom litt for forutsigbar og litt for vimsete, særlig i enkelte tidssprang og i «oppsummeringsscener» som bare løper av gårde uten dialog, og uten å tilføre filmen noe særlig. Men til fransk å være er den herlig upretensiøs, og – ikke minst – holdt stødig på beina av de franske veteranene Fabrice Luchini og Patrick Bruel. Førstnevnte har vært å se i en rekke filmen, men gjør etter min mening her sin fineste rolletolkning siden François Ozons I de beste hjem (2012). Luchini og Bruel kler hverandre ytterst godt, med alle sine ulikheter, og kjemien mellom dem er av en slik art at jeg virkelig tror på deres dype vennskap og kjærlighet til hverandre. På hver sin måte er de også vittige. Bruels César med sin heller umodne og bekymringsløse, men gutteaktige sjarm, men særlig Arthur, med sin blanding av tørrpinn med uskyldig oppsyn, og sitt oppheng i språk og språklig korrekthet, samtidig som han stammer lett og aldri finner ordene han trenger når de trengs.

Fine små biroller spilles også av Pascale Arbillot som Arthurs eks-kone (Virgine), Marie Narbonne som tenåringsdatteren Julie, og Zineb Triki, som spiller kretfteraputen Randa, og huskes særlig fra rollen som Nadia El Mansour i den fabelaktige TV-serien le Bureau.

Listen over filmer som sikter seg inn på et godt voksent publikum begynner å bli gledelig lang. Dette er åpenbart en slik film, og da er det også fint at den tar sitt publikum på alvor og ikke driver med sentimentalitet eller fjas, samtidig som den greier å være genuint underholdende og rørende.

Skeiv romantikk og varm sjarm

I dag vil jeg gå tilbake alene Manus og regi: Daniel Ribeiro, Brasil, drama/romantikk/ungdom, 1 time 36 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 18. juni

Denne fine, lille sjarmklumpen av en film er fra 2014, og vant blant annet Panorama-prisen og den internasjonale kritikerprisen (FIPRESCI) på filmfestivalen i Berlin samme år. Gudene må vite hvorfor det har tatt sju år å få den til Norge. Men samme det. Nå er den her.

Filmen skriver seg inn i rekken av nydelige ungdomsportretter, modningsfortellinger med en dæsj tenåringsproblematikk og -romantikk. Problematikken her hviler tungt på det faktum at hovedpersonen Leo (Ghilherme Lobo) er blind. Ikke at han gjør så mye ut av det selv, det plager ham mer at foreldrene, særlig moren, er i overkant overbeskyttende. At klassens bøller plager ham så fort de får sjansen, forholder han seg relativt stoisk til.

I dag vil jeg gå tilbake alene lener seg også tungt på vennskapet mellom Leo og klassevenninnen Giovana (Tess Amorim), varmt skildret med all pludringen og pjusingen og omsorgen det er fullt av, særlig fra Giovanas side. Omsorgen hennes for Leo er et sted i skjæringspunktet mellom bestevenn og søster, men det ligger også noe små hint her om at hun muligens er interessert i noe mer. Hun beskytter ham uten å overbeskytte ham, følger ham daglig hjem fra skolen, vet hva hun skal gjøre for at han skal føle seg trygg.

Så kommer Gabriel (Fabio Audi) som ny i klassen. Smellvakker og sjarmerende tiltrekker han seg raskt oppmerskomheten til Karina (Isabela Guasco), klassens vimsete flørtepus. Men det er Giovana og særlig Leo han knytter seg tettest til. Det er mellom ham og Leo det oppstår følelser som strekker seg ut over det vennskapelige.

Filmen inneholder mange av de samme elementene som tilsvarende ungdomsfilmer. Litt vennskapskrøll, noen dustete bøllefrø, litt fyll og spying på do, noen pinligheter og forviklinger – og en erotisk og følelsesmessig tiltrekning som man ikke våger å tenke kan være gjensidig. Pluss noen nydelige sykkelscener. Det siste har vi fine eksempler på også i norske filmer, det andre skildres sobrere og mer sensuelt enn hva vi er vant til fra særlig amerikanske filmer i samme sjanger. To scener skiller seg i så måte ut; en der Leo ifører seg Gabriels gjenglemte collegejakke før han går til sengs, og en der de to dusjer sammen og kamera følger Gabriels blikk på Leos kropp. Det er både vakkert og ublutt på en likevel blyg og følsom måte, og fanger ungguttens heftige følelser helt presist.

Det hviler i det hele tatt en stor og betakende uskyld over filmen, og over de tre ungdommene, bosatt i en beskyttet forstad i Sao Paulo. De er veldig ukyssede, veldig i en tilstand av intenst her og nå og usikkerhet og åpenhet om fremtiden, og lengsel etter den. De synes totalt uberørte av den store omverdenen. Det kan skyldes de sju årene som er gått siden filmen ble laget, og gir filmen et litt datert anstrøk når man sitter som gammel dame og ser den og tenker på alle issusene som plager så mange ungdommer i dag. Samtidig er det noe veldig presist og gjenkjennelig med den boblen de synes å være inne i.

Et annet fint aspekt er de voksnes roller, som gir rom for nyanser og forståelse, og for små samtaler. Leos mor er ikke usympatisk i sin overbeskyttelse. Faren kommer sønnen i møte. Bestemoren binder familiehistorien sammen. Det er noe varmt og ekte over dem alle.

Dette er Daniel Ribeiros debutfilm, basert på hans egen kortfilm, og den var Brasils Oscar-kandidat da den kom.

Andra Day er grunn god nok til å se filmen om Billie Holiday

The United States vs. Billie Holiday Regi: Lee Daniels, USA, 2 timer 6 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 11. juni

Andra Day har høstet noen priser (og ble Oscar-nomininert) for denne rolletolkningen, og det er ikke rart. Hun gir en fabelaktig tolkning av en fantastisk sanger og et uhyre sammensatt menneske. Hun bærer filmen med en verdighet som likevel ikke tilslører hvordan hun slet personlig, med rusavhengighet og et ytterst problematisk forhold til menn. Eller rettere sagt: med forhold til ytterst problematiske menn.

Skulle jeg måtte velge mellom Lee Daniels spillefilm og James Erskines dokumentar Billie fra 2019, ville jeg utvilsomt valgt sistnevnte. Den gir grundigere innsikt i Holidays liv og skjebne, og bringer ihvertfall meg tettere på artisten. Men sammenlikningen er urettferdig, gitt at de har helt ulike utgangspunkt og form.

I begge filmene står sangen Strange Fruit sentralt, naturlig nok. Tekstlig er den noe av det sterkeste som er skrevet, den var sentral for Holiday både karrieremessig og personlig, og den var grunnen til at hun kom i FBIs søkelys. De mente sangen, som handler om lynsjing av afroamerikanere, var oppviglersk. Men fordi den var elsket av publikum, brukte de krigen mot narkotika og Holidays rusavhengighet som brekkstang for noe som best kan karakteriseres som forfølgelse. Agenten Jimmy Fletcher (Trevante Rhodes) fikk i oppgave i å forfølge og avsløre henne, men utviklet i stedet et nært forhold til henne. Ihvertfall ifølge filmen. Forholdet mellom dem er visstnok ikke dokumentert.

Lee Daniels velger en nærmest flytende historiefortelling som hopper frem og tilbake i tid, men som også har noen særegne, glidende overganger mellom en del scener og situasjoner. De konkrete tidshoppene, som veksler mellom 1930-tallet, 1940-tallet og 1950-tallet er heldigvis markert, ihvertfall delvis. Et par av de mest særegne overgangene er til dels elegant gjort, og en av dem leder over i en eksplisitt og hjerteskjærende scene som henspiller på nettopp Strange Fruit. Likevel gir de fleste overgangene et fortellermessig og visuelt rotete, ufokusert og av og til forvirrende inntrykk, der jeg nesten ramler av handlingen i jakten på på indikatorer for hvor vi tidsmessig er nå.

Daniels slo igjennom med den omdiskuterte, men for meg aldeles strålende og sterke Precious (2009), fulgt av langt svakere The Butler (2013). Også den tok utgangspunkt i en virkelig historie og en eksisterende skikkelse, som det deretter ble diktet nokså fritt rundt. Litt av det samme er tilfelle her. Et av filmens tilbakevendende omdreiningspunkt er et intervju den skeive journalisten Reginald Lord Devine gjør med Holiday. Det er et greit dramaturgisk grep, men Devine har aldri eksistert. Jeg er for øvrig en av dem som generelt forsvarer de kunstneriske frihetene filmskapere må ta for å lage et velfungerende drama. Og det gjør filmskaperne her. Mye ligger tett opp til Holidays liv og skjebne, men filmen kan ikke kalles et biografisk drama. De som vil lese mer om fakta og diktning i filmen, kan ta en titt her.

Med Andra Days sterke tilstedeværelse på lerret (og konsertscene), kommer de fleste bifigurene i bakgrunnen. Den vi blir best kjent med er Fletcher. Jeg savner mer kjøtt på beina til flere, blant annet mennene hun har et forhold til. Billies liv, og særlig en scene i filmen, gir en plausibel forklaring på hvorfor hun stadig valgte voldelige menn som utnyttet henne. Men jeg savner en tydeligere skildring av disse mennene, og også av musikerne som omga henne. Særlig Lester Young (Tyler James Williams), saksofonisten som hun samarbeidet med i en årrekke.

I en såpass rotete film, er det bra at Daniels gir relativt stor plass til konsertscenene. De, og musikken, er fantastiske. Sammen med Days skuespillerprestasjon bidrar dette til en film som er verdt å se, selv om den i beste fall må kalles ujevn.