Dette burde vært en bedre film

Sønner av Danmark Manus og regi: Ulaa Salim, Danmark, politisk thriller, 1 time 58 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 3. januar

Terrorisme. Radikalisering. Polarisering. Nynazisme. Rasisme. Ulaa Salims langfilmdebut er så hyperaktuell og så ivrig etter å si noe vektig om dagens politiske situasjon og brennbare spørsmål, at jeg skulle ønske den hadde lyktes enda bedre. Dessverre blir den for grunn, litt rotete, og den lider under noen ganske ødeleggende hull i et plottet.

En gruppe islamister sprenger en bombe i København. Et tyvetalls mennesker blir drept. Ett år senere har det etterfølgende raseriet resultert i rekordoppslutning for et høyrepopulistisk parti under ledelse av Martin Nordahl (Rasmus Bjerg). Han har gått til valg på den enkle, men åpenbart effektive lovnaden om å kaste ut alle «fremmede». Nå seiler han opp som landets nye statsminister.

Høyrepopulisten Martin Nordahl (Rasmus Bjerg) går seirende ut av valget.
Alle foto: Storytelling Media

Bak ham, i et enda mer grumsete landskap, står den nynazistiske organisasjonen Sønner av Danmark. De demonstrerer ikke bare i gatene, de trakasserer innvandrere på måter som får et stadig mer voldelig preg. Blant de mange som føler at situasjonen blir mer og mer truende og uholdbar, er Zakaria (Mohammed Ismail Mohammed), en 19-åring som bor med sin mor og lillebror. Faren ble drept i Irak-krigen.

Zakaria (Mohammed Ismail Mohammed) nekter å finne seg i rasismen han utsettes for i Danmark.

Zakaria nekter å gi seg uten motkamp, og oppsøker Hassan (Imad Abul-Foul), en lokal lederskikkelse. Ganske raskt får Zakaria oppdraget med å ta livet av Nordahl, som bor i en stor villa – uten sikkerhetsvakter. Her er vi ved plottproblem nummer en. Og to: At en så uerfaren mann settes på et slikt oppdrag, står ikke til troende. Ikke i dag, etter at vi har vært gjennom ørten sesonger av Homeland, og også mesket oss med Le Bureau. At en politisk skikkelse som Nordahl ikke har livvavkter – i en så betent politisk situasjon – står heller ikke til troende. Snarveiene er symptomatiske for en film som både fortellermessig og politisk gjør det litt for lettvint for seg selv.

Hassan (Imad Abul-Foul) (til venstre) er en lokal leder som tar Zakaria inn i varmen.

Så går da også oppdraget skeis. Synsvinkelen flyttes nå til Malik (Zaki Youssef), agent for etterretningstjenesten. Han skal pleie kontakt med en annen agent som har infiltrert Sønner av Danmark, og plages i økende grad av det han avdekker i orgaisasjonen.

Filmen prøver å kritisere etterretningstjenesten for å ta for lett på høyrekreftene og farene de representerer. På ett tidspunkt flytter e-tjenesten oppmerksomheten over på mulige islamistiske organisasjoner og radikalisering av unge muslimer. Det er godt mulig at det er en legitim kritikk, men filmen gjør lite for å underbygge troverdigheten i den. Også her dukker et plotproblem opp. Hvor plausibelt er det at en agent som har sendt et menneske i fengsel, får i oppdrag å oppsøke dette mennesket for å få info om islamistisk radikalisering?

Filmens største svakhet er at den ikke trenger godt og grundig nok inn i det politiske klimaet den skildrer. Mye blir utvendig, selv om den i en god scene får frem hvor lettvint det går an å forholde seg til kreftene Nordahl representerer. Her sitter Malik og ser TV, der Nordahl er gjest i valgstudio, med en programleder som pludrer og plaprer jovialt og spøkefullt med partilederen.

Filmen lider også under et ekstremt maskulint perspektiv. Her er knapt en handlende kvinne, bortsett fra Zakarias mor (Asil Mohamad Habib), hvis oppgave er å lage mat og ellers være bekymret. De to andre knapt tilstedeværende damene er redusert til rollen som støttende koner.

Til debutfilm å være, er det likevel gode ting å si om Sønner av Danmark. Salim pøser kanskje litt i overkant på med Lacrimosa fra Mozarts Rekviem, men musikken understreker den overveldende sorgen over å leve som marignalisert «fiende» i et plaget og polarisert Danmark. Her er flere stemningsfulle, talende miljøskildringer, og skuespillet er godt. Jeg liker også ambisjonen om å lage viktig, politisk film om et vanskelig tema. Sønner av Danmark retter en nødvendig pekefinger mot den nyfascistiske faren. Den viser hvordan konsekvensene kan være en radikalisering i begge leire, som i neste omgang fører oss inn i en voldsspiral som slett ikke er utenkelig. Vi har sett det før.

Så selv om jeg skulle ønsket meg en noe grundigere, mer subtil film som gikk i færre manusmessige fallgruver, kan Ulaa Salim i neste omgang vise seg å komme frem som en markant, ny stemme i dansk film.

Hei, og takk for at du bruker filmservicen! Den er profesjonell, gratis og drives fordi jeg brenner for film og filmformidling. Hvis du syns at den er litt ok og kanskje litt nyttig når du skal vurdere filmer å se, ville det vært fint om du la igjen et lite spor på nettstedet eller Facebook. Et sintefjes hvis du er rasende uenig i anmeldelsen, en tommel opp hvis du setter pris på at servicen finnes. På den måten bidrar du til at servicen når ut enda til flere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s