En makeløst fin liten film

Onkel Manus og regi: Frelle Petersen, Danmark. Drama. Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 26. juni

Å kalle dette en liten film er egentlig fullstendig feil, for tematikken den rommer er omfattende og stor. Det dreier seg om tilhørighet. Om dragningen mellom drømmer på den ene siden, og ansvar, forpliktelser og lojalitet på den andre. Men formatet Frelle Petersen gir de store spørsmålene, er så jordbundet og stillferdig og tagalt at vi – karakteristisk nok – må hele ti minutter inn i filmen før en av hovedpersonene ytrer et eneste ord. Og da er det bare det: Ett eneste ord.

Kris (Jette Søndergaard) bor med sin onkel på et gårdsbruk så langt sør i Danmark at dialekten tenderer mot tysk. Bare det å sitte og lytte til dette talemålet (men takk gud for undertekstene!) er gefundenes fressen for en språknerd. Onkel (Peter Hansen Tygesen) er fysisk redusert etter et slag, og trenger også personlig hjelp. I tilnærmet taust og rutinemessig fellesskap utfører de to sine oppgaver på gården.

Jette Søndergaard spiller hovedrollen som Kris i dette autentiske, stillferdige og helt nydelige dramaet. Alle foto: Mer filmdistribusjon

En komplisert kalvefødsel introduserer veterinæren Johannes (Ole Caspersen), og gjenoppliver Kris sin drøm om å bli dyrlege. I et tilfeldig og keitete møte med Mike (Tue Frisk Petersen) ligger åpningen til en begynnende kjærlighetsrelasjon. Nye muligheter, altså. Men er Kris i stand til å bryte båndene til onkelen og gården?

Mike (Tue Frisk Petersen) tar Kris med på en date som ikke blir helt slik han planla.

To filmer gjør ingen trend, men det er en smule interessant at det på rappen kommer to filmer som så nitid forholder seg til landbruk og kyr. Først var det islandske Grímur Hákonarsons Melkekrigen, som hadde premiere 5. juni og handler om en middelaldrende, kvinnelig bondes kamp mot Felleskjøpet og dets korrumperte makt. En liten film om et stort tema, det også. Men bortsett fra å hente ut fine bilder fra islandsk natur, greide den aldri å finne en filmatisk og fortellermessig form som løftet den opp og som engasjerte. Når en gammel rabulist sitter og kjeder vettet av seg under en film som handler om en sta rabulist, er det noe galt.

Men Onkel, derimot! Underveis måtte jeg ta meg i å sitte og sukke henført og i fryd. I en i utgangspunktet taus og trist historie greier regissør og manusforfatter Petersen å legge inn masse varm, underfundig humor, både i bilder og dialog, samtidig som han på nesten stedig vis lar oss følge gårdsarbeidet tilnærmet 1:1 på virkelighetsskalaen. Og det funker! Det funker blant annet fordi Kris sier seg interessert i å følge med Johannes til en gård der ei ku lider av vaginalprolaps. Det vil jeg se, sier Kris. Og jeg tenker: Det vil jeg også. Jeg se flere filmer med kyr med vaginalprolaps. Det funker fordi Petersen (som også er fotograf) besjeler bildene fra fjøset med katter som bare er der, slik katter er det på gårder og i fjøs. Det funker fordi det hele er så autentisk at jeg nærmest kjenner lukten av kjøkkenet.

Men han gjør noe annet også, den gode Petersen. I scene etter scene filmer han, like stedig, Kris og onkel fra nøyaktig samme vinkel. Morgen, middag, kveld. Morgen, middag, kveld. Morgen, middag, kveld. Men hva gjør han idet han plasserer Kris i veterinærens bil og de kjører ut fra tunet, i den første scenen der Kris ikke er på bruket eller butikken? Han plasserer kamera i baksetet og filmer gårdsbruket sett i bilens sidespeil. Åh! Det er så fint!

Og hva gjør Petersen når Mike er kommet enda nærmere som mulig kjæreste, og andre gløtt ut i verden synes å nærme seg for Kris? Han filmer den etter hvert urkjente scenen ved kjøkkenbordet fra en helt annen vinkel. Effekten av dette bruddet er ikke bare diger, den er – sammen med ovennevnte bruk av sidespeilet – et nydelig eksempel på hvordan kamera i seg selv kan brukes som fortellerstemme.

For en velsignelse av en film. Jeg er helt forelsket.

En dag i en ganske ufordragelig dames liv

Lara Jenkins Regi: Jan-Ole Gerster, Tyskland, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 5. juni

Lara våkner i en leilighet der et rektangulært, fysisk tomrom viser seg når hun snur ansiktet mot en blåmalt vegg. Etter hvert skal vi forstå hva tomrommet er skapt av, og at det også er et mentalt og sjelelig tomrom hun stirrer inn i. Men først skal vi følge henne gjennom en dag som kunne blitt ganske annerledes. For hva gjør Lara da hun står opp? Hun åpner vinduet. Fra utsikten mot den gryende morgenen forstår vi at hun bor høyt oppe i en boligblokk. Hun trekker til seg en stol. Hun klatrer opp på den. Så ringer det på døren.

Tom Schilling spiller Viktor, Laras sønn.

Dette er dagen da sønnen hennes, Viktor, skal ha sin debutkonsert som pianist og komponist. Det er også Laras 60-årsdag. Så hvorfor denne leden, denne miseren som hviler over Laras skikkelse og ansikt? Det forstår vi mer av etter hvert. Slik vi også forstår mer av Lara. Uten at hun dermed fremstår som mer sympatisk. For dette er virkelig en av de mest usympatiske kvinneskikkelsene jeg har sett skildret på film på lenge. På ett tidspunkt hadde jeg virkelig, ordentlig vondt i magen. Samtidig er hun et av de ensomste menneskene jeg har møtt på film på lenge.

Corinna Harfouch (til venstre) spiller hovedrollen som Lara Jenkins. Alle foto: A/S Fidalgo

Lara Jenkins er en film det er vanskelig å skrive om. Den – eller snarere Lara selv – er omgitt av mystikk, en gåtefullhet som filmen, som sagt, langsomt avdekker, og skal du se den, er det best å vite minst mulig. Men skal jeg stikkordsmessig gi en slags tematisk oppsummering, blir det slik: Det er en film om ambisjonenes pris. Om å stille så store krav til seg selv, og andre, at man risikerer å knuses. Eller knuse.

Med handlingen lagt til et høstlig Berlin, bruker regissør Gerster og filmfotograf Frank Griebe fargene, løvet og lyset for alt det er verdt, cinematisk og i overført betydning, gitt at filmen skildrer en kvinne som både mentalt og aldersmessig befinner seg i en slags høst. Gerster og Griebe bruker kamera mesterlig for å vise Laras tilstand. Av og til går kamera tett på Laras ansikt, men vel så ofte holdes en slags kjølig distanse som også kjennetegner hovedpersonen, og ensomheten som ligger som en boble rundt henne. Se bare bildene ovenfor, særlig det fra konsertsalen, der hun sitter sammen med eksmannen og hans nye kone.

En rekke tagninger viser også gater og flater Lara beveger seg langs, mettet med rektangler som kommuniserer med det tomme rektangelet den blåmalte veggen i leiligheten hennes utgjør. Som her:

Det gjør Lara Jenkins til en film jeg vil se flere ganger, både for å fordype meg i det rent cinematiske, og for å undersøke hovedpersonen nærmere i lys av å da vite mer om henne.

Tematisk har Lara Jenkins likhetstrekk med Michael Hanekes Pianolærerinnen (2001),noe som forsterkes av at hovedrolleinnehaver Corinna Harfouch har klare likhetstrekk med Isabelle Huppert. Harfouch gjør en fantastisk rolleprestasjon; hun nærmest underspiller, hun veksler sømløst mellom små, talende ansiktsuttrykk og litt større gester som plutselig bryter frem, kalkulert og fullstendig intergrert i den skikkelsen vi etterhvert leser på lerretet. Men Gersters film er ikke så iskald som Hanekes. Lara fremstår som et iskaldt menneske, men i selve filmen ligger mange anstrøk varme.

Corinna Harfouch als Lara (Mitte); rechts: Maria Dragus

Dette er Jan-Ole Gersters andre film etter nydelige Oh Boy (2012), også den lagt til Berlin. Der hadde Tom Schilling hovedrollen som Niko Fischer. Her spiller han Laras sønn Viktor, en lang mindre, men likevel sentral rolle. Og så skjedde dette snodige da jeg skrev denne blogganmeldelsen og hadde gitt den en tittel: Jeg gikk i BTs arkiv for å se hva jeg skrev om Oh Boy, og hva var tittelen på anmeldelsen der? En dag i Niko Fischers liv.