Nok en flott serie basert på en Ferrante-roman

Verken som roman eller som Netflix-serie er De voksnes løgnaktige liv like bredt anlagt som Mi briljante venninne. Men den seks episoder lange fortellingen går inn i noen av de samme temaene. Også dette er en dannelseshistorie, men sett fra et annet perspektiv, og satt til en annen tid. Overført til serie, er også filmspråket annerledes. Til tider rent ut gløder bildene og scenene på skjermen. Stilen er energisk. Rytme, farger, lydspor, har en umiskjennelig 1990-tallspuls. Noen sekvenser sender tankene til Ettore Scola.

Ferrante holder seg i Napoli. Men hovedpersonen her, Giovanna, bor i en ganske annen bydel enn Elena og Lila. Som datter av en universitetsprofessor vokser hun opp i et vakkert hjem oppe i åsen. Men også her slår klasseperspektivet inn. Vi følger Giovanna gjennom et markant modningsår, og får tidlig et nydelig pek i retning tante Vittoria – en skikkelse som skal få betraktelig å si for Giovannas utvikling. Fylt av ungdommelig lede og rastløshet, hun er 14-15 år når vi møter henne første gang, sitter hun foran speilet og maler knallblå øyenskygge over det ene øyet. Hun gnages av å ha overhørt pappa Andrea kommentere at hun er stygg, at hun utvikler seg til å likne søsteren hans, som han forakter og ikke har kontakt med.

Fabelaktige Valeria Golino spiller tante Vittoria. Giordana Marengo gjør en nydelig debut som Giovanna.
Alle foto: Netflix

Når Giovanna oppsøker tante Vittoria (med knallblå øyenskygge), foretar hun også en klassereise. Ned fra åsen, inn i en leilighet ganske annerledes enn den elegante hun bor i selv (og som regissør Edoardo De Angelis utnytter filmatisk på like elegant, og slående vis). Inn i et liv som leves helt annerledes enn det livet Giovannas foreldre lever. Men hvorfor denne forakten fra Andrea overfor Vittoria? Er det skammen over å selv komme fra fattige kår? Er det skammen over Vittorias livsførsel og ideer, og evnen hennes til å gjennomskue andre? Og hva skjedde med armbånde Vittoria ga Giovanna da hun ble født, men som Giovanna aldri har sett?

Valeria Golino er et kraftverk i rollen som Vittoria, og en formidabel skuespiller. Jeg husker henne blant annet fra Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer (2019) og Paolo Virzìs Menneskelig kapital (2013). Jeg elsker hver scene hun er med i her, jeg elsker rollefiguren i all dens velde og nyanser. Skarpt tegnet, skarpt spilt. Det er også nydelige nyanser ute og går når det kommer til fortellingens mødre, inkludert Giovannas mor, Nella (Pina Turco). Lenge er det noe vagt ved henne, noe udefinert og vagt i hvordan hun posisjonerer seg overfor ektemannen og datteren, eller snarere mellom dem. Men etter hvert kommer det også her frem fine nyanser mellom det tydelige og utydelige, det bastante og det usikre.

Giovanna er ikke stygg, det er ikke derfor jeg får litt Den stygge andungen-vibber, her. Det handler mer om hvordan hun etter hvert står i spagaten mellom tantens folkelighet og foreldrenes borgerlige liv. Hvordan hun gradvis gjennomskuer de voksne. Hvordan hun utvikler seg fra en mutt, misfornøyd ungjente til en stadig rankere, mer og mer selvbevisst og tøff ung kvinne. Det er gjerne en del mannlige drittsekker i Ferrantes fortellinger, og Giovanna gjør seg kjent med noen av dem. Men kanskje faren tross alt har rett. Kanskje likner Giovanna sin tante, om ikke utseendemessig, så mentalt? – Hvis du vil bli voksen, bli kvinne, sier Vittoria til henne, – så må du slå deg. Bli såret.

Det er en livserkjennelse som kanskje er i ferd med å gå tapt.

Pina Turco spiller Giovannas mor Nella, Alessandro Preziosi har rollen som faren Andrea.

De voksnes løgnaktige liv er et av de fineste og mest nyanserte portrettene av en ung jente jeg har sett på på lenge. Man må ha sansen for serier som går sine egne veier, som gjerne legger en del slutninger over på seeren, som av og til er umiskjennelig italiensk og som samtidig dveler ved mange og talende detaljer og tidsmarkører. Det magiske er at selv om serien er så definitivt napolitansk, treffer og berører den meg på et personlig plan. Jeg ser min egen tenåringstid i Giovannas usikkerhet, strev etter identitet, søken etter egen plattform. Men jeg ser også meg selv i de løgnaktige voksne. Jeg har også, som voksen, tatt valg på egne vegne og ut fra egne behov, som har hatt vonde konsekvenser for andre.

Noen stilistiske grep blir litt overtydelige og repetitive. Likevel kommer dette ut som en gledelig overraskelse som – med sine seks ca timelange episoder – kan binges over to kvelder. Og som byr på en fascinerende og imponerende skuespillerdebut fra unge Giordana Marengo.

Hvis du bare skal se en dokumentar i år – se denne

Copyright © 2022 Participant Film, LLC. Courtesy of Participant.

All the Beauty and the Bloodshed Regi: Laura Poitras, USA, dokumentar. Norsk kinopremiere 13. januar

Ja, dette er en film om fotografen og aktivisten Nan Goldins kamp mot pillekapitalistene i Sackler-familien. Men den er så mye mer. All the Beauty and the Bloodshed er en kompleks livshistorie. En katalog over et kunstnerliv. Et miniportrett av et New York som ikke lenger eksisterer. En nekrolog over de som døde av AIDS. Et politisk kampskrift som på stillfarent, bevegende vis roper høyt om et system som beskytter de mektige og lar ofrene dø.

De som har sett Disney+-serien Dopesick, kjenner historien om Sackler-familien. Som kunstsamlere, og med et image som filantroper, fikk de navnet sitt knyttet til store samlinger på verdens mest prestisjetunge museer, blant annet Guggenheim, The Metropolitan Museum of Art og Louvre. Gjennom legemiddelfirmaet Purdue og salg av smertestillende OxyContin, tjente den allerede styrtrike familien seg enda rikere. Legemiddelet er sterkt vanedannende, og har forårsaket avhengighet og død hos tusenvis av mennesker. Nan Goldin er en av dem som ble avhengig. Som stifter av organisasjonen P.A.I.N har hun og medaktivistene to kampsaker: De vil ha Sackler-familien stilt personlig og økonomisk ansvarlig for opioid-epidemien. Og de vil ha Sackler-navnet fjernet fra museene.

Nan Golding og storesøsteren Barbara.
Foto: Nan Goldin privat

Filmens kompleksitet, poesi og styrke ligger i hvordan regissør Laura Poitras vever Goldin og P.A.I.Ns politiske aksjoner sammen med Goldins kunst og hennes livshistorie. Fra oppveksten på 1950-tallet i en dysfunksjonell jødisk familie i Bostons suburbia, der storesøsteren Barbaras skjebne i stor grad blir bestemmende for Nans. Veien hennes ut i livet, inn i fotokunsten, med sterk forankring i et miljø av mennesker som den gang ble sett som marginaliserte og grenseoverskridende. Skeive. Radikale, både politisk og seksuelt.

Underveis i filmen griper jeg meg i å sitte med en følelse av å være i en billedlagt roman. Bli lest høyt for. Det er noe med stemmen i filmen. Altså filmens egen stemme, og Nan Goldins. Det er noe med det svære materialet, den historiske dokumentasjonen av epoker, liv, skjebner, vevd sammen til et komprimert, levende og gripende manifest med en tydelig adresse.

Nan Goldin da hun jobbet på baren Tin Pan Alley i New York på 1970-tallet.
Foto: Nan Goldin privat.

Nans forhold til Brian endte med alvorlig mishandling.
Foto: Nan Goldin

Nan Goldins liv inneholder mange sterke erfaringer. En av dem er hvordan forholdet til kjæresten Brian endte med mishandling så alvorlig at den kunne kostet henne synet, muligens livet. Goldins fotografier av forholdet, før og etter, skriver seg inn i det jeg ser som filmens overordnede tematikk, vevd inn i Goldins familiehistorie, livserfaringer, AIDS- og opioid-epidemien : hvor ødeleggende fornektelsen er, enten den er privat eller politisk.

Det som også treffer meg, og treffer meg hardt, er Goldins tydelige formulering av hva det innebærer å være rusavhengig. Det treffer meg fordi jeg har hatt rusavhengige tett på i egen familie. Her formuleres det med enkle ord og klar og tydelig stemme fra en kvinne som har ressurser til å snakke på vegne av seg selv og tusenvis av andre, og som bruker denne stemmen til å frigjøre seg selv og andre rusavhengige fra skammen som omgir dem. Jeg håper mange, mange går og ser denne filmen.

Et underholdende spetakkel

Operation Fortune: Ruse de guerre Regi: Guy Ritchie, Storbritannia, actionkomedie. Norsk kinopremiere 6. januar.

Det var én grunn til at jeg sto tidlig opp og dro ut i en mørk, sur og regntung morgen for å se denne filmen: Aubry Plaza, stjernen fra The White Lotus og Emily the Criminal. En ny yndling, der. Jo da, Hugh Grant var litt trekkplaster, han også; men mer sånn hva gjør han nå for tiden? Og så kan jo Guy Ritchies filmer være ganske gøye. Og det er faktisk denne her.

Opplegget er latterlig velkjent. Du har et ukjent våpen som truer verdensfreden, eller stabiliteten om du vil, og som er i ferd med å falle i farlige hender. Du har en statlig sikkerhetstjeneste som hyrer inn knalltøffe og ganske shady agenter fra et privat sikkerhetsselskap. Og så braker det løs. Men akkurat det velkjente er noe av grunnen til at filmen er gøy. Her suppleres moroa ved at en big shot hollywoodstjerne hyres inn for å bistå agentenes undercover-operasjon mot den steinrike våpenhandleren som trekker i trådene.

Den steinrike våpenhandleren er Greg Simmonds, og spilles med fynd og klem av Hugh Grant – med fjeset fullt av brunkrem. Og ja, det skal være sånn. Og det er dødsvittig. Hele figuren er en fryd. Være seg måten Grant spiller ham, og hva som tillegges figuren. Det ligger et beksvart vidd bak veldedigheten han driver – salg av svindyre smykker til inntekt for barn som er foreldreløse som følge av krig.

Greg Simmonds (Hugh Grant) sammen med livvakten Emilia (Lourdes Faberes).
Alle foto: Dan Smith – STX GLOBAL – SF

Men vi må ikke glemme agentene. Orson Fortune, selvfølgelig spilt av Jason Statham, hvem andre. Full av fobier (bortsett fra dødsangst), og med sans for dyre årgangsviner. Dataspesialisten og hackeren Sarah Fidel, spilt med all den sofistikerte kulheten Aubrey Plaza besitter, her tilført en feministisk snert som gjør skikkelsen enda kulere. Samt JJ Davies, spesialist på langdistanse presisjonsskyting, spilt av rapperen Bugzy Malone.

Det kan skyldes alderen, det kan skyldes tiden vi lever i. Blir det for mye nedplaffing av folk på film, blir jeg uvel. Her er det som om Guy Ritchie føler på det samme. Eller vet at publikum kanskje føler det sånn. Så han orkestrerer en hyperelegant, herlig koreografert åpningssekvens der folk rett nok plaffes ned, men det er som om det hele skyggelegges. Derfor tar det også en stund før jeg legger merke til at du ikke ser en dråpe blod noe sted, bortsett fra det som renner fra en muligens knekt nese. Det gir de mange action- og skytescenene en dåm av illusjon, som om skuespillerne bare roper pang pang du er død! Det gjør Operation Fortune: Rus de guerre langt mer svelgbar enn David Leitch’ Bullet Train (2022), der humoren druknet i blod.

Orson Fortune (Jason Statham), Danny Franscesco (Josh Hartnett) og Sarah Fidel (Aubrey Plaza) undercover i Cannes.

Ritchie og medmanusforfatterne tuller med mye. De tuller med sykt rike folk. Med stjernefakter og stjernedyrkelse. Menn som seksualiserer og opptrer nedlatende overfor kvinner. Hollywood. Produsenten til den hyrede hollywoodstjernen Danny Fransceso (Josh Harnett) ikke bare heter Saul Goldstein, han likner også Harvey Weinstein. Og det i en film produsert av det som var Weinsteins eget selskap, Miramax.

Jeg ramlet litt av Guy Ritchie etter The Man from U.N.C.L.E., og er heller ikke Jason Stathams største fan. Men her syns jeg alt fungerer innenfor sjangerens rammer – nettopp fordi den opererer innenfor sjangeren med en skyhøy, sjarmerende og ironisk selvbevissthet.

Portrett av forfatteren som lidenskapelig ung kvinne

Emily Manus og regi: Frances O’Connor, Storbritannia. Biografisk drama. Norsk kinopremiere 6. januar

Ut over det rent overflatiske, kjenner jeg lite til Emily Brontës biografi. Eller biografien til søstrene Anne og Charlotte, for den del. Jeg kjenner bedre til Charlottes roman Jane Eyre enn Emilys Stormfulle høyder, og vet at de alle (i likhet med broren Branwell og søstrene Maria og Elizabeth) døde i ung alder av tuberkulose. Emily da hun var 30. Så var hun også en gåtefull skikkelse som levde isolert med sine søsken og sin far på prestegården i Yorkshire, og som verden faktisk ikke vet så mye om.

Frances O’Connor har med andre ord tatt seg store friheter når hun dikter frem en lidenskapelig kjærlighetshistorie mellom Emily og William Weightman (Oliver Jackson-Cohen), som jobbet som assistentprest for Brontë (Adrian Dunbar). Det er i tråd med manges antakelse. Ikke at hun hadde en affære med Weightman, men at hun må ha erfart den typen lidenskapelig kjærlighet hun skrildrer i sin første og eneste roman. Slike antakelser er strengt tatt å underslå fantasiens og forestillingens kraft; kanskje også kraften i å lengte etter en slik kjærlighet. Men la det ligge. Spørsmålet er om O’Connors diktning fungerer i den filmen hun har laget. Det gjør den.

William Weightman (Oliver Jackson-Cohen) og Emily Brontë (Emma Mackey) i et av mange romantisk øyeblikk.

I virkeligheten er det en litt større sjanse for at William Weightman og Anne Brontë hadde en affære, eller et særdeles godt øye til hverandre. Noe O’Connor inkorporerer i fortellingen. Alle tre søstrene lar seg åpenbart sjarmere av den kjekke teologen, og i flere scener går det intense blikk mellom Anne og William. Den sky og tilbaketrukne Emily nærer lenge en viss skepsis. Men det er en interessant dobbelthet i denne skepsisen.

Nå er ikke jeg den som lar sjansen til en lidenskapelig kjærlighetshistorie går fra meg, hvis den er godt fortalt. Og det er O’Connors. Men jeg syns skildringen av forholdet mellom Emily og broren Branwell (Fionn Whitehead) er langt mer interessant. Branwell skildres som en drikkfeldig sjarlatan, en mislykket maler og poet, men en frihetsbejaende sådan. Han introduserer Emily for rusens gleder, men mest av alt synes han å være en døråpner og inspirasjon for Emilys utvikling bort fra hva som forventes av henne, og inn i det hun vil for seg selv – og mestrer.

Familien Brontë skildres dels som en familie underlagt strenge normer og religion, dels som en livlig og fantasirik søskenflokk. Her er blant andre bror Branwell (Fionn Whitehead) sammen med tante Branwell (Gemma Jones), og Ann og Emily (Emilia Gething og Emma Mackey).

Det er i skildringen av datidens trange kvinnerolle og Emilys personlighet filmen er på sitt beste. På den ene siden sky, som nevnt, og påstått sær. På den andre siden en kvinne som ofte, og med utslått hår, vandrer rundt på hedene og heiene i Yorkshire. Som ruller ellevilt i gresset sammen med broren. Som ruser seg på opium. Som har et arsenal av historier inni seg, og som skriver vakre dikt. Filmen underslår det faktum at hun utga Stormfulle høyder under det mannlige pseudonymet Ellis Bell, et pseudonym som Charlotte fjernet da boken utkom på nytt etter Emilys død.

Til gjengjeld byr filmen på en scene der den tillærte kvinnelige hjelpesløsheten visualiseres på strålende vis. Søstrene Brontë har besøk av venninnen Ellen Nussey (Sacha Parkinson). De er ute og går tur. De skal forsere et steingjerde. Ellen må ha støttehjelp fra to menn. De små puselankene hennes kommenteres, de passer i hanskestørrelse fem år. Et regnskyll sender hele gjengen under et tre som ikke gir særlig ly, og de tre søstrene løper lattermilde og lekne gjennom regnet. Tilbake under treet står Ellen og William, hun med sjalet viklet inn i treets greiner. Fotografisk er scenen en genistrek, der de to under treet står litt kavete fastfrosset i bakgrunnen av bildet, mens søstrene løper og ler.

Det er et fascinerende eksempler på hvordan vinkler kan brukes filmatisk. Fascinerende er også O’Connors bruk av lyd. Plutselig stillhet. Lyden av vind som stadig assosierer til Stormfulle høyder, men som også brukes av William som et forførende bilde på lyden av hav – noe Emily aldri har sett eller hørt. Det er i det hele tatt en imponerende filmatisk kunnen over O’Connors film, særlig tatt i betraktning at det er skuespillerens debutfilm.

Emma Mackey gjør en strålende jobb i tittelrollen, uttrykksfull som hun er. Mange har kanskje sett henne i TV-serien Sex Education. Her viser hun nye sider av sitt talent, og bidrar sterkt til at filmen som helhet strekker seg ut over den kostymedramaet den sjangermessig plasserer seg i.

Kapitalisme med et menneskelig ansikt. Liksom.

Den elskverdige sjefen Manus og regi: Fernando León de Aranoa, Spania. Komedie. Norsk kinopremiere 6. januar.

Dette er Javier Bardems film. 110 prosent. 120. Med en fascinerende blanding av åleglatt sjarm, bittesmå virkemidler og perfekt fysisk pondus spiller han frem bedriftseier Blanco som en nesten ibsensk figur, ihvertfall hva livsløgn og selvbedrag angår. Skjønt selvbedrag; det er først og fremst de rundt ham han bedrar med sin faderlige, joviale fremtoning og vektlegging av lojalitet, av at de ansatte er familien hans, barna hans, fremført i et språk fullastet med flottenfeierske metaforer.

Når vi snakker om vektlegging. Vekter er akkurat det Blancos fabrikk produserer. Vekter av alle slag, fra små kjøkkenvekter til store industrivekter. Filmen underslår heller ikke noen av de mange metaforiske og visuelle mulighetene dette gir, men bruker dem for det de er verdt. Av og til er de også verdt ganske mye.

Blanco arvet bedriften etter sin far, slik han arvet rikdommen som fulgte med. Pling Thomas Piketty. En hel vegg hjemme hos han og hans elegante kone Adela (Sonia Almarcha), er viet priser og utmerkelser for eksellent bedriftsvirksomhet. Snart kan en ny få plass i samlingen. Bedriften er en av tre nominert til en høythengende hederspris, og i løpet av uken venter Blanco besøk av nominasjonskomiteen.

Jose (Óscar de la Fuente) har rigget til sin egen protestaksjon ved fabrikken. (Alle foto: Another World Entertainment)

Innmari irriterende da, at Jose (Óscar de la Fuente), en oppsagt fra regnskapsavdelingen, har slått leir på et offentlig område like utenfor fabrikken, med paroler og ropert og høylytte anklager mot Blanco. Jose er heller ikke den eneste som skaper trøbbel for den ærekjære bedriftseieren. I løpet av uken vokser køen av potensielle katastrofer. Og for å si det sånn: Blanco legger selv inn noen aksjer her.

Den elskverdige sjefen er ikke typen komedie man sitter og slår seg på lårene av. Filmen er mer lavtbrennende vittig, litt langsom i oppbyggingen før den tar av og kulminerer i noen ubetalelige scener. Toppunktet for min del er en middag hjemme hos Blanco og Adela, der nære gamle venner av dem er invitert sammen med sin voksne datter og kjæresten hennes. Da har Blanco nettopp fått vite at denne datteren er Liliana, bedriftens nyansatte praktikant som Blanco ikke akkurat har latt gå upåaktet hen.

Almudena Amor spiller praktikanten Liliana.

Filmens form er delvis såpeoperaens, men innenfor den rammen putter den en god dose passe besk, om ikke særlig subtil satire. Litt #metoo med en tvist og mye avkledning av en forløyet, rik og mektig mann med forbindelser. Det siste kan gjerne leses som en metafor for en kapitalisme som ikler seg et menneskelig ansikt, men som i sitt innerste vesen bare har sitt eget forgodtbefinnende for øyet, og som ikke skyr noen midler for å verne seg selv om det blir nødvendig.

Filmen vant nylig European Film Awards for beste komedie, og er blitt en formidabel suksess i hjemlandet. I Spanias eget Oscar, Goya awards, sanket den inn ikke mindre enn 20 nominasjoner. Den slo også Pedro Almodóvars Parallelle mødre i kampen om å bli Spanias Oscar-kandidat. Jeg syns Almodóvars film er mye bedre. Så kanskje populariteten til Den elskverdige sjefen speiler en politisk situasjon som filmen treffer blink på. Og for all del, noen dårlig film er det ikke. Bardos portrett av Blanco er en fest i seg selv.

En uutholdelig nødvendighet

Wannsee-konferansen Regi: Matti Geschonneck, drama, Tyskland. Aldersgrense 12 år. Norsk kinopremiere 25. november

Bergen kino har av en eller annen grunn valgt å ikke vise denne filmen, og det er helt ubegripelig. For et yngre publikum er den en utilslørt og skrekkinngytende innføring i fascismens språk og tenkesett. Det er den også for et voksent publikum, mens den for oss eldre er en gjenoppfriskning av en historielekse som ikke kan repeteres ofte nok. Det slår meg særlig når jeg hører noen retoriske vendinger fremført av konferansedeltakere. Det klinger et ekko av dem i dagens mest grumsete, grimme kommentarfelt, og det skremmer vettet av meg.

20. januar 1942 møttes altså en gruppe fremstående tjenestemenn i den staselige villaen ved innsjøen Wannsee utenfor Berlin. De var innkalt av Reinhard Heydrich, offiser i SS og leder for Reichssicherheitshauptamt – RSHA. Til stede var også representanter for de ulike avdelingene i SS, samt utenriks-, innenriks- og justisdepartementet, NSDAP (nazipartiet), rikskanselliet, den sivile administrasjonen for de okkuperte områdene samt personer med erfaringer fra deportasjon og massedrap. Sentralt i det 90 minutter lange møtet var også Adolf Eichmann. Målet var å legge frem og samordne det som i eufemiske ordelag ble kalt den endelige løsningen på jødespørsmålet.

Philipp Hochmair spiller Reinhard Heydrich, offiser i SS og leder for Reichssicherheitshauptamt – RSHA.
Alle foto: AS Fidalgo

Det var altså her Holocaust ble fremforhandlet, protokollført og signert, og filmen bygger på denne protokollen. Det er altså liten grunn til å tvile på det som blir sagt, og at det blir sagt akkurat på denne måten. Pakket inn i et byråkratisk språk der umenneskeliggjøringen er total, og jødene omtales som var de varer som hopet seg opp, en bestand som må tynnes ut, alt mens møtedeltakerne drikker kaffe og konjakk, eller står foran kake- og dessertbordet og snakker om fordelene ved Zyklon B. Det er ubehagelig inntil det uutholdelige, det er kvalmende, og det er helt nødvendig å ta innover seg at det var sånn det skjedde. Og at mennene som deltok (og hvis eneste humane innvending var hensynet til tyske soldaters moral i møte med nedslaktingen) var prestesønner, familiefedre, jurister. Sistnevnte opptatt av at jødene skulle gjøres rettsløse i ordnede former. Akkurat de ordene brukes. Les dem igjen.

Johannes Allmeyer i rollen som Adolf Eichmann, her sammen med sekretæren Ingeburg Werlemann (Lilli Fichter).

Filmen gjengir møtet i samme tone som møtet gjennomføres i. Kjølig, distansert og effektivt, alt mens Theo Bierkens’ kamera glir mykt gjennom rommet, betrakter de ulike ansiktene og slik lar oss betrakte dem, med deres manglende mimikk, deres uttrykk for interesse, deres i noen tilfeller nesten milde åsyn, eller utilslørt arroganse, eller Heydrichs høflige, kameratslige, nesten joviale tone. Philipp Hochmair leverer en forstyrrende god tolkning av den skremmende skikkelsen. Det gjør også Johannes Allmeyer som Eichmann, idet han gjør ham til en uttrykksløs liten protokollfører med tall på hjernen – her tall over Europas jøder.

Bortsett fra viktig tematikk, var jeg spent på om dette kunne fungere som film. Men det gjør det til de grader. Wannsee-konferansen kan til en viss grad sammenliknes med en god rettssalsfilm, konsentrert som den er til ett bestemt, signifikant lokale, og drevet frem av en dialog det hviler på regissøren å bruke dramaturgisk. Dialogen her er ordrik, men nettopp innholdet, det som sies, drar deg ut på stolkanten i frykt og avsky over ikke bare hva som ytres, men måten det ytres på. Og i bakhodet ligger vissheten om at ordene ikke bare var kald retorikk. Ordene ble praksis. De ble handlinger, og de kostet livet til seks millioner jøder, 500 000 rom og et sted mellom 15 000 og 600 000 homofile.

Kroppens sug, kjøttets lyst

Bones and All Regi: Luca Guadagnino, drama/skrekk, USA. 2 timer 10 minutter. Aldersgrense 15 år. Norsk kinopremiere 25. november.

Om aldri så smellvakker – dette er ikke en film for alle. Tåler du ikke store mengder blod, gnafsing av menneskekjøtt og gufne scener av mer psykologisk art, må du styre unna. Tåler du dette, og setter pris på en kløktig fortalt historie, filmatisk skjønnhet og sødmen i ung kjærlighet, anbefaler jeg filmen varmt.

Hva slags film er det så? Jeg leser den som en film om annerledeshet. Om sterke, indre krefter som krever beinhard kontroll. Om avhengighet. Om lyst, dragning, utenforskap. Selv om den handler direkte om kannibalisme, fins det små pekere i retning andre, liknende tilstander. I en samtale refereres det til dopavhengige; at Lee ser ut som en junkie, og at man kan spotte det på lang avstand – slik Sully kan lukte Marens sult for menneskekjøtt. I en annen scene kan man i bakgrunnen, fra en bilradio, høre en mann snakke om noe som kan tolkes som en ekstremvariant av BDSM (og her håper jeg kinky folk ikke føler seg tråkket på tærne, jeg understreker ekstremvariant.)

Hvem er Maren, hvem er Lee, hvem er Sully? Maren er 19. Filmen presenterer tidlig bakgrunnen og kannibalismen hennes, før den sender henne ut på reise for å finne moren og få svar på hvorfor hun er som hun er. Underveis treffer hun Lee, av samme støpning og på rastløs flukt fra noe i fortiden og familien. Før det har Maren også truffet Sully, en aldrende, ensom eksentriker som forteller henne at spiserne ikke eter hverandre, og som – i sitt eget hode – binder seg til henne når de deler et … krmt … måltid og tørker blod av seg i hverandres påsyn.

Taylor Russell gjør seg bemerket som Maren.

Maren og Lee slår seg sammen. Forelsker seg. Overlever ved å stjele biler og penger fra ofrene sine. Slik blir dette også en landeveisfilm i 1980-tallets rurale USA, gjennom Midtvestens vidåpne landskap med sine maisåkre, enger og langstrakte horisont, småbyer og bensinstasjoner. Utsøkt filmet av Arseni Khachaturan, legger landskapets skjønnhet seg som et mykt teppe rundt de to elskende der de deler kjærlighet, frykt og fortvilelse. Og sult. Filmen forene det urovekkende, det groteske og det poetiske på helt magisk vis.

Filmen baserer seg på en roman av Camille DeAngelis, og byr på et uforglemmelig rollegalleri, både i små og store roller. Som Michael Stuhlbargs Jake. Maren og Lee treffer ham og kameraten i et skogholt, og kvelden de tilbringer sammen gir en scene jeg nesten får mer frysninger av enn de mer direkte, blodige. For ikke å snakke om Sully, formidabelt spilt av Mark Rylance. Måten han behandler/tilbereder en kylling på mens han prater med Maren, og en etterfølgende scene som inkluderer en hvit herreunderbukse … Herregud, det er filmkunst. Bestialsk god filmkunst.

Mark Rylance briljerer som ekstentrikeren Sully.
Alle foto: Metro-Goldwyn-Mayer

Taylor Russels Maren fyller lerretet med en uskyld som står i fascinerende kontrast til den glupske appetitten hun utviser for menneskekjøtt. Russel er uten tvil et navn å merke seg. Og Timothée Chalamet … Av alle filmer jeg har sett ham i, tror jeg kanskje dette er hans beste rolle, i tillegg til rollen i Dune. Her kombineres det litt kalde, beregnende uttrykket hans med en uhyre, nesten taktil sårbarhet som fremkaller en ømhet for den tynne, skranglete, androgyne skikkelsen jeg ikke kan huske å ha følt for noen av rollefigurene hans før.

Hva Luca Guadagnino angår, elsket jeg I Am Love (2009), A Bigger Splash (2015) og Suspiria (2018), men var litt mer tilbakeholden enn de fleste kritikerne når det kommer til Call Me by Your Name (2017). Med dette fikk han meg inn i folden sin igjen. Og da har jeg ikke engang nevnt lydsporet. Men lydsporet altså: Det er wow. Nydelig tilbakeholdent, og helt wow.

Viola Davis ruver som kriger

The Woman King Regi: Gina Prince-Bythewood, action/eventyr, USA. 2 timer 15 minutter. Aldersgrense 15 år. Norsk kinopremiere 25. november

Trass det noe eventyraktige og tilsynelatende enkle ved The Woman King, er det en film som suger meg til seg. Jeg mener, hvem frydes ikke ved synet av muskuløse, grasiøse krigerkvinner som meier ned fienden med utsøkt presisjon og et like utsøkt utvalg snedige, dødelige våpen? Jeg frydes ihvertfall. Særlig når fienden er slavehandlere. Og lar meg imponere. Særlig av Viola Davis’ Nanisca, en ruvende general i denne nådeløse hæren.

The Woman King er altså ikke så enkel som den kan se ut til ved første øyekast. Den er et veritabelt oppgjør med kolonialister, med slavehandel, med hvit overmakt, og den spiller seg ut med en like veritabel stolthet over afrikansk kultur og historie – en stolthet, og en ulykke, som nærmest manifesterer seg i Davis/Naniscas fysiske gestaltning. Hun leder Agojiene, en spesialtrent kvinnehær som beskytter det Vest-Afrikanske kongeriket Dahomey. Dahomey er under angrep fra det ekspanderende Oyo-imperiet, og trues også av invaderende slavehandlere. Men Nanisca er ikke bare en fryktløs, kløktig hærfører, hun er også en kløktig politiker som prøver å få Dahomeys konge, Ghezo (John Boyega), til selv å slutte med å overgi egne fanger til slavehandel, og produsere og selge palmeolje i stedet.

Filmen følger også utviklingen til Nawi (Thuso Mbedu), merk dere navnet), en ung, obsternasig og fryktløs kvinne som sendes til kongens palass fordi hun ikke underlegger seg sin fars vilje. Slik blir Nawi en av mange rekrutter til Agoji-hæren. Blant dem hun knytter seg til, er Izogie, en av hærens læremestere, også hun formidabelt spilt av Lashana Lynch.

Skal du se filmen, må du like action, for det er den breddfull av. Kampscenene er velregisserte og brutale nok, selv om filmen ikke mesker seg til overmål med nærgående og blodige drap. Den etablerer tidlig et bånd mellom tilskueren i salen og kvinnehæren på lerretet, som gjør at ihvertfall jeg heier vilt på dem. Faktisk husker jeg ikke sist jeg ble så oppslukt av actionsekvenser som dette. Samtidig bygges det opp et mer intimt, menneskelig drama knyttet til Nanisca og Nawi som legger en følelsesmessig dimensjon til filmen.

The Woman King skal visstnok bygge på reelle historiske hendelser, selv om disse er kraftig fiksjonalisert og dramatisert. Ifølge magasinet Cosmopolitan, eksisterte Agojieene som en hær i Dahomey – nåværende Benin, og besto av opptil 6000 kvinner som både avsto fra ekteskap og barn. Spesialtreningen de gjennomgikk var visstnok også like beinhard som i filmen. Som samfunn skal Dahomey også ha hatt et progressiv kvinnesyn. Også Oyo-imperiet eksisterte.

Viola Davis (til venstre) og Thuso Mbedu (hvit kjole) gjør et formidabelt inntrykk som krigerkvinnene Nanisca og Nawi.
Alle foto: SF Studios

Men selv om det er en film som tar et gedigent oppgjør med kolonihistorien, er det altså ikke en historisk korrekt film vi ser. Det er heller ingen subtil film. Regissør Gina Prince-Bythewood og manusforfatterne Dana Stevens og Maria Bello har valgt å gjøre dette til en bred og publikumsvennlig film, nettopp for å nå mange som mulig med sitt viktige budskap. Det lykkes de med. Jeg storkoste meg. Og jeg ville elsket å ha en 15-16 år gammel jente å se filmen med, for å proppe og preppe henne med en imponerende gjeng skikkelige power-women.

Kødder godt med feinsmeckere

The Menu Regi: Mike Mylod, dramakomedie/thriller, USA. Norsk kinopremiere 18. oktober

De får kjørt seg for tiden, disse selvopptatte rikingene med makt og adskillig mer penger enn selvinnsikt. Du har for eksempel Ruben Östlunds satiriske Triangle of Sadness, der de nyter livet på et luksuscruise, og den skarpe og vittige HBO-serien White Lotus, der de i første sesong ferierte i mondene omgivelser på Hawaii, i sesong 2 i ditto på smellvakre Sicilia. I The Menu nyter de mesterkokkens kulinariske mesterverk på en øy som forsyner restaurant Hawthorns kjøkken med alt de trenger av råvarer. Her representert ved kamskjell servert på en spesiell stein hentet i sjøkanten, og garnityr som smaker hav. Eller thallasisk, som matanmelderen uttrykker det:

Alle foto: 20th Century Studios

Våre veiledere inn i det forventede gastronomiske eventyret er Tylor (Nicholas Hoult) og venninnen hans Margot (den alltid fremragende Anya Taylor-Joy). Han lidenskapelig opptatt mat generelt og av Hawthorns mesterkokk Slowik (Ralph Fiennes) spesielt, hun med et skarpere blikk på matjåleri som sådan enn på maten i seg selv. Men hvorfor flytter han seg så nervøst når han ser henne, den eldre mannen som er der med sin kone? Han heter Richard (Reed Birney), konen Anne (Judith Light), de er på sitt ellevte besøk på Hawthorn, og de ser ikke ute til å ha noen glede av det.

Ekteparet Richard og Anne (Reed Birney og Judith Light).

La meg like gjerne ta for meg resten av gjestene. Du har de tre brekkekle finansmennene Soren (Arturo Castro), Bryce (Rob Yang) og Dave (Mark St. Cyr). Du har den fallerte filmstjernen med tårnhøy selvtillit (John Leguizamo) og assistenten hans Felicity (Aimee Carrero). Sist, men aldeles ikke minst har du den særdeles pretensiøse og like selvbevisste matanmelderen Lillian Bloom (Janet McTeer) og redaktøren hennes Ted (Paul Adelstein). I et hjørnet sitter en eldre dame, allerede godt brisen etter et solid inntak vin.

De tre finansmennene får assistanse av restaurantens meget bestemte hovmester Elsa (Hong Chau).

Her er mye hovmod ute og går, og mye hovmod skal stå for fall etter hvert som serveringen skrider frem. Her kan og skal svært lite røpes, annet enn at det blir ganske vittig og ganske fælt. Som satire er dette beksvart, og noen kryddermål mer subtilt enn jeg syntes Östlunds cruiseseilas var, selv om den var veldig vittig. Filmen kødder vilt med folk som kan kjøpe alt, men ikke verdsetter noe. Den kødder med den fisefine matanmelderens pretensiøse feinsmecker-vokabular, med hvordan gourmetrestauranter selger konsept og opplevelser – svindyrt, og med hvordan rikingenes snarere enn å betale for matopplevelsen, betaler for prestisjen det er å spise på en svindyr restaurant. Den kødder med hvordan ingrediensene i enkelte retter nærest er av homeopatisk størrelse, og med matens og vinens presentasjon. Har du noen gang kjent deg småsvett av irritasjon over kelneres milelange introduksjon av hver eneste rett, vil du helt sikkert ha glede av denne filmen.

Underveis kommer jeg uvegerlig på et par linjer fra (den nyaktualiserte) Leonard Cohen-låten Democracy: It’s coming … From the homicidal bitchin’ That goes down in every kitchen To determine who will serve and who will eat. Det skjer når Slowik stiller Margot det retoriske spørsmålet hvem hun vil dø sammen med – de som tar eller de som gir. Både her og i en annen liten scene ligger der et uttalt klasseaspekt, snedig utformet og sett i lys av en formidabel og åpenbart smertefull klassereise. Ut av dette former regissør Mylod og manusforfatterne Seth Reiss og Will Tracy en kritikk av overklassen som er god, selv innfor filmens ganske – hva skal jeg si – utartede rammer.

Nicholas Hoult spiller Tylor, blodfan av mesterkokken Slowik (Ralph Fiennes).

Så er da også gjestelisten satt nøye sammen, både av filmskaperne og av Slowik. De av oss som liker god mat og har en forkjærlighet for en viss type kokker, kan godt identifisere oss – en stund, ihvertfall, med Tylor, som ikke bare nyter maten han får servert, men også, i langdrag, hvert ord som kommer ut av Slowiks munn. Men også Margot er en figur å identifisere seg med i rollen hun har som barnet som påpeker at keiseren er naken. Begge får kjørt seg, for å si det sånn, for her sitter ingen trygt og komfortabelt i restaurantstolen. Og da er tacolefser laserprintet med individuelle fornærmelser bare begynnelsen.

Enn så lenge koser de seg, de utvalgte gjestene på restaurant Hawthorn.

Etter Alexander Paynes Sideways (2004) sank salget av merlot som en stein etter at de to vinelskere på utdrikningslag i Sonoma hadde avsverget druen fra sitt eget vinkart. The Menu kommer neppe til å forårsake prisfall innen gourmet. Men etter å ha sett den, kan det være noen senker inntaket av kjøttprotein en smule. Sjansen er ihvertfall stor for at du begynner å fnise neste gang er på fin restaurant. Og du kommer garantert aldri til å si ordet munnfølelse igjen.

Traust og solid om de som felte Weinstein

She Said Regi: Maria Schrader, drama, USA. Norsk kinopremiere 18. november.

New York Times-journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey startet ikke #metoo-bevegelsen da de skrev saken om filmprodusent Harvey Weinsteins årelange sextrakassering og overgrep mot kvinner i Hollywood-systemet. Men de ga den nokså spede bevegelsen et skikkelig spark bak. Konsekvensene ble digre, både for Weinstein, som nå soner 23 års fengsel, og for kvinner verden over, som endelig fikk en måte å varsle på. Og som i stor grad ble hørt. Kampanjen førte ikke bare til økt bevissthet om seksuell trakassering i arbeidsliv, politikk og organisasjonsliv, den førte også til lovendringer.

Jennifer Ehle spiller Laura Madden, et av Harvey Weinsteins ofre. Hun valgte å stå frem av hensyn til unge kvinner og jenter, som døtrene Hywel (Wesley Holloway) (til venstre) og Iris Madden (Justine Colan). Alle foto: Universal Studios.

Filmen om Kantor og Twoheys arbeid med saken bør derfor interessere alle kvinner, selv om den i bunn og grunn er en film om undersøkende journalistikk. Slik må det nesten bli når saken, dens medvirkende og dens implikasjoner allerede er kjent. Når så er sagt: Dette er ikke Alle presidentens menn, selv om den har likhetspunkter både med den og tilsvarende filmer om gravende journalistikk, for eksempel Tom McCarthys oscarvinner Spotlight (2015), som handler om Boston Globes avsløring av overgrep mot barn i den katolske kirke. She Said sanker neppe Oscars, til det er den for traust. Overraskende nok, siden den er signert tyske Maria Schrader, regissøren bak den svært gode mini-serien Unorthodox og fjorårets overraskende, subtile og veldig gode Drømmemannen.

Jodi Kantor (Zoe Kazan), Megan Twohey (Carey Mulligan), Dean Baquet (Andre Braugher) og Rebecca Corbett (Patricia Clarkson) i sluttspurten av saken.

Men med Zoe Kazan og Carey Mulligan i rollene som Kantor og Twohey, er She Said solid og velspilt, selv om rammene føles litt trange. Det er mange telefoner å ta, mange møter, mye frustrasjon. Men det viser også realismen i slike store graveprosjekter. Det er forferdelig mye jobb. Så var da også saken deres solid så det holdt, og resulterte i at de fikk den prestisjetunge Pulitzer-prisen i 2018. I Kazan og Mulligans tolkning, fremstår de som nettopp det; to hardtarbeidende, jordnære og ekstremt utholdende journalister som også skal sjonglere en krevende jobb med det å være småbarnsmødre. Men i filmen som sådan, savner jeg en smule mer temperatur, gitt raseriet så vel som fryktkulturen som lå til grunn for avsløringene. Likevel er det en glede at filmen finnes, både som en påminner og som en hyllest til den journalistiske og feministiske bragden dette er fra Kantor og Twoheys side.