Sjabby film i lekker innpakning

Reminiscence Manus og regi: Lisa Joy, USA, sci-fi/thriller/romantikk, 1 time 56 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 20. august

Jeg er ikke klodens største Hugh Jackman-fan, akkurat. Han er kul i rollen som Wolverine, men som den kongen av manglende mimikk han også er, syns jeg ofte han kommer til kort i en del roller. Så forventningene var ikke akkurat på topp.

Men jeg er veldig fan av science fiction. Action? Ok. Romantikk? Ikke fullt så mye. Ergo var det science fiction-biten som trakk, i kombinasjon med nysgjerrigheten på hva en relativt ung kvinnelig manusforfatter og regissør kunne tilføre sjangeren. Særlig fordi hun er en av medskaperne til Westworld, hvor hun også er produsent.

Åpningssekvensen skrur forventningene opp minst fire hakk. Ledsaget av Game of Thrones-komponist Ramin Djawadis flotte originalmusikk panoreres kamera i fugleperspektiv over Miami post katastrofen. Havstigningen har lagt deler av byen under vann og forvandlet gater til kanaler. Det er vått, det er grått, det er skittent og glitrende på en og samme tid.

Filmens visuelle uttrykk og produksjonsdesign fungerer fantastisk, og gir forventninger som aldeles ikke innfris innholdsmessig.
Alle foto: SF Studios/Warner Bros.

Etter hvert skal vi få vite at demninger truer med å briste. At det har vært utkjempet en grusom krig. At korrupte eiendomsbaroner lever fett på andres ulykke, og andres ulykke finnes i hopetall. I kjølvannet av dette har Nick Bannister (Jackman) og Watt, assistenten hans (Thandiwe Newton), skapt seg et levebrød ved å drifte en maskin som via strøm, en vanntank og noen injiserte remedier gjenskaper folks minner som hologrammer. Maskinen ble utviklet under krigen, og de to bistår også politimyndighetene i vitneavhør, ved behov. Men mest av alt er det et slags humanistisk (og underbetalt) prosjekt som ivaretar enkeltes behov for å holde fast ved minnet om hva de har mistet. Av lykke, av kjærlighet, av trygghet.

Thandiwe Newton i rollen som Bannisters assistent. Trass kvinnelig manusforfatter og regissør, er hun ikke tilgodesett med et eget navn på rollelisten, så jeg aner ikke om navnet staves Watts eller Whatts eller Wahtts.

En kveld, etter stengetid, ankommer Mae (Rebecca Ferguson), en smellvakker kvinne som har mistet nøklene sine. Bannister faller for henne, umiddelbart og katastrofalt. For etter at de har innledet et forhold, forsvinner hun brått, uten forvarsel og uten et spor. Tross advarsler fra Watt, begynner den mer eller mindre besatte Bannister å lete etter henne, for å finne ut hva som har skjedd, etter hvert også for å finne ut av hvem hun egentlig var.

Enda et eksempel på filmens fabelakige produksjonsdesign.

Frem til et stykke uti her greier Joy å skape en ikke ueffen film noir-pastisj, med Mae som klassisk femme fatale. Riktig nok har jeg lenge irritert meg over dialoger og replikker som lugger, og et plot som gradvis roter seg til. Men ok, tenkte jeg på et tidspunkt, dette er muligens en sjangerlek der Joy har satt tungespissen i kinngropen og tuller i vei. Men nei. Herfra dras vi over i et laaangt midtparti med et syltynt og ganske hullete plott, masse action og mye overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blod og blåmerker. Herregud som jeg hater overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blåmerker og blod. Hjelpe og trøste så lei jeg er av helteskikkelser med mirakuløse kropper og reflekser som gjør at de overlever drukningsforsøk og slag i hodet og fjorten uppercuter og sytten kroppsspark som ville fått normale mennesker til å spytte og spy og virre rundt med hjernerystelser og ribbeinsbrudd.

Vel. På mobilen har jeg et bilde av en graffiti som i sin tid sto på en vegg i Nygårdsgaten. «I don’t want our film to be realistic. I want it to be beautiful». Og jeg kjøper den. Hadde Reminiscense vært vakker, kunne jeg tilgitt bortimot alt det andre. Men nå kommer det aller verste, det som fikk meg til å legge bort notatblokken og bare gi opp: Joy vil åpenbart at filmen skal være vakker. Etter at Bannister har fått urimelig mye urealistisk bank og begynner å ane konturene av hva som skjedde med Mae og hvorfor, dytter hun den inn i en romantisk sumpmark av klisjeer, og hvor godtkjøpsfilosofien ruller som kvekkende padder ut av munnene på folk. Og ja, dette hater jeg også: Å se gode skuespillere som Newton og Tandy måtte stå med enten blafrende øyevipper og sløret blikk eller et livsklokt ansiktsuttrykk som ser ut som om det er kittet på med plastilin, og lire av seg vissvass med enten slepen, sexy stemme, eller malmtung «nå skal jeg si deg noe fryktelig vist og viktig-røst».

Nick Bannister (Hugh Jackman) bruker sin egen maskin til å gjenkalle minnet om sin elskede Mae (Rebecca Ferguson), femme fatalen og nattklubbsangerinnen som forsvant så mystisk.

Dette var filmens problem også i starten, da jeg trodde Joy drev og tullet. Hadde hun faktisk tullet, kunne alt det cheesy vært litt gøy. Etter hvert som jeg forstår at hun faktisk mener dette på ramme alvor, at hun vil at denne filmen skal være vakker, romantisk og klok, kjenner jeg bare mismotet bre seg. Også fordi det er så mye ved filmens visuelle uttrykk jeg faktisk liker. Utformingen av filmens urbane univers kaster så mange perler for svin at man kan gråte. Mye er åpenbart gjort digitalt, men dette er en av få ganger jeg sitter og ser slike effekter uten å tenke at ja, ja; litt digitalt ser det jo ut. Her skapes et fullstendig troverdig univers av et delvis sunket Miami i overgangen til et slags forvokst, amerikansk Venezia. Det er skittenvakkert og røft, det er lekkert, det er film noir og befolkede ruiner, det er skiftende miljøer, og jeg tror på dem alle og skulle ønske alt var laget til en helt annen film.

Stillferdig om parforhold og alzheimers

Supernova Manus og regi: Harry Macqueen Drama USA 1 time 33 minutter Tillatt for alle Norsk premiere 20. august

I en stadig voksende katalog over filmer om demens, skriver ikke Supernova seg inn blant de sterkeste. Sammenliknet med Florian Zellers The Father (med Olivia Colman og Anthony Hopkins) er den for lite original. Sammenliknet med Richard Glatzer/Wash Westmorelands Still Alice (med Julianne Moore) er den for grunn. Tematisk ligger den nærmere Sarah Polleys Away from Her, basert på en novelle av Alice Munro og med Julie Christi i den ene hovedrollen. I begge filmene handler det om hvordan alzheimers sykdom påvirker et langvarig ekteskap, og hvilke valg man tar i kjølvannet av dette.

Som ekteparet Sam og Tusker har Colin Firth og Stanley Tuccer en nydelig kjemi seg imellom. Så har da også de to skuespillerne være nære venner i årevis.

Voksne som vil ha en rolig, ettertenksom stund i kinosalen kan likevel ha glede av filmen. Dels på grunn av fint skuespill mellom Colin Firth og Stanley Tucci. Dels fordi store deler av filmen er spilt inn i britiske Lake District i Cumbria, et blendende vakkert landskap som minner mye om det skotske høylandet.

Den klassiske pianisten Sam (Firth) og forfatteren Tusker (Tucci) har vært gift i årevis. For to år siden ble Tusker diagnostisert med alzheimers. Nå er de på tur langs landeveien med bobil og hund, dels for å møte Sams søster og svoger (Pippa Haywood) og Peter MacQueen) og gamle venner, dels fordi Sam etter lang tid skal holde en konsert. Samværet og samtalene mellom Tusker og Sam bærer det umiskjennelige preget av langvarig kjærlighet: ømhet og omsorg, godmodig småkjekling og ditto erting, litt irritasjon. Men i dette tilfellet også en dypere bekymring. Hva kommer til å skje etter hvert som sykdommen fester et enda hardere grep?

Opprinnelig skulle Firth spille Tusker og Tucci ha rollen som Sam. Det var Tucci som foreslo at de skulle bytte roller.

I skildringen av dette står ikke overraskelsene akkurat i kø. Handlingen berører, slik kjærligheten mellom de to berører. Trass de smertefulle realitetene, er filmen fri for melodrama, og nydelig underspilt, full av ømhet og sorg. Den lar oss ane sykdommens konsekvenser, generelt og for Tuskers virke som forfatter spesielt. Men den dybdeborer ikke i dem, slik tilfellet er i Still Alice, som ser på hvilke konsekvenser tapet av språk får for lingvisten Alice. Slik sett gir ikke Supernova noe nytt perspektiv på alzheimers, som også særlig The Father gjorde. Den viser oss hvordan akkurat dette paret takler, eller ikke takler situasjonen. I dette vil jeg tro at gjenkjennelsen kan være stor, selv om ikke filmen overrasker som sådan.

Eventyrlig ridder-epos

The Green Knight Regi: David Lowery, USA/Irland/Canada, 2 timer 10 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 13. august

Jeg kjenner ikke middelalderdiktningen rundt kong Arthur, eller eposet om Sir Gawain and the Green Knight. Det er heller ingen forutsetning for å henge med og la seg beta av dette eventyret. Vil man, kan man jo lese seg opp på forelegget, om ikke annet for å se hvilke grep David Lowery gjør i sin tolkning. Men når filmen er slutt, får man uansett et visst inntrykk av hva han gjør med heltediktningen.

Dev Patel spiller hovedrollen som Gawain, mens Alicia Vikander har en dobbeltrolle – hun spiller både Essel, Gawains kjæreste, og den mystiske The Lady, som Gawain møter på et slott like før han skal møte Den grønne ridderen igjen.
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

Kongen så vel som morens trolldomskunstner spøker i bakgrunnen da unge Gawain (Dev Patel) melder seg for å duellere med Den grønne ridderen i et julespill på slottet. Ridderens krav er at om han taper, skal Gawain om et år møte ham til dyst i Det grønne kapellet, der Gawain er dømt til å møte samme skjebne som ridderen. Gawain hogger hodet av ridderen. Resten er en forunderlig reise for å fullføre spillet. Det lekes med tidsaspekter og tilstander på en av og til drømmeaktig, av og til febril måte som er dypt fascinerende. Ofte foruroligende, mye er gåtefullt, men her er også mye vittig – særlig i dialogene.

Mye er gjort digitalt, og det ser man. Men det ofte tåkete, litt diffuse kler stemningen i filmen. Store deler er filmet i Irland, og resulterer i storslåtte, vakre scener. Dette er ellers en film jeg har lyst til å røpe minst mulig fra. det er en film å hengi seg til. Man kan gjerne prøve seg på tolkninger, være seg av sekvenser eller filmen som helhet. Selv leser jeg det som en anti-heltefilm der mot sidestilles med det å akseptere sin skjebne i kjølvannet av valg man tok. Men her vil nok lesemåtene variere.

Store deler av filmen er innspilt i Irland, med storslått skjønnhet som resultat.

David Lowery er en bemerkelsesverdig filmskaper, med høyst ulike filmer på CV-en. Jeg husker hans langsomme, stemningsfulle 1970-tallsdrama Ain’t Them Bodies Saints (2013, omdøpt til A Texas Love Story) fra Biff, med fabelaktige Rooney Mara og Casey Affleck i hovedrollene. Mara og Affleck spilte også mot hverandre i den enda mer bemerkelsesverdige (og langsomme) A Ghost Story (2017), også den vist på Biff. Her går Affleck rundt som spøkelse mesteparten av filmen. Utrolig nok får både han og Lowery det til å funke som fy, i en vakker film som handler om sorg og tap og det å gi slipp, både på livet og den man elsket.

Ben Affleck som gjenferd i David Lowerys A Ghost Story

Regissøren er nå i gang med etterarbeidet på nok et eventyr – Peter Pan og Wendy, basert på J.M. Barries fortelling om gutten som nektet å bli voksen. Filmen ventes ferdig neste år. Så det er bare å glede seg, og håpe på norsk distribusjon.

God sosialrealisme, knallgod Clare Dunne

Herself Regi: Phyllida Lloyd, Irland/Storbritannia, drama, 1 time 37 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 9. juli

Sandra har blitt mishandlet av ektemannen Gary i lang tid. Filmen går inn på et punkt i historien der hun åpenbart har bestemt seg for at neste gang skal være siste gang. Slik blir det. Men hvordan stable seg mentalt og materielt på beina når du er alene med to små døtre, ikke har råd til en anstendig leilighet, må springe mellom to jobber for å få økonomien til å gå i hop, og også sliter med et håndledd drittsekken har trampet sønder og sammen?

Det er denne etterpå-situasjonen Herself kretser rundt. For hva har det irske sosialsystemet å tilby kvinner i Sandras situasjon? Et rom på et flyplasshotell der hun er henvist til å gå baktrappen. Ørten skjemaer som må fylles ut for å komme inn i køen av søkere til sosialbolig. Den er så lang at det kan ta opptil to år før turen kommer til henne. Så øyner hun en mulighet: Et mikrohus; et lite selvbyggerhus som koster mindre enn det sosialvesenet må dekke ved å ha henne og barna boende på hotell. Spørsmålet er bare: Vil de yte økonomisk tilskudd? Får hun tak i tomt? Og finnes det noen som kan hjelpe henne med byggingen?

Solidaritet utgjør en viktig kjerne i Herself.
Alle foto: Another World Entertainment

Disse spørsmålene er filmens ytrestyrte dreieskive. Under, bak og ved siden av dette ligger en haug med andre, mer mentale utfordringer. Sandras savn etter den kjærligheten hun og ektemannen en gang hadde. Angsten etter mishandlingen, som fortsatt sitter i. Yngstedatter Molly (Molly McCann), som slår seg vrang og ikke vil til faren når han har besøkshelg. Hvorfor gjør hun det, og hvordan skal Sandra reagere? En overhengende trussel om å miste foreldreretten til barna.

Jeg gikk til filmen uten særlige forventninger, det skal sies. Phyllida Lloyd har tidligere regissert den første Mamma Mia!-filmen (2008), og Jernkvinnen (2011), som Meryl Streep fikk Oscar for i rollen som Margareth Thatcher. Førstnevnte en florlett underholdningsfilm som er såpass dum at den blir deilig (så ble den også en gedigen publikumssuksess), sistnevnte et etter mitt syn ganske avpolitisert og noe fordreid portrett av den britiske statsministeren. Her mer enn antyder filmskaperen at det var Thatchers kjønn, ikke politikken hun førte, som var årsaken til motstanden hun møtte.

Clare Dunne gir en særdeles troverdig og nyansert tolkning av hovedpersonen Sandra.

Lloyd er opprinnelig operaregissør, og etter pangstarten som filmregissør gikk hun tilbake til scenen og laget tre Shakespeare-oppsetninger med kvinner i alle rollene. At hun nå er tilbake med en uttalt feministisk film, er derfor ikke overraskende. Det som er fint, er at hun lager en såpass klassebevisst feministisk film som hele veien holder beina på bakken. Noen stor filmatisk opplevelse er ikke dette. Gi og ta noen flashbacks som bringer oss nærmere og nærmere et viktig punkt i historien, er Herself en nokså rett frem fortalt film som konsentrerer seg mer om fortellingen og karakterutviklingen. Men som pep talk for utsatte kvinner kan den ha en inspirerende og åpenbar terapeutisk funksjon, og som kvinneportrett er den gripende og varm. Og tydelig. Særlig i en fryktelig god scene fra en rettssak, der dommeren spør hvorfor Sandra ikke forlot Gary (Ian Lloyd Anderson) tidligere. – Still bedre spørsmål, repliserer hun. – Hvorfor spør dere ikke hvorfor han ikke sluttet å slå?

Clare Dunne er et nytt bekjentskap for min del, og hun gjør sterkt inntrykk i rollen som Sandra. Dunne har også skrevet historien, og det er som om hun kjenner Sandra – og alt hun baler med – til bunns. Som kvinnefigur skriver Sandra seg inn i tradisjonen av sterke kvinner. Selv om det er en styrke vi ser hos henne allerede fra første sekund, er det også mange nyanser her, som gjør Sandra levende og troverdig, både som sårbar og utsatt, og som sta og målrettet.

Vanskelighetene står i kø for Sandra, etter at hun forlater sin voldelige ektemann.

Husbyggingsprosjektet fungerer som en helt konkret del av historien, og som metafor for Sandras strev med å gjenoppbygge livet og tilværelsen etter mishandling og brudd. Det fine her, er at Sandra er den drivende, men at hun ikke må greie det helt alene. Hun får hjelp, til dels fra overraskende hold. Dermed er Herself like mye en film om solidaritet som om selvhjelp (i vid forstand). Og hvis vi i Norge har gått rundt og trodd at ordet dugnad var spesifikt norsk, må vi nok tro om igjen. Irsk har også et ord for det.

En særdeles vellykket danske

Rettferdighetens ryttere Regi: Anders Thomas Jensen, Danmark, action/komedie/drama, 1 time 56 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 2. juli

Si hallo til noen av de mest originale rollefigurene som er sett på kino på lenge. De kunne fremstått utstuderte, som et skrivebordspåhitt, men sammen med et knippe særdeles opplagte skuespillere av dansk toppklasse, sørger regissør Anders Thomas Jensen for at det funker som fy.

Dette er en sånn film man helst bør vite minst mulig om på forhånd, så ikke les mer enn dette avsnittet dersom vil du vil sette deg i kinosetet like blank som jeg var da jeg tok plass. Men se filmen, altså! Du må tåle å bli vitne til ganske mye vold, men på kjøpet får du også en film med et hjerte så varmt og digert at det nesten sprekker, og så mye humor at du kommer til å gå og humre og le i flere dager.

Mads Mikkelsen spiller Markus, befal i Afghanistan, og – skal det vise seg – en kaldblodig jævel med lav impulskontroll for vold, og et følelsesliv som trygt kan kalles avstengt. Da konen Emma (Anne Birgitte Lind) blir drept i en omfattende togulykke, må han reise hjem for å ta seg av tenåringsdatteren Mathilde (Andrea Heick Gadeberg). Det går ikke spesielt bra.

Markus (Mads Mikkelsen) kommer sønderknust hjem fra Afghanistan etter at konen er drept i en togulykke. Forholdet til tenåringsdatteren Heick Gadeberg) er ikke spesielt godt.
Alle foto: Rolf Konow

Med på toget var også matematikeren/statistikeren Otto (en nesten ukjenkjennelig Nikolaj Lie Kaas). Siden han jobber med algoritmer og sannsynlighetsberegninger, vurderer han observasjoner og andre elementer han graver frem, legger sammen to og to og får fire. Dette, konkluderer han, dreier seg slett ikke om en ulykke, men et attentat for å bli kvitt et brysomt vitne i en forestående rettsak. Sammen med kollegaen (og hackeren) Lennart (Lars Brygmann) og Emmenthaler (Nicolas Bro) – ekspert på ansiktsgjenkjenning – oppsøker han Markus for at de sammen skal ta affære, siden politiet ikke gjør det døyt.

Greien her er at ingen av dem er i vater, for å si det sånn. Hvor mange diagnoser de hver for seg kan skilte med, er uvisst, men det er en del, og inkulderer en god neve tvangsnevroser. Og her er filmen helt genial. Den mikser nerderi, psykiatri og sosial utenforskap slik at strålende replikker, dialoger og situasjoner bare renner ut, samtidig som den gradvis slipper ut info om disse typenes bakgrunn, slik at man forstår og blir glad i dem. Den greier å skildre disse særdeles odde typene med stor respekt og varme. Humoren er like hysterisk smart som den er hylende morsom. Og midt i dette presterer den å lodde dypt i det menneskelige, i det maskuline, og i det som handler om omsorg.

Emmenthaler (Nicolas Bro), Lennart (Lars Brygmann), Markus (Mads Mikkelsen og Otto (Nikolaj Lie Kaas) rigger seg til i Markus’ låve for å kartlegge gjerningsmennene bak det de mener er et regissert togattentat.

Her er virkelig mye menneskelig å ta tak i, også. Skyldfølelse, fravær og svik som har fått store konsekvenser og satt dype spor. Krigens konsekvenser for yrkessoldaten. Og de i utgangspunktet rettferdige hevnernes skrekk i møte med en mann – Markus – som nådeløst effektuerer det de har satt seg fore. Også her er filmen helt genial. Den veksler sømløst fra det såreste (særlig representert ved Mathilde og Otto) til det vilt brutale og tilbake igjen, tøyer ut i humor, og så er det på’an igjen. Filmen tematiserer tilfeldigheter, men her – i måten filmen er skrudd sammen på – er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Yrkessoldaten Markus gir gjengen våpentrening – med vekslende hell.

Dette er en film som helt åpenbart beveger seg i brødrene Coens terreng. Den mikser hevndrama og forviklingsdrama og screwballkomikk, er fullstendig uforutsigbar, vilt underholdende og dypt rørende. Volden er ubehagelig, men særdeles velorkestrert. Budskapet er krystallklart: Vi må ta vare på hverandre. Uansett, men særlig når livet er på sitt svarteste.

Spionen som gikk inn i kulden

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er courier-hoved.jpg

The Courier Regi: Dominic Cooke, Storbritannia, drama, 1 time 52 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Noen ganger går jeg til en film med ganske lave forventninger, for så å bli gledelig overrasket. The Courier viste seg å være en sånn film. Ikke at den er fantastisk. Velviljen kan også skyldes Jessie Buckley i en birolle. Jeg får mer og mer sans for henne, så mer om henne siden. Det kan også skyldes at jeg er så gammel at jeg husker Cuba-krisen. Jeg var seks år gammel, og erindrer hvordan alle voksne gikk på tå hev, hvordan de snakket alvorlig rundt bordene, hvordan jeg kvapp hver gang jeg hørte flydur og stadig spurte om det ble krig nå, og hvordan de voksne svarte unnvikende ut i luften. Både for å skåne meg, men sikkert også for å skåne seg selv; et drøyt tiår etter at de selv hadde kjent krig på kroppen. Men alt dette til side: innenfor en nokså velkjent og nesten forslitt sjanger, turnerer The Courier tematikken på en tidvis elegant og engasjerende måte.

Dette er altså en spionfilm, basert på den sanne historien om Greville Wynne. De kødder ikke med navnene i Storbritannia. Som forretningsmann på 1950/60-tallet reiste han ofte til Øst-Europa. Da den kalde krigen dro seg til, ble han det perfekte sendebudet mellom den britiske etterretningen MI-6, CIA og den russiske spionen Oleg Penkovskij. Så kom Cuba-krisen. Forholdet mellom øst og vest gikk fra kaldt til iskaldt. Verden sto på randen av en ødeleggende atomkrig, og Wynne og Penkovskij sto overfor særdeles vanskelige valg.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er courier1.jpg
Greville Wynne (Benedict Cumberbatch)rekrutteres som en strategisk og nokså annerledes spion av CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) og MI-6-agenten Dickie Francks (Angus Wright).
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

Filmskaperne har selvsagt tatt seg noen kunstneriske friheter, og vil du vite hva som er fakta og hva som er diktning, kan du ta en titt her. Noe av det jeg liker best med filmen, er hvordan den skildrer vennskapet og båndene som utvikler seg mellom Wynne og Penkovskij. Som relativt jevngamle, gift og med ett barn hver, er de nærmest en speiling av hverandre. Men man aner kjemien som oppstår allerede ved første samtale over et lunsjbord med champagne og kaviar. En av de mest gripende scenene mellom dem utspiller seg da Wynne er på sitt siste oppdrag i Moskva, for å hjelpe Penkovskij å hoppe av. De er Bolsjojteatret, de ser Svanesjøen. Tsjajkovskijs vidunderlige musikk fyller den vakre teatersalen. Wynne er helt oppslukt av musikken, av danserne, kanskje også av tanken på at Penkovskij skal forlate dette. Slik Penkovskij også må kjenne sterkt på denne avskjeden med fedrelandet, på det forestående livet, og all usikkerheten og farene som ligger foran ham. Han ser mot danserne, han ser på Wynne, og alle elementene – de florlette, elegante ballerinaene, den mektige musikken, de to mennenes ansikter – går opp i en høyere og dypt ladet enhet.

Wynne spilles av Benedict Cumberbatch, og det er et særdeles godt valg. Han ser jo ut som om han er fra en annen tid, og er dessuten en særdeles god skuespiller. Her tar han spillet nærmest ut i ekstremiteter, rent fysisk, på en måte som gjør vondt.

Rollen som hovedpersonens kone er ofte en utakknemlig jobb. Man har en birolle, man er en biperson, og gitt tiden handlingen foregår i, kan hustrurollen i dobbel forstand fremstå ganske trang. Her spilles den vanskelige rollen altså av Jessie Buckley, som filmskaperne heldigvis har gitt noe å spille på. Ikke overvettes mye, men nok til at personligheten hennes trer frem. I motsetning til Penkovskijs kone, som aldri får bli mer enn en familiær skygge i skildringen av livet hans. Jeg så Buckley første gang i TV-serien Krig og fred, med bl.a Lily James, Paul Dano og James Morton. Her spiller hun Maria Bolkonskaja. men jeg oppdaget henne for alvor i Tom Harpers Wild Rose (2018). Siden har hun vært å se som Lyudmilla Ignatenko i den fabelaktige TV-serien Chernobyl, og som gærne Oraetta Mayflower i 2020-sesongen av TV-serien Fargo. Stor spennvidde i rollene der, altså, og illustrerende for spennvidden i Buckleys skuespill. Denne gangen er det nedpå, tilbakeholdt, men markant, illustrerende for en kvinne som er blitt sviktet, har tilgitt, og som nå står i fare for å igjen miste troen på ektemannen, i en situasjon der særegne hendelser gjør det umilig for ham å fortelle sannheten.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er the-courier-jessie-buckley-in-the-courier-1.jpg
Fabelaktige Jessie Buckley spiller Wynnes kone Sheila.

Ikke alle rollefigurene får like mye liv. Penkovskijs kone, spilt av Maria Mironova, er nevnt. CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) er like stiv og dukkete som 60-tallsfrisyren hun bærer.

The Courier kan ikke måle seg med kald krig-spionfilmer som Tomas Alfredsons Muldvarpen (2011) eller Steven Spielbergs Bridges of Spies (2015). Men med Wynne har sjangeren fått en ganske original hovedperson, og selv om filmen er full av gjenkjenneligheter, er den håndverksmessig såpass solid gjennomført at karakteren utvilsomt blir bestått.

Underholdende grinefilm for voksne

På kanten av livet Regi: Alexandre de La Patellière og Matthieu Delaporte, dramakomedie, 1 time 57 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Franske komedier har en tendens til å bli i overkant masete for min smak. Med hederlige unntak, selvsagt, og dette er ett. Ikke at den er hylende morsom, men den har en medrivende sjarm, og – ikke minst – en lekende tilnærming til et vanskelig tema: Å skulle dø av kreft. Å tilføye at du dermed også blir sittende og grine på slutten, er derfor unødvendig. Men det blir du nok.

Arthur Dreyfus er medisinsk forsker, fraskilt og tenåringsfar. César Montesiho er … Ja, hva er han? En livsnytende villbasse, kan man vel si. Så de er ikke akkurat som to dråper vann, Arthur og han. Likevel har de vært nære kompiser siden de møttes på kostskole på 1970-tallet.

Via tilfeldigheter typiske for César, blir det funnet omfattende svulster på lungene hans. Kreft med spredning. Et halvt års tid igjen å leve. Problemet er bare at César tror det er Arthur som er syk. Men via omstendigheter typiske for Arthur, får han aldri fortalt den foreløpig svært vitale vennen at det er motsatt. På papiret høres situasjonen ytters konstruert ut, men alt er plausibelt gjort rede for i en opptakt som også fint gjør rede for de to ulike personlighetenes særegenheter.

César for sin del syns at Arthur hatt tatt litt for lite for seg av livet, og bestemmer seg for å bidra til at de siste månedene hans får litt mere futt. Det inkluderer en gjensidig «må gjøre»-liste som viser seg å ha noen ikke helt tilsiktede konsekvenser. Samt at César flytter inn til Arthur og gjør litt kål på hans velordnete tilværelse.

Noen stor film kan ikke På kanten av livet kalles, til det er den innimellom litt for forutsigbar og litt for vimsete, særlig i enkelte tidssprang og i «oppsummeringsscener» som bare løper av gårde uten dialog, og uten å tilføre filmen noe særlig. Men til fransk å være er den herlig upretensiøs, og – ikke minst – holdt stødig på beina av de franske veteranene Fabrice Luchini og Patrick Bruel. Førstnevnte har vært å se i en rekke filmen, men gjør etter min mening her sin fineste rolletolkning siden François Ozons I de beste hjem (2012). Luchini og Bruel kler hverandre ytterst godt, med alle sine ulikheter, og kjemien mellom dem er av en slik art at jeg virkelig tror på deres dype vennskap og kjærlighet til hverandre. På hver sin måte er de også vittige. Bruels César med sin heller umodne og bekymringsløse, men gutteaktige sjarm, men særlig Arthur, med sin blanding av tørrpinn med uskyldig oppsyn, og sitt oppheng i språk og språklig korrekthet, samtidig som han stammer lett og aldri finner ordene han trenger når de trengs.

Fine små biroller spilles også av Pascale Arbillot som Arthurs eks-kone (Virgine), Marie Narbonne som tenåringsdatteren Julie, og Zineb Triki, som spiller kretfteraputen Randa, og huskes særlig fra rollen som Nadia El Mansour i den fabelaktige TV-serien le Bureau.

Listen over filmer som sikter seg inn på et godt voksent publikum begynner å bli gledelig lang. Dette er åpenbart en slik film, og da er det også fint at den tar sitt publikum på alvor og ikke driver med sentimentalitet eller fjas, samtidig som den greier å være genuint underholdende og rørende.

Skeiv romantikk og varm sjarm

I dag vil jeg gå tilbake alene Manus og regi: Daniel Ribeiro, Brasil, drama/romantikk/ungdom, 1 time 36 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 18. juni

Denne fine, lille sjarmklumpen av en film er fra 2014, og vant blant annet Panorama-prisen og den internasjonale kritikerprisen (FIPRESCI) på filmfestivalen i Berlin samme år. Gudene må vite hvorfor det har tatt sju år å få den til Norge. Men samme det. Nå er den her.

Filmen skriver seg inn i rekken av nydelige ungdomsportretter, modningsfortellinger med en dæsj tenåringsproblematikk og -romantikk. Problematikken her hviler tungt på det faktum at hovedpersonen Leo (Ghilherme Lobo) er blind. Ikke at han gjør så mye ut av det selv, det plager ham mer at foreldrene, særlig moren, er i overkant overbeskyttende. At klassens bøller plager ham så fort de får sjansen, forholder han seg relativt stoisk til.

I dag vil jeg gå tilbake alene lener seg også tungt på vennskapet mellom Leo og klassevenninnen Giovana (Tess Amorim), varmt skildret med all pludringen og pjusingen og omsorgen det er fullt av, særlig fra Giovanas side. Omsorgen hennes for Leo er et sted i skjæringspunktet mellom bestevenn og søster, men det ligger også noe små hint her om at hun muligens er interessert i noe mer. Hun beskytter ham uten å overbeskytte ham, følger ham daglig hjem fra skolen, vet hva hun skal gjøre for at han skal føle seg trygg.

Så kommer Gabriel (Fabio Audi) som ny i klassen. Smellvakker og sjarmerende tiltrekker han seg raskt oppmerskomheten til Karina (Isabela Guasco), klassens vimsete flørtepus. Men det er Giovana og særlig Leo han knytter seg tettest til. Det er mellom ham og Leo det oppstår følelser som strekker seg ut over det vennskapelige.

Filmen inneholder mange av de samme elementene som tilsvarende ungdomsfilmer. Litt vennskapskrøll, noen dustete bøllefrø, litt fyll og spying på do, noen pinligheter og forviklinger – og en erotisk og følelsesmessig tiltrekning som man ikke våger å tenke kan være gjensidig. Pluss noen nydelige sykkelscener. Det siste har vi fine eksempler på også i norske filmer, det andre skildres sobrere og mer sensuelt enn hva vi er vant til fra særlig amerikanske filmer i samme sjanger. To scener skiller seg i så måte ut; en der Leo ifører seg Gabriels gjenglemte collegejakke før han går til sengs, og en der de to dusjer sammen og kamera følger Gabriels blikk på Leos kropp. Det er både vakkert og ublutt på en likevel blyg og følsom måte, og fanger ungguttens heftige følelser helt presist.

Det hviler i det hele tatt en stor og betakende uskyld over filmen, og over de tre ungdommene, bosatt i en beskyttet forstad i Sao Paulo. De er veldig ukyssede, veldig i en tilstand av intenst her og nå og usikkerhet og åpenhet om fremtiden, og lengsel etter den. De synes totalt uberørte av den store omverdenen. Det kan skyldes de sju årene som er gått siden filmen ble laget, og gir filmen et litt datert anstrøk når man sitter som gammel dame og ser den og tenker på alle issusene som plager så mange ungdommer i dag. Samtidig er det noe veldig presist og gjenkjennelig med den boblen de synes å være inne i.

Et annet fint aspekt er de voksnes roller, som gir rom for nyanser og forståelse, og for små samtaler. Leos mor er ikke usympatisk i sin overbeskyttelse. Faren kommer sønnen i møte. Bestemoren binder familiehistorien sammen. Det er noe varmt og ekte over dem alle.

Dette er Daniel Ribeiros debutfilm, basert på hans egen kortfilm, og den var Brasils Oscar-kandidat da den kom.

Andra Day er grunn god nok til å se filmen om Billie Holiday

The United States vs. Billie Holiday Regi: Lee Daniels, USA, 2 timer 6 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 11. juni

Andra Day har høstet noen priser (og ble Oscar-nomininert) for denne rolletolkningen, og det er ikke rart. Hun gir en fabelaktig tolkning av en fantastisk sanger og et uhyre sammensatt menneske. Hun bærer filmen med en verdighet som likevel ikke tilslører hvordan hun slet personlig, med rusavhengighet og et ytterst problematisk forhold til menn. Eller rettere sagt: med forhold til ytterst problematiske menn.

Skulle jeg måtte velge mellom Lee Daniels spillefilm og James Erskines dokumentar Billie fra 2019, ville jeg utvilsomt valgt sistnevnte. Den gir grundigere innsikt i Holidays liv og skjebne, og bringer ihvertfall meg tettere på artisten. Men sammenlikningen er urettferdig, gitt at de har helt ulike utgangspunkt og form.

I begge filmene står sangen Strange Fruit sentralt, naturlig nok. Tekstlig er den noe av det sterkeste som er skrevet, den var sentral for Holiday både karrieremessig og personlig, og den var grunnen til at hun kom i FBIs søkelys. De mente sangen, som handler om lynsjing av afroamerikanere, var oppviglersk. Men fordi den var elsket av publikum, brukte de krigen mot narkotika og Holidays rusavhengighet som brekkstang for noe som best kan karakteriseres som forfølgelse. Agenten Jimmy Fletcher (Trevante Rhodes) fikk i oppgave i å forfølge og avsløre henne, men utviklet i stedet et nært forhold til henne. Ihvertfall ifølge filmen. Forholdet mellom dem er visstnok ikke dokumentert.

Lee Daniels velger en nærmest flytende historiefortelling som hopper frem og tilbake i tid, men som også har noen særegne, glidende overganger mellom en del scener og situasjoner. De konkrete tidshoppene, som veksler mellom 1930-tallet, 1940-tallet og 1950-tallet er heldigvis markert, ihvertfall delvis. Et par av de mest særegne overgangene er til dels elegant gjort, og en av dem leder over i en eksplisitt og hjerteskjærende scene som henspiller på nettopp Strange Fruit. Likevel gir de fleste overgangene et fortellermessig og visuelt rotete, ufokusert og av og til forvirrende inntrykk, der jeg nesten ramler av handlingen i jakten på på indikatorer for hvor vi tidsmessig er nå.

Daniels slo igjennom med den omdiskuterte, men for meg aldeles strålende og sterke Precious (2009), fulgt av langt svakere The Butler (2013). Også den tok utgangspunkt i en virkelig historie og en eksisterende skikkelse, som det deretter ble diktet nokså fritt rundt. Litt av det samme er tilfelle her. Et av filmens tilbakevendende omdreiningspunkt er et intervju den skeive journalisten Reginald Lord Devine gjør med Holiday. Det er et greit dramaturgisk grep, men Devine har aldri eksistert. Jeg er for øvrig en av dem som generelt forsvarer de kunstneriske frihetene filmskapere må ta for å lage et velfungerende drama. Og det gjør filmskaperne her. Mye ligger tett opp til Holidays liv og skjebne, men filmen kan ikke kalles et biografisk drama. De som vil lese mer om fakta og diktning i filmen, kan ta en titt her.

Med Andra Days sterke tilstedeværelse på lerret (og konsertscene), kommer de fleste bifigurene i bakgrunnen. Den vi blir best kjent med er Fletcher. Jeg savner mer kjøtt på beina til flere, blant annet mennene hun har et forhold til. Billies liv, og særlig en scene i filmen, gir en plausibel forklaring på hvorfor hun stadig valgte voldelige menn som utnyttet henne. Men jeg savner en tydeligere skildring av disse mennene, og også av musikerne som omga henne. Særlig Lester Young (Tyler James Williams), saksofonisten som hun samarbeidet med i en årrekke.

I en såpass rotete film, er det bra at Daniels gir relativt stor plass til konsertscenene. De, og musikken, er fantastiske. Sammen med Days skuespillerprestasjon bidrar dette til en film som er verdt å se, selv om den i beste fall må kalles ujevn.

Ikke kødd med bestemor


Let Him Go Regi: Thomas Bezucha, USA, drama/thriller, 1 time 53 minutter, 15. år. Norsk kinopremiere 4. juni

Når så jeg sist en film med Kevin Costner? Det er så lenge siden at jeg hadde glemt hvor godt han kler roller som dette: En voksen, stødig, all-american guy som jeg gladelig hadde lent meg inntil eller gjemt meg bak ryggen på om ting ble i tøffeste laget. Her må ha likevel se seg bittelitt rundspilt av Diane Lane. De spiller mann og kone, og hun synes slett ikke å være en dame som trenger noens rygg å gjemme seg bak, om den er aldri så bred og trygg. Hun er beintøff.

Vi skal til Montana, tidlig 1960-tall. Margaret (Lane) og George (Costner) Blackledge lever tilbaketrukket på en gård like utenfor en småby. Han er tidligere sheriff, hun har drevet med hest. Det gjorde også den voksne sønnen som brått dør og etterlater seg en ung enke, Lorna (Kayli Carter) og en liten sønn, Jimmy. Tre år senere gifter Lorna seg med Donnie Weboy (Will Brittain). Han viser seg å være et tvers gjennom råttent eple. Da han plutselig forlater Montana og småbyen sammen med Lorna og Jimmy, tar Margaret affære. Hun vil finne dem, og prøve å redde Jimmy fra å vokse opp med en voldelig stefar.

Dermed legger hun og George ut på en reise som via omveier skal føre dem til Weboy-klanen – en familie like råtten som Donnie, ledet av Blanche, en beinhard mater familias spilt med liv og lyst av Lesley Manville. Det er altså to markante damer som setter hverandre i stevne. Men de er også av helt ulikt kaliber. Margaret er tøff, Blanche livsfarlig.

Diane Lane spiller Margaret Blackledge, gift med George Blackledge, spilt av Kevin Costner.
Alle foto: Kimberley French/Focus Features

Underveis mot møtet med Weboy-klanen, blir dens beskaffenhet gradvis klarlagt på en måte som bidrar til å bygge opp det som er filmens største pluss: en dirrende spenning som brenner lenge på lavbluss, men som likevel er intens nok. Du bare vet at dette kommer til å gå skikkelig til helvete, på ett eller annet vis, og du vet det så sterkt at du får vondt i magen. Ihvertfall gjorde jeg det. Det skyldes også at man uunngåelig heier på Margaret og George, selvsagt gjør man det. Ikke bare fordi de er ute i rettferdig ærend, også fordi filmen tar seg tid til å skildre dem og, forholdet mellom dem, på en måte som gjør at man lærer dem å kjenne og får sympati for dem. Og – igjen – kanskje Margaret især, med sin væremåte og kruttsterke blanding av stålvilje og sjarm.

Når det så, til slutt, går skikkelig til helvete, er det desto mer skuffende at filmen mister det relativt elegante grepet den har hatt om historien, og ender i en voldsorgie med så sterke islett av melodrama at jeg tar meg i å nesten le på de absolutt feile stedene. Selv om Weboy-folkene hele veien er presentert som en gjeng som er i stand til hva som helst, er det som om dette girskiftet fører oss inn i en annen film. Det er ikke det at jeg ikke tror på det som skjer, det er mer at jeg savner finesse.

Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Bare det at den har to på hver sin måte fryktinngytende mødre/bestemødre i førersetet, gjør meg velvillig innstilt. Blanche driver et familiært skrekkvelde, basert på frykt. Hun er et av de fæleste kvinnemenneskene jeg har sett på film på lenge, men hun er også en rollefigur som kunne fått mer bakgrunn og litt større plass. Det gjelder også Bill Weboy, en skikkelse Jeffrey Donovan spiller frem som en fascinerende drittsekk.

Lett Him Go kan gjerne kalles en moderne western.

George er nok ikke redd for Margaret, men vi ser flere ganger hvordan han kommer til kort i møte med viljestyrken hennes. Det er hun som driver historien, nesten hele veien. Selv om det henger sammen med rollefigurene, betyr det også at Lane kommer gjennom filmlerretet på en langt sterkere måte enn Costner.

Let Him Go kan gjerne kalles en moderne western, den har westernfilmens landskap og hester, selv om de lange forflytningene skjer med bil (og med Margarets hjemmebakte formkake som niste). Visuelt får vi noen fantastiske landskapsbilder fra Montana og Dakota. Vi som er litt oppe i årene, kan også glede oss over gjensyn med barndommens bilpark, og nyte synet av gode, tidsriktige kostymer. Slik sett, og fordi filmen spiller så sterkt på tap av barn og mulig tap av barnebarn, er det en film som nok sikter inn på et godt voksent publikum.