Lykkelig er den som har barn å se denne filmen sammen med

Pinocchio Regi: Matteo Garrone, Italia, eventyr, 2 timer 5 minutter, aldersgrense: 6 år. Norsk kinopremiere 25. desember.

La det være sagt: Å se denne filmen sammen med barn, er ikke noe must. Men de som kjenner den opprinnelige historien, ikke Disneys amputerte, vet hvor mye den inviterer til samtale. For eksempel: Hvorfor vokser ikke Pinocchios nese når han lyver for å slippe unna fengsel – i en absurd rettssak der dommeren er en gorilla og det er de uskyldige som blir dømt?

Reven (Massimo Ceccherini) og Katten (Rocco Papaleo) prøver å lure penger fra Pinocchio (Federico Ielapi).
Alle foto: Fidalgo

Garrones filmatisering er tro mot Carlo Collodis originaleventyr. Det gir en mørk, av og til beksvart og brutal dannelsesfortelling med sterke innslag av oppdragersk moral, men også mye herlig absurd humor og mye varme. Pluss mange scener som helt sikkert er alt fra kjempeskumle til direkte skremmende for noen av de minste barna. Være seg når sleipingene Katten og Reven henger Pinocchio, eller han og kompisen Lucignolo forvandles til esler etter en lykkelig dag i lekeland. Det kan derfor være lurt å forberede barna på at dette kan bli nifst. Men mange barn elsker jo også å konfronteres med det nifse.

Geppetto (Roberto Benigni) i ferd med å skape sønnen han ønsker seg.

I tråd med originaleventyret, er Pinocchio heller ikke umiddelbart sjarmerende, verken som naiv, lettlurt og impulsiv tredukke eller ugangskråke. Han er arrogant, men han er også eventyrlysten, og dras konstant mellom dette og ønsket om å gjøre faren Geppetto (perfekt spilt av Roberto Benigni) stolt og glad. Likevel er han formet slik at man heier på ham og røres av ham.

Historien om Pinocchio har vært lest så vel som en allegori over Italias samling og frigjøring, som en fortelling som problematiserer strevet med å bli voksen og sivilisert. I tråd med det siste, har den også vært tolket psykoanalytisk, som menneskebarnets strev mot ikke bare å bli veloppdragen, men å bli et sant og ekte menneske med en selvstendig identitet.

Pinocchio sammen med den viltre kompisen Lucignono, spilt av sjarmtrollet Alessio Di Domenicantonio.

Mange filmelskere vil huske Matteo Garrones hardtslående Gomorra (2008), I 2015 ga han seg eventyrsjangeren i vold, og ga oss den fabelaktige Tale of Tales. I 2018 kom Dogman. Knallsterk, den også. Det forundrer derfor ikke at Garrone også denne gangen har skapt et visuelt mesterverk, fylt til randen av fantastiske effekter og med bilder vakre som et renessansemaleri. Det gjelder særlig scenene hos Den blå feen (se hovedbildet), men også mange av de fabelaktige naturscenene. Jeg anbefaler derfor sterkt å se filmen der den hører hjemme – på kino.

For ordens skyld: Filmen er ikke dubbet, så medfølgende barn må være lesekyndige nok til å få med seg undertekstene.

En kommentar om “Lykkelig er den som har barn å se denne filmen sammen med

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s